Varm dags ferd mot hjem

Uansett hvor kort eller lenge vi har vært borte, så gleder jeg meg alltid til å komme hjem. Jeg liker meg godt hjemme, og nå er jeg her. Det er lang kjøring, – mellom 5 og 6 timer, og det dummeste er å gjøre det vi gjorde i går, nemlig å kjøre hjem på dagtid. Det stjeler en hel dag, – denne gangen en hel sommerdag, -men vi ville altså hjem.

Første stopp var Louisiana i Humlebæk. Der har vi vært et par ganger før da barna var små, og nå hadde vi forventninger. Jeg skal være ærlig: De ble ikke innfridd.

Men jeg har ingen grunn til å sutre over at Louisiana ikke passet meg. Stedet er et utstillinsvindu for bildekunst i flere dimensjoner, – og jeg vet jo godt at det ikke er bildekunsten som treffer meg oftest. Denne gangen var det nesten ingen treff. Noe pop art var interessant nok, men ellers? Nope!

Men så har vi jo bygningen. Arkitektur er også et kunstnerisk uttrykksmiddel, – og arkitektur berører meg alltid på en eller annen måte, enten jeg liker den eller ikke. På Louisiana liker jeg det jeg ser.

Selve det stramme, nye bygget koblet sammen med det gamle er en fryd for øyet, og alt er så nydelig utført. Noen steder er rommene skarpe og stramme i formen, andre steder myke og runde.

Arkitektur derimot! Og denne gangen var det også en utstilling om arkitektur, – Arkitekturens grenser, tror jeg den het. Den var spennende, men enorm. Over alt var det lange tekster som beskrev teorier om bæreevne, ideer om form – og alt var illustrert med filmer og gjenstander. Vi rakk bare en brøkdel, og det var synd.

Besøket skulle avsluttes med en lunsj ute i parken, men det måtte vi oppgi. Det ble rett og slett for varmt for oss. Fuktigheten fra havet slo mot oss, og det var ingen steder det var kjølig. Jeg synes nesten den dampende luften ble med over på bildet.

Så dro vi i stedet til Gamle Humlebæk kro for å spise stjerneskudd. Der ble vi møtt med den hyggeligste betjeningen jeg noen gang har opplevd. De var bare så høflige og fulle av vilje til å betjene oss raskt og effektivt. Stjerneskuddet var imidlertid en skuffelse. Noen ganger er dette smørbrødet en flott souvenir å ta med seg hjem, – men ikke denne gangen altså. Vi lager det mye bedre selv.

Så hev vi oss på fergen. Farvel for denne gangen, Danmark.

Som vanlig sov jeg et par timer på hjemveien, men jeg våknet i hvert fall tidsnok til å få med meg den flotte broa utenfor Uddevalla. Av alle broer jeg kjener, er den vakrest.

Her hjemme ventet Henrik med stua full av flytteesker og alt det han skal ha med seg når han reiser til Trondhjem. Tilbake til virkeligheten.

Vi gjorde som vi pleier når vi har vært på tur, – pakket ut alt vi hadde kjøpt på turen og stilte det opp på spisebordet. Det er sjelden vi kjøper de store og dyre tingene. Det er som oftest mat og små gjenstander vi har snublet over. Thv sørger selvfølgelig alltid for å få med rasjonen av øl og vin. Vi forsøker å holde oss sånn noenlunde innenfor lovlig kvote, – selv om det holder hardt. Men det er hardere og mye mer pinlig å måtte stå til rette for en eller annen toller.

Mat har vi jo hjemme, men noe er annerledes i Danmark. Thv må ha yndlingssennepen sin, og dansk, fet leverpostei får også bli med i kjølebaggen. Her hjemme er det langt mellom de økologiske produktene. Selv om det ikke er viktig for oss, er det overraskende å se hvor mange landbruksprodukter som er merket økologisk. Likevel stusser jeg litt over at melken i København kommer helt fra Thy.

Da ungene var små reiste vi alltid hjem med en million kammerjunkere og en tankbil med koldskål. Denslags har vi jo heller ikke her i Norge. Denne gangen ble det en liten eske junkere og en liter søtt fluidum. Det er nok for våre runde sommermaver.

Selv om Thv ikke lenger kan bruke ungene som unnskyldning for å kjøpe sjokoladepålegg, så gjør han det likevel. Det er helt greit for meg, bare jeg får min Gammel Ole.

Og så er det alt det andre. Små notisbøker fra Søstrene Grene til 3 kroner stykket, en myk plastbalje fra samme sted, en japansk bolle med feil mønster og selvfølgelig årsforbruket av hverdagsdeodoranten som ikke lenger er å få i Norge.

Men det søteste jeg fant hos søstrene, var disse tre eskene. De kostet nesten ingen ting, og nå skal jeg fylle dem med ferdigstrikkede selbuvotter. Hittil har vottene mine ligget i en kurv, og det blir de så støvete av. Et helt og aldeles nødvendig kjøp, med andre ord.

Bortsett fra et par plastsandaler til Thv til 25 kroner og et par kinasko til 10 kroner, – så kjøpte vi ikke klær. Ikke før den siste dagen. Da kom jeg inn i denne butikken med barnetøy, og de hadde et merkelig utsalg: Kjøp for 100 kr med 10%, for 200 kr med 20% osv opp til 700 kroner og 70%. Jeg gikk for det siste, og kjøpte disse aldeles nydelige genserne til C og M. De er i myk, deilig fleece, – og innsiden er like fluffy som utsiden. Synd de ikke hadde sånne til voksne også.

Og så var det selvfølgelig buljongen min da. At jeg må til Danmark for å få andebuljong, det forstår seg. Men at vi ikke har lammebuljong i Norge, – det er merkelig. Den er visst populær i Danmark også, for de var utsolgt flere steder, og jeg måtte i tre butikker for å få tak i det jeg trengte. Nå har jeg for en stund.