Category Archives: Tankespinn

Kom til å tenke på det, – overgrep og sånn

Det har vært ei uke der jenter over hele landet har delt overgrepshistorier, fortalt om hva noen menn synes de kan tillate seg, noe bare kleint, annet langt, langt over alle grenser og inn i det ulovlige. Selv har jeg vært forskåna for sånt, nesten.

Det var en gang. Jeg vokste opp i sentrum av Fredrikstad. På lørdagene tok ofte de voksne på seg noe småpent og sprada litt i byen, og etterpå havna de kanskje hjemme hos oss på en kopp kaffe. En gang ble et vennepar av foreldrene mine med hjem. De hadde med to småjenter på min alder, ni, ti, elleve år, – deromkring. Vi gikk ut for å leke, farta litt rundt, jeg hadde med sykkelen min. På et tidspunkt skulle vi forflytte oss under jerbanesporet i en sånn undergang, du vet. For meg var dette kjente trakter. De to andre var der for første gang. Plutselig var han der, en voksen mann. Jeg husker ikke helt, men han hadde åpnet buksesmekken og sto og viste fram den stive tissen sin. Han sa noe også, men jeg husker ikke hva. De to andre jentene løp opp trappene, og senere skjønte jeg at de pilte hjem til meg, der foreldrene deres fortsatt var på besøk. Det gjorde ikke jeg, for jeg hadde sykkelen min, og den måtte jeg ha med opp trappene. Jeg kunne ikke komme hjem uten sykkelen. Mens jeg stirret stivt på den rare mannen, bukserte jeg sykkelen opp trappene og syklet hjem.

Mannen, tissen hans, den rare situasjonen har aldri noen gang plaga meg. Jeg kan ikke huske at han var vesentlig på noe vis. Det var noe helt annet som var forferdelig med den dagen. Noe som lærte meg hvordan skam føles for den som ikke har gjort noe skammelig.

Da jeg kom hjem løp jeg inn til de voksne, og de to jentegjestene som satt sammen med dem. «Hvorfor venta dere ikke på meg?» De svarte ikke. Og så fortalte jeg de voksne hva som hadde skjedd, om undergangen, sykkelen, trappa, mannen og tissen hans. Jeg tror det jeg følte var en slags sensasjonspreget skrekkblandet fryd. Det ble helt stille. Innoverstillhet. Veggene ble sugd inn i rommet, da jeg skjønte at de to andre jentene ikke hadde fortalt hva vi hadde opplevd sammen, og da foreldrene spurte og grov, så blånekta de. Det hadde ikke skjedd.

Hvorfor gjorde de det? Hva tenkte de voksne? Ingen beskyldte meg for å lyve, men de ville liksom ikke snakke om det. Det var det som var det ekle den dagen, ikke den dumme mannen og tissen hans, – og noe lærte jeg av det, men det var neppe det jeg burde lært.

Advertisements

Vi både føler og tenker når Statsskog er på vårsalg.

Høyresida latterliggjør Ingebrigt Steen Jensens følelsesargumenter når han advarer regjeringa mot å selge inntektsgivende fellesverdier. De færreste av oss er økonomer med saklige analyser. I stedet må vi lene oss på erfaringer og magefølelse. Gode politiske avgjørelser har ofte vært basert på en kombinasjon av fornuft og følelser. Johan Castberg var ikke økonom, men konsesjonslovene var likevel en genistrek, en viktig økonomisk, politisk avgjørelse der følelsene spilte en viktig rolle. Det er over 100 år siden.

Det skulle vært moro og spurt Jens Evensen (har vært død i ti år) hvilken rolle følelsene spilte den gangen han og de andre, framsynte gutta gjorde etterkrigstidas viktigste økonomiske bragd for Norge, og sørget for at olja ikke kom på utenlandske og/eller private hender. Evensen var forresten heller ikke økonom. Hva ville dagens regjering gjort da olja begynte å sprute? Sett i bakspeilet ville de selvfølgelig hevde at avgjørelsene den gang var korrekte. Det var så vidt jeg husker relativt stor tverrpolitisk enighet om avgjørelsene som ble tatt på 1960-tallet, men hva ville regjeringa gjort om det var i dag? Vi vet at det kan argumenteres for fordeler med privat eierskap også i oljeøkonomien. Bare spør danskene og Maersk.

Vi som føler kan også tenke.

Vi tenker langsiktig, akkurat som når vi betaler ned gjelda vår, før vi går av med pensjon, og heller investerer våre få, ekstra midler i fast eiendom enn i aksjer, når vi skal sikre framtida vår. Vi har for lite til å våge stor risiko.

Oljealderen er noen års mellomspill i vår økonomi, og sett i historisk perspektiv er det et kort mellomspill. I ryggmargen sitter fortsatt en som lever under karrige kår, en som sparer for å ha når åkeren er tørr og olja siner. En gang skal barnebarna våre se i bakspeilet og vurdere de avgjørelsene som blir tatt i dag. Better safe than sorry, tenker vi, – fordi vi er livredde for det irreversible. Det kan komme en regnværsdag.

Sånn føler vi, – og sånn tenker vi.

Dagen i går var en god dag

I går hadde jeg en kronikk i Aftenposten!

Hurra!

Jeg skriver hele tida. Noen ganger lurer jeg på om hjernen min sitter i fingrene, – jeg tenker rett og slett bedre når jeg skriver. Det blir mange ord av sånt, – mest for lagring. Innimellom, ganske ofte faktisk, er jeg ghost writer for dem som ikke liker å skrive selv, men det er det jo ingen som vet. Mest skriver jeg her på bloggen, og så har det blitt en og annen tekst i tidsskrifter.

Onsdag i forrige uke startet jeg dagen med en kommentar på statusen til en kollega, og så føk jeg ut døra for å fullføre tre maratondager på jobben. Kommentaren handlet om privatskoler, og som vanlig kokte jeg litt over. Jeg er født med lavt kokepunkt.

Om kvelden fikk jeg en mail fra ei som mente jeg burde bygge ut kommentaren min til en kronikk. Jeg vegret meg lenge. Ikke hadde jeg tid, – og viktigst: Aldri i verden om noen av Oslo-avisene ville ta inn en kronikk fra lille meg. Der inne er nåløyet trangt, og jeg vet at de får lassevis av tekster hver dag.

Men så var det dette med kokepunktet og turbosjelen min da. Jeg kjente at jeg hadde lyst, – veldig lyst. Når er det forresten jeg ikke har lyst til å skrive? Noe av det som trigga meg er at hun som foreslo prosjektet kan noe om avistekster. Jeg ble så glad over at hun trodde på meg, at det var grunn god nok til å legge fingrene på tastaturet. Folk som oppmuntrer andre burde fått premie!

Denne kronikken var ferskvare, og når skulle jeg skrive? Da jeg kom fra jobb på onsdag: 2 timer. Da jeg kom hjem etter avslutningsseremoni med elevene og vindrikking med kollegene sånn ved midnattstider: 2 timer Da jeg kom hjem etter jobb og begravelse på torsdag: 5 timer. Vanligvis burde jeg kunne produsere en sånn tekst på 4-5 timer, men ikke denne gangen. Jeg streva fælt med orda, og først etter 9 timer var jeg i mål, men jeg var ikke fornøyd. Jeg streva fælt med ord og komposisjon, og kanskje skyldtes det at jeg brukte kommentaren min på Facebook som underlag. Det hemma meg veldig, kjente jeg, – og jeg ble ikke helt fornøyd med resultatet.

Fredag, mens jeg hjalp elever med å klage på eksamensresultater, sjekka jeg mailen min hvert kvarter, og rett før lunsj kom svaret: Aftenposten tok den! Jeg gikk fullstendig i spinn av glede, mista helt kontrollen på kroppen og hoppa og spratt som en gal. Lykkelig! Men jobben var tydeligvis ikke gjort. Jeg hadde skrevet 9000 tegn. Aftenposten ville ha 6000! Nå! Før klokka 15:00!

Selv syntes jeg ikke jeg hadde med ett ord for mye, og nå måtte jeg stryke. Men folk er så snille, og det er alltid hjelp å få. En kollega sa seg villig til å stryke mye, hele avsnitt, lange partier. Hun som dytta meg igang ga også respons. Selv hadde jeg nok med å komprimere og skrive om. Det ble litt fram og tilbake, men til slutt, etter en drøy time, ble avisa og jeg enige om at 6500 tegn var bra.

Mandag kveld lå Når noen skummer fløten på nett og Aftenposten la den på Facebook. Tirsdag sto den i avisa.

Det starta med et politisk engasjement for en sak som ligger meg sterkt på hjertet, men når en tekst er skrevet, er man på en måte ferdig med den. Det er merkelig, men sånn er det. Likevel skulle akkurat denne teksten klistre seg til hele tirsdagen min. Fra det øyeblikket kronikken var publisert, braket det løs. Og det var helt vilt! Jeg har aldri i hele mitt liv opplevd noe lignende, og det kom fullstendig bakpå meg. Klart jeg lurte på om noen ville lese den, om jeg ville få mange likes på Facebook, om noen jeg kjente ville gi meg tilbakemelding. At det skulle bli så voldsomt, hadde jeg ikke i mine villeste fantasier trodd.

Jeg skulle male hus i går, og noe ble gjort, men det var jammen ikke stort. Telefonen ringte om og om igjen, venner og bekjente, til og med en fra kommuneadministrasjonen ringte for å si noe hyggelig. På Facebook ble teksten delt om og om igjen, og jeg fikk kommentarer og pm-er fra kjente og ukjente, – til og med ei jeg fant på regjeringen.no sendte meg en superhyggelig pm for å fortelle at dette var bra. Og så var det alle sms-ene. Gamle klassekamerater, slekt og venner sendte meg meldinger. Den merkeligste kom fra et gammelt ektepar, totalt ukjente for meg, som sendte en lang sms for å oppmuntre meg til å stå på.

Jeg er ikke blasert. Jeg gidder ikke late som om dette ikke betyr noe for meg. Dagen i går ble en så god dag, at jeg kommer til å leve på den hele sommerferien. Når man skriver så mye som jeg gjør, er det bare så innmari hyggelig å få skikkelig respons. Det gir meg mot og lyst til å skrive mer. Ofte føler jeg at det meste av det jeg skriver blir mellom meg og orda. Her på bloggen er det alltid veldig stille. Jeg får så lite feed back, at jeg innimellom lurer på hva poenget er med å publisere det jeg skriver her. Men så er det bare det at jeg må skrive, og her ser jeg i hvert fall at jeg har noen lesere.

Innimellom er jeg den som gir andre respons når de har gjort noe bra. Det skal jeg gjøre enda mer. Jeg skal oppmuntre andre til å skrive. Jeg skal fortsette å hjelpe andre med deres tekster (Nå er det strengt tatt jobben min!). Hadde ikke Elin sparket meg igang, hadde ikke Anne hjulpet meg med strykingen, – da hadde det ikke blitt noen kronikk. Hadde ikke alle de vennlige menneskene der ute fortalt meg at dette fungerte, da hadde jeg trodd at ingen hadde lest det jeg skrev, eller at det var så dårlig at det ikke fortjente noen kommentar.

Dagen i går var virkelig en god dag.

Den beste.

Jeg sitter helt stille, og om en stund skal jeg vurdere å klø meg på nesa

Jeg sov til ti i dag. Det er lenge om du heter meg.

Den siste uka har vært helt vill. Jeg løper aldri sånn rent fysisk, men sjelen min har løpt jævlig fort de siste dagene, sprinta hit og dit.

På tre dager var jeg med på en avslutning, holdt en tale, deltok i en begravelse, drakk litt vin en sen kveld, og viktigst: skrev tre tekster på til sammen 2967 ord, – ord som skulle pusses og bearbeides før de ble sluppet ut i verden – og alt dette til tross for at arbeidsdagene var helt og alminnelig fulle. Det kan ikke bety annet enn at jeg skrev når jeg skulle sovet og spiste knekkebrød til middag. Når jeg var ute og kjørte, merket jeg at jeg brukte blinklys hver gang veien gjorde en sving. Jeg gjør det når hodet mitt er utleid.

Det merkelige er at jeg liker det. Liker er forresten for smått, – jeg elsker faktisk sånne vanvittig hektiske perioder, når alt skjer på en gang, alle ballene er i lufta og kaoset er komplett. Men jeg elsker det bare når jeg vet at det er tidsbegrenset og snart går over. Det er en forutsetning.

Plutselig er det bom stopp. Alt er gjort. Siste punktum er satt. Da løfter jeg blikket, ser meg omkring og begynner å le. Oppvaskbenken er full. Alle ukas aviser ligger halvleste utover bordet. På gulvet på badet og soverommet kan jeg lese hva jeg har hatt på meg de siste dagene, og på salongbordet står skitne tallerkner og vitner om nattmat fortært på vei til senga.

Det blir lenge til neste gang. Veldig lenge. Dessverre.

Nå er det sommerferie. Klokka ett i natt hentet jeg Thv på fest, temmelig tilsjasket, når sant skal sies. Vi falt om i senga og ble altså der til klokka ti.

Nå sitter jeg helt og aldeles stille her i sofaen og gjør ingen ting. Om en liten stund skal jeg vurdere å løfte høyre hånd, strekke ut pekefingeren og klø meg litt på nesa; kanskje, – hvis jeg orker.

Hvis ikke gjør jeg det i morgen.

Lett berusa og lys til sinns, tross alt

Livet er litt pes om dagen. Ikke at jeg har noe å klage på. Jeg mener, – sammenligna med ungene i Syria, er det jo bare å holde kjeft og innse at livet er bra.

Jeg prøver å holde kjeft og innser at livet er bra, – men jeg er bedre på det siste enn det første.

DSC07796

Men det må være lov å si at alt ikke er optimalt hele tida. Det er mye stress. Mye å gjøre er det også, – jeg leser og evaluerer oppgaver til jeg får klaustrofobi innimellom, – og det er liksom ingen ende på det. Det strammer til, og jeg kjenner at jeg vil spy. Egentlig liker jeg å rette, – men hvert tredje år blir det bare alt for mye. Ikke for mye arbeid. Jeg liker å jobbe.

Mye jobb er bra.

For mye stress, tidspress, tidsfrister er ikke bra.

DSC07793

Og så er det kroppen da, – hormonkroppen. Jeg gidder ikke si noe mer om det, bare litt, – og det er altså noe som skjer i kroppen om dagen. Stress og varme på feil tidspunkt, særlig stress og overfølsomhet. Kjerring. Ordet er greit, men ikke konnotasjonene. Jeg vil ikke være kjerring. Jeg har aldri vært kjerring. Ja, da, – alle er ikke enige i det, – men nei, – ikke kjerring. Nå hender det at jeg bare må innrømme det. Kjerringa i meg dukker opp. Jeg sier noe, noe som hadde vært greit for to år siden. Plutselig er det ikke greit. Jeg grubler. Var det feil? Ble noen såra? Skulle jeg vært snillere? Så får jeg ikke sove, stresser, blir kvalm. Men bare det å snakke skrive om det blir bare dumt.

DSC07794

Bildene er fra i dag. Naboen over gjerdet foreslo vin og hage og prat. Det hjalp. Jeg åpna kjøleskapdøra og fant litt mat, noen egg, oliven, den krabba vi ikke spiste i går, – vips: et fat, litt mat. Er sulten også, nemlig. Vin hadde alle, vi også, – og jeg drakk min del.

Avgjort min del.

DSC07799

Det var deilig. Litt bomull på hjernen. Sol i ansiktet. Grønne blader. Epleblomster. Gode venner.

DSC07795

Alt er grønt, huset vårt er i orden, taket er tett, alle er snille.

Count your blessings, – kunne jeg sagt, – men da var kjerringa der igjen.

DSC07800

Det er nesten så man kan bli glad et lite øyeblikk.

???????????????????????????????

Variasjon over en morgenenrytme

Jobben begynner klokka åtte, – nesten hver dag begynner jobben klokka åtte. Jeg har selv bestemt det. Litt før halv ni skal jeg være i klasserommet, sånn at elevene kan feste blikket på programverten på NRK1 når hun ønsker velkommen til Morgennytt.

Jeg er rask om morgenen. Litt før sju våkner vi, bitte litt før sju, for da setter P2 igang. Så ligger vi der og slumrer, mens vi forsøker å få med oss verdenssituasjonen. Thv spretter opp først, jeg mer sleper meg etter, og da er klokka gjerne kvart over. Håret vaskes, jeg får på meg klær og fikser det som må fikses. På kjøkkenet lager jeg smoothie, fort: youghurt, juice, egg, bær, – en stor til meg, en liten rest til Thv. Han elsker den resten.

Vi spiser i stua. Siden jeg er så sen, må jeg nøye meg med Fredriksstad Blad. Aftenposten fortjener uansett noe bedre enn mitt halvsovende hode. Det går fort å spise smoothie, og så lager jeg matpakke: ei skive brød. Kjapp, kjapp!

Sekken er alltid pakket dagen før. Ut i gangen, ned med matpakke, opp med håret, på med lebestift og mascara; ikke noe mer, det holder lenge.

På med jakke, – eller aller best: Ingen jakke.

Ut i bilen, på med P2, kjøre sju minutter, inn på jobben. Der er alt pakka dagen før, – noe som beviser at det går an å være både et rotehue og et petimeter på samme tid. På vei opp på lærerværelset griper jeg et oppgavesett fra kopimaskinen. Det sendte jeg dit hjemmefra kvelden før, – og jeg slutter aldri å forundre meg over at det går an.

Opp den steile trappa, lage en kopp kaffe, dumpe ned til en morgenskravlings før det braker løs.

Klokka er åtte. Kanskje fem over åtte, eller ti.

Noen år er det sånn hver dag hele uka: Et fast skjema, nøye utmålt, raskt, ingen nøling, alt på sin plass, lite tenking, bare gjøring.

Men i år er det annerledes. Et par ganger i uka har jeg ingen faste forpliktelser før sånn i ti-tida, – og plutselig kunne jeg prøve en ny morgenrytme. Fortsatt tenker jeg at jeg skal være på jobben klokka åtte, eller halv ni, – eller deromkring, med det gjør en stor forskjell.

Det starter allerede kvelden før. Jeg liker å sitte oppe om kveldene, men angsten for morgentrøttheten ligger der som en liten urolighet. Dagen før sen-dager føles roligere. Og om morgenen hender det jeg blir liggende bitte litt lenger, hører på en spennende nyhetssak, tenker en tanke, kanskje to.

På badet går alt som vanlig, – ingen grunn til å trekke ut hårvasken, liksom. Når jeg kommer ned er Thv på vei ut døra, alltid litt skuffa fordi jeg ikke kom ned, – eller er det fordi han gikk glipp av et halvt glass smoothie?

Aftenposten er ledig, og noen ganger tar jeg meg tid til å kveile meg opp i yndlingsstolen med en kopp kaffe og enda noen avissider. Kanskje sitter jeg noen minutter helt stille og ser tomt ut i lufta, kanskje griper jeg Tore Renberg og leser et kapittel, uten noen som helst følelse av hastverk.

Lebestift på leppene, klær og sekk, – og kanskje tar jeg meg tid til å tømme søpla eller gå en sving i hagen før jeg kjører på jobben.

Ankomst: Halv ni, kvart på ni, ni.

Det gjør hele forskjellen.

Snøvlete fingre

Hun skriver av og til pussige kommentarer på Fb. Jeg kjenner henne ikke, men det gjør Thv, i hvert fall kjente han henne før, – og han vet at hun av og til bader litt i det røde.

Jeg skjønner ikke hva hun skriver, sier jeg. Det gir ikke mening.

Hun har nok bare litt snøvlete fingre, sier mannen borte i sofaen.

Snøvlete fingre.