Category Archives: Katteblogging

Bilde

Hygge

Overgangstider

Ennå holder vi litt på sommeren, eller kanskje det er sommeren som holder på oss. Ute er hagen fortsatt grønn og full av blomster, og den lurer oss nesten til å tro at det er juli og ikke september. Det er et lureri vi kan leve med.


Men det er altså september, snart oktober, – og så kommer vinteren med alt det jeg ikke liker. Da er det best å være forberedt. I år har vi ikke klart å produsere nok ved selv, og det var ingen vei utenom.

Da vedbilen kom, ble Thv mer enn fornøyd: En Unimog! Hadde det vært han som skrev denne posten, ville dere blitt presentert for bilder av understell og andre intime deler på den digre bilen.

Han kunne sine ting, sjåføren. Uten å nøle rygget han inn mellom portstolpene, og vips hadde vi en og en halv favn tørr, fin bjerkeved i oppkjørsla vår.

Sånn så det ut på fredag. Nå er alt borte. I løpet av helga har vi stille og rolig fått alt på plass i kriker og kroker. Thv har gjort mesteparten, fylt trillebårer og stablet i kjeller og uthus. På søndag hjalp jeg til med de siste lassa, og så var jobben gjort.

I kjelleren fikk vi plass til litt under en favn, – tre lag ut fra veggen. Denne veden rører vi ikke før det blir riktig kaldt og ufyselig ute. Mens det ennå er levelig å gå ut, krabber vi under verandaen ute og plukker ved der.

Men ennå er det altså sommer, nesten, litt, – og veden skal få ligge i fred for oss ennå noen uker. Fram til da skal vi plukke tomater i hagen og kose oss med den siste sommerresten.

Hjemmeliv

Sånn på sensommeren flytter vi alltid hjem fra hytta. Noen ganger blir vi hjemme resten av sesongen, andre ganger reiser vi ut igjen. Det er kort vei både dit og hit.

Nå er det over en uke siden vi kom hjem, og Puselus flyttet med på lasset. Når pusen først har kommet hjem, blir han her til 1. juli neste år. Han har sin egen inngagnsdør og kan komme og gå som han vil. Om vi reiser på hytta et par dager, holder han hoff her så lenge. Hva Gustav tenkte om at husets herre kastrat hadde kommet hjem fra ferie, er ikke godt å si.

Det er mange grunner til å reise hjem igjen, og en av dem er hagen. Hele våren og forsommeren pusler vi med blomster og plen, – og når alt er på sitt vakreste, da flytter vi på hytta. Riktig nok er vi hjemom innimellom, men likevel.

Og som det gror! Det er urskog når vi kommer hjem etter noen ukers neglisjering av alt det grønne i den bitte, lille hagen vår. Vi har klematis flere steder, og det fine med det, er at de blomstrer til ulik tid. For et par år siden plantet jeg en sammen med Thvs digre, gamle drue. De første to åra klarte den ikke å komme seg fram i lyset. Drua kvalte den, og jeg var sikker på at dette ikke skulle gå. Men der tok jeg feil. Nå blomstrer den friskt og freidig mellom drueklasene.

De første dagene vi var hjemme gikk med til å klippe plen, frisere drue, luke oppkjørsel, rydde utestue, klippe døde roser, rydde – og hugge plommetreet.

Da vi kjøpte huset, kunne vi plukke lassevis av søte, gule plommer; men så skjedde det noe. Et eller annet insekt slo seg ned i frukten, og etter det fikk vi bare bananformede, tørre plommer, – uegnet til føde.

I fjor avgikk mesteparten av treet ved døden, og i år var det bare blader og blomster på en eneste gren.

Det ble en rask og forhåpentligvis smertefri avliving ved hjelp av motorsag. Tilbake står enda en stubbe, og nå har vi tre av dem. Thv har planer om å bruke taljer for å få fjernet stubbene, men det står et stykke nede på lista. Hvis vi får bort stubbene, kan vi kanskje plante noen nye frukttrær her og der.

Da alt grønt var frisert og stelt, satte vi igjang med å male. Thv har tatt en hel vegg, – og det er ikke lite her hos oss. Panelen er nemlig fra 1927, og underlaget er linoljemaling. Det betyr mye skraping, – som i enormt mye skraping. Jeg har nøyd meg med å male rekkverkt og smijern, sånn at det ser presentabelt ut rundt oss.

Det er disse feriedagene jeg liker aller best, og jeg tror Thv har det som jeg. Vi liker å gå her og puslerusle med småarbeider, sitte i skyggen med ei bok, male litt, prate litt, sløve inne om kveldene og sove til vi våkner om morgenen. Alt vi gjør er jo frivillig, og alt kan gjøres i vårt eget tempo. Og når man som Thv elsker å vaske bil, da er det bare velstand alt sammen.

Innimellom, koser vi oss i utestua vår. For det meste er vi alene, men litt familiebesøk har vi hatt, litt mamma, litt pappa og litt sønn, og her om dagen forsøkte jeg meg på blåskjellsuppe.

Hundepassere har vi også vært. Marthes Hana har vært her en halv helg, og det gikk aldeles utmerket. Det er trivelig med en sånn hund på besøk, men samtidig minner det meg om at jeg ikke må la meg friste. Selv om jeg liker å gå tur, og gjerne tur med hund, så vil jeg helst gå når det passer meg.

Nå er det en uke igjen av ferien, og så braker det løs med lønnsarbeid igjen. Det gjelder å nyte siste rest, før det er for sent.

En sånn katt

Da han kom til oss for ett år siden, visste han ikke helt hvordan han skulle innrette seg. Skulle han akseptere å leve sammen med oss? Skulle han frivillig konvertere fra innekatt til utekatt? Skulle han begynne å leve et gammeldags katteliv?

Sammen har vi funnet ut av det. Nå er han en sånn katt som maler bare vi ser vennlig på ham. Han mener han har rett til å ligge på Thvs mage når han sover middag på sofaen, og oppå tastaturen når Thv skriver. En sånn katt har han blitt.

Riktig nok er ikke motorikken hva den burde være, og han tramper når han løper i trapper og må tenke seg om før han hopper ned fra vinduskarmen. Men balansere kan han, både på gjerder og gesimser, og han løper ut og inn hele dagen, så hengslene på katteluka snart er utslitt.

I sommer har han lært å fange mus. Som nybegynner handler det om bitte små spissmus, men han fanger dem, tar dem inn og leker med dem, kaster dem opp i lufta og springer rundt etter dem. Når vi forbarmer oss over musene og slipper dem ut, ser han foraktelig på oss. Han er en sånn katt nå.

Hvis vi skal på besøk i nabolaget, følger han etter oss hele veien. Mens vi er på besøk, ligger han under en bil utenfor og venter på oss, sånn at han kan følge oss hjem igjen. Han er en sånn katt som liker å ha kontroll.

Han vil helst at vi skal være hjemme hele tiden, og når vi har vært ute en stund, kommer han løpende og mjauer og gnir seg inntil bena våre. Hvis vi går inn til hyttenaboen for å spise middag, følger han med oss, – og så klager og maser han, mens han løper til døra for å få oss med hjem. Han er en sånn katt som liker at vi er hjemme sammen med ham, helst hele tiden. Når han ikke får viljen sin, undersøker han hele nabohytta for å sjekke at den er trygg nok, – og så legger han seg i naboens hvite sofa og venter på at vi skal ta til vettet og gå hjem.

Han er en sånn katt som kommuniserer med lyd og blikk. Når vi skal hjem, og Thv snører skoene sine, sitter han og venter med et litt oppgitt blikk. Han tripper og klager over sommelet, – og når vi endelig er ferdige, løper han i forveien med en høyt hevet hale med krok på.

Han er en sånn katt.

Ikke Latvia

Etter den reisebrevraptusen jeg har hatt nå, skulle man tro jeg fortsatt var i Latvia. Det er jeg ikke, langt derifra. Det er nesten to uker siden vi kom hjem, og etter den tid har ferierytmen tatt oss. De seksten reisebreva var en fin måte å gjenoppleve ferien på.

De første dagene etter at vi kom hjem, hadde vi besøk av barn og svigerbarn, litt hjemme og litt på hytta. Vi fikk til en familiemiddag, og så bar det ut til hyttelivet. Hannah-hund stakk også innom.

Her ute er det visstnok dårlig vær, sier de. Vi tenker ikke så veldig mye på det. Visst har det regnet i overkant mye, og noe strandvær er det absolutt ikke, heller ikke robåtvær, men det er lesevær, kosevær, snekrevær og malevær. Det siste kanskje en sannhent med modifikasjoner, ettersom det er i overkant vått.

Når vi bor på hytta, er det lett å gripe sola når den er her. Vi bor jo nærmest ute i naturen. Kikker sola fram, er jeg kjapt ute med en god stol, et blad, en smoothie, – og vips så er det sommerferie og kos.

Jeg har hatt min årlige sommerferiedepresjon men den er over nå. Du vet den med spørsmålene av typen: Hvordan skal jeg rekke å male, klikppe, hogge, olje alt det som må til, når tida flyr så fort og det er så vått over alt? Hva er poenget med å ha verdens søteste hage, når jeg er på hytta akkurat når den er som finest? Hvorfor bruker vi livet vårt på å vedlikeholde to trehus? Men den gikk fort over den depresjonen. Den gjør gjerne det. Ingen grunn til annet.

Du må ikke misforstå: Vi har ikke så veldig mye å gjøre, og det er heller ikke arbeidet som plager oss. Vi liker både å skrape og male. Det vi ikke liker er følelsen; følelsen av at det henger over oss, følelsen av å alltid ha ei megalang to-do-liste i baklomma, følelsen av at det gror igjen rundt oss.

I år starta vi med nettopp alt det som gror rundt oss, det som truer med å overta hele kåken. Busk og kratt vokser fort, og innimellom må vi til med saksa for å rense opp. Alt krattet bak kjøkkenverandaen gjør det ganske lunt og trivelig, men det blir vått, og der det er vått råtner treverket. Vekk med det!

Puselus er med. Det er en intelligent katt vi har. Nå er det akkurat ett år siden han kom til oss her på hytta, og da var han mer enn forvirra. Det tok uker før han turde å gå ut i det store rommet med taket uendelig høyt der oppe. Da han kom hit i år, kjente han seg øyeblikkelig igjen. Inn og ut for han, og i dag har han faktisk fanget en mus. Instinktene er på plass.

Det er ikke bare busk og kratt som må vekk. Denne furua var i ferd med å dø, – og da har vi større nytte av den som ved. Men som alle vet: Et tre som ligger på bakken er dobbelt så stort som et som står oppreist, – og det skal rydde vekk også.

I løpet av ei uke her på hytta, er vi for det meste alene, Thv og jeg, og det kan gå både to og tre dager uten at vi snakker med noen andre enn oss selv og dem vi ringer til. Vi suller rundt, jobber, hører lydbøker, prater litt, leser aviser og har det fint. Folk ser vi lite av. Likevel er det sosialt nok for oss. Begynner det å klø, og vi vil se folk, kan vi bare stikke ned til svogerfamilien på nabohytta.

Når de får den samme kløa, kommer de opp til oss. Så drikkes det kaffe, prates og diskuteres. Det er fint å ha familien så nær om sommeren. Resten av året bor vi 10 mil fra hverandre, og selv om 100 km ikke er særlig langt, er det sjelden vi møtes.

Når vi har fått litt sosialt påfyll, er det fint å være alene noen dager igjen, – og innimellom får visst alle sånne sosiale raptuser på en gang, og da drikkes det kaffe vin og grilles over en lav sko. Jeg tror vi er på vei inn i en sånn raptus nå. En dag blir vi bedt i kaffeslabberas, en annen dag kommer et par kolleger på uventet formiddagsvisitt, og i kveld fyller vi opp stua. Lammesteka er på grillen.

Det er slett ikke verst å være oss.

So long!

Vår allerede?

Innimellom alt som har skjedd denne uka, har jeg sett sola utenfor vinduene, og folk har snakka om at det visstnok har vært vår der ute. I dag hadde jeg endelig tid til å sjekke det ved selvsyn.

Mars er skuffelsenes måned. Sola steker det ene øyeblikket, – og så vips snør det øyeblikket etterpå. I dag var det bare lunt og fint bak i hagen, og vi hadde en tidlig vårdebut med kaffekopp og appelsin. I blomsterbedene stakk de aller første spirene fram hodene sine. Kan vi få sju måneders sommersesong i stedet for seks, skal jeg ikke klage på tjuvstartinga. Deilig, deilig.

Det straffer seg å ha ferie. Etter at vi kom hjem, har jeg knapt sett opp. Kurs i Oslo, konferansetimer, retting – det er nok å ta av, og på torsdag toppet det seg. Jeg ankom jobben klokka åtte om morgenen og da jeg forlot arbeidsplassen min var klokka nesten ni om kvelden. Men det er moro! Jeg liker å jobbe og ha høyt tempo, og igjen undrer jeg meg over hvor sjelden jeg blir sliten av å ha høyt arbeidstempo. Bare jeg er i gang, kan jeg gå og gå som en rosa duracellkanin. I stedet for å bli sliten, blir jeg litt hyper og vil mer og mer og mer. Det bare bobler over, og jeg tenker at det er fint at jeg er skrudd sammen på det viset, for jeg vet jo at slitenheten og nedtryktheten kan ramme meg og gjøre meg fullestendig ødelagt. Da handler det sjelden om arbeidsmengde. Et skjevt ord, litt misnøye, en liten konflikt, en duperende kommentar, – alt sånt setter meg fullestendig ut av spill. Jeg tåler det rett og slett ikke og går rett i dørken. Men du må ikke si det bort. Noen kunne kommme til å bruke det mot meg. Sunt godt arbeid derimot, – det er snadder.

I dag har lønnsarbeidet fått ligge. I stedet har jeg kokkelert, dekket bord og bakt i håp om en hyggelig kveld rundt spisebordet.

Puselus vet ikke hva arbeid er. Han er overlykkelig over at vi vil bli med ut, svinser og svanser hit og dit, leker med et blad, kvesser klørne, – og så er han sliten og må inn for å strekke seg på sofaen et par timer. Det er grenser for hva en katt kan overkomme.

Sommer er alltid bedre enn vinter

– i hvert fall i februar.

Når man våkner opp og rusler ut i sin lille hage, er det ingen ting jeg heller vil se en akkurat dette:

Ferie i februar er et skandinavisk fenomen. Det betyr at det er ganske stille her i landet Syden. De fleste bungalowene er lukket og låst, og det hadde vært god plass til deg også. Rundt omkring i hagene sitter noen damer, norske, svenske, tyske. De sitter to og to rundt hagebordene sine, drikker vino verano og spiller yatzy mens de venter på hva kvelden vil bringe, – kanskje vil bringe, muligens vil bringe, forhåpentligvis vil bringe. For å korte ventetiden hadde damene over gata for bakhagen vår invitert til lunsj. Det var omtrent like høylydt som når vi har jentelunsjer der hjemme.

Det er deilig med litt avveksling. Thv og jeg er som kjent to enkle sjeler. En tur på Carrefour for å se på fiskedisken er nok til å få hjertene våre til å banke. Når Thv i tillegg får bruke en halvtime mens han saumfarer vinhyllene, da er han mer enn fornøyd.

Og betjeningen bruker fortsatt rulleskøyter for å komme seg fra A til Å.

Verden er urettferdig, og det er ikke alle forunt å få være med på ferie. Før vi dro i går var det en som febrilsk forsøkte å få bli med som blindpassasjer.

Han blir heldigvis tatt godt hånd om av kattepasseren. Enda godt han ikke vet at her nede står konkurrentene allerede i kø. Det ville være to add insult to injury.

Min katt den har tre kanter

Vi skulle ikke ha flere katter i livet vårt. Når sant skal sies, feiret Thv den siste kattens død. Det høres ille ut, men hadde du blitt vekket fem ganger hver natt av en hylende katt som vekslet mellom å sitte inne og skrike at han ville ut, og sitte under soveromsvinduet og skrike at han ville inn, – da kan det hende du hadde feiret du også.

Ingen flere katter, altså.

Men så var det Gustav da, katta til naboen. Da han fant ut at han ville adoptere oss, så ble det bare sånn. Han startet som husvenn, kom oftere og oftere på besøk og vips så hadde han meldt adresseforandring til folkeregisteret, og det helt uten å spørre oss.

Og så var det Puselus. Han mottok vi riktig nok frivillig under løfte om hurtig avliving ved nakkeskudd om han ikke overholdt husets regler: Katter skal holde kjeft om natta, tisse ute og være snill mot barn. Puselus bryter ingen regler, og han er rett og slett den perfekte katt.

Det siste halve året har vi hatt to katter. De har brukt tiden godt, men ingen ting haster. Puselus har det i hodet. Han er intelligent og kjapp. For ham tok det to minutter å lære å bruke ei katteluke, men han nøler litt engstelig før han hopper ned fra vinduskarmen. Han har rett og slett motorikk som et grantre. Gustav er tett som et brød. Før Puselus kom med sine pedagogiske evner, var han ikke i stand til å forstå en kattedør. Etter at Puselus hadde kurset ham i to måneder gled det endelig inn i pappskallen.

Nå har vi to katter som ordner sin inngang og utgangs selv.

De går rundt her med avmålt vennlighet. Maten deler de på, og de unngår åpne konfrontasjoner. Noen ganger ypper den ene seg litt, de knurrer og stritter litt med pelsen, men det går fort over. Vi har god plass, så det er helt unødvendig at de deler leie. Den siste tiden har de imidlertid vist visse tendenser til å sove sammen, i samme rom, under samme bord, i samme sofa. Man kan jo lure på hvorfor.

I går skjedde det noe nytt. Selv om de kunne velge mellom 140 kvadratmeter og en kjeller, opptil flere senger, to sofaer eller i det minste hver sin ende av samme sofa, – så valgte de den intime løsningen. Begge to elsker å ligge på pledd, og nå var tiden inne til å dele. Det morsomme var at ingen av dem ville være ved det. Der lå de tett, tett sammen, men begge lot som om de ikke visste at den andre var der. De stirret demonstrativt hver sin vei, bort mot veggen, opp i taket. Hodene ble vridd i unaturlige posisjoner bare for at de skulle slippe å se hverandre inn i øynene. De slappet absolutt ikke av. De la ikke ned hodene. De sov ikke.

De ville bare være sammen, koste hva det ville.

Hva blir det neste?

Cassius Pus

Guttta bokser.

Dette er ingen bloggtørke

Jeg ville bare melde at jeg lever og har det godt.

Etter fem år med blogging har jeg visst kommet inn i noe som kan minne om bloggtørke. Bloggtørke er likevel feil ord, – for er det tørt på skrivefronten, så handler det som regel om skrivesperre, manglende motivasjon, lite å skrive om. Sånn er det ikke for meg. Jeg har tvert imot skrivekløe så det holder. Innlegga ligger i kø oppe i pannebrasken min, og det klør bokstavelig talt. Jeg sliter med å holde det inne.

Nå representerer neppe mine manglende små epistler noe tap for menneskeheten. Det er jeg som taper på at jeg ikke har tid til å skrive. Det presser på, nemlig. Tid og tid, forresten. Jeg har vel alltids tid. Men nå er det altså sånn at det er mangt og mye som er viktig her i livet, og blogging er bare en av dem. Selv i mine perioder med skriveraptus har bloggingen kommet etter alt det andre som er viktig. Sånn må det være. Og nå er det altså sånn at jeg har solgt store deler av min tid og noen sider av min sjel til Fredrikstad kommune. Arbeidsmengden går litt i rykk og napp, og akkurat nå napper det så til de grader at hele søndagen har gått med.

Fredrikstad kommune betaler meg for jobben, og jeg har ingen ting å klage over. Det er bare å levere. I tillegg har jeg dette året kastet meg ut i frivillig foreningsarbeid, og ikke visste jeg at det var så tidkrevende. Forrige uke innebar det to kvelder ute i samfunnet på kveldstid. Ett nyttårsmøte i usedvanlig hyggelige omgivelser og ett spennende redaksjonsmøte sammen med noen tøffe jenter. Vi er seks ufaglærte udi tidsskriftfaget som redigerer et månedlig tidsskrift, og uansett hvor moro, lærerikt og utviklende det er, så sier det seg selv at det tar tid å produsere et sånt flott tidsskrift med venstrehånda etter arbeidstid. Det tar i hvert fall tid fra blogginga.

Når blogginga står nederst på tiltakslista, så er det likevel ingen fare med alt annet som er hyggelig. Det tar jeg meg tid til. Denne helga har jeg spist og drukket godt, hatt en middagsgjest på lørdag og en kaffegjest i dag, lest samtlige aviser som har kommet i min vei, sovet godt og lenge, sett en film og diverse program på TV. Jeg har vært her hjemme i mitt castle sammen med en kjekk, relativt ung mann og to katter, hvorav en som har øvet seg på å leke pyntefigur.

Om du stikker innom litt senere, kan det hende jeg har fått lettet litt på skrivetrykket og du får lesestoff.

So long!