Astrup Fearnley – Barnemuseet

Det skulle vært Kon-Tiki-museet, – men det lot vi ligge. VI perioden 10. oktober til slutten av november bygger museet om i underetasjen. Dette for å kunne tilby et mer spennende museum på sikt, kunne de fortelle oss på nettsidene sine. Snakk om å kjenne sin besøkelsestid midt i det første Kon-Tiki-rushet siden 1950-tallet. Så får det være at store C har lært om Thor Heyerdal på skolen akkurat nå. Vi får komme tilbake til våren.

Det finnes da andre museer.

Thv og jeg hadde lyst til å se nye Astrup Fearnley, og det skulle vise seg å være et godt valg for ungene også. På Astrup Fearnley var det et tilbud for barn i dag: Bli med Rasmus på oppdagelsestur. Vi passet på å komme tildsnok til at ungene kunne være med på en samling der. Det ville de ikke. De heller gå med oss voksne. Desto hyggeligere.

Det var så utrolig mye å se, og aldri har jeg opplevd et kunstmuseum appellere så mye til barn. Ikke så rart kanskje. Her var det digre formater, sterke farger, spennende skulpturer og et materialvalg som virkelig fikk oss til å lene oss fram alle fire.

Noe av det første vi stoppet opp ved var Liu Weis Love it- Bite it. Kjente bygninger fra hele verden samlet i et slags tablå på gulvet, blekt, skjevt og utflytende som om det var laget av voks og var i ferd med å miste formen og skli fullstendig ut i varmen. Ungene lurte på hva det var laget av, og selv om vi voksne gjettet det, brukte vi QR-koden på veggen, logget oss inn og fikk et lite foredrag på øret. Love it-Bite it er laget av stykker av oksehud som er sydd sammen.

Fra oksehud bar det over til bly: Anselm Kiefer: The High Priestess.

Som regel må man holde fingrene fra fatet når man er på museum. Ikke sånn på Astrup Fearnley, – i hvert fall finnes det noe man kan ta og smake på. Denne giganten kunne C og M gå helt inntil, kjenne på og studere på nært hold, – og det gjorde de. Lenge!

Sa jeg smake på? Det var bokstavelig ment. I den gode oppdragelses navn, spurte vi først. På gulvet lå et hav av lyse-blå drops. Hele tiden var det noen som flyttet på det, og folk plukket opp en bit og spiste, og på den måten endret sukkertøyflaten seg hele tiden. Moro for unga!

Jeg har ikke tenkt å leie dere gjennom hele Astrup Fearnley. Ikke leide vi oss selv gjennom hele museet heller. Det ville blitt for voldsomt,. Ikke minst for ungene. Det er sterke inntrykk for en liten barnesjel, og jeg tenker at vi kanskje ikke stoppet tidsnok i dag, mens leken ennå var god. Likevel er det mer enn nok å komme tilbake til.

Man kan jo lure på hvilke referanser unger på ni og ti år har, for referansene spiller en viktig rolle i det meste av den kunsten vi så i dag. Den som var mest interessert var C. Han er av den ettertenksomme typen som rusler rundt i verden og vurderer og tenker før han sier noe.

Han ble stående lenge foran Damien Hirsts God alone knows, leste seg gjennom de engelske tekstene og kunne fort trekke paralleller til Jesus på korset. Men hvem var de to andre? Og plutselig sto jeg der og fortalte om røverne på korset, og hvorfor sto det afraid under det ene lammet? Det var en merkelig opplevelse for en liten gutt som mistet mormoren sin for et par dager siden.

Det ble mye Damien Hirst, og akkurat han snakket vi en del om i bilen innover. Vi voksne tenkte Mother and child divided kunne bli i sterkeste laget for to små. Det ble det absolutt ikke. De syntes det var spennende, nærmest som å være på zoologisk museum. At kua og kalven var delt i to, affiserte dem ikke det minste, i hvert fall ikke i negativ forstand – men de lurte på hva divided egentlig betydde. Her betyr det jo så mangt.

Det var noe helt annet enn delte kuer og korsfestede lam som ble for sterk kost for ungene, og da vi plutselig fikk Jeff Coons og Chiccolina midt i fleisen, kom jeg på at det var noe vi hadde glemt. Dette ble litt for mye for ungene, særlig for M. Hun holdt hånden for ansiktet og sa på sitt veslevoksne vis at det var ubehagelig å se på, noe hun fikk beskjed om at hun slett ikke behøvde. Det var mange barn rundt Jeff Coons bilder i dag, men de hadde antagelig med seg noen voksne som hadde hatt vett og forstand på å forklare ungene sine litt i forkant. Det glemte vi. I stedet måtte vi ta det igjen i etterkant. Nest best fikk være bra nok i dag.

Da vil litt senere passerte Damien Hirsts Adam and Eve exposed, kom C med dagens deiligset spørsmål. Med sin lyse, nysgjerrige barnestemme spurte han så flere enn vi måtte dra på smilebåndet: Du Hege, – hva er det med kunstnere og tisser?

Ja, si det du, C. Kanskje handler det ikke om kunstnerne, snarere om hva de som eier kunsten på Astrup Fearnley har valgt å kjøpe inn.

Og så var det Michael Jackson and Bubbles. Selvfølgelig måtte vi se den. C elsker Michael Jackson, og dette var også en måte å se ham på. Den var faktisk nydelig: forgylt, blank, sart, et bilde på en falsk uskyld – en gigantisk nipsfigur for bokhylla.

Da vi dro ut på Tjuvholmen i dag, var jeg egentlig mer opptatt av å få se Renzo Pianos bygning enn det som var inne i den. Jeg så et intervju med Piano og ble veldig betatt av det ydmyke vesenet hans. Likevel glemte jeg bygget, og hvis han var ærlig, er det vel nettopp det han ønsket. Likevel skal jeg nok låne øyne til det en annen gang. Verken Thv, C eller M blir vanskelige på be hvis jeg vil tilbake. Kanskje til våren en gang.

3 responses to “Astrup Fearnley – Barnemuseet

  1. Herlig.
    Har hørt og lest så mye positivt om det nye museet. Fint presentert, Hege. Enda mer fristende etter innlegget ditt. Takkskalduha.

  2. Tilbaketråkk: Guds lam, sauer og sånn | Livet leker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s