Nationalmuseet i København – De hvite busser

Om du skal til København mens året ennå heter 2015, må du ta deg en tur på Nationalmuseet i København. Det finnes ikke maken til det museet, – de lager noen særutstillinger som bare suger deg inn. Hvem æren tilfaller, vet jeg ikke, – for de reklamerer ikke med hvem som har vært kurator for den enkelte utstilling.

DSC03139

Denne gangen handler det om andre verdenskrig og De hvite bussene. Utstillingen er lagt til en diger hall, og med det første man kommer inn, oppleves det ganske kaotisk. Det er lyd og levende bilder over alt, – møbler og skrivebord, en disk der man pakker Røde Kors-pakker, et telt, et hospital…

DSC03131

Etter en stund venner man seg, og kaoset glir over i en stemning av stress og aktivitet, hektisk virksomhet, – omtrent sånn som det må ha vært da de danske og norske fangene skulle hentes hjem fra KZ-leirene i Tyskland. Veldig effektfullt, og neppe tilfeldig.

DSC03133

Selv om utstillingen er satt i en stor hall, er det lett å navigere noenlunde kronologisk. Det er mørkt, noen ganger veldig mørkt, men ikke mørkere enn at man ser det man skal se. 

DSC03123

Skjermer med film og stillbilder lyser opp høyt, høyt oppe under taket, – og i øyenhøyde. Over alt er det noe å se og noe å høre.

Midt i lokalet en hvit buss. Selvfølgelig en hvit buss.

DSC03130

Om man vil, kan man gli gjennom utstillingen på et par kvarter. Vil man utnytte den sånn den er ment, tar det lang tid. Vi stoppet opp, satte oss ned og så en film. Utstillingen fokuserer i stor grad på enkeltindivider, øyenvitneskildringer, bilder og navn. Det gjør den ekstra gripende.

DSC03124

Foran montere med gjenstander, foran bussen, foran et tablå kunne vi sette oss på små kuber og ta høretelefoner på. Så fikk vi en øyenvitneskildring, noen ganger på dansk, andre ganger  på norsk eller engelsk.

DSC03138

Plutselig ringte en telefon, fire telefoner. Da vi tok av røret, fikk vi høre hvordan de hadde det, de som reiste med bussene: Sykepleiere, legen, sjåføren, den vernepliktige, – og når stemmen snakket engelsk, dukket en liten film med undertekster opp på veggen. Så gjennomført godt presentert!

DSC03122

Prosjektorene var plassert i taket, og filmer ble projisert på et plankebord, en vegg, tre bårer. Ett sted ble vi oppfordret til å plukke en boks havregryn ut av ei hylle. Belønningen var en lang beretning om effekten av Røde Kors-pakkene.

DSC03125

Vi satte oss foran et gammelt skrivebord der det lå noen dokumenter. Skrivebordet viste seg å være en skjerm, og ved å trykke på ulike ikoner, kunne vi lese om innholdet i hjelpesendingene.

DSC03127

Utstillingen er full av rørende beretninger, og tårene holdt seg ikke helt på plass. Samtidig ble vi også presentert for kritiske deler av historien. For å gjøre plass til danske og norske fanger i samme leir, ble andre, mer trengende fanger skjøvet unna og transportert til andre og verre fangeleire. Dette var en del av det skandinaviske hjelpearbeidet. Hva tenker vi om det i dag?

DSC03136

Nationalmuseet i København har alltid noe å by på. Er det ikke en ny utstilling, som denne, – kan man bare begi seg inn i de permanente utstillingene. Det er nok å kose seg med. At herligheten er gratis, spiller liten økonomisk rolle for folk på ferie, – men psykologisk har det stor betydning. Det føles så romslig og generøst å kunne vandre ut og inn av et sånt museum så mye og så ofte man bare vil.

Akkurat denne utstillinga håper jeg du vil.

DSC03141

Historisk byvandring på Nørrebro

Hva gjør man en søndag i København? Man går på byvandring, selvfølgelig. Om du ikke har gjort det før: Ta en titt inn på Københavns museum. Der ligger en oversikt over alle sommerens vandringer. Vår het Nørrebro – fra vold til Velferd. Vi skulle møte guiden og de andre vandrerne ved skulpturen på Sankt Hans Torv. Der hadde vi aldri vært før, så det var jo en opplevelse i seg selv. Siden vi var tidlig ute, ble det tid til både kaffe og litt til. Litt til skimter du på treet i høyre bildekant.

DSC03033

Det har vært valg i Danmark, – og byen er bokstavelig talt tapetsert med valgplakater.

DSC03036

Noen kreative sjeler var ikke helt fornøyde med kandidatene på bildene, og så hadde de laget sine egne karikaturer.

DSC03042DSC03041

Men altså: Byvandring. Guiden het Mette, og Mette er akkurat ferdig med sin bachelor i historie. Hun jobber med formidling på Københavns museum, .- og hun var veldig veldig flink. Stemmen hadde volum nok til at alle hørte, og diksjon nok til at alle forsto. Og så fortalte hun med engasjement og interesse.

DSC03046

Mette tok utgangspunkt i valget i forrige uke, og trakk paralleller til den perioden hun skulle fortelle om: Oppbyggingen av bydelen Nørrebro etter at industrialiseringen for alvor bragte tusenvis av arbeidere til København. Da som nå handlet de poltitiske spørsmålene om velferdssystemet.

DSC03047

Vi startet vandringen i en gård hun kalte for et spekulasjonsbyggeri. Fra midten av 1800-tallet var boligmangelen i København så enorm, at man kunne bygge hvor smått og dårlig man ville – leietakere var det uansett. Dette var etter at festningsvollen rundt indre by ble revet i 1857, og de åpne markene skulle bebygges.

DSC03051

Akkurat som nå, varierte kvaliteten på boligene. Når man går ute på fortauene på Nørrebro, aner man ikke hva slags perler som kan skjule seg på innsiden av portene. Noen steder er det rene idyllen.

DSC03059DSC03058

Mette brukte mye tid på å snakke om forskjellen på de verdig trengende og de uverdig trengende, – og overføringsverdien til dagens syn på dem som faller utenfor var påtrengende.

DSC03055

I Nørre Allé fikk vi se Håndtverkerforeningens Alderstrøst. Dette var boliger for verdig trengende, gamle mennesker som ikke lenger kunne klare seg selv. Kom man gjennom nåløyet og fikk en enkel bolig her, fikk man både husrom og annen økonomisk hjelp.

DSC03067

Alderstrøst ble finansiert gjennom privatdonasjoner, og på veggen inne i det fantastiske portrommet hadde de fått sine navn og beløpet de hadde donert malt på veggen.

DSC03063

Veggene var marmorerte, og skriften på veggen talte sitt språk. Både navn og tittel på giverne var med, og her kunne vi se yrkestitler som har forsvunnet for lenge siden. Det som imponerte oss var beløpene de hadde forært til det private fattigvesenet.

DSC03068

Innenfor en annen port kom vi til De gamles by, – og det var virkelig en hel bydel. Lys og luft var ideen bak denne bydelen, og det var nok av begge deler. Like fritt føltes det nok ikke for dem som bodde der den gang da. Hele deres liv ble kontrollert, og de fikk bare forlate området en gang i uken. Prøvde de seg til andre tider, sto det vakt i porten og stoppet dem.

DSC03070

Siste stopp var plassen mellom Guldberg skole, Simeon kirke og Sjællandsgades Bad – og en stor boligkaserne. Her skulle det sunne menneske bygges opp. Folk fikk gode boforhold i kasernen; skolen skulle sørge for utdannelsen, kirken for den sjelelige oppbyggelse og badet for den gode helse. Badet ble nedlagt som kommunalt bad først i 2010, og nå drives det av frivillige.

Etter 10 000 skritt og halvannen time var vi i mål. I går kveld spiste vi middag hjemme i huset vi låner,

DSC03029

– i dag skulle vi på restaurant. Vi dro til Nansensgade for å spise Tapas, og det var en opplevelse. Klokka var fem før vi fikk mat, og vi hadde ikke spist siden frokost klokka ni. Det er mulig det farget opplevelsen, men makan til mat har jeg sjelden spist. Prøv det!

Det var ikke her vi skulle vært, men så var vi her likevel

Vi hadde ingen sommerplaner, – vi orka ikke ha noen sommerplaner. Planen var å dra ut på hytta og sitte helt stille en lang stund, helt til vi følte for å komme i gang med sommerens store prosjekt. Vi har et sånt, nemlig. Det er klart – en København-tur må til før skolestart, men det tenkte vi skulle skje i august en gang, og i hvert fall ikke nå.

DSC02984

Sånn skulle det ikke bli: En københavnsk bloggvenn skulle på ferie, og hvem skulle passe villaen og vovvoven? Vi selvfølgelig, og en time etter at ferien startet, var vi på veien. Det gikk radig nedover, og jeg ble helt øm i hjertet av å sitte der i bilen å se 50 mil med grønt, grønt, grønt; vakre bondegårder, sauer på beite, rautende kuer, stolte vindmøller. Ingen ting er som Skandinavia i juni. Tok jeg bilder av det? Nei, – jeg hadde nok med å se.

DSC02998

Som så mange ganger før, tok vi inn på Jørgensen på Israels plads. Et enkelt rom med bad, det holdt for en natt. Utenfor vinduet kunne jeg se bort på den lille franske restauranten, og planen var en løksuppe og en crepe. Det ville ikke vært første gang.

DSC02993

Siden jeg var i feriemodus, tenkte jeg ikke på at klokka var nesten ti. Vi la derfor i vei på en liten rusletur; vi skulle blant annet se etter en tapasrestaurant borte i Nansensgade. En sånn kveldstur i København tar alltid litt tid. Det er mye å se, – og da vi endelig kom til den franske var «køkkenet lukked».

Fandens også!

DSC02987

DSC02992

 DSC02994

Men mat fikk vi, – et deilig, sprødt smørbrød med spekeskinke, ruccola og mozarella. Vi led ingen nød.

DSC02997

I dag har vi tilbragt dagen med den omtalte villa og vovvov, – og det går riktig fint. Thv har fått en venn.

image

Jeg har brodert. Han har sovet – lenge. Vi har gått en lang times tur med dyret, og tur i en københavnsk forstad er noe ganske annet enn hjemme i vår dal. Her runget musikken ut fra bakhagene, og det var ganske mye liv og røre. Så hyggelig.

Det er deilig å være på ferie.

image

Gjenoppliving av bloggen

Her om dagen spurte mamma meg om hvorfor jeg ikke blogger mer, – egentlig, – men det er ikke noe egentlig. Jeg har bare ikke hatt lyst. Det er det man kaller å gå tørr, og en sånn blogg som dette går litt i sirkel, – følgende årshjulet, – og da er i grunnen det meste sagt.

Dessuten har en del av den tiden jeg før brukte på blogging havnet i drømmeland. På grunn av en lite medgjørlig kropp, har jeg sovet mye, mye mer enn jeg pleier dette året, og da blir det mindre tid til skrivekos.

Men nå skal vi se om vi kan få til litt feriebloggin, – etter talløse oppfordringer ;.)

Kom til å tenke på det, – overgrep og sånn

Det har vært ei uke der jenter over hele landet har delt overgrepshistorier, fortalt om hva noen menn synes de kan tillate seg, noe bare kleint, annet langt, langt over alle grenser og inn i det ulovlige. Selv har jeg vært forskåna for sånt, nesten.

Det var en gang. Jeg vokste opp i sentrum av Fredrikstad. På lørdagene tok ofte de voksne på seg noe småpent og sprada litt i byen, og etterpå havna de kanskje hjemme hos oss på en kopp kaffe. En gang ble et vennepar av foreldrene mine med hjem. De hadde med to småjenter på min alder, ni, ti, elleve år, – deromkring. Vi gikk ut for å leke, farta litt rundt, jeg hadde med sykkelen min. På et tidspunkt skulle vi forflytte oss under jerbanesporet i en sånn undergang, du vet. For meg var dette kjente trakter. De to andre var der for første gang. Plutselig var han der, en voksen mann. Jeg husker ikke helt, men han hadde åpnet buksesmekken og sto og viste fram den stive tissen sin. Han sa noe også, men jeg husker ikke hva. De to andre jentene løp opp trappene, og senere skjønte jeg at de pilte hjem til meg, der foreldrene deres fortsatt var på besøk. Det gjorde ikke jeg, for jeg hadde sykkelen min, og den måtte jeg ha med opp trappene. Jeg kunne ikke komme hjem uten sykkelen. Mens jeg stirret stivt på den rare mannen, bukserte jeg sykkelen opp trappene og syklet hjem.

Mannen, tissen hans, den rare situasjonen har aldri noen gang plaga meg. Jeg kan ikke huske at han var vesentlig på noe vis. Det var noe helt annet som var forferdelig med den dagen. Noe som lærte meg hvordan skam føles for den som ikke har gjort noe skammelig.

Da jeg kom hjem løp jeg inn til de voksne, og de to jentegjestene som satt sammen med dem. «Hvorfor venta dere ikke på meg?» De svarte ikke. Og så fortalte jeg de voksne hva som hadde skjedd, om undergangen, sykkelen, trappa, mannen og tissen hans. Jeg tror det jeg følte var en slags sensasjonspreget skrekkblandet fryd. Det ble helt stille. Innoverstillhet. Veggene ble sugd inn i rommet, da jeg skjønte at de to andre jentene ikke hadde fortalt hva vi hadde opplevd sammen, og da foreldrene spurte og grov, så blånekta de. Det hadde ikke skjedd.

Hvorfor gjorde de det? Hva tenkte de voksne? Ingen beskyldte meg for å lyve, men de ville liksom ikke snakke om det. Det var det som var det ekle den dagen, ikke den dumme mannen og tissen hans, – og noe lærte jeg av det, men det var neppe det jeg burde lært.

Hege Glad med motorsag!

Vi har hatt jobbehelg på hytta. Jeg har hatt mitt å gjøre, og Thv sitt, – men utover på lørdagsettermiddagen råka jeg opp for gjøremål, mens alt det som er Thvs sto i kø.

DSC02429

Den ser jo grei ut den trappa, men det er den ikke, i hvert fall ikke rekkverket. Bak malinga skjuler det seg råte, og nå skulle den ned.

DSC02430

Skjev var den også, vekk me’n!

DSC02432

Før.

DSC02434

Etter!

I firetida dro Thv til byen for å leke med fly, og jeg kjente at jeg ville gjøre noe. Jeg er så dritt lei av vonde knær, hakkete gange og stillesitting. Jeg var klar for en utfordring.

Noe av det som venta på Thv var et par trær som skulle ned. Hva om jeg? Alene! Uten at han visste det!

DSC02440

Det var denne grana det handlet om, sånn omtrent fire meter høy, kanskje fem, – og så den digre furua til høyre.

???????????????????????????????

Jeg starta med finne fram grensaksa for å klippe av de nederste grenene, sånn at jeg skulle komme til med saga.

???????????????????????????????

Så var det fram med den gamle, sløve snekkersaga.

???????????????????????????????

Først sagde jeg et hakk, for det vet jeg at man skal, – og så begynte jeg å sage, og sage, og sage.

???????????????????????????????

For et nederlag. Det funka bare ikke. Saga var sløv og sageren ukyndig. Jeg gikk inn i uthuset for å finne noe bedre.

???????????????????????????????

Jo da, jeg så motorsaga som lå der og skinte, men det var øksa jeg skulle ha. Den sløve øksa. Treet skulle ned med håndmakt, det var det jeg hadde tenkt. Jeg har aldri brukt motorsag i hele mitt liv. Det er Thvs redskap, – et farlig redskap.

Så jeg grep øksa og hugg og dunka det jeg var god for, men den bet rett og slett ikke.

???????????????????????????????

Litt sånn sidelengs nærma jeg meg uthuset igjen.

Først fant jeg fram ledningen. Jeg har aldri lagt merke til at kontakten er så høyt oppe på veggen. Mulig det var ment som et hint. Men nå skulle treet ned.

Jeg fant fram saga, plugga i, trykka på noen knapper, og wroooom, – jeg var i gang.

???????????????????????????????

Jeg får si som Enok i Farmen: Dette er jeg best på, for jeg har sett Thv gjøre det mange ganger. Jammen stemte det.

Og ja: Jeg vet alt det andre, at saga kan sette seg fast, at treet kan vippe opp og treffe meg i ansiktet, at det kan falle på meg – jeg passa på alt sammen.

???????????????????????????????

Kanskje var jeg ikke helt god på å beregne fallretning. Grana ble nemlig stående på skrå opp i det andre treet som skal ned, – men jeg klarte å få det ned. Sterk, jeg, nemlig.

???????????????????????????????

Nå var jeg godt i gang, og siden planen var å overraske Thv, måtte jeg jo rydde opp også. Ny runde med motorsaga. Treet ble partert og delene slept ned i klova der vi hiver sånt. Den lille delen som egner seg som ved ble lagt til side.

???????????????????????????????

Nå hadde jeg fått blod på tann, så jeg sagde like godt ned den digre grena på furua også. Moro, dette her.

???????????????????????????????

Jeg kappa og saga, slepte og dro, – og vips var alt borte. Jeg er bare så god!

???????????????????????????????

Men jeg ga meg mens leken er god. Det ville vært synd om jeg avslutta prosjektet med å sage av meg benet.

Den store furua overlater jeg til Thv. Jeg kan heller rydde opp i kaoset i bakgrunnen.

Da Thv kom ut på hytta utpå kvelden, sto jeg nærmest og hoppa av stolthet. Jeg har brukt motorsag. Alene. Jeg har sagd ned et helt tre!

Hah, – hva jeg kan!

Vi både føler og tenker når Statsskog er på vårsalg.

Høyresida latterliggjør Ingebrigt Steen Jensens følelsesargumenter når han advarer regjeringa mot å selge inntektsgivende fellesverdier. De færreste av oss er økonomer med saklige analyser. I stedet må vi lene oss på erfaringer og magefølelse. Gode politiske avgjørelser har ofte vært basert på en kombinasjon av fornuft og følelser. Johan Castberg var ikke økonom, men konsesjonslovene var likevel en genistrek, en viktig økonomisk, politisk avgjørelse der følelsene spilte en viktig rolle. Det er over 100 år siden.

Det skulle vært moro og spurt Jens Evensen (har vært død i ti år) hvilken rolle følelsene spilte den gangen han og de andre, framsynte gutta gjorde etterkrigstidas viktigste økonomiske bragd for Norge, og sørget for at olja ikke kom på utenlandske og/eller private hender. Evensen var forresten heller ikke økonom. Hva ville dagens regjering gjort da olja begynte å sprute? Sett i bakspeilet ville de selvfølgelig hevde at avgjørelsene den gang var korrekte. Det var så vidt jeg husker relativt stor tverrpolitisk enighet om avgjørelsene som ble tatt på 1960-tallet, men hva ville regjeringa gjort om det var i dag? Vi vet at det kan argumenteres for fordeler med privat eierskap også i oljeøkonomien. Bare spør danskene og Maersk.

Vi som føler kan også tenke.

Vi tenker langsiktig, akkurat som når vi betaler ned gjelda vår, før vi går av med pensjon, og heller investerer våre få, ekstra midler i fast eiendom enn i aksjer, når vi skal sikre framtida vår. Vi har for lite til å våge stor risiko.

Oljealderen er noen års mellomspill i vår økonomi, og sett i historisk perspektiv er det et kort mellomspill. I ryggmargen sitter fortsatt en som lever under karrige kår, en som sparer for å ha når åkeren er tørr og olja siner. En gang skal barnebarna våre se i bakspeilet og vurdere de avgjørelsene som blir tatt i dag. Better safe than sorry, tenker vi, – fordi vi er livredde for det irreversible. Det kan komme en regnværsdag.

Sånn føler vi, – og sånn tenker vi.