EFIT 2014

Det er på tide med en Et foto i timen-post. En sånn må jeg ha minst en gang i året. Verre var det å få publisert den. Som du skal se, var det en lang dag i går, – og i dag var jeg ikke hjemme fra jobben før klokka ni. Vi hadde foreldremøte, nemlig.

Men altså, – dagen i går:

07:10

Klokkene vekker oss litt før sju hver dag. Vi har en gammeldags klokkeradio, og jeg blir gjerne liggende å høre på nyheter før jeg står opp, vasker håret og spiser frokost.

08:10

På jobben er det folk fra halv åtte, og kaffemaskinen går varm mens alle skravler og venter på at moroa skal begynne sånn litt før halv ni.

09:10

I går var det tid for de nasjonale leseprøvene. De varer i 90 minutter, og første gruppe jobba fra halv ni til ti. Det er alvor med nasjonale prøver, og ungene satt dypt konsentrerte og gjorde sitt beste.

10:10

På onsdager har jeg inspeksjon fra ti til halv elleve. Været i går var supert, og de ungene som ikke var i ballbingen eller gymsalen satt ute i sola og koste seg.

11:10

Det blir litt feil å skrive ti over elleve på dette bildet, for det er nok tatt noen minutter før. Vi skal i gang med nasjonale prøver i andre gruppe. Mens elevene jobba, fikk jeg gjort unna noen forberedelser til senere undervisning.

12:10

En ny halvtimes pause, og i denne har jeg fri. Det ble lunsj og skravlings på lærerværelset. Hyggelig.

13:10

Dobbeløkt valgfag: Min familie i historien. Jeg skal fortelle mer om dette senere. Jeg foreleste om skriving av fagartikkel, og så jobba ungene med å forberede intervju av sine kilder.

14:10

Jeg skulle være på plangruppemøte på rektors møterom kvart over to, – men det holdt hardt. Det er mye som skal ryddes bort etter siste time: PC-traller skal på plass på biblioteket, klasserom fikses og dører låses, – og så er det alt som må fraktes ned på plassen min. Men jeg rakk det, – så vidt.

15:10

Vi har mange fine bilder på skolen, – de fleste er laget av elever eller de er samarbeid mellom elever og lærere. Dette henger på møterommet, og var min utsikt på plangruppemøtet i går.

16:10

Jeg var hjemme i firetida, men middag skulle vi ikke ha. Det ble en liten bolle med noe spiselig, – inntatt i sofaen. Jeg orket ikke noe mer akkurat da.

17:10

Jeg satte meg til i yndlingsstolen for å puste litt, ringte mamma for å høre at hun hadde det bra, og i løpet av en time kom to naboer innom. Den ene skulle prate med Thv og fikk en kopp kaffe. Den andre kom for å låne meg en bunke interiørblader. Dem skal jeg glede meg over i helga.

18:10

Da alle hadde gått, Tvh skulle på cabriolet-treff i det fine været, satte jeg meg til for å rette de første leseprøvene. Jeg er jo spent på hvordan det har gått med ungene mine. Dessuten skulle meldingsbøker sjekkes og noteres. Moro med streike-buttonen til Thv. Jeg slapp heldigvis å streike, men er evig takknemlig for at det gikk som det gikk.

19:10

I sjutida var jeg forflyttet til et helt annet sted i byen, til styremøte i Soroptimist-foreningen. Vi var forøvrig i et hus med verdens vakreste trapp, men den glemte jeg å ta bilde av.

20:10

Dette var årets første styremøte, og sånne tar tid.

21:10

Fortsatt styremøte, men nå i den sosiale fasen. Vi fikk salat med nektariner og pai. Jeg var sulten!

22:10

Det ble en sen kveld, og klokka var over ti før jeg kom hjem.

23:10

Vanligvis prøver vi å ta kvelden i halv elleve-tida, men når jeg kommer sent hjem, må jeg lande og trekke pusten før jeg legger meg. Vi burde sikkert rydda et rotete hus, men det får være grenser for pes, så vi havna med bena på bordet foran hver vår skjerm. Deilig!

24:10

Det ble alt, alt for sent før vi lå i senga, men det går bra, så lenge det ikke skjer for ofte. Puselus ligger aldri i senga vår, men akkurat i natt fant han ut at det måtte prøves ut. Han forsvant før jeg sovna.

Og det var slutten på onsdag 17. september 2014. Alt i alt en fin dag.

Kattekurv

Vi har tilbudt Puselus alle mulige typer esker, kurver, huler, – men han vil ikke ha noe. I stedet ligger han på det varme badegulvet når vi er på do, i min ørelappstol når jeg vil lese, på bordet, når han klarer å snike seg til det og på Thvs mage når mannen vil sove.

I går snublet jeg over en kurvtype jeg har ønsket meg lenge. Den tenkte jeg å ha ved siden av sofaen med strikketøy i, – men sånn kommer det nok ikke til å gå. Jeg hadde ikke mer enn satt den fra meg på gulvet, før Puselus moet seg til oppi der, – og han vek ikke fra den nye yndlingsplassen hele kvelden. I dag la jeg et mykt håndkle oppi, – for jeg skjønner når jeg har tapt.

Puselus har fått seng.

Nå begynner det

Seks måneder vinter, seks måneder sommer. Det er sånn vi har det her i Fredrikstad. Visst kan det komme mer snø og kalde dager, men da varer det et kvarter. I går kom varmen, og da er den beste halvdelen av året offisielt åpnet.

Da jeg kom hjem fra jobben i går, fikk jeg med meg Thv bak i hagen, og så hev vi ut alle møbler og alt rot fra utestua. Da mamma kom i halv fem-tida var vi klare for årets første glass med ute-hvitvin.

I dag var jeg tidlig oppe for å fullføre verket. Alle møbler er vasket og stelt, og fordi det var så mye rot, råket jeg opp for plass og måtte ta ibruk naboens hage. Så nabo – om du kommer hjem i kveld finner du møbler du ikke visste du eide nede på plattingen din. De står til tørk.

Druene under taket i utestua er klippet, og vegger og gulv høytrykkspylt. Alt er skinnende rent. I morgen skal det på plass, madrasser, tepper og puter bæres ut, og så er sommeren åpnet.

Det har vært så sommervarmt at jeg har gått i sommertøy hele dagen. Selv ikke i skyggen var det kaldt. Pausen ble inntatt i midt på plenen, – og den er så grønn at den må klippes i løpet av ei uke eller to.

Jeg tror dette er rekord for vårrengjøring i hagen. Det er i hvert fall første gang jeg har gjort i stand utestua før jeg har gjort i stand blomsterbedene. For et par år siden laget jeg en slags time lapse over våren, og det var en ganske annen historie. Vinteren har vært veldig mild, og det betyr at det ikke er tele i jorda. Når varmen nå kommer på oversiden, spretter alt som skal gro opp av jorda på et øyeblikk.

Puselus er litt sliten av denne våren. Han har fått en beiler, en vakker, svart hannkatt som går rundt huset vårt og hyler døgnet rundt. Når Puselus er ute, hopper og spretter den lille sorte rundt ham i pur forelskelse. Det er ikke helt gjensidig, men så er heller ikke Puselus helt intakt lenger, – i hvert fall ikke hva hormoner angår.

Men våryr er han likevel.

Grunnen til at jeg var så tidlig i sving i dag, var at jeg hadde en lunsjavtale med lesesirkeldamene, og klokka tre vrengte jeg av meg arbeidstøyet, tok en hvitvin under armen og ruslet lenger ned i gata. Der sto et vakkert bord og ventet midt i solskinnet.

Det har vært en deilig dag, – og flere skal det bli.

Varmt og frodig

Som vanlig går det ikke an å se ut av spisestuevinduet på den tida vi flytter hjem fra hytta. Det er Thvs drue som leker trifide, og vokser seg utover og innover huset vårt, bokstavelig talt.

Da er det bare å ta med frokosten ut i hagen, bak i hagen, inn i utestua. Derfra ser vi virkelig at vi bor i en varm og frodig dal.

Det vokser druer under taket også, men Puselus er ikke interessert i druer. Han er fortsatt litt fornærma over å ha blitt flyttet hjem til byen. Han syntes hyttelivet er å foretrekke. Dessuten plager varmen ham.

Og det er varmt. Veldig varmt, – og frodig og mørkt. Over oss buldrer det, og himmelen er mørk av fukt.

Vi har sånn forsøksvis funnet fram gressklipper, sakser og lukefingre. Frodig er fint, men plantene spør ikke om lov. De gror også der de ikke skal, inntil gjerdet, opp gjennom sprekkene i hellene.

Hvis du ikke har hage, tenker du kanskje at vi driver med all denne lukinga fordi vi skal ha det frisert. Sånn er det ikke. Trær og gress inntil gjerdet får det til å råtne, planter mellom hellene sprenger seg vei og ødelegger oppkjørslen.

Men akkurat nå skal hageredskapene få hvile, og jeg skal sette meg under tak med litt lunsj. Er jeg heldig får snart et skybrudd å se på, trolig akkompagnert av et heidundrende tordenvær.

Vi flytter hjem, litt etter litt, pøs om pøs, suksomsider

Planen var å dra hjem fra hytta i dag, – men nå vet vi sannelig ikke. Det er så fint vær, sola skinner, det er varmt og vi har ferie. Vi har slått vår egen rekord i år. 39 døgn har vi bodd på hytta sammenhengende, og 55 døgn totalt denne sesongen. Det er mye, og jeg har nesten glemt at jeg har et byhus.

Sommerferiebluesen har vært nærmest fraværende i år, og det skyldes nok at både Thv og jeg har gitt oss selv en sommerjobb. Han har snekret bod, – jeg har skrevet 5000 ord som kommer på trykk i et par tidsskrifter utover høsten. Sommerjobb gir rytme og struktur, og da funker alt mye bedre for meg. Akkurat nå føles det som om alt er bra med hytta, alt. Til og med roser i do, har vi.

I går hadde jeg besøk av tre gamle venninner, og planen var at det skulle bli sommerens grand finale. Siden den ene venninnen er hyperallergisk, ble kattene sendt hjem. Det skjedde ikke uten protester. Det er som om de vet at det er slutt, og at det skal gå elleve måneder før de igjen kan leke villdyr og skogskatter som jakter mus hver natt. Selv skulle vi følge etter i dag, men da vi satt ute på kjøkkenverandaen og spiste sommerfrokost med venninnene, mistet jeg helt lysten. Det er jo fortsatt sommer!

Hjemme lukter huset innestengt. I stua ligger klær som er tatt hjem, poser fra IKEA som ikke er pakket ut, rot rett og slett. I hagen blomstrer det over evne, og plantene trenger sårt til frisering. Skal vi få noen glede av sommerhagen vår, bør vi kanskje besøke den nå, – selv om jeg føler mest for å sette meg på verandaen med boka mi. Men man kan jo lese bøker hjemme også.

Om to uker begynner vi på jobben. En gang blir det slutt på myke fløyelskvelder med tur på stranda, lesing i hengekøya og late morgener. To uker ferie til, og så er det slutt. Vi har planer om å få til en utenlandsferie før det hele er over, en road trip til Sverige og Danmark. Kanskje drar vi til søndag, vi får se, eller kanskje blir vi her ute en stund til.

Lærere er et priviligert folkeferd, og det blir tøysete å insistere på å kalle dette for avspasering. Visst har jeg jobbet inn hver eneste time jeg har fri, visst var det mange, lange søndager over skolearbeidet, men vis meg den arbeidstakeren som ikke bytter bort noen regnfulle oktobersøndager og iskalde februarsøndager mot mer fritid i solfylte juni, juli og august. Dette er ferie. Vi spiser nok middag i utestua i Bydalen i kveld, men ennå er det tidlig på dagen. Lørdag drar vi uansett ut hit igjen. Da skal vi spise middag med hyttenaboene, og på den måten kan vi trappe ned litt etter litt, suksomsider, pøs om pøs, – i god og langsom sommerferieånd.

En smak av sommer

Det er rett og slett for kaldt ute, – men heldigvis ikke hele tiden. Det gjelder bare å gripe de varme stundene når sola er her. ‘

Som da vi skulle spise middag, for eksempel. Røkelaks med dillstuede poteter er aldri feil, og det gjelder å forgylle de små stundene. Øl og akvevitt forgyller det meste.

Og om du trodde at katter ikke tigger, – da har du ikke møtt Puselus.

La meg få presentere …

Ja, hva skal katten hete? Det starta med en Katta-Strofe, så vi vurderte det. Så ble det Sagarino etter en av mine vakre, sorthårede elever, – nå vet vi sannelig ikke. Vi har lenge tenkt at vi skulle få en katt til. To katter er alltid bedre enn en. Da det bød seg en anledning, slo vi til. Og også denne gangen har vi fått en voksen katt. Hun er ett og et halvt år gammel.

Starten var alt annet enn vellykka. Da hun kom i hus og slapp ut av buret, forsvant hun ned i kjelleren, – og vekk var hun. Vi lette og lette i to døgn, og man skulle ikke tro det var mulig. Det var både kattedo og mat i kjelleren, men hvor kunne dyret være? To døgn er lenge. Vi lette og lette, snudde hver eske og boks, dro fram skap, – og til slutt ga vi opp. Hun måtte ha sluppet ut da pappa kom inn døra den første kvelden hun var hos oss. Vi trodde vi hadde mistet katten før vi fikk den.

Den tredje dagen fant jeg henne. Hun lå innerst i en gammel bokhylle, hele kroppen klistret oppetter veggen, og hun var nesten umulig å finne. Vi slepte henne opp, stengte av de fleste rom og tvang henne til å forholde seg til stue, kjøkken og gang. Det hjalp. De første dagene ville hun helst ligge øverst i bokhylla, oppunder taket, – og vi har det høyt under taket. Hvordan hun kom opp, aner jeg ikke, men der oppe hadde hun oversikten.

Etter ennå et par dager, var hun husvarm. Hun oppsøkte oss for å få kos, ville helst ligge på fanget, malte og koste seg så det var en fryd. Aldri har vi hatt en så kjelen katt. Hun fotefølger oss, og det er nesten ikke lov å gå på do alene en gang. Hun vil være med, hopper opp i badekaret og leker titt – tei over kanten.

Etter en uke hadde hun lært seg katteluka, og så føk hun ut og inn natt og dag, akkurat som en fri katt skal. Hun har vært innekatt fram til nå, og vi var jo litt redde. Den første kvelden hun gikk ut, forsvant hun i sjutida. Først ved midnattstider kom hun spankulerende på de lange bena sine. Nå behøver vi ikke sitte oppe for å vente på henne. Hun har sin egen dør.

Puselus er minst like forelsket som vi er, – og da er det jo synd at noen har skåret av ham vitale deler, deler som kunne vist seg nyttige i den nåværende situasjonen. Tenk for noen unger det kunne blitt! De to snuser og leker. Noen ganger løper de etter hverandre opp og ned trappene, fra kjelleren til andre etasje. Siden hun er så kjelen, hender det han blir litt forsmådd. Han føler nok at plassen på Thvs mage er hans og ikke hennes, men det er mage nok til dem begge to.

Ny-pusen er av rasen Maine Coon, – og de blir som kjent gigantiske. Ikke så med denne frøkna, og det var derfor vi fikk henne. Oppdretteren våget ikke parre henne med sine digre han-katter. Det kunne gått galt. Tynn var hun også, nærmest mager. Det er hun ikke lenger. Hun har rett og slett fått litt kjøtt på bena sine. Pelsen er så sort og blank at hun er vanskelig å fotografere. Det bare skinner. Når vi stryker henne, ser vi at underpelsen er sølvfarget, og det er disse håra som blir med på kammen når vi grer henne. Hun elsker å bli gredd. Ansiktet er lite og spisst og både ben og hale er usedvanlig lange. Direkte pen er hun vel ikke, men veldig, veldig sjarmerende.

Etter tre uker i byhuset var det tid for å flytte på hytta. I motsetning til Puselus tålte hun bilkjøringen godt. Her ute fant hun seg også til rette med en gang. Den første natten tvang vi henne til å være inne, men nå fyker hun ut og inn sammen med Puselus. Det er fint at hun har fått et fritt og godt liv, likevel er vi jo litt redde for henne. Hun er uerfaren, og skulle hun møte Mikkel borte i skogen blir det trolig et kort liv.

Nå har vi to katter, – og det får holde. To katter og to mennesker. Sånt blir det balanse av.

Påtrengende påskegjester uten bordskikk

Vi har hatt påskebesøk i dag. To små på gjennomreise. Det er ikke alle jordens skapninger som er like gode venner. Sånn er det bare. Det kan handle om dårlige erfaringer og fordommer. Men det er klart, – når man får gjester oppfører man seg skikkelig og byr på en matbit i all enkelhet.

Slapp av. Det er nok til alle. Ingen grunn til å tråkke i maten.

Du behøver ikke beklage. Kan vi ikke spise nå, så kan vi heller konversere etterpå.

For all del. Ta bare den store biten. Det er du som er gjesten.

Det var da fælt som du legger i deg, – tar maten bokstavelig talt ut av munnen på meg!

Hallo! Det er tomt nå. Ingen grunn til å slikke hull i tallerkenen.

Skulle dere reise videre i kveld, sa du?

Puselus har fått seg dame

Hun dukket opp her i ettermiddag. Det var Puselus som hadde tatt henne med hjem. Vi sa minst mulig, – det skal man når familiens yngste kommer hjem med en mulig kandidat.

De er visst ganske forelskede, men forholdet er i en tidlig fase. Hun fulgte etter ham rundt i stua, hit og dit, opp og ned. Han forsøkte å være litt sånn hard to get. Det kan ha sin årsak. For selv om hun er mer enn villig, kan det hende hun blir skuffet. Puselus er nemlig ikke helt den hannen han en gang var, og langt fra den hannen hun tror han er. Kanskje er det ikke noe problem. Det samme kan sies om mange menn.

Det er helt klart at den lille sorte ikke har oppdaget noe av dette ennå, – og vi har ikke tenkt å sladre. Noen ting er best usagt. Andre ting bør man oppdage selv.

Fram til det skjer, jakter han på den lille søte gjesten. Han husker bare ikke hvorfor.

Gærne jinter

Når det snart er advent og man har mye å gjøre og det plutselig er den siste torsdagen i november og tid for lesesirkelmøte for å bestemme hvilke bøker man skal lese i 2013 – hva gjør man da? Jeg mener, når man vet at det blir suppe og brød og muligens mange glass vin, og det enda det er midt i uka og jobben uansett kommer til å kreve sitt dagen etter. Når forventningene om skravling og prat og jås og noen små glimt av alvor kommer til å prege kvelden, og tolv damer skal prate og le og rope og diskutere, og man egentlig er for sliten til sånt tøv på en torsdag.

Hva gjør man da?

En liten lur under pleddet. En halvtime på øret tett inntil en liten kosepus, – og vips så orker man både prat og mat, vin og hvin, – og før man vet ordet av det, er neste års bøker i boks og livet leker.

Det er ikke så gæli å være menneske sånn til hverdags.