Bakeskolen del 3

Jeg husker hvor moro det var da vi var unger og ville bake. Av og til fikk vi lov, – bare vi ryddet opp etter oss.

Lille M og hennes venninner har også lyst til å bake, – og til å spise kake. De første gangene de prøvde seg, skjønte jeg hvor lite de forsto. I høst skulle de prøve seg på rullekake. Jeg tegnet og forklarte, skrev oppskrift med stor skrift og fant fram mix-masteren. Likevel havnet alle ingrediensene i samme bolle og ble rørt hardt og brutalt sammen med en slev. Mixeren fikk stå som pynt på benken. Det ble en merkelig kake.

Den som gir seg har tapt, så vi de prøvde igjen. Litt bedre gikk det, men det skyldtes at jeg hev meg i et stup ut på kjøkkenet da de ropte at det var for lite melk – vi hadde tre liter! Det er ikke alltid så lett å se forskjell på dl og l i en oppskrift.

Alle gode ting er tre, – og i dag ble det helt og aldeles perfekt. Jentene hadde bestemt seg for muffins, – ikke cup cakes, men muffins. Og denne gangen gjorde de alt riktig: Eggedosisen ble pisket lenge og vel, og den ble luftig og flott. Resten av ingrediensene ble blandet raskt inn, – de har skjønt betydningen av luft nå. Formene ble fylt med passe mengde, varmen var perfekt og alt ble bra. De gjorde alt selv, med ett unntak: Jeg blandet fire fargerike melisblandinger, og så begynte moroa.

Unger som leker er god underholdning. Disse tre er veldig opptatt av rettferdighet, og alt foregikk pinlig nøyaktig. Deigen måtte lages av tre egg, ett til hver. Da formene skulle fylles, sto de i kø og laget en kake hver, – og på samme måte rullerte melisglasur og pynt. Thv og jeg hadde planer om å ta en smak hver, men der ombestemte vi oss, gitt. Frøknene får liksom ikke nok glasur og pynt, og da de var ferdige lurte jeg på om det ikke var pynt med muffins mer enn muffins med pynt. Spiselig for voksne var det i hvert fall ikke.

I følge jentene smakte det fortreffelig, og det ble rester å ta med hjem til foreldre og søsken.

Hvordan kjøkkenet ser ut forbigår vi i stillhet.

Museer til pluss og minus

Ingen skal si vi ikke var forberedte. Det er snart ett år siden vi lovte C en tur på KonTiki-museet. Han hadde om Thor Heyerdahl på skolen. Derfor, altså. Men så hadde det seg sånn at museet gjorde det sjakktrekket å stenge midt oppi suksessen med den nye KonTiki-filmen. Hjelpes meg!

Fredag kveld fant vi fram den gamle Oscar-filmen om Heyrdahls flåteferd, – og tro det eller ei: Bege ungene satt klistret til skjermen. De syntes det var dritspennende. Vi snakker dokumentarfilm fra 1950, svart-hvitt, med Heyerdahlsk-engelske kommentarer.

Undrenes tid er ikke forbi.

Museet var fint nok, det, – helt greit. Flåtene var imponerende. Lille M og venninna var ikke særlig interesserte i plakater og tekster, men det var spennende å krype inn i hulene fra Påskeøya, og se på film av fisker. Mest spennende var likevel souvenir-sjappa.

Helt greit, altså, – og jeg kan ikke sette fingeren på noe som var galt (- bortsett fra en skrivefeil eller to på plakatene.).

Det var bare det at kontrastene ble så store da vi kom over til naboen, til Fram-museet.

Det pleier å holde med ett museum pr dag, men ungene ville gjerne se mer, og da ble det sånn.

Å gå på museum med Thv er alltid en ekstra bonus. Han er et vandrende leksikon, særlig når det gjelder sånt som dette. Dessuten forteller han så både store og små blir sugd inn i historien.

Hva er det som gjør Fram-museet så mye mer spennende enn KonTiki? Det er ikke godt å si, og ikke gidder jeg spekulrer på det heller. Hvis du trykker på lenkene til museenes hjemmesider, vil du antagelig forstå hva jeg mener. Hjemmesidene representerer hvert sitt museum, – og det på godt og vondt.

Fram-museet var i hvert fall helt topp. Når man kan gå ombord i skuta og virkelig se hvordan mannskapet bodde, når møbler og husgeråd er satt fram over alt, – så blir det veldig levende. I tillegg byr museet på flere aktiviteter for barn. Både store og små kan prøve om de klarer å trekke fulllastede sleder. Man kan skyte med gevær, studere stjernebilder og mye, mye mer.

Min favoritt var alle fotografiene. Noen hadde fått den gode idé å spinne historier rundt noen av fotografiene fra museets rikholdige magasin.

Med utgangspunkt i et fotografi, hadde man spilt inn en liten filmsnutt som dramatiserte situasjonen før bildet ble tatt. Med originale klær, skjegg og hår, rekvisitter og replikker ble det utrolig fengende med disse parallellbildene. Noen av dem måtte jeg se flere ganger.

For ungene var nok favoritten den skumle, iskalde skuta som var i ferd med å bli skrudd ned i isen. For å komme inn i isen, måtte vi gjennom en sluse, og hele tiden kunne vi høre isen skru og presse på skutesidene. Det buldret og braket. Vel inne slo iskulda mot oss. Inne i en lugar lå to stakkarer ihjelfrosset i køya. Blå føtter, stirrende blikk og åpne munner var mer enn nok for de små, – for mye faktisk, for lille M. Utenfor presset isen på, og dørene var i ferd med å sprenges. Lyset var blått og kaldt, og et øyeblikk lurte vi på hvordan vi skulle komme ut. Vi måtte gå gjennom en blå istunnell. Et kvinnelik var frosset fast i isen, og ett sted var en isbjørn i ferd med å slå labben gjennom et råk i isen. Den ville helt klart slå kloa i oss.

Vel var det overdrevet. Vel var deler av det ganske urealistisk. Men moro var det, – og det var vel nettopp poenget.

Ikke at det var noen konkurranse, og jeg spurte heller ikke. Likevel er det ingen tvil om hvilket museum som vant i går.

For den som vil se flere skuter, er det nok å ta av utenfor museet, – og jammen fant vi ikke en geocache også.

Etter at vi hadde sett det vi kom for å se, kjørte vi inn til byen for å spise lunsj. Parkering i kjelleren på Grand ga ungene en ekstraopplevelse. De er ikke så vanskelige å imponere når det handler om glitter og fjas, og foajeen på Grand kan by på alt sammen.

At vi kunne sitte utendørs å spise lunsj må også regnes blant bonusene sånn i slutten av september.

Det er ikke utstyret det kommer an på

C spilte fotballkamp i går kveld. Mens kampen raste (Er det ikke det kamper gjør?), satte jeg meg til utenfor kiosken. Jeg hadde arbeid å gjøre.

Plutselig kom to smågutter, en lyslugg og en med mørke krøller, fykende inn fra sidelinja. Blanke fotballsko og høye strømper fortalte at de var kommende proffspillere. Nå skulle de bare hente krefter fra en vaffel.

Lysluggen: (Kast med hodet, overbevisende stemme): Jeg skal få meg ny sparkesykkel, SuperOptiRallyGT (eller hva han nå sa), – du vet – den til 3 700 kroner?

Han så forventningsfull på den andre tiåringen. Ble han passelig imponert?

Krølltoppen: Hva skal du med den?

Lysluggen (Litt indignert nå): Øj, – det er den dyreste, altså. Den beste!

Krølltoppen: Har du så mange penger da?

Lysluggen: Jeg sparer! Mamma og pappa sier at jeg får halvparten av dem, hvis jeg sparer resten selv.

Krølltoppen: Det er mange penger. Du vet at du ikke blir bedre på sparkesykkel fordi om sykkelen koster over 3000 kroner? Du blir bare god hvis du trener mye.

Lysluggen: Men jeg skal få meg …

Krølltoppen (Litt uinteressert nå, litt sånn: Ferdig snakka!): Gjør som du vil med pengene dine, du. Men jeg synes det er for mye for en sparkesykkel.

Lysluggen (Slukøret, skuffet over responsen): Ja, nei, – jeg får se på det.

Gutta tok vaflene sine og rusla videre. En av dem hadde fått noe å tenke på.

Litt etter kom C.

Hvordan gikk kampen? spurte jeg.

Bra! sa C.

Vant dere?

Eh, – ja, jeg tror det. Er ikke sikker. Tror vi vant 8 – 6.

Kan vi gå hjem nå?

21 grader celsius

Nå har jeg nesten glemt hvordan det er å være på hytta når det regner og blåser. Været er stilt inn på sol og varmt badevann, og i dag har vi vært på stranda fra frokost til kvelds.

Lille M er på besøk, og som haleheng har hun med Lillesøster på tre, en sprell levende liten unge. Akkurat nå er hun veldig opptatt av ord med motsatt betydning: «Oj, jeg dradde han!» sa hun da hun dytta borti katta. På stranda ble hun forundra over smaken på badevannet: «Jeg må smake mer på vannet. Det er sukker i det, jo.»

Lille M finner fort noen jevngamle å leke med, – og vips så har hun en bestevenn. Ulempen er at hun på død og liv må være på stranda til alle hun har blitt kjent med skal hjem. I dag ble det sånn.

Og så har vi bada og bada og bada. Når vannet holder 21 grader inne i kilen, er det ikke noe problem. Krabbene har blitt fiska opp og sluppet ut igjen, antagelig de samme som dem de har fisket før, og vi har drukket lunken saft og spist brødskiver med bringebærsyltetøy.

Det ble en fin dag, men nå holder det med sol og varme, – for i dag, altså.

I morgen er jeg klar igjen.

Å konkurrere med en skjerm

Endelig er det fredag og helg. Ute strutter våren, når to store og to små lander i huset vårt. Matvarer skal pakkes ut, mat lages og alle fyker hit og dit. De to små ser sitt snitt, og plutselig sitter de med hver sin skjerm i fanget. Mye bra kan sies om skjermtid, – mye har vært sagt også, – ikke minst her på bloggen, – men hver ting til sin tid. Ungene har selvfølgelig ingen sperrer, og jeg lurer på hvor lang tid de kunne bli sittende sånn, om ikke vi stanset dem. Det er faktisk fristende for oss voksne også å la dem sitte der, og det er litt skremmende. Kombinasjonen unger og skjerm betyr ro og fred for foreldrene. Våre to er ni og ti år gamle, og en times tid om dagen med PC-lek er nok.

Så må vi ta oss sammen og finne på noe.

Noen ganger holder det å be dem lukke skjermen å finne på noe annet; andre ganger er de tiltaksløse. Det er da det er fint å ha en Thv som hiver seg rundt. I dag fant han fram noen biter Depron og litt lim, – og vips var tre, fine fly konstruert. Så skulle de dekoreres, før ungene føk ut i vårsola for å fly. Glemt var PC, NRK-Super og alt som het passiv underholdning. Et par timer ble brukt på flyving, lek og moro, og da de kom inn var det andre leker som trakk.

Kan noen gi våren en bil?

Jeg ser det når jeg leser danske blogger: Våren er på vei nordover. Det er bare det at den beveger seg så sakte. Alt for sakte for oss som lengter. Kan noen gi våren en bil og fortelle at det haster?

Mars er alltid lunefull her hos oss. Det ene øyeblikket lover den vår, – like etter er det full vinter. I dag våknet vi til åtte iskalde minusgrader, – men det gikk fort over. Sola skinte, og i løpet av formiddagen klarte sola å lure oss til å tro på sommeren igjen. Lille M synes ikke det haster med våren. Hun priser snøen, og da vi var en tur på hytta i dag, insisterte hun på å gå et sololøp på skaresnøen ute i åkeren til Oksrød.

Vår eller ikke vår, – det har vært ei fin helg. Vi har kost oss både ute og inne. En del av lørdagen gikk med til å få Lille M bursdagsklar. Jeg fant fram klassisk, rosa kjole med vaffelmønster. Den lille frøkna kvitterte med å finne fran blodrød shifong. På skofronten har jeg tapt allerede: Sorte fløyelsko med en bitte liten hel er innkjøpt, så nå stolprer hun av sted som «alle» de andre niåringene. Med gull og glitter på neglene måtte det bli bra.

Innimellom lakking av negler og tur på hytta har jeg rukket å rette sytten tekster på nynorsk, og nå er det kosekveld i sofaneseren. Ei natt i senga nå, så er jeg klar for ei ny hurramegrundt-uke. Jeg skal nok få den i mål også.

Og mens vi jobber, reiser våren sakte men sikkert oppover i Europa, med eller uten bil.

Når poenget er å plukke bæsj

Vi var på vei til skolen tidlig om morgenen. C og M satt i baksetet og kikket på folk som gikk langs veien. På venstre fortau gikk en mann med en hund, en lubben golden retriver. Hunden luntet over på motsatt side av veien, satte seg og presset ut en lang bæsj.

Jeg: Tror dere han plukker opp bæsjen til hunden sin?

Vi kjørte langsomt videre, mens ungene snudde på hodet for å se hva som skjedde. Jeg fulgte med i speilet. Hunden var tilbake hos eieren, og bæsjen lå og dampet i snøen på den andre siden av veien.

Jeg: Nei, han plukket den visst ikke opp!

Lille M: Hæ? Hva er enkli’ vitsen med å ha hund da?

Ja, si det!

Bading i sju minus

Vi har vært på TanumStrand i dag. Vi besto denne gangen av Thv og meg, Store C, Lille M og Lille J. Med tre unger i baksetet ble turen nedover alt annet enn kjedelig. Etter 28 år i bransjen, er vi erfarne småbarnsforeldre, og ingen ting overlates til tilfeldigheten. Før vi var ute av kommunen, var det en som ville ha brus fra bensinstasjonkjøler var tørst. Da var det bare å helle opp medbragt saft, uten å legge merke til et litt skuffet fjes. Det var fort glemt til fordel for Mitt skip er lastset med både det ene og det andre, tøys og fjas om mye moro.

Det er flere grunner til at vi velger Tanumstrand framfor nabobyens relativt nye badeanlegg. En grunn er at bassengene i Sarpsborg er så befolket at det lukter nedlagt sild. På Äventyrbadet over grensen er det kan hende litt slitt, men som vanlig var det til gjengjeld stille og rolig: En og annen norsk familie, noen middelaldrende par som badet mens de ventet på kveldens dansband, en gruppe mennesker med behov av det slaget som ikke er kompatibelt med mye folk og bråk – og så var det oss.

Med 20 – 30 badegjester i bassengene, slipper ungene å stå i kø til rutsjebanen. Vil man i sitte i boblebadet er det ledig, og det er liten sjanse for at de små skal forsvinne i mengden.

Her hjemme var det minus elleve da vi satte kursen sørover. På TanumStrand var det noe lunere, men fortsatt minus sju. Og så blåste det litt. Sånt merkes når man går ut med bare naken, våt hud å beskytte seg med.

Det var friskt, for å si det sånn, og man kan jo lure på hvorfor vi gjør det. Ungene syntes det var helt fantastisk! Det er et stunt. De fleste andre vil jo ikke. De hyler med høye hvin bare man åpner døra ut i kulda. Når våre små da tripper ut, får de en åtgaum som føles godt. Og så kaldt er det jo heller ikke.

I hvert fall ikke i utendørsbassenget. Det var helt greit, i hvert fall når man kom fra minus sju. Og så var det inn i varmen igjen, opp i et terapibasseng med så mange varme grader at det nesten brant i huden.

Vi elsker å bade vi voksne også, gjerne lenge. Likevel er det en utfordring å få ungene opp av bassenget igjen. Planen var to timer i vannet. Det ble tre. Som vanlig. Men fint var det.

Anbefales.

Da jeg kom opp på badet …

Tur – retur Oslo på ti timer

Det skulle bare være en liten lunsjtur til Oslo, men vi vet det jo: Sånt tar tid. Vi kjørte innover før elleve på formiddagen. Det må man når man har en lunsjavtale i sentrum klokka ett. Henrik fylte 25 år i går, og vi forsøkte å få til et lite familietreff over en matbit.

Hos Marthe på Sagene går det nesten alltid fint å parkere. Så tok vi bussen til Thorshov og trikk videre ned til sentrum. De to små har aldri kjørt veken leddbuss eller trikk, og forsatt synes de alt som er nytt er spennende. Da vi skulle på trikken, løp vi for å hive oss på, – og da dørene lukket seg bak oss, viste det seg at det var feil trikk. Av igjen på neste stopp og inn i en annen. Lille M syntes det var veldig morsomt at vi løp etter feil trikk.

Det var nydelig vær i Oslo i går. Strålende solskinn og minus ti grader. Alt for kaldt, men vi var godt kledd.

Vi hadde bestilt bord på Cafe Christiania. Det er det ikke sikkert vi gjør igjen. Jeg liker Cafe Christiania. Det er litt i overkant mye antikvitetsdill på vegger og tak, men vi hadde bedt om bord oppe i cafeen. De vakre vinduene slipper inn masse lys, og rommet gir en deilig følelse av en forgangen tid. Men så var det maten og serveringen og alt det der. I går holdt det absolutt ikke mål, – men det lar jeg ligge akkurat nå. Det gjorde jeg forøvrig i går også.

Vi var der for å feire Henriks runde år, og det gjorde vi. Det ble en veldig lang lunsj, så lang at det nesten var mørkt da vi kom ut. De to små hadde bestilt en tur opp til slottet, eller Kongens slott, som M kalte det. Turen var kort, slottet stort og gardistene kalde. Jeg vet ikke hva de to små syntes om slottet, men hele veien hjem senere på kvelden stilte både C og M tusen spørsmål om kongen og dronningen og kronprinsfamilien og barna og hele gjengen. Hva gjør de egentlig? Hva er jobben deres? Går Ingrid på skolen? Hvorfor bor ikke kronprinsfamilien på slottet? Hvorfor er kongen konge når han er så eldgammel? Skal han ikke gå av med pensjon snart?

Henrik og kjæresten dro videre ut i kvelden. Hun hadde kjøpt premierebilletter til Diktator mot dikter på Nasjonalteateret. Det verken Henrik eller vi visste da, var at hun også hadde bedt vennene hans om å komme til en restaurant der de skulle spise senere på kvelden. Han ble visst veldig fornøyd både med overraskelsen, vennene, gavene og hele kvelden.

Vi er som kjent ingen shoppere, men denne gangen skulle vi på salg på Zara. M og jeg var enige om at hun måtte ha en ny kjole til bursdagsbruk. Hennes og min smak ligger i hver sin ende av skalaen, men jeg tenkte at den klassiske stilen på Zara nok kunne møte oss begge to. Det fikk jeg rett i. Det ble ikke mindre enn tre kjoler til henne, to gensere til C og tre til Thv. Et lite kupp.

Utenfor butikken var den nasjonale demonstrasjonen for asylbarna i gang, og sånt krever lang forklaring når ungene spør. Det var over 1000 deltagere i demonstrasjonen. Foran i hvit bobledress ser du Åse Kleveland. Nesten rart vi ikke kom med på bildet i Aftenposten. Det er Zara du ser til venstre på bildet, og vi står foran butikken og ser på.

Ingen skal si at vi ikke tok ønsket om buss og trikk på alvor. Siste tur gikk tilbake til Sagene og Marthes leilighet. Der fikk vi te, og lille M kunne vise fram fangsten fra Zara.

Det er jo ikke langt til Oslo, – nærmere bestemt 1 time og 15 minutter. Likvel blir nesten alle våre Oslo-turer heldagsprosjekter. Når vi først kommer inn, er det mye vi skal se og gjøre. Parkering og transport tar tid, det skal spises og prates, og så ender det som i går: Vi er ikke hjemme før i halv nitida om kvelden.

Men en fin dag var det.