Hva var det med Roma?

Vi reiser ikke veldig mye, men mer enn vi gjorde før. Noen ganger handler det om å besøke noen, andre ganger om å oppleve noe eller kanskje vil vi bare slikke litt sol sånn midt i vintermørket; men alltid er det aller viktigste å få luft under vingene og se noe annet enn det vanlige. Etter en feriereise er jeg alltid veldig klar for å jobb og hverdagsliv.

Det er snart fire uker siden vi var i Italia og Roma, men enda går jeg og sutter på den karamellen. Jeg hadde egentlig tenkt å fortelle litt mer fra ferien, men det ble umulig. Vi er midt i høstens mest aktive konferansetime og rettetid, – og da jeg talte opp forrige ukes arbeidstimer, havnet jeg på 53. De timene som blir til overs da, setter jeg av til helt andre ting enn blogging.

Men Roma, altså, – hva var det med Roma? Selvfølgelig handlet det om at vi bodde så romersk og romantisk. Det var med på å skape en helt spesiell stemning, men det var så mye mer. Maten, for eksempel. Vi sliter litt med de overdådige italienske middagene, men etter hvert har vi lært oss at det går an å bestille flere forretter, om man ikke er sulten nok på primo, secundo og hele resten av tallrekka, og forrettene i Italia er noe helt for seg selv.

Og så er det historien. Den er jo absolutt over alt i Roma. Da vi skulle besøke Den protestantiske kirkegården, visste vi at den lå ved siden av Cestiuspyramiden, men ikke visste vi at den ble bygget før Kristi fødsel. Er det mulig, liksom.

Vi brukte et par timer på Panteon, men ellers var vi faktisk ikke inne i verken Colosseum eller Peters-kirken. Når man har tre dager til rådighet, gjelder det å økonomisere med tiden, – og vi skal tilbake. Det er det ingen tvil om.

Ikke at man må gå inn noe som helst sted for å nyte historien. Noe av det jeg virkelig satte pris på, var at vi stadig snublet over pågående utgravinger. Det  var bare å gå inn og rusle mellom store lager av søyler og statuer. Roma er full av dem. noen steder var det satt opp provisoriske informasjonsplakater, og så var det bare å lese og se.

Heldigvis holdt mitt vonde kne, – takket være at jeg la forfengeligheten på hylla og holdt meg til joggesko og sandaler med dempere. For det blir mye gåing. Vi gikk og vi gikk, morgen, middag og kveld, – og over alt var det noe å se på.

Heldigvis er ikke avstandene så store i Roma, og bare en gang følte vi behov for å bruke kollektivsystemet. Ellers holdt vi oss til apostlenes hester.

Været holdt, det var sommerlig og fint. Først utpå kvelden følte vi behov for ei jakke utenpå sommertøyet. Den siste dagen fikk vi likevel oppleve Roma i regn, og til og med det ble et positivt minne: Å stå inne i et portrom og vente, mens det høljet ned i gatene utenfor.

Thv og jeg liker best å dra på ferie alene. Når vi er på tur, vil vi bestemme selv, – og ikke minst vil vi ombestemme oss hele tiden. Likevel er det hyggelig å være sammen med andre, og siden alle veier møtes i Rom, var byen full av kolleger og folk vi kjenner. Det førte til en hyggelig vinkveld med kolleger vi møtte i Trastevere, og en kveld inviterte vi en kollega og hennes mann på litt vin hjemme hos oss, før vi gikk ut for å spise sammen. Det ble en veldig hyggelig kveld.

Å møte folk hjemmefra ute på den måten ga mersmak, så neste gang synes jeg alle jeg kjenner skal dra samme sted som jeg har tenkt meg. De kan gjøre som de vil hele dagen, men om kvelden vil jeg spise middag med dem. For en strålende ide!

Hva rakk vi å se og gjøre på tre dager: Dypstudier av Panteon og Den protestantiske kirkegården, rusletur og middag i Trastevere, besøk utenfor Colosseum, på Piazza Navona, Spansketrappen, Fontana de Trevi, El grecco, Sigrid Undsets hus, mye rusling og hyggelige måltider rundt Ciampo di Fiori, – og egentlig ganske mye mer.

Mye har vi ikke sett, og det åpner for en ny tur om ikke så alt for lenge.

I Hattemakergrend

Det er ikke så nøye hvor vi bor når vi er på ferie, hører jeg mange si. Vi skal jo nesten ikke være der likevel.

Jeg er ikke helt enig. Det stemmer at vi ikke er så mye på rommet når vi er på ferie, men noen timer blir det jo. Særlig for oss. Vi er gjerne på farta hele dagen, men om kveldene er det ikke sjelden vi er på hotellrommet i mange timer. Noen ganger spiser vi til og med dagens siste måltid der.

Ferie er ikke bare alt det vi ser. Like viktig er den stemninga vi får, og i Roma er stemning viktig.

En kollega tipset oss om hvem vi burde leie av i Roma, og hvis stemning er viktig, går det ikke an å bli mer fornøyd. Via dei Cappellari er alt det jeg håpet Roma skulle være.

Via dei Cappelari ligger midt i Romas smørøye, 150 meter fra Champo de Fiori, og med kort avstand til nesten alle severdigheter.

Leiligheten ligger i et hus fra 1400-tallet, høyt oppe i etasjene, og ja, – du må klatre på smale, trange stentrapper. Den er bare på 30 kvadratmeter, men rommer det vi trenger: Et lite, men ganske velutstyrt kjøkken, gassbrenner, kjøleskap og vaskemaskin (Den trengte vi riktig nok ikke.) Et pent, flislagt bad med dusj, do og bidet.

Oppholdsrommet er kombinert stue og soverom. Senga var hard og god, og vi hadde både sofa og spiseplass. Over senga var det ei hylle med masse bøker om Roma.

Noe av det beste var gata utenfor. Nede på fortauet satt ungdommer og flørtet sånn i kveldinga, og det var langt ned. Og tro det eller ei, det hang klesvask ut av vinduene.

I vinduene rett over den trange grenda, kunne jeg se han unge, kjekke stå over oppvasken, mens håndtverkerne nede på hjørnet sang og plystret.

Via dei Cappellari ligger i et gammelt håndtverkerstrøk. Nå er det langt mellom hattemakerne der i dag, men en gang var det annerledes.

Som vanlig moret jeg meg med å ta parallellbilder, og på nettet fant jeg ganske mange gamle bilder, både fotografier og malerier, fra denne gata.

Når vi ble sultne om kveldene, ruslet vi bort på Chiampo de fiori og spiste middag, – og så var det kort, kort vei hjem til vårt lille krypinn.

Jeg håper ikke det var siste gang vi bodde i Hattemakergrend i Roma.

Leksehjelp i Roma

Vi tok båten i dag, fra Isola Tiberina til Ponte sant Angelo.

Petersplassen ble besøkt, vi spiste lunsj, og livet var behagelig.

Da vi gikk ombord i båten for å returnere, kom sønnene til en av de to båtførerne om bord. Skolen var slutt, og nå skulle det gjøres lekser.

Pappa organisere med fast hånd. Yngstemann fikk disken. Han skulle øve på å sette stor forbokstav etter punktum. Det gikk bra en stund, men så falt hodet ned i boka, og han sov søtt.

Femtenåringen hadde fysikklekse, og den var vrien. Pappa lot båt være båt, og forklarte så godt han kunne. Han var opprinnelig spansk, og den eldste gutten var født i Spania. Begge guttene gikk på spansk skole.

Det varte ikke lenge før Thv kobla seg på:

«Maria ser ut av vinduet. Noen har kastet ut en søplepose, og den passerer vinduet hennes på 0,34 sekunder. Vinduet er 130 cm høyt. Maria lurer på hvem i etasjene over som har kastet posen. Bruk tyngdens aksellerasjon lik 9,8 m pr sekund i annen, se bort fra luftmotstanden og regn ut hvilken etasje posen ble kastet fra.»

Det sto ingen ting om hva man skulle gjøre med synderen når løsningen var klar.

Det ble en hyggelig leksestund. Gutten hadde kommet langt, men sto fast på noe småtteri. Oppgaven var gitt på spansk, men tall er tall, og både far og sønn snakka engelsk. Thv regna og forklarte. De kom i mål før siste holdeplass, og vi fikk et hyggelig ferieminne om en utrolig hyggelig liten familie.

Dagens anbefaling: Hotel Marad

Vi bestiller nesten alltid hotell via booking.co. Denne gangen orienterte jeg meg rundt Pompeii, krysset av for gratis parkering, ditto wiki og utendørs svømmebasseng. Deretter ba jeg om å få de billigste først, – billig er sjelden feil.

Da jeg så hvor lite jeg skulle betale, oppgraderte jeg til et rom med utsikt både til Napolibukta og Vesuv. Det ble hotell Marad.

Rommet var hyggelig, rent og pent, badet greit, selv om dusjen var litt liten.

Vi bodde i tredje etasje, og utsikten var fantastisk.

I samme etasje, rett utenfor døren vår, var takterrassen.

Der satt vi rett før solnedgang, jeg med strikketøyet mitt, – og jeg var ikke alene om det. Det var flere strikkende damer rundt meg.

En time før middag åpnet de en liten bar, lamper ble tent, og det hele var bare lekkert.

Marad er et meget fredelig hotell, og alle andre gjester var på vår alder og eldre. To turistbusser, en med folk fra Canada, dukket opp ved middagstider, og vips så var de borte. Da vi spiste frokost i åttetida, var de allerede på vei inn i bussen for å dra på sightseeing.

Vanligvis spiser vi ikke middag der vi bor, men det gjorde vi denne gangen, – alle tre kveldene. For det første var det dårlig med restauranter i området. Dessuten var maten vanvittig god. Jeg har for eksempel aldri fått bedre forretter. At kelnerne var flinke, vennlige og personlige trekker heller ikke ned.

Vi lærte sist vi var i Italia, at rett nummer to, den med pasta eller risotto, blir alt for mye for oss. Kokken på Marad varta som sagt opp med noen forretter som var en fryd for både øye og gane, – og igjen, om det betyr noe for deg: rimelig.

Vi var forskånet for høy musikk og støy, det var fredelig ved bordene, men på lørdagskvelden hadde de tausa inn en smørsanger, og det var faktisk ganske hyggelig.

Marad ligger i åsen over Torre del Grecco, en by vi forbigår i stillhet, men bare 15 minutter fra Pompeii og en drøy time fra Amalfi.

Omgivelsene er vakre, gamle villaer med nydelige hager.

Nevnte jeg bassenget? Vel, det er der, bak i en trivelig hage, og selv om vi nærmer oss oktober var det varmt nok for både soling og bading.

Jeg skriver dette mens jeg sitter på en fortauscafe utenfor Pantheon i Roma. Kelneren har akkurat overbevist oss om å smake hans hjemmelagede tiramisu, og han hadde rett: Den er ille god. Det er grenser for hvor mye jeg kan blogge om et hotell vi har forlatt, men bare litt til:

Da får det holde for denne gang. Er det noe du lurer på, er det bare å spørre.

Bare et siste bilde: Frokostplassen.

Amalfikysten, Ibsen og Nora.

Jeg har alltid tenkt at det var sterkt overdrevet da Nora påsto at hun hadde reddet Torvalds liv da hun sørget for et Italia-opphold for ham. Jeg tviler sterkt på at en vinter i Amalfi kan kurere sykdom, men noe måtte hun jo finne på for å rettferdiggjøre dokumentfalskneriet sitt.

Sommeren og høsten 1879 satt Ibsen i Amalfi og skrev Et dukkehjem, og det er morsomt å tenke på at mye av det han så ligger der ganske uforandret. Utsikten over havet var selvfølgelig den samme, men det var og mange av husene og de trange gatene. Støyen fra de digre bussene var han forskånet fra.

M

Vi var ikke lenge i Amalfi, bare et par timer. Byen er fullstendig stappa med turister, man går i kø, og det er ganske slitsomt.

Byen ser ganske liten ut, men går man inn en sidegate og gir seg trappene i vold, oppdager man at husene kryper oppover fjellsiden, og det ene huset holder det andre i hendene der de henger nedover fjellsiden.

Mitt vonde kne hyler heldigvis ikke når jeg går oppover, og i dag fikk lungene øvet seg litt. Det skal visst være så sunt.

Amalfikysten er en bratt, svingete og trang affære, og all ære til Thv som svingte den relativt store Nissan Noten vår trygt gjennom hårnålsvingene. Vi hadde noen nær-døden-opplevelser hver gang vi møtte en buss.

Etter en sånn tur forstår man hvorfor de gamle italienske bilene er som de er.

Utsikten var formidabel oppe i de svingete veiene, men den utsikten fikk ikke Thv så mye glede av. Ikke var det lett å fotografere heller, for stoppe turte vi ikke.

Da vi kom så langt som til Positano ga vi opp tanken på fredelig rusling i romantisk by. Hundrevis av biler sto parkert langs den smale veien oppover fjellsiden, og nede i byen var det trangt og tjoka fullt av folk. Gatene gikk tvers gjennom restaurantene, og Thv måtte være forsiktig så han ikke kjørte på kelnerne.

John Steinbeck skal ha sagt at Positano er verdens eneste loddrette by, og om det ikke er sant, er det godt ljugd. Om det alltid er så mye folk der, vet jeg ikke, men i dag var det overfylt, og ikke plass til oss.

Snirklete veier til tross, Amalfikysten ligger bare en drøy time med bil fra hotellet vårt, så det er ikke som om vi brukte hele dagen på tur.

Før klokka to og lunsjtid var vi tilbake på drømmehotellet, og det kan jeg fortelle litt om en annen dag.

Pompeii, – jeg har venta i over 40 år

Stakkars fyr, han skulle bare visst.

Da Vesuv blåste ut i 79 e Kr kom han seg ikke unna, men ble begravet i pimpsten og aske, før noen fant ham og plasserte ham på ei hylle sammen med naboer og venner.

Jeg vet ikke når jeg først hørte om Pompeii, men det var da jeg var lita jente, og siden har jeg drømt om å komme dit, – om å komme hit. Jeg er her nå.

Jeg kunne selvfølgelig ha vært her for lenge siden, i hvert fall etter at økonomien sluttet å være stram, men det skulle altså ikke være i sommervarmen, og så ble det utsatt og utsatt. Nå er perfekt.

Det har vært en fantastisk dag. Vi hadde hørt at store deler av byen er lukket for publikum, og det stemmer, men hjelpes meg så stor den byen er. Det er mer enn nok å se, flere gater å gå enn man rekker på en enkelt dag.

Det var akkurat like merkelig og fantastisk å gå der som jeg hadde trodd. Alt er på ordentlig, ekte, og historien suste så jeg fikk dotter i øra.

De bodde fint disse romerne, i lekre villaer med atrium, soverom og alt de kunne trenge. I atriene spiste de middag og var med venner.

Lunsj spiste de ute, på restaurant eller gatekjøkken, og vi så mange av dem, så mange at jeg fikk lyst til å kommersialisere litt der inne i ruinbyen. Hva med å servere mat fra et av disse gatekjøkkenene, en liten pompeiiansk meny for turister?

Vi har drukket vann der romerne drakk

og besøkt både badehus og horehus.

Horehuset var for øvrig en sørgelig affære, et trangt hus dekorert med erotiske bilder, utstyrt med små båser der jentene kunne møte kunder. Den gesjeften har aldri vært noe å rope hurra for.

Vi hadde sikkert hatt glede av å følge en guidet gruppe, men etter et helt liv med interesse for Pompeii, har vi lest så mye om dette samfunnet, at vi valgte å klare oss på egen hånd.

Noen ganger tjuvlytta vi på andres guider og oppdaga til vår overraskelse, at når konteksten er så tydelig som her, kan vi til og med forstå litt italiensk, for eksempel at horene brukte svamper dyppet i sitronsaft for å unngå å bli gravide. Akkurat det visste vi fra før, men det var morsomt å høre det på italiensk og skjønne hva som ble sagt.

På forum fikk vi høre noe vi ikke visste. Vi lærte om alle templene, og spesielt om Apollontempelet som du ser på bildet over her. Inn der kom bare prestene. Unntaket var en gang i året når det var valg. Da gikk borgerne inn porten til venstre, stemte og så ut porten til høyre.

Det som overrasket oss mest var størrelsen på byen, alle gatene, husene, – og alle de fantastisk dekorere veggene. I de rikes huse var til og med trange korridorer malt, og takene fulle av fantastisk stukkatur.

Men alle i Pompeii var ikke rike. Her var fattigfolk og slaver også, og kanskje kunne de vist akkurat det mer tydelig. Vet man ikke bedre, kan man fort tenke seg at dette var en lykkens by for alle som levde der.

Grafittien på veggene ga litt kontakt med dem som levde i Pompeii. En guide fortalte at fisken med med halefinne som baller, skal forestille en penis, og at en sånn liten fisk er ment å være oppmuntrende: «Kom igjen, vis at du er en mann.» Og det kunne de jammen trenge. Særlig i 79.

Nå må jeg gi meg for denne gang. Vi skal ut å spise middag. Egentlig har jeg litt lyst til å dra tilbake i morgen, men jeg vet ikke helt. Kanskje skal vi spare resten til et annet år. Denne søylen har venta på meg i 1935 år, og nå har jeg kyssa den, akkurat som jeg hadde planlagt.

Og forresten, Solveig og Steven: Vi fant pizzarestauranten og parkerte der. Takk for tipset.

Jeg slutter med «Vokt deg for hunden»-gulvet. Akkurat det rommet var stengt, og det var skiltet med beklagelse. Men mitt lille kamera kommer til over alt. Jeg stakk det gjennom noen sprinkler før jeg åpnet Objektivet, fotografere og trakk inn objektive så kameraet ble lite og kunne lirkes ut mellom sprinklene igjen.

Voila!

Himmelsberga – Ølands museum

Jeg blir visst ikke ferdig med Øland. Vi kom klokka fem på onsdag og reiste klokka tre på torsdag, – under ett døgn var vi der, og likevel opplevde vi så mye.

Torsdag formiddag kjørte vi nordover, – ikke nordover som i langt nord, men lenger nord enn vi var dagen før. Der snublet vi over Himmelsberga, Ølands museum.

Dette var akkurat et sånt museum vi ville se, for her kunne vi lære om bondesamfunnet på Øland. Vi fikk se en samling gårder, nærmest en landsby, – hus og uthus med møbler og maskiner.

Thv var ikke til å rive løs fra gammel, fin mekanikk i tre, – et slags gangspill eller tredemølle. Den var helt fantastisk. Nesten alle delene var laget av tre, og tannhjulene var utskiftbare.

Sol og sommer, fint vær og alle behov tilfredsstilt – da er det lett å la seg overveldes av bonderomantikk. At livet den gang da var et hardt slit, vet vi så alt for godt. Samtidig skal vi ikke overdrive fokuset på slitet heller. Bønder på fruktbar jord har i det minste hatt mat i magen.

Vi fikk se hjemmene til både fattig og rik, – mye morsom og fantasifull dekor, lekre lappetepper og veggmalerier. Å male forsikringspolisen på veggen kan ha vært et sjansespill, – om man skulle få bruk for den.

Øland er ikke stort, og det huser bare 25 000 fastboende. Jeg må si jeg var imponert over kvaliteten på museene, de velstelte gravhaugene og fornminnene, alle opplysningsplakatene langs veiene. Dette er de gode på.

Museet hadde sin egen barnegård, og et pedagogisk tilbud for barn. I en av bygningene var det innredet en veldig lekker café i gammel stil, og museumsbutikken var virkelig noe for seg selv. Her var det ingen made in China-produkter, men bøker og kunsthåndverk fra området, – mengder av fine produkter.

Eketorp borg

Vi hadde ikke planlagt Ølands-turen vår særlig godt. Vi skulle jo bare ta en kikk på det store alvaret.

Men da vi kjørte rundt, oppdaget vi jo fort at det var mer enn nok å se på. Øland har vært bebodd siden stenalderen, og fortidsminnene ligger tettere enn jeg har opplevd noe annet sted vi har vært. Landskapet er pepret med bautastener, det er runestener, gravrøyser, historiske murer, – og i jorda er det gjort store funn. I tillegg kommer alle landsbyene og gårdene som ligger der de har ligget i uminnelige tider.

Noe av det første vi snublet over var Eketorps borg. Hvis du pleier å hoppe over lenkene her på bloggen – ikke gjør det her, særlig ikke wiki-lenken. Eketorp er virkelig verdt et besøk både IRL og på nett.

Siden besøket ikke var planlagt, kom vi etter stengetid. Selve borgen bak ringmuren var imidlertid åpen, og vi fikk en flott opplevelse i kveldinga.

Det har vært aktivitet i dette området siden 300 år e Kr, – men borgen har hatt ulik funksjon gjennom århundrene, og de regner med at den har hatt tre hovedperioder. De som har rekonstruert borgen har gjort et sjakktrekk når de har delt den i to. Den ene viser en jernalderborg, den andre en middelaldergarnison. På den måten slår de to fluer i en smekk, og vi får se en historisk utvikling på et lite geografisk område.

Vi har jo sett sånne ringborger før, men jeg har alltid forestilt meg at de var ganske tomme på innsiden, at de bare inneholdt en gress-slette. Sånn var det ikke, og det var et fantastisk syn som møtte oss da vi kom inn. Selv om dette er en rekonstruksjon, ligger borgen der den alltid har ligget. Stener fra den opprinnelige borgen er brukt i museumsbygningen, brønnen bak ringmuren gir fortsatt vann og originale gjenstander er stilt ut i museet. Sånt gir en duft av autentisk historie.

Vi forsto plutselig at folk i perioder har bodd i disse borgene. Her fant de trygghet i ufredstider. Samtidig som de dyrket jorden og stelte sine husdyr på utsiden, kunne de søke tilflukt i borgen nattestid. På Eketorp kunne vi se en hel landsby. Til og med griser og gjeter gresset mellom husene på innsiden av ringmuren.

Det ble et kort besøk, og vi kom verken inn i husene eller museet. Trøsten er at vi var der nettopp for å få en første smak. Det blir garantert et nytt besøk en eller annen gang.

Vi møtte aldri Johan Theorin

Både Thv og jeg har lest krimbøkene til Johan Theorin, og gjennom ham har vi lært at det er et sted i verden som heter Øland.

På Øland er det en landskapstype som heter Alvaret, og det spiller en stor rolle i Theorins bøker. Vi hadde aldri hørt om alvaret før, så det måtte oppsøkes. Et alvar er et flatt, myrlignende landskap på kalkstensbunn. Det er enormt, og dekket av myr og mose – og en enorm mengde planter.

Nå har vi sett det, gått på det og kjørt over det.

På Øland er det kalksten. Over alt så vi denne stenen i kilometerlange gjerder på alvaret, i grunnmurer og uthus. Stenen ser ut til å brytes i rette vinkler, sånn at den er lett å bygge med.

Vi var bare på Øland i to halve dager. Planen var å ta en liten kikk for å se om det ga mersmak. Det gjorde det, og vi skal uten tvil tilbake.

Vi kom ganske sent på dagen, rigget oss til på pensjonatet, og så kjørte vi av sted. Først krysset vi Alvaret, så kjørte vi sørover rundt sydspissen og tilbake til utgangspunktet.

Øland er superromantisk. Veien går rundt hele øya, og de små landsbyene og gårdene ligger ut mot veien akkurat som de har gjort siden vikingtid. I ytterkanten av landsbyene lå de minste husene, de som var eid av folk uten egen jord. Gjett om dette er populære sommerhus.

Og selvfølgelig forelsket jeg meg i et hus denne gangen også. Det gjør jeg alltid. Huset er til salgs, og ligger tett inntil Karl X Gustafs mur, og bare den er en studie verdt. Huset har en diger hage, flat og som skapt for uteliv. Og så selve huset da. Det er stort og pent, med verdens vakreste vinduer.

Man skulle tro jeg var misfornøyd med det jeg har her hjemme, sånn som jeg alltid drømmer meg bort hver gang jeg faller for et hus et annet sted. Inne i hodet mitt møblerer jeg og flytter inn i løpet av fem minutter.

Svømmebasseng blir installert i hagen, uthuset gjort om til lekre dobbeltrom og B&B skiltet hengt opp over porten. Det er en tankelek jeg rett og slett har mye glede av.

På vei hjem fra sydspissen, kom vi akkurat tidsnok til å få med oss solnedgangen bak vindmøller og bautastener.

Men Johan Theorin møtte vi ikke. Nå håper jeg han skriver i hvert fall en bok til fra dette miljøet. Det vil være noe helt annet å lese nå som jeg har vært der selv.

Nine Millon Bicycles

Jeg tror denne posten vil kle et sound track, – og bortsett fra bildene av fine sykler, viser den også hvor godt kameraet mitt er. Selv om fotografen ikke er all verden, svikter aldri apparatet, selv ikke når det er natt og mørkt.

Og mens du kikker nedover, kan du jo se om du finner bambus-sykkelen.