Category Archives: Meta

Å skrive eller ikke skrive

Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg blogger så lite, – eller noe vet jeg.

Skrivinga gir meg en sinnsro og tilfredsstillelse jeg ikke gidder sette ord på. Det bare er sånn. Likevel blogger jeg lite for tida. Så har jeg vel uro i sinnet og er lite tilfredsstilt.

Fra tilbakmeldinger jeg får fra andre, vet jeg at det er hverdagslivblogginga leserne mine vil ha. Aller helst vil de lese om skolehverdagen, og det som går bra og det som går skitt i klasserommet. De vil le av pussige og søte historier om ungene jeg leker med på jobben, og de vil gjerne se bilder.

Men alt det har jeg jo skrevet om før. Ofte. Mye. På skolen lever jeg i en treårssyklus, og det meste har skjedd før. Jeg kjente på det her om dagen. Vi skulle gå gjennom Victoria, og ungene mine var litt nølende i sin interesse. Dette har jeg opplevd før, tenkte jeg. Klart jeg har opplevd det før, men når jeg kjenner sånn veldig tydelig at jeg har opplevd noe før, da har jeg gjerne skrevet om det. Og riktig nok! Det gamle blogginnlegget ble funnet fram, og kastet opp på skjermen i klasserommet (Moderne skole. Alltid skjerm klar.), – og jammen leste jeg det ikke høyt også. De lo. Og selv om dette ble skrevet for tre år siden, var det flere som kjente seg igjen.

Men jeg kan ikke gjenta meg selv hele tiden.

Og så er det de små stikka. Små stikk fra venner og familie. Noen ganger sier de det sånn indirekte: At folk (Les: Du) gidder å brette ut livet sitt for all verden å lese. Noen ganger kommer det enda nærmere: Jeg på kjøkkenet. Gjester i stua. En som sier til en annen: Hege skriver jo om ALT mulig på bloggen sin. Humre. Humre.

Æsj!

Jeg kunne si noe om at alle som skriver bretter ut livet sitt på et eller annet vis. Enten vi skriver rocketekster, romaner eller artikler. Om vi skriver dikt, noveller eller bloggtekster: Vi bretter ut livet vårt. Vi avslører hva vi mener og tenker og føler. Sånn er det bare, – og jeg trodde ellers at det var det som var hele poenget, at det var derfor noen gidder å skrive, mens andre gidder å lese. Bare ikke på blogg. Der gjelds det ikke. Jeg har lurt på hvorfor det er sånn, og kanskje, kanskje er det fordi bloggforfattere ikke skriver profesjonelt. Det er bare nabojenta som åpner hodekrana og slipper ut alt hun tenker, liksom.

Uansett: Jeg tror de små, ekle stikka også er en av grunnene til at jeg har styrt en del unna min egen blogg i det siste. Ikke andres. For jeg hører til dem som mer enn gjerne vil vite hva de andre går og grunner på. Det gir meg så mye å tenke på. Det er med på å korrigere meg.

Og så var det tida. Jeg har noe så innihelsike mye jobbing på gang, – og akkurat når jeg skriver det, så tenker jeg: Pass deg nå, Hege. Du flommer ofte over av frustrasjon over lange arbeidsdager, og noen kunne komme til å tro at du glemmer lærerferiene dine, – og det gjør du jo ikke. Dessuten har mangel på tid aldri hindra meg i skrive.

Men det er lite tid til overs akkurat nå, altså. Det er det.

Egentlig vil jeg gjerne skrive mer. Min selvpålagte sommerjobb i fjor ga mersmak, og jeg koste meg veldig med å skrive de to artiklene i fjor sommer. Nå spørs det bare hvor jeg kan få tak i andre skriveprosjekter, aller helst sånne som krever at jeg må file og pusse språk.

Kanskje jeg kunne bli språkvasker for noen som skriver mye og har dårlig tid?

Mens jeg venter, har jeg et hemmelig lite oversettelsesprosjekt på gang. Mest sannsynlig forblir det mellom meg og teksten, men moro er det.

Synlige og usynlige bremser holder litt igjen på blogginga.

Så vet du det.

Om du er interessert.

Reklamer

Vi har visst begynt på et nytt år

For meg begynner et nytt år når skoleåret starter opp i august. Nyttårsaften er likevel et skille: Jula er over, og det virkelige livet skal i gang igjen. I morgen er det opp i otta og full fart på jobben. Deilig-deilig!

DSC01496

Vi feiret nyttårsaften sammen med gode venner oppe hos naboen. Kort vei, med andre ord. Klokka tolv sto vi ute på verandaen og så på raketter. Personlig var jeg mest opptatt av å se ned på det kjære, lille huset mitt. Vi hadde glemt å slå av lysa på kjøkkenet, og de fikk vinduene til å lyse inviterende ut i vinternatta. Når verden går meg imot og alle er dumme, da er huset tryggheten min. Folka mine er selvfølgelig det viktigste, men nest etter dem kommer huset mitt.

DSC01527

I dag har vi demontert jula, og det en dag på overtid. Jeg liker å få ut barnåler og nisser før vi spretter sjampanjen på nyttårsaften. Når jula er ute av huset, begynner våren for meg, sånn mentalt, altså. Ute skal det være vinter lenge ennå, men inne i mitt hode er vi i gang med våren. Jeg kan se det på lyset, at våren nærmer seg. Bare vent skal du se.

Jeg begynte å blogge i 2007. 2012 var det året da jeg sluttet å skrive hver eneste dag. Hvordan det blir med skrivinga i 2013 vil tiden vise. Blogging er et lystprosjekt, og intet annet. Siden jeg ikke aner hvor lystene mine vil gå i 2013, aner jeg heller ikke hvordan det blir med blogginga. Hyggelig om du likevel fortsetter å stikke innom, så snakkes vi.

Godt nytt år til alle mine bloggvenner.

DSC01529

Dette er ingen bloggtørke

Jeg ville bare melde at jeg lever og har det godt.

Etter fem år med blogging har jeg visst kommet inn i noe som kan minne om bloggtørke. Bloggtørke er likevel feil ord, – for er det tørt på skrivefronten, så handler det som regel om skrivesperre, manglende motivasjon, lite å skrive om. Sånn er det ikke for meg. Jeg har tvert imot skrivekløe så det holder. Innlegga ligger i kø oppe i pannebrasken min, og det klør bokstavelig talt. Jeg sliter med å holde det inne.

Nå representerer neppe mine manglende små epistler noe tap for menneskeheten. Det er jeg som taper på at jeg ikke har tid til å skrive. Det presser på, nemlig. Tid og tid, forresten. Jeg har vel alltids tid. Men nå er det altså sånn at det er mangt og mye som er viktig her i livet, og blogging er bare en av dem. Selv i mine perioder med skriveraptus har bloggingen kommet etter alt det andre som er viktig. Sånn må det være. Og nå er det altså sånn at jeg har solgt store deler av min tid og noen sider av min sjel til Fredrikstad kommune. Arbeidsmengden går litt i rykk og napp, og akkurat nå napper det så til de grader at hele søndagen har gått med.

Fredrikstad kommune betaler meg for jobben, og jeg har ingen ting å klage over. Det er bare å levere. I tillegg har jeg dette året kastet meg ut i frivillig foreningsarbeid, og ikke visste jeg at det var så tidkrevende. Forrige uke innebar det to kvelder ute i samfunnet på kveldstid. Ett nyttårsmøte i usedvanlig hyggelige omgivelser og ett spennende redaksjonsmøte sammen med noen tøffe jenter. Vi er seks ufaglærte udi tidsskriftfaget som redigerer et månedlig tidsskrift, og uansett hvor moro, lærerikt og utviklende det er, så sier det seg selv at det tar tid å produsere et sånt flott tidsskrift med venstrehånda etter arbeidstid. Det tar i hvert fall tid fra blogginga.

Når blogginga står nederst på tiltakslista, så er det likevel ingen fare med alt annet som er hyggelig. Det tar jeg meg tid til. Denne helga har jeg spist og drukket godt, hatt en middagsgjest på lørdag og en kaffegjest i dag, lest samtlige aviser som har kommet i min vei, sovet godt og lenge, sett en film og diverse program på TV. Jeg har vært her hjemme i mitt castle sammen med en kjekk, relativt ung mann og to katter, hvorav en som har øvet seg på å leke pyntefigur.

Om du stikker innom litt senere, kan det hende jeg har fått lettet litt på skrivetrykket og du får lesestoff.

So long!

Da jeg blogget Tuva Novotny

I Dagbladet på nett kom det nettopp opp et intervju med Tuva Novotny. I innledninga til teksten står det å lese:

Dagbladet): Googler du Tuva Novotny (32) viser det femte søket at en kvinnelig blogger mener at skuespilleren er det vakreste i verden.

– Ja, hva faen skal man si til det? Det er vel et kompliment.

Tihi, – den bloggeren må nok være meg. Det er jo jeg som skrev at Tuva Novotny er det vakreste som finnes, – og det står jeg for.

At det kommer opp som femte googletreff forundrer meg ikke. Det er et av innlegga med flest klikk her på bloggen.

12 925 gjester på en dag – Takk VG

Her i mitt lille hjørne av Bloggland ligger det daglige besøket på omkring 400. Det holder for meg, antallet altså. Jeg skulle selvfølgelig ønske at flere hadde kommentert, men som blogger kan man ikke kreve noe som helst av sine lesere. Noen ganger glimter det til med litt flere treff, og da blir jeg superglad. Inntil fredag var rekorden min på noe over 600 besøk på en dag. Det er mulig det var da jeg skrev innlegget Gruppesex. At det handlet om froskene i skoledammen, visste jo ikke alle de som satt og surfet der ute i nattemørket, men skuffet ble de sikkert.

På lørdag produserte jeg i all hast et innlegg om Fridtjof Nansen, hans nakne kropp og hete ord. Nakenhet selger, det lærte jeg jo av gruppesexposten. Det kom derfor ikke som et sjokk at jeg høyna til noe over 900 lesere i løpet av søndagen.

Det var før VG kom på banen. Mandag fikk jeg en kommentar fra Magne D Antonsen i VG. Han skrev noen fine ord, og kunne fortelle at han hadde lagt meg opp som en av dagens bloggere på vg.no. Klart jeg ble glad. Det er alltid hyggelig med litt skryt. Det streifet meg selvfølgelig at det også kunne komme en bonus i form av flere lesere.

Det gjorde det.

I løpet av mandagen var 12 925 lesere innom bloggen min. Om de leste, er en annen sak. Det kan jeg aldri vite. Det er fortsatt to timer igjen av tirsdagen, men allerede nå har 9 706 tatt turen innom.

En ting er helt sikkert: Det vil ikke vare.

Veldig fornærma og bitte litt beæra

Her om dagen fikk jeg en pussig mail. Den kom fra Kopinor, og fortalte meg at en av mine tekster var brukt som forberedelsesmateriell ved norskeksamen i 2009, og nå trengte Kopinor adressen min for å sende meg noen papirer.

Min første reaksjon var at dette måtte være feil. Jeg mener, – alle vet jo at man ikke skal bruke tekster man finner på nettet uten å be om lov. Det er Udir som lager eksamen, og Udir kan ikke gjøre en sånn brøler. Her på bloggen har jeg dessuten gjort det helt klart at jeg ikke tillater bruk av tekstene mine. Flere ganger har jeg blitt spurt om å låne bort bilder fra bloggen, – og jeg sier alltid ja, forutsatt at jeg kreditteres med navn. Forfengelig er jeg, nemlig.

Og det er nettopp det. Etter litt mailing med Kopinor fikk jeg tilsendt forberedelsesmaterialet der min tekst var brukt. Det handlet om norskeksamen for voksne i 2009. Det var da jeg så det på trykk, at jeg virkelig ble fornærma. De hadde valgt en ganske ordinær og ikke spesielt god tekst. Jeg kalte den Forandring da jeg la den ut her på bloggen. De hadde døpt den om til Livet leker, men med Forandring som undertekst. Og så kom det jeg virkelig ble fornærma over: Jeg var ikke kredittert med navn, – bare med adressen til bloggen min. Den sved!

Gjett om jeg ringte Udir og fikk snakke med rette vedkommende. Når man har levd et halvt liv, går man sjelden hardt ut. Jeg har tatt feil så mange ganger før, og selv om jeg i utgangspunktet var overbevist om at det Udir hadde gjort var ulovlig, – kjenner jeg ikke alle jussens irrganger. Det sa jeg også til den hyggelige damen jeg snakket med. Uansett synes jeg det er frekt å ta teksten min uten å spørre. Frekkheten var hun ganske enig i, men ulovlig er det visst ikke. Jeg fikk vite at Udir har lov til å plukke tekster hvor de vil, uten å spørre først. Det er fordi temaet for eksamen skal være hemmelig. En avtale med Kopinor skal ordne opp i det juridiske. Jeg vil få betalt for teksten min. Penger! Som om jeg trenger de pengene! Min forfengelighet ville ha navnet sitt under teksten. Udirdamen beklaget at de ikke hadde brukt navnet mitt, men det hadde de ikke funnet i farta. Nei, – men Kopinor fant det, – så det så!

Fortsatt er jeg mest fornærma. Her på bloggen ligger det over 1500 tekster, og jeg tror mange av dem kan egne seg som forberedelsesmateriell til eksamen. Nå som Udir har funnet denne åkeren, kan de i prinsippet gå inn her og søke på det temaet de har valgt, og så kan de høste tekster av hjertens lyst uten å spørre meg først.

Jeg er fortsatt fornærma, – meg også bitte litt beæra.

Her var det stille

Det skal aldri være en plikt å blogge, men jeg vet av erfaring at det finnes en smertegrense for hvor langt det kan gå mellom postene, – om det også skal finnes lesere, mener jeg. Og jeg vil ha lesere. I over fire år blogget jeg hver dag. I det siste har det vært stillere.

På bloggen.

Ikke i livet.

Vi har hatt høstferie og jobbet lange dager med å pusse opp gangen, rydde hagen, gjøre skolearbeid, – og kost oss ditto dager med å se TV, våkne uten vekkerklokke, spise får-i-kål og ha det deilig.

I kveld har jeg hatt besøk – redaksjonsmøte for Soroptima. Kjapt og effektivt ble novembernummeret komponert, – og så har vi hygget og pratet.

Blogging er fint, men det er så mye annet man også kan bruke livslysten sin på:

Asfalt

Gå bak unge gutter
se på lange skritt
tatt av unge ben
kraft i hasene under knærne
svai i ynglingehofter
det går som en plystretone
langs lange unge lår
et stykke natur, helt gratis
å se på

Magli Elster (- fra Sekundene, 1971)