Nine Millon Bicycles

Jeg tror denne posten vil kle et sound track, – og bortsett fra bildene av fine sykler, viser den også hvor godt kameraet mitt er. Selv om fotografen ikke er all verden, svikter aldri apparatet, selv ikke når det er natt og mørkt.

Og mens du kikker nedover, kan du jo se om du finner bambus-sykkelen.

Natt rundt Nørreport

Det kalles visst lakenskrekk, men hva vet jeg om det. Jeg elsker vanligvis å legge meg mellom kjølige laken.

Men ikke i natt.

Det var varmt og mørkt i gatene rundt Nørreport i natt. Mange gjorde som oss og vandret gatelangs.

Folk satt både ute og inne, og lydene fikk oss til å føle at hele byen var en eneste stor restaurant.

Vi har vært her før, mange ganger, på Bibendum også.

Over alt sto dører og vinduer åpne. Det var trykkende varmt, selv om klokka nærmet seg midnatt.

Noen spiste middag med kjæresten, andre lekte og pratet.

Vi ville ha et glass vin.

Det fikk vi.

Så satt vi der og så på folk som flørtet, kjøkkenhjelpen som vasket opp og hadde det helt fortreffelig.

Til slutt var det ingen vei utenom, og vi rusla hjem til Jørgensen. Der lå vi i senga og hørte hvordan de siste gjestene på baren over gata småpratet og skålte.

Og så sovnet vi.

Vil ikke hjem fra København

Det er varmt i København om dagen. Vi har ikke gjort noe epokegjørende i dag, men vi har likevel nydt hvert sekund.

Egentlig avsluttet vi kvelden rett utenfor hotellet her. Vi spiste lunsj sånn i tretida, men sånne ute-lunsjer er mer mat enn vi er vant til å fortære midt på dagen, så først nærmere ti om kvelden orket vi tanken på litt middag, men da var vi til gjengjeld ganske sultne.

Israels Plads blir pusset opp. Det ligger en privatskole rett ovenfor plassen, og de har kroppsøvingstimene sine på plassen. Nå blir den tilrettelagt for både ballspill og scating. Fint blir det, men litt klinisk etter min smak.

La petanque er en liten fransk restaurant rundt hjørnet, tett inntil Israels Plads, og der fikk vi både løksuppe og vin i kveld, og crepes suzette til dessert.

Hva vi har gjort tidligere i dag vet jeg sannerlig ikke. Vi har sykla rundt og møtt en tiggende hund med kopp og det hele. Både Tiger og Søstrene Grene har fått besøk, men det gikk jo fort. Og så var det denne lunsjen, da. Den ble inntatt både lenge og vel, – ikke fordi det tar så lang tid å spise, – men det er jo så mye å se og høre på når man sitter sånn på en fortausrestaurant.

Litt geocaching har vi også bedrevet, og jeg mener bestemt at denne trappa skjuler en cache, – men fant jeg den? Nei!

Om ettermiddagen tok vi en liten biltur til Hvidovre. Thv skulle i en helt spesiell hobbybutikk som lå ute i et industriområde, Jernholmen, het det visst. Akkurat på det tidspunktet var jeg litt trøtt, så da han entret butikken, lente jeg meg tilbake¨i bilen og tok en lur. Det sier noe om hvor lenge han var der inne, – og han kom ikke tomhendt ut. Det skal bli nok å gjøre i modellflyklubben i høst.

Og så dro vi en tur på Fisketovet. Ikke for å kjøpe fisk, men heller vin. Vi gikk i Føtex, og der fikk vi det vi skulle ha.

Jeg liker meg rundt Fisketorvet, Kalveboderne og Islands Brygge. Vi har bodd på hotell der noen ganger, og hver gang vi kommer dit har det skjedd noe nytt.

Selv om jeg elsker alt som er gammelt og levd, har jeg også en hang til det moderne og stramme. På Island brygge bygges det leiligheter over en lav sko. Billig er det ikke. Det er ikke disse water front-områdene i noen store byer, – men tilgjengelige er de jo likevel for alle.

Jeg elsker å bade når det er varmt, og nettopp derfor er det nok jeg blir så begeistret over alle bademulighetene midt inne i København. Her bades det i kanalene, både på tilrettelagte badeplasser og ellers. Folk spiser lunsj langs kanalbredden, og avslutter det hele med å stupe i vannet.

I dag har DR vært opptatt av en eller annen sak om menn som har sex med menn, – og det foregår visst også i Ørstedparken. Den ligger tett ved her vi bor, og vi sykler gjennom den på vei hjem.

At sånne parker er arena for allehånde forlystelser er vel ikke akkurat noen nyhet. Sånn har det vært fra tidenes morgen. Og en fin park er det, enten man sykler eller har seg i busk og kratt.

Det er vår siste kveld her. Vanligvis synes jeg det er greit å reise hjem, men ikke nå. Vi har avsluttet dagen med en nattlig vandring her på Nørreport, men det får jeg heller fortelle om en annen dag. Det er tid for litt søvn. Vi sitter på hotellrommet. Alle vinduer er vidåpne, og rett utenfor sitter de og hygger seg på kneipa over gata. Fine lyder. Folk som ler og skåler. Biler i det fjerne,. Og deilig, svalende luft som sveiper inn over senga vår.

Tiger – tiger

Det er ikke langt fra Dragør til København, og den opprinnelige planen var å kjøre rett til sentrum etter frokost. Men så var det dette regnet. I går nøt vi 26 grader og sol i Dragør, – men allerede da vi la oss, regnet det voldsomt. Store deler av natten lynte og tordnet det så det var en fryd, og da vi sto opp pissregnet det fortsatt.

Vi sjekket yr.no for å finne ut hvor det ikke regnet (Hva gjorde vi før vi fikk Internett), og Lolland og Falster så glimrende ut. Det sto mellom Knuthenborg Safaripark og Middelaldercenteret. Begge steder har vi vært med ungene. Det ble Knuthenborg, og sett i bakspeilet, var det kanskje ikke det beste valget.

Middelalderhistorie er alltid spennende. Å klappe lamaer fortonte seg ikke fullt så attraktivt nå som vi ikke hadde barn i bilen. Men fint var det, og vi hadde faktisk en flott dag. Da det gikk opp for oss at det er minst tolv år siden vi var på Middelaldercenteret, er det herved bestemt at vi skal dit ved neste korsvei.

Knuthenborg er en fantastisk park, og i motsetning til når jeg er i dyreparker, synes jeg ikke veldig synd på dyrene. De har enorme områder å røre seg på, og særlig de beitende dyrene har det fint.

Litt verre er det med tigrene. De har ikke like stor plass å boltre seg på, og jeg kjente litt medynk med den flotte fyren vi fikk se på nært hold. Han lå og solte seg da vi kom, og så gled han ned i vannet for å avkjøle seg litt. Etter en stund kom han opp, og ruslet foran bilene.

Apene har vi heller ikke vokst fra, og vi måtte en tur med apebussen. Sist vi var her med ungene, matet vi dem ved å stikke spagetti ut gjennom huller i pleksiglassveggene på bussen. Med det fokuset det er på kosthold nå om dagen, er spagettien ut, men fargerikt kraftfor er inn.

Knuthenborg eies av Adam Christoffer Knuth. Han er den sjette generasjonen Knuther på denne eiendommen, og overtok da hans far døde i fjor. Det var faren som anla safariparken på 60-tallet, men park for betalende gjester har de hatt siden 1860-årene. I parken ligger et flott slott og mange mindre, men spesielle hus. Jeg har alltid hatt lyst til å komme inn i dem, og ikke minst få høre familiehistorien. For en tid tilbake fikk jeg det ønsket oppfylt, i hvert fall på TV. NRK viste en serie som presenterte nordisk adelsskap, og i ett av de programmene ble lensgreve Knuth intervjuet. Han hadde en spennende historie å fortelle, ikke minst om nazistiske familiemedlemmer.

Det mest spennende huset er flinthuset. Det er kledd med flintflekker i nærmest kvadratisk størrelse, og da det ble bygget kostet det visst det samme som en stor lollandsk gård.

Den som kunne få komme inn der!

Været var som lovet hele dagen, og da vi nærmet oss København: Ganske riktig: Sol, sol, sol.

Vi bor på hotell Jørgensen, og det har vi gjort før. Jørgensen har både sovesaler og rom med delt bad, men de tilbyr også noen rom med bad. Et sånt fikk vi, og til en meget billig penge. Hotellet ligger på Israels plads, og rett utenfor vinduene ser vi Torvehallerne. Midt i smørøyet, med andre ord. Etter innsjekking hev vi oss på syklene og dro ut for å spise middag. Vi havnet på Gråbrødretorv. Ikke særlig originalt, kanskje, men sånn ble det i dag. Den italienske restauranten Amalfi hadde et sommertilbud på en fireretters middag, og vi slo til.

En sånn meny tar tid, – og det passet oss. Vi satt der og småpratet og spiste, mens vi smuglyttet til dem rundt oss. Ved nabobordet satt en familien med tre barn i alderen femten til åtte. Ungene diskuterte kunsten å holde en samtale i gang. De spiste og hygget seg, mens de snakket om mat og menyer, og den yngste kunne fortelle at på noma får man 24 retter. Ser man det, – en sånn erfaring kan også en åtteåring ha.

Vi klarte oss lenge med våre fire.

I dag: Dragør

Egentlig kunne vi blitt boende på hytta ut ferien. Bedre ferie enn i Oksrødkilen kan man knapt få, særlig ikke når været er som i år. Likevel vet vi av erfaring, at det er fint å få litt luft under vingene før klasserommet fylles igjen.

Vi la ivei fra Fredrikstad i dag tidlig, og første stopp var Dragør. Jeg har forhåndsbestilt alle overnattingssteder, og prøvd å finne noe litt annet enn kjedehoteller denne gangen.

Det var lett.

Rommet vi bor på er ett av sju rom på Dragør fort. Fortet er i privat eie. De driver restaurantvirksomhet, og så leier de altså ut disse sju romma.

Du skal ikke ta inn her hvis du er veldig kresen. Rommet er digert, og badet flislagt og pent; men vi holder altså til inne i et fort, nærmest ei kaserne, og det lukter selvfølgelig litt kjeller her. Men det er mye historie å hygge seg med, og sånt liker vi. Dessuten er det billig, og det er heller ikke å forakte.

Da vi kom, hadde verten moro av å fortelle oss at vi måtte vaske oss i vannrennene i gangen. Sånn var det altså ikke.

Vi har vært på toppen av fortet, og vi har funnet to geocacher i dag. Men mest av alt har vi syklet rundt i Dragør og fråtset i gamle, vakre hus.

Dragør har smale gater, noen så smale at det ikke går an å sykle i dem, stokkroser, hyggelige lyder fra folk som sitter og skåler inne i gårdsrommene, romantiske restauranter og folk som rusler langs bryggene.

Da vi kjørte nedover, vekslet det mellom regn og sol, og hjemme har det visst vært et fryktelig tordenvær i dag. Her nede er det veldig varmt i kveld. Vi har syklet rundt nesten uten klær, og selv ikke da vi dro oss hjemover i ti-tida fikk vi behov for jakkene våre.

Mat har vi også fått, – og vin. Vi rigget oss til på en restaurant nede ved vannet. Der fikk vi sjømat, og så satt vi der og så alle de store båtene på vei inn mot København.

Jeg vurderer å starte dagen med et bad i morgen. Vi bor nærmest i vannkanten, og det kunne jo være en fin start å ta seg et bad før frokost.

Etter frokost setter vi kursen mot København. Hva vi skal gjøre der er ennå ikke bestemt. Sant å si har vi ikke bestemt oss for om vi skal være i København i morgen. Det kommer an på så mangt.

Akkurat nå lurer jeg på om jeg skal male en hagebenk rød. Det har aldri falt meg inn før.

Noe annet

I dag morges varslet jeg at vi kulle gjøre noe annet i dag, – noe som kunne redde oss fra nesten 30 varme varmegrader. Valget falt på Amager Strandpark, – og for å si som danskene: Hold da kæft, mand, hvor det var fantastisk!

Han kjekke på sykkelen der, er forresten mannen min, om du lurte.

Vi har bodd på Cab inn-hotell i København titt og ofte, og vi har alltid vært fornøyde. Når man betaler 650 kroner eller deromkring for et dobbeltrom, er det meste greit. Ikke i natt. Rommet vårt hadde et vindu som bare lot seg åpne på gløtt, og det var sinnsvakt varmt ute. Det endte med at jeg måtte stå opp for å ta en iskald dusj midt på natta.

Derfor altså: Tidlig opp og ut på stranda.

Amager Strandpark ligger på – eh – Amager, – og det i sykkelavstand til byen. En kunstig øy med dertil hørende lagune er konstruert langs 4,6 kilometer av kysten. Tre broer fører ut på øya, og der er det altså strand på to sider. Det gir – nettopp: 8 kilometer sandstrand. Det kan man trenge når 1,2 millioner københavnere skal avkjøles.

I den ene enden av stranda har man rekonstruert et gammelt badeanlegg. Der er det grunne områder, dype områder og badeinnhegninger for menn og kvinner adskilt. Innenfor de kjønnsdelte gjerdene kan man bade uten klær, – og ikke minst: Den som av ulike grunner ikke skal eller vil bade sammen med det annet kjønn, har et fristed.

Og badevakter var det både her og der, – i beste Bay Watch-stil.

Vi sykla fram og tilbake på sykkelstiene, før vi la oss til på håndklærne våre. Det er nemlig støpt sykkelstier i betong langs hele promenaden. Her føk syklister, folk med barnevogner og rullestoler fram og tilbake. Det var utrolig flott tilrettelagt.

Med omtrent en kilometers mellomrom var det en bro over til fastlandet, og samme sted var det kiosk med is og vann, – og toiletter.

Jeg har aldri forstått at vindmølleparker skal være stygge. Utenfor Amager står 20 strunkne møller på rekke og rad, og jeg synes bare de er flotte.

Snudde vi hodet i den andre retningen, kunne vi se Øresundsbroa langt der borte, og over den lå flyene i kø mens de gikk inn for landing på Kastrup.

Man er altså ikke på landet eller langt ute i naturen når man er på Amager Strandpark, man er nesten midt i en millionby; og det er det som er så imponerende. Fellesferien er over, og til tross for 29 grader i lufta, var det god plass der ute i dag. Vannet var rent og friskt, 21 grader varmt, og vi fikk både solt oss og badet. Egentlig trodde vi huden vår var ferdigherdet for i år, men Thv kaller oss bare onkel Hummer og søster Reke, og han påstår at han ikke behøver å slå på lyset når han skal lese i kveld.

Det kan faktisk bli for varmt

Vi ankom København omtrent ved lunsjtider i går, – og lunsj ville vi ha et sted vi har vært mange ganger før. Det er ikke fordi de har så spesielt god mat (god nok), eller fordi det er spesielt lekkert (lekkert nok), men rett og slett fordi vi har vært der flere ganger før, og sånn er vi: Vi liker repetisjoner.

Doen er forresten noe for seg selv, – i hvert fall gulvet. Det er ganske morsomt å sitte der med kanalen under ben og rumpe.

Noen hadde lekt seg med materialer, med kontrastene mellom hardt og mykt. Det var morsomt å se. Betong var støpt i former av grove tekstiler, og fordi teksturen fra tekstilene var overført til betongen, gikk hjernen vår i kryss, og vi oppfattet formene som myke. Jeg skulle kanskje fotografert mer.

Mursten var satt sammen i ulike mønstre og former, – de også ga spesielle assosiasjoner.

Og så var det tre – trespon – skåret eller hugget i ulike former, som flis eller skav, satt sammen på finurlige måter.

Vakkert!

Som vanlig når vi er i København, tar vi sykkelen fatt. Det er store avstander, og selv om vi liker repetisjoner, vil vi gjerne se noe nytt også. Med sykkel går det unna.

Hvor har vi vært? Jeg vet sannelig ikke. Litt her og litt der, innom en stoffbutikk, kjøpt noen knapper, tatt en iskaffe på en fortausrestaurant, sett på klær, kjøpt litt garn, syklet og syklet og syklet. Museene har vi for en gangs skyld latt stå i fred. Vi har vært på de fleste, og de andre går ikke noe sted.

Det har vært varmt i Køvenhavn, – i overkant varmt. Når temperaturen stiger til oppunder 30 grader inne i byen, blir det for mye for meg. Vi gikk ikke ut for å spise middag før klokka var ni om kvelden. Det var rett og slett for varmt.

I dag har sola lagt seg på vent, men det er fortsatt veldig varmt, så vi snur om på planene og gjør noe helt annet.

Noe annet er det eneste vi orker.

Mye moro for 15 kroner

Søndag er museumusdag, og denne gangen hadde vi lagt opp til to av dem. Lørdagens skybrudd hadde reist for å plage noen andre. I bytte hadde vi fått sol og friskt, deilig høstvær.

Vi la oss på hjul ut av vår lille idylliske gate, for å sykle opp Torvegade, over Knippelsbro, ned Børsgade, og Havnegade og rundt Nyhavn.

Så snirklet vi oss opp Toldbodgade og gjennom Amalienborgplass, som må være et japansk hot spot i København. Fraværet av sommer forhindrer ikke turistene å komme til København, verken de fra Tokio eller de fra Fredrikstad.

Men verken Amalienborg eller Marmorkirken var vårt mål. Den sistnevnte legger jeg heller inn på lista over det vi skal se neste gang vi kommer hit. Nå rullet vi videre ned Bredegade (Som faktisk het Norgesgade i 200 år, men det er en annen historie), opp Esplanaden, – der er vi jo gammelkjente og inn til turens mål: Nyboder og Nyboder minnestuer.

Vi har brukt tid i Nyboder tidligere, men da var ikke museet åpent, og sist vi var der, skrev jeg visst på bloggen at jeg skar tenner over akkurat det. I dag var det åpent. Om det var! Vi hadde ingen andre forventninger enn at vi skulle få se en Nyboder-leilighet. Så feil kan man ta! Museet var betjent av et fyrverkeri av et kvinnfolk. Vi var visst hennes første gjester denne søndagen, og damen var ferdig ladet. Vi fikk en omvisning som gjorde skam på de 15 kronene vi ble avkrevd.

Hun viste oss rundt både ute og inne, fortalte Nyboders historie med en blanding av kalde fakta og sprudlende anekdoter. Hun hadde selv en tipp-tipp ett-eller-annet som hadde bodd der, og kanskje forklarte det engasjementet.

Moro var det!

Neste stopp var Arbejdermuseet. Nedover Store Kongensgade bar det. Har du ikke vært der, vil jeg anbefale Store Kongensgade Der er det litt av hvert å se. Men vi føk bare i vei helt ned til Kongens Nytorv, svingte opp Gothersgade, – som også har mye å by på, tråkket oppover, forbi Kongens have og Botanisk have, før vi hev oss inn Rømersgade der museet ligger.

Der sto det altså ingen ivrig gaid og ventet på oss, men museet innfridde likevel. Det var masse å se, spesielt interessant var framstillinga av industriarbeideren. Huset er i seg selv en opplevelse og et stykke arbeiderhistorie, men det kan du jo finne ut av selv om du tar deg en tur. I første etasje hadde de noe som het Barnas arbejdermuseum, og det hadde mye å by på for oss voksne også, – for ikke å snakke om museumsbutikken. Den måtte jeg ta meg to runder i før jeg var fornøyd. Ikke det at jeg kjøpte noe, – jeg klarte å holde meg.

Jeg tror ikke vi har noe arbeidermuseum i Norge, i hvert fall ikke i Oslo. Burde vi ikke ha det?

Det tar tid å tråkke rundt i museer, og endelig var vi sultne. Til tross for våre runde kropper, er vi ingen storspisere der hjemme. På ferie har det lett for å bli litt større frokoster, og vi blir ofte ikke lunsjsultne før i tretida, – noe som igjen fører til at vi ikke orker middag. Nå var klokka over fire, og vi var mer enn sultne. Vi syklet på kryss og tvers i området rundt Israels plass, men fant ut av vi like godt kunne dra til Kulltorvet. Der ble det smørrebød og hygge.

Så syklet vi litt hit og litt dit. Stakk innom en butikk her og en cafe der, og vips så var vi hjemme i huset vårt igjen. Bildet ble hentet fra fjorårets mappe. Sånn går det når man ikke har kamera.

Uten kamera – med sykkel

Jeg savner kameraet mitt. Hver gang vi er ute og reiser tar jeg med batterilader. Jeg får aldri bruk for det. Denne gangen var kameraet tomt nesten før jeg fikk begynt. Og laderen? Den ligger hjemme. Så kan jeg lære det!

Vi lærte også at til tross for at Thv og jeg har nesten like telefoner, er kameraet på mitt nesten ubrukelig.

Men på tur er vi. Vi sykler og sykler rundt i byen. I går var det tid for butikker, pene gater og Torvehallerne. Et glass cava ute i sola, og mer sykling. Det ble som yr hadde lovet: Litt regn. At alt kom på en gang i et skikkelig skybrudd hadde de ikke sagt noe om. Men etterpå kom sola.

Vi går sjelden ut for å spise middag når vi er på tur, kjæresten og jeg. I stedet bruker vi dagen fra tidlig om morgenen til sent på ettermiddagen. Og sultne er vi ikke. Københavnerfrokoster kommer i alle varianter. Velger man den perverse typen, har man nok å gå på til neste morgen, – i hvert fall nesten.

Om kveldene er vi stort sett hjemme. Her vi bor nå er det mange fristelser, litt for mange. Det setter en ekstra spiss på ferien å vite at det er noe som venter når man kommer inn om kveldene: bokhyller stappfulle av historie.

I en annen verden

Vi snakket om det på jobben i går. En kollega hadde undervisning på skolen om formiddagen, og om kvelden satt hun på Sicilia og spiste middag. Det går unna i vår moderne verden.

Jeg våkner opp i Fredrikstad i dag tidlig, og der gjorde jeg det jeg pleier å gjøre i Fredrikstad en fredag morgen. På jobben rakk jeg både historieprøve, undervisning og møte i plangruppa. Rydda litt fikk jeg også.

I bilen nedover E6 rakk jeg å rette en liten bunke prøver, før det var min tur til å overta rattet. Været var nydelig: 15 grader, sol og stille. Vakkert var det langs veien nedover i Sverige.

Her nede fant vi fort fram til det gule huset vårt. Her er det fint å bo, riktig hjemmekoselig og privat. Så hev vi oss på syklene og fant veien over broa og inn i Indre By. Igjen var Paludan målet. De har verdens lekreste tapasplatte. Hvordan de kan servere det så billig er en gåte. Så mange og flotte ingredienser hadde vi ikke fått for samme pris på Meny der hjemme.

Hvitvin hadde de også, – i sjenerøse glass. Så satt vi der og kjente på feriefølelsen, spiste, drakk, prata og kikka ut gjennom vinduene og inn på biblioteket over gata, mens bokhyllene på Paludan speilet seg i rutene.

Etterpå syklet vi hjem mellom mennesker på vei til og fra, gjennom trange gater, forbi fakler og uteserveringer som fortsatt holder koken, – hjem til det lille, gule huset i Christianshavn.

Det er høstferie!