Vil ikke hjem fra København

Det er varmt i København om dagen. Vi har ikke gjort noe epokegjørende i dag, men vi har likevel nydt hvert sekund.

Egentlig avsluttet vi kvelden rett utenfor hotellet her. Vi spiste lunsj sånn i tretida, men sånne ute-lunsjer er mer mat enn vi er vant til å fortære midt på dagen, så først nærmere ti om kvelden orket vi tanken på litt middag, men da var vi til gjengjeld ganske sultne.

Israels Plads blir pusset opp. Det ligger en privatskole rett ovenfor plassen, og de har kroppsøvingstimene sine på plassen. Nå blir den tilrettelagt for både ballspill og scating. Fint blir det, men litt klinisk etter min smak.

La petanque er en liten fransk restaurant rundt hjørnet, tett inntil Israels Plads, og der fikk vi både løksuppe og vin i kveld, og crepes suzette til dessert.

Hva vi har gjort tidligere i dag vet jeg sannerlig ikke. Vi har sykla rundt og møtt en tiggende hund med kopp og det hele. Både Tiger og Søstrene Grene har fått besøk, men det gikk jo fort. Og så var det denne lunsjen, da. Den ble inntatt både lenge og vel, – ikke fordi det tar så lang tid å spise, – men det er jo så mye å se og høre på når man sitter sånn på en fortausrestaurant.

Litt geocaching har vi også bedrevet, og jeg mener bestemt at denne trappa skjuler en cache, – men fant jeg den? Nei!

Om ettermiddagen tok vi en liten biltur til Hvidovre. Thv skulle i en helt spesiell hobbybutikk som lå ute i et industriområde, Jernholmen, het det visst. Akkurat på det tidspunktet var jeg litt trøtt, så da han entret butikken, lente jeg meg tilbake¨i bilen og tok en lur. Det sier noe om hvor lenge han var der inne, – og han kom ikke tomhendt ut. Det skal bli nok å gjøre i modellflyklubben i høst.

Og så dro vi en tur på Fisketovet. Ikke for å kjøpe fisk, men heller vin. Vi gikk i Føtex, og der fikk vi det vi skulle ha.

Jeg liker meg rundt Fisketorvet, Kalveboderne og Islands Brygge. Vi har bodd på hotell der noen ganger, og hver gang vi kommer dit har det skjedd noe nytt.

Selv om jeg elsker alt som er gammelt og levd, har jeg også en hang til det moderne og stramme. På Island brygge bygges det leiligheter over en lav sko. Billig er det ikke. Det er ikke disse water front-områdene i noen store byer, – men tilgjengelige er de jo likevel for alle.

Jeg elsker å bade når det er varmt, og nettopp derfor er det nok jeg blir så begeistret over alle bademulighetene midt inne i København. Her bades det i kanalene, både på tilrettelagte badeplasser og ellers. Folk spiser lunsj langs kanalbredden, og avslutter det hele med å stupe i vannet.

I dag har DR vært opptatt av en eller annen sak om menn som har sex med menn, – og det foregår visst også i Ørstedparken. Den ligger tett ved her vi bor, og vi sykler gjennom den på vei hjem.

At sånne parker er arena for allehånde forlystelser er vel ikke akkurat noen nyhet. Sånn har det vært fra tidenes morgen. Og en fin park er det, enten man sykler eller har seg i busk og kratt.

Det er vår siste kveld her. Vanligvis synes jeg det er greit å reise hjem, men ikke nå. Vi har avsluttet dagen med en nattlig vandring her på Nørreport, men det får jeg heller fortelle om en annen dag. Det er tid for litt søvn. Vi sitter på hotellrommet. Alle vinduer er vidåpne, og rett utenfor sitter de og hygger seg på kneipa over gata. Fine lyder. Folk som ler og skåler. Biler i det fjerne,. Og deilig, svalende luft som sveiper inn over senga vår.

I dag: Dragør

Egentlig kunne vi blitt boende på hytta ut ferien. Bedre ferie enn i Oksrødkilen kan man knapt få, særlig ikke når været er som i år. Likevel vet vi av erfaring, at det er fint å få litt luft under vingene før klasserommet fylles igjen.

Vi la ivei fra Fredrikstad i dag tidlig, og første stopp var Dragør. Jeg har forhåndsbestilt alle overnattingssteder, og prøvd å finne noe litt annet enn kjedehoteller denne gangen.

Det var lett.

Rommet vi bor på er ett av sju rom på Dragør fort. Fortet er i privat eie. De driver restaurantvirksomhet, og så leier de altså ut disse sju romma.

Du skal ikke ta inn her hvis du er veldig kresen. Rommet er digert, og badet flislagt og pent; men vi holder altså til inne i et fort, nærmest ei kaserne, og det lukter selvfølgelig litt kjeller her. Men det er mye historie å hygge seg med, og sånt liker vi. Dessuten er det billig, og det er heller ikke å forakte.

Da vi kom, hadde verten moro av å fortelle oss at vi måtte vaske oss i vannrennene i gangen. Sånn var det altså ikke.

Vi har vært på toppen av fortet, og vi har funnet to geocacher i dag. Men mest av alt har vi syklet rundt i Dragør og fråtset i gamle, vakre hus.

Dragør har smale gater, noen så smale at det ikke går an å sykle i dem, stokkroser, hyggelige lyder fra folk som sitter og skåler inne i gårdsrommene, romantiske restauranter og folk som rusler langs bryggene.

Da vi kjørte nedover, vekslet det mellom regn og sol, og hjemme har det visst vært et fryktelig tordenvær i dag. Her nede er det veldig varmt i kveld. Vi har syklet rundt nesten uten klær, og selv ikke da vi dro oss hjemover i ti-tida fikk vi behov for jakkene våre.

Mat har vi også fått, – og vin. Vi rigget oss til på en restaurant nede ved vannet. Der fikk vi sjømat, og så satt vi der og så alle de store båtene på vei inn mot København.

Jeg vurderer å starte dagen med et bad i morgen. Vi bor nærmest i vannkanten, og det kunne jo være en fin start å ta seg et bad før frokost.

Etter frokost setter vi kursen mot København. Hva vi skal gjøre der er ennå ikke bestemt. Sant å si har vi ikke bestemt oss for om vi skal være i København i morgen. Det kommer an på så mangt.

Akkurat nå lurer jeg på om jeg skal male en hagebenk rød. Det har aldri falt meg inn før.

Museer til pluss og minus

Ingen skal si vi ikke var forberedte. Det er snart ett år siden vi lovte C en tur på KonTiki-museet. Han hadde om Thor Heyerdahl på skolen. Derfor, altså. Men så hadde det seg sånn at museet gjorde det sjakktrekket å stenge midt oppi suksessen med den nye KonTiki-filmen. Hjelpes meg!

Fredag kveld fant vi fram den gamle Oscar-filmen om Heyrdahls flåteferd, – og tro det eller ei: Bege ungene satt klistret til skjermen. De syntes det var dritspennende. Vi snakker dokumentarfilm fra 1950, svart-hvitt, med Heyerdahlsk-engelske kommentarer.

Undrenes tid er ikke forbi.

Museet var fint nok, det, – helt greit. Flåtene var imponerende. Lille M og venninna var ikke særlig interesserte i plakater og tekster, men det var spennende å krype inn i hulene fra Påskeøya, og se på film av fisker. Mest spennende var likevel souvenir-sjappa.

Helt greit, altså, – og jeg kan ikke sette fingeren på noe som var galt (- bortsett fra en skrivefeil eller to på plakatene.).

Det var bare det at kontrastene ble så store da vi kom over til naboen, til Fram-museet.

Det pleier å holde med ett museum pr dag, men ungene ville gjerne se mer, og da ble det sånn.

Å gå på museum med Thv er alltid en ekstra bonus. Han er et vandrende leksikon, særlig når det gjelder sånt som dette. Dessuten forteller han så både store og små blir sugd inn i historien.

Hva er det som gjør Fram-museet så mye mer spennende enn KonTiki? Det er ikke godt å si, og ikke gidder jeg spekulrer på det heller. Hvis du trykker på lenkene til museenes hjemmesider, vil du antagelig forstå hva jeg mener. Hjemmesidene representerer hvert sitt museum, – og det på godt og vondt.

Fram-museet var i hvert fall helt topp. Når man kan gå ombord i skuta og virkelig se hvordan mannskapet bodde, når møbler og husgeråd er satt fram over alt, – så blir det veldig levende. I tillegg byr museet på flere aktiviteter for barn. Både store og små kan prøve om de klarer å trekke fulllastede sleder. Man kan skyte med gevær, studere stjernebilder og mye, mye mer.

Min favoritt var alle fotografiene. Noen hadde fått den gode idé å spinne historier rundt noen av fotografiene fra museets rikholdige magasin.

Med utgangspunkt i et fotografi, hadde man spilt inn en liten filmsnutt som dramatiserte situasjonen før bildet ble tatt. Med originale klær, skjegg og hår, rekvisitter og replikker ble det utrolig fengende med disse parallellbildene. Noen av dem måtte jeg se flere ganger.

For ungene var nok favoritten den skumle, iskalde skuta som var i ferd med å bli skrudd ned i isen. For å komme inn i isen, måtte vi gjennom en sluse, og hele tiden kunne vi høre isen skru og presse på skutesidene. Det buldret og braket. Vel inne slo iskulda mot oss. Inne i en lugar lå to stakkarer ihjelfrosset i køya. Blå føtter, stirrende blikk og åpne munner var mer enn nok for de små, – for mye faktisk, for lille M. Utenfor presset isen på, og dørene var i ferd med å sprenges. Lyset var blått og kaldt, og et øyeblikk lurte vi på hvordan vi skulle komme ut. Vi måtte gå gjennom en blå istunnell. Et kvinnelik var frosset fast i isen, og ett sted var en isbjørn i ferd med å slå labben gjennom et råk i isen. Den ville helt klart slå kloa i oss.

Vel var det overdrevet. Vel var deler av det ganske urealistisk. Men moro var det, – og det var vel nettopp poenget.

Ikke at det var noen konkurranse, og jeg spurte heller ikke. Likevel er det ingen tvil om hvilket museum som vant i går.

For den som vil se flere skuter, er det nok å ta av utenfor museet, – og jammen fant vi ikke en geocache også.

Etter at vi hadde sett det vi kom for å se, kjørte vi inn til byen for å spise lunsj. Parkering i kjelleren på Grand ga ungene en ekstraopplevelse. De er ikke så vanskelige å imponere når det handler om glitter og fjas, og foajeen på Grand kan by på alt sammen.

At vi kunne sitte utendørs å spise lunsj må også regnes blant bonusene sånn i slutten av september.

Geocaching som turistgaid

Selv om jeg synes geocaching er veldig moro, er det ikke så ofte jeg leter etter skatter på denne måten. Som oftest skjer det når vi er på ferie, – nå sist i København. Når jeg er inne på geocaching.com ser jeg at flere og flere cacher følges av en skikkelig beskrivelse, gjerne en lang artikkel om det stedet jeg skal ut for å lete.

Siden jeg bodde på Chrsitanshavn, fant jeg fram noen cacher jeg kunne lete etter der. Den første jeg fant var i Christian kirke. Stoffet jeg skrev ut om kirken fylte flere sider, og de gjorde det enda mer spennende å besøke den.

Det var en nydelig kirke. Selve kirkerommet var helt annerledes enn jeg har sett før. De fleste kirker er dype rom med alteret i den ene enden. Dette var i stedet bredt og vidt, og det ga et veldig annerledes inntrykk.

Dørene var store og buede, og det manglet verken på pynt eller gull. Inne var det detaljer av alle slag, og jeg som bare skulle finne en cache ble der både lenge og vel.

Jeg liker kirker, og jeg tror nesten aldri jeg har vært på ferie et nytt sted uten å gå inn i en kirke. Heldigvis er det plass for oss ugudelige også på sånne steder.

Geocachen, ja! Den fant jeg med en gang. Kirketjeneren hadde tillatt at den ble gjemt inne i kirken. Det begrenser mulighetene til å finne den, for kirken er jo ikke åpen til alle døgnets tider. Til gjengjeld var det ekstra moro å snike rundt der inne for å finne skatten, – en plastboks med bytteting, men de er mest for barn. Jeg nøyde meg med å logge besøket mitt.

Neste cache var også i forbindelse med en kirke, – den norske sjømannskirka, men det er en annen historie.

Tour de Copenhagen

Jeg er litt sår i rumpa, det skal innrømmes. Hjemme sykler jeg jo bare de korte turene rundt i byen. I dag har vi sittet på sykkelsetet i over seks timer! Dagen overrasket oss med strålende solskinn og over tjue grader. Jeg våknet klokka halv åtte og var i grunnen klar som et egg. Vi fikk en nydelig plass i frokostsalen. Utenfor lå havnebassenget og blinket, og når Thv hadde fått sitt danske wienerbrød, var det ingen ting å klage på. Se bare på det fornøyde oppsynet hans.

I stedet for å sykle direkte til sentrum, la vi veien over den nye sykkelbroen til Islands brygge. Planen var å finne en geocache akkurat der, men den måtte vi gi opp. I stedet syklet vi langs bryggen og krysset over den broen jeg tror heter Langebro. Neste stopp var Den sorte diamant. Her hadde vi også plottet en geocache, – og den fant vi heldigvis. Det er moro å lete etter cacher i København. Nesten alle er gjemt der hvor det kryr av mennesker, og i dag måtte vi virkelig være forsiktige, så vi ikke ble oppdaget. Utenfor Diamanten satt folk og koste seg i sola, – men vi skulle videre.

Vi ble fort enige om at dette ikke var dagen for Strøget, Nyhavn eller andre selvfølgelige steder å være en lørdag i København. I stedet lot vi Nyhavn være Nyhavn (Det var tjoka fullt av folk der uansett), syklet opp Gothersgate og inn til Rundetårn. Der har vi nemlig aldri vært før. Altså, – vi har jo vært forbi, men vi har aldri gått inn.

Jeg trodde det skulle være tungt å gå opp, men det var det altså ikke. For min del må gjerne alle trapper byttes ut med slake bakker. Underveis var det flere ting å se på, informasjonsplakater å lese og i det hele tatt. Det gamle biblioteket var tømt for bøker og tok seg flott ut. Når jeg ser sånne gamle, lutede gulv, får jeg lyst til å slipe ned lakken på vårt gamle stuegulv og gå for såpevasket lutgulv i stedet. Det er så pent, og man får følelsen av å være mye nærmere treverket.

På toppen var utsikten formidabel. Enda mer imponerende må den ha vært den gang tårnet ble bygget. Vi gikk rundt og rundt og lette etter kjennemerker. Langt der borte så vi Øresundbroen, der nede Rådhusplassen og rett der borte Rikshospitalet.

Men egentlig syntes jeg det var morsomst å se rett ned på hustakene. Under oss lå gamle, gule murhus med takterrasser og hager.

Bare se på den idyllen her for eksempel. Tenk å bo midt i København og ha en sånn takterasse,

eller en sånn grønn, innelukket bakhage som dette:

Så bar det ned gjennom tårnet igjen. Rundetårn har en spennende historie, og mangler du lesestoff anbefaler jeg tårnets hjemmeside. Der finner du også spennende fortellinger fra tårnets historie.

Rundetårn ligger i en del av byen som jeg liker veldig godt. Likevel hoppet vi over det denne gangen. Vi syklet gjennom Fiolstræde og Skindergade uten å stoppe. Det gjorde vi ikke før vi kom til Gammel Strand. Der er det marked på lørdag, og litt av hvert å se på. Nå har det seg sånn at vi av og til får en følelse av at vi bor i et loppemarked, og da er det ingen grunn til å ta hjem flere lopper. Jeg falt et øyeblikk i staver over noen gamle svibelglass, – men de blir igjen i København.

Vi tråkket videre, og det er virkelig en fryd å sykle i København. For det første er det flatt. Dessuten føles det trygt. Brede sykkelstier, egne lyssignaler for syklister, – kort sagt: vel tilrettelagt. Jeg er ingen racer på to hjul, men her kunne jeg frese av sted så knærne knirket.

Vi freste over Knippelsbro og bort Prinsessegade. Planen var å sykle gjennom Christiania til Holmen for å spise lunsj ved Operaen. Der har vi vært før. Men vi hadde ikke før kommet innenfor portene i Fristaden før Thv fant Christiania Veteranbilklubb. Ser han en gammel bil kan jeg bare trekke pusten rolig. Det blir noen runder.

Der inne sto det ferdigrestaurerte skjønnheter side ved side med en Citroen Half track, en sånn med belter bak og hjul foran, en Austin 7, en Morris Minor, dem er det visst mange av i Danmark og flere andre biler. Verkstedet var av det hyggelige, gammeldagse slaget. Verktøy og utstyr var ryddig og pent plassert, og benker og skap så ut til å være like gamle som bilene.

Christiania er et merkelig sted. Når man sykler i ytterkantene av området, kan man nesten ønske å bo der. Morsomme hus i glade farger, mengder av stokkroser og andre planter, sol og idyll. Det må være et eldorado for unger å vokse opp i. Vi snakker for øvrig med to av slagsen, jeg tror de må ha hett Huckleberry Finn og Tom Sawyer, – to røverunger som ivrig forsøkte å vise oss veien. Og nettopp sånne unger gjør at jeg jo slett ikke ville bodd i Christiania. I min verden er det ikke sunt å se naboen selge store kvanta hasj i sin åpne bod i Pusher street.

Men idyllisk er det.

Etter hvert som vi syklet utover langs alle bastionene, begynte vi å skjønne at noe var feil, og det var her vi spurte de to småguttene om veien. De pekte for øvrig ivrig i hver sin retning. Vi kom oss etter hvert over på Refshalevej og endte opp ute på Charlotte Amalies Bastion, et hakk for langt ute. Riktig nok fant vi en lekker restaurant der ute. Selv om den var hyggelig, var den både for mørk og for dyr for oss i dag. Vi svingte over til Holmen igjen og inn i Takkelhoftvej. Til tross for det meget, meget fasjonable nabolaget, – med Operaen på den ene siden og lekre hus på den andre, er Kon Tiki bar både upretensiøs og rimelig. Jeg tror bare de har en eneste rett, en platte, men den er til gjengjeld god. Og så er de så søte der. Da et ungt turistpar ble enige om å nøye seg med å dele en platte, kom de med to tallerkner og en platte som var påplusset nok til at de ble mette begge to. Sånt liker jeg.

Vi syklet litt rundt ute på Holmen. Det er et nydelig sted. Kanalene strekker seg inn til de gamle lagerhusene eller hva det nå er som nå er gjort om til boliger. Folk bader og padler og har det i grunnen aldeles fortreffelig. Når jeg ser på bilene som står utenfor disse boligene, forstår jeg fort at dette ikke er noe sted for lærerlønninger, verken norske eller danske.

Utenfor Operaen måtte vi stoppe litt igjen. Enda en bil! Akkurat denne må jeg si at jeg hadde sansen for også. Den hadde motorlyd som en symaskin, og sjåføren hadde ikke noe imot at vi skrøt av bilen hans.

Litt lenger borte så vi grunnen til at han var der med en så flott bil: Et brudepar skulle fotograferes. Med Operaen på den ene siden og Amalienborg slott på den andre, tok de seg flott ut. Jeg kom visst i skade for å kappe bena av dem, men det er ikke så lett å fotografere fra toppen av en sykkel.

Det var omtrent på dette tidspunktet vi begynte å kjenne rumpene våre. Det var på tide å finne på noe annet å gjøre. Vi tråkket hjemover via Christianshavn og alle bastionene. Egentlig skulle vi bare opp på rommet for å drikke noe kaldt, og så dra ut på nytt tokt. Riktig så fort skulle det ikke gå. Min kjære la seg på senga, og så var det gjort. Han sovnet.

Men tur ble det likevel. I sjutida satte vi oss i bilen og kjørte ut på Amager. Vi skulle til Dragør. Det ble en opplevelse. Dessverre begynte det å mørkne, så det var ikke så lett å få gode bilder. Ikke orket vi gå så mye rundt heller. Det gjør ikke noe. Nå har vi enda et spennende sted å besøke når vi er i København neste gang. Det var musikkfest i byen, og massevis av folk. Da vi gikk gjennom de smale strædene i den gamle byen, var det likevel nesten folketomt der.

Jeg vet ikke helt om husene er helårsboliger eller feriehus. Det må vi finne ut av. Uansett var de utrolig lekre, velstelte og superromantiske.

Nesten alle hadde hager eller gårdhager. Små perler på rekke og rad. Det er litt flaut å gå sånn med fotoapparatet oppi folks privatliv, men heldigvis var det ingen mennesker ute.

Over alt var det stokkroser og vanlige roser i enorme mengder, tett i tett bortover strædene. Noen steder var de forresten så smale at man kunne stå midt i og ta i en husvegg på hver side.

Da vi kom ned til havna forsto vi hvorfor vi ikke hadde møtt noen oppe i den gamle byen, – det var her de var. Likevel fant vi et ledig bord på Cafe Blink på Strandlinjen. For at det ikke skulle kunne bli mer dansk, bestilte vi fiskefilet med remulade.

Og nå får det holde for i dag.

I morgen skal vi på Amager igjen. Vi skal på Frilandsmuseet.

Amatørturist!

Nå hadde det akkurat gått opp for meg at jeg bedriver en fotoblogg her. Likevel klarer jeg å være i Köbenhavn på ferie og la batteriet på kameraet bli ladet ut.

Hvordan er det mulig?

Det er mulig hvis man er en amatørturist.

Thv pleier å filosofere over lydene i skogen: Hvis et tre faller til jorden ute i skogen, og det ikke er noen mennesker der, – lager treet likevel lyd når det faller?

I dag har jeg vandret rundt i Köbenhavn i timesvis, og jeg har opplevd en hel masse. Men har jeg nå egentlig det, når jeg ikke har bilder av det?

Thv har kjøpt to dongerybukser og en stripete genser i to sterke grønnfarger i dag. Kan du se genseren for deg når jeg ikke har noe bilde å vise? Kanskje kan du det, men du kan helt sikkert ikke se for deg hvoran han ser ut når han for andre og tredje gang må inn i et prøverom for å se om buksene passer. Det var da jeg skulle hatt strøm på batteriet.

Jeg er vant til at jeg bare kan skifte batteri i kameraet mitt når som helst. Tidligere hadde jeg alltid noen batterier i lommen. Mitt nye kamera har spesialbatterier, og alt som er spesielt er vanskelig. Batteriet må lades i en lader, og det krever en strømkilde. For å tyne litt ut av det, la jeg fotoapparatet på min varme mage for å gi det litt førstehjelp. Så fikk du se at jeg har vært innom Strøget, og at det var hester der. Så fikk du også sett en Matasbutikk, og da vet du at jeg har kjøpt et lager med Fenjaldeodoranter, – som jeg alltid gjør i København.

Men du fikk ikke sett alt det vakre høstløvet, alle turistene, alle musikantene – og heller ikke at jeg var på Søstrene Grene for å kjøpe et års forbruk (Gudene vet når vi kommer tilbake) med såpestykker.

Heller ikke fikk du sett solen som skinte oss i øynene, og alle de fulle fortauskafeene med glade lørdagsmennesker.

Da vi skulle spise en tidlig lunsj valgte vi The Royal Café. Den har vi hørt og lest så mye om, og nå var det vår tur til å smake de berømmelige smushiene. Etter en time på min mage, ga kameraet fra seg akkurat nok til at jeg fikk tatt et bilde av det lekre interiører. Detaljene fikk du aldri se: Blomstervasene som var laget som plastposer, de lekre kakene, de stilige kaffekoppene. Jeg hadde unnet deg å se det alt sammen.

Da maten kom på bordet, klarte jeg å true kameraet til å gi fra seg ett eneste bilde til, et uskarpt bilde som jeg egentlig ikke burde vise til noen. Der ligger mine tre smushier, – men de var altså ikke så uskarpe i virkeligheten. Når du ser på bildet, så kan du slett ikke se at den lille buljonggeleen til venstre er laget som et bitte lite hjerte. Heller ikke ser du vaktelegget som ligger bak Dyrlegens nattmat eller den lille, gule blomsten som lyste opp hele tallerkenen. At laksen var dekorert med en utskåret grønnsakblomst der pollenknoppene i midten var laget av rogn, – det blir også helt borte. Det eneste gode jeg kan se i dette, er at du heller ikke kan se regningen som kom etterpå.

Det eneste skarpe bildet jeg har fra dagen i dag ble tatt rett etter frokost. Vi har nemlig gått på skattejakt også i dag. Tre geocacher har vi funnet, og denne var den flotteste. Loggboken lå inne i en filmboks. Eieren hadde altså rullet opp papir inne i filmboksen, og så dro man det ut som en filmrull når man skulle logge at man hadde funnet cachen. Lekkert! Utfordringen i dag var alle menneskene som mymlet rundt oss. En av skattene var gjemt midt i en passasje på Strøget. Vi fant den lett, men å få den ut uten at noen så oss var en utfordring. Vi følte oss nesten som hemmelige agenter Thv og jeg, der vi dekket hverandre for å komme til den lille skatten. Det er morsomt å tenke på at nesten ingen av disse menneskene som haster gjennom Köbenhavn, eller alle andre byer for den saks skyld, vet at det er gjemt morsomme hemmeligheter over alt hvor de ferdes.

Vanligvis er to – tre dager i Köbenhavn nok for oss. Men denne gangen tror jeg vi gjerne hadde blitt et par dager til. Dagen i dag ble kort, for vi hadde jo en avtale i Hillerød klokken fire. Det fine er at vi bare kan reise tilbake akkurat når vi vil.

Glemte jeg å si at vi har jubileum i dag? Det er på dagen 34 år siden Thv og jeg ble enige om at det like gjerne kunne være oss to. Det er jammen en Köbenhavnreise verdt.

Men man bør altså ha batterier i kameraet, – ellers har man kanskje ikke vært der.

Septembersommer

Selv om det var onsdag, selv om vi hadde vært på jobben, selv om det var ettermiddag, selv om vi var slitne – når sola skinner og det er sommer i september, – da må vi ut på tur. C og M lot seg ikke be to ganger da vi spurte om vi skulle dra på Isegran på skattejakt. Nå vet de hva det dreier seg om, og de er ivrige på å holde gps-en og se hvor vi skal gå. Det spørs om moderne unger kommer til å lære seg å bruke kart og kompass, – men så lærte heller aldri vi å navigere etter stjernene. Hver tid sine hjelpemidler.

Skatten var lett å finne, og så kunne vi bruke resten av tiden på selve øya. Isegran er et sted spekket med historie, og når Gamlebyen fra 1867 i bakgrunnen oppleves som moderne mot Alv Erlingssønns borg fra 1200-tallet, – da blir historiens sus rett og slett overdøvende.

Isegran er en del av et festningsverk, og for C og M er det aller mest spennende å gå inn i de trange gangene i vollen. Det er bekmørkt der inne, og edderkopper store som hus. Spøkelser skal også være sett, – men her finnes ingen pyser. Det var bare på moro at de kom så fort ut igjen som om de var skutt avsted av en kanon.

Husene på øya ligger der de alltid har ligget, og det er fint å se at de er så godt vedlikeholdt. Da jeg var liten, sto de for fall. Senere har Universitetet overtatt en del av omsorgen, og stedet er nå arkeologisk forsøksstasjon. Da jeg var liten, kjente jeg en gammel mann som hadde vokst opp i det gule huset. Det må da har vært et drømmested for unger. Den gangen var elva ren og fin, og man kunne bade rett utenfor stuedøra.

Vi fikk med oss både renessansehagen, lysthuset og utedoen. Og selv om alt fra doen gikk rett i elva, er det nok ikke doene som har skylda for at elva er så forurenset som den er. Forurensingen er det industrien som sto for.

Isegran er Fredrikstads maritime senter, og det passer bra. Det var her Bjarne Aas legendariske båtbyggeri en gang lå, og der gikk pappaen min i lære da han var ung gutt. Nå er det full aktivitet av folk som restaurerer gamle båter. Det lukter av treverk, tjære og maling. Mmmmm!

Når man skal restaurere gamle båter, trenger man tømmer av solide dimensjoner. Mellom tjærekjeler, økser og høvler ligger det imponerende stykker av treverk. De skal etter hvert felles inn i båter som er under restaurering.

Det er utrolig mye vakkert å se når man rusler langs bryggene. På sånne gamle båter er hver eneste detalj verdt et studium: blanklakkert treverk, flotte tau og matter, lanterner – det meste er som smykker.

Når man rusler sånn på en gammel brygge, omgitt av historiske fartøy, – ja, så kan man lett glemme hvilken tid man lever i. Det er da Mr Shoppy kommer opp elva for full fart. Mr Shoppy er vår mest harry svenskebåt, og den får oss fort bort fra idyll og romantikk. Snakk om kontrast.

Vi kom jo ikke ombord i noen av båtene på Isegran, men vi ville vise C og M hvordan det ser ut ombord i en stor båt. For å få til det, måtte vi gå litt lenger bort på brygga. Der bor An, – og hun er en ekte sjørøverdronning. An bor i båten sin hele året. Spennende, syntes C og M, – og enda mer spennende da de fikk komme ombord og se på alt. Seilbåten har alt det et hus har, bare i mindre skala. Her er det fliselagt bad og dusj, flere soverom, dobbeltseng, stue og kjøkken, – alt man trenger for å leve et liv på bøljan blå.

Og ingen gressklipper.

Vi skulle bare ut på en liten ettermiddagstur, men det gikk fort et par timer. Isegran har nok å by på for et helt liv. Jeg har vært der med ujevne mellomrom siden jeg var på alder med C og M. Da vi var barn, syklet vi til Isegran for å leke, gå inn i de mørke vollene for å skremme hverandre med spøkelseshistorier (som var helt og aldeles sanne) og leke gjemsel. Senere var det et yndet sted å dra med han kjekke som du gjerne ville være alene med. Nå håper jeg at C og M har fått smaken på den historiske øya, sånn at de kommer tilbake på egen hånd.

Har du lyst på en tur, er du også hjertelig velkommen.

To kirkegårder til påminnelse

Vi måtte ut for å få litt frisk luft i dag, – en liten tur bare. Vi bestemte oss for å dra på to veldig forskjellige kirkegårder for å lete etter geo-skatter. Første stopp var Krigskirkegården. Der hadde høsten allerede begynt å fargelegge trærne.

Jeg har mange gode minner fra Krigskirkegården. I hele ungdomstida mi hadde jeg sommerjobb i Parkvesenet, og noen sommere var jeg stasjonert på Krigskirkegården for å klippe gress. Ellers er ikke denne kirkegården noe lystig sted å være. Her ligger det lassevis av unge soldater som en gang ofret livet i en krig.

Krigskirkegården er et gravsted fra 1789 for militære som tjenestegjorde i Fredrikstad og deres familie. En del av kirkegården er stilt til disposisjon for Commonwelth War Graves Commision. Ofre fra Jyllandslaget i 1916 ble begravd og monumenter reist i 1917. Senere er krigsofre fra 1914-18, som var begravd på forskjellige steder langs kysten, overført hit. I området, som i hovedtrekk er planlagt av nevnte kommisjon, er plassert et stort «Cross of Sacrifice» i granitt. Krigskirkegården har også et monument over tyske soldater fra første verdenskrig. De døde er flyttet. Videre er det monument over 2 russere som døde på Rauøy under siste krig. (Fra geocachings hjemmeside)

Mange av soldatene som ligger her er ukjente. Det er leit å tenke på at noen en gang i fortiden gikk og ventet på en som ikke kom hjem fra krigen, – og så ligger han bare her i Fredrikstad. I våre dager kan man jo finne ut av sånt ved hjelp av dna,- men sånn var det jo ikke den gang da. Ikke alle soldatene er ukjente, og disse karene får vi høre ganske mye om. Men jeg vil gjerne vite mer, mye mer. Hvem var de, – og hvordan kunne det ha seg at de døde så sent? Hvis jeg får ånden over meg en dag, så skal jeg undersøke litt mer om disse to russerne som døde på Rauøy i 1945.

Noen av gravene er riktig gamle, og det er alltid morsomt å lese de gamle inskripsjonene. Hvordan noen kan ønske å ramme inn en liten grav med spisse spydspisser er mer enn jeg forstår, – men så var det altså ikke i går.

Vi fant geo-skatten. Den var lett å finne, og det synes jeg er greit. For meg er den bare en unnskyldning for å komme på tur.

Det det handlet om i dag var frisk luft og litt bevegelse i kroppen. Selv om det uten tvil er høst, var det ikke særlig kaldt. Likevel har lufta denne skarpheten som jeg liker så godt. Det er den jeg savner når jeg er på ferie i varme strøk og sola blir for varm. En liten varmekjær gjest kom flygende og satte seg på genserermet mitt. Den virket litt slapp, og for den synger nok livet på siste rest. Det blir neppe noen sommer 2009 for den.

Neste stopp var Torsnes kirke. Vi fant geo-skatten med en gang her også. Den største utfordringen er å pirke fram esken uten at noen andre ser oss. Vi er jo gjerne ute på tur når alle andre har fått samme ideen, og disse små eskene og dingsebumsene skal jo helst få ligge i fred på gjemmestedet sitt til nestemann kommer for å finne dem.

Torsnes kirke er også en gammel kirke, og den ligger midt i et fantastisk jordbrukslandskap.

I Torsnes har det vært kirke siden før år 1200. Den nåværende kirken ble bygget i granitt i 1860.
Noen av Sehested- familien (som bodde på Torsø Herregård) er balsamert og ligger begravet i en krypt under sakristiet.
Det er som regel gudstjeneste hver 14. dag, og i tillegg er kirken en del i bruk som konsertkirke og samlingspunkt for Torsnes. (Fra geocachings hjemmeside).

Thv har hatt sin slekt her ute for et par generasjoner siden, og vi måtte bort for å se på gravene deres.

Tida går så utrolig fort. Det er snart høstferie, og sommeren har sagt klart i fra: Den kommer ikke tilbake før neste år. Siden det har regnet så mye, har vi fortsatt litt maling igjen på den berømmelige veggen. Riktig nok bare noen detaljer, men det skal gjøres. På hytta er det også noen småtterier som må fikses før vi kaller det slutt. Dessuten må alle havembøbler både hjemme og på hytta pakkes bort sammen med alt det andre som minner om sommer. Det er bare å brette opp ermene.

Samtidig vil alle som leser denne bloggen se at vi ofte prioriterer hygge framfor nytte. Det har vi tenkt å fortsette med. Om noen år ligger vi selv på en sånn kirkegård som vi har besøkt i dag. Før den tiden kommer, har vi planer om å ha samlet flere hyggelige turer enn malte vegger på kontoen over hva vi har brukt livet på. I dag har vi i hvert fall hatt en deilig dag. Hjemme har jeg fått unna litt skolejobbing, og turen var helt topp, – selv om den var kort. Skjæringspunktet mellom sommer og høst har mye å by på. Se bare her:

Aktiv dag

Så kom de, – to små viltre unger som skal være her på hytta en uke. Det betyr at dagsrytmen må legges om. På en måte er det ergerlig. Nå blir det liten tid til lesing og lating. Fire- og femåringer sitter ikke stille lenge lenge om gangen, og aller helst skal det skje noe morsomt hver dag. I hvert fall hvis man er på ferie. Samtidig er det morsomt. Så skjer det noe for oss også. Det merkelige er at vi også får gjort mer praktisk arbeid når ungene er her. Dagen må planlegges, og så blir det mer struktur på alt.

Vi startet med å spille ludo, – og det er ingen lek. Den ene innslåinga avløste den andre, og spillet tok over en time. Ungene holdt stand, men Thv og jeg byttet på å spille med de gule brikkene. C tok lue på før han gikk ut. Han har ørebetennelse, og han og jeg har vært mye oppe i natt. Vondten har kommet og gått, og så måtte han trøstes selv om klokka var tre i natt.

Og så dro vi på tur – med GPS! Planen var å finne to skatter, – og jammen klarte vi det ikke. Først spiste vi is, – så dro vi til Mærrapanna. Mærrapanna er alltid er reise verdt. Jeg husker at jeg syntes det var litt skummelt å gå akkurat her da jeg var liten. Jeg tenkte meg hvordan det hadde vært da havet sto over dette området, og fiskene gjemte seg under fjellet her.

Det blir noen Walk to paradise garden-bilder av ungene i løpet av året, – uten at jeg dermed skal si at alle er like vellykka.

Cachen Skatten var ikke helt lett å finne. Vi rotet rundt i skogen en stund før M så den under en sten, – akkurat som beskrivelsen sa. Men først måtte Thv lære C å gå på do i skogen. Det var et bilde verdt, men litt bluferdighet har vi jo, tross alt.

Så gikk ferden videre til Elingård. Thv tok oppgaven dypt seriøst, her ble ingen ting overlatt til tilfeldighetene. Koordinater ble sjekket, – og så var det bare å gå.

Elingård er et vakkert skue på denne tiden av året. Det er roser oppover veggene, og over alt er det grønt.

Thv går fort forbi jasminen, for den får ham til å nyse. M måtte lukte skikkelig på den,

med det resultat at hun ble skikkelig bestøvet.

På geocaching.com hadde vi lest at skatten skulle være i hagen, så da gikk vi dit. Jeg merker at jeg er litt dårlig til å lete. Når jeg ikke finner noe med en gang, så begynner jeg veldig fort å tro at noen har fjernet den og at den ikke finnes der lenger. Men det gjorde den altså. Og denne var spennende. Boksen var full av både det ene og det andre, og M bare måtte ta ut et lite smykke, en nål. Det føltes litt gjerrig å legge igjen en boks med såpebobler, men det var det eneste vi hadde.

Etterpå bar det hjem til grillmiddag og jordbær med fløte, – en skikkelig sommermiddag. Og så var det avislesing. Hun leser avisen – han leser et dameblad.

Nytt leketøy

Thv har hatt lyst på en sånn lenge, – veldig lenge. Men som med alt annet leketøy for barn, så koster det penger. Vi har pratet litt fram og tilbake om det, og Thv har hele tiden argumentert med at det er så nyttig. For noe sprøyt! Skulle vi ha en, så skulle vi i hvert fall være enige om at det er et leketøy; riktig nok et nyttig leketøy, men det er ren bonus.

Vi er enige. Det er et leketøy, og i dag har vi kjøpt leketøyet. Riktig nok valgte vi fjorårets modell. Den kostet 20% mindre enn årets. Funksjoner og alt er det samme som på den nyeste modellen, men designet er litt annerledes. Men hvor mye kan et design egentlig endre seg på et år? Det viktige for meg er at den er lett å betjene. Det er denne, og jeg tror allerede jeg kan bruke den.

Vi skal selvfølgelig bruke den til å finne veien sånn at vi ikke roter oss bort. Det er her nytten kommer inn. At vi ikke har for vane å rote oss bort, og at jeg er født med innebygd GPS forbigåes i stillhet. Men jeg har altså mine helt egne planer med nyanskaffelsen. Jeg har nemlig lest om Geocaching, og det høres så moro ut. Ideen går kort ut på at noen gjemmer en liten plastboks med en loggbok og noen småting et eller annet sted ute i naturen eller i en by. Så legges koordinatene ut på geocachings hjemmeside. Nå er det fritt fram for alle som vil å farte av sted for å finne skatten. Poenget er altså at man må ha en GPS, – og det har vi nå. Det er lagt ut sånne cacher over hele verden, og da jeg sjekket i dag, fant jeg ut at det er drøssevis av dem rundt i vårt fylke også.

Jeg bare måtte av sted med en gang. Vi forsøkte oss på den som ligger aller nærmest her vi bor, bare en km unna, faktisk, men den fant vi ikke. Dessuten var det folk der, og noe av poenget er at ingen andre skal se hva man finner. Men vi gir ikke opp. We’ll be back!

Så tok vi bilen og dro over til Blomsterøya. Riktig nok gikk broa opp, og vi måtte vente mens Balder passerte. Det gjorde ikke noe. Været var fint, og utsikten bedre.

Så var vi der, – eller i nærheten. Det var spennende å se hvor nær vi ville komme, og om vi i det hele tatt ville finne skatten.

Da GPS-en viste at vi var der vi skulle være, var det bare å begynne å lete. Det var ikke så lett som jeg hadde trodd. Innenfor et område på noen titalls kvadratmeter er det utrolig mange gjemmesteder, men plutselig så jeg den. Akkurat da kom en dame kjørende, og så måtte jeg late som ingen ting før jeg plukket den fram.

Jeg åpnet boksen. I lokket var det festet informasjon om hva dette er for noe. Boksen var liten, mindre enn jeg hadde trodd. Det er nok lurt at den er så liten som mulig. Det skal tross alt være mulig å stikke den vekk sånn at ikke den blir funnet ved en tilfeldighet og kanskje fjernet.

Denne boksen var stappfull av små duppedingser, og det er lett å se at det er barn involvert i denne leken. Sånn skal det bli hos oss også. I morgen flytter vi på hytta, og til uka skal C og M være hos oss. Gjett om vi skal på skattejakt i Østfold.

Vi skrev oss inn på loggremsa, og til tross for at denne boksen ble lagt ut 11. juni, hadde det allerede vært mange der før oss. Da vi kom hjem, gikk vi inn på geocaching. com og skrev en logg for akkurat denne posten. Det finnes også et nettsted for norske geocachere.

Vi kom oss ut på tur, og det er noe av poenget. Dagens tur var ikke akkurat for trim å regne, men det vil endre seg etter hvert. Mange av skattene krever at man tar seg en tur dypere inn i skog og mark.

Dette blir moro!