I 2022 innføres et muslimsk styre i Frankrike, og forhistorien er kjent: Et land i økonomisk krise, to ytterliggående fronter står mot hverandre, – og et skjebnevalg endrer historien. I Houellebecqs roman fra 2015 er det blant annet venstresidas frykt for Marine Le Penn og hennes Nasjonal Front, som gjør at de i valget mellom pest og kolera, velger kolera, den moderate kandidaten fra Det muslimske brorskap: Mohammed Ben Abbes.
2022 er om et kvarter. Kanskje det er derfor vi får vite så lite om opptakten til dette dramaet: Houellebeck mener antagelig at vi lever midt i den. Underkastelse ble lansert omtrent samtidig som angrepet på Charlie Hebdo i januar 2015.
Den muslimske overtakelsen skildres merkelig udramatisk. Riktig nok er det tilløp til borgerkrig, og ett av de mest visuelle kapitlene i romanen er da hovedpersonen, Francois, har blitt rådet til å forlate et urolig Paris for en periode. Han kjører i retning Spania, og på veien ser han tegn til borgerkrig. Et stort, øde landskap skildres, tomme motorveier, røk i det fjerne, – og da Francois stopper på en bensinstasjon er alt stille og øde. For å komme til varene bak disken på bensinstasjonen, må han tråkke over liket av den drepte ekspeditøren.
Scenen strekker seg over et par timer, – og mer dramatikk får vi ikke. Brorskapet får støtte av andre politiske aktører, og snart er lov og orden gjenopprettet.
Francois, franskmannen, er professor i filosofi, – eller var det litteratur, – ved Sorbonne. Hverdagen hans består i å snu bunken og holde sine forelesninger på universitetet en gang eller to i uka, drikke store mengder alkohol, delta i en og annen diskusjon, – og aller helst ligge med ulike studiner. Studiner, – et utdatert ord på norsk, men oversetteren har valgt å ta med seg det franske språkets tydelige kjønnsmarkering. Det passer bra her, – for studinene er ikke studenter for Francois, – de er kvinnelige objekter. Der fortellingen starter, har han et relativt fast forhold til Myriam, – men idet muslimene overtar, flytter hun med sine foreldre til Israel, forholdet glir over, – uten at Francois gjør noe for å stoppe det. Han er en underlig figur: desillusjonert, politisk og religiøst uinteressert, full av lede, ensom og overfladisk, – ikke helt troverdig, men det er kanskje ikke nødvendig. Han bærer noe av det Houellebeck ser hos franske akademikere, noe han ønsker å parodiere. Francois’ refleksjoner dreier ofte rundt kvinner og kjærlighetsforhold, – det siste er vanskelig for ham. Ett sted streifer han tanken om ekteskap og familieliv med Myriam, – men han slår det bort, – til det er de for unge. Hun er riktig nok tjueto, han førtito.
Etter valget skjer ting fort i det nye Frankrike. Saudi-araberne overtar Sorbonne, – det skal bli deres prestisjeuniversitet, og de er selvfølgelig interesserte i å beholde de gode lærerkreftene. Av en eller annen grunn er Francois, på tross av sin akademiske middelmådighet, en slik attraktiv professor, og de vil gjerne beholde ham, – men da må han konvertere. I første runde velger Francois heller å gå av. Det skjer i vennskapelige former, og han får en solid pensjon da han forlater universitetet. En fransk intellektuell, en professor i humaniora, en ung mann med en akademisk karriere foran seg, – likevel føler han ingen ting; ingen sorg over å miste arbeidet, ingen fortvilelse, – bare resignasjon og en mild forundring over det som skjer med samfunnet rundt ham.
Det kommer likevel ikke som en overraskelse at Francois relativt raskt ombestemmer seg, – men det er verken savnet etter akademia eller lediggangen som får ham til å ta opp professorgjerningen igjen. I tiden etter oppsigelsen møter han flere aktører i det nye, muslimske samfunnet, og han samtaler både med dem som står utenfor, og dem som konverterer. Først møter han den identitære (et nytt begrep for meg: ytterste høyre, nasjonalistisk) Lempereur.(!) For ham er borgerkrigen mellom hans egen fløy og muslimene og deres støttespillere uunngåelig, – og krigen bør komme snart. På den andre siden blir han oppsøkt av Robert Rediger, en konvertitt som innynder seg hos Francois for å få ham tilbake på universitetet. Rediger inviterer Francois hjem til sin fantastiske leilighet, der de vartes opp av Redigers to nye koner. Etter at Myriam forsvant ut av Francois liv, har han fortsatt sitt storforbruk av kvinner, – noen forfører han, – andre kjøper han, – men han føler ingen ting. Rundt ham ser han hvordan hans konverterte kolleger, den ene mindre attraktiv enn den andre, får tildelt unge, vakre hustruer. Som akademikere er de attraktive gjennom sin makt og status, – og det nye samfunnet ønsker dessuten å videreføre genene deres.
Vi som leser er neppe like desillusjonerte som Houellebeck, – for så gal er neppe Frankrike eller verden at denne Francois representerer noe annet enn en parodi, men det er klart, – vi ser symptomene. Det som til slutt får ham til å følge Redigers råd og la seg omvende, er verken religiøs eller politisk tro, heller ikke savnet av det akademiske miljøet, forskning eller undervisning. Det som får Francois til å konvertere til islam, er tanken på to koner, en i førtiårene og en på knapt femten, to kvinner som kan varte ham opp på hvert sitt vis. En tilleggsbonus er en tredobling av den lønnen han mottok tidligere.
Kvinner har ikke lenger adgang til Sorbonne, men dette er ikke et tema i de lange samtalene Francois har med sine konvertitt-kolleger. Når anledningen nå byr seg, fordufter alt de måte ha hatt av moderne kvinnesyn, og tilbake sitter bare den gamle Adam. Det som blir tungen på vektskålen for Francois, er de stillfarne, tildekkede kvinnene som igjen er flyttet inn i hjemmet og underkaster seg mannen. Det er pirrende synes han, mens han kommer i tanke om at ingen undertøysforretninger i verden er større enn dem i Saudi Arabia. Muslimske kvinner gjør alt for å pirre sine menn når burkaen faller, tror han.
Så enkelt, og så lite troverdig. I denne romanen blir islam innført stille og rolig, med minimal motstand. Politisk uengasjerte franskmenn, desillusjonerte akademikere, en passiv opinion lar det bare skje. Den politiske idealismens tid er forbi, og korrupte, opportunistiske politikere har tatt fra folk i alle samfunnslag illusjonene (- og dette ble skrevet før Panama Papers.). Det merkelige er at refleksjoner rundt religiøs tro er nærmest fraværende i romanen, – og de hverdagslige forbudene og påbudene i islam gjelder tydeligvis ikke for de konverterte. De drikker sin vin som før, – og ingen krever at Francois skal omskjæres før han sier fram sin første trosbekjennelse i Stormoskeen i Paris.
Jeg leser sjelden fransk litteratur, og akkurat denne romanen hadde sine utfordringer. Den er så full av franske referanser, at det ble nødvendig å ha søkemotorene på nettet klar mens jeg leste. Francois’ avhandling dreide seg i sin tid om Joris-Karl Huysmans, en forfatter jeg aldri hadde hørt om, men som er med på å bygge opp under Francois’ dekadente livsstil. Det skjønte jeg først etter hjelp fra Wikipedia. Og sånn er det hele veien. Det hagler med franske filosofer og forfattere, de fleste av dem fra det sene 1800-tallet. Der en preferanse for Knut Hamsun hos en norsk hovedperson, straks ville gitt meg en ekstra bit til puslespillet, hadde ingen av referansene i Underkastelse gitt meg noe som helst uten hjelp. På samme måte bruker han valg av biler, viner og ikke minst navn på bipersonene, for eksempel Rediger, for å gi leseren noen ekstra. Det meste av dette har nok gått meg hus forbi.
Hva vil Houellebecq med dette prosjektet? Såpass har jeg fått med meg, at forfatteren er svært islamkritisk. Likevel sier han ikke ett skjevt ord om verken islam eller muslimene, luringen, og på den måten unngår han angrep fra venstresida, slik han har blitt utsatt for tidligere. I stedet for å være kritisk, framstiller han den nye presidenten, Mohammed Ben Abbes fra brorskapet som forførende sympatisk, intelligent og handlekraftig. Etter overtakelsen og noen spredte forsøk på borgerkrig, får Abbes støtte av blant annet sosialistene. Han viser hvordan et velorganisert og intelligent fransk-muslimsk lederskap sniker seg fram på silkepoter, sensurerer pressen – nesten uten at noen forstår det, forfører landets ledende intelligentsia med penger og sex og utnytter det sittende styrets manglende handlekraft helt til de sitter med all makt. Jo da, – jeg ser hva som er forfatterens prosjekt.
Underkastelse er en slags forsiktig dystopi, en satirisk framtidsroman som varsler hvor Houellebeq mener Europa er på vei. Han vil vise at en kombinasjon av økonomisk krise, en intelligentsia full av lede, ei venstresida uten evne til å ta et oppgjør med islam og et demokrati som har mistet mange av sine illusjoner kan åpen portene for et totalitært styre, – her en moderne, muslimsk stat.
Og hvor ble det av underkastelsen? Den er det ene og alene kvinnene som må stå for, – for mennene er alt som det alltid har vært.
Kilder:
Michel Houellebecq: Underkastelse, Cappelen Damm, 2016
Livet leker 