Innlosjert på pigeværelset

Nå gjenstår det ikke mange uprøvde boalternativer for oss i København. Det måtte bli sammen med uteliggerne under en bro. Vi har bodd i telt, på flere ulike vandrerhjem, i leid leilighet, det billigste og det mest lukseriøse hotell og nå også privat. Denne gangen leide vi oss inn i en privat leilighet i et rolig strøk. Man kunne fortelle oss at det er en ganske fasjonabel adresse i København. Likevel var det eneste vi visste om leiligheten at den har to utleierom, at vi skulle dele bad med det andre rommet og at vi hadde tilgang på kjøkken.

Og for et kjøkken!

Da den sure stemmen til Ruth inne i GPS-en fortalte oss at vi hadde ankommet målet på høyre side av veien, var det bare å parkere bilen og ringe på. En hyggelig damestemme fortalte oss at vi var velkomne, og at elevatoren var inne til høyre. Jeg liker smaken av det ordet: Elevator. Jeg var spent, veldig spent. Det er litt spesielt å skulle bo inne i noens private bolig, men siden ett av mine livsmotto er at intet menneskelig skal være meg uprøvet, var det bare å gå inn.

Da jeg kom inn i den første gangen, skjønte jeg at dette ville bli noe helt spesielt. For det første var alt vi så utrolig velstelt, – for det andre var det bare vakkert, vakkert, vakkert. Det begynte allerede ute i vindfanget. Mørklakkerte, blanke dører, messinghåndtak, stukkaturborder på veggene, slipt glass, mosaikkgulv. Jeg trodde nesten ikke det fantes sånne oppganger i 2011.

Og ennå var vi bare i vindfanget!

Nå er jeg i overkant interessert i gamle hus, og da jeg kom inn i trappegangen ble jeg nesten målløs, – men bare nesten. Helt målløs blir jeg som kjent aldri. Det strider mot min natur. Se på megleren, se på heisen, se på inngangsdørene, se på messinghåndtakene, se på vinduet i døra, se, se, se. Bak heisdøren skjulte det seg en gammel heis i mørkt tre, og attesten på veggen kunne fortelle at den var fra 1908. La oss håpe heismontørene har inspisert siden den gangen. Da heisen rykket og hoppet på vei opp i etasjene gjorde jeg meg noen tanker om akkurat det.

Da vi kom opp i leiligheten ble vi møtt av en søt dame og en ditto katt. Damen var nok ti år eldre enn oss, og hun var prototypen på en dansk dame av det slaget som var ung på 1960- 70 -tallet, og jeg skal banne på at hun røker sigarer. Inne i leiligheten gikk vi gjennom det som trolig var spisestuen i gamle dager. I hyllene skulle vi senere se at feministlitteraturen sto tett i tett, og at damen ellers er interressert i kunst. Kanskje hun også fusker i faget selv. Da vi senere fikk et glimt inn i en av stuene, oppdaget vi et staffelli. Hjemme har vi googlet damen, og det manglet ikke treff. Hun er riktig nok kunstner, men i en helt annen sjanger enn vi trodde. Da vi fikk dannet oss et bilde av leiligheten, skjønte vi at den er veldig lik den leiligheten Nationalmuseet har i sitt eie. Den heter Klunkerhjemmet, og har du ikke vært der ennå, har du plutselig fått en god grunn til å dra til København igjen.

Det som overbeviste oss om at dette, med unntak av møblene, var en slags kopi av Klunkerjemmet, var den lange gangen inn til soveværelsene. En sånn er det nemlig også i Klunkerhjemmet, og på lørdag fortalte en av de innfødte oss at en sånn gang kalles for en fordelingsgang. Fordelingsgang, – det passer bra. Gangen ligger på den veggen som vender inn mot dublettleiligheten på den andre siden, og dens eneste funksjon er å fordele oss på de ulike værelsene. Nedover hele gangen var det grunne skap, og på veggene hang det originalkunst og private fotografier. Det var ikke siste gang jeg skulle undre meg over at noen vil ha gjester så tett innpå seg.

Rommet vårt var av det enkle slaget. Vi forsto fort at vi bodde på pigeværelset, eller snarere: pigeværelsene. To bitte små rom var tydeligvis gjort om til ett stort. Det hadde hvite vegger og gulv, og de hvite gulvene var litt uforståelige, for det var faktisk eikeparkett som var hvitmalt. Rommet var stort, men bare møblert med en dobbeltseng, et skrivebord, en krakk, et rokokkobord med en TV og to stoler, – og så hadde det to vinduer mot bakgården. Den første kvelden var jeg helt fasinert av at jeg kunne se tvers over gården og inn i to tilsvarende leiligheter som vår, – digre leiligheter der det ene vinduet avløste det andre. Jeg sto i mørket og lekte kikker. Hos den ene naboen sto en frodig dame og laget mat på kjøkkenet. I etasjen over var det store kjøkkenbordet fylt med tallerkner, glass og flasker, og to damer satt og drakk vin, pratet og lo. Jeg kunne se at de lo, for de kastet hodene bakover og slo seg på magen. To ganger mens jeg sto der, reiste en mann seg i den andre enden av leiligheten, og så kunne jeg følge hans ferd fra vindu til vindu til vindu til vindu til vindu, – helt til han kom ut på kjøkkenet, forsynte seg med noe fra en bolle og gikk den samme ruta tilbake. Med en sånn utsikt, hvem trenger TV?

Siden vi reiste hjemmefra etter jobben på fredag, var vi ikke framme før i åtte – ni-tida om kvelden. Slitne som vi var, satte vi oss på kjøkkenet for å spise et rundstykke og drikke et glass vin. Kjøkkenet var vårt oppholdsrom disse dagene, og det var altså et veldig spesielt kjøkken. Innredningen så ut til å være fra 1908. Til og med flisene var visst originale. Innenfor kjøkkenet var et spiskammers, og i kjøkkenet et digert skap med kopper og kar. I interiørbladene ser vi ofte kjøkken i det som kalles for en shabby chic-stil. Nå som jeg har bodd på dette kjøkkenet, kommer jeg nok alltid til å synes at den stilen er noe kunstig og tilgjort, et forsøk på å skape en ekte stemning med kunstige midler. Om jeg ville ha det sånn hjemme hos meg selv, er jeg ikke helt sikker på. Akkurat det må jeg tenke litt over. Men som gjest satte jeg utrolig pris på det.

Det hører med til historien at jeg startet kvelden med en liten katastrofe. Vi hadde ikke før skålt for vår ferie i København, da jeg veltet et fullt rødvinsglass utover den hvite duken. Jeg rev den av og løp ut på badet. Brillene hadde jeg ikke på, men jeg fant en sprayflaske med noe som sikkert var flekkfjerning, sprayet det på – og ble slått i gulvet av klorlukta. Febrilsk dro jeg hånda over stoffet, og under over alle under: Hele flekken forsvant. Lukta satt imidlertid i, så jeg skylte og skylte, før jeg hengte duken til tørk. Neste dag hadde vertinnen lagt på en ny duk, og hun kunne fortelle meg at middelet jeg hadde brukt var et ekstra sterkt rengjøringsmiddel for badreomsfliser. Uff, da! Jeg har kjøpt med meg en flaske hjem, og den skal brukes til rødvinsflekker.

Jeg vet ikke om leiligheten var 150 eller 300 kvadratmeter, bare at den var stor. Vi kikket stjålent inn i vertinnens lyse stuer, men inn dit kunne vi jo ikke gå. Om kvelden når vi satt på kjøkkenet, hørte vi henne snakke med sin voksne datter som var på besøk, og av og til når vi kom på kjøkkenet, sto det mat på ovnen. Jeg synes det var en spennende avveksling, mens Thv var litt mer reservet. Det er veldig privat å bo på denne måten, og vi hadde ikke en gang lås på døren til rommet vårt. Katten kunne komme og gå som den ville. Vertinnen fortalte at hun hadde kommet til huset som ung, for veldig lenge siden. Da var de en gjeng som startet kollektiv. Senere hadde hun bodd der med familie, senere med barn og til sist for det meste alene. Nå vurderte hun å selge leiligheten. Jeg tror den er over både din og min prisklasse.

Det betyr at vi neppe kommer til å bo på denne adressen igjen. Om det blir privat eller på hotell neste gang, får tiden vise. Uansett har vi lyst til å bo i denne delen av København en gang til. Selv om det ikke er store avstander i København, er det lurt å bo litt ulike steder. Vi har vanligvis med oss sykler, men hvis man skal bruke apostlenes hester, er det begrenset hvor mye av byen man får sett hver gang man er der, og det blir gjerne til at man trår de samme, gamle stiene. Når vi bor i nye strøk, får vi sett nye deler av København.

Neste tur blir en eller annen gang i sommerhalvåret, enten midt i juni eller midt i august.

19 responses to “Innlosjert på pigeværelset

  1. Ja, det er en smuk bygning og smukke detailler, meget charmerende. Det var godt at I fik historien om beboeren med. Jeg har kendt unge mennesker, som købte hus sammen, og om store lejligheder, der blev brugt som «kollektiver» eller som bolig for en gruppe unge mennesker (19-40 år) men har kun set ganske få. Jeg har aldrig hørt om disse boligers videre skæbne, indtil du nu fortæller og viser billederne her. Hvor smukt!

    Jeg har en enkelt gang været i en «patricierlejlighed» ved Østerport Station, og har set mange lignende, men lidt mindre lejligheder på Frederiksberg (ved Frederiksberg Alle ligger der også store lejligheder, men dem har jeg aldrig set.

    Jeg fornemmer at damen havde brugt sine penge og at lejligheden nu var hendes kapital, og det er jo ikke den værste opsparing. Lad os håbe for hende, at hun ikke taber ved at sælge i en tid hvor priserne falder.

    Men mærkeligt nok minder trappen og elevatoren mig også om nogle af de gamle hoteller, hvor min far boede, når han var på salgsrejse i Sverige: Grand Hotel Göteborg, som havde set bedre tider, var mørkegult af røg og mørkt og dystert som i en Bergman film, når man kom ind i gangen med værelser.

    • Om denne leiligheten skulle ha noe Bergmansk over seg, så måtte det være noe fra Fanny og Alexander🙂 Sånne gamle leiligheter finnes jo i alle store byer, også i de små som her hos oss. Heldig er den familien som kjøper den. Tenk å få så stor plass midt i byen, like ved et fantastisk parkanlegg. Bedre kan det nesten ikke bli. Jo, forresten: De mangler hage!

  2. Wow – sikken et sted. Jeg er dog glad for at det ikke er min lejlighed: jeg kan ikke lade være med at tænke på, hvor lang tid det tager at gøre rent i alle de mange værelser.

    • Det tenkte jeg også, på, Jens. For ikke å snakke om ryddingen. Thv og jeg er eksperter på å rote til i alle rom, og rydding er noe herk!

  3. Gurimalla, så flott! Men selv om jeg også er av den nysgjerrige typen som vil prøve alt, ville jeg nok — som Thv — ikke vært udelt begeistret over å bo så tett på fremmede mennesker, på deres private enemerker.

    • Og enda var vi jo heldige, Børge. Vi ante ikke hvem og hva vi kom til. Jeg skjønner nå i ettertid at det var et sjansespill. Men moro var det.

  4. Det var vel nok spændende at læse, Hege – sikke en skøn lejlighed, I boede i og dejlige billeder af det hele, ja, jeg bliver helt stum og kan slet ikke finde ord, det er så smukt alt sammen.
    I 70’erne var det ret almindeligt, at mange unge mennesker boede sammen i kollektiver eller bofællesskaber, men jeg synes ikke, jeg hører så meget om det mere – kun i luksusformen, hvor mange boliger danner et bofællesskab. Jeg boede selv i et bofællesskab med fem andre i nogle år, og det fungerede fint.

    • I Oslo er det fortsattt vanlig med kollektiv, men mest blant studenter. Vår datter har bodde i kollektiv, og det har fungert helt fint for henne. På sett og vis gjør hun det ennå, i sin egen leilighet. I tillegg til at hun har en samboer, leier hun ut til en venninne.

      Leiligheten var superskjønn, Madame. Jeg var først i tvil om jeg kunne legge ut bilder. Men siden hun leier ut, og selv har lagt bilder på nettet, tenkte jeg det måtte være greit så lenge jeg ikke identifiserte verken adressen eller vertinnen.

  5. Ja, det er nok kun nogle få billeder fra Bergmans Tystnaden og Fanny & Alexander, som billederne fra den københavnske patricierlejlighed får mig til at tænke på. Billederne rører ved mange følelser af en eller anden grund – formentlig flere erindringer, end jeg er helt bevidst om.

  6. Tak for en fantastisk reportage – jeg lærer altid så meget om Danmark, når I har været på farten. Og sikke en fin fordelingsgang!

  7. Den er da bare så flot, vi har også en del i Odense, for 30 år siden var de billige, ingen ville bo der inde i centrum, men NU….tak for kigget!

  8. Coachsurfer er det visst noe som heter. Minner litt om slik coachsurfing, hvor man overnatter på sofaen eller tilsvarende i private hjem,mens man er på tur et eller annet sted.

    • Jeg tror jeg har skrevet om coachsufing tidligere. Det er neppe noe for meg når jeg er på ferie. Jeg har lest på nettet om folk som driver med det, og det ser ut til å inneholde noen sosiale forpliktelser i forhold til dem man bor hos. De skal også ha noe igjen for det i form av et felles måltid osv. Det tror jeg ikke jeg gidder. Vi låner gjerne bort gjesterommet vårt en natt eller to (Det holder!), og da er jo noe av hyggen at den stakkars gjesten skal være litt samme med oss, sånn at vi får litt input i vårt ellers kjedelige liv.🙂

  9. Tilbaketråkk: Så blir det København igjen | Livet leker

  10. Tilbaketråkk: Et sted må man bo | Livet leker

  11. Tilbaketråkk: Mye moro for 15 kroner | Livet leker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s