Category Archives: Religion og denslags

Regn på solskinnsøya

Når ferien endelig kommer, gleder jeg meg over stort og smått, – og på fredag ettermiddag startet det med Thomas Cook Airlines, – ingen har så energiske ansatte som dem. Jeg nikoste meg hele flyturen.

DSC07180

Vi var forberedt på at de to første dagene kunne by på dårlig vær. Det skulle både blåse og regne, – og så skulle det være kaldt. Stor var derfor vår overraskelse da vi sto opp til denne utsikten på lørdag morgen.

???????????????????????????????

Sola skinte, og ungene badet i bassenget. Likevel var det ikke varmt nok til at vi lot oss friste. I stedet fulgte vi vår opprinnelige plan for en gråværsdag: Vi dro til det digre kjøpesenteret borte ved flyplassen. Der fikk Thv utvidet garderoben med flere plagg enn han hadde med seg ned, og vi fikk proviantert til ei uke med selvhushold.

???????????????????????????????

Fisk var ikke ført opp på proviantlista, men det er alltid så moro å glane i fiskedisken på Carrefour. De legger opp fisken på de mest kunstferdige måter, og alt ser superlekkert ut, – selv om det lukter litt annerledes enn det ser ut.

DSC07188

Det er februar og tid for norsk skrei, så også på Gran Canaria.

DSC07193

Om kvelden gikk vi på fiiiin restaurant og spiste middag. Det var lørdag, må vite, – og vi er på ferie. Maten var supergod, men det er vel første gang i historien at både Thv og jeg må sende ut store deler av tallerkenen uspist. Det ble rett og slett for mye.

???????????????????????????????

Også i dag var været fint her på Maspalomas, men fortsatt ikke badedraktvarmt for oss, – så vi holdt oss til plan B: Utflukt til Teror. Der er det marked på søndagene, men akkurat det markedet rakk aldri vi. Den godeste Ruth (- dama i GPS-en) fant det nemlig for godt å lose oss gjennom halve den canariske fjellheimen, før vi endelig landet i verdensarvbyen Teror.

???????????????????????????????

Ikke at det gjorde så mye med den lange kjøreturen. Vi fikk sett mye, og ikke minst grønne fjellsider. Det er første gang jeg har sett så frodige områder på denne øya.

???????????????????????????????

Hovedattraksjonen i Teror er kirken, Basilica de Nuestra Senora del Pino, – noe som betyr noe i nærheten av katedralen for vår frue av furua (Pino – pinje – furu, – ikke sant?). For oss ateister skyldes navnet en merkelig og komplett uforståelig historie. I 1481 viste jomfru Maria seg for en biskop mellom grenene på ei furu, – og da måtte det bygges katedral, må vite. Hjelpes meg. Men flott var den, og full av sølv og gull, som sånne gjerne er. Da vi var der, var det messe, så jeg måtte beherske meg med kameraet mitt. Høflig må man være.

DSC07207

Ved å reise til Teror hadde vi oppsøkt uværet, og vi forsto fort hvorfor det er så grønt i åssidene rundt byen. Det regnet i bøtter og spann, og temperaturen holdt seg rundt 8 grader.

???????????????????????????????

Likevel koste vi oss. Byen var vakker, med ei nydelig hovedgate full av gamle rikmannsvillaer.

???????????????????????????????

En av dem var åpnet som museum, akkurat et sånt museum som jeg elsker. Her kunne vi gå fra rom til rom og se hvordan en rik familie bodde i riktig gamle dager. Det var soverom og stuer, bibliotek og doer, tjenerfløy og staller, kjøkken og spisestue.

???????????????????????????????

???????????????????????????????

???????????????????????????????

I likhet med andre patrisiervillaer på Gran Canaria, skryter også dette på seg å ha hatt besøk av Columbus. Det er utrolig hva han rakk på det kvarteret han var innom. Likevel kunne vi se på biblioteket og på fotografiene på veggene, at denne villaen nettopp var forlatt. Den siste eieren tilbragte faktisk sommeren her helt fram til midt på 1980-tallet.

???????????????????????????????

Aller finest var det innelukkede gårdsrommet. Tenk å bo sånn når varmen steker utenfor veggene, – eller som i dag, – når regnet øser ned.

???????????????????????????????

Nå var det lite sol og varme i formiddag, men det går jo an å forestille seg ting. Vi har da fantasi.

Og så er det jo sånn at Gran Canaria kan ha mange ulike værtyper på samme dag. Det handler bare om å bevege seg noen kilometer i en eller annen retning. En times tid etter at vi forlot åtte grader, vind og regn, – ankom vi hotellet vårt, og der så det sånn ut. Sola skinte på alle som badet i bassenget og solte sine vinterbleke kropper, – og det var 22 grader.

Vi lot oss ikke be to ganger.

???????????????????????????????

Reklamer

En messe verdt

Den var ganske liten, den kirken jeg kom forbi på lørdag. Ute var det varmt solskinn, og jeg tenkte jeg skulle gå inn for å kjøle meg litt, sette meg på en benk, finne roen. Jeg liker kirker. Da jeg smatt innenfor, møtte blikket mitt prestens på prekestolen, – og da var det for sent å snu, for uhøflig, liksom. Han trodde vel jeg var enda en frelst sjel som kom til messe, og jeg kunne jo ikke tverrsnu, gjøre en u-sving og storme ut på gata igjen.

Jeg satte meg ned på bakerste benk. Det var ikke det verste, for ved siden av meg satt en ung, vakker fyr, en litt sånn Cat Stevens-for-40-år-siden-vakker ung mann, så jeg ble sittende. Om han hadde Cat Stevens-klisje-øyne også, vet jeg ikke, for han var opptatt av å be. Hodet var bøyd.

Presten var en liten, livlig mann, som preket med både munn og hender for den lille forsamlingen. Jeg forstår ikke italiensk, i hvert fall ikke mer enn ti ord, men nå ble jeg sittende å lete etter ord jeg kjente: gioioso, noi cristiani, bene. Jeg kjente igjen ordene, men de ga ingen sammenheng. USA. Tokio. Hva snakket han om? Risotto? Nei, – jeg må ha hørt feil.

Plutselig falt han ut, det glapp for ham, og han ble forlegen. Mens han løftet et ark papir, sa han noe med beklagende stemme, – og jeg kjente igjen et scusi og et preparato. Hadde han ikke forberedt seg godt nok? Hadde han kanskje blitt fristet til å bruke tiden sin på noe annet enn å forberede prekenen?

???????????????????????????????

Presten fortsatte, og dette var kjent, selv om jeg ikke forsto mer enn noen få ord, var det noe med rytmen, rekkefølgen. Dette hadde jeg hørt før. Kunne det være Bergprekenen? Han sa noe: Bla-bla-bla-bla, – og så: …e il Maestro dire: NO! Så et nytt: Bla-bla-bla-bla, i en merkelig kjent rytme, før et nytt: e il Maestro dire: NO! Dette gjentok seg, og jeg tenkte vi kanskje ble formanet om å glemme alt om et øye for et øye, en tann for en tann, – og heller ble oppfordret til å vende det annet kinn til.

Det var på tide å forlate forsamlingen, og da presten gikk ned fra prekestolen, benyttet jeg sjansen. Min sidemann hevet ikke blikket da jeg reiste meg, og jeg kom til å tenke på at hans look-a-like også vendte seg mot Gud og ble Yusuf Islam.

Jeg nøyde meg med å være meg, og så gikk jeg ut i sola.

Hva rettsreferatet sa

Først nå har det gått opp for meg hvor massiv denne rettssaken kommer til å bli; ti uker med daglige kjempedoser fra Oslo tingrett. Den som vil distansere seg, slå av TV og lukke avisene kan gjøre det. Jeg vil ikke det. I stedet vil jeg henge med og fylle opp hodet mitt med en sak som kommer til å være med meg resten av livet. Når jeg er en gammel dame på 92, kommer avisene fortsatt til å ha en og annen artikkel om 22. juli 2011, – og da vil jeg at alt jeg leser skal møte mest mulig kunnskap i hodet mitt. Jeg vil forstå.

Siden jeg jobber om dagen og har andre og lysere ting å fylle livet mitt med, har jeg ikke tenkt å bruke mye tid på dette. I dag bestemte jeg meg derfor for å lese rettssreferatene hver eneste dag disse ti ukene. Jeg startet i dag, og det gikk mye raskere enn jeg hadde trodd.

Og hva fikk jeg ut av det?

Overraskende mye, vil jeg si. Til tross for fem avbrytelser fra dommeren, som forsøkte å få ham til å fatte seg i korthet, fikk Anders Behring Breivik framføre hele sin planlagte tale i dag. Den var varslet å skulle vare i 30 minutter, men det tok 75 før han var ferdig. Jeg tror det var bra han fikk fullføre. Dette var antagelig de 75 minuttene han får i fri dressur i denne rettsaken. Tiltalte er fornøyd, fordi han har fått si det han ville, – og han sier at han heretter vil svare på spørsmål. Dessuten unngår vi at han med loven i hånd, kan hevde at han ikke fikk sine retttigheter oppfylt. Det kan få konsekvenser vi ikke ønsker senere. Det er viktig at vi kommer i mål nå. Ingen ønsker noen ekstraomganger i denne kampen.

Ingen ting av det han sa overrasket meg. Ikke det minste. Likevel var det klargjørende for meg, og jeg vet nå at mannen mener det, når han sier at han ikke angrer på noe, og at han ville gjort det samme igjen.

En kort oppsummering av dagen er at Breivik mener han måtte skynde seg å foreta disse drapene for å få stoppet muslimenes overtagelse av Europa. Siden ingen vil høre på ham og hans meningsfeller ultranasjonalistene (- som for all del ikke må forveksles med vanlige nasjonalister (sic!)), måtte han skynde seg å skape kaos og motsetninger før muslimene er i flertall, – for da vil det være for sent. Han sammenlignet seg faktisk med de amerikanske politikerne som sommeren 1945 besluttet å slippe to atombomber over Japan. De også mente det var nødvendig å drepe mange sivile for å forhindre en enda større katastrofe, – altså en prolongering av krigen. I Breiviks hode er vesten i krig med den muslimske verden om verdensherredømme (Det er grunnen til at han har stevnet Mullah Krekar som vinte. Han vil at Krekar skal støtte ham i denne oppfatningen.).

Om de unge menneskene på Utøya hadde han lite å si, – men han preisserte at de ikke var barn, men unge, politiske aktivister med feil standpunkt. De var derfor helt naturlige mål for hans aksjon.

Det er et sammensurium hele greia. Han dikter opp statistikk, refererer til avisartikler som ikke finnes, lyver om kjente personer, dikter, bløffer og fantaserer, – men etter å ha lest rettsreferatet, ser jeg likevel hvordan det kan gi mening for ham.

Ikke for meg.

Hva jeg mener om det hele er så selvfølgelig, at jeg lar det ligge akkurat i dag.

Geocaching som turistgaid

Selv om jeg synes geocaching er veldig moro, er det ikke så ofte jeg leter etter skatter på denne måten. Som oftest skjer det når vi er på ferie, – nå sist i København. Når jeg er inne på geocaching.com ser jeg at flere og flere cacher følges av en skikkelig beskrivelse, gjerne en lang artikkel om det stedet jeg skal ut for å lete.

Siden jeg bodde på Chrsitanshavn, fant jeg fram noen cacher jeg kunne lete etter der. Den første jeg fant var i Christian kirke. Stoffet jeg skrev ut om kirken fylte flere sider, og de gjorde det enda mer spennende å besøke den.

Det var en nydelig kirke. Selve kirkerommet var helt annerledes enn jeg har sett før. De fleste kirker er dype rom med alteret i den ene enden. Dette var i stedet bredt og vidt, og det ga et veldig annerledes inntrykk.

Dørene var store og buede, og det manglet verken på pynt eller gull. Inne var det detaljer av alle slag, og jeg som bare skulle finne en cache ble der både lenge og vel.

Jeg liker kirker, og jeg tror nesten aldri jeg har vært på ferie et nytt sted uten å gå inn i en kirke. Heldigvis er det plass for oss ugudelige også på sånne steder.

Geocachen, ja! Den fant jeg med en gang. Kirketjeneren hadde tillatt at den ble gjemt inne i kirken. Det begrenser mulighetene til å finne den, for kirken er jo ikke åpen til alle døgnets tider. Til gjengjeld var det ekstra moro å snike rundt der inne for å finne skatten, – en plastboks med bytteting, men de er mest for barn. Jeg nøyde meg med å logge besøket mitt.

Neste cache var også i forbindelse med en kirke, – den norske sjømannskirka, men det er en annen historie.

Ingen liker å bli lurt

Ingen som vanker her på Livet leker er i tvil om hvor jeg står i alternativdebatten. Da er det heller ingen bombe at jeg ønsker Human Etisk Forbunds aksjon Ingen liker å bli lurt velkommen. Endelig er det noen som bruker litt energi på å dokumentere hvilken effekt det har at fler og fler velger alternativ medisin framfor vitenskapelig dokumentert. Stikk innom hjemmesiden deres, så får du mye fint lesestoff.

Aksjonen har også et Facebooktilbud, og vi som har markert at vi liker denne aksjonen, får mer og mindre alvorlige tilbud om lese- og lyttestoff. Det går litt hardt for seg der inne av og til, og det er ikke alle ytringene som er like saklige. Jeg skal ikke prakke på dere så mye av dette i dag ( – i morgen derimot!), men noe må dere få.

Jeg vil jo nødig trygle, men altså: Lån øre til Tim Minchin når han legger i vei om alternativ tenkning på sin egen, litt dramatiske måte. Jeg ser situasjonen for meg, og jeg tenker at dette burde oversettes til norsk og så dramatiseres ved et middagsbord nær meg. Så moro det hadde vært. Minchin legger ikke fingeren imellom, men han gjør meg bare så glad.

Akkurat det handler vel om at han sier akkurat det jeg mener! Akkurat den selverkjennelsen byr jeg gjerne på.

Vi rakk juleferien i år også

Det er lett å la det skli ut i desember. Både elever og lærere er slitne, og ingen ville synes det var rart om vi puslet med klipp og lim, glitter og fjas noen dager når det nærmer seg jul. Hos oss gjør vi ikke det. Vi tenker at vi ikke har tid, og at både store og små faktisk er på jobb. Siden vi har tentamen så tidlig, er det ingen som får feriefølelse fordi om årsprøvene er overstått. Vi tråkker i stedet videre, sakte men sikkert som en flokk fjordinger på vei over fjellet. Det er uansett nok av de små avbrudda i hverdagen. Helt i begynnelsen av desember holder vi juleball. Selv om flere av våre tiendeklassinger mente ballet allerede hadde mistet nyhetens interesse, møtte de fleste opp i år også.

I løpet av julemåneden har vi idrettsdag for alle trinn, og 13. desember får vi et lite avbrudd når Luciakoret kommer forbi i gangene.

På overflaten kan desember virke rolig, mye roligere enn andre perioder i året faktisk. En liten rundttur på skolen viser tomme, fredelige ganger. Bare restene av pynten fra juleballet, en julestjerne og et flott tre forteller at det snart er jul. Men roen er bare en illusjon, i hvert fall for tiendeklasse. I august startet de med en stor semesteroppgave i samfunnsfag. Den skal leveres før ferien. Selv om de har hatt flere måneder på seg, er det nesten ingen som er tidlig ute. I stedet jobber de som gale de siste ukene fram mot juleferien. Over alt er det unger som skriver febrilsk på PC-ene sine. De vil sitte inne i friminuttene, de lurer seg til å skrive mens de har forelesning i et annet fag og vi snubler over dem i gangene.

Det er bare på overflaten det er rolig

Da vi gikk hjem fra skolen på fredag, regnet vi semesteret som avsluttet. Nå er det nok jobbing. Mandag hadde vi den store grøtdagen, en sånn flytende litt-av-hvert-dag som jeg ikke er så veldig begeistret for. I klassen hadde vi quiz, selvfølgelig med spørsmål fra alt de har lært dette halvåret, vi er ikke lærere for ingen ting. Vi voksne varmer og serverer grøt og så ser vi litt film. Det er en hyggelig dag, og nå er det alt annet enn stille på skolen. Det synges og øves over en lav sko, det er tid for årets julekonsert. Det slo meg da jeg var nede for å høre på skolekoret øve: Noen få elever har vanvittig mange baller i lufta i denne perioden. De elevene som synger i skolekoret, er de samme elevene som sitter i elevrådet og hadde ansvar for å arrangere juleball for 500 medelever. Noen av dem er i tillegg YouMe-elever og har vært ledere på tre idrettsdager de siste to ukene. Bør jeg fortelle at det er akkurat disse ungene som også får levert oppgavene sine i tide? De er flinke og effektive, tar ansvar og sier sjelden nei hvis noen trenger hjelp. Disse ungene har ingen fellesnevner når det gjelder hjemmeforhold og bakgrunn. De kommer fra alle miljøer og har lite til felles utover akkurat dette ene, at de er enere på de fleste felt. De må rett og slett være født sånn. Det er ikke som min gamle far forsøkte å trøste meg med: Noen har det i bena og noen i hodet. I stedet er det noen som har det alle steder. Det må vi andre bare leve med.

Om mandagen var slitsom, så var tirsdagen desto roligere. Elevene kom så sent på skolen at vi voksne fikk gjort det vi skulle av papirarbeid før de veltet inn dørene med frostrøken ut av munnen. Etter en kort samling på klasserommet gikk vi ned i kantina for å høre årets skolekonsert. Det er en opplevelse, og hvert år tenker jeg at det er ille at ikke flere får oppleve denne forestillingen. Med 500 unge mennesker å ta av, handler det om ren statistikk. I en sånn flokk må det nødvendigvis være noe fantastiske stemmer. Ute blant publikum sitter det også mange flotte stemmer som burde vært oppe på scenen, men dessverre er det ikke alle som melder seg på eller lar seg lokke og be til å stå der oppe under lyskasterne. Kanskje blir de modigere senere.

Vi har relativt hyppige kulturtimer på skolen vår. En effekt av det er at vi har et godt trent publikum. Her er det ingen fnisende jenter og plystrende gutter. De sitter stille og vakkert og hører på, klapper og jubler når det er bra. I år måtte absolutt ingen korrigeres. Kanskje er det fordi kvaliteten på musikken er så høy. Juleforestillingen er en seriøs seanse, og jeg lurer på hvor langt vi kunne strukket den seriøse strikken uten at det ville gå galt. I fjor opplevde vi 160 åttendeklassinger som satt fullstendig musestille og hørte på en medelev som sto alene midt på gulvet og sang Pie Jesu.

Selv om musikken er variert, har nesten alle tekstene på julekonserten en lenke inn mot den kristne julen. Både i salen og på scenen er det store og små med en annen religiøs tro enn den kristne, og mange har ingen religiøs tro i det hele tatt. Et sted ute i samfunnet går noen av hengslene når en prest vil lese noen linjer om Marias fødsel fra Koranen, eller en skole tar med alle elevene i kirken. Hos oss kan en muslimsk gutt lese høyt om julens kristne budskap uten at noen tar anstøt. Kall det gjerne pragmatisme, – men sånt blir det i hvert fall julefred av. Og over hodene våre henger stjernene og glitrer under en sol som skinner noen minutter lenger for hver dag som går.

God solsnu.

Englene elsker visst Sissel Kyrkjebø

Så fint for Sissel at hun har en engel som passer på. Jeg lurer på hvorfor disse englene prioriterer henne framfor mishandlede og sultende barn rundt om i verden. Hvem passer på dem?