Tanten, Thvs tante Signe, døde for temmelig nøyaktig to år siden. Hennes aller først barndom tilbragte hun på doktorgården i Degernes sammen med sin storebror Thorvald, du vet han som var på hvalfangst.
Da søskenparet skulle begynne på gymnas, valgte foreldrene deres å flytte til Fredrikstad sånn at ikke skoleveien skulle bli for langt. Fra gården i Degernes tok de med seg en avlegger av en stor flott peon. Den ble plantet om på Lisleby, det som også skulle bli barndomshjemmet til min Thv. Senere da Aagot, Signe og Thorvalds mor, kjøpte et hus i Bydalen, like ved her vi bor nå, plantet hun enda en avlegger av peonen der. Det var i dette huset Signe bodde da hun døde.
I fjor ble huset solgt, og både kusine Marianne og vi tok en avlegger av planten. Det gikk kjempeflott, og allerede i år blomstrer den så det er en fryd. Peoner trives her hos oss, men de jeg kjøper trenger ofte noen år på baken før de blomstrer skikkelig.
Men de er sårbare sånne bonderoser. Blomstene blir store og tunge, og de faller lett ned på bakken. Kronbladene biter seg ikke akkurat fast, og etter litt vind i går så de omtrent sånn ut:
Jeg håper neste generasjon også får en hage å plante en avlegger i
Livet leker 
Vore bonderoser går også i arv.
Vi plejer at lægge blomsterne i en dyb tallerken med vand i stedet for i en vase. Så holder kronbladene bedre. -Og duften er den samme.
Så fine :-). Min bonderose er blomstret av nå, men så er Festiva Maxima – superfylt hvit, med vinrøde penselstrøk på knoppene – i gang. Dessverre dufter den ikke noe særlig.
God ide å legge blomsterhodene i en skål. Det skal jeg forsøke.
Jeg kan alt for lite om både peoner og andre blomster. Jeg bare planter dem. Jeg lurer på hva mine heter. Som du ser av bildet, har jeg også en hvit som er veldig full og fin. Den dufter nydelig. Flere er på gang der ute, og jeg skal ta meg en tur i kveld å se hvordan det ser ut.
Vi plukker dem alltid veldig korte eller bruker bare toppen. De er for tunge til å stå alene uten å bindes opp.
Vakker historie 🙂 Takk som deler!
Der er noget særligt ved en plante, der har groet hos en ældre i familien. Og hvis den kan leve videre hos næste generation også en dag, må det være en særlig glæde. Jeg elsker pæoner – min mormor havde dem, og jeg ville gerne have haft en af hendes planter i dag.
Takk for det, Betty. Kanskje de står der ennå, Madame. Hvis de gjør det, så kunne du ringe på og spørre om å få grave opp en knoll.
Tilbaketråkk: Ting hos oss « Livet leker
Tilbaketråkk: En reise til Tyskland i 1937 - Onkel Carlos forteller Del 1 « Livet leker
Tilbaketråkk: Knopper brister « Livet leker
Tilbaketråkk: En reise til Tyskland i 1937 – Onkel Carlos forteller « Livet leker
Tilbaketråkk: Carlos « Livet leker
Tilbaketråkk: En bitte liten tur til Drøbak | Livet leker
Kom tilfeldigvis over bloggen for en stund siden, men kommenterer først nå: Min mann og jeg kjøpte Doktorgården i Degernes i 2004 og hadde vel besøk av dere en gang? Jeg så en del bilder fra utsiden av huset som det skulle vært moro å hatt. Vi restaurerer stadig og en dag fant mannen min et par VELDIG gamle damestøvletter og en herresko da han fjernet en del av et tak mellom etasjene. Vi er veldig interressert i historie om huset vårt, så ta gjerne kontakt 🙂
Hei Mona Hill. Det stemmer at vi var på doktorgården sammen med tante Signe. Vi vet dessverre veldig lite om selve gården. Det var min manns farfar som bodde der da han var lege i Degernes. Han het Helle Thorvlad Munch-Møller (- ofte brukte han bare Møller). Kona hans het Aagot Olsen, og jeg har skrevet om foreldrene hennes her på bloggen. De fikk to barn: Thorvald Munch-Møller, f 1918 og Signe Møller Forsberg, f 1923. Da Thorvald gikk i 5. klasse, altså omkring 1931 flyttet de til Lisleby ved Fredrikstad, der han fortsatte å være lege. Sønnen Thorvald, min svigerfar, ble også lege, og hadde privatpraksis i huset på Lisleby.
Vi har derfor ikke hørt så mye om livet i Degernes. Vi vet at farmor (Aagot) hadde mange kaniner i uthuset.
Svigerfar som gutt krepset i elva og tjente penger til salongrifle, men da det ble oppdaget, trodde de voksne at guttene hadde stjålet pengene, så de fikk ris og ble fratatt pengene. Dette glemte han aldri.
Thorvald lekte med barn på nabogården, og guttene fant munnladningsgeværer på loftet, og disse lekte de cowboy og indianer med, og de skjøt på hverandre med løskrutt som de lada med selv, og det sved da det kom på huden. Han fotalte også om klassekamerater som ble med Thorvald hjem til doktorgården for å få lov til å drikke mye melk. Det fikk de ikke hjemme, selv om de hadde kyr.
De laga også en rambue med en lastebilfjær, og skjøt et spett gjennom låveveggen.
De hadde ei tjenestejente, som svigerfar kunne huske at fikk riskrem for første gang, og da sa hun at det var merkelig god grøt. Ei jente hadde et mageonde, men medisinen var så vond, at hun helte den i sprekkene i gulvbordene på rommet der hun sov.
Skolesystemet var annerledes på landet enn i byene. Da de flyttet til Fredrikstad rett etter påske, hadde han akkurat blitt flyttet opp i 6. klasse i Degernes, og han kom da i 6. klasse i Fredrikstad også, selv om han av den grunn bare fikk noen få måneder på dette klassetrinnet før han skulle begynne i 7, klasse.
På skolen i Degernes hadde guttene skomakeri, og de laget sine egne sko.
Aagot var provisor, og hun var med i Degernes sykepleieforening, og i 1930 fikk hun et vakkert, stort plettfat i gave derfra. Det har vi her hos oss, og vi bruker det til å servere kjøtt når vi har gjester.
Og så er det peonene som ble flyttet da, – men dem har jeg jo skrevet om her.
Dette er det mannen min, som også heter Thorvald, kunne huske å ha hørt. Thorvald og tante Signe fortalte veldig lite om gården, Degernes eller livet der. Det de fortalte om sin barndom, handlet mest om hvordan de hadde det sammen, og om livet i Fredrikstad. Det jeg har fortalt her, handler jo ikke om gården, og det må jeg beklage.
Tilbaketråkk: Peter Andreas Munch, Den protestantiske kirkegården og litt familiehistorie | Livet leker
Tilbaketråkk: Peter Andreas Munch, Den protestantiske kirkegården og litt familiehistorie | Livet leker