Michel Houellebecq: Underkastelse

I 2022 innføres et muslimsk styre i Frankrike, og forhistorien er kjent: Et land i økonomisk krise, to ytterliggående fronter står mot hverandre, – og et skjebnevalg endrer historien. I Houellebecqs roman fra 2015 er det blant annet venstresidas frykt for Marine Le Penn og hennes Nasjonal Front, som gjør at de i valget mellom pest og kolera, velger kolera, den moderate kandidaten fra Det muslimske brorskap: Mohammed Ben Abbes.

2022 er om et kvarter. Kanskje det er derfor vi får vite så lite om opptakten til dette dramaet: Houellebeck mener antagelig at vi lever midt i den. Underkastelse ble lansert omtrent samtidig som angrepet på Charlie Hebdo i januar 2015.

Den muslimske overtakelsen skildres merkelig udramatisk. Riktig nok er det tilløp til borgerkrig, og ett av de mest visuelle kapitlene i romanen er da hovedpersonen, Francois, har blitt rådet til å forlate et urolig Paris for en periode. Han kjører i retning Spania, og på veien ser han tegn til borgerkrig. Et stort, øde landskap skildres, tomme motorveier, røk i det fjerne, – og da Francois stopper på en bensinstasjon er alt stille og øde. For å komme til varene bak disken på bensinstasjonen, må  han tråkke over liket av den drepte ekspeditøren.

Scenen strekker seg over et par timer, – og mer dramatikk får vi ikke. Brorskapet får støtte av andre politiske aktører, og snart er lov og orden gjenopprettet.

Francois, franskmannen, er professor i filosofi, – eller var det litteratur, – ved Sorbonne. Hverdagen hans består i å snu bunken og holde sine forelesninger på universitetet en gang eller to i uka, drikke store mengder alkohol, delta i en og annen diskusjon, – og aller helst ligge med ulike studiner. Studiner, – et utdatert ord på norsk, men oversetteren har valgt å ta med seg det franske språkets tydelige kjønnsmarkering. Det passer bra her, – for studinene er ikke studenter for Francois, – de er kvinnelige objekter. Der fortellingen starter, har han et relativt fast forhold til Myriam, – men idet muslimene overtar, flytter hun med sine foreldre til Israel, forholdet glir over, – uten at Francois gjør noe for å stoppe det. Han er en underlig figur: desillusjonert, politisk og religiøst uinteressert, full av lede, ensom og overfladisk, – ikke helt troverdig, men det er kanskje ikke nødvendig. Han bærer noe av det Houellebeck ser hos franske akademikere, noe han ønsker å parodiere. Francois’ refleksjoner dreier ofte rundt kvinner og kjærlighetsforhold, – det siste er vanskelig for ham. Ett sted streifer han tanken om ekteskap og familieliv med Myriam, – men han slår det bort, – til det er de for unge. Hun er riktig nok tjueto, han førtito.

Etter valget skjer ting fort i det nye Frankrike. Saudi-araberne overtar Sorbonne, – det skal bli deres prestisjeuniversitet, og de er selvfølgelig interesserte i å beholde de gode lærerkreftene. Av en eller annen grunn er Francois, på tross av sin akademiske middelmådighet, en slik attraktiv professor, og de vil gjerne beholde ham, – men da må han konvertere. I første runde velger Francois heller å gå av. Det skjer i vennskapelige former, og han får en solid pensjon da han forlater universitetet. En fransk intellektuell, en professor i humaniora, en ung mann med en akademisk karriere foran seg, – likevel føler han ingen ting; ingen sorg over å miste arbeidet, ingen fortvilelse, – bare resignasjon og en mild forundring over det som skjer med samfunnet rundt ham.

Det kommer likevel ikke som en overraskelse at Francois relativt raskt ombestemmer seg, – men det er verken savnet etter akademia eller lediggangen som får ham til å ta opp professorgjerningen igjen. I tiden etter oppsigelsen møter han flere aktører i det nye, muslimske samfunnet, og han samtaler både med dem som står utenfor, og dem som konverterer. Først møter han den identitære (et nytt begrep for meg: ytterste høyre, nasjonalistisk) Lempereur.(!) For ham er borgerkrigen mellom hans egen fløy og muslimene og deres støttespillere uunngåelig, – og krigen bør komme snart. På den andre siden blir han oppsøkt av Robert Rediger, en konvertitt som innynder seg hos Francois for å få ham tilbake på universitetet. Rediger inviterer Francois hjem til sin fantastiske leilighet, der de vartes opp av Redigers to nye koner. Etter at Myriam forsvant ut av Francois liv, har han fortsatt sitt storforbruk av kvinner, – noen forfører han, – andre kjøper han, – men han føler ingen ting. Rundt ham ser han hvordan hans konverterte kolleger, den ene mindre attraktiv enn den andre, får tildelt unge, vakre hustruer. Som akademikere er de attraktive gjennom sin makt og status, – og det nye samfunnet ønsker dessuten å videreføre genene deres.

Vi som leser er neppe like desillusjonerte som Houellebeck, – for så gal er neppe Frankrike eller verden at denne Francois representerer noe annet enn en parodi, men det er klart, – vi ser symptomene. Det som til slutt får ham til å følge Redigers råd og la seg omvende, er verken religiøs eller politisk tro, heller ikke savnet av det akademiske miljøet, forskning eller undervisning. Det som får Francois til å konvertere til islam, er tanken på to koner, en i førtiårene og en på knapt femten, to kvinner som kan varte ham opp på hvert sitt vis. En tilleggsbonus er en tredobling av den lønnen han mottok tidligere.

Kvinner har ikke lenger adgang til Sorbonne, men dette er ikke et tema i de lange samtalene Francois har med sine konvertitt-kolleger. Når anledningen nå byr seg, fordufter alt de måte ha hatt av moderne kvinnesyn, og tilbake sitter bare den gamle Adam. Det som blir tungen på vektskålen for Francois, er de stillfarne, tildekkede kvinnene som igjen er flyttet inn i hjemmet og underkaster seg mannen. Det er pirrende synes han, mens han kommer i tanke om at ingen undertøysforretninger i verden er større enn dem i Saudi Arabia. Muslimske kvinner gjør alt for å pirre sine menn når burkaen faller, tror han.

Så enkelt, og så lite troverdig. I denne romanen blir islam innført stille og rolig, med minimal motstand. Politisk uengasjerte franskmenn, desillusjonerte akademikere, en passiv opinion lar det bare skje. Den politiske idealismens tid er forbi, og korrupte,  opportunistiske politikere har tatt fra folk i alle samfunnslag illusjonene (- og dette ble skrevet før Panama Papers.). Det merkelige er at refleksjoner rundt religiøs tro er nærmest fraværende i romanen, – og de hverdagslige forbudene og påbudene i islam gjelder tydeligvis ikke for de konverterte. De drikker sin vin som før, – og ingen krever at Francois skal omskjæres før han sier fram sin første trosbekjennelse i Stormoskeen i Paris.

Jeg leser sjelden fransk litteratur, og akkurat denne romanen hadde sine utfordringer. Den er så full av franske referanser, at det ble nødvendig å ha søkemotorene på nettet klar mens jeg leste. Francois’ avhandling dreide seg i sin tid om Joris-Karl Huysmans, en forfatter jeg aldri hadde hørt om, men som er med på å bygge opp under Francois’ dekadente livsstil. Det skjønte jeg først etter hjelp fra Wikipedia. Og sånn er det hele veien. Det hagler med franske filosofer og forfattere, de fleste av dem fra det sene 1800-tallet. Der en preferanse for Knut Hamsun hos en norsk hovedperson, straks ville gitt meg en ekstra bit til puslespillet, hadde ingen av referansene i Underkastelse gitt meg noe som helst uten hjelp. På samme måte bruker han valg av biler, viner og ikke minst navn på bipersonene, for eksempel Rediger, for å gi leseren noen ekstra. Det meste av dette har nok gått meg hus forbi.

Hva vil Houellebecq med dette prosjektet? Såpass har jeg fått med meg, at forfatteren er svært islamkritisk. Likevel sier han ikke ett skjevt ord om verken islam eller muslimene, luringen, og på den måten unngår han angrep fra venstresida, slik han har blitt utsatt for tidligere. I stedet for å være kritisk, framstiller han den nye presidenten, Mohammed Ben Abbes fra brorskapet som forførende sympatisk, intelligent og handlekraftig. Etter overtakelsen og noen spredte forsøk på borgerkrig, får Abbes støtte av blant annet sosialistene. Han viser hvordan et velorganisert og intelligent fransk-muslimsk lederskap sniker seg fram på silkepoter, sensurerer pressen – nesten uten at noen forstår det, forfører landets ledende intelligentsia med penger og sex og utnytter det sittende styrets manglende handlekraft helt til de sitter med all makt. Jo da, – jeg ser hva som er forfatterens prosjekt.

Underkastelse er en slags forsiktig dystopi, en satirisk framtidsroman som varsler hvor Houellebeq mener Europa er på vei. Han vil vise at en kombinasjon av økonomisk krise, en intelligentsia full av lede, ei venstresida uten evne til å ta et oppgjør med islam og et demokrati som har mistet mange av sine illusjoner kan åpen portene for et totalitært styre, – her en moderne, muslimsk stat.

Og hvor ble det av underkastelsen? Den er det ene og alene kvinnene som må stå for, – for mennene er alt som det alltid har vært.

Kilder:

Michel Houellebecq: Underkastelse, Cappelen Damm, 2016

Underkastet

Jeg kan ikke sy

Bortsett fra å legge opp bukser og gardiner, strekker mine syerfaringer seg til litt barnetøy, en nattkjole og noen pliktoppgaver på lærerskolen. Da ungene var små sydde jeg noen jakker og barneluer, og nå fikk jeg lyst til å prøve igjen.

Det er vinterferie, må vite.

Jeg startet med en gammel duk jeg aldri bruker. Jeg tror noen ga den til meg på hytta en gang. Mønsteret til duken kunne klippes til to, små luer, og det var akkurat riktig mengde broderi til alle delene.

Til for og skråbånd brukte jeg litt rutete bomullsstoff, en rest fra et forheng jeg sydde til kjøkkenbenken i utestua. Snakk om gjenbruk.

Marthe har fortalt at det finnes en dings som gjør det lettvint å lage skråbånd, så jeg syklet til byen og kjøpte en sånn. Det fungerte supert. Takk for tipset, Marthe.

Selve syinga gikk greit, men jeg burde nok vært mer nøye på å kontrollere at foret var ørlite mindre enn selve lua.

Svingen foran i panna var også en utfordring, og skal jeg sy flere, bør jeg nok unngå den. Jeg tror aldri jeg vil klare å få skråbåndene pent rundt en så bratt bue. Jeg kunne selvfølgelig skjult denne svakheten i fotograferinga, men den er der likefullt.

Likevel ble det da slett ikke verst.

Da er det bare å sy en til.

Moro!

Noen tanker om David Bowie, en litterær kanon og litt til

Norskfaget diskuteres for tiden både i Klassekampen og Dagbladet. Lærerstudentene kan visst ikke hva de en gang kunne, – som de noen gang har kunnet det, – og grunnen er visst at vi mangler en litterær kanon i skolen. Så enkelt! At min purunge, nyutdanna kollega i norskfaget nerder på Solstad og kan det meste, må jeg derfor anta skyldes en tilfeldighet. Jeg har vært med på diskusjonen før, og kommer til å rekke et par til før jeg legger inn årene. Snart får vi ny læreplan, og den vil garantert være strammer i formen, inneholde noen forfattere og et knippe tekster som skal leses av alle, – og så har vi det sånn fram til neste revisjon. I mellomtiden leser vi både Et dukkehjem og Villanden der jeg kommer fra.

Mye av denne diskusjonen dreier seg om det som skjer i videregående skole. Der er ikke jeg, – men her på ungdomsskolen leser vi altså klassikerne. Gjennom tre år beveger vi oss langsomt fra Håvamål til Rishøj. Og ikke bare leser vi litteratur. Vi forteller om Henrik Wergelands ville engasjement, og Yayha Hassans familiebakgrunn, vi ser på bildekunst og diskuterer fortidens politiske kampsaker. Vi er ikke litteraturvitere verken lærere eller elever, vi er skole.

Mye av det vi bedriver i skolen handler om kulturformidling. Kall det gjerne nasjonsbygging, men det ordet har noen klanger som gir meg litt fløyel på tenna. Norskfaget er samlingen rundt bålet, der den gamle (Det er visst jeg) forteller historiene om og fra fortiden, vår felles historie; og viktigst: Vi forsøker etter beste evne å hekte denne felles historien på dagens situasjon. Det er ett av våre samfunnsoppdrag: Å føre ungdommen inn i vår tid. Heldigvis er det mange måter å gjøre dette på, og da er det ikke sikkert alle rekker både Jonas Lie og Cora Sandel. Det går nesten ikke ei uke uten at noen ute i samfunnet forteller oss hva som bare må, må, må inn i skolen, i tillegg til alt det andre. Vi skal undervise om psykiatri og mobbing, om sosiale medier og nettvett, viktig alt sammen, men da kan det hende vi må la Den fjerde nattevakt ligge. Vi har den tida vi har, og da gjelder det å velge.

Noe står likevel fast, i hvert fall i vår lille andedam: Alle elevene får sin dose Wergeland og Ibsen, Hamsun og Rishøj, men vi vinkler det forskjellig. I ett klasserom brukes det masse tid på det ene, i naborommet på noe annet, – og viktigere: Tida vi lever i akkurat nå påvirker undervisninga vår.

Her kommer et helt ferskt eksempel:

Jeg kan ikke si at David Bowies død kom som bestilt, – men den fikk i hvert fall stor betydning for arbeidsdagen til denne norsklæreren. Vi lærer om Romantikken i 9 C om dagen, om nasjonalromantikken, om Henrik Wergeland. Forrige mandag hørte jeg på Salongen på P2, og der framførte Frode Grytten et dikt, -Good times – Gode tider, – om alle forventningene til det nye året. Har du ikke hørt det, så benytt sjansen nå. Livet ditt blir aldri det samme. Grytten skrev om små føtter på kalde golv, varm kaffi og ny Bowie-skive, til og med ei bra Bowie-skive, skal det bli. Hæ, tenkte jeg, – nytt album fra Bowie? Jeg sjekka på nettet, men fant ikke noe. Dagen etter tok jeg med meg P2 og Grytten inn i klasserommet til niendeklassingene mine. Jeg følte at det var noe wergelandsk over diktet, – rått, emosjonelt, ordrikt …  – ikke wergelandsk i form, – men i temperament. Jeg spilte det, – og de likte det, – noen av dem likte det, – men ingen av ungene la merke til Bowie.

Resten av uka jobba vi videre med Wergeland og med døden i litteraturen. Vi leste og snakka oss gjennom Til min gyldenlakk. Hvordan er det å vite at man skal dø? Hvordan er det å skrive om det? Og så var det rim og rytme og metaforer og hele molevitten. Vi leste et par poster fra Regine Stokkes blogg, Face your fear. Jeg skal dø, leste vi. Tilstanden forverres, leste vi. Hvordan er det å skrive offentlig om sin egen død når man selv bare er sytten år?

På fredag kom Black star, Bowies nye album,- det Grytten hadde varslet om i Gode tider, – og før jeg rakk å høre på en eneste låt døde David Robert Jones. Alle medier var med ett proppfulle av Bowie før og Bowie nå, Bowie levende og Bowie død, – og en av låtene fra det nye albumet ble trukket fram: Lazarus. Jeg så og lyttet: Dette er en siste hilsen fra en som snart skal dø. Snakk om timing. 9C og jeg, et klasserom, norsktimer om Romantikken, først Wergeland, så Stokke og nå Bowie: Look up here, I’m in Heaven.

Jeg klarer ikke la være: Alt dette må inn i klasserommet. Elevene skal ikke bare forstå vår kulturelle fortid, de skal også leies inn i vår samtid. For dem er Bowie en like ukjent størrelse som Wergeland, og det er dessverre bare i klasserommet de i løpet av ei snau uke møter både Wergeland, Stokke, Grytten og Bowie.

Dette eksempelet er ikke unikt. Det er sånn vi jobber. Mange norsklærere underviser også i samfunnsfag, – og kulturhistorie er også historie. Ørene våre flagrer hele tiden hit og dit, vi prøver å fange en tidsånd og lage små møter mellom det gamle og det nye, kjedereaksjoner som binder kulturhistorien vår sammen. Vi prøver å gi gode leseopplevelser som bare er nettopp det: Nytelsen av å konsumere stor kunst. Men vi vil også åpne opp for refleksjoner, tanker som kan hjelpe elevene til å forstå og takle både sitt eget liv og den verden de er på vei ut i. Da Yahya Hassan ble med inn i klasserommet for et par år siden, traff det en av elevene mine midt i egen livserfaring, og det var ikke som du kanskje tror: en elev med utenlandsk opprinnelse. Det var en etnisk, norsk elev som kjente igjen følelsen av å kjempe mot negative, nedarvede holdninger. Og vips så dukker Abid Rajas kronikk fra oktober 2012 opp.

Kanskje trenger vi en kanon, – eller kanskje ikke. Jeg vet ikke. Læreplanen sier klart fra at vi skal lese klassikerne, men overlater til lærerne og gjøre et utvalg, og et sånt utvalg vil variere fra lærer til lærer, fra år til år. Det som var en uvesentlig forfatter eller en uinteressant tekst for mine elever for tre år siden, kan oppleves som livsnødvendig i år. Det handler om å skape en dynamikk mellom de gamle og de nye tekstene, – og skal det være med i klasserommet må det ha en eller annen form for relevans, – ikke henge og dingle i lufta. Blir de hengende der, faller de før eller senere til gulvet som en våt klut.

Til uka er det tid for Camilla Collett, – så får vi se hva jeg kan hekte henne på.

2015 – året da e-boka overtok

Jeg har alltid vært glad i å lese, og lesing av bøker har vært min viktigste kulturopplevelse så lenge jeg kan huske. Hvor mye jeg har lest i løpet av et år har variert enormt. Da jeg var barn slukte jeg mange bøker i uka og i studietida ble det mest faglitteratur. Så kom småbarnsperioden, og noen minutter med en roman var et etterlengtet friminutt. I de åra ble det ikke mange bøkene i året, en ti – tolv, kanskje. De siste to åra har vi vært barnløse, og lesinga har tatt seg opp. Jeg har rett og slett bedre tid.

Fra og med 2011 har jeg ført lesedagbok. Tenk om jeg hadde gjort det hele livet! Jeg gremmer meg over at jeg aldri fikk den ideen, – og at jeg heller ikke ba mine barn om å gjøre det samme. Har du et lite barn i din nærhet, så forsyn ham eller henne med ei lesedagbok. Som alle listoholikere tenker jeg på all den fine statistikken jeg kunne fått ut av en sånn livslang leseoversikt, – for ikke å snakke om all mimringa.

Nesten alle de bøkene jeg har lest i mitt liv har selvfølgelig vært på papir. Når jeg hørte min første lydbok, husker jeg ikke, men det må ha vært etter 2005 en gang, og jeg ble ganske hekta.

Og så kom e-bøkene! Aldri, tenkte jeg først. Ei bok er papir, oppkrølling i ørelappstolen eller på magen i senga, lukta av trykksverte, følelsen av å bla fram og tilbake, følelsen av papiret mellom fingrene. Å lese bok på skjerm var ikke fristende.

Så kom høsten 2014 og jeg fikk iPad. Vi skulle på høstferie til Roma, og bare for moro skyld, og for å spare vekt i kofferten, kjøpte jeg Jojo Moyes Den eneste ene, – og leste den – på skjerm –  og ble frelst på øyeblikket.

Jeg lærte fort å stille inn lyset så det ikke blendet meg, sette bakgrunnen på sepia-farge og skriftstørrelsen litt større enn på papir. Det var en nytelse. Boka var med meg over alt, og den tok liten plass, var lett i vekt, husket hvor jeg var og jeg kunne fortsatt bla fram og tilbake så mye jeg ville.

Like etterpå åpnet biblioteket sin e-boktjeneste, og da var det gjort. Jeg har vært fast gjest på Fredrikstad bibliotek i hele mitt liv, og det kommer jeg til å fortsette med. Problemet er bare at de bestselgende romanene har eviglang ventetid, – og de skjulte skattene hadde jeg ofte ikke tid til å snoke meg fram til, særlig når jeg ikke visste hva jeg skulle lete etter. Når jeg endelig fikk vite at ei reservert bok var ankommet, passet det sjelden så godt å pile til biblioteket for å hente den.

Da jeg begynte  å låne e-bøker hadde de omtrent 400 titler. Nå har de 1400, og det vokser hele tiden, og det vokser fort.  Det er en daglig glede å kikke inn for å se hvilke nye bøker som er lagt opp, – og så låne dem eller reservere dem, – helst det siste, for dette er en populær tjeneste. Men det spiller ingen rolle, for nå kan jeg ha så mange bøker jeg vil i reservasjon, og så popper de opp når jeg minst venter det. Akkurat det kan være en utfordring, for noen ganger får jeg inn flere bøker enn jeg rekker å lese. Da leverer jeg en eller to, og stiller meg bakerst i reservasjonskøen igjen.

I tillegg til de nye bøkene, legger biblioteket også opp gamle klassikere, og de er såkalte frie titler. Det betyr at det ikke er noen reservasjon på dem, og man kan ha dem så lenge man vil. Hvor lenge har jeg ikke planlagt å lese Camilla Colletts Fra de stummes leir, eller Alexander Kiellands brev. Nå gjør jeg det, –  hele tiden, for de ligger der til fri avbenyttelse.

Og fortsatt leser jeg bøker på papir. Før leste jeg en bok om gangen, – nå leser jeg tre. Jeg har en lydbok i telefonen min, og den leser jeg når jeg vasker gulv og skreller poteter. I senga leser jeg papirbok, og jeg leser mye på senga. E-boka leser jeg over alt, bare ikke i senga, for skjermlyset kan påvirke søvnene,  men i godstolen, når jeg har et øyeblikk for meg selv på skolen, når jeg venter hos tannlegen, i bilen, på ferie – over alt er den med. På denne måten får jeg også lest mye mer enn tidligere. Nå er ikke dette noen vitenskap, og hovedgrunnen til at jeg leser mer er selvfølgelig at jeg har bedre tid, men det er likevel ingen tvil om at denne måten å lese på har økt mitt lesevolum. En annen bonus er at de bøkene jeg hører og leser om er så mye lettere tilgjengelig enn de var tidligere. Mesteparten av titlene finner jeg på biblioteket, men jeg kjøper også en og annen tittel.

Det har gått fort dette her, og da jeg skulle gjøre opp status for årets bøker, oppdaget jeg at jeg for første gang har lest flest titler på e-bok. Sånn kommer det nok til å være i framtida også. Jeg liker faktisk bedre å lese på skjerm enn på papir. Hvem skulle trodd det ville ende sånn for en som for bare to – tre år siden var en romantisk, papirelskende bokleser.

År	Kommentar	Totalt	Papir	Papir %	E-bok	E-bok %	Lydbok	Lydbok %
2011		28	25	89 %	0	0 %	3	11 %
2012		48	32	67 %	0	0 %	16	33 %
2013		36	24	67 %	0	0 %	12	33 %
2014		55	28	51 %	10	18 %	17	31 %
2015		56	14	25 %	32	57 %	10	18 %

På sykkel: Fredrikstad – Sykehuset Kalnes tur-retur

Tidligere denne uka flyttet hele sykehuset Østfold ut av byen, bort fra vårt nærmiljø og opp på Kalnes. Vi har aldri vært der, og tenkte at dette kunne være en fin søndagsutflukt. Ryktene sier at noen faktisk sykler på jobb fra Fredrikstad til sykehuset, og da måtte vi kunne gjøre det samme, – særlig siden vi har sykler med hjelpemotor.

Som tenkt – så gjort. Det er ikke så langt som man tror, bare 1, 6 mil hver vei, om man tar den korteste ruta. Vi valgte en litt lengre vei opp, og den korteste hjem. Det ble omtrent 3,3 mil.

Starten gikk opp Rolvsøyveien, over Råbekken, forbi Østfoldhallene og Rolvsøy kirke.

Etter tjuefem minutter var vi på Rolvsøysund bro, – og det var stille og vakkert.

Etter at vi hadde passert Greåker Frikirke, tok vi inn til venstre på Moaveien. Der har jeg aldri vært før. For en idyll med gamle, pene hus på rekke og rad.

Veien gikk langs Visterflo, – først på asfalt, senere på grus. Gamle hus og gårder er tydeligvis populære oppussingsobjekter i dette området, forståelig nok.

Den siste delen av Moaveien var bratt, – veldig bratt! Min el-sykkel er ikke av de beste, og på et tidspunkt måtte jeg faktisk gå av sykkelen. Motoren var til liten hjelp, og sykkelen er skittung uten det lille puffet. Jeg får med andre ord skikkelig hjertemosjon, selv om jeg har sykkel med motor.

Der Moaveien slutter, begynner Gamle Kongevei (- ikke å forveksle med den i København). Dette er et område som egentlig ligger veldig nær E6, men for oss var den bare en stor skog. Det krydde av turgåere, og noen trente bikkjene sine på ei hundeslette.

Gamle Kongevei har fått navnet sitt av en grunn, og midt inne i skogen fikk vi forklaringen. Selveste Kongen, Olav den Hellige, hadde ridd der sammen med flokken sin.

Rett før vi kom ut av skogen ved Gamle Kongevei, kunne jeg skimte Eidet Kro mellom trærne. Så det var her vi var! Når man vanligvis kjører bil, er det vanskelig å orientere seg. Eidet Kro er barndomsminner. Dit dro vi av og til på søndagstur, og så spiste vi middag der.

Vi var framme. I samme øyeblikk som vi kom ut av skogen og naturen, befant vi oss midt i en trafikkmaskin – og der lå sykehuset.

Det er gigantisk anlegg. Selv om sykehuset er ferdig, kan man se at det er helt nytt. Grøntanleggene er i sin spede barndom, og brakkebyen til anleggsarbeiderne står der fortsatt.

Vi brukte 55 minutter fra døra hjemme og opp til sykehuset. Inngangen lå mye lavere enn selve veien, og jeg tok like godt med meg sykkelen inn i den utvendige heisen og kjørte ned til inngangsplanet.

Ute var det fantastisk flott, – stort og åpent. Terminalen for bussene er rett utenfor døra, så jeg skjønner hva de mener med at det skal være praktisk å komme dit med kollektivtransport.

Vi visste ikke hvordan det ville være inne, men regnet med at vi ville finne kafe og den slags rett på innsiden av hovedinngangen, og riktig nok – der var det både kafe og kiosk. Vi kunne velge mellom både varm og kald mat. Det var en hyggelig belønning å få ferdiglaget lunsj.

Strengt tatt hadde vi ikke noe på det sykehuset å gjøre, heldigvis, men som hun sa dama i kassa: Her er alle velkomne. Jeg håper likevel det er lenge til vi skal dit igjen.

Etter lunsj og en liten tur på do (Så fikk vi sett det også), var det tid for hjemturen.

Denne gangen valgte vi den anbefalte ruta, den korteste, og første del gikk på flotte sykkelstier langs E6. For et merkelig sted å sykle.

Vi sykla denne veien helt ned til Quality hotell. Deretter svingte vi opp mot Opstadveien, og snart var vi midt i landlig idyll igjen.

På veien kjørte vi gjennom Opstad- feltet,  også verdt et besøk.

Gamle, velstelte gårder, fraflytta rønner og nye funkishus lå side om side.

Vi skjønte fort at denne veien var raskere. Det gikk stort sett nedover Opstadveien, og det gikk fort. Før vi visste ordet av det, var vi nede ved Rolvsøysund bro og det var straka vegen hjem nedover Rolvsøyveien.

Det var godt vi snart var hjemme, for batteriet på sykkelen min holder ikke stort mer enn 3 mil. Jeg kunne ha ladet på Kalnes, men valgte å ta sjansen. Det holdt egentlig ikke. Omtrent 300 meter hjemmefra var det ingen hjelp å få fra el-motoren, men jeg kom meg hjem. Denne ruta tok 40 minutter.

Det var en perfekt søndagstur, og den anbefales, men hvis jeg hadde jobba på Kalnes, ville jeg nok valgt et noe raskere transportmiddel.

Nationalmuseet i København – De hvite busser

Om du skal til København mens året ennå heter 2015, må du ta deg en tur på Nationalmuseet i København. Det finnes ikke maken til det museet, – de lager noen særutstillinger som bare suger deg inn. Hvem æren tilfaller, vet jeg ikke, – for de reklamerer ikke med hvem som har vært kurator for den enkelte utstilling.

Denne gangen handler det om andre verdenskrig og De hvite bussene. Utstillingen er lagt til en diger hall, og med det første man kommer inn, oppleves det ganske kaotisk. Det er lyd og levende bilder over alt, – møbler og skrivebord, en disk der man pakker Røde Kors-pakker, et telt, et hospital…

Etter en stund venner man seg, og kaoset glir over i en stemning av stress og aktivitet, hektisk virksomhet, – omtrent sånn som det må ha vært da de danske og norske fangene skulle hentes hjem fra KZ-leirene i Tyskland. Veldig effektfullt, og neppe tilfeldig.

Selv om utstillingen er satt i en stor hall, er det lett å navigere noenlunde kronologisk. Det er mørkt, noen ganger veldig mørkt, men ikke mørkere enn at man ser det man skal se. 

Skjermer med film og stillbilder lyser opp høyt, høyt oppe under taket, – og i øyenhøyde. Over alt er det noe å se og noe å høre.

Midt i lokalet en hvit buss. Selvfølgelig en hvit buss.

Om man vil, kan man gli gjennom utstillingen på et par kvarter. Vil man utnytte den sånn den er ment, tar det lang tid. Vi stoppet opp, satte oss ned og så en film. Utstillingen fokuserer i stor grad på enkeltindivider, øyenvitneskildringer, bilder og navn. Det gjør den ekstra gripende.

Foran montere med gjenstander, foran bussen, foran et tablå kunne vi sette oss på små kuber og ta høretelefoner på. Så fikk vi en øyenvitneskildring, noen ganger på dansk, andre ganger  på norsk eller engelsk.

Plutselig ringte en telefon, fire telefoner. Da vi tok av røret, fikk vi høre hvordan de hadde det, de som reiste med bussene: Sykepleiere, legen, sjåføren, den vernepliktige, – og når stemmen snakket engelsk, dukket en liten film med undertekster opp på veggen. Så gjennomført godt presentert!

Prosjektorene var plassert i taket, og filmer ble projisert på et plankebord, en vegg, tre bårer. Ett sted ble vi oppfordret til å plukke en boks havregryn ut av ei hylle. Belønningen var en lang beretning om effekten av Røde Kors-pakkene.

Vi satte oss foran et gammelt skrivebord der det lå noen dokumenter. Skrivebordet viste seg å være en skjerm, og ved å trykke på ulike ikoner, kunne vi lese om innholdet i hjelpesendingene.

Utstillingen er full av rørende beretninger, og tårene holdt seg ikke helt på plass. Samtidig ble vi også presentert for kritiske deler av historien. For å gjøre plass til danske og norske fanger i samme leir, ble andre, mer trengende fanger skjøvet unna og transportert til andre og verre fangeleire. Dette var en del av det skandinaviske hjelpearbeidet. Hva tenker vi om det i dag?

Nationalmuseet i København har alltid noe å by på. Er det ikke en ny utstilling, som denne, – kan man bare begi seg inn i de permanente utstillingene. Det er nok å kose seg med. At herligheten er gratis, spiller liten økonomisk rolle for folk på ferie, – men psykologisk har det stor betydning. Det føles så romslig og generøst å kunne vandre ut og inn av et sånt museum så mye og så ofte man bare vil.

Akkurat denne utstillinga håper jeg du vil.

Historisk byvandring på Nørrebro

Hva gjør man en søndag i København? Man går på byvandring, selvfølgelig. Om du ikke har gjort det før: Ta en titt inn på Københavns museum. Der ligger en oversikt over alle sommerens vandringer. Vår het Nørrebro – fra vold til Velferd. Vi skulle møte guiden og de andre vandrerne ved skulpturen på Sankt Hans Torv. Der hadde vi aldri vært før, så det var jo en opplevelse i seg selv. Siden vi var tidlig ute, ble det tid til både kaffe og litt til. Litt til skimter du på treet i høyre bildekant.

Det har vært valg i Danmark, – og byen er bokstavelig talt tapetsert med valgplakater.

Noen kreative sjeler var ikke helt fornøyde med kandidatene på bildene, og så hadde de laget sine egne karikaturer.

Men altså: Byvandring. Guiden het Mette, og Mette er akkurat ferdig med sin bachelor i historie. Hun jobber med formidling på Københavns museum, .- og hun var veldig veldig flink. Stemmen hadde volum nok til at alle hørte, og diksjon nok til at alle forsto. Og så fortalte hun med engasjement og interesse.

Mette tok utgangspunkt i valget i forrige uke, og trakk paralleller til den perioden hun skulle fortelle om: Oppbyggingen av bydelen Nørrebro etter at industrialiseringen for alvor bragte tusenvis av arbeidere til København. Da som nå handlet de poltitiske spørsmålene om velferdssystemet.

Vi startet vandringen i en gård hun kalte for et spekulasjonsbyggeri. Fra midten av 1800-tallet var boligmangelen i København så enorm, at man kunne bygge hvor smått og dårlig man ville – leietakere var det uansett. Dette var etter at festningsvollen rundt indre by ble revet i 1857, og de åpne markene skulle bebygges.

Akkurat som nå, varierte kvaliteten på boligene. Når man går ute på fortauene på Nørrebro, aner man ikke hva slags perler som kan skjule seg på innsiden av portene. Noen steder er det rene idyllen.

Mette brukte mye tid på å snakke om forskjellen på de verdig trengende og de uverdig trengende, – og overføringsverdien til dagens syn på dem som faller utenfor var påtrengende.

I Nørre Allé fikk vi se Håndtverkerforeningens Alderstrøst. Dette var boliger for verdig trengende, gamle mennesker som ikke lenger kunne klare seg selv. Kom man gjennom nåløyet og fikk en enkel bolig her, fikk man både husrom og annen økonomisk hjelp.

Alderstrøst ble finansiert gjennom privatdonasjoner, og på veggen inne i det fantastiske portrommet hadde de fått sine navn og beløpet de hadde donert malt på veggen.

Veggene var marmorerte, og skriften på veggen talte sitt språk. Både navn og tittel på giverne var med, og her kunne vi se yrkestitler som har forsvunnet for lenge siden. Det som imponerte oss var beløpene de hadde forært til det private fattigvesenet.

Innenfor en annen port kom vi til De gamles by, – og det var virkelig en hel bydel. Lys og luft var ideen bak denne bydelen, og det var nok av begge deler. Like fritt føltes det nok ikke for dem som bodde der den gang da. Hele deres liv ble kontrollert, og de fikk bare forlate området en gang i uken. Prøvde de seg til andre tider, sto det vakt i porten og stoppet dem.

Siste stopp var plassen mellom Guldberg skole, Simeon kirke og Sjællandsgades Bad – og en stor boligkaserne. Her skulle det sunne menneske bygges opp. Folk fikk gode boforhold i kasernen; skolen skulle sørge for utdannelsen, kirken for den sjelelige oppbyggelse og badet for den gode helse. Badet ble nedlagt som kommunalt bad først i 2010, og nå drives det av frivillige.

Etter 10 000 skritt og halvannen time var vi i mål. I går kveld spiste vi middag hjemme i huset vi låner,

– i dag skulle vi på restaurant. Vi dro til Nansensgade for å spise Tapas, og det var en opplevelse. Klokka var fem før vi fikk mat, og vi hadde ikke spist siden frokost klokka ni. Det er mulig det farget opplevelsen, men makan til mat har jeg sjelden spist. Prøv det!

Det var ikke her vi skulle vært, men så var vi her likevel

Vi hadde ingen sommerplaner, – vi orka ikke ha noen sommerplaner. Planen var å dra ut på hytta og sitte helt stille en lang stund, helt til vi følte for å komme i gang med sommerens store prosjekt. Vi har et sånt, nemlig. Det er klart – en København-tur må til før skolestart, men det tenkte vi skulle skje i august en gang, og i hvert fall ikke nå.

Sånn skulle det ikke bli: En københavnsk bloggvenn skulle på ferie, og hvem skulle passe villaen og vovvoven? Vi selvfølgelig, og en time etter at ferien startet, var vi på veien. Det gikk radig nedover, og jeg ble helt øm i hjertet av å sitte der i bilen å se 50 mil med grønt, grønt, grønt; vakre bondegårder, sauer på beite, rautende kuer, stolte vindmøller. Ingen ting er som Skandinavia i juni. Tok jeg bilder av det? Nei, – jeg hadde nok med å se.

Som så mange ganger før, tok vi inn på Jørgensen på Israels plads. Et enkelt rom med bad, det holdt for en natt. Utenfor vinduet kunne jeg se bort på den lille franske restauranten, og planen var en løksuppe og en crepe. Det ville ikke vært første gang.

Siden jeg var i feriemodus, tenkte jeg ikke på at klokka var nesten ti. Vi la derfor i vei på en liten rusletur; vi skulle blant annet se etter en tapasrestaurant borte i Nansensgade. En sånn kveldstur i København tar alltid litt tid. Det er mye å se, – og da vi endelig kom til den franske var «køkkenet lukked».

Fandens også!

 

Men mat fikk vi, – et deilig, sprødt smørbrød med spekeskinke, ruccola og mozarella. Vi led ingen nød.

I dag har vi tilbragt dagen med den omtalte villa og vovvov, – og det går riktig fint. Thv har fått en venn.

Jeg har brodert. Han har sovet – lenge. Vi har gått en lang times tur med dyret, og tur i en københavnsk forstad er noe ganske annet enn hjemme i vår dal. Her runget musikken ut fra bakhagene, og det var ganske mye liv og røre. Så hyggelig.

Det er deilig å være på ferie.

Gjenoppliving av bloggen

Her om dagen spurte mamma meg om hvorfor jeg ikke blogger mer, – egentlig, – men det er ikke noe egentlig. Jeg har bare ikke hatt lyst. Det er det man kaller å gå tørr, og en sånn blogg som dette går litt i sirkel, – følgende årshjulet, – og da er i grunnen det meste sagt.

Dessuten har en del av den tiden jeg før brukte på blogging havnet i drømmeland. På grunn av en lite medgjørlig kropp, har jeg sovet mye, mye mer enn jeg pleier dette året, og da blir det mindre tid til skrivekos.

Men nå skal vi se om vi kan få til litt feriebloggin, – etter talløse oppfordringer ;.)

Kom til å tenke på det, – overgrep og sånn

Det har vært ei uke der jenter over hele landet har delt overgrepshistorier, fortalt om hva noen menn synes de kan tillate seg, noe bare kleint, annet langt, langt over alle grenser og inn i det ulovlige. Selv har jeg vært forskåna for sånt, nesten.

Det var en gang. Jeg vokste opp i sentrum av Fredrikstad. På lørdagene tok ofte de voksne på seg noe småpent og sprada litt i byen, og etterpå havna de kanskje hjemme hos oss på en kopp kaffe. En gang ble et vennepar av foreldrene mine med hjem. De hadde med to småjenter på min alder, ni, ti, elleve år, – deromkring. Vi gikk ut for å leke, farta litt rundt, jeg hadde med sykkelen min. På et tidspunkt skulle vi forflytte oss under jerbanesporet i en sånn undergang, du vet. For meg var dette kjente trakter. De to andre var der for første gang. Plutselig var han der, en voksen mann. Jeg husker ikke helt, men han hadde åpnet buksesmekken og sto og viste fram den stive tissen sin. Han sa noe også, men jeg husker ikke hva. De to andre jentene løp opp trappene, og senere skjønte jeg at de pilte hjem til meg, der foreldrene deres fortsatt var på besøk. Det gjorde ikke jeg, for jeg hadde sykkelen min, og den måtte jeg ha med opp trappene. Jeg kunne ikke komme hjem uten sykkelen. Mens jeg stirret stivt på den rare mannen, bukserte jeg sykkelen opp trappene og syklet hjem.

Mannen, tissen hans, den rare situasjonen har aldri noen gang plaga meg. Jeg kan ikke huske at han var vesentlig på noe vis. Det var noe helt annet som var forferdelig med den dagen. Noe som lærte meg hvordan skam føles for den som ikke har gjort noe skammelig.

Da jeg kom hjem løp jeg inn til de voksne, og de to jentegjestene som satt sammen med dem. «Hvorfor venta dere ikke på meg?» De svarte ikke. Og så fortalte jeg de voksne hva som hadde skjedd, om undergangen, sykkelen, trappa, mannen og tissen hans. Jeg tror det jeg følte var en slags sensasjonspreget skrekkblandet fryd. Det ble helt stille. Innoverstillhet. Veggene ble sugd inn i rommet, da jeg skjønte at de to andre jentene ikke hadde fortalt hva vi hadde opplevd sammen, og da foreldrene spurte og grov, så blånekta de. Det hadde ikke skjedd.

Hvorfor gjorde de det? Hva tenkte de voksne? Ingen beskyldte meg for å lyve, men de ville liksom ikke snakke om det. Det var det som var det ekle den dagen, ikke den dumme mannen og tissen hans, – og noe lærte jeg av det, men det var neppe det jeg burde lært.