Fire trær falt. Kubbene ble fraktet hjem, og denne helga skulle jeg klyve dem.
Jeg elsker å klyve ved, men både ryggmuskulatur og vedstabel forteller meg at det var en stor jobb. Det er jo egentlig motorkraft og hydraulikk som gjør jobben, men kubbene skal løftes og bæres og plasseres. Jeg liker å jobbe sånn. Det er deilig både i kroppen og i hodet.
Når man jobber med kroppen, vandrer tankene. Vi har system på veden vår. Under verandaen ligger tørr, fyringsklar ved. Hver høst tar vi et passe lass ned i kjelleren, sånn at vinterens fyring er lett tilgjengelig.
Den veden jeg gjorde klar nå, skal vintertørke ute. Først vinteren 2015-2016, – og kanskje enda senere også, skal den varme huset vårt. Jeg lurer på hvordan livet vårt er da. Det er lenge til.
Jeg jobbet med dette både lørdag og søndag, og derfor var det deilig å være invitert i middagselskap på lørdagskvelden. Etter et varmt bad var jeg klar for å sitte rolig i en stol og spise god mat jeg ikke hadde laget selv.
Hittil i år har vi bodd på hytta i 51 døgn. I tillegg kommer de seks døgnene i påsken da Henrik og hans Marthe bodde her. Det er avgjort rekord, – og ennå er vi på langt nær i mål. Når man har hytte, er det faktisk et poeng at den blir brukt.
Både det nye badet og det fantastiske været er årsaker til at vi har skrudd opp antallet hytte-døgn. Jeg leser i hyttedagboka at vi hadde oppunder 20 varmegrader rundt 20. april. Ikke rart vi holdt oss her ute. Nå er vi inne i sommerens andre hetebølge, og det er så varmt at vi knapt vet hvor vi skal gjøre av oss.
Likevel går tida, og 31. juli nærmer seg. Det er tradisjonelt den dagen vi flytter hjem; ikke for å være hjemme, men for å gjøre noe annet. Nå har vi vært på båttur og badet i et sett i ukevis, og det er på tide å få litt luft under vingene.
Ferieturen blir ombord i vår egen bil, og antagelig svinger vi oss bare litt nedover Sverige, – kanskje tar vi en liten svipp over til Danmark. Sommeren er liksom ikke over før vi har spist en tallerken koldskål.
Men ennå er det noen dager igjen, noen uker, faktisk, før vi skal begynne å jobbe. Det skal bli tid til enda noen snorkleturer i salt vann, enda noen dager under naboers baldakiner i lystig prat over vin og god mat.
Men noen slag er det jo ikke akkurat. Det handler mer om at de siste møtene må avholdes før ferien, de siste planer legges, samtidig som mange ønsker å feire og ha fest nå som være er så fint.
I går kveld var jeg i bursdagselskap hos en veldig hyggelig nabo her i Bydalen. Hun fylte nettopp runde år, og i går samlet hun en diger bukett damer til middag ute på hytta si.
Det ble en innmari hyggelig kveld. Noe av det hyggeligste var å snakke med noen nye mennesker. Det har jo lett for å bli sånn at man som regel er sammen med de samme menneskene, – men her fikk jeg gleden av å snakke med damer jeg har vært på hils med hele mitt liv, men aldri delt et bord med.
Været kunne ikke vært bedre, – og heller ikke utsikten. Fire menn hadde forlest seg på Michelets Skogsmatrosen, – og på en eller annen måte hadde de fått tak i matrosuniformer og luer med MS Tomar på. De serverte og sang, tullet og tøyset og var avgjort med på å gjøre kvelden fin for oss som satt rundt bordet.
For to dager siden la jeg ned min røde penn, og jeg tuller ikke: Jeg var så letta at jeg nesten gråt. 200 timers vurderingsarbeid er avslutta, og det er over tre måneder til neste gang; enda bedre: Det er tre år til neste gang jeg skal gjennom en tiendeklasse-vår.
Ikke rart jeg føler meg lett og fri!
Gjett om jeg skal kose meg resten av skoleåret! Eksamen er i gang. Jeg elsker eksamensukene. Lett for meg å si, – det er ikke jeg som skal i ilden. Men den lada stemninga skolen fylles av i eksamensperioden, den trigger meg. I går drilla jeg nynorsk med de 17 som kom opp i norsk. Moro! Nå ser jeg dem ikke før til onsdag. Da slipper Utdanningsdirektoratet årets tema. Man må ikke være rakettforsker for å tenke seg at et sannsynlig tema er Frihet nå i jubileumsåret, – men enten det blir det ene eller det andre, vet jeg at ungene kommer til å levere varene.
Tiende klasse er lærerens dessert, – og den beste kremen er mai og juni. Jeg liker å jobbe mye, – og i det øyeblikket jeg hadde rettet min siste besvarelse forsvant stresset. Jeg kan puste igjen. Og jobbe.
Over hele landet har folk feiret tidenes grunnlovsdag i dag. Her på hytta har vi merket lite av det, bortsett fra at vi har fått med oss høydepunktene på TV. Vi har feiret i all enkelhet med eggedosis, laks og nypoteter. Mamma har vært på besøk, sola har skint, flagget vaia og alt har vært deilig.
Det skal bli fint å gå på jobb på mandag, og jeg vet at hele uka blir akkurat som jeg vil ha den. Fint vær blir det også. Mandag er det matteeksamen; tirsdag skriver de engelsk og først torsdag og fredag er det norsk, norsk, norsk! Innimellom vaktoppdrag og veiledning, skal jeg vinke ungene mine til side en etter en. Vi skal sette karakterer, ikke hvilke som helst karakterer. Sluttvurdering etter ti års skolegang skal kommuniseres via en tallkarakter. Det viktigste er at vi blir enige, jeg og ungene. Det blir vi. Vi har gjort det før, og mine små vet hva dette handler om.
Fikk du det med deg? J e g e r f e r d i g m e d å v u r d e r e!
Hipp – hipp – heisann – hurra!!!!
Da jeg var inne på f-b.no i dag, fant jeg dette bildet av to av mine elever. Strålende unger! Fotograf: Harry Johansson
Livet er litt pes om dagen. Ikke at jeg har noe å klage på. Jeg mener, – sammenligna med ungene i Syria, er det jo bare å holde kjeft og innse at livet er bra.
Jeg prøver å holde kjeft og innser at livet er bra, – men jeg er bedre på det siste enn det første.
Men det må være lov å si at alt ikke er optimalt hele tida. Det er mye stress. Mye å gjøre er det også, – jeg leser og evaluerer oppgaver til jeg får klaustrofobi innimellom, – og det er liksom ingen ende på det. Det strammer til, og jeg kjenner at jeg vil spy. Egentlig liker jeg å rette, – men hvert tredje år blir det bare alt for mye. Ikke for mye arbeid. Jeg liker å jobbe.
Mye jobb er bra.
For mye stress, tidspress, tidsfrister er ikke bra.
Og så er det kroppen da, – hormonkroppen. Jeg gidder ikke si noe mer om det, bare litt, – og det er altså noe som skjer i kroppen om dagen. Stress og varme på feil tidspunkt, særlig stress og overfølsomhet. Kjerring. Ordet er greit, men ikke konnotasjonene. Jeg vil ikke være kjerring. Jeg har aldri vært kjerring. Ja, da, – alle er ikke enige i det, – men nei, – ikke kjerring. Nå hender det at jeg bare må innrømme det. Kjerringa i meg dukker opp. Jeg sier noe, noe som hadde vært greit for to år siden. Plutselig er det ikke greit. Jeg grubler. Var det feil? Ble noen såra? Skulle jeg vært snillere? Så får jeg ikke sove, stresser, blir kvalm. Men bare det å snakke skrive om det blir bare dumt.
Bildene er fra i dag. Naboen over gjerdet foreslo vin og hage og prat. Det hjalp. Jeg åpna kjøleskapdøra og fant litt mat, noen egg, oliven, den krabba vi ikke spiste i går, – vips: et fat, litt mat. Er sulten også, nemlig. Vin hadde alle, vi også, – og jeg drakk min del.
Avgjort min del.
Det var deilig. Litt bomull på hjernen. Sol i ansiktet. Grønne blader. Epleblomster. Gode venner.
Alt er grønt, huset vårt er i orden, taket er tett, alle er snille.
Count your blessings, – kunne jeg sagt, – men da var kjerringa der igjen.
Det er nesten så man kan bli glad et lite øyeblikk.
Jeg har aldri gått i tog 8. mars. Det er egentlig ganske merkelig, så engasjert som jeg er spørsmål knyttet til denne dagen.
I stedet for å gå i tog, samlet jeg et lite tog rundt spisebordet hjemme: Seks jenter, en enkel lunsj og litt vin. Det ble temperatur nok av det.
Og bare så det er sagt: Reservasjonsretten ble snudd og vendt hos oss også.
Jeg liker sånne jentelunsjer. Innimellom skvalder, skitprat og latter, får vi også diskutert ett eller to eller tre viktige temaer. I dag ble det en fargerik blanding.
2014 har skutt god fart, og jammen ligner den ikke til forveksling på 2013, – i hvert fall foreløpig.
På skolen er vi i rute, og den ene dagen biter den andre i halen. Jeg startet opp med norsk. Absintflaska ble satt på kateteret, – og første emne, Naturalismen og Kristianiabohemen, er allerede historie på mer enn en måte.
I morgen plukker vi fram historiebøkene, og det er Den kalde krigen som står for tur. Vi starter med å invitere Winston Churchill og Harry Truman inn i klasserommet. Jeg vet det blir bra, rett og slett fordi dette er et emne veldig mange av elevene mine synes er spennende, og er elevene interesserte, får jeg den drahjelpen som skal til for å skape spenning.
Men det er ikke bare døde politikere vi skal ha med oss denne uka. Tirsdag kommer landets statsminister på besøk til oss. Jeg skulle gjerne grepet tak i henne og fortalt henne hvor tavla skal stå, men det blir det nok ikke anledning til. Hun skal besøke tre skoler i Østfold denne dagen, så det blir nok mest inn og ut.
Jeg trodde det skulle være få festligheter nå i januar, men der tok jeg feil. Forrige uke hadde vi stor nyttårsfest i Soroptimistklubben. Jeg hadde lovet å holde nyttårstalen, og det løftet holdt jeg. Det er en glede å få lov til å åpne hodet sitt og dele tanker med andre mennesker, men hvis du ikke visste det fra før: Det tar mange timer å lage en sånn tale; i hvert fall hvis man skal kunne slappe av og senke skuldrene i forvisning om at dette er greit.
I går hadde vi årets første middagsselskap,- og jammen ble det ikke en fin kveld. Ikke var det noe styr heller. Mannen og jeg er et godt team, – og med god planlegging fikk vi en vanlig og rolig lørdag før gjestene kom. Forretten med blant annet salmalaks og ingefær hadde vi fått ideen til på nyttårsaften. Hovedretten var rådyrstek, potetmos, sopp og ovnsbakte rotgrønnsaker, og desserten laget vi for flere dager siden: Iskjegler med rødvinskokte krydderpærer.
I morgen skal jeg på et arbeidsmøte av det slaget som også inneholder jenteskravlings og litt å bite i, – så her går det unna.
At jeg skal på sykehuset til torsdag, tør jeg bare ikke tenke på. Jeg trodde ikke jeg var noen pyse, men det er et par områder på min kropp jeg har panikk for å overlate til andre. Øynene er ett sånt område, – men det er ikke dem som skal til pers nå. Jeg får si som min mor og Scarlett O’Hara: I can’t think about that right now. If I do, I’ll go crazy. I’ll think about that tomorrow.
Det ble en fin finale på året: God mat, deilige viner og veldig hyggelige mennesker.
Hvert år vurderer vi å rømme landet på nyttårsaften: En liten skipp til Gøteborg eller København kunne jo være noe. Men like sikkert som tanken er tenkt, like sikkert blir den forkastet, og vi ender med å holde oss her ved teltene.
Vi gikk ikke lenger enn til naboen, og vi hadde med oss noen fødevarer i både fast og flytende form. På den måten blir det litt mindre voldsomt for vertskapet.
Åtte hoder rundt et bord. Noen vi så i går, andre vi ikke har sett på måneder. Fire retter. Flere glass vin. Mange samtaleemner. Noen raketter.
Det er kanskje et merkelig spørsmål, men det er nå det jeg sitter her og tenker litt på nå sånn helt på tampen av julefeiringa:
Hva vil vi med jula?
Jeg er veldig bevisst på hva jeg liker, og det handler for det meste om stemninga: Jeg liker adventstida med alle tradisjonene: Levende lys, Lucia-feiring på skolen, de gamle julesangene, lukten av småkaker, smaken av akevitt, gleden over å velge små julegaver til venner og familie og den sterke duften av grantreet i stua.
Alt det liker jeg.
Hva jeg ikke liker er mer diffust, men jula er ikke bare ukomplisert. Når stemninga er avhengig av at alt følger et mønster, en tradisjon, da skurrer det lett hvis ikke alle brikkene faller på plass. I en familie er det ikke sikkert alle er like interesserte i å legge de samme brikkene i julepuslespillet. Noen brikker har blitt borte, andre har blitt litt slitte i kantene, og jeg tar rollen til hun som leter febrilsk etter de riktige brikkene, sånn at jeg kan få lagt et pent bilde – i år også.
Jeg har fått fine gaver til jul. En av dem var en bukett roser. De kom fra naboen. Hun hadde gått av med pensjon, og hadde fått så mange blomster at hun ville dele med oss. De må ha vært hardføre, de rosene. Vi fikk dem for elleve dager siden. I dag halverte jeg lengden på dem som var igjen, og satte dem i en mindre vase. Ennå ser det ut til at de har noen dager igjen, før de må ut. Kanskje overlever de juletreet.
Vi har spist vår del av ribbe, sylte, rull, småkaker, sjokolade og alt det der. Jeg liker mat, men i jula blir jeg fort matlei. I dag ble det kveldsmat i stedet for middag. En tomatsalat, ei spekepølse, to oster og litt brød, – det holdt lenge, og hvis du lover å ikke si det til noen: Det beste jeg har spist denne jula.
Jul er familie, – og vi har familie. Heldigvis har ungene vært hjemme noen dager. Mamma og pappa har også vært her. Det har vært julaften med gaver, juleselskap hos mamma og i Oslo hos Thvs bror. Et pub-besøk med venner har vi også fått med oss, og naboene stikker innom. Men aller mest har det vært Thv og jeg her hjemme, – ja og så katten, da. Vi har ruslet rundt i huset, lest bøker og blader, ryddet et skap her og en skuff der, (malt noen vegger og et tak, men det er en annen historie,) sett TV-serier om kveldene og sovet til ni om morgenen.
Det gjelder å ikke legge lista for høyt, og kanskje er det mening nok å ha noen dager fri sammen med en hyggelig kar som liker å sitte stille i ei stue sammen med meg.
Desember er nok den travleste måneden i året, og det er kanskje en av grunnene til at jeg liker desember. Særlig når travelheten munner ut i en kjempepremie av en ferie på halvannen uke.
Måneden starter alltid med ei selskapelig helg, og selv om Thv og jeg har intensjoner om å være på invitasjonssida, er det ofte noen som kommer oss i forkjøpet. Riktig nok dro vi til Oslo og ba ut våre fire på lunsj lørdag formiddag, men allerede samme kveld var vi bedt på pinnekjøttmiddag.
Det er ingen tvil om at jula starter 1. desember. Hele stemninga snur den dagen, – fra høststemnining til julestemning.
På søndag samme helg var vi bedt på en tysk advent-tradisjon: Gløgg-med-brennende-sukkerkolbe. Det smakte kjempegodt, og det var en ny erfaring å bli invitert bort på ettermiddagstid, et eksempel til etterfølgelse.
På skolen er det lite som minner om jul, – for lite tenkte jeg en dag et stykke ut i adventstida. Riktig nok hadde vi juleball, og ved hovedinngangen står det et flott jultetre,- men det er også alt.
Oppe i klasserom og fløyer har vi ikke så mye som et hint av jul. Hvor ble det av? Det er ikke mange årene siden vi hadde både nisser, adventstake og adventkalender i klassen.
Dagen før Lucia-dagen tenkte jeg at noe måtte gjøres med saken. Jeg bakte lussekatter til hele gjengen min, og pyntet ett av vinduene med noe som lignet på jul. Det hjalp! Og Lucia-koret sang like fint som alltid.
Vi voksne hadde rettebunkene våre å slite med i desember. Elevene hadde et stort særemne, og selv om de fikk oppgaven en gang i september, var det mange som måtte ta de siste nettene til hjel. Innleveringsfristen var siste skoledag før ferien. Vi fortjente ferien både store og små, for å si det sånn.
Denne desember skjedde forresten en forandring i elevenes valg av duppeditt til informasjonssøk. Når de skal jobbe med oppgaver, tar jeg gjerne med et klassesett PC-er bort i klasserommet. Nå opplevde jeg for første gang at nesten ingen ville ha PC. Det var for tungvint, og i stedet valgte de å bruke sine egne ipads og smart-telefoner. De fleste får et romslig abonnement av sine foreldre, og månedens kapasitet dekker også skolebruk.
Vi driver vanlig skole helt fram til siste dag, – nesten vanlig skole. Den siste uka er en dag satt av til idrett, til stor glede for de fleste og sorg for noen få. Tempoet var det ingen ting å si på.
Siden elevenes terminkarakterer skal være klare ei uke før jul, har jeg heldigvis god tid til å jule i eget hjem den siste uka, så julekvelden kommer ikke bakpå denne kjerringa. Da Henrik kom hjem to dager før julaften, ble både han, kjæresten og svigerforeldrene med oss i Domkirken for å høre A Festival of Nine Lessons and Carols.
For oss er dette en gammel tradisjon. Både Marthe og Henrik sang i Domkirkens barnekor da de var små, og selv for en hedning som meg gir denne konserten maks påfyll av julestemning, – særlig når jeg kan synge og skråle sammen med 100 korsangere, pauker og trompeter.
Og så ble det jul. Marthe kom hjem, svoren ble sprø, mormor holdt koken og alle fikk fine gaver, pent innpakket med mye omtanke.
Etter at ungene flyttet hjemmefra har jula blitt todelt her hos oss. De første dagene er ungene hjemme, og alt følger gammel tradisjon. Vi er sammen med de samme, spiser det samme og gjør det samme.
I år er finalen tredje juledag. Da skal vi være i samme familieselskap i Oslo, og etter det drar ungene hjem til seg selv. Da begynner ei stille uke for Thv og meg, – og sikkert også for ungene også. Thv og jeg har planer om litt maling og rydding i heimen, og så skal det leses og koses i nesten ei hel uke, bare avbrutt av nyttårsaften.
Det er ganske fint med jula, – både første og andre halvdel.
Livet leker 