Category Archives: Mat

Alle duene

Det har regna kattunger og det som større er i hele dag, – og glad er jeg for det. Regnet vasker vinteren bort. For noen dager siden satt vi ute i hagen til naboen, men selv om sola skinte var det alt for kaldt til å løsne på tela. Det må regn til.

???????????????????????????????

Og ellers er det travle tider, så travle at jeg ikke har hatt tid til å skrive noe her inne. Men det er en fin-fin travelhet: Mye å gjøre på jobben og litt hit og dit og over alt hjemme. I går formiddag spilte bandet til svigersønnen, Hubble gitartrio på jazzklubben. Synd for deg at du ikke var der. Du gikk glipp av noe, og det sier jeg ikke fordi det er svigersønnen, altså.

???????????????????????????????

Hjemme kokkelerte vi så fjøra føk, bokstavelig talt. Vi hadde middagsgjester om kvelden, og den sto på duer. Det var ikke så mange gjestene, vi var sju, men tidsmessig spiller det ikke så stor rolle om man koker for sju eller tjue-sju. Det vet jeg av god erfaring.

???????????????????????????????

Til forrett hadde jeg laget laksemousse i paiskall. Det ble ikke helt vellykket. For at ikke paien skulle bli helt soggy, måtte jeg legge i moussen etter at den var stivnet. Håpet var at det skulle se ut som om den hadde stivnet oppi der, – men det gjorde det ikke. Godt var det uansett.

Alle duene

Og så var det duene. De kom ferdig rensa og sløya, og vi hadde selv frakta dem fra Danmark. Duer er undervurdert mat. De smaker omtrent som ryper, men koster en brøkdel. I nord har de ryper, i sør har vi duer. Så merkelig at de ikke brukes mer. Jeg skar ut brystene og stekte dem akkurat som jeg gjør med ryper: i gryte. Da jeg søkte etter andre oppskrifter på nettet, kom jeg over en blogg der duer faktisk ble rangert over ryper: Får vi ikke tak i duer, nøyer vi oss med ryper.

Vi kjøpte dem i Torvehallerne i København, og de garanterte at de var skutt på Jylland. Merkelig da at haggelet jeg fikk i munnen var av bly. Det er så vidt jeg vet strengt forbudt å bruke blyhaggel i Danmark.

DSC02688

Desserten stammer fra matklubben jeg er med i, – og den er noe helt for seg selv: Lime- og basilikummousse og jordbær med rødvins-og balsamikosirup. Det er bare så utrolig godt!

I morgen er det mandag, og vi ruller videre. Regn eller sol – dette er den aller, aller beste tida på året.

???????????????????????????????

Den 39. bursdagsgaven

Han ble 57 år i dag, kjæresten min. Vi har vært sammen i 39 bursdager, og da er det ikke så lett å finne på en bursdagsgave av det spennende slaget. Det han trenger, kjøper han. Det han vil ha, kjøper han. Så måtte det bli en opplevelse. Vi har flere ganger snakket om å reise til Villa Malla for å spise lunsj, men det har aldri blitt noe av. Nå, tenkte jeg, – nå skal det skje.

???????????????????????????????

Dagen før dagen gjorde jeg noen undersøkelser om åpningstider og den slags. Det er langt til Villa Malla, nemlig, og jeg ville nødig at vi skulle kjøre bomtur. Ikke nok med at det er langt, man får ikke lov til å bestille bord heller. Det har vært en av grunnene til at vi ikke har tatt sjansen tidligere. Villa Mallas konsept er nemlig at det ikke skal være en vanlig restaurant. De presiserer det: Villa Malla er ingen restaurant. Mellom 12:00 og 15:00 setter de fram en Middelhavsinspirert lunsjbuffet, og så skal folk bare stikke innom for å spise. Tilsvarende dekker de opp middagsbuffeten om kvelden. For noe forbanna jål! Visst er det en restaurant. De serverer folk mat og drikke for betaling, og jammen skulle det vise seg at de holder seg med en grinete, snappy kelner også. Da er det restaurant nok, all right.

???????????????????????????????

Sånn i det stille sms-et jeg til gode venner og naboer om de ville være med å feire Thv, og før jeg visste ordet av det, var vi på tur, fem venner og bursdagsbarnet. Det ble en fin kjøretur i nydelig vær. Sol, blå himmel og enda blåere hav var utsikten, og Villa Malla svarte til forventningene på matfronten. Plass fikk vi også. Litt merkelig var det kanskje med de palmene. Hvorfor dem, liksom, – plastikkpalmer midt i en norsk kystidyll. Ja, ja, – dem om det.

???????????????????????????????

Maten var virkelig utrolig god, enkel og god. Bortsett fra litt kylling og svin, var det for det meste vegetarretter: linser, bønner og couscous, lekkert brød, tunfisksalat og eggesalat, masse ost, potetsalat med eple, appelsinskiver med kanel, oliven, paprika med fetaost, frukt av alle slag, auberginekrem og mengder av dressinger, aioli, pesto, coleslaw, tzatsiki, råkost … Alt var tillaget med friske urter og krydder. Det smakte veldig, veldig godt. Med utsikt til strand og hav, fyr på peisen og hyggelige venner, ble det en fin-fin bursdagsfeiring for bestekameraten min.

MALLA

Når man blir 57 år, tenker man av og til på at livet ikke varer evig. Onde tunger påstår at ingen av oss slipper unna slutten. Vi vurderer å sende inn en dispensasjonssøknad fra akkurat det, men det spørs om det hjelper. Jeg synes Thv og jeg har vært sammen uendelig lenge. 39 år, fra jeg var et fjorten år gammelt barn, er uendelig lenge. Men i dag tok jeg en opptelling, og den gjorde meg veldig glad. Er vi heldige kan vi nemlig få enda 39 bursdager sammen. Om 39 år er Thv 96 år, og jeg en ungdom på 92. For en oppløftende tanke!

Min eneste bekymring er hvordan i all verden jeg skal klare å finne på 39 bursdagsoverraskelser til.

???????????????????????????????

Små fester er best, bare det er mange av dem

På jobben min er det mange fine folk. Et par av dem steller av og til i stand noen helt spesielle og bitte små fester for oss andre: Når vi kommer fra klasserommet etter siste time på fredag, blir vi møtt av mat og drikke på lærerværelset. Alle som vil kan hive seg med på litt kos rett etter jobben. Det blir naturlig nok av typen «kom som du er», – og det passer en sånn som meg kjempegodt. Jeg er som kjent ikke verken festete eller pyntete av natur. Så sitter vi der rundt et bord, spiser og drikker, prater skit og ler, diskuterer livet døden og kjærligheten – og så går vi hjem.

Vi går tidlig hjem.

DSC02647

I går var en sånn fredag, og jeg nikoste meg. Klokka sju var jeg hjemme igjen, og det var best for meg. I dag var det nemlig min tur til å arrangere en sånn bitte liten dagfest av typen «stikk innom og kom som du er»: Damelunsj.

???????????????????????????????

Det er ikke min ide. En av de andre jentene prøvde ut konseptet for noen av oss her i dalen i fjor en gang, og det ga mersmak. Da jeg kom hjem i går kveld brukte jeg en time og ti minutter på kjøkkenet. Resultat: En laksemousse, en viltpate og noen små muffins. I formiddag laget jeg en cous-cous-salat, en grønn salat og så satte jeg fram litt brød og ost,- alt i alt under to timer på å stelle i stand til gjestebud. Det er vel ikke noe å mase med.

???????????????????????????????

Vips så var det fest. Det ble en lang lunsj med hyggelige damer, og akkurat som i går spiste og drakk vi, pratet skit og lo og jammen kom vi ikke innom både livet, døden og kjærligheten i dag også.

To korte fester på ett døgn, og likevel har jeg kunnet hengi meg til sofaen, avisene, bøkene og PC-en min begge kveldene. Ikke dårlig.

???????????????????????????????

Om å spise spytt og blod og sånn

Jeg liker all slags mat, sier jeg, – og spør meg selv hvorfor finner det nødvendig å si det. Et blikk på meg er nok til å fortelle at jeg liker all slags mat. Dessuten er det ikke helt sant. Jeg har ikke spist all slags mat, – på langt nær, selv om jeg jobber med saken. Men jeg liker altså det meste – av det jeg har smakt. En gang i min barndom leste jeg om en rusdrikk laget av spytt. Jeg husker ikke hvor dette var, i Sør Amerika et sted, tror jeg, Amazonas, kanskje, – og jeg tror det var indianere som produserte drikken. Om jeg ikke husker helt feil, og det kan jeg gjøre, så tygde de noen blader, spyttet dem ut i en flaske og satte dem til gjæring. Nå har du sikkert gjenkjent historien, og kan fortelle meg hva dette dreier seg om. Uansett – jeg leste om dette da jeg var barn, og det gjorde et grusomt og kvalmende inntrykk på meg. Bare tanken på å skulle drikke noe andre mennesker hadde spyttet opp, sendte hele sanseapparatet i retning snørrbuser dandert med oppkast og ørevoks.

feil 002

Jeg liker med andre ord ikke all slags mat, – og heller ikke all slags drikke. Noen typer mat vekker aversjon i meg, og da snakker vi ikke om smak, lukt eller konsistens. Jeg tviler for eksempel ikke på at hund kan smake godt, – og at slange i aspic kan være en delikatesse. Likevel byr det meg imot. På samme måten har jeg det med innmat. Ikke leverpostei, for lever er jeg vant til å spise. Det er nemlig vanen det handler om. Det vi er vant til, liker vi. Hvis du hele ditt liv har hørt at svinekjøtt er urent, ekkelt, guggete, – da får du aversjon mot det. Om noen så finner moro i å lure i deg svinekjøtt, får deg til å si at det var et nydelig kjøttstykke, – og så forteller deg at der svin du nettopp fortærte, – da kan det faktisk hende at du kaster opp hele grisen. Han gjør det bare for å skape seg, hørte jeg en fyr si en gang. Han sa jo at han likte det. Gi meg en søt og god drink, be meg drikke og fortelle meg etterpå at jeg akkurat helte i meg et par deciliter spytt fra din gamle bestemor, og jeg skal vise deg spy, tenker jeg.

feil 041

Leverpostei er godt, selv om lever hører til innvollene. Hjerte er også greit. Det er til forveksling likt vanlig kjøtt, helt naturlig, selvfølgelig, siden hjertet rett og slett er en muskel. Nyrer går til nød, hvis jeg er veldig sulten, men jeg kan sverge på at den kidney-paien jeg spiste i London i 1981 smakte av pissoir, – men jeg spiste den. Hjerne derimot, – hjerne klarer jeg ikke spise. Ikke syltede værballer heller. Eller kumage. Jeg stopper nå, for lista kan fort bli lang om jeg skal gå gjennom alle de delene av en kropps anatomi som jeg helst ikke vil ha i munnen.

Og så er det altså blodmat. Merkelig, egentlig. Når jeg steker koteletter, havner det av og til en blodklatt i stekepanna. Når den har krøllet seg og koagulert, strør jeg salt på og putter den i munnen. Det smaker himmelsk. Jeg liker altså en bitte, liten bit stekt svineblod. Men bare en bitte liten bit. Når noen begynner å snakke om blodpudding, blodklubb, blodpølse – da melder jeg pass. Jeg vil ikke spise det, og mitt eget blod koagulerer i årene bare jeg tenker på det. Sånn blodmat er heldigvis lett å gjenkjenne: Jeg ser en svart klump på tallerkenen, og da er det avgjort: Ned med gaffelen.

???????????????????????????????

Det er rart hva man kan komme til å tenke på bare fordi man fikk servert en lekker tapastallerken på restaurant Guantanamo, små lekkerbiskener til førnøyelse for både øye og gane, – og så lot man to svarte, dissende klumper bli liggende igjen på tallerkenen.

Men fortsatt vil jeg nok si at jeg liker all slags mat.

???????????????????????????????

Helt nuts

Matklubben er ett år. Seks damer møtes sånn omtrent hver annen måned og serverer hverandre mat. En liten parallell til Thvs vinklubb, men med mer fokus på fast enn på flytende føde.

DSC02172

Hyggelig er det. Seks jenter i ulik alder og ikke minst: Av litt varierende nasjonalitet og livssyn. Det er moro å lage mat. Det synes vi jo alle sammen. Riktig nok er det litt strevsomt å lage masse mat, dekke bord og ikke minst vaske badet på en torsdag, – men premien dere, premien: Fem etterfølgende besøk hjemme hos de andre.

DSC02189

Denne gangen var var vi på besøk hos en av kollegene mine. Mannen jobber i nøttebransjen, og hun hadde satt seg fore å presentere fem ulike retter som alle inneholdt nøtter:

Aubergine med nøttetopping
Steinbit i chilinøtter med søtpotetmos
Indrefilet av svin fylt med pistasje og dadler – mandelsaus
Ovnsbakt brie med valnøtter
Hasselnøttmuffins med krem og bær

DSC02191

Det smakte godt og selskapet var det aller beste. At hodet var litt tungt fredag morgen fikk stå sin prøve. Noen ganger er det verdt det.

DSC02180

Baba au ruhm – en smak av minner

Thv lager veldig lite mat. De eneste gangene du finner ham over grytene kan være hvis jeg en sjelden gang kaster inn håndkleet. Vi har en avtale der: Når en av oss blir dritt lei de oppgavene vi har sånn til hverdags, må den andre overta med et smil.

Kanskje er det i ferd med å skje noe. I det siste har mannen gitt uttrykk for at han har lyst til å kokkelere litt, og jammen er han ikke i gang. Min svigerfar, Store Thv, var voldsomt matglad, – og favorittdesserten var noe som het Baba au ruhm, eller babas i rum, som vi kaller dem, noen små kaker eller boller av gjærdeig. Kakene var nedlagt i en rom-sirup, og de ble kjøpt hos Stabbur Nilsen. Akkurat det er litt morsomt, for herr Nilsen solgte som kjent ikke alkoholholdige varer i sin butikk. Antagelig visste han ikke at disse importerte boksene med dessertkaker inneholdt alkohol.

DSC02128

Ute på det store internettet kan man finne oppskrifter på det meste, også på Baba au ruhm. En flaske brun rom, Mount Gay, ble innkjøpt, og så var kokken i gang. Gjærdeigen skulle heves både rundt og flatt, eltes og knas, og så ble lagt i middelsstore papirformer, av det slaget man bare finner på IKEA. Etter steking ble de lubne, små bollene stukker med en strikkepinne, før de ble lagt lagvis på glass og overhelt sukkersirup med riiiikelig med rom.

DSC02131

Der ble de ikke liggende lenge, for å si det sånn. Dere aner ikke hvor gode de er! Søte, sterke, myke – og tilsatt en liten kremklatt. Da jeg hadde et lite arbeidsmøte her hjemme en mandagskveld i jaunar, måtte jeg bare by på noen smaksprøver.

Synd ikke svigerfar fikk smake.

Bak mer, Thv!

Billig, billig, billig mat

Jeg var en tur på Meny i dag. Handlelista vår kort. Jeg skulle bare komplettere kjøleskapet med noe småtteri. Onde tunger påstår at mat er dyrt i Norge. De tungene er virkelig onde. Mat er billig. Til dels er mat superbillig. Antagelig for billig.

La oss for et øyeblikk legge bort tanken på ren og ufordervet mat. la oss snakke om kyllinger som har blitt sprøyta med saltvann, hermetikk med spam og alt det andre en annen gang. Klart det er viktig, men tenk i stedet på at det fortsatt finnes unger som sulter, – og mange, mange mennesker må hver dag drikke urent vann og spise mat vi nordmenn ikke ville tatt i med en grillvott. Sett i et sånt perspektiv, kan vi kanskje et øyeblikk legge bort kvalitetskriterier bare vi som er rike kan tillate oss, og heller tenke på hvor liten del av inntekten vår vi må bruke for å unngå sultedøden. Det var nemlig det jeg gjorde i dag. I stedet for å tenke på økologi og frittgående høner, havfersk fisk og nyplukka bær valgte jeg å tenke på ren (som i ikke skitten), mettende mat.

Det første jeg skulle ha var kylling. i kjøledisken fant jeg en død og ferdig stekt av slaget. Den var merket First Price, og den kostet den kompliserte sum av 29 kroner og 90 øre, som i mitt hode blir oppgradert til 30 kroner. Nå kan man komme med mange innvendinger mot en sånn kylling, både når det gjelder dens levekår og mye annet, men i dag skulle vi altså la innvendingene ligge. Jeg kjøpte riktig nok ikke den billige fuglen. I stedet plukket jeg noen Prior-fileter til en langt høyere pris, – uten at jeg tror jeg kjøpte aksjer i en kyllings lykkelige liv av den grunn.

Mens jeg vandret rundt mellom hyllene, tok meg en smaksprøve her og to smaksprøver der (Gratis mat!), snublet jeg stadig over mat på tilbud. I grønnsakdisken plukket jeg med meg det lille jeg skulle ha, og innimellom agurker og epler var det digre mangoer til rett over 20-kroningen og salatblandinger med 30 % rabatt. Overfloden er voldsom, friske grønnsaker og frukter av alle slaag. Det er så mange epleslag å velge mellom, at man skal være glad man har en favoritt. Ellers hadde det blitt helt umulig.

Fjordland-middager er vanligvis ikke helt billige. I dag kunne jeg få en porsjon skinkestek med surkål, saus og poteter for 20 kroner. Det skyldtes selvfølgelig at den ville gå ut på dato om et par dager, uten at det spiller noen rolle. Jeg har smakt Fjordland en gang, og det smaker slett ikke verst. Det er i hvert fall mat, – middagsmat, – og bor du på en institusjon har du helt sikkert fått dårligere middager enn Fjordlands.

Da jeg føk forbi frysedisken, så jeg plutselig en sånn tilbudslapp. Denne gangen handlet det om ishavsrøye fra Vesterålen, muligens fra mammas hjembygd. 52 kroner skulle de ha for to flotte fileter, – kvalitetsmiddag til to personer. Hvorfor den var satt ned i pris, vet jeg ikke. Det handlet i hvert fall ikke om holdbarheten. Jeg hev fire pakker i kurven.

Ost og nøtter, melk og yoghurt, – jeg hadde fått det jeg skulle og satte kursen mot kassa. På veien snubla jeg i en stabel kyllingbokser. Kyllingskinke het den visst. Sånne bokser bruker vi nesten aldri, men jeg vet jo at det egner seg til menneskeføde. Når vi kommer litt for sent hjem fra jobben en tirsdag i november, når det eneste vi orker å hive sammen er salatblader, tomater, agurker, avokado, nøtter, ost og til slutt noen terninger kjøtt av et eller sannet slag, – da kommer en sånn boks til sin rett. Pris: Ti kroner boksen. For 50 kroner fikk jeg fem bokser.

Vi har høye lønninger i Norge, og bare en bitte liten del av pengene vi tjener går til mat, – og det enda mat er det eneste vi ikke kan klare oss uten. Selv om jeg har råd til å kjøpe alt det jeg vil, er det sjelden jeg forlater en matbutikk uten å ha rasket med meg noe av denne tilbudsmaten. Ikke er jeg født under krigen heller.

En gang skal jeg ha som prosjekt å se hvor billig jeg kan leve en måneds tid, men skal det være noe poeng i det, må jeg gi bort det jeg sparer til noen som sulter. Kvaliteten på tilbudsmaten varierer, men det gjør kvaliteten på dyr mat også, og alt jeg finner i butikken er føde de fleste mennesker i verden ville vært takknemlige over å kunne sette på middagsbordet sitt.

Det er jeg også.

I en annen verden

Vi snakket om det på jobben i går. En kollega hadde undervisning på skolen om formiddagen, og om kvelden satt hun på Sicilia og spiste middag. Det går unna i vår moderne verden.

Jeg våkner opp i Fredrikstad i dag tidlig, og der gjorde jeg det jeg pleier å gjøre i Fredrikstad en fredag morgen. På jobben rakk jeg både historieprøve, undervisning og møte i plangruppa. Rydda litt fikk jeg også.

I bilen nedover E6 rakk jeg å rette en liten bunke prøver, før det var min tur til å overta rattet. Været var nydelig: 15 grader, sol og stille. Vakkert var det langs veien nedover i Sverige.

Her nede fant vi fort fram til det gule huset vårt. Her er det fint å bo, riktig hjemmekoselig og privat. Så hev vi oss på syklene og fant veien over broa og inn i Indre By. Igjen var Paludan målet. De har verdens lekreste tapasplatte. Hvordan de kan servere det så billig er en gåte. Så mange og flotte ingredienser hadde vi ikke fått for samme pris på Meny der hjemme.


Hvitvin hadde de også, – i sjenerøse glass. Så satt vi der og kjente på feriefølelsen, spiste, drakk, prata og kikka ut gjennom vinduene og inn på biblioteket over gata, mens bokhyllene på Paludan speilet seg i rutene.

Etterpå syklet vi hjem mellom mennesker på vei til og fra, gjennom trange gater, forbi fakler og uteserveringer som fortsatt holder koken, – hjem til det lille, gule huset i Christianshavn.

Det er høstferie!

Myntete

Det manglet ikke på advarsler i kommentarfeltet da jeg hadde laget meg urtebed i fjor. Urtebeddet besto av flere ulike planter som ble puttet i samme sinkbalje. De fylte ikke mye blomkarsen, gressløken, basilikumen, mynten og tomatplantene.

Det var mynten det handlet om. Advarslene gikk ut på at mynten kom til å overta hele beddet. De fikk helt rett de som påsto dette. Mynten har overtatt hele balja, og den vokste så voldsomt at den kverket alt det andre. Det ingen sa, var at en sånn sterk plante også overlever vinteren. Tidlig i vår viste det seg at den hadde kommet seg helskinnet gjennom snø og kulde, og veldig fort var balja helt full.

Jeg plukker inn mynten og lager te. Bladene fra en stilk rives opp og legges i en sil. Så heller jeg kokende vann over. Noen ganger søter jeg den bitte litt. Det er utrolig godt. Smaken er skikkelig myte, og den er så kraftig at man kjenner det i øynene.

Nå vil jeg ha en sånn balje på hytta også. Baljen har jeg, men hittil i år har jeg ikke funnet noen som selger akkurat denne kraftige, mørke mynten.

Kanskje jeg skal flytte noen av hjemmeplantene ut på hytta?

Vår egen Basil, en frokost og et drama

Det som egentlig var veldig kritikkverdig på Fawlty Towers, skulle utvikle seg til å bli det vi kommer til å huske best fra denne ferien. Jeg har aldri tenkt på å drive hotell, men der nede lå jeg i senga om kvelden og planla hvordan jeg med enkle grep skulle fått orden på dette lille etablissementet. Frokosten var et kapittel helt for seg selv, og det minnet mest av alt om en sånn farse der noen løper ut og inn dører, og den som løp var selvfølgelig Basil, – for på et Fawlty hotell må han hete Basil. Selv om rollen hans var mer Manuels, var oppførselen helt klart en Basil verdig.

Elleve rom er det på hotellet. Om morgenen var vi sjelden mer enn seks personer som skulle spise samtidig. Likevel klarte ikke Basil servere frokost. Det hvite brødet var så tørt at det krøllet seg i kantene. Litt ost og pølse delte plass på en tallerken, men det var nesten alltid tomt for noe, og det oppdaget aldri Basil før noen fortalte ham det. Så var det ut på kjøkkenet og inn igjen, fram og tilbake. Kanskje hadde han ikke så mange tallerkner der ute, i hvert fall var det stadig tomt, og når de kom fra kjøkkenet, var de klissvåte. På nettet har noen anmeldt hotellet, og de fortalte muntert om Basil som forsvant ut på kjøkkenet for å hente froksten, – and stayed there!

Vi fikk egg. Klart vi fikk egg. Ett hver. Basil var livredd for at noen skulle ta to, så hver gang det kom en gjest, ruslet han ut på kjøkkenet for å hente ett, – hvis han hadde. Det hadde han ikke alltid, – eller han tok inn litt for få. Kaffen minnet mest om te, og tevannet var en knapphetsvare. Skulle vi ha noe så avansert som melk til kaffen eller salt til egget, måtte vi spørre, – og kanskje fikk vi det, kanskje ikke. Midt oppe i dette svinset han rundt og ville prate, hjelpe oss med å finne utfluktsmål, snakke om krisa i Europa, om korupte italienske politikere og svikefulle latviske jenter. Egentlig var det ganske ille, men som vi sa til det østeriske paret ved nabobordet: It’s part of the experience! Det var ingen grunn til å undervurdere underholdningsverdien til Basils eskapader.

Men så gikk det ikke lenger. Noen klaget, og noen var altså ikke oss. Da vi kom hjem torsdag kveld sto Basil og ventet. Som vanlig hjalp han oss med parkeringen og spurte hvordan vi hadde hatt det, – men hele mannen oste av ubehag, og så kom det: Noen hadde klaget. Sjefen var sinna. Basil fikk ikke lenger servere frokost. Gjestene skulle eskorteres til en restaurant borte i gata. Vi er nok veldig bløthjertede både kjæresten og jeg, for plutselig var vi fulle av medfølelse, og jeg hørte helt tydelig at vi begge sa noen om at frokosten var grei, og at vi aller helst ville spise hos Basil. Klart vi ville! At frokosten var fin eller god eller av høy kvalitet, sa vi ikke, – det ville være å gå for langt, men det er mulig Basil tolket det sånn, mye kunne tyde på det, – og nå kom anledningen han hadde ventet på: Om ikke vi kunne gå ham i forsvar? Om ikke vi kunne si til sjefen at vi aller helst ville spise frokosten til Basil? Han gikk lenger: Om ikke vi kunne si til hotellsjefen at enten ble det Basils tynne kaffe, krøllete brød og mulige egg eller ikke noe. Det kunne vi ikke love, – bare nesten, sa vi.

Dagen etter var det tomt og stille i frokostrommet. Jeg tror Basil ville vært stolt av oss om han hadde hørt hvordan vi argumenterte for frokost på hotellet. Det var tross alt det vi hadde betalt for, og det var så mye greiere. Men det gikk jo ikke, og mens vi tuslet bak resepsjonisten som skulle følge oss til frokostalternativet, slikket Basil sine sår. Den var nok bedre den frokosten vi fikk der borte på den pene restauranten, men jammen var den ganske kjønnsløs også. Det er lite spenning i en ferdig frokostplatte, – og dessuten var det ingen morsom, skravlende Basil som ilte hit og dit med et egg her og litt sukker der.

Men dramaet var ikke over. Om kvelden turde vi nesten ikke gå over verandaen. Der var det møte, nemlig. Rett utenfor vinduet vårt satt sjefen, sjefens venn Tyrenakken og Basil. Planen var nok å finne en løsning. I stedet ble det ropt og kjeftet og bøset. Pengesummer fløy gjennom luften, og vi kunne høre Basils indignerte stemme stige til store høyder. Tidligere på dagen hadde vi spurt ham om hans framtid på hotellet, og han mente merkelig nok at den var lys. Vi var ikke like overbevist, og etter en time på verandaen utenfor vinduet vårt, var nok også Basil noe mer realitetsorientert. De holdt på lenge, – og det ble veldig plutselig stille. De hadde vel ikke drept ham?

Selv om frokosten gikk til helvete, kunne jo Basil kommet sterkere igjen på middagen. Vi prøvde som kjent middagen til Basil, ut fra tanken om at det ene stedet kan være like bra som det andre. Det viste seg at det ene stedet kunne være mye verre enn det andre. Det gikk egentlig helt og aldeles galt, og det spørs om Basil har noen flere ben å stå på. Resten av uka visste vi ikke hvordan vi skulle få i oss middag uten å såre Basil. Pyntet vi oss og gikk med kurs mot utgangsdøra var han der med en meny, – eller han så på oss med et såret blikk. Han som laget real Italian dinner med poteter kokt i olje ved lav temperatur. Det endte med at vi måtte finne ut hvor Basil var i landskapet, før vi snek oss ut døra. En dag tok Thv en øl med ham, før jeg kom ned og spurte om vi skulle gå en liten kveldstur, og så snek vi oss av sted for å spise, og passet på å tørke oss godt rundt munnen før vi kom hjem.

Det verste er at vi kan komme til å bestille rom på det samme hotellet neste gang også, – men da må vi forsikre oss om at Basil ikke har fått spraken helt og holdent.