I dag: Dragør

Egentlig kunne vi blitt boende på hytta ut ferien. Bedre ferie enn i Oksrødkilen kan man knapt få, særlig ikke når været er som i år. Likevel vet vi av erfaring, at det er fint å få litt luft under vingene før klasserommet fylles igjen.

Vi la ivei fra Fredrikstad i dag tidlig, og første stopp var Dragør. Jeg har forhåndsbestilt alle overnattingssteder, og prøvd å finne noe litt annet enn kjedehoteller denne gangen.

Det var lett.

Rommet vi bor på er ett av sju rom på Dragør fort. Fortet er i privat eie. De driver restaurantvirksomhet, og så leier de altså ut disse sju romma.

Du skal ikke ta inn her hvis du er veldig kresen. Rommet er digert, og badet flislagt og pent; men vi holder altså til inne i et fort, nærmest ei kaserne, og det lukter selvfølgelig litt kjeller her. Men det er mye historie å hygge seg med, og sånt liker vi. Dessuten er det billig, og det er heller ikke å forakte.

Da vi kom, hadde verten moro av å fortelle oss at vi måtte vaske oss i vannrennene i gangen. Sånn var det altså ikke.

Vi har vært på toppen av fortet, og vi har funnet to geocacher i dag. Men mest av alt har vi syklet rundt i Dragør og fråtset i gamle, vakre hus.

Dragør har smale gater, noen så smale at det ikke går an å sykle i dem, stokkroser, hyggelige lyder fra folk som sitter og skåler inne i gårdsrommene, romantiske restauranter og folk som rusler langs bryggene.

Da vi kjørte nedover, vekslet det mellom regn og sol, og hjemme har det visst vært et fryktelig tordenvær i dag. Her nede er det veldig varmt i kveld. Vi har syklet rundt nesten uten klær, og selv ikke da vi dro oss hjemover i ti-tida fikk vi behov for jakkene våre.

Mat har vi også fått, – og vin. Vi rigget oss til på en restaurant nede ved vannet. Der fikk vi sjømat, og så satt vi der og så alle de store båtene på vei inn mot København.

Jeg vurderer å starte dagen med et bad i morgen. Vi bor nærmest i vannkanten, og det kunne jo være en fin start å ta seg et bad før frokost.

Etter frokost setter vi kursen mot København. Hva vi skal gjøre der er ennå ikke bestemt. Sant å si har vi ikke bestemt oss for om vi skal være i København i morgen. Det kommer an på så mangt.

Akkurat nå lurer jeg på om jeg skal male en hagebenk rød. Det har aldri falt meg inn før.

Vi sparer – vi har

Som den faste leser av bloggen har fått med seg: I vårt hjem kastes intet. Det har sine sider, og det hender noen ler litt av hamstringen vår.

Men vi ler sist.

Du husker kanskje at jeg var forlovet med en robåt? Det forholdet varte ikke, og det ble slutt mellom oss. Selv om det ble mange fine roturer, var det ikke like lett å komme seg ut av båten. Jeg har et vondt kne, nemlig, – og en Nordlansbåt er ikke det letteste å hoppe i land fra. Hadde vi hatt mer enn en båtplass, ville vi beholdt den, – men sånn er det ikke.

Nordlandsbåten ble solgt, og ikke en krone gikk tapt. Deretter fant Thv fram familiens gamle båt, en Quick Herwa 12,5 som faren hans kjøpte i 1971. I mange år har den ligget under en presenning. Nå i vår pusset han den opp, og så gikk vi til innkjøp av en motor med omtrent 20 hestekrefter. Det gir passe fart for oss to.

Det har blitt mange turer denne sommeren. Mest har vi forflyttet oss ut til de nærmeste badeholmene, men vi har også vært på Nordre Missingen, kjørt Vesterelva opp til byen og Østerelva ut med en liten snei innom Hvaler. Fisketur har det også blitt.

Den 43 år gamle båten gjør absolutt nytten, og Thv er en lykkelig mann.

Ennu doftar … sommar

Hittil i år har vi bodd på hytta i 51 døgn. I tillegg kommer de seks døgnene i påsken da Henrik og hans Marthe bodde her. Det er avgjort rekord, – og ennå er vi på langt nær i mål. Når man har hytte, er det faktisk et poeng at den blir brukt.

Både det nye badet og det fantastiske været er årsaker til at vi har skrudd opp antallet hytte-døgn. Jeg leser i hyttedagboka at vi hadde oppunder 20 varmegrader rundt 20. april. Ikke rart vi holdt oss her ute. Nå er vi inne i sommerens andre hetebølge, og det er så varmt at vi knapt vet hvor vi skal gjøre av oss.

Likevel går tida, og 31. juli nærmer seg. Det er tradisjonelt den dagen vi flytter hjem; ikke for å være hjemme, men for å gjøre noe annet. Nå har vi vært på båttur og badet i et sett i ukevis, og det er på tide å få litt luft under vingene.

Ferieturen blir ombord i vår egen bil, og antagelig svinger vi oss bare litt nedover Sverige, – kanskje tar vi en liten svipp over til Danmark. Sommeren er liksom ikke over før vi har spist en tallerken koldskål.

Men ennå er det noen dager igjen, noen uker, faktisk, før vi skal begynne å jobbe. Det skal bli tid til enda noen snorkleturer i salt vann, enda noen dager under naboers baldakiner i lystig prat over vin og god mat.

Det er ikke helt slutt ennå.

Sommersus og sommerdus

I år har jeg knapt hatt antydninger til sommerferieblues. Kanskje skyldes det været.

Sommer-Fredrikstad

Ofte husker vi barndomsomrene som en lang rekke dager med pent vær, bading og brødskiver med sand og kaviar. Kanskje var det sånn det faktisk var. Denne sommeren har vi knapt hatt regn, – dessverre må jeg si, for min indre bonde kjenner at det er for tørt.

Krabbefiske på brygga i Oksrødkilen

Vi har bodd fast på hytta siden skoleslutt, – og før det hadde vi allerede skrevet i hyttedagboka mange dager. Heldigvis var ikke vedlikeholdslista så veldig lang i år, men lang nok til at vi er på etterskudd, og i dag er det skrape- og maledag.

I går var lille M og hennes lillesøster på besøk. Ingen ting forsterker sommerfølelsen som små barn. Hvis sommer er krabbefiske og bading, – ja, da må det barn til om alle brikkene skal være på på plass.

Båttur

Dagene finner sin egen rytme her ute. Vi står opp klokka ni, spiser frokost, leser aviser, sjekker Facebook, – og så kommer vi i gang med et eller annet mer eller mindre nyttig,- oftest mindre.

Nyttig?

Jeg liker at vi går her og rusler alene, men det blir av og til litt for stille for meg. Heldigvis er det folk på hyttene rundt oss, Jeg liker sommerens lydkulisse: ei motorsag, naboen som har gjester og skåler på verandaen, unger som skriker, brølende båtmotorer. Ekstra hyggelig er det når noe plutselig stikker innom på en kopp kaffe eller et glass vin. Heldigvis har vi hatt flere sånne spontanbesøk i år. I helga var Marthe og Hanna her, og det er ekstra stas.

Den ene dagen glir over i den andre, – og jeg merker ikke at tida går. Vi har en avtale om en Sverige-tur i uke 30, men jeg trodde det var om to uker. Da venninnen ringte for å gjøre avtale om neste onsdag, trodde jeg hun var en uke for tidlig ute. Sommeren går så fort. Tall Ships Races inne i byen var nesten over før vi fikk meka oss innover.

Tall Ships Races

Innimellom tar vi en tur hjem for å klippe gress og luke litt, men det hjelper så lite. Hagen gror rett og slett igjen, og inne i huset er det sånn stengt-hus-lukt. Det kan hende det kan bli fint å flytte hjem igjen og begynne på det vanlige livet. Jeg må tenke på det. Druepergolaen i utestua frister i hvert fall med lune sensommerkvelder et annet sted enn på hytta.

Jeg vil ha mye godt liv.

Vi har flyttet ut

Det er varmt-varmere-varmest. Marthe er her. Hanna er her. Mormor har vært på besøk. Vi har stort sett sittet i skyggen. Og så har vi spist stekt makrell.

Nå i kveld klokka 22:15 begynte en TV-serie vi ville se, men hva gjør man når det er kokvarmt over alt?

Finner en løsning, selvfølgelig.

Bælvarmt

Det er sjelden det er så varmt her på våre kanter. Ingen tør klage, – det anses som litt umoralsk å klage på varmen her oppe under Nordpolen, – men det er faktisk for varmt.

Bare spør Puselus.

Det er bare ett levelig sted å være i sånt vær, og det er på havet. I dag har vi vært på Stensholmen. Dit må vi minst en gang hver sommer, ellers har det liksom ikke vært sommer. På veien ut tauet vi Lille-tanten og Mini-tanten, – for de har elektrisk motor på båten, men den har så lite strøm at den måtte spares til hjemturen.

Når man er på holme gjør man ingen ting. Man bare ligger der i sola og prater. Så spiser man en brødskive, drikker litt vann, snur seg og får sol på den andre siden.

Og så bader man, – helst flere ganger. I dag var det deilig. Friskt og fint, men likevel mer enn varmt nok til et svømme-bad. Blir det for kaldt, nøyer vi oss med et dukke-bad.

Vi prøver å drikke mye, men det blir aldri nok. Det kjenner man når man blir litt sånn slapp i kroppen og ikke orker stort. Det er deilig å ha ei hytte som ligger på en topp midt i sola, – men det blir egentlig litt for varmt. Heldigvis har vi et sted der det er skygge. På kjøkkenverandaen går det an å oppholde seg. Der er det skygge, og det går an å gre garn eller spise middag.

I kveld kommer Marthe og Hanna-vovsen på besøk. Det blir stas. Det skal bli like varmt i morgen, – og vi klager ikke.

Oslo 1914 – 2014 t/r

Når vi er her på hytta dag ut og dag inn, tenker vi innimellom at vi må finne på noe, se noe annet; så da vi reiste inn til Oslo for å besøke sønnen, hev vi lakenposer og tannbørster i bilen, – sånn i tilfelle – rottefelle. Kanskje vi kunne overnatte i Marthes leilighet? Kanskje vi skulle kjøre inn i Sverige på hjemveien, – ta en sving til Sunne eller deromkring?

Det var en varm-varm dag, og vi hadde hodet fullt av planer. Bilen ble plassert på Sagene, og ga vi oss Akerselva i vold. Vi har syklet her før, sammen med Marthe. Nå gikk vi.

Det er en historisk vandring å gå langs elva på denne måten, industrihistorien ligger tett som haggel. Pent og rent er det over alt, med fine sykkelstier og grønne bakker. Utover gressbakkene lå unge mennesker og solte seg i det fine været.

Siden vi ikke hadde noen planer, grep vi Arbeidermuseet da det bød seg fram.

Det er et magert museum, men det lille de har er interessant nok. Vi fikk blant annet stifte bekjenskap med en agitator fra arbeiderbevegelsens barndom: Waldemar Carlsen, – helt ukjent for meg.

Noe informasjon om tekstilindustrien langs Akerselva hadde de også. Mest av alt falt jeg for ett av stoffene.

Ett rom var viet fotografiene til Inger Munch, – og det var det morsomste av alt. I 1932 ga Inger Munch ut en fotobok med bilder fra områdene rundt Akerselva, – og det var visstnok broren Edvard som inspirerte henne til dette arbeidet. Boka finnes ikke lenger, men på Arbeidermuseet fikk vi se noen av bildene.

Vi avslutta historievandringa vår med en kaffekopp utenfor Hønse-Lovisas hus rett ved en av fossene i elva, ved Beier-brua. Det er utrolig idyllisk, og det gleder meg å tenke på at alt dette ligger i Marthes nærmiljø, bare noe få minutters gange fra leiligheten hennes.

Og så det vi kom for: Vi skulle jo besøke sønnen. Planen var at han skulle vise oss hvor på Blindern han er i studieåret, nemlig IFI-bygget ved Forskningsparken. Snakk om å gå fra gamledager til hyper-nåtid.

Universitetsområdet i Oslo er også en reise gjennom tiden, og dette er det nyeste. Det er stort og det er lekkert, men viktigst selvfølgelig at det inneholder den teknologien som skal til for studentene.

Vi fikk se alt fra fantastiske forelesningssaler med utstyr jeg knapt forstår, til rom som åpner for kreativt rot og nysgjerrighet.

Da Marthe studerte historie kunne jeg alltid følge med. Ikke bare fordi det er et viktig interessefelt for meg også, men også fordi det er ganske lett tilgjengelig. Sånn har det ikke alltid vært med Henriks studier. Jeg verken forstår eller er særlig interessert. Heldigvis har det endret seg. Nå handler det om biometri, – og det synes jeg faktisk er superinteressant. Forståelig er det også. Forhåpentligvis vil det munne ut i en spennende jobb, og det er fint for oss å se at han trives så godt både med studier og sommerjobb.

Det er fint på Blindern, grønt og vakkert. Og fordi det ligger høyt i terrenget gir takterassene en fantastisk utsikt utover Oslo-fjorden.

Vi avslutta med å ta en tur på Mathallen. Den ligger rett nedenfor der Henrik og Lille-Marthe bor. Vi ruslet rundt, spiste litt, handlet litt og avsluttet med middag i skyggen. Det var så innmari varmt.

Vi skulle jo tatt en tur inn i Sverige. Vi skulle opplevd noe mer. Men hva gjorde vi? Da vi hadde sagt morn’a til de to unge, satte vi nesa mot Oksrødkilen. Plutselig ville vi ikke noe annet i denne verden enn å komme ut på hytta, opp på verandaen vår, se sola på himmelen uten å kvavne av varme, lytte på stillheten, kjenne lukta av saltvann.

Så da gjorde vi det.

Og etterpå er det dessert, – mye dessert

For to dager siden la jeg ned min røde penn, og jeg tuller ikke: Jeg var så letta at jeg nesten gråt. 200 timers vurderingsarbeid er avslutta, og det er over tre måneder til neste gang; enda bedre: Det er tre år til neste gang jeg skal gjennom en tiendeklasse-vår.

Ikke rart jeg føler meg lett og fri!

Gjett om jeg skal kose meg resten av skoleåret! Eksamen er i gang. Jeg elsker eksamensukene. Lett for meg å si, – det er ikke jeg som skal i ilden. Men den lada stemninga skolen fylles av i eksamensperioden, den trigger meg. I går drilla jeg nynorsk med de 17 som kom opp i norsk. Moro! Nå ser jeg dem ikke før til onsdag. Da slipper Utdanningsdirektoratet årets tema. Man må ikke være rakettforsker for å tenke seg at et sannsynlig tema er Frihet nå i jubileumsåret, – men enten det blir det ene eller det andre, vet jeg at ungene kommer til å levere varene.

Tiende klasse er lærerens dessert, – og den beste kremen er mai og juni. Jeg liker å jobbe mye, – og i det øyeblikket jeg hadde rettet min siste besvarelse forsvant stresset. Jeg kan puste igjen. Og jobbe.

Over hele landet har folk feiret tidenes grunnlovsdag i dag. Her på hytta har vi merket lite av det, bortsett fra at vi har fått med oss høydepunktene på TV. Vi har feiret i all enkelhet med eggedosis, laks og nypoteter. Mamma har vært på besøk, sola har skint, flagget vaia og alt har vært deilig.

Det skal bli fint å gå på jobb på mandag, og jeg vet at hele uka blir akkurat som jeg vil ha den. Fint vær blir det også. Mandag er det matteeksamen; tirsdag skriver de engelsk og først torsdag og fredag er det norsk, norsk, norsk! Innimellom vaktoppdrag og veiledning, skal jeg vinke ungene mine til side en etter en. Vi skal sette karakterer, ikke hvilke som helst karakterer. Sluttvurdering etter ti års skolegang skal kommuniseres via en tallkarakter. Det viktigste er at vi blir enige, jeg og ungene. Det blir vi. Vi har gjort det før, og mine små vet hva dette handler om.

Fikk du det med deg? J e g e r f e r d i g m e d å v u r d e r e!

Hipp – hipp – heisann – hurra!!!!

Da jeg var inne på f-b.no i dag, fant jeg dette bildet av to av mine elever. Strålende unger! Fotograf: Harry Johansson

Lett berusa og lys til sinns, tross alt

Livet er litt pes om dagen. Ikke at jeg har noe å klage på. Jeg mener, – sammenligna med ungene i Syria, er det jo bare å holde kjeft og innse at livet er bra.

Jeg prøver å holde kjeft og innser at livet er bra, – men jeg er bedre på det siste enn det første.

Men det må være lov å si at alt ikke er optimalt hele tida. Det er mye stress. Mye å gjøre er det også, – jeg leser og evaluerer oppgaver til jeg får klaustrofobi innimellom, – og det er liksom ingen ende på det. Det strammer til, og jeg kjenner at jeg vil spy. Egentlig liker jeg å rette, – men hvert tredje år blir det bare alt for mye. Ikke for mye arbeid. Jeg liker å jobbe.

Mye jobb er bra.

For mye stress, tidspress, tidsfrister er ikke bra.

Og så er det kroppen da, – hormonkroppen. Jeg gidder ikke si noe mer om det, bare litt, – og det er altså noe som skjer i kroppen om dagen. Stress og varme på feil tidspunkt, særlig stress og overfølsomhet. Kjerring. Ordet er greit, men ikke konnotasjonene. Jeg vil ikke være kjerring. Jeg har aldri vært kjerring. Ja, da, – alle er ikke enige i det, – men nei, – ikke kjerring. Nå hender det at jeg bare må innrømme det. Kjerringa i meg dukker opp. Jeg sier noe, noe som hadde vært greit for to år siden. Plutselig er det ikke greit. Jeg grubler. Var det feil? Ble noen såra? Skulle jeg vært snillere? Så får jeg ikke sove, stresser, blir kvalm. Men bare det å snakke skrive om det blir bare dumt.

Bildene er fra i dag. Naboen over gjerdet foreslo vin og hage og prat. Det hjalp. Jeg åpna kjøleskapdøra og fant litt mat, noen egg, oliven, den krabba vi ikke spiste i går, – vips: et fat, litt mat. Er sulten også, nemlig. Vin hadde alle, vi også, – og jeg drakk min del.

Avgjort min del.

Det var deilig. Litt bomull på hjernen. Sol i ansiktet. Grønne blader. Epleblomster. Gode venner.

Alt er grønt, huset vårt er i orden, taket er tett, alle er snille.

Count your blessings, – kunne jeg sagt, – men da var kjerringa der igjen.

Det er nesten så man kan bli glad et lite øyeblikk.

Litt mer enn en begravelse

Jeg hev meg ut døra på jobben før siste time var slutt, – og over skulderen forsikret jeg kollegene om at jeg ville være tilbake før tre. Planen var å sette seg på bakerste benk i kirken, og så forsvinne stille og rolig tilbake på jobb etterpå.

Sånn ble det ikke.

Jeg ble kjent med henne den sommeren jeg fylte sju år. Hun var mor til tre, og en av dem skulle bli min klassekamerat i mange år. Siden husene våre lå tett i tett, var vi veldig mye hjemme hos hverandre, og i perioder syntes mine foreldre at jeg nærmest bodde borte hos naboen. Jeg gjorde nok det, – for jeg likte meg så godt der. Jeg så henne ikke de siste årene hun levde, og jeg har heller ikke tenkt så mye på henne etter at jeg ble voksen. Det gjorde jeg i går.

Da jeg satt der på bakerste benk i middelalderkirken, åpnet de seg, alle hjernefilene merket Barndom. Antagelig har de fleste av oss det sånn at noen mennesker har fått veldig stor betydning for oss. Foreldrene er de viktigste, men det er også noen andre. Det behøver ikke bety at det er noe storveis med dem, men de treffer oss på en måte som ingen andre, – og så blir de en viktig faktor i utviklingen vår.

Sånn var det med henne. Familien i nabohuset representerte en helt annen måte å leve på enn det jeg var vant til. Veldig mye var annerledes, både på godt og vondt, – men jeg hadde bare blikk for det jeg trengte, og det var det gode. Når jeg tenker på det nå, var jeg nok litt forelsket i både mor og far og barn der borte. De fylte ut bildet mitt av hvordan livet kunne leves.

Og hun var en flott dame, helt spesiell var hun faktisk. Det ble ikke noe av å snike seg bort fra begravelsen. Plutselig satt jeg ved et bord sammen med gamle barndomsvenner og bekjente. Vi spiste begravelses-snitter mens vi mintes en felles oppvekst i samme by. Det var veldig fint, og plutselig ble alt så nær meg.

Jeg husket små og store ting fra oppveksten min, og mengder av detaljer fra møter med henne dukket opp i hodet mitt. Mye av det vi lærer og mangt av det vi blir stammer fra de voksne som var rundt oss da vi var barn. Kanskje var hun overdrevent opptatt av rene hender, velbørstet hår og rette rygger ved middagsbordet, – men det var så mye mer. Det var en følelse av å bli sett. Det var lørdagsettermiddager med Barnetimen på radio, en brodert duk med motiver fra folkeeventyrene, et kitschy trillebord med kake, brus og et kremmerhus med lørdagsgodt, – og følelsen av å være inkludert når det alltid var ett kremmerhus til meg også. Og så var det lesestundene. Noen ganger leste hun på oppfordring, men hun satte også av faste tider til Barna i Nyskogen eller Bobsey-barna, og jeg elsket det!

Av henne lærte jeg at voksne damer kan klare det utroligste. Det går an å administrere hus og familie, lakke gulv og male vegger, ha jobb og et sosialt liv, – samtidig som man studerer og lærer noe nytt. Samtidig lærte jeg at det kan gå galt med oss, vi kan snuble og falle, – men selv da går det an å reise seg opp igjen. Det handler om å være arbeidssom, pliktoppfyllende og ikke gi seg på tørre møka. Det lærte jeg hjemme, og det lærte jeg hos naboen.

Og mens vi satt der og sludret over kaffekoppen, mintes jeg lukter og smaker: Hjemmelaget marsipan med sherry og gigantiske koldtbord á la Downtown Abbey til jul, og sjøkreps og kramsfugl om høsten. Det siste husker jeg ekstra godt, for det var noe jeg ikke fikk noe annet sted. Jeg husker en lørdag da mannen kom hjem med et knippe kramsfugl fra byens Fisk og vilt-butikk. Han hadde invitert til spontant herrelag. Det jeg egentlig husker best er at hun kjeftet og smelte for seg selv der hun sto over grytene på kjøkkenet, det fikk da være måte på uønskede overraskelser, men akkurat det overskygges av følelsen da vi to småjentene fikk sitte ute på trappa og suge kramsfuglskrog og spise ben i ettermiddagssola. Det var det beste jeg hadde smakt. Det var kaken hennes også. Jeg serverer den av og til for familie og venner, men minnene mine følger jo ikke med, så det blir aldri helt det samme. På samme måte fletter jeg hver jul en adventskrans helt lik den hun hengte opp der borte i nabohjemmet.

Begravelser kan trigge minnet på en helt spesiell måte, og plutselig var jeg midt i barndomstemningen, kjente luktene og smakene og husket følelsene fra den gangen. Hun var nok åpnere om både kropp og følelser enn folk flest på den tiden, og da vi ble eldre husker jeg samtaler om livet, døden, kjærligheten og alt i mellom. Hun fortalte oss om sin egen barndom og oppvekst, og da hun studerte fikk vi høre om det hun leste, om psykologi og terapimetoder om Freud og Reich, – og jeg glemte det aldri.

Mens vi satt der over kaffekoppen, kjente jeg at jeg gjerne ville formidle noe av det jeg husket til de andre som var til stede. Når jeg har noe jeg vil si, er det som oftest lett for meg å sette ord på det jeg føler og tenker. Overraskelsen var derfor stor da jeg oppdaget at det kom flere tårer enn ord da jeg skulle forsøke å fortelle hva hun hadde betydd for meg. Litt gråt jeg over henne som var død, og litt gråt jeg over meg selv, – men så fikk jeg likevel sagt det jeg ville.

Hun var en del av livet mitt i tolv viktige år. Etterpå har jeg bare truffet henne noen få ganger. Likevel føles det som om jeg kjente henne godt og visste så mye om henne. Det er selvfølgelig bare delvis sant. Jeg var bare en av de ungene som fløy ut og inn gjennom dørene i det store huset. Etter hvert som jeg ble eldre og forelskelsen ble borte, forsto jeg at vi ikke kjenner noen så godt som vi tror, ikke en gang våre aller nærmeste. Jeg forsto også at livet hennes hadde vært mye mer sammensatt enn det jeg kunne se den gangen. Som i alle familier, dukket det av og til opp skjelletter i skapene, og hun fikk store utfordringer å håndtere. Det er jo sånn livene våre er, og nå som jeg ikke er barn lenger, vet jeg at kompliserte liv ofte er rikere enn ukompliserte.

Nå er livet hennes over, og hun er død og begravet. Fint da å kunne gå i begravelsen å bli minnet på at hun betydde så mye.