På sykkel: Fredrikstad – Sykehuset Kalnes tur-retur

Tidligere denne uka flyttet hele sykehuset Østfold ut av byen, bort fra vårt nærmiljø og opp på Kalnes. Vi har aldri vært der, og tenkte at dette kunne være en fin søndagsutflukt. Ryktene sier at noen faktisk sykler på jobb fra Fredrikstad til sykehuset, og da måtte vi kunne gjøre det samme, – særlig siden vi har sykler med hjelpemotor.

Som tenkt – så gjort. Det er ikke så langt som man tror, bare 1, 6 mil hver vei, om man tar den korteste ruta. Vi valgte en litt lengre vei opp, og den korteste hjem. Det ble omtrent 3,3 mil.

Starten gikk opp Rolvsøyveien, over Råbekken, forbi Østfoldhallene og Rolvsøy kirke.

Etter tjuefem minutter var vi på Rolvsøysund bro, – og det var stille og vakkert.

Etter at vi hadde passert Greåker Frikirke, tok vi inn til venstre på Moaveien. Der har jeg aldri vært før. For en idyll med gamle, pene hus på rekke og rad.

Veien gikk langs Visterflo, – først på asfalt, senere på grus. Gamle hus og gårder er tydeligvis populære oppussingsobjekter i dette området, forståelig nok.

Den siste delen av Moaveien var bratt, – veldig bratt! Min el-sykkel er ikke av de beste, og på et tidspunkt måtte jeg faktisk gå av sykkelen. Motoren var til liten hjelp, og sykkelen er skittung uten det lille puffet. Jeg får med andre ord skikkelig hjertemosjon, selv om jeg har sykkel med motor.

Der Moaveien slutter, begynner Gamle Kongevei (- ikke å forveksle med den i København). Dette er et område som egentlig ligger veldig nær E6, men for oss var den bare en stor skog. Det krydde av turgåere, og noen trente bikkjene sine på ei hundeslette.

Gamle Kongevei har fått navnet sitt av en grunn, og midt inne i skogen fikk vi forklaringen. Selveste Kongen, Olav den Hellige, hadde ridd der sammen med flokken sin.

Rett før vi kom ut av skogen ved Gamle Kongevei, kunne jeg skimte Eidet Kro mellom trærne. Så det var her vi var! Når man vanligvis kjører bil, er det vanskelig å orientere seg. Eidet Kro er barndomsminner. Dit dro vi av og til på søndagstur, og så spiste vi middag der.

Vi var framme. I samme øyeblikk som vi kom ut av skogen og naturen, befant vi oss midt i en trafikkmaskin – og der lå sykehuset.

Det er gigantisk anlegg. Selv om sykehuset er ferdig, kan man se at det er helt nytt. Grøntanleggene er i sin spede barndom, og brakkebyen til anleggsarbeiderne står der fortsatt.

Vi brukte 55 minutter fra døra hjemme og opp til sykehuset. Inngangen lå mye lavere enn selve veien, og jeg tok like godt med meg sykkelen inn i den utvendige heisen og kjørte ned til inngangsplanet.

Ute var det fantastisk flott, – stort og åpent. Terminalen for bussene er rett utenfor døra, så jeg skjønner hva de mener med at det skal være praktisk å komme dit med kollektivtransport.

Vi visste ikke hvordan det ville være inne, men regnet med at vi ville finne kafe og den slags rett på innsiden av hovedinngangen, og riktig nok – der var det både kafe og kiosk. Vi kunne velge mellom både varm og kald mat. Det var en hyggelig belønning å få ferdiglaget lunsj.

Strengt tatt hadde vi ikke noe på det sykehuset å gjøre, heldigvis, men som hun sa dama i kassa: Her er alle velkomne. Jeg håper likevel det er lenge til vi skal dit igjen.

Etter lunsj og en liten tur på do (Så fikk vi sett det også), var det tid for hjemturen.

Denne gangen valgte vi den anbefalte ruta, den korteste, og første del gikk på flotte sykkelstier langs E6. For et merkelig sted å sykle.

Vi sykla denne veien helt ned til Quality hotell. Deretter svingte vi opp mot Opstadveien, og snart var vi midt i landlig idyll igjen.

På veien kjørte vi gjennom Opstad- feltet,  også verdt et besøk.

Gamle, velstelte gårder, fraflytta rønner og nye funkishus lå side om side.

Vi skjønte fort at denne veien var raskere. Det gikk stort sett nedover Opstadveien, og det gikk fort. Før vi visste ordet av det, var vi nede ved Rolvsøysund bro og det var straka vegen hjem nedover Rolvsøyveien.

Det var godt vi snart var hjemme, for batteriet på sykkelen min holder ikke stort mer enn 3 mil. Jeg kunne ha ladet på Kalnes, men valgte å ta sjansen. Det holdt egentlig ikke. Omtrent 300 meter hjemmefra var det ingen hjelp å få fra el-motoren, men jeg kom meg hjem. Denne ruta tok 40 minutter.

Det var en perfekt søndagstur, og den anbefales, men hvis jeg hadde jobba på Kalnes, ville jeg nok valgt et noe raskere transportmiddel.

Reklame