Hva var det med Roma?

Vi reiser ikke veldig mye, men mer enn vi gjorde før. Noen ganger handler det om å besøke noen, andre ganger om å oppleve noe eller kanskje vil vi bare slikke litt sol sånn midt i vintermørket; men alltid er det aller viktigste å få luft under vingene og se noe annet enn det vanlige. Etter en feriereise er jeg alltid veldig klar for å jobb og hverdagsliv.

Det er snart fire uker siden vi var i Italia og Roma, men enda går jeg og sutter på den karamellen. Jeg hadde egentlig tenkt å fortelle litt mer fra ferien, men det ble umulig. Vi er midt i høstens mest aktive konferansetime og rettetid, – og da jeg talte opp forrige ukes arbeidstimer, havnet jeg på 53. De timene som blir til overs da, setter jeg av til helt andre ting enn blogging.

Men Roma, altså, – hva var det med Roma? Selvfølgelig handlet det om at vi bodde så romersk og romantisk. Det var med på å skape en helt spesiell stemning, men det var så mye mer. Maten, for eksempel. Vi sliter litt med de overdådige italienske middagene, men etter hvert har vi lært oss at det går an å bestille flere forretter, om man ikke er sulten nok på primo, secundo og hele resten av tallrekka, og forrettene i Italia er noe helt for seg selv.

Og så er det historien. Den er jo absolutt over alt i Roma. Da vi skulle besøke Den protestantiske kirkegården, visste vi at den lå ved siden av Cestiuspyramiden, men ikke visste vi at den ble bygget før Kristi fødsel. Er det mulig, liksom.

Vi brukte et par timer på Panteon, men ellers var vi faktisk ikke inne i verken Colosseum eller Peters-kirken. Når man har tre dager til rådighet, gjelder det å økonomisere med tiden, – og vi skal tilbake. Det er det ingen tvil om.

Ikke at man må gå inn noe som helst sted for å nyte historien. Noe av det jeg virkelig satte pris på, var at vi stadig snublet over pågående utgravinger. Det  var bare å gå inn og rusle mellom store lager av søyler og statuer. Roma er full av dem. noen steder var det satt opp provisoriske informasjonsplakater, og så var det bare å lese og se.

Heldigvis holdt mitt vonde kne, – takket være at jeg la forfengeligheten på hylla og holdt meg til joggesko og sandaler med dempere. For det blir mye gåing. Vi gikk og vi gikk, morgen, middag og kveld, – og over alt var det noe å se på.

Heldigvis er ikke avstandene så store i Roma, og bare en gang følte vi behov for å bruke kollektivsystemet. Ellers holdt vi oss til apostlenes hester.

Været holdt, det var sommerlig og fint. Først utpå kvelden følte vi behov for ei jakke utenpå sommertøyet. Den siste dagen fikk vi likevel oppleve Roma i regn, og til og med det ble et positivt minne: Å stå inne i et portrom og vente, mens det høljet ned i gatene utenfor.

Thv og jeg liker best å dra på ferie alene. Når vi er på tur, vil vi bestemme selv, – og ikke minst vil vi ombestemme oss hele tiden. Likevel er det hyggelig å være sammen med andre, og siden alle veier møtes i Rom, var byen full av kolleger og folk vi kjenner. Det førte til en hyggelig vinkveld med kolleger vi møtte i Trastevere, og en kveld inviterte vi en kollega og hennes mann på litt vin hjemme hos oss, før vi gikk ut for å spise sammen. Det ble en veldig hyggelig kveld.

Å møte folk hjemmefra ute på den måten ga mersmak, så neste gang synes jeg alle jeg kjenner skal dra samme sted som jeg har tenkt meg. De kan gjøre som de vil hele dagen, men om kvelden vil jeg spise middag med dem. For en strålende ide!

Hva rakk vi å se og gjøre på tre dager: Dypstudier av Panteon og Den protestantiske kirkegården, rusletur og middag i Trastevere, besøk utenfor Colosseum, på Piazza Navona, Spansketrappen, Fontana de Trevi, El grecco, Sigrid Undsets hus, mye rusling og hyggelige måltider rundt Ciampo di Fiori, – og egentlig ganske mye mer.

Mye har vi ikke sett, og det åpner for en ny tur om ikke så alt for lenge.

I Hattemakergrend

Det er ikke så nøye hvor vi bor når vi er på ferie, hører jeg mange si. Vi skal jo nesten ikke være der likevel.

Jeg er ikke helt enig. Det stemmer at vi ikke er så mye på rommet når vi er på ferie, men noen timer blir det jo. Særlig for oss. Vi er gjerne på farta hele dagen, men om kveldene er det ikke sjelden vi er på hotellrommet i mange timer. Noen ganger spiser vi til og med dagens siste måltid der.

Ferie er ikke bare alt det vi ser. Like viktig er den stemninga vi får, og i Roma er stemning viktig.

En kollega tipset oss om hvem vi burde leie av i Roma, og hvis stemning er viktig, går det ikke an å bli mer fornøyd. Via dei Cappellari er alt det jeg håpet Roma skulle være.

Via dei Cappelari ligger midt i Romas smørøye, 150 meter fra Champo de Fiori, og med kort avstand til nesten alle severdigheter.

Leiligheten ligger i et hus fra 1400-tallet, høyt oppe i etasjene, og ja, – du må klatre på smale, trange stentrapper. Den er bare på 30 kvadratmeter, men rommer det vi trenger: Et lite, men ganske velutstyrt kjøkken, gassbrenner, kjøleskap og vaskemaskin (Den trengte vi riktig nok ikke.) Et pent, flislagt bad med dusj, do og bidet.

Oppholdsrommet er kombinert stue og soverom. Senga var hard og god, og vi hadde både sofa og spiseplass. Over senga var det ei hylle med masse bøker om Roma.

Noe av det beste var gata utenfor. Nede på fortauet satt ungdommer og flørtet sånn i kveldinga, og det var langt ned. Og tro det eller ei, det hang klesvask ut av vinduene.

I vinduene rett over den trange grenda, kunne jeg se han unge, kjekke stå over oppvasken, mens håndtverkerne nede på hjørnet sang og plystret.

Via dei Cappellari ligger i et gammelt håndtverkerstrøk. Nå er det langt mellom hattemakerne der i dag, men en gang var det annerledes.

Som vanlig moret jeg meg med å ta parallellbilder, og på nettet fant jeg ganske mange gamle bilder, både fotografier og malerier, fra denne gata.

Når vi ble sultne om kveldene, ruslet vi bort på Chiampo de fiori og spiste middag, – og så var det kort, kort vei hjem til vårt lille krypinn.

Jeg håper ikke det var siste gang vi bodde i Hattemakergrend i Roma.

Pompeii, – jeg har venta i over 40 år

Stakkars fyr, han skulle bare visst.

Da Vesuv blåste ut i 79 e Kr kom han seg ikke unna, men ble begravet i pimpsten og aske, før noen fant ham og plasserte ham på ei hylle sammen med naboer og venner.

Jeg vet ikke når jeg først hørte om Pompeii, men det var da jeg var lita jente, og siden har jeg drømt om å komme dit, – om å komme hit. Jeg er her nå.

Jeg kunne selvfølgelig ha vært her for lenge siden, i hvert fall etter at økonomien sluttet å være stram, men det skulle altså ikke være i sommervarmen, og så ble det utsatt og utsatt. Nå er perfekt.

Det har vært en fantastisk dag. Vi hadde hørt at store deler av byen er lukket for publikum, og det stemmer, men hjelpes meg så stor den byen er. Det er mer enn nok å se, flere gater å gå enn man rekker på en enkelt dag.

Det var akkurat like merkelig og fantastisk å gå der som jeg hadde trodd. Alt er på ordentlig, ekte, og historien suste så jeg fikk dotter i øra.

De bodde fint disse romerne, i lekre villaer med atrium, soverom og alt de kunne trenge. I atriene spiste de middag og var med venner.

Lunsj spiste de ute, på restaurant eller gatekjøkken, og vi så mange av dem, så mange at jeg fikk lyst til å kommersialisere litt der inne i ruinbyen. Hva med å servere mat fra et av disse gatekjøkkenene, en liten pompeiiansk meny for turister?

Vi har drukket vann der romerne drakk

og besøkt både badehus og horehus.

Horehuset var for øvrig en sørgelig affære, et trangt hus dekorert med erotiske bilder, utstyrt med små båser der jentene kunne møte kunder. Den gesjeften har aldri vært noe å rope hurra for.

Vi hadde sikkert hatt glede av å følge en guidet gruppe, men etter et helt liv med interesse for Pompeii, har vi lest så mye om dette samfunnet, at vi valgte å klare oss på egen hånd.

Noen ganger tjuvlytta vi på andres guider og oppdaga til vår overraskelse, at når konteksten er så tydelig som her, kan vi til og med forstå litt italiensk, for eksempel at horene brukte svamper dyppet i sitronsaft for å unngå å bli gravide. Akkurat det visste vi fra før, men det var morsomt å høre det på italiensk og skjønne hva som ble sagt.

På forum fikk vi høre noe vi ikke visste. Vi lærte om alle templene, og spesielt om Apollontempelet som du ser på bildet over her. Inn der kom bare prestene. Unntaket var en gang i året når det var valg. Da gikk borgerne inn porten til venstre, stemte og så ut porten til høyre.

Det som overrasket oss mest var størrelsen på byen, alle gatene, husene, – og alle de fantastisk dekorere veggene. I de rikes huse var til og med trange korridorer malt, og takene fulle av fantastisk stukkatur.

Men alle i Pompeii var ikke rike. Her var fattigfolk og slaver også, og kanskje kunne de vist akkurat det mer tydelig. Vet man ikke bedre, kan man fort tenke seg at dette var en lykkens by for alle som levde der.

Grafittien på veggene ga litt kontakt med dem som levde i Pompeii. En guide fortalte at fisken med med halefinne som baller, skal forestille en penis, og at en sånn liten fisk er ment å være oppmuntrende: «Kom igjen, vis at du er en mann.» Og det kunne de jammen trenge. Særlig i 79.

Nå må jeg gi meg for denne gang. Vi skal ut å spise middag. Egentlig har jeg litt lyst til å dra tilbake i morgen, men jeg vet ikke helt. Kanskje skal vi spare resten til et annet år. Denne søylen har venta på meg i 1935 år, og nå har jeg kyssa den, akkurat som jeg hadde planlagt.

Og forresten, Solveig og Steven: Vi fant pizzarestauranten og parkerte der. Takk for tipset.

Jeg slutter med «Vokt deg for hunden»-gulvet. Akkurat det rommet var stengt, og det var skiltet med beklagelse. Men mitt lille kamera kommer til over alt. Jeg stakk det gjennom noen sprinkler før jeg åpnet Objektivet, fotografere og trakk inn objektive så kameraet ble lite og kunne lirkes ut mellom sprinklene igjen.

Voila!

Himmelsberga – Ølands museum

Jeg blir visst ikke ferdig med Øland. Vi kom klokka fem på onsdag og reiste klokka tre på torsdag, – under ett døgn var vi der, og likevel opplevde vi så mye.

Torsdag formiddag kjørte vi nordover, – ikke nordover som i langt nord, men lenger nord enn vi var dagen før. Der snublet vi over Himmelsberga, Ølands museum.

Dette var akkurat et sånt museum vi ville se, for her kunne vi lære om bondesamfunnet på Øland. Vi fikk se en samling gårder, nærmest en landsby, – hus og uthus med møbler og maskiner.

Thv var ikke til å rive løs fra gammel, fin mekanikk i tre, – et slags gangspill eller tredemølle. Den var helt fantastisk. Nesten alle delene var laget av tre, og tannhjulene var utskiftbare.

Sol og sommer, fint vær og alle behov tilfredsstilt – da er det lett å la seg overveldes av bonderomantikk. At livet den gang da var et hardt slit, vet vi så alt for godt. Samtidig skal vi ikke overdrive fokuset på slitet heller. Bønder på fruktbar jord har i det minste hatt mat i magen.

Vi fikk se hjemmene til både fattig og rik, – mye morsom og fantasifull dekor, lekre lappetepper og veggmalerier. Å male forsikringspolisen på veggen kan ha vært et sjansespill, – om man skulle få bruk for den.

Øland er ikke stort, og det huser bare 25 000 fastboende. Jeg må si jeg var imponert over kvaliteten på museene, de velstelte gravhaugene og fornminnene, alle opplysningsplakatene langs veiene. Dette er de gode på.

Museet hadde sin egen barnegård, og et pedagogisk tilbud for barn. I en av bygningene var det innredet en veldig lekker café i gammel stil, og museumsbutikken var virkelig noe for seg selv. Her var det ingen made in China-produkter, men bøker og kunsthåndverk fra området, – mengder av fine produkter.

Eketorp borg

Vi hadde ikke planlagt Ølands-turen vår særlig godt. Vi skulle jo bare ta en kikk på det store alvaret.

Men da vi kjørte rundt, oppdaget vi jo fort at det var mer enn nok å se på. Øland har vært bebodd siden stenalderen, og fortidsminnene ligger tettere enn jeg har opplevd noe annet sted vi har vært. Landskapet er pepret med bautastener, det er runestener, gravrøyser, historiske murer, – og i jorda er det gjort store funn. I tillegg kommer alle landsbyene og gårdene som ligger der de har ligget i uminnelige tider.

Noe av det første vi snublet over var Eketorps borg. Hvis du pleier å hoppe over lenkene her på bloggen – ikke gjør det her, særlig ikke wiki-lenken. Eketorp er virkelig verdt et besøk både IRL og på nett.

Siden besøket ikke var planlagt, kom vi etter stengetid. Selve borgen bak ringmuren var imidlertid åpen, og vi fikk en flott opplevelse i kveldinga.

Det har vært aktivitet i dette området siden 300 år e Kr, – men borgen har hatt ulik funksjon gjennom århundrene, og de regner med at den har hatt tre hovedperioder. De som har rekonstruert borgen har gjort et sjakktrekk når de har delt den i to. Den ene viser en jernalderborg, den andre en middelaldergarnison. På den måten slår de to fluer i en smekk, og vi får se en historisk utvikling på et lite geografisk område.

Vi har jo sett sånne ringborger før, men jeg har alltid forestilt meg at de var ganske tomme på innsiden, at de bare inneholdt en gress-slette. Sånn var det ikke, og det var et fantastisk syn som møtte oss da vi kom inn. Selv om dette er en rekonstruksjon, ligger borgen der den alltid har ligget. Stener fra den opprinnelige borgen er brukt i museumsbygningen, brønnen bak ringmuren gir fortsatt vann og originale gjenstander er stilt ut i museet. Sånt gir en duft av autentisk historie.

Vi forsto plutselig at folk i perioder har bodd i disse borgene. Her fant de trygghet i ufredstider. Samtidig som de dyrket jorden og stelte sine husdyr på utsiden, kunne de søke tilflukt i borgen nattestid. På Eketorp kunne vi se en hel landsby. Til og med griser og gjeter gresset mellom husene på innsiden av ringmuren.

Det ble et kort besøk, og vi kom verken inn i husene eller museet. Trøsten er at vi var der nettopp for å få en første smak. Det blir garantert et nytt besøk en eller annen gang.

Vi møtte aldri Johan Theorin

Både Thv og jeg har lest krimbøkene til Johan Theorin, og gjennom ham har vi lært at det er et sted i verden som heter Øland.

På Øland er det en landskapstype som heter Alvaret, og det spiller en stor rolle i Theorins bøker. Vi hadde aldri hørt om alvaret før, så det måtte oppsøkes. Et alvar er et flatt, myrlignende landskap på kalkstensbunn. Det er enormt, og dekket av myr og mose – og en enorm mengde planter.

Nå har vi sett det, gått på det og kjørt over det.

På Øland er det kalksten. Over alt så vi denne stenen i kilometerlange gjerder på alvaret, i grunnmurer og uthus. Stenen ser ut til å brytes i rette vinkler, sånn at den er lett å bygge med.

Vi var bare på Øland i to halve dager. Planen var å ta en liten kikk for å se om det ga mersmak. Det gjorde det, og vi skal uten tvil tilbake.

Vi kom ganske sent på dagen, rigget oss til på pensjonatet, og så kjørte vi av sted. Først krysset vi Alvaret, så kjørte vi sørover rundt sydspissen og tilbake til utgangspunktet.

Øland er superromantisk. Veien går rundt hele øya, og de små landsbyene og gårdene ligger ut mot veien akkurat som de har gjort siden vikingtid. I ytterkanten av landsbyene lå de minste husene, de som var eid av folk uten egen jord. Gjett om dette er populære sommerhus.

Og selvfølgelig forelsket jeg meg i et hus denne gangen også. Det gjør jeg alltid. Huset er til salgs, og ligger tett inntil Karl X Gustafs mur, og bare den er en studie verdt. Huset har en diger hage, flat og som skapt for uteliv. Og så selve huset da. Det er stort og pent, med verdens vakreste vinduer.

Man skulle tro jeg var misfornøyd med det jeg har her hjemme, sånn som jeg alltid drømmer meg bort hver gang jeg faller for et hus et annet sted. Inne i hodet mitt møblerer jeg og flytter inn i løpet av fem minutter.

Svømmebasseng blir installert i hagen, uthuset gjort om til lekre dobbeltrom og B&B skiltet hengt opp over porten. Det er en tankelek jeg rett og slett har mye glede av.

På vei hjem fra sydspissen, kom vi akkurat tidsnok til å få med oss solnedgangen bak vindmøller og bautastener.

Men Johan Theorin møtte vi ikke. Nå håper jeg han skriver i hvert fall en bok til fra dette miljøet. Det vil være noe helt annet å lese nå som jeg har vært der selv.

Oslo 1914 – 2014 t/r

Når vi er her på hytta dag ut og dag inn, tenker vi innimellom at vi må finne på noe, se noe annet; så da vi reiste inn til Oslo for å besøke sønnen, hev vi lakenposer og tannbørster i bilen, – sånn i tilfelle – rottefelle. Kanskje vi kunne overnatte i Marthes leilighet? Kanskje vi skulle kjøre inn i Sverige på hjemveien, – ta en sving til Sunne eller deromkring?

Det var en varm-varm dag, og vi hadde hodet fullt av planer. Bilen ble plassert på Sagene, og ga vi oss Akerselva i vold. Vi har syklet her før, sammen med Marthe. Nå gikk vi.

Det er en historisk vandring å gå langs elva på denne måten, industrihistorien ligger tett som haggel. Pent og rent er det over alt, med fine sykkelstier og grønne bakker. Utover gressbakkene lå unge mennesker og solte seg i det fine været.

Siden vi ikke hadde noen planer, grep vi Arbeidermuseet da det bød seg fram.

Det er et magert museum, men det lille de har er interessant nok. Vi fikk blant annet stifte bekjenskap med en agitator fra arbeiderbevegelsens barndom: Waldemar Carlsen, – helt ukjent for meg.

Noe informasjon om tekstilindustrien langs Akerselva hadde de også. Mest av alt falt jeg for ett av stoffene.

Ett rom var viet fotografiene til Inger Munch, – og det var det morsomste av alt. I 1932 ga Inger Munch ut en fotobok med bilder fra områdene rundt Akerselva, – og det var visstnok broren Edvard som inspirerte henne til dette arbeidet. Boka finnes ikke lenger, men på Arbeidermuseet fikk vi se noen av bildene.

Vi avslutta historievandringa vår med en kaffekopp utenfor Hønse-Lovisas hus rett ved en av fossene i elva, ved Beier-brua. Det er utrolig idyllisk, og det gleder meg å tenke på at alt dette ligger i Marthes nærmiljø, bare noe få minutters gange fra leiligheten hennes.

Og så det vi kom for: Vi skulle jo besøke sønnen. Planen var at han skulle vise oss hvor på Blindern han er i studieåret, nemlig IFI-bygget ved Forskningsparken. Snakk om å gå fra gamledager til hyper-nåtid.

Universitetsområdet i Oslo er også en reise gjennom tiden, og dette er det nyeste. Det er stort og det er lekkert, men viktigst selvfølgelig at det inneholder den teknologien som skal til for studentene.

Vi fikk se alt fra fantastiske forelesningssaler med utstyr jeg knapt forstår, til rom som åpner for kreativt rot og nysgjerrighet.

Da Marthe studerte historie kunne jeg alltid følge med. Ikke bare fordi det er et viktig interessefelt for meg også, men også fordi det er ganske lett tilgjengelig. Sånn har det ikke alltid vært med Henriks studier. Jeg verken forstår eller er særlig interessert. Heldigvis har det endret seg. Nå handler det om biometri, – og det synes jeg faktisk er superinteressant. Forståelig er det også. Forhåpentligvis vil det munne ut i en spennende jobb, og det er fint for oss å se at han trives så godt både med studier og sommerjobb.

Det er fint på Blindern, grønt og vakkert. Og fordi det ligger høyt i terrenget gir takterassene en fantastisk utsikt utover Oslo-fjorden.

Vi avslutta med å ta en tur på Mathallen. Den ligger rett nedenfor der Henrik og Lille-Marthe bor. Vi ruslet rundt, spiste litt, handlet litt og avsluttet med middag i skyggen. Det var så innmari varmt.

Vi skulle jo tatt en tur inn i Sverige. Vi skulle opplevd noe mer. Men hva gjorde vi? Da vi hadde sagt morn’a til de to unge, satte vi nesa mot Oksrødkilen. Plutselig ville vi ikke noe annet i denne verden enn å komme ut på hytta, opp på verandaen vår, se sola på himmelen uten å kvavne av varme, lytte på stillheten, kjenne lukta av saltvann.

Så da gjorde vi det.

Når hus får råtne på rot

Vi var og så på et hus i påsken, – bare for moro skyld. Det var Marthes forslag at vi skulle kjøre lenger nord i fylket for å se på et gammelt småbruk med stor tomt, mye skog og beliggenhet ned mot Glomma.

Huset lå der og blinket mellom trærne, og sånn ved første øyekast så det ikke så gæli ut. Formiddagssola lyste opp, men trollskogen som skilte huset fra elva må gjøre det mørkt og utrivelig om ettermiddagen.

Døra var åpen, så vi kunne kikke inn. Ei åpen dør kan lukkes. Verre var det at ett av vinduene var knust. Inne var det fukt over alt, og da vi løftet blikket så vi hva langvarig fukt gjør med maling.

Møbler og aviser fortalte at det ikke er så veldig lenge siden huset var bebodd, men det var nok en god stund før vindusruta ble knust.

De aller fleste hus kan reddes, og det kan nok dette også, – om noen orker. Thv og Marthe tok en kikk opp den bratte trappa til loftet, og det var ingen tvil: Det var råte i etasjeskillene. Når hele bjelkelaget må skiftes, skal du være mer enn alminnelig interessert for å gå igang med et sånt prosjekt.

Over døra hadde noen slått seg til for våren, og det var i hvert fall et lyspunkt.

Det må være lov å bli litt oppgitt. Vi aner ikke hvem som eier huset eller hva de tenker på. Det er bare det at det ikke hadde kostet all verden å holde dette huset noenlunde sunt og friskt. Hadde noen bare sørget for at taket var tett! Da hadde dette vært et godt utgangspunkt for en med lyst og krefter.

Rundt om på området så vi gamle, vakre stengjerder, – mange delvis sammenrast. Her har det vært ryddet til åker en gang i tiden. Ei ile så ut til å være i bruk. Den var renset og ei grøft førte vannet ned i en bekk.

Vi så også rester etter nedraste hus. Nede i skogen lå den gamle utløa, fullstendig sammenrast.

Selv om husets tilstand var nedslående, fikk vi oss en fin tur. Været var strålende og hvitveisen blomstret over alt.

Regn på solskinnsøya

Når ferien endelig kommer, gleder jeg meg over stort og smått, – og på fredag ettermiddag startet det med Thomas Cook Airlines, – ingen har så energiske ansatte som dem. Jeg nikoste meg hele flyturen.

Vi var forberedt på at de to første dagene kunne by på dårlig vær. Det skulle både blåse og regne, – og så skulle det være kaldt. Stor var derfor vår overraskelse da vi sto opp til denne utsikten på lørdag morgen.

Sola skinte, og ungene badet i bassenget. Likevel var det ikke varmt nok til at vi lot oss friste. I stedet fulgte vi vår opprinnelige plan for en gråværsdag: Vi dro til det digre kjøpesenteret borte ved flyplassen. Der fikk Thv utvidet garderoben med flere plagg enn han hadde med seg ned, og vi fikk proviantert til ei uke med selvhushold.

Fisk var ikke ført opp på proviantlista, men det er alltid så moro å glane i fiskedisken på Carrefour. De legger opp fisken på de mest kunstferdige måter, og alt ser superlekkert ut, – selv om det lukter litt annerledes enn det ser ut.

Det er februar og tid for norsk skrei, så også på Gran Canaria.

Om kvelden gikk vi på fiiiin restaurant og spiste middag. Det var lørdag, må vite, – og vi er på ferie. Maten var supergod, men det er vel første gang i historien at både Thv og jeg må sende ut store deler av tallerkenen uspist. Det ble rett og slett for mye.

Også i dag var været fint her på Maspalomas, men fortsatt ikke badedraktvarmt for oss, – så vi holdt oss til plan B: Utflukt til Teror. Der er det marked på søndagene, men akkurat det markedet rakk aldri vi. Den godeste Ruth (- dama i GPS-en) fant det nemlig for godt å lose oss gjennom halve den canariske fjellheimen, før vi endelig landet i verdensarvbyen Teror.

Ikke at det gjorde så mye med den lange kjøreturen. Vi fikk sett mye, og ikke minst grønne fjellsider. Det er første gang jeg har sett så frodige områder på denne øya.

Hovedattraksjonen i Teror er kirken, Basilica de Nuestra Senora del Pino, – noe som betyr noe i nærheten av katedralen for vår frue av furua (Pino – pinje – furu, – ikke sant?). For oss ateister skyldes navnet en merkelig og komplett uforståelig historie. I 1481 viste jomfru Maria seg for en biskop mellom grenene på ei furu, – og da måtte det bygges katedral, må vite. Hjelpes meg. Men flott var den, og full av sølv og gull, som sånne gjerne er. Da vi var der, var det messe, så jeg måtte beherske meg med kameraet mitt. Høflig må man være.

Ved å reise til Teror hadde vi oppsøkt uværet, og vi forsto fort hvorfor det er så grønt i åssidene rundt byen. Det regnet i bøtter og spann, og temperaturen holdt seg rundt 8 grader.

Likevel koste vi oss. Byen var vakker, med ei nydelig hovedgate full av gamle rikmannsvillaer.

En av dem var åpnet som museum, akkurat et sånt museum som jeg elsker. Her kunne vi gå fra rom til rom og se hvordan en rik familie bodde i riktig gamle dager. Det var soverom og stuer, bibliotek og doer, tjenerfløy og staller, kjøkken og spisestue.

I likhet med andre patrisiervillaer på Gran Canaria, skryter også dette på seg å ha hatt besøk av Columbus. Det er utrolig hva han rakk på det kvarteret han var innom. Likevel kunne vi se på biblioteket og på fotografiene på veggene, at denne villaen nettopp var forlatt. Den siste eieren tilbragte faktisk sommeren her helt fram til midt på 1980-tallet.

Aller finest var det innelukkede gårdsrommet. Tenk å bo sånn når varmen steker utenfor veggene, – eller som i dag, – når regnet øser ned.

Nå var det lite sol og varme i formiddag, men det går jo an å forestille seg ting. Vi har da fantasi.

Og så er det jo sånn at Gran Canaria kan ha mange ulike værtyper på samme dag. Det handler bare om å bevege seg noen kilometer i en eller annen retning. En times tid etter at vi forlot åtte grader, vind og regn, – ankom vi hotellet vårt, og der så det sånn ut. Sola skinte på alle som badet i bassenget og solte sine vinterbleke kropper, – og det var 22 grader.

Vi lot oss ikke be to ganger.

Eller var det en drøm

Av og til hjelper det å tømme dumme tanker ned i bloggen. Det hender de blir borte da. Det er lov å håpe.

Vi er av det fornuftige slaget her i huset. Veldig fornuftige. Det er lurt å være fornuftig og velge det trygge. Man vet hva man har, sier vi, og så blir vi der vi er. Det blir ikke så mange skuffelser på den måten. Nervene holdes i sjakk og nattesøvnen er god når vi har kontroll på økonomi og tidskonto.

Men særlig spennende er det ikke.

Jeg har jo drømt om det huset i mange, mange år. Det var uoppnåelig. Noen andre eide det. Likevel drømte og ønsket jeg. Når vi var i traktene, gikk jeg alltid en runde rundt hus og hage. Tenk om, sa jeg til meg selv; tenk om jeg kunne få kjøpe det.

Det er sånn man leser om i bladene, vet du, – om noen som drømmer om et hus i årevis, og så blir det til salgs og så kjøper de det, og så lever de lykkelige alle sine dager.

Huset mitt har stått til salgs i flere måneder; til salgs for en billig penge.

Vi har vært på visning. Det meste var bra. Noe var ikke bra. Vi slo det fra oss. Thv mest, men jeg også. Hadde jeg vært helt sikker på at jeg orket, ville mannen hevet seg rundt og blitt med på leken. Men det er nettopp det: Jeg er ikke sikker. Det er jeg vet at det ville være veldig, veldig ufornuftig å kjøpe et gammelt hus til.

Men drømmene mine klarer ikke fornuften å styre.

Huset ligger 18 mil unna, ute på landet, mellom åker og eng i det vakreste kulturlandskapet jeg kan tenke meg. Jeg føler meg hjemme langt inn i sjela når jeg er der nede. Det er romslig og blidt. Over gårdsplassen ligger et stort uthus.

Her hjemme har vi allerede gammelt hus og stor hytte. Akkurat nå styrer vi med å lage bad på hytta. Det tar både tid, krefter og penger, og vi har mer enn nok å henge fingrene i.

Hvordan kan jeg da ønske meg mer? Jeg er jo ikke dum. Vi har allerede restaurert et gammelt hus, og jeg vet hva det vil si. Jeg er heller ikke en sånn dame som kommanderer mannen til å jobbe. Jeg skraper og maler, pusser og ordner, – og jeg liker det. Når det ikke er for mye. Naiv er jeg heller ikke, og jeg vet hva som kreves.

Likevel kjenner jeg en sånn energisk lyst på akkurat dette prosjektet.

Jeg er i tvil. Blir det for mye med ett hus til? Vi vet hva vi har, men ikke hva vi får. Tenk om vi ikke klarer det. Tenk om vi blir liggende våkne om natta. Penger til det har vi, i hvert fall så vi klarer oss. Vi har jobbet hver dag i hele vårt liv, og det har vi tenkt å fortsette med en stund til. Det er ikke pengene som er det verste.

Lenge klarte jeg å sperre drømmene inne, og jeg har ikke tenkt så mye på huset i sommer. Men så stakk jeg innom her og her, og da tok huset over hjernen min igjen. Mon det er solgt, tenkte jeg. Det var det ikke, og så var hodet mitt igang. Det spinner mellom malingspann og blomstrete tapeter.

Den siste uka har jeg knapt tenkt på annet. Huset har fullstendig invadert meg, og inne i hodet mitt har jeg gjort alt som må gjøres. Først ordnet jeg med proffe folk til å ordne opp med det som skremte Thv: Gulvet under kjøkkenet. Der er det fuktig, nemlig, og det er mulig et par bjelker må skiftes. Men sånt er jo ikke uoverkommelig. Når det var gjort, var jeg klar. Hodet mitt har vært et eneste animert interiørmagasin.

På mandag vasket jeg ned hele huset. Så ga jeg meg i kast med kjøkkenet. Jeg solgte vedkomfyren (Den er ikke så pen), og flyttet den som står i andre etasje ned. Så skrapet og malte jeg vinduene, før jeg hengte opp rutete gardiner. I spiskammerset la jeg hyllepapir, før jeg satte inn krukker og kar. Alt sånt har jeg mer enn nok av i kjelleren her hjemme, nok til minst ett hus til. Kjøkkenbordet fikk duk og markblomster, og til slutt satte jeg en stor brøddeig. Det er bakerovn i pipa, selvfølgelig.

Tirsdag tok jeg spisestua. Gulvene trenger bare å skures, dørene er som de skal være. Her hjemme og på hytta har jeg malte vegger, men nå var det tid for romantikk. Blomstrete tapeter må det være, blomstrete tapeter over brystpanelen, og hvite gardiner for vinduen, – og pelargonier. En rund vedovn ble satt inn, og foran den fikk jeg plass til den gamle messingfenderen vår. En stor kurv til ved ble plassert ved siden av. Bilder på veggene må jeg også ha. De står på loftet her, gamle malerier og trykk. Så dro jeg på loppis og kjøpte et stort spisebord av den gamle sorten. Stoler har jeg allerede.

Onsdag var det tid for den lille glassverandaen og hallen. Jeg skrapet og malte vinduer og dører. Thv har allerede jekket opp det ene hjørnet og skiftet en svill. Dette er det ene stedet der huset har seget. Gulvet ble slipt og til slutt satte jeg inn en stor kurvstol og et lite bord, før jeg satte meg til med boka mi og en tekopp.

Innenfor glassverandaen ligger hallen, og der er det meste i orden. Veggene ble malt i en fin, lysegrønn farge, og knagger og kroker ble hengt opp.

Under trappa er det en stor garderobe, og der plasserte jeg kompostdoen fra hytta vår. Der ute får vi jo vann og kloakk snart. Før jeg ga meg for dagen, ringte jeg kommunen for å bestille tilkobling til vann og kloakk. Dyrt, selvfølgelig, men bare halvparten av det vi har betalt på hytta.

Torsdag var det tid for dagligstua. Den har dør både fra kjøkken og hall. For å snu huset litt mot uthuset og hagen, bytter jeg ut det ene vinduet med doble verandadører som harmonerer med huset. I stua vil jeg kombinere komfort med det gamle. Veggene får en fin, lys tapet, og i hjørnet setter jeg opp en peis. To store sofaer fra IKEA blir satt i vinkel, bokhyller og en ørelappstol får også plass. Rundt omkring plasserer jeg gamle, fine gjenstander jeg har hentet på loftet vårt her hjemme. Det ble for fullt da vi arvet svigerforeldrene, og nå skal det få sin plass i det nye huset vårt.

Uka er ikke slutt ennå. I morgen skal jeg opp i andre etasje. Der er det tre store og fire små soverom. De små er egentlig sånne kottrom, og jeg har ikke helt bestemt meg ennå. Skal jeg bruke det ene soverommet til et stort, fint bad (Badekar med løveføtter og sånn, vet du), eller skal jeg lage tre små bad ute i kotta, ett til hvert av de tre store romma? Jeg vet ikke riktig. Gjør jeg det siste, kan jeg jo åpne verdens minste pensjonat når jeg går av med pensjon.

Skal man drømme, kan man jo gjøre det skikkelig.

Uansett skal hvert soverom få sin farge: ett gult, ett grønt og ett rødt. De skal ha gode senger, luftige gardiner og filleryer på gulvene. Hvis jeg velger å lage ett stort bad, står jeg plutselig der med fire bitte små soverom. Da må vi isolere tak og vegger, før vi slår på perlspont som males. Disse romma har lave vinduer nede ved gulvet, og de skulle bli sånne fine en-personsrom med seng, nattbord, en stol og kommode. Mer er det ikke plass til.

Over alt hører jeg om folk som følger drømmene sine. Noen selger huset sitt og legger ut på jordomseiling i ei balje av en seilbåt. Andre kjøper det ene huset etter det andre, pusser dem opp og selger dem for å tjene penger. Folk flytter til Spania (- av alle steder) uten å ha fast jobb. Jeg kjenner folk som har kjøpt seg noe forfallent i Italia, eller giftet seg med noen de knapt kjenner og flyttet til Langtvekkistan.

Det ordner seg, sier de. Det går seg til.

Er de gærne eller modige?

Vi trygghetsnarkomane tør ikke sånt.

Skal du alltid være trygg, må du også være reddhare.

Det blir neppe noe huskjøp på oss. Vi tør ikke. Bare jeg ikke kommer til å angre når jeg blir gammel. Når jeg blir gammel og skulle sittet med en tekopp på trammen utenfor det vakre huset mitt, gått barbent over gamle luta gulv og inn på kjøkkenet for å smøre meg ei skive av det nybakte brødet fra min egen bakerovn.

Egentlig håper jeg noen andre kjøper huset snart.

Kanskje det kan stoppe drømmene mine.

Bildene nummer 10, 11, 12 og 13 er fra salgsannonsen. De andre er mine.