Tiger – tiger

Det er ikke langt fra Dragør til København, og den opprinnelige planen var å kjøre rett til sentrum etter frokost. Men så var det dette regnet. I går nøt vi 26 grader og sol i Dragør, – men allerede da vi la oss, regnet det voldsomt. Store deler av natten lynte og tordnet det så det var en fryd, og da vi sto opp pissregnet det fortsatt.

Vi sjekket yr.no for å finne ut hvor det ikke regnet (Hva gjorde vi før vi fikk Internett), og Lolland og Falster så glimrende ut. Det sto mellom Knuthenborg Safaripark og Middelaldercenteret. Begge steder har vi vært med ungene. Det ble Knuthenborg, og sett i bakspeilet, var det kanskje ikke det beste valget.

Middelalderhistorie er alltid spennende. Å klappe lamaer fortonte seg ikke fullt så attraktivt nå som vi ikke hadde barn i bilen. Men fint var det, og vi hadde faktisk en flott dag. Da det gikk opp for oss at det er minst tolv år siden vi var på Middelaldercenteret, er det herved bestemt at vi skal dit ved neste korsvei.

Knuthenborg er en fantastisk park, og i motsetning til når jeg er i dyreparker, synes jeg ikke veldig synd på dyrene. De har enorme områder å røre seg på, og særlig de beitende dyrene har det fint.

Litt verre er det med tigrene. De har ikke like stor plass å boltre seg på, og jeg kjente litt medynk med den flotte fyren vi fikk se på nært hold. Han lå og solte seg da vi kom, og så gled han ned i vannet for å avkjøle seg litt. Etter en stund kom han opp, og ruslet foran bilene.

Apene har vi heller ikke vokst fra, og vi måtte en tur med apebussen. Sist vi var her med ungene, matet vi dem ved å stikke spagetti ut gjennom huller i pleksiglassveggene på bussen. Med det fokuset det er på kosthold nå om dagen, er spagettien ut, men fargerikt kraftfor er inn.

Knuthenborg eies av Adam Christoffer Knuth. Han er den sjette generasjonen Knuther på denne eiendommen, og overtok da hans far døde i fjor. Det var faren som anla safariparken på 60-tallet, men park for betalende gjester har de hatt siden 1860-årene. I parken ligger et flott slott og mange mindre, men spesielle hus. Jeg har alltid hatt lyst til å komme inn i dem, og ikke minst få høre familiehistorien. For en tid tilbake fikk jeg det ønsket oppfylt, i hvert fall på TV. NRK viste en serie som presenterte nordisk adelsskap, og i ett av de programmene ble lensgreve Knuth intervjuet. Han hadde en spennende historie å fortelle, ikke minst om nazistiske familiemedlemmer.

Det mest spennende huset er flinthuset. Det er kledd med flintflekker i nærmest kvadratisk størrelse, og da det ble bygget kostet det visst det samme som en stor lollandsk gård.

Den som kunne få komme inn der!

Været var som lovet hele dagen, og da vi nærmet oss København: Ganske riktig: Sol, sol, sol.

Vi bor på hotell Jørgensen, og det har vi gjort før. Jørgensen har både sovesaler og rom med delt bad, men de tilbyr også noen rom med bad. Et sånt fikk vi, og til en meget billig penge. Hotellet ligger på Israels plads, og rett utenfor vinduene ser vi Torvehallerne. Midt i smørøyet, med andre ord. Etter innsjekking hev vi oss på syklene og dro ut for å spise middag. Vi havnet på Gråbrødretorv. Ikke særlig originalt, kanskje, men sånn ble det i dag. Den italienske restauranten Amalfi hadde et sommertilbud på en fireretters middag, og vi slo til.

En sånn meny tar tid, – og det passet oss. Vi satt der og småpratet og spiste, mens vi smuglyttet til dem rundt oss. Ved nabobordet satt en familien med tre barn i alderen femten til åtte. Ungene diskuterte kunsten å holde en samtale i gang. De spiste og hygget seg, mens de snakket om mat og menyer, og den yngste kunne fortelle at på noma får man 24 retter. Ser man det, – en sånn erfaring kan også en åtteåring ha.

Vi klarte oss lenge med våre fire.

På tur med skinkestek

Hver kveld legger vi noen halvfulle vannflasker i fryseren. Neste morgen fyller vi dem opp med mer vann, legger dem i kjølerommet i matsekken og reiser på tur.

Vi må ha mye kjølig vann nå som det er så innmari varmt. Men så glemte vi det. I går glemte vi å fryse ned vann, – og det som kommer ut av springen holder nesten 30 grader.

Så hva gjorde vi?

I fryseren ligger ettermiddagens middag og koser seg i 20 minus. En liten vakuumpakka skinkestek får plass i sekken, og tett inntil trykker vi noen flasker med lunkent springvann. Når den første tørsten melder seg der ute på holmen, har vannet allerede blitt kjølig.

Og skinkesteka? Når vi kommer tilbake etter dagens båttur, er steka fortsatt ikke halvfrossen, og det er fremdeles kaldt vann i sekken.

Lite å melde

Vi er på ferie, men har i grunnen veldig lite å melde. Dagen starter med et par timer jobbing, – men det er jo ikke akkurat så spennende. Når frokosten er spist og jobben gjort, rusler vi ned trappa vår og under de vakre blomstene, – og så tar vi det derfra.

I går gikk vi tur, sånn for mosjonens skyld, litt oppover og litt bortover. På veien traff vi noen av disse søte, gamle damene, de med tjukke ullstrømper, sånn i tilfelle det skulle bli snøstorm.

I dag tok vi bilen. Det er fine veier her, og nå går motorveien helt til Mogan. Dit dro vi for et par dager siden. Ingen grunn til å kjøre utfor stupet lenger så vi bruker motorveiene der de finnes. Bare et kvarters tid unna ligger Playa del Cura, der vi bodde i fjor, og dit kjørte vi i dag for andre gang denne uka.

Vi var en tur inne på det flotte anlegget der vi bodde, og visst er det lekkert. Men det er minst like koselig her vi bor nå, og halve prisen. Og stranda er for alle, – så i dag lå vi på Cura-stranda og grillet oss både foran og bak, – og leste i boka vår. Jeg er igang med bok nummer tre her nede. Det var mye sol og veldig varmt, så nå har vi badet i havet også. Deilig, rent og friskt.

En liten kravletur bortenfor Cura, nedenfor Guantanamo, litt lenger enn til det nedlagte fiskemottaket, ligger øyas mest pjuskete restaurant. Kusinen anbefalte den i fjor, og det ga mersmak. Vi har jo skjønt at det er på sånne lurvete steder vi ofte får den beste maten. Der står svigermor på kjøkkenet og kokkelerer, og aldri har vi fått bedre reker i hvitløksolje enn her.

God mat hører ferien til, men selv om sjelene våre har godt av det, – stemmer ikke det helt for kroppene. Til mitt forsvar skal det sies at jeg drikker fint lite alkohol (Thv får heller min dose), jeg spiser lite av is og søtt og snacks, – det er ikke der det ligger. Men så var det dette hvite brødet da, med sprø skorpe, og skinka, og osten og hvitløksrekene. Godt det ikke varer lenger, sier kroppen, – synd, sier sjelen.

Hva vi gjør i morgen er ennå ikke bestemt. Kanskje en halv dag på Cura. Kanskje en halv dag ved bassenget. Kanskje middag i Las Palmas. Kanskje blir vi på verandaen vår.

Og om 44 timer reiser vi hjem.

Vil ikke!

Det var derfor vi kom hit

Vi sovner tidlig og våkner med sola. Etter frokost er det halvannen time over rettebunken (Dagen er aldri den samme uten), – og så begynner vi ferielivet. Sola er uansett ikke varm nok før sånn i ti – elleve-tida, – og i dag var den i hvert fall varm nok.

Vi fant oss ei solseng hver rett under verandaen her, i kanten av bassenget, bretta ut boka vår og så bare lå vi der. Vi lå og vi lå og vi lå, – og det var bare helt og aldeles deilig. Jeg er varm langt inn i benmargen. Sånn ved lunsjtider gikk vi opp på verandaen vår for å spise litt, – i selskap med to duer.

Etter lunsj gikk vi ned til bassenget igjen, – og så fortsatte vi å ligge i sola. Vi solte litt foran og litt bak og litt på siden. Det var akkurat som det skulle være.

Sånn i kveldinga kjørte vi bort til Playa del Cura, der vi bodde i fjor, – og så satt vi der på strandpromenaden og så sola gå ned i havet. Kvelden ble avslutta over en tallerken frittert fisk, sardiner og blekksprut nede i Mogan-havna.

Klokka er ni, – og jeg tror jeg er klar for senga. Det er viktig å være klar for mer sol og sand og strand og vann i morgen.

Ingen solstråle må gå til spille.

Bakeskolen del 3

Jeg husker hvor moro det var da vi var unger og ville bake. Av og til fikk vi lov, – bare vi ryddet opp etter oss.

Lille M og hennes venninner har også lyst til å bake, – og til å spise kake. De første gangene de prøvde seg, skjønte jeg hvor lite de forsto. I høst skulle de prøve seg på rullekake. Jeg tegnet og forklarte, skrev oppskrift med stor skrift og fant fram mix-masteren. Likevel havnet alle ingrediensene i samme bolle og ble rørt hardt og brutalt sammen med en slev. Mixeren fikk stå som pynt på benken. Det ble en merkelig kake.

Den som gir seg har tapt, så vi de prøvde igjen. Litt bedre gikk det, men det skyldtes at jeg hev meg i et stup ut på kjøkkenet da de ropte at det var for lite melk – vi hadde tre liter! Det er ikke alltid så lett å se forskjell på dl og l i en oppskrift.

Alle gode ting er tre, – og i dag ble det helt og aldeles perfekt. Jentene hadde bestemt seg for muffins, – ikke cup cakes, men muffins. Og denne gangen gjorde de alt riktig: Eggedosisen ble pisket lenge og vel, og den ble luftig og flott. Resten av ingrediensene ble blandet raskt inn, – de har skjønt betydningen av luft nå. Formene ble fylt med passe mengde, varmen var perfekt og alt ble bra. De gjorde alt selv, med ett unntak: Jeg blandet fire fargerike melisblandinger, og så begynte moroa.

Unger som leker er god underholdning. Disse tre er veldig opptatt av rettferdighet, og alt foregikk pinlig nøyaktig. Deigen måtte lages av tre egg, ett til hver. Da formene skulle fylles, sto de i kø og laget en kake hver, – og på samme måte rullerte melisglasur og pynt. Thv og jeg hadde planer om å ta en smak hver, men der ombestemte vi oss, gitt. Frøknene får liksom ikke nok glasur og pynt, og da de var ferdige lurte jeg på om det ikke var pynt med muffins mer enn muffins med pynt. Spiselig for voksne var det i hvert fall ikke.

I følge jentene smakte det fortreffelig, og det ble rester å ta med hjem til foreldre og søsken.

Hvordan kjøkkenet ser ut forbigår vi i stillhet.

En helg forbi

2014 har skutt god fart, og jammen ligner den ikke til forveksling på 2013, – i hvert fall foreløpig.

På skolen er vi i rute, og den ene dagen biter den andre i halen. Jeg startet opp med norsk. Absintflaska ble satt på kateteret, – og første emne, Naturalismen og Kristianiabohemen, er allerede historie på mer enn en måte.

I morgen plukker vi fram historiebøkene, og det er Den kalde krigen som står for tur. Vi starter med å invitere Winston Churchill og Harry Truman inn i klasserommet. Jeg vet det blir bra, rett og slett fordi dette er et emne veldig mange av elevene mine synes er spennende, og er elevene interesserte, får jeg den drahjelpen som skal til for å skape spenning.

Men det er ikke bare døde politikere vi skal ha med oss denne uka. Tirsdag kommer landets statsminister på besøk til oss. Jeg skulle gjerne grepet tak i henne og fortalt henne hvor tavla skal stå, men det blir det nok ikke anledning til. Hun skal besøke tre skoler i Østfold denne dagen, så det blir nok mest inn og ut.

Jeg trodde det skulle være få festligheter nå i januar, men der tok jeg feil. Forrige uke hadde vi stor nyttårsfest i Soroptimistklubben. Jeg hadde lovet å holde nyttårstalen, og det løftet holdt jeg. Det er en glede å få lov til å åpne hodet sitt og dele tanker med andre mennesker, men hvis du ikke visste det fra før: Det tar mange timer å lage en sånn tale; i hvert fall hvis man skal kunne slappe av og senke skuldrene i forvisning om at dette er greit.

I går hadde vi årets første middagsselskap,- og jammen ble det ikke en fin kveld. Ikke var det noe styr heller. Mannen og jeg er et godt team, – og med god planlegging fikk vi en vanlig og rolig lørdag før gjestene kom. Forretten med blant annet salmalaks og ingefær hadde vi fått ideen til på nyttårsaften. Hovedretten var rådyrstek, potetmos, sopp og ovnsbakte rotgrønnsaker, og desserten laget vi for flere dager siden: Iskjegler med rødvinskokte krydderpærer.

I morgen skal jeg på et arbeidsmøte av det slaget som også inneholder jenteskravlings og litt å bite i, – så her går det unna.

At jeg skal på sykehuset til torsdag, tør jeg bare ikke tenke på. Jeg trodde ikke jeg var noen pyse, men det er et par områder på min kropp jeg har panikk for å overlate til andre. Øynene er ett sånt område, – men det er ikke dem som skal til pers nå. Jeg får si som min mor og Scarlett O’Hara: I can’t think about that right now. If I do, I’ll go crazy. I’ll think about that tomorrow.

– eller en annen gang.

13 kilo dødt dyr

Min indre bonde slipper sjelden til. Ikke har jeg gård og ikke har jeg dyr. Riktig nok har jeg våpen og en mann som kan bruke dem, men det hjelper så lite når man ikke har terreng.

Det er mye vilt i Østfold, og det finnes unge mennesker som driver gård og har kvote på 14 rådyr. Det er mer enn en familie kan spise uten å gå lei, og da hender det at vi byfolk får slippe til.

Dette lille slaktet veide 13 kilo. Etter litt håndtering av kniv og sag, kunne vi legge to lårsteker, to bogsteker, en nakke, to ryggstykker og en ribbe (Den andre var skutt i stykker.).

Det er ikke mye, men vinterens viltselskap er i hvert fall sikret.

Endelig skjer det noe

Jeg er et sosialt dyr, sånn er det bare. Men du må ikke tro jeg vil være sammen med folk hele tida. Tvert om, – jeg elsker at Thv og jeg går her og stuller og steller alene på hytta, men det får da være grenser. I år har det tatt i overkant lang tid før folk rundt oss har kommet på plass i hyttene. Vi to har bodd her ute alene i tre uker, og med unntak av noen dager med besøk av ungene våre, har vi kun hatt to – tre kaffebesøk. Det kan bli litt stusselig i lengden.

¨

Stusseligheten varer ikke lenge om sommeren, og nå ser det ut til at det skjer noe. I ettermiddag starta vi med vin og kos på verandaen vår, før vi kjørte bort til Foten. Det var satt vann over til den årlige rekefesten. Reker og reker, forresten, – det aller beste vi får å spise er blåskjellsuppa. Bedre finnes ikke!

Tid til å rusle en tur langs vannet ble det også. Været var som det skal være i juli, og oppe i stupetårnet konkurrerte guttene om de lekreste stupa helt til mørket senket seg.

Sånn – da har vi fått en omgang sosialt liv, og i ellevetida kjente jeg at jeg var forsynt. Vi er jo litt ute av trening etter tre uker med ferie, og det var faktisk deilig å komme opp til ei stille hytte og to små, forventningsfulle pusekatter.

Om et par dager er vi klare for påfyll, og det passer bra, for da blir vi mange – riktig mange!

Sommermat

Jeg liker sesongmat, mat jeg bare spiser et par ganger i året; krabber i oktober, pinnekjøtt i desember, jordbær i juni. Rett før vi flytta på hytta høsta jeg all rabarbraen i hagen. All og all, forresten, – det er ikke mer enn en fire – fem kilo, men nå ligger den i fryseren og kan brukes utenfor sesongen også. Det er grenser for hvor mange rabarbrakaker jeg kan bake i løpet av mai og juni. Men god er den. Oppskriften finner du i bunnen av denne posten.

Og så er det makrellen, – de små, nye, sprellferske makrellene, som vendes i hvetemel, salt og pepper før de sprøstekes og spises med salat og nypoteter.

Namse!

Rabarbrakake med marengs
180 g mykt smør
180 g sukker
2 spsk vaniljesukker
1 knype salt
4 eggeplommer (fra store egg)
270 g mel
3 tsk bakepulver
8 ss melk (til deigen blir myk og kan røres)

4 eggehviter
250 g sukker
100 – 200 g nøtter eller mandler, grovt hakket
½ kg rabarbra, vasket, tørket og skåret i små biter

Rør smør, sukker, vaniljesukker og salt sammen til det er kremet.
Tilsett eggeplommene, en om gangen.
Bland mel og bakepulver, og rør det litt etter litt i smørblandingen, sammen med melken.
Hell deigen i en rundform. Det er lurt å legge bakepapir i bunnen
Glatt overlfaten med en slikkepott.

Pisk eggehvitene nesten stive, pisk sukkeret inn i 2-3 omganger, og pisk til det blir stivt.
Vend rabarbra og mandler/nøtter i marengsmassen, og smør den oppå deigen.
Stek kaken i ca 40 minutter ved 200 grader.
Kjøl den i formen på en rist, før den skjæres i stykker.

Serveres med krem/is/kesam. Den er god varm rett fra ovnen, men nesten bedre etter en dag i kjøleskapet.

På grunn av marengsen, kan den ikke fryses.

Det enkle er oftest det beste

Jeg får ikke helt til dette matklubbkonseptet, merker jeg. Torsdag var det min tur til å ha fem damer på middag, og det gledet jeg meg til. Hytta var stedet, og jeg holdt meg der store deler av uka. Her skulle ingen ting overlates til tilfeldighetene. Det ble ryddet og vasket og kokkelert, og da jentene kom opp fjellet torsdag klokka sju, var flagget heist og jeg klar for servering.

Vi møtes omtrent hver annen måned, og det er noen hyggelige damer dette her. Jeg liker dem så godt, at jeg gjerne skulle sett dem litt oftere. Noen av dem ser jeg riktig nok på jobben hver dag, men de andre møter jeg bare når vi skal spise sammen. Godt liker jeg også rytmen i det, å ha noen faste møtetidspunkt for å være sosial. Det passer meg godt.

Det er dette med maten jeg ikke helt får dreisen på. Jeg er ikke spesielt flink til å lage mat, men mange år med enda flere selskaper har jo gitt meg litt erfaring. Når vi har gjester, har jeg ofte prøvd ut oppskriftene flere ganger, noen er gjengangere og så sper jeg på med noen nytt. I matklubben er det litt annerledes. Noe av poenget er at vi skal prøve noe nytt.

Denne gangen hadde jeg funnet en hel buffet-oppskrift i et interiørmagasin jeg kom borti. Maten så lett og fin ut, og jeg bestemte meg for å forholde meg til oppskriftene til punkt og prikke. Det eneste unntaket var desserten. Der ville jeg lage min egen jordbærsuppe med rose-pepper og Philadelfia-krem. For å være ærlig, – suppa var den eneste retten jeg syntes skikkelig om. De fylte skinkerullene var så hverdagslige, de syltede reddikene for sterke, squash-suppa for smakløs, – og det var de purrefylte rundstykkene også. Verst var potetsalaten med sukkererter og sennepsdressing. Den var rett og slett vond, – og selv om salaten med havre, nektariner, melon og fetaost var bedre, kan jeg ikke si at den vil bli husket. Restene ligger rett og slett i komposten. Laks med fennikel var godt, men det var jo bare syltet laks, sånn som mamma pleide å sylte makrell da jeg var liten, og marinaden var full av ingredienser som neppe kunne rettferdiggjøres. Laks er best som den er – rå, kokt eller stekt. Ertepestoen slo an. Den var god, men det var vel det eneste. Ja, – og jordbærsuppa mi.

Maten var tidkrevende å lage, og jeg synes rett og slett ikke det fungerte. Nå har Thv og jeg nettopp spist middag: Litt grillet lammefilet, en salat med kun grønne blader, grillet mais og noen potetterninger. Enklere blir det ikke, og så uendelig mye bedre enn det jeg serverte. Det enkle er faktisk det beste.

Allerede nå har jeg begynt å lure på hva jeg skal servere neste gang det er min tur. Det er antagelig over ett år til, så jeg har tid til å tenke.

Forslag mottas med takk.