Category Archives: Erindringer

Kom til å tenke på det, – overgrep og sånn

Det har vært ei uke der jenter over hele landet har delt overgrepshistorier, fortalt om hva noen menn synes de kan tillate seg, noe bare kleint, annet langt, langt over alle grenser og inn i det ulovlige. Selv har jeg vært forskåna for sånt, nesten.

Det var en gang. Jeg vokste opp i sentrum av Fredrikstad. På lørdagene tok ofte de voksne på seg noe småpent og sprada litt i byen, og etterpå havna de kanskje hjemme hos oss på en kopp kaffe. En gang ble et vennepar av foreldrene mine med hjem. De hadde med to småjenter på min alder, ni, ti, elleve år, – deromkring. Vi gikk ut for å leke, farta litt rundt, jeg hadde med sykkelen min. På et tidspunkt skulle vi forflytte oss under jerbanesporet i en sånn undergang, du vet. For meg var dette kjente trakter. De to andre var der for første gang. Plutselig var han der, en voksen mann. Jeg husker ikke helt, men han hadde åpnet buksesmekken og sto og viste fram den stive tissen sin. Han sa noe også, men jeg husker ikke hva. De to andre jentene løp opp trappene, og senere skjønte jeg at de pilte hjem til meg, der foreldrene deres fortsatt var på besøk. Det gjorde ikke jeg, for jeg hadde sykkelen min, og den måtte jeg ha med opp trappene. Jeg kunne ikke komme hjem uten sykkelen. Mens jeg stirret stivt på den rare mannen, bukserte jeg sykkelen opp trappene og syklet hjem.

Mannen, tissen hans, den rare situasjonen har aldri noen gang plaga meg. Jeg kan ikke huske at han var vesentlig på noe vis. Det var noe helt annet som var forferdelig med den dagen. Noe som lærte meg hvordan skam føles for den som ikke har gjort noe skammelig.

Da jeg kom hjem løp jeg inn til de voksne, og de to jentegjestene som satt sammen med dem. «Hvorfor venta dere ikke på meg?» De svarte ikke. Og så fortalte jeg de voksne hva som hadde skjedd, om undergangen, sykkelen, trappa, mannen og tissen hans. Jeg tror det jeg følte var en slags sensasjonspreget skrekkblandet fryd. Det ble helt stille. Innoverstillhet. Veggene ble sugd inn i rommet, da jeg skjønte at de to andre jentene ikke hadde fortalt hva vi hadde opplevd sammen, og da foreldrene spurte og grov, så blånekta de. Det hadde ikke skjedd.

Hvorfor gjorde de det? Hva tenkte de voksne? Ingen beskyldte meg for å lyve, men de ville liksom ikke snakke om det. Det var det som var det ekle den dagen, ikke den dumme mannen og tissen hans, – og noe lærte jeg av det, men det var neppe det jeg burde lært.

Peter Andreas Munch, Den protestantiske kirkegården og litt familiehistorie

Før du begynner å lese, må jeg beklage at denne posten har et litt rotete bildemateriale. De har ulikt format, er ulikt beskåret og i det hele tatt. Men det handler rett og slett om at jeg ikke kan bruke så mye tid på å få alt til å se pent ut. Det er historien som interesserer meg, og så tenkte jeg dette kunne være interessant lesning for de yngste i familien.

Noe av det første vi gjorde i Roma var å besøke grava til Thvs tippoldefar. Kolosseum. Pantheon, Fontana de Trevi – alt måtte i første omgang vike til fordel for Den protestantiske kirkegården ved Caius Cestius-pyramiden.

Peter Andreas Munch er en av de store, gamle i Norge, og du finner statuen hans utenfor universitetet i Oslo. Munch var født i 1810. Han hadde et lynskarpt hode og nærmest total hukommelse, og akkurat det er faktisk mer enn en familiehistorie.

http://folk.uio.no/toanders/statuer/munch_og_schweigaard.htm

Munch var blant annet professor i historie, og da han arbeidet på sitt store verk Det norske folks historie, måtte han til Roma for å gjøre research. Det var ikke lett for en som ikke var katolikk å få tilgang til skriftene i Vatikanets bibliotek, men ved hjelp av sitt gode rykte kom han seg inn. Det var forbudt å kopiere tekstene ved å skrive dem av, og siden Munch ikke hadde råd til å betale Vatikanets egne avskrivere, måtte han memorerte alt han leste, sånn at han kunne skrive det ned når han kom tilbake på værelset sitt om kvelden.

http://no.wikipedia.org/wiki/Peter_Andreas_Munch

I Thvs familie er det mange historier om Peter Andreas og hans liv, men jeg overlater til Wikipedia å fortelle mesteparten av historien. Der kan du lese både om hans privatliv og yrkesliv, og det er vel verdt noen minutter av ditt liv. P A Munch er en spennende figur.

http://www.myheritage.com/search-records?lang=NO&action=person&siteId=122678741&indId=1001276&origin=profile

Det er også hans kone. P A Munch var gift med Natalia (noen steder Natalie), født Linaae. Hun ble født i 1812, og om du vil, kan du finne korrespondansen mellom dem på Nasjonalbiblioteket. Mye kunne fortelles om dem, for eksempel om hvordan de møttes første gang på et maskeradeball på Fossum gård, – han utkledd som ridder, hun som skjoldmø. Dette var i 1833, mens han forberedte sin juridiske embetseksamen (Han hadde det også, nemlig!), og to år etter var de gift. De fikk fire barn, tre døtre og en sønn. Vi har bilder av dem alle på loftet et sted, men jeg orker rett og slett ikke rote rundt der oppe nå i høstmørket.

En av døtrene var Johanne Nathalie (Natalia?) Munch, født i 1836. På et besøk hos sin far i Roma, traff hun Thorvald Fredrik Owen Møller, født 1821. Han var altså femten år eldre enn henne, og det er ikke lurt i en familie der mennene har en tendens til å dø tidlig. Men det var dessverre andre grunner til at hun kanskje hadde tjent på å aldri snuble i denne mannen.

Thorvald Fredrik Owen var nest eldste sønn på Thorsø herregård utenfor Fredrikstad. Hans far var Zacharias Møller, og på bloggen til Marthe kan du lese noen av ungdomsbrevene til Zacharias,, foreløpig fire, men det kommer flere av dem. Zacharias hadde mange barn, – men det er en annen historie. Navnene må jeg likevel nevne. Noen av dem forteller en historie om et spennende engasjement: Edvard, Thorvald, William, Bolivar og Isodore.

2014-10-05 15.20.31-1

Zacharias Møller

Det finnes nesten ingen bilder av Thorvald Fredrik Owen. Dette fant jeg på bokylla.no, – i Francis Bulls bok Henrik Ibsens Peer Gynt, diktningens tilblivelse og grunntanker (Gyldendal 1947).

resoer

Jeg syntes  var noe underlig kjent ved bildet. og riktig nok. Portrettet er klippet ut av dette familiebildet fra Thorsø. Der står Thorvald Fredrik Owen til høyre i bakre rekke, og det er uten tvil det samme bildet. Den pussige mannen med høy hatt er Zacharias Møller, Thorvald Owens far. Jeg er ikke sikker på om Nathalie Munch er med på bildet, men det kan være henne som sitter lengst til høyre.

2014-10-05 15.21.09

Thorvald Fredriks Owen var infanterikaptein og sendemann til Roma, en slags ambassadør. Det høres flott ut, men han var det ikke. Kaptein Møller levde et hardt liv. Han drakk, var trolig alkoholiker, og i følge familiehistorien hadde han pådratt seg syfilis.

10717631_10152349361782267_145574193_n

Kaptein Møllers pass fra 1868.

Francis Bull forteller at kaptein Møller er en av dem Henrik Ibsen lot seg inspirere av da han skrev Peer Gynt, – og det er ikke noe ærefullt ettermæle, for det handlet om evnen til å lyve på seg gode historier. Bjørnson kritiserte Ibsen for hvordan han hadde brukt Møller. Han mente nemlig at Ibsen ikke hadde klart å framstille Thorvald Owen så usympatisk som han faktisk var. Bjørnson mente selv at han hadde framstilt ham mer korrekt, da han brukte ham som modell for John Kurt i Det flager i Byen og på havnen og Bothwell i Maria Stuart.

  10723326_10152349361902267_150471770_n 10723634_10152349361932267_1866443772_n

Sammen fikk Thorvald Owen og Nathalie to barn, Helle Thorvald, født 1872 og Ingeborg, født 1879. Det er en tragisk historie dette her, et ulykkelig ekteskap der han drakk og begge slet psykisk. Om hennes plager skyldtes livet med ham, kan vi ikke vite, men det er vel ikke så usannsynlig. Syk var han i hvert fall, både psykisk og fysisk, og da Ingeborg var ett år gammel, senere i 1879, døde han på Gaustad sykehus. Fem år senere brøt Nathalie sammen, og også hun ble innlagt. Helle Thorvald og Ingeborg ble tatt hånd om av slektninger på Thorsø og i Drammen. Nathalie døde likevel ikke før i 1905.

Heldigvis gikk det bra med begge barna. Ingeborg fikk et usedvanlig spennende liv, og Helle Thorvald hadde et lysere sinn enn sine foreldre.   Helle Thorvald giftet seg med Aagot Martine Olsen.- Henne har jeg skrevet litt om tidligere. Heldigvis hadde de to et meget lykkelig ekteskap, selv om det ikke varte så lenge. Helle døde av magekreft allerede i 1935, 63 år gammel. Han var lege, blant annet på flere sinnssykehus, og det er jo interessant med tanke på hans foreldres skjebner. Så kom han som distriktslege til Degernes i Østfold, siden til Fredrikstad, dit de flyttet for at barna skulle få lettere tilgang på skole.

Da Helle og Aagot giftet seg, dro de på bryllupsreise til Roma, og vi har dette bildet av henne på Petersplassen.

image

Det er rart å tenke på at vi sto på samme sted for et par dager siden. Bryllupsreisen var i 1913. Thvs bror har den hvite parasollen hun hadde med på reisen, og vi har en fløyelsjakken fra samme tid. Helle Thorvald og Aagot fikk to barn, Signe, født i 1922, henne vi kaller Tanten, og Thorvald, min Thvs far. Han ble født i 1918. Under her ser du dem alle tre hjemme i hagen på Lisleby i Fredrikstad, – Signe til venstre, så Thorvald og til sist Aagot.

trio

Aagot var enke i 33 år. Hun døde i 1968, da Thv var tolv år gammel. Siden hun bodde sammen med familien, husker Thv henne godt.

thv2

Thorvald, min svigerfar

Thorvald, min svigerfar, ble lege, som sin far. Han giftet seg med Gerd Aslaug Johannessen, født i 1925. Dessverre døde også svigerfar tidlig, allerede i 1978. Da var han 59 år gammel. Fordi jeg var så ung da jeg traff min Thv, rakk jeg å bli kjent med ham. Gerd døde i 1990. Da var hun 64 år. Sammen fikk de tre sønner. Den eldste er altså min mann.

gerd

Gerd, min svigermor

 Thorvald navnet går i tradisjon i familien. Da vi fikk vår sønn, valgte vi å gi ham navnet Henrik. Vi hadde ikke helt sansen for å kalle opp barn etter forfedre. Men da Henrik var i tolvårsalderen, fortalte tante Signe ham om den familietradisjonen vi hadde brutt, og da var det bare et skjema å fylle ut, før vår tabbe var rettet opp. Henrik heter nå Thorvald Henrik, og det er morsomt for oss å høre hvordan han presenterer seg som Thorvald og er komfortabel med det navnet. Han er den fjerde Thorvalden i familien. Hvorfor mine svigerforeldre valgte å kalle min Thv for Fredrik også, kan man jo lure på. Den forrige med den kombinasjonen er ikke akkurat noen man vil ligne. Datteren vår, Marthe, er historiker, akkurat som sin tipp-tipp-oldefar. Det er foreningen mellom Johanne Nathalie Munch og Thorvald Owen Møller som gjør at Thv og våre barn heter både Munch og Møller. Det er svigerfars brev jeg har gjengitt her på bloggen, og i disse brevene møter vi både Aagot og Signe.

Sånn er det altså. Men tilbake til P A Munch. Heller ikke han fikk noe langt liv. På en reise tilbake til Roma i 1863, ble han stygt forkjølet. Han slet med å komme til hektene, og i mai fikk han et hjerneslag og døde bare 52 år gammel. Bjørnstjerne Bjørnson syntes adskillig bedre om Peter Andreas Munch enn om hans svigersønn, og han skrev et vakkert minnedikt over ham:

Den uhyre kongeflåte lå til ankers under landet; vante var vi til at se den, eller til at spørge nyt fra dens erobringer og togter. Hvad den vant, vi har for evig; men den selv har nu fåt hjæmlov. Sammen står vi, ser det siste sejl i horisonten tone… vænder så og spørger sagte: Hvem skal annen gang dem samle?
– Bjørnstjerne Bjørnson, P A Munch

Peter Andreas Munch ble begravet på Den protestantiske kirkegården i Roma. Den kalles også den Ikke katolske kirkegården. DSC01334 Thv og jeg har alltidvisst at vi skulle til Roma for å besøke graven hans, og denne uka var vi der. Det passet bra, siden vi reiste til Roma for å feire at vi i går, 4. oktober, har vært kjærester og bestevenner i 40 år. Kirkegården ligger bak pyramiden, og det var litt vrient å finne inngangen. Vi presenterte oss i informasjonsdisken, og fikk vite hvor P As støtte står. Vi hadde nok funnet den uansett, for den er en av de høye, hvite søylene. Dessuten ville vi kjent den igjen. Edvard Munch laget et trykk av gravstøtta. Et signert eksemplar av dette trykket henger hjemme hos Thvs bror.

image

 

 

Kirkegården var både mindre og trangere enn jeg ville trodd. Den er omkranset av en mur, og store og små gravstøtter, kors, sarkofager står tett, tett sammen. Det gror frodig og friskt, og hele kirkegården er som en tett jungel.

DSC01338

Etter at vi hadde snakket litt med Peter Andreas, ruslet vi mellom radene og så på flere av gravene. Både Gothe, Shelley og Kiets ligger gravlagt på denne kirkegården, og vi følte oss langt fra ferdige da vi gikk ut porten. Hver grav representerer et helt liv, og sånt interesserer oss.   Gå inn på kirkegårdens hjemmeside. Der kan du se et bildegalleri over alle gravene, eller søke på navn eter dem som er gravlagt der. Skulle du selv ønske å ende på denne kirkegården, er det fullt mulig. Du må bare sørge for å dø i Roma som ikke-katolikk. DSC01340 Det ble en hel historie dette her, og jeg kjenner jeg blir veldig nysgjerrig på å få vite mer. Etter P A Munchs død ble alle hans etterlatte skrifter sendt med et skip til Oslo. Skipet kom aldri fram, – det forliste. I følge familiehistorien inneholdt lasten også mange romerske antikviteter Munch hadde tilegnet seg, og familien har av og til lurt på om det faktisk stemte at skipet gikk ned. Sånt går det jo an å undersøke. Jeg blir trigga når jeg begynner å skrive om folk på denne måten. Munch-Møller-familien er spennende folk, – konservative og liberale på samme tid. Sånn var de da, – og sånn er de nå. Kanskje blir det mer skriverier siden, men først vil jeg lese litt mer selv. Spesielt lysten er jeg på alle breva denne familien etterlot seg.   DSC01341

Da vi møtte samene

Jeg klager jo av og til over at sommerferien er for innholdsløs, at jeg har for lite å gjøre. En av grunnene til at det gikk bedre i år, er at jeg hadde en liten sommerjobb. I løpet av ferien skrev jeg to relativt store artikler, og sånt tar tid – mye tid.

Den første er har nå havna på papir, og om du er interessert, kan du lese den her. Hvis du åpner lenka, er det bare å scrolle ned til side 14. Derfra og fire sider framover skriver jeg om da Thv og jeg bodde i Finnmark en gang i urtiden. Det er Thv som har tatt alle bildene.

Scroller du videre til side 22 finner du et intervju med Yasmin Syed, du vet hun i Dialektriket. Intervjuet er det Marthe som har skrevet. Klart jeg synes det er stas å være i samme blad som den proffe dattera.

lokalhistorisk-magasin-2013-01

Loftsrydding

Vi har et loft. Hjelpes meg for et loft vi har!

DSC06278

Da jeg var barn delte vi mørkeloft med to andre familier. Det var et fint loft, men det meste av loftet tilhørte andre. Likevel husker jeg at jeg elsket å snoke rundt for å finne gamle rariteter.

Hjemme hos et par av venninnene mine, derimot, der var det loft å skrive hjem om. Store, gamle loft fylt til randen av hemmeligheter: Gamle møbler, klær å kle seg ut med, gardiner og leker og … Når vi ikke hadde noe annet å finne på, kunne vi alltid gå opp på et loft for å leke.

DSC06244

Jeg elsket å rote rundt på disse skattkamrene, og jeg bestemte meg for at når jeg ble stor, da skulle jeg ha et sånt loft, et skikkelig roteloft.

DSC06277

Det fikk jeg. Da vi kjøpte huset vårt i 1986 sto loftet der og ventet, stort og tomt. Det er det ikke lenger, – tomt altså. Det startet med litt garn, noen gamle møbler og litt skiutstyr, – og ettersom åra gikk, ballet det på seg. Nå er det alt annet enn tomt.

???????????????????????????????

Hver gang noe ble utdatert: klær, møbler, gardiner,- så flyttet vi det opp på loftet. Der kunne det være til noen fikk lyst til å bruke det. Problemet var bare at ingen noen sinne meldte sin interesse. Inne i et kott står masse esker med Marthe og Henriks barnetøy, og siden min svigermor heller aldri kastet noe, ligger det også klær fra Thvs barndom på 1950-tallet der. Et helt stativ er fullt av kåper, jakker og frakker, og man kan jo ikke kaste gamle, ærverdige lodenfrakker, kan man vel?

???????????????????????????????

Hva med en hel motorsykkeldress, støvler, kjørehansker og to hjelmer. Hva hvis noen i familien en eller annen gang vil ut å kjøre.

???????????????????????????????

DSC06263

Min svigermor kastet altså heller aldri noe. Hun påsto at hun hadde kastet noe en eneste gang i sitt liv, – og da angret hun etterpå.

DSC06238

Det kunne vi merke da hun døde i 1991. Thv og brødrene hans skulle rydde 250 kvadratmeter hus med tilhørende loft og kjeller. Noe ble kastet. Noe ble gitt bort. Noe havnet på loftet vårt.

???????????????????????????????

Svigermor var dameskredder, og hun sydde hele livet. Da hun døde hadde vi ikke hjerte til å kaste alle etterlatenskapene.

???????????????????????????????

Heldigvis syr Marthe også, så hun tok med seg både stoffer, knapper og bånd.

??????????????????????????????????????????????????????????????

Mange av klærne fra Thvs barndomshjem er eldgamle. Jeg vet for eksempel at vi ett eller annet sted har noen klær som Thvs farmor brukte da hun var på bryllupsreise i Roma i 1913. Sånt må få bli i huset. Når man er historielærer, kan man ikke kaste gamle spennende underbukser, –

???????????????????????????????

???????????????????????????????

eller skjorter.

???????????????????????????????

???????????????????????????????

Dette er klær som ble brukt av familien på den tiden Thvs oldefar, Helle Thorvald praktiserte i det store huset på Lisleby, der vi fant alt dette.

DSC06247

Jeg har aldri vært noe særlig til å sy, men noe ble det da ungene var små. Da Marthe fylte ett år, sydde og broderte jeg en liten, hvit kjole til henne.

DSC06369

På loftet fant jeg mønsteret. Det går jo ikke an å kaste det, – gjør det vel?

DSC06138

Og selv om den gamle buksa neppe blir brukt igjen, så kan vi liksom ikke få oss til å kaste den. Det er jo Thvs mor som sydde den til ham den gangen vi hadde dårlig råd.

???????????????????????????????

Det er minner i sånne klær, og da Thv fant den gamle flanellskjorta etter faren sin, så tok han den på seg. Skjorta har både han og faren hans brukt. Dette var faktisk yndlingsskjorta til mannen min gjennom hele ungdommen, og etter tjue-fem år på loftet, ligger den nå nyvaska og klar til bruk.

Gærning!

DSC06141

Og selv om jeg alltid hadde et sterkt forhold til Levis-buksene mine, så kan jeg av grunner vi ikke skal rippe opp i her ikke gjøre som Thv. Men et minne er de. Da jeg var tenåring ble jeg knapt sett i noe annet enn mine Leviser. De var faktisk kjøpt i Amerika og importert av mammas venninne.

???????????????????????????????

Innimellom alle sygreiene til svigermor, fant vi noe som egentlig er et bevis på hvor hyggelig det kan være å ta vare på noe gammelt. Svigermor er født i 1925 og gikk altså i andre klasse sånn omtrent 1932. Det er lenge siden! Likevel har vi altså hennes aller første håndarbeide, et lite nålebrev. Fortsatt sitter lærerens lille merkelapp på det lille arbeidet.

Tror du vi kastet det?

???????????????????????????????

Det var andre broderier der oppe også. Jeg lurer på om det er mamma som broderte disse siluettene, – eller kanskje hennes gamle tante:

DSC06139

Den lille soppen gir meg gode minner. Den broderte jeg sommeren 1973, tror jeg, og det var det første av flere sånne korstingsbroderier. Soppen er helt ferdig, men det var broderingen som var moro. Hva jeg skulle bruke det til, fant jeg aldri ut av. Ikke vet jeg det nå heller. Men kaste det? Never!

DSC06136

Og så er det alt garnet, mengder av garn!

???????????????????????????????

På rommet mitt har jeg allerede store mengder restegarn, og i sommer har jeg begynt prosjekt Strikkedilla. Jeg skal, skal, skal produsere noe av alt dette garnet. Kanskje mistet jeg litt motet da jeg fant ut at jeg har like mye garn på loftet, som jeg har nede, men det skal gå. Jeg har mange strikkeår igjen.

???????????????????????????????

Avdelingen for uferdige prosjekter er også stor. Akkurat denne genseren har jeg tatt ned for å fullføre. Jeg husker at jeg sluttet da jeg skjønte at den ble for liten for meg. Nå vil Thv har den. Han er inspirert av regnbuegenserne til Mick Aston i Time Team på BBC. Genser skal bli,- uten at han blir arkeolog av den grunn.

???????????????????????????????

Verre er det med den lille barnegenseren. Jeg tror jeg gjorde feil da jeg klippet den opp. Jammen, – her fant jeg noe jeg kan kaste.

Endelig!

DSC06248

De siste åra har jeg skjønt at vi må gjøre noe med loftet. Det er ganske enkelt fullt, og noe må før eller siden kastes. Marthe har dyttet i gang prosessen, og sist hun var hjemme begynte vi så smått. Vi bar ned noen kasser, sorterte, kastet, Marthe tok noe og resten pakket jeg i plastkasser som kan stables. Nå er et lite hjørne av loftet ryddet, og det ga meg litt mot.

Hvis noen mot all formodning og sunn fornuft har hengt med helt hit, synes jeg de skal slutte å lese nå. Dette er min egen språkterapi. Jeg trenger rett og slett å skrive av meg angsten for hva jeg skal gjøre med alt jeg har på loftet.

???????????????????????????????

Nevnte jeg forresten stolene? Loftet er fullt av stoler.

DSC06241

Det er gamle stoler og nye stoler. Ungenes tripp-trapp-stoler har de fredet til egne barn.

DSC06262

Den gamle gyngestolen er fra mammas barndom. Jeg hadde den på mitt barnerom, og Marthe hadde den på sitt. Mamma er litt fornærma for at den er forvist til loftet. Hun har nemlig voksenutgaven stående framme. Men jeg tror stolen tilgir oss. Den skal nok få komme ned igjen hvis det dukker opp småfolk.

DSC06264

En liten digresjon: Det er ikke bare den lille gyngestolen som finnes i en stor og en liten utgave. Nede på rommet mitt står en kurv jeg bruker når jeg skal ha med strikketøy ut av huset. På loftet står en liten miniatyrkurv. Jeg kan faktisk huske følelsen av å gå til byen en varm lørdag formiddag, mens jeg og mamma svingte med like kurver. Det var stas.

DSC06243

Men altså, tilake til stolene. For en stund siden fikk en kollega trukket om en halvgammel stol, og han syntes den var storveis. Men en sånn har da jeg på loftet, tenkte jeg, – og det hadde jeg.

Jammen!

DSC06254

Og så er det den gamle ekestolen med rottingsete. Den har stått i en av de gamle patrisiervillaene på Cicignon, men så lenge setet er ødelagt, kan jo ikke vi bruke den. Kaste den kan vi heller ikke. Mon tro om noen kan kunsten å flette sånne seter.

DSC06246

Det vil ta tid å få orden på toppetasjen, men vi regner med å komme i mål i løpet av et par år. Dette er noe som skal få lov til å ta tid. Det er faktisk hyggelig å bære ned noen kasser, snu og vende på innholdet, vurdere, minnes og så finne en løsning.

Det er flere grunner til at vi ikke bør være for kjappe. Det kan faktisk skjule seg noe ekte skatter blant kaoset.

???????????????????????????????

Denne skoesken var full av plastsmykker fra 1970-tallet. Vi kaster den, sa jeg. Men det ville ikke Marthe. Smykkene ville hun ha, men så insisterte hun på at vi måtte sortere først.

Og takk for det, Marthe.

DSC06232

Det første vi fant, var et eldgammelt sørgesmykke med bilde av Niels Olsen. Et par gamle pilleglass inneholdt perler fra ødelagte halsbånd. Kjenner jeg min svigermor rett, kan det like gjerne være ekte som falske perler. Marthe skal sjekke dem hos en gullsmed.

Og så var det cameen.

Bare kast hele esken, liksom!

Det skulle tatt seg ut.

DSC06234

Og det er nettopp det noen av venninnene mine sier også: Bare kast hele skiten. De er gale! Det du ser på disse bildene er bare det vi fant fram i løpet av et par formiddagstimer. Det er bare en brøkdel av det som finnes der oppe.

DSC06268

Man kaster jo ikke en gammel flosshatt i originaleske (En chapeau claque er det også er oppe et sted.),

DSC06242

eller mørkeromsutstyret som Marthe fikk av Joffen, og som hun har store planer om å bruke en gang.

DSC06240

Store-Thorvalds gamle rypesekk bruker vi faktisk ennå av og til,

DSC06261

og tenk på alle minnene som knytter seg til den gamle Interrail-sekken til Thv. Den var med oss Europa på kryss og tvers tre sommere på rad fra 1979.

DSC06145

De gamle koffertene må i hvert fall få bli. Det er ikke lenge siden Marthe fikk et par riktig gamle. De skulle hun bruke i et rollespill, – og hva om noen plutselig trenger dem vi ennå har?

DSC06265

Ingen kaster vel en gammel, fullt brukbar dampmaskin. Den også i originaleske. Den ble tatt ned noen ganger da Marthe og Henrik var barn, og både Thv og jeg har slept den med på skolen når vi har undervist om Den industrielle revolusjon.

DSC06275

Ett problem er at vi har hver våre interesseområder oppe på loftet. Enkelte ting mener jeg bestemt vi bør kaste, men da får Thv spader. Haugevis av årganger Guns and ammo, for eksempel. Nei, nei, – sier han når jeg foreslår at han kan arkivere dem i den riktig store containeren, den ingen stjeler fra.

DSC06274

Ungenes gyngehest er vi heldigvis enige om å bevare. Bak gyngehesten står ei diger kiste. Den er garantert full, – men jeg husker ikke med hva. Her er det mye å glede seg til.

DSC06258

Glede oss gjør vi også til å bla gjennom bildene fra Thvs barndomshjem. Riktig nok vet vi at det ikke er noen skatter i økonomisk forstand der, men kanskje er det noe vi kan bruke.

Særlig!

DSC06250

Jeg kjenner jeg får litt panikk av dette her.

Det blir litt mye!

Det er jo fullstendig galskap å ha alle disse greiene lagra over hodet på oss.

Men hva skal vi gjøre?

DSC06272

Sykehuset en saga blott

Fredrikstad har en lang historie som sykehusby, og mye kunne sies om det. Selv vokste jeg opp omtrent midt i Sentralsykehuset for Østfold, og selv om jeg sjelden har hatt bruk for det selv, har sykehuset rett og slett stått meg nært. Det handler om det visuelle: Jeg så sykehuset rett utenfor vinduene mine gjennom hele oppveksten. Da jeg selv fikk barn på fødeavdelingen, var avstanden så kort at pappa sto i kjøkkenvinduet vårt om natten, og så at jeg gikk fram og tilbake i korridorene. Som barn gikk vi inn og ut der, særlig da nonnene fortsatt huserte på St Joseph, og sykehusdriften var nær knyttet opp til den katolske kirken og meningheten rundt den.

Jeg kom til å tenke på alt dette, da vi forleden gikk tur forbi sykehuset. Plutselig landet et helikopter i Jernbaneparken, en ambulanse kom og fikk utlevert en koffert. Da jeg var barn, landet helikoteret på sykehustaket når det virkelig hastet, og vi fulgte med fra vinduene. Jeg kan huske jeg lå i senga mi og hørte lyden av ulende sykebilsirener og helikopteret som landet. Neste dag kunne jeg kanskje lese i avisa hva som hadde skjedd. Etterhvert som de store redningshelikpterne ble tatt i bruk, begynte de å lande på Tollbodplassen.

???????????????????????????????

Da jeg ble eldre og fikk sansen for gamle hus og byer, så jeg en annen side ved å ha et sykehus midt i en by. Det som startet i en liten villa, vokste etter hvert til gigantiske proposjoner. Når lokaliseringen var midt i et ærverdig villakvarter, lå det vel i kortene at dette måtte gå galt. Ettersom behovet meldte seg, ble sykehuset prioritert, og den ene vakre patrisiervillaen etter den andre ble ofret. Kanskje er det nettopp på grunn av all denne rivingen, at jeg ble så glad i sånne hus. Noen ganger ble et hus stående lenge før det ble revet. Først ble det kjøpt opp, så flyttet beboerne og så sto huset på vent. En gang brøt vi ungene oss inn i ett av disse husene, et gigantisk murhus fra 1920-årene. En klassevenninne hadde bodd der med sin familie. Faren var lege på sykehuset. Det var en underlig fornemmelse å gå rundt i det mørke huset, tråkke på gammel fiskebensparkett og lekre fliser, se gatelysene filtreres gjennom fargede glassvinduer og inn i de tomme rommene, komme inn i den store spisestua og huske den gangen man spiste middag hos klassevenninnen, knirke opp trappa og inn på barnerom der vi en gang hadde lekt. Jeg har mange fine minner fra disse villaene.

Fortsatt er det gamle villaer igjen i Fredrikstad, men jeg tenker likevel med sorg på alle som ble revet; alle de elegante trappene, dørene med utskårne dørblader, tunge dørhåndtak i messing og elfenben, gamle etasjeovner, håndskåret brystpanel og antikke fliser. Det verste er at nesten ingen ting av dette ble tatt vare på. Husene ble revet med hud og hår, og nå er de borte.

DSC02802

Det måtte selvfølgelig få sin ende, og nå er det bestemt. Sykehuset er lagt ut for salg, og på Kalnes, midt mellom de store Østfoldbyene, reiser et nytt gigantsykehus seg.
Det måtte komme, og mye er bra med et nytt sykehus. Med moderne kommunikasjon er det ikke lenger nødvendig at et sykehus ligger der folk flest bor. Likevel vil nok også den nye beliggenheten by på utfordringer.

En æra er slutt, og den gamle sykehuskroppen skal fylles med andre aktiviteter. Det store spørsmålet nå er med hva: boliger, skoler, butikker, forretningsvirksomhet? Det skal bli spennende å følge med, og for oss får det stor betydning. Vi bor fortsatt i sykehusets nærmiljø, og nå som vi kommer i en alder da vi kanskje får bruk for det, flytter sykehuset ut av byen. Om noen år, når vi blir gamle, flytter vi kanskje inn på det gamle sykehuset. Kanskje kjøper vi en leilighet der det før var operasjonsstue, kanskje bor vi da i et anlegg som byr på det meste av det vi kan trenge: Butikker, treningsstudioer, legekontor, restauranter.

Spennende ting skjer, og vi kan følge med fra stuevinduene våre.

???????????????????????????????

Lajla – et møte med yndlingsboken

Det er tjuefire år mellom mamma og meg, likevel deler vi mange av barndommens leseopplevelser. Mamma overlot nemlig alle sine barne- og ungdomsbøker til meg. Noen av dem bærer veldig preg av å være fra gamle-gamledager, for mamma er fra gamle-gamledager, – andre finnes fortsatt i bokhandlere og bibliotek. Den boka jeg husker best er boka om Lajla. Jeg leste den flere ganger da jeg var barn, så mange ganger at jeg husker hele historien, alle personer, små detaljer; men mest av alt husker jeg stemninga.

Historien om Lajla foregår på Finnmarksvidda for riktig, riktig lenge siden. Det starter med at den norske kjøpmannsfamilien Lind skal reise til Kautokeino kirke for å døpe sin lille datter. Babyen ligger pakket ned i en komse, og det er barnepiken som har henne mellom bena i sin lille kjøreslede. På vei over vidda, blir de angrepet av ulver, etter en forferdelig jakt, mister barnepiken komsen med barnet.

Ute på vidda bor reinsamen Laagje sammen med sin kone. De er barnløse, men har tatt til seg en nevø, Mellet, som vokser opp hos dem. Når tjenestedrengen, Jaampa, finner komsen med barnet, tar han det med til Laagje.

Jenta får navnet Lajla, og vokser opp som Laagjes datter og Finnmarkens rikeste pike, som det står i romanen. Hun blir ei ekte samejente, med tette bånd til natur og dyr.

Mellet blir hennes fosterbror, og de er veldig glade i hverandre. Laagjes plan er at Lajla og Mellet skal gifte seg, og når hun er liten, synes Lajla dette er som det skal være.

Men så går det som det pleier å gå. Lajla møter sin fetter, Anders Lind, og de blir forelsket i hverandre. Lajla vet ikke at hun ikke er Laagjes biologiske datter, og hun klarer ikke å få Anders ut av tankene.

Det blir tunge konflikter, dramatiske hendelser og store følelser før Lajla og Anders til slutt får hverandre.

Lajla er skrevet av Jens Andreas Friis. Han var opprinnelig språkforsker, og veldig opptatt av samisk språk og kultur. I tillegg til bøker om språk, skrev han folkelivsskildringer og reiseskildringer, – og så skrev han altså Lajla. Boka het opprinnelig Fra Finnmarken Skildringer, og den kom i 1881.

Lajla er ikke en vanlig roman, ikke ren skjønnlitteratur. Innimellom når Friis følte behov for det, la han inn lange passasjer der han redegjorde for samisk historie, kultur og sedvane. Jeg kan ikke huske at det forstyrret lesingen da jeg var barn, men når jeg leser den nå, skurrer det litt.

Jeg har hørt noen hevde at boka er rasistisk, at Friis skildrer samene som forvokste barn, at han er nedlatende. Det synes jeg er å overdrive. En så gammel roman kan ikke bedømmes ut fra vårt verdensbilde, og vi er alle barn av vår tid. I 1881 så verden annerledes ut, og få stilte spørsmålstegn ved om ulike folkegrupper hadde sine naturgitte særegenheter. Den samiske familien skildres så langt jeg kan se med respekt. Likevel ser jeg jo at han har gjort dem ganske stereotype, de er naturbarn, ivrige, impulsive, – men det var nok sånn han opplevde folk som hadde sin kultur så fjern fra hans. Og vi er altså i 1881.

Den episoden jeg husker aller best fra boka, var da Lajla rømmer hjemmefra fordi hun ikke vil gifte seg med Mellet. Hun setter utfor fossen i sin elvebåt, den kantrer og Lajla klamrer seg til en bjerk. Jeg husker jeg lurte på hva slags tre en sånn birk kunne være. Lajla blir oppdaget der hun klamrer seg til grenene, og både Anders og Mellet står over fossen. Ingen av dem vet hvem det er de skal redde, og med fare for sitt eget liv, er det nordmannen, Anders, som lar seg fire ned til Lajla. Her gjør Friis et klart valg, og dette blir et vendepunkt i historien. Inntil da hadde vi nok heiet på Mellet, – men så viste det seg at han ikke var like modig og selvoppofrende som Anders. Han tar liksom parti for nordmannen der, Friis, og det har større betydning enn det ville hatt i dag. Nå ville vi tenkt at det handlet om Anders som individ. Den gang var det naturlig å snakke om ulike folkeslags natur, – og alle disse naturer var ikke like høyverdige i tidens øyne.

Mammas utgave av Laila er fra 1929, og hun fikk den av onkelen sin. Boka er illustrert med bilder fra spillefilmen Lajla, som kom i 1929, og det er disse bildene jeg har inne i hodet mitt når jeg tenker på den gamle historien. For at du også skulle få se dem, har jeg fotografert dem fra boka. Selv om det er mange samekofter å se, er det ikke vanskelig å lese tyvetallet ut av de norske klærne og hårfrisyrene. Filmen ble produsert av Lunde film, regissert av dansken Schnéevoigt.


Og nå kommer endelig poenget med denne posten: Jeg har sett filmen! Mer enn 40 år etter at jeg leste boka for første gang, og 83 år etter at filmen kom, har jeg sett bildene fra boka bevege seg. Lajla er filmet tre ganger, men dette er liksom Filmen med stor F. Opprinnelig var den godt over to timer lang. Nå er den forkortet, og den blir visst vist på filmklubber både her og i utlandet.

Vi reiste inn til Oslo, mamma og jeg. Sammen med Marthe dro vi på Chateau Neuf for å se filmen og høre nykomponert filmmusikk. I programmet sto det at Jakob Janssønn hadde komponert musikk til Lajla, og inne i mitt hode hadde jeg et bilde av en voksen mann som spiller piano. Sånn var det ikke. Inn i den lille salen på Chateau Neuf kom 11 unge menn. De fylte halve rommet. Vi fikk vite at Janssønn har komponert musikken som eksamensoppgave på Musikkhøyskolen. De første minuttene er eksamensoppgaven, – resten har han komponert av overskudd.

Det var hyggelig å være der sammen med mamma og Marthe. Deler av filmen er skutt på Finnmarksvidda, i Bossekop (fantastisk å se autentisk film fra Bossekop fra 1881) og på Skjervøy. Mamma har bodd på Skjervøy, og vi har hatt famile på Isakeidet der deler av filmen er tatt opp. Det ga også litt ekstra.

Jeg kan så lite om musikk, og enda mindre om filmmusikk. Egentlig hadde jeg vel forestilt meg at musikken skulle følge den ytre handlinga, at en vill ulvejakt over Finnmarksvidda skulle akkompagneres av vill musikk. Sånn var det også, – og den ville musikken fra det store orkesteret ble voldsom i det lille rommet. Vi ble nesten feid av stolene, og mamma måtte faktisk flytte seg litt bort fra orkesteret. Men flott var det!

Likevel stusset jeg noen steder. Lajla skildrer sterke følelser, kamp mellom foreldre og barn, kjærlighet og sorg og ikke minst jakten på en identitet: Er Lajla norsk eller er hun samisk,- en problemstilling som er mer enn aktuell i vårt samfunn i dag. Sånt kan man selvfølgelig også skildre musikalsk, men Janssønn og jeg føler visst ulikt her. Jeg opplevde at musikken var like intens og voldsom når han skulle skildre de vare, såre følelsene som når han skildret de intense, og det fikk jeg ikke alltid til å stemme. Jeg savnet rett og slett det vare, forsiktige, ettertenksomme. Egentlig skulle jeg gjerne opplevd hele konserten en gang til, sånn at jeg kunne tenke litt mer med ørene, være mer bevisst. Kanskje får jeg en anledning til det senere.

Det er en scene jeg husker spesielt godt fra boka, – og den samme scenen var viktig i filmen: Første gang Lajla møter Anders. Laagje og Lajla har kommet til handlesmann Linds krambod. Mens Laagje gjør forretninger, blir Lajla med Anders søster på bakrommet. Der får hun se en bildebibel, som hun forelsker seg fullstendig i. Denne boka vil hun ha, og hun tilbyr Anders en ren som betaling for den. Anders vil ikke selge, men Lajla er vant til å få det om hun vil. Hun pruter oppover og oppover og byr Anders en uanstendig mengde rensdyr i betaling for bibelen, men han selger den ikke for noen pris. I filmen framstilles Lajla som et bortskjemt, trompete barn i denne scenen. Hun er arrogant, og mener nærmest at hun i kraft av hvem hun er kan kreve å få kjøpe boken. Når hun ikke får viljen sin tramper hun i gulvet som et lite barn, før hun kneiser med nakken og forlater handelsboden. Anders Lind kommer etter henne og gir henne så bibelen i gave. Da blir Lajla like barnslig glad, som hun før var fornærmet. Jeg ble litt pinlig berørt av denne scenen. Det er så tydelig at filmskaperen vil skildre et naivt naturbarn, en som føler annerledes og oppfører seg på en annen måte enn ei norsk jente ville gjort i samme situasjon.

Jens Andreas Friis hadde uten tvil et romantisk syn på samer. Han skildrer naturen og folket på en idylliserende måte, og det er noe Hamsundsk og nyromantisk over hele historien. Lajla får sin Anders og gifter seg med ham. Sammen flytter de til Bergen, de får barn og lever i fattigdom. Det går med andre ord ikke så bra for Lajla når hun vender ryggen til sitt folk. Hun lever i den klamme stueluft i byen. Helt mot slutten av romanen kommer gamle Jaampa på besøk, gamle, stygge Jaampa, som Lajla kjærlig kaller ham. Han ber Lajla reise sammen med ham nordover. Han vil at hun og Anders skal starte på nytt i Finnmark. Når Lajla forteller at hun er fattig, forteller Jaampa henne at det ikke stemmer. Han og Laagje har forvaltet Lajlas renjord godt. De har solgt deler av den, og Jaampa forteller at Lajla fortsatt er Finnmarkens rikeste pike. Så reiser de nordover igjen for å leve et rent naturliv, – langt borte fra den skitne byen. Dette er noe av poenget i romanen, – og derfor synes jeg det er rart at det er klippet bort fra den redigerte utgaven av filmen. Den har Thv forresten kjøpt til meg, – så nå skal jeg sette meg ned i ro og mak og se den en gang til. Musikken får jeg ha i hodet.

Svikefulle mars, en gammel venninne og fire barnevogner

Det slår aldri feil: Vi får alltid en ekstraomgang med vinter uti mars en gang. På lørdag inntok vi vårens første utekaffe bak i hagen. Det var faktisk varmt og fint, og vi satt der ute og tenkte at det var tid for våronn og opprydding.

Det var da!

I natt har det lavet ned, og oppe på Festung Kvernhuset ble jeg møtt av et skikkelig vinterlandskap. Heldigvis kommer sol og vår tilbake i løpet av helga,- og så går det jo alltids an å håpe at mars ikke har mer av det hvite på lager der oppe.

Snøen har uansett ikke lagt noen demper på en spesiell dag.

For snart 30 år siden var jeg ferdig med lærerskolen på Notodden. Der oppe gikk jeg i klasse med frøken Lirkeland fra Rosseland. Vi hadde det alltid hyggelig sammen, men da vi sluttet på lærerskolen mistet vi kontakten, helt til Facebook fant oss igjen. I dag kom hun til Fredrikstad, og hun hadde fire timer til overs, og dem skulle vi tilbringe sammen.

Hvordan ville det være å møtes etter tretti år? Ville vi ha noe å snakke om? Vi startet med en tekopp på Mormors i Gamlebyen, og vi hadde noe å snakke om. Vi er altså mer enn dobbelt så gamle som sist vi snakket sammen, men det var i grunnen bare å plukke opp siste setning og fortsette der vi slapp. Gamle minner ble gjenoppfrisket og siden vi fortsatt har samme yrke, var det mer enn nok å dele. Det er ikke mye man rekker på fire timer, men vi fikk spist middag sammen her hos oss i Bydalen, – og altså en tekopp i Gamlebyen.

Utenfor Mormors sto fire barnevogner pent og pyntelig parkert. Etter en stund kom foreldrene ut for å trille videre, og på denne 8. mars, tenkte jeg at verden ser litt annerledes ut nå enn for tretti år siden. I 1982 ville fire nybakte foreldre på trilletur mest sannsynlig være fire kvinner, kanskje, kanskje fire menn. De som kom ut og grep disse fire barnevognene var to menn og to kvinner, – fire venner på tur. Det forteller noe om lang barselpermisjon for nye pappaer, om vennerelasjoner på tvers av kjønn og en del annet, som vi kan snakke om en annen gang.

Og det kan hende det er disse små, små endringene som er med på å bringe verden et lite stykke framover.