Det har vært ei uke der jenter over hele landet har delt overgrepshistorier, fortalt om hva noen menn synes de kan tillate seg, noe bare kleint, annet langt, langt over alle grenser og inn i det ulovlige. Selv har jeg vært forskåna for sånt, nesten.
Det var en gang. Jeg vokste opp i sentrum av Fredrikstad. På lørdagene tok ofte de voksne på seg noe småpent og sprada litt i byen, og etterpå havna de kanskje hjemme hos oss på en kopp kaffe. En gang ble et vennepar av foreldrene mine med hjem. De hadde med to småjenter på min alder, ni, ti, elleve år, – deromkring. Vi gikk ut for å leke, farta litt rundt, jeg hadde med sykkelen min. På et tidspunkt skulle vi forflytte oss under jerbanesporet i en sånn undergang, du vet. For meg var dette kjente trakter. De to andre var der for første gang. Plutselig var han der, en voksen mann. Jeg husker ikke helt, men han hadde åpnet buksesmekken og sto og viste fram den stive tissen sin. Han sa noe også, men jeg husker ikke hva. De to andre jentene løp opp trappene, og senere skjønte jeg at de pilte hjem til meg, der foreldrene deres fortsatt var på besøk. Det gjorde ikke jeg, for jeg hadde sykkelen min, og den måtte jeg ha med opp trappene. Jeg kunne ikke komme hjem uten sykkelen. Mens jeg stirret stivt på den rare mannen, bukserte jeg sykkelen opp trappene og syklet hjem.
Mannen, tissen hans, den rare situasjonen har aldri noen gang plaga meg. Jeg kan ikke huske at han var vesentlig på noe vis. Det var noe helt annet som var forferdelig med den dagen. Noe som lærte meg hvordan skam føles for den som ikke har gjort noe skammelig.
Da jeg kom hjem løp jeg inn til de voksne, og de to jentegjestene som satt sammen med dem. «Hvorfor venta dere ikke på meg?» De svarte ikke. Og så fortalte jeg de voksne hva som hadde skjedd, om undergangen, sykkelen, trappa, mannen og tissen hans. Jeg tror det jeg følte var en slags sensasjonspreget skrekkblandet fryd. Det ble helt stille. Innoverstillhet. Veggene ble sugd inn i rommet, da jeg skjønte at de to andre jentene ikke hadde fortalt hva vi hadde opplevd sammen, og da foreldrene spurte og grov, så blånekta de. Det hadde ikke skjedd.
Hvorfor gjorde de det? Hva tenkte de voksne? Ingen beskyldte meg for å lyve, men de ville liksom ikke snakke om det. Det var det som var det ekle den dagen, ikke den dumme mannen og tissen hans, – og noe lærte jeg av det, men det var neppe det jeg burde lært.
Høyresida latterliggjør Ingebrigt Steen Jensens følelsesargumenter når han advarer regjeringa mot å selge inntektsgivende fellesverdier. De færreste av oss er økonomer med saklige analyser. I stedet må vi lene oss på erfaringer og magefølelse. Gode politiske avgjørelser har ofte vært basert på en kombinasjon av fornuft og følelser. Johan Castberg var ikke økonom, men konsesjonslovene var likevel en genistrek, en viktig økonomisk, politisk avgjørelse der følelsene spilte en viktig rolle. Det er over 100 år siden.
Det skulle vært moro og spurt Jens Evensen (har vært død i ti år) hvilken rolle følelsene spilte den gangen han og de andre, framsynte gutta gjorde etterkrigstidas viktigste økonomiske bragd for Norge, og sørget for at olja ikke kom på utenlandske og/eller private hender. Evensen var forresten heller ikke økonom. Hva ville dagens regjering gjort da olja begynte å sprute? Sett i bakspeilet ville de selvfølgelig hevde at avgjørelsene den gang var korrekte. Det var så vidt jeg husker relativt stor tverrpolitisk enighet om avgjørelsene som ble tatt på 1960-tallet, men hva ville regjeringa gjort om det var i dag? Vi vet at det kan argumenteres for fordeler med privat eierskap også i oljeøkonomien. Bare spør danskene og Maersk.
Vi som føler kan også tenke.
Vi tenker langsiktig, akkurat som når vi betaler ned gjelda vår, før vi går av med pensjon, og heller investerer våre få, ekstra midler i fast eiendom enn i aksjer, når vi skal sikre framtida vår. Vi har for lite til å våge stor risiko.
Oljealderen er noen års mellomspill i vår økonomi, og sett i historisk perspektiv er det et kort mellomspill. I ryggmargen sitter fortsatt en som lever under karrige kår, en som sparer for å ha når åkeren er tørr og olja siner. En gang skal barnebarna våre se i bakspeilet og vurdere de avgjørelsene som blir tatt i dag. Better safe than sorry, tenker vi, – fordi vi er livredde for det irreversible. Det kan komme en regnværsdag.
Jeg skriver hele tida. Noen ganger lurer jeg på om hjernen min sitter i fingrene, – jeg tenker rett og slett bedre når jeg skriver. Det blir mange ord av sånt, – mest for lagring. Innimellom, ganske ofte faktisk, er jeg ghost writer for dem som ikke liker å skrive selv, men det er det jo ingen som vet. Mest skriver jeg her på bloggen, og så har det blitt en og annen tekst i tidsskrifter.
Onsdag i forrige uke startet jeg dagen med en kommentar på statusen til en kollega, og så føk jeg ut døra for å fullføre tre maratondager på jobben. Kommentaren handlet om privatskoler, og som vanlig kokte jeg litt over. Jeg er født med lavt kokepunkt.
Om kvelden fikk jeg en mail fra ei som mente jeg burde bygge ut kommentaren min til en kronikk. Jeg vegret meg lenge. Ikke hadde jeg tid, – og viktigst: Aldri i verden om noen av Oslo-avisene ville ta inn en kronikk fra lille meg. Der inne er nåløyet trangt, og jeg vet at de får lassevis av tekster hver dag.
Men så var det dette med kokepunktet og turbosjelen min da. Jeg kjente at jeg hadde lyst, – veldig lyst. Når er det forresten jeg ikke har lyst til å skrive? Noe av det som trigga meg er at hun som foreslo prosjektet kan noe om avistekster. Jeg ble så glad over at hun trodde på meg, at det var grunn god nok til å legge fingrene på tastaturet. Folk som oppmuntrer andre burde fått premie!
Denne kronikken var ferskvare, og når skulle jeg skrive? Da jeg kom fra jobb på onsdag: 2 timer. Da jeg kom hjem etter avslutningsseremoni med elevene og vindrikking med kollegene sånn ved midnattstider: 2 timer Da jeg kom hjem etter jobb og begravelse på torsdag: 5 timer. Vanligvis burde jeg kunne produsere en sånn tekst på 4-5 timer, men ikke denne gangen. Jeg streva fælt med orda, og først etter 9 timer var jeg i mål, men jeg var ikke fornøyd. Jeg streva fælt med ord og komposisjon, og kanskje skyldtes det at jeg brukte kommentaren min på Facebook som underlag. Det hemma meg veldig, kjente jeg, – og jeg ble ikke helt fornøyd med resultatet.
Fredag, mens jeg hjalp elever med å klage på eksamensresultater, sjekka jeg mailen min hvert kvarter, og rett før lunsj kom svaret: Aftenposten tok den! Jeg gikk fullstendig i spinn av glede, mista helt kontrollen på kroppen og hoppa og spratt som en gal. Lykkelig! Men jobben var tydeligvis ikke gjort. Jeg hadde skrevet 9000 tegn. Aftenposten ville ha 6000! Nå! Før klokka 15:00!
Selv syntes jeg ikke jeg hadde med ett ord for mye, og nå måtte jeg stryke. Men folk er så snille, og det er alltid hjelp å få. En kollega sa seg villig til å stryke mye, hele avsnitt, lange partier. Hun som dytta meg igang ga også respons. Selv hadde jeg nok med å komprimere og skrive om. Det ble litt fram og tilbake, men til slutt, etter en drøy time, ble avisa og jeg enige om at 6500 tegn var bra.
Mandag kveld lå Når noen skummer fløten på nett og Aftenposten la den på Facebook. Tirsdag sto den i avisa.
Det starta med et politisk engasjement for en sak som ligger meg sterkt på hjertet, men når en tekst er skrevet, er man på en måte ferdig med den. Det er merkelig, men sånn er det. Likevel skulle akkurat denne teksten klistre seg til hele tirsdagen min. Fra det øyeblikket kronikken var publisert, braket det løs. Og det var helt vilt! Jeg har aldri i hele mitt liv opplevd noe lignende, og det kom fullstendig bakpå meg. Klart jeg lurte på om noen ville lese den, om jeg ville få mange likes på Facebook, om noen jeg kjente ville gi meg tilbakemelding. At det skulle bli så voldsomt, hadde jeg ikke i mine villeste fantasier trodd.
Jeg skulle male hus i går, og noe ble gjort, men det var jammen ikke stort. Telefonen ringte om og om igjen, venner og bekjente, til og med en fra kommuneadministrasjonen ringte for å si noe hyggelig. På Facebook ble teksten delt om og om igjen, og jeg fikk kommentarer og pm-er fra kjente og ukjente, – til og med ei jeg fant på regjeringen.no sendte meg en superhyggelig pm for å fortelle at dette var bra. Og så var det alle sms-ene. Gamle klassekamerater, slekt og venner sendte meg meldinger. Den merkeligste kom fra et gammelt ektepar, totalt ukjente for meg, som sendte en lang sms for å oppmuntre meg til å stå på.
Jeg er ikke blasert. Jeg gidder ikke late som om dette ikke betyr noe for meg. Dagen i går ble en så god dag, at jeg kommer til å leve på den hele sommerferien. Når man skriver så mye som jeg gjør, er det bare så innmari hyggelig å få skikkelig respons. Det gir meg mot og lyst til å skrive mer. Ofte føler jeg at det meste av det jeg skriver blir mellom meg og orda. Her på bloggen er det alltid veldig stille. Jeg får så lite feed back, at jeg innimellom lurer på hva poenget er med å publisere det jeg skriver her. Men så er det bare det at jeg må skrive, og her ser jeg i hvert fall at jeg har noen lesere.
Innimellom er jeg den som gir andre respons når de har gjort noe bra. Det skal jeg gjøre enda mer. Jeg skal oppmuntre andre til å skrive. Jeg skal fortsette å hjelpe andre med deres tekster (Nå er det strengt tatt jobben min!). Hadde ikke Elin sparket meg igang, hadde ikke Anne hjulpet meg med strykingen, – da hadde det ikke blitt noen kronikk. Hadde ikke alle de vennlige menneskene der ute fortalt meg at dette fungerte, da hadde jeg trodd at ingen hadde lest det jeg skrev, eller at det var så dårlig at det ikke fortjente noen kommentar.
Jeg sov til ti i dag. Det er lenge om du heter meg.
Den siste uka har vært helt vill. Jeg løper aldri sånn rent fysisk, men sjelen min har løpt jævlig fort de siste dagene, sprinta hit og dit.
På tre dager var jeg med på en avslutning, holdt en tale, deltok i en begravelse, drakk litt vin en sen kveld, og viktigst: skrev tre tekster på til sammen 2967 ord, – ord som skulle pusses og bearbeides før de ble sluppet ut i verden – og alt dette til tross for at arbeidsdagene var helt og alminnelig fulle. Det kan ikke bety annet enn at jeg skrev når jeg skulle sovet og spiste knekkebrød til middag. Når jeg var ute og kjørte, merket jeg at jeg brukte blinklys hver gang veien gjorde en sving. Jeg gjør det når hodet mitt er utleid.
Det merkelige er at jeg liker det. Liker er forresten for smått, – jeg elsker faktisk sånne vanvittig hektiske perioder, når alt skjer på en gang, alle ballene er i lufta og kaoset er komplett. Men jeg elsker det bare når jeg vet at det er tidsbegrenset og snart går over. Det er en forutsetning.
Plutselig er det bom stopp. Alt er gjort. Siste punktum er satt. Da løfter jeg blikket, ser meg omkring og begynner å le. Oppvaskbenken er full. Alle ukas aviser ligger halvleste utover bordet. På gulvet på badet og soverommet kan jeg lese hva jeg har hatt på meg de siste dagene, og på salongbordet står skitne tallerkner og vitner om nattmat fortært på vei til senga.
Det blir lenge til neste gang. Veldig lenge. Dessverre.
Nå er det sommerferie. Klokka ett i natt hentet jeg Thv på fest, temmelig tilsjasket, når sant skal sies. Vi falt om i senga og ble altså der til klokka ti.
Nå sitter jeg helt og aldeles stille her i sofaen og gjør ingen ting. Om en liten stund skal jeg vurdere å løfte høyre hånd, strekke ut pekefingeren og klø meg litt på nesa; kanskje, – hvis jeg orker.
Livet er litt pes om dagen. Ikke at jeg har noe å klage på. Jeg mener, – sammenligna med ungene i Syria, er det jo bare å holde kjeft og innse at livet er bra.
Jeg prøver å holde kjeft og innser at livet er bra, – men jeg er bedre på det siste enn det første.
Men det må være lov å si at alt ikke er optimalt hele tida. Det er mye stress. Mye å gjøre er det også, – jeg leser og evaluerer oppgaver til jeg får klaustrofobi innimellom, – og det er liksom ingen ende på det. Det strammer til, og jeg kjenner at jeg vil spy. Egentlig liker jeg å rette, – men hvert tredje år blir det bare alt for mye. Ikke for mye arbeid. Jeg liker å jobbe.
Mye jobb er bra.
For mye stress, tidspress, tidsfrister er ikke bra.
Og så er det kroppen da, – hormonkroppen. Jeg gidder ikke si noe mer om det, bare litt, – og det er altså noe som skjer i kroppen om dagen. Stress og varme på feil tidspunkt, særlig stress og overfølsomhet. Kjerring. Ordet er greit, men ikke konnotasjonene. Jeg vil ikke være kjerring. Jeg har aldri vært kjerring. Ja, da, – alle er ikke enige i det, – men nei, – ikke kjerring. Nå hender det at jeg bare må innrømme det. Kjerringa i meg dukker opp. Jeg sier noe, noe som hadde vært greit for to år siden. Plutselig er det ikke greit. Jeg grubler. Var det feil? Ble noen såra? Skulle jeg vært snillere? Så får jeg ikke sove, stresser, blir kvalm. Men bare det å snakke skrive om det blir bare dumt.
Bildene er fra i dag. Naboen over gjerdet foreslo vin og hage og prat. Det hjalp. Jeg åpna kjøleskapdøra og fant litt mat, noen egg, oliven, den krabba vi ikke spiste i går, – vips: et fat, litt mat. Er sulten også, nemlig. Vin hadde alle, vi også, – og jeg drakk min del.
Avgjort min del.
Det var deilig. Litt bomull på hjernen. Sol i ansiktet. Grønne blader. Epleblomster. Gode venner.
Alt er grønt, huset vårt er i orden, taket er tett, alle er snille.
Count your blessings, – kunne jeg sagt, – men da var kjerringa der igjen.
Det er nesten så man kan bli glad et lite øyeblikk.
Jobben begynner klokka åtte, – nesten hver dag begynner jobben klokka åtte. Jeg har selv bestemt det. Litt før halv ni skal jeg være i klasserommet, sånn at elevene kan feste blikket på programverten på NRK1 når hun ønsker velkommen til Morgennytt.
Jeg er rask om morgenen. Litt før sju våkner vi, bitte litt før sju, for da setter P2 igang. Så ligger vi der og slumrer, mens vi forsøker å få med oss verdenssituasjonen. Thv spretter opp først, jeg mer sleper meg etter, og da er klokka gjerne kvart over. Håret vaskes, jeg får på meg klær og fikser det som må fikses. På kjøkkenet lager jeg smoothie, fort: youghurt, juice, egg, bær, – en stor til meg, en liten rest til Thv. Han elsker den resten.
Vi spiser i stua. Siden jeg er så sen, må jeg nøye meg med Fredriksstad Blad. Aftenposten fortjener uansett noe bedre enn mitt halvsovende hode. Det går fort å spise smoothie, og så lager jeg matpakke: ei skive brød. Kjapp, kjapp!
Sekken er alltid pakket dagen før. Ut i gangen, ned med matpakke, opp med håret, på med lebestift og mascara; ikke noe mer, det holder lenge.
På med jakke, – eller aller best: Ingen jakke.
Ut i bilen, på med P2, kjøre sju minutter, inn på jobben. Der er alt pakka dagen før, – noe som beviser at det går an å være både et rotehue og et petimeter på samme tid. På vei opp på lærerværelset griper jeg et oppgavesett fra kopimaskinen. Det sendte jeg dit hjemmefra kvelden før, – og jeg slutter aldri å forundre meg over at det går an.
Opp den steile trappa, lage en kopp kaffe, dumpe ned til en morgenskravlings før det braker løs.
Klokka er åtte. Kanskje fem over åtte, eller ti.
Noen år er det sånn hver dag hele uka: Et fast skjema, nøye utmålt, raskt, ingen nøling, alt på sin plass, lite tenking, bare gjøring.
Men i år er det annerledes. Et par ganger i uka har jeg ingen faste forpliktelser før sånn i ti-tida, – og plutselig kunne jeg prøve en ny morgenrytme. Fortsatt tenker jeg at jeg skal være på jobben klokka åtte, eller halv ni, – eller deromkring, med det gjør en stor forskjell.
Det starter allerede kvelden før. Jeg liker å sitte oppe om kveldene, men angsten for morgentrøttheten ligger der som en liten urolighet. Dagen før sen-dager føles roligere. Og om morgenen hender det jeg blir liggende bitte litt lenger, hører på en spennende nyhetssak, tenker en tanke, kanskje to.
På badet går alt som vanlig, – ingen grunn til å trekke ut hårvasken, liksom. Når jeg kommer ned er Thv på vei ut døra, alltid litt skuffa fordi jeg ikke kom ned, – eller er det fordi han gikk glipp av et halvt glass smoothie?
Aftenposten er ledig, og noen ganger tar jeg meg tid til å kveile meg opp i yndlingsstolen med en kopp kaffe og enda noen avissider. Kanskje sitter jeg noen minutter helt stille og ser tomt ut i lufta, kanskje griper jeg Tore Renberg og leser et kapittel, uten noen som helst følelse av hastverk.
Lebestift på leppene, klær og sekk, – og kanskje tar jeg meg tid til å tømme søpla eller gå en sving i hagen før jeg kjører på jobben.
Hun skriver av og til pussige kommentarer på Fb. Jeg kjenner henne ikke, men det gjør Thv, i hvert fall kjente han henne før, – og han vet at hun av og til bader litt i det røde.
Jeg skjønner ikke hva hun skriver, sier jeg. Det gir ikke mening.
Hun har nok bare litt snøvlete fingre, sier mannen borte i sofaen.
Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg blogger så lite, – eller noe vet jeg.
Skrivinga gir meg en sinnsro og tilfredsstillelse jeg ikke gidder sette ord på. Det bare er sånn. Likevel blogger jeg lite for tida. Så har jeg vel uro i sinnet og er lite tilfredsstilt.
Fra tilbakmeldinger jeg får fra andre, vet jeg at det er hverdagslivblogginga leserne mine vil ha. Aller helst vil de lese om skolehverdagen, og det som går bra og det som går skitt i klasserommet. De vil le av pussige og søte historier om ungene jeg leker med på jobben, og de vil gjerne se bilder.
Men alt det har jeg jo skrevet om før. Ofte. Mye. På skolen lever jeg i en treårssyklus, og det meste har skjedd før. Jeg kjente på det her om dagen. Vi skulle gå gjennom Victoria, og ungene mine var litt nølende i sin interesse. Dette har jeg opplevd før, tenkte jeg. Klart jeg har opplevd det før, men når jeg kjenner sånn veldig tydelig at jeg har opplevd noe før, da har jeg gjerne skrevet om det. Og riktig nok! Det gamle blogginnlegget ble funnet fram, og kastet opp på skjermen i klasserommet (Moderne skole. Alltid skjerm klar.), – og jammen leste jeg det ikke høyt også. De lo. Og selv om dette ble skrevet for tre år siden, var det flere som kjente seg igjen.
Men jeg kan ikke gjenta meg selv hele tiden.
Og så er det de små stikka. Små stikk fra venner og familie. Noen ganger sier de det sånn indirekte: At folk (Les: Du) gidder å brette ut livet sitt for all verden å lese. Noen ganger kommer det enda nærmere: Jeg på kjøkkenet. Gjester i stua. En som sier til en annen: Hege skriver jo om ALT mulig på bloggen sin. Humre. Humre.
Æsj!
Jeg kunne si noe om at alle som skriver bretter ut livet sitt på et eller annet vis. Enten vi skriver rocketekster, romaner eller artikler. Om vi skriver dikt, noveller eller bloggtekster: Vi bretter ut livet vårt. Vi avslører hva vi mener og tenker og føler. Sånn er det bare, – og jeg trodde ellers at det var det som var hele poenget, at det var derfor noen gidder å skrive, mens andre gidder å lese. Bare ikke på blogg. Der gjelds det ikke. Jeg har lurt på hvorfor det er sånn, og kanskje, kanskje er det fordi bloggforfattere ikke skriver profesjonelt. Det er bare nabojenta som åpner hodekrana og slipper ut alt hun tenker, liksom.
Uansett: Jeg tror de små, ekle stikka også er en av grunnene til at jeg har styrt en del unna min egen blogg i det siste. Ikke andres. For jeg hører til dem som mer enn gjerne vil vite hva de andre går og grunner på. Det gir meg så mye å tenke på. Det er med på å korrigere meg.
Og så var det tida. Jeg har noe så innihelsike mye jobbing på gang, – og akkurat når jeg skriver det, så tenker jeg: Pass deg nå, Hege. Du flommer ofte over av frustrasjon over lange arbeidsdager, og noen kunne komme til å tro at du glemmer lærerferiene dine, – og det gjør du jo ikke. Dessuten har mangel på tid aldri hindra meg i skrive.
Men det er lite tid til overs akkurat nå, altså. Det er det.
Egentlig vil jeg gjerne skrive mer. Min selvpålagte sommerjobb i fjor ga mersmak, og jeg koste meg veldig med å skrive de to artiklene i fjor sommer. Nå spørs det bare hvor jeg kan få tak i andre skriveprosjekter, aller helst sånne som krever at jeg må file og pusse språk.
Kanskje jeg kunne bli språkvasker for noen som skriver mye og har dårlig tid?
Mens jeg venter, har jeg et hemmelig lite oversettelsesprosjekt på gang. Mest sannsynlig forblir det mellom meg og teksten, men moro er det.
Synlige og usynlige bremser holder litt igjen på blogginga.
Jeg hev meg ut døra på jobben før siste time var slutt, – og over skulderen forsikret jeg kollegene om at jeg ville være tilbake før tre. Planen var å sette seg på bakerste benk i kirken, og så forsvinne stille og rolig tilbake på jobb etterpå.
Sånn ble det ikke.
Jeg ble kjent med henne den sommeren jeg fylte sju år. Hun var mor til tre, og en av dem skulle bli min klassekamerat i mange år. Siden husene våre lå tett i tett, var vi veldig mye hjemme hos hverandre, og i perioder syntes mine foreldre at jeg nærmest bodde borte hos naboen. Jeg gjorde nok det, – for jeg likte meg så godt der. Jeg så henne ikke de siste årene hun levde, og jeg har heller ikke tenkt så mye på henne etter at jeg ble voksen. Det gjorde jeg i går.
Da jeg satt der på bakerste benk i middelalderkirken, åpnet de seg, alle hjernefilene merket Barndom. Antagelig har de fleste av oss det sånn at noen mennesker har fått veldig stor betydning for oss. Foreldrene er de viktigste, men det er også noen andre. Det behøver ikke bety at det er noe storveis med dem, men de treffer oss på en måte som ingen andre, – og så blir de en viktig faktor i utviklingen vår.
Sånn var det med henne. Familien i nabohuset representerte en helt annen måte å leve på enn det jeg var vant til. Veldig mye var annerledes, både på godt og vondt, – men jeg hadde bare blikk for det jeg trengte, og det var det gode. Når jeg tenker på det nå, var jeg nok litt forelsket i både mor og far og barn der borte. De fylte ut bildet mitt av hvordan livet kunne leves.
Og hun var en flott dame, helt spesiell var hun faktisk. Det ble ikke noe av å snike seg bort fra begravelsen. Plutselig satt jeg ved et bord sammen med gamle barndomsvenner og bekjente. Vi spiste begravelses-snitter mens vi mintes en felles oppvekst i samme by. Det var veldig fint, og plutselig ble alt så nær meg.
Jeg husket små og store ting fra oppveksten min, og mengder av detaljer fra møter med henne dukket opp i hodet mitt. Mye av det vi lærer og mangt av det vi blir stammer fra de voksne som var rundt oss da vi var barn. Kanskje var hun overdrevent opptatt av rene hender, velbørstet hår og rette rygger ved middagsbordet, – men det var så mye mer. Det var en følelse av å bli sett. Det var lørdagsettermiddager med Barnetimen på radio, en brodert duk med motiver fra folkeeventyrene, et kitschy trillebord med kake, brus og et kremmerhus med lørdagsgodt, – og følelsen av å være inkludert når det alltid var ett kremmerhus til meg også. Og så var det lesestundene. Noen ganger leste hun på oppfordring, men hun satte også av faste tider til Barna i Nyskogen eller Bobsey-barna, og jeg elsket det!
Av henne lærte jeg at voksne damer kan klare det utroligste. Det går an å administrere hus og familie, lakke gulv og male vegger, ha jobb og et sosialt liv, – samtidig som man studerer og lærer noe nytt. Samtidig lærte jeg at det kan gå galt med oss, vi kan snuble og falle, – men selv da går det an å reise seg opp igjen. Det handler om å være arbeidssom, pliktoppfyllende og ikke gi seg på tørre møka. Det lærte jeg hjemme, og det lærte jeg hos naboen.
Og mens vi satt der og sludret over kaffekoppen, mintes jeg lukter og smaker: Hjemmelaget marsipan med sherry og gigantiske koldtbord á la Downtown Abbey til jul, og sjøkreps og kramsfugl om høsten. Det siste husker jeg ekstra godt, for det var noe jeg ikke fikk noe annet sted. Jeg husker en lørdag da mannen kom hjem med et knippe kramsfugl fra byens Fisk og vilt-butikk. Han hadde invitert til spontant herrelag. Det jeg egentlig husker best er at hun kjeftet og smelte for seg selv der hun sto over grytene på kjøkkenet, det fikk da være måte på uønskede overraskelser, men akkurat det overskygges av følelsen da vi to småjentene fikk sitte ute på trappa og suge kramsfuglskrog og spise ben i ettermiddagssola. Det var det beste jeg hadde smakt. Det var kaken hennes også. Jeg serverer den av og til for familie og venner, men minnene mine følger jo ikke med, så det blir aldri helt det samme. På samme måte fletter jeg hver jul en adventskrans helt lik den hun hengte opp der borte i nabohjemmet.
Begravelser kan trigge minnet på en helt spesiell måte, og plutselig var jeg midt i barndomstemningen, kjente luktene og smakene og husket følelsene fra den gangen. Hun var nok åpnere om både kropp og følelser enn folk flest på den tiden, og da vi ble eldre husker jeg samtaler om livet, døden, kjærligheten og alt i mellom. Hun fortalte oss om sin egen barndom og oppvekst, og da hun studerte fikk vi høre om det hun leste, om psykologi og terapimetoder om Freud og Reich, – og jeg glemte det aldri.
Mens vi satt der over kaffekoppen, kjente jeg at jeg gjerne ville formidle noe av det jeg husket til de andre som var til stede. Når jeg har noe jeg vil si, er det som oftest lett for meg å sette ord på det jeg føler og tenker. Overraskelsen var derfor stor da jeg oppdaget at det kom flere tårer enn ord da jeg skulle forsøke å fortelle hva hun hadde betydd for meg. Litt gråt jeg over henne som var død, og litt gråt jeg over meg selv, – men så fikk jeg likevel sagt det jeg ville.
Hun var en del av livet mitt i tolv viktige år. Etterpå har jeg bare truffet henne noen få ganger. Likevel føles det som om jeg kjente henne godt og visste så mye om henne. Det er selvfølgelig bare delvis sant. Jeg var bare en av de ungene som fløy ut og inn gjennom dørene i det store huset. Etter hvert som jeg ble eldre og forelskelsen ble borte, forsto jeg at vi ikke kjenner noen så godt som vi tror, ikke en gang våre aller nærmeste. Jeg forsto også at livet hennes hadde vært mye mer sammensatt enn det jeg kunne se den gangen. Som i alle familier, dukket det av og til opp skjelletter i skapene, og hun fikk store utfordringer å håndtere. Det er jo sånn livene våre er, og nå som jeg ikke er barn lenger, vet jeg at kompliserte liv ofte er rikere enn ukompliserte.
Nå er livet hennes over, og hun er død og begravet. Fint da å kunne gå i begravelsen å bli minnet på at hun betydde så mye.
Hvis han har unngått din oppmerksomhet, er Yahya Hassan den atten år gamle dansk – palestinske forfatteren som rett før jul utga sin første diktsamling: Yahya Hassan – Digte. Både diktene og forfatteren har vakt furore i Danmark, og når man leser diktene eller hører ham snakke, er det lett å forstå hvorfor.
Foto: Mogens Engelund
Hassans foreldre er palestinere fra Libanon, men selv er han født og oppvokst i Århus. Oppveksten hans har vært mer enn turbulent. Til tross for sin unge alder, har han vært involvert i ulike typer kriminalitet, inkludert narkotikasalg. Han har stjålet og ranet, og store deler av oppveksten har vært tilbragt på ulike typer institusjoner.
På en av skolene han gikk, møtte han en dansklærer som inspirerte ham, og gjennom Knausgård og Min Kamp så han hvordan man bokstavelig talt kan skrive sitt liv. Yahya Hassan går nå på forfatterskolen i København.
Helt fra han dukket opp i avisene i høst, har jeg lest alt jeg har kommet over om ham. Jeg har lest artikler og intervjuer, jeg har saumfart YouTube for å se alle intervjuer og TV-programmer som nevner ham, og nå i jula leste jeg Yahya Hassans dikt. Han har uten tvil mye å melde, – ikke minst tenkte jeg at tekstene hans ville treffe elevene mine. Dette er dikt med høyt tempo og ditto temperatur, og de formidler et sånt litt innbitt raseri, som jeg faktisk kan tro på. Autentisk er det vel man kaller det.
Diktene handler om det innvandrermiljøet Hassan har vært en del av, og han har lite godt å si om sine foreldres generasjon, – heller ikke om sin egen. Åpningsdiktet om faren som mishandler barna sine er det som oftest blir sitert, men sterkest er anklagene mot det religiøse hykleriet han mener hele den voksne innvandrergenerasjonen står for. Han anklager de voksne i miljøet for å hykle at de er ydmyke muslimer i moskeen, mens de drikker og horer på si, eller kjøper tyvegods og gir som Eid-gaver til sine døtre. Det er ikke småtteri han lirer av seg.
Da jeg studerte norsk en gang for lenge siden, proklamerte foreleserne mine forfatterens død: Forfatteren er død, leve teksten! Det var da. På 2010-tallet har forfatteren gjenoppstått så til de grader fra de døde. Han lever og blomstrer og overskygger på mange måter sin egen diktning. Alle skriver sitt liv, Yahya Hassan også. At han også skriver andre menneskers liv, har hisset opp mange av dem i den flokken han en gang hørte hjemme i, – og jeg tenker at måten har gjør det på ikke er sunn. Han er en atten år gammel gutt, og han er midt i en normal løsrivelsesprosess. Det er sunt nok, – men at hele opprøret hans pøses ut live, er det neppe mye helse i.
Om det var hans plan og noe han ønsket seg, vet jeg ikke, – men sannheten er at Yahya Hassans rolle som samfunnsdebattant overskygger litteraturen han skriver, og noe av det han har sagt, gjentas om og om igjen:
Jeg er fucking vred på mine forældres generation, der kom til Danmark i slutningen af 1980’erne. Den der kæmpe gruppe af flygtninge, der skulle forestille at være forældre, har totalt svigtet deres børn. Så snart vores forældre landede i Kastrup, var det, som om deres rolle som forældre hørte op. Og så kunne vi se vores fædre rådne passivt op på kontanthjælp i sofaen med fjernbetjeningen i hånden, ledsaget af en desillusioneret mor, der aldrig sagde til eller fra. Os der faldt fra på uddannelser, os der blev kriminelle, og os der blev bumser, vi blev ikke svigtet af systemet, men af vores forældre. Vi er den forældreløse generation.
Når man så til de grader slakter en hel generasjon, må man regne med spørsmål om det man skriver, og Yahya Hassan svarer villig vekk. I hvert fall har han gjort det så langt. Nå ser det ut som om han synes det blir litt voldsomt. Voldsomme er også meningene hans, og da jeg så intervjuet med ham på dansk TV fikk jeg litt vondt i magen.
Sett med mine øyne er han mest av alt ung og sårbar. Når en attenårig poet melder seg på i det offentlige ordskiftet, må han forvente å bli tatt på alvor, og det blir Yahya Hassan. Han ville sikkert blitt fornærmet om han leste hva jeg skrev om ham; men jeg kan ikke hjelpe for det: Jeg får vondt av ham. Den debatten har har kastet seg inn i, er vår tids mest betente, og jeg tenker at han er for uerfaren til å måtte bære alt dette helt alene. Det er så mange som vil bruke ham. Jeg tenker at man skulle fare litt varsomt fram med ham, – uten at jeg helt vet hvordan det skulle foregå. Han er så intelligent, så velformulert og han har et sterkt behov for å formidle hvordan han ser verden. Svarene hans er kompromissløse og ganske enøyde. Plutselig vil alle høre hva han har å si, alle mikrofoner holdes i hans retning og det bare velter ut. Seriøse motdebattanter blir bedt om å holde kjeft, og det er få nyanser i hans anklager. Når han beskriver miljøet han kommer fra, tar han bare sitt eget perspektiv, og han forteller for åpent kamera at alle hans fettere er kriminelle, at alle i hans miljø er mer eller mindre kriminelle, at alle dealer og heler og det som verre er.
Når man roper så høyt og så stygt som Yahya Hassan gjør, når man pisser i eget reir og begår fadermord for åpen scene, – da blir det bråk, – og bråk har det blitt. Hans muslimske naboskap ser ham som en sviker, og han har både mottatt drapstrusler og blitt slått ned. Nå bærer han skuddsikker vest og blir fulgt av politivakter hvor han går. Blant den begeistrede skare vet man vel ikke helt hva man skal mene. Høyresida jubler fordi han kritiserer en hel innvandrergruppe for trygdemisbruk og kriminalitet. For venstresida er det vanskeligere. Hva skal man svare en ung andregenerasjonsinnvandrer som bruker de samme argumentene som innvandringsfiendtlige politikere?
Og hvor blir det av poesien? Det kan se ut som om Danmark var så sulteforet på de synspunktene Yahya Hassan forfekter, at hans liv og meninger overskygger at dette er litteratur. I diktene fungerer jo raseriet, anklagene og den kompromissløse stemmen veldig, veldig bra. Men samfunnsdebatt er noe helt annet enn poesi, og når Hassan gjentar det samme i intervjuer og debatter skrelles det litterære bort og vi må ta ham bokstavelig. På skjermen ser vi en ung og søkende gutt, en desillusjonert ung mann som uttaler seg ganske fordomsfullt mot en hel generasjon innvandrere. Han er ennå ikke klar for se nyansene, han vil ikke høre hva andre mener. Det blir for mye rett og slett, og jeg er redd han blir brukt. Yahya Hassan har blitt den stemmen som satte igang en viktig debatt, – men jeg er redd det kan koste ham dyrt, og da tenker jeg ikke bare på drapstruslene. Hvem vil ha ham når han har fullført sin oppgave som budbringer? Vil han overleve? Vil han fortsatt skrive?
Kanskje er mine bekymringer unødvendige. Kanskje kan Yahya Hassan passe på seg selv.
Jeg håper det.
En annen dag skal jeg fortelle hvordan det gikk da jeg tok Yahya Hassan med meg inn i klasserommet.
Livet leker 