I går kom Ivo de Figuereido ut med andre bind i sin Ibsenbiografi, og jeg kan glede meg. Elevene mine kommer neppe til å lese biografien, i hvert fall ikke på mange, mange år.
Men Ibsen gleder de seg over. Av og til blir Henrik Ibsen trukket fram som det kjedeligste som finnes i norskfaget. Så feil kan man ta. Vi som underviser i norsk er smertelig klar over alt som ikke fenger unge mennesker i dag. Ibsen er ikke en av dem.
I fjor leste og så vi Et dukkehjem. Ingen tvil om at det fenget, men elever i niende klasse leser stykket på en helt annen måte enn de fleste voksne. Godt for Nora at hun aldri kom inn i klasserommet vårt den timen da vi diskuterte hvorfor Nora gikk. De var ikke nådige, ungene. De fleste mente hun var egoistisk, og de hadde liten forståelse for at hun forlot sine tre små barn. I den oppsetningen vi så, var det Lise Fjeldstad som spilte Nora, – og hun tolker rollen på en ganske erotisk måte. Ho prostituerer seg for mannen sin for å få penger og alt det andre ho vil! mente noen av elevene.
Og i år er det Villanden. Vi har pratet, vi har lest utdrag og vi har sett en gammel filmatisering fra 1963. Det viktigste øyeblikket var det første møtet, – da vi hadde snakket og lest oss gjennom handlingen, og vi kom til scenen der Hjalmar Ekdal skyver Hedvig fra seg og nekter å se henne for sine øyne. Da var det noen blanke øyne i klasserommet, og da skuddet falt var det nok noen som rant over. En far eller stefar som svikter sin fjorten år gamle datter, – dessverre en alt for velkjent historie for flere elever i 2007. Det ble et ganske emosjonelt øyeblikk.
Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar du livsgleden fra det med det samme, – sier doktor Relling, og for oss voksne er det kjernen i Villanden. For elevene ble forholdet mellom faren og Hedvig det viktigste.
Filmen var gammel, litt overspilt, med dårlig lyd og i svart hvitt. Likevel fulgte de med og lot seg engasjere, mange av dem, – langt fra alle. Selve teksten og det første møtet gjorde nok størst inntrykk.
Det er en underlig opplevelse å se film med elevene. De får beskjed om å finne en god og avslappet sittestilling, og noen sitter jo ikke godt før de ligger.
Når man er sånn nær hverandre i et par timer, så gjelder det også å utnytte tiden til litt sensualitetstrening. Det holdes hender og koses både her og der.
Men stille sitter de.
Hadde jeg vært veldig, veldig rik, – så skulle jeg gitt Liv Ullmann alle de pengene hun trenger for å lage en ny innspilling av Et dukkehjem. Ja, om hun ville, skulle hun fått nok til å spille inn Villanden også.
Stor respekt til dig Hege som underviser. Når du kan få en 9.klasse til at sidde i 2 timer og se en gammel sot-hvid film – det viser hvor meget dine elever respekterer dig.
Ibsen bruger vi ikke i folkeskolen i Danmark, men i gymnasiet stifter de fleste bekendtskab med ham.
Jeg syntes det er så flot at du ser hvorledes dine elever ser pointerne og hvad de ser som det esentielle i historierne modsat de voksne. Jeg bliver så varm når jeg læser om din undervisning – for hold da op hvor du brænder for det og eleverne…
Jeg synes også, Liv Ulmann er en meget stor kunstner, der burde nyfortolke de to klassikere, du fortæller om, Hege. Og så er helt enig med Marianne her ovenover! Du er en dybt inspirerende lærer.
Jeg brenner absolutt både for faget og for elevene, men det er nok ikke min fortjeneste at de sitter stille og ser en sort-hvitt film. Det er nemlig en fantastisk historie. Og som jeg sa:Jeg har ikke alle med meg. Noen synes dette er vanskelig. I morgen skal en av studentene mine prøve seg, og han skal spille en Black Debbath-låt med tekst fra Vildanden. Så skal han trekke paralleller mellom originalteksten og metallband-teksten. Det kan bli spennende.
Det er ikke så merkelig at dere ikke leser Ibsen før i gymnasiet. Vi leser jo heller ikke mye dansk litteratur i grunnskolen. Oj, – som jeg ville elsket å få være gjestelærer i en dansk privatskole for å fortelle dem om Ibsen. Det hadde vært en drøm!
Desværre underviser jeg ikke pt. i en folkeskole, men når jeg skal, igen, så hører du fra mig….. helt sikkert. Eleverne i de danske folkeskoler starter allerede i 6-7 klasse med at læse norske og svenske tekster på originalsproget…. I udskolingen kan de faktisk komme til eksamen i norske eller svenske tekster på original sprog.
Vi leser også såkalte nabospråkstekster både på barne- og ungdomstrinnet, – men ikke ofte.
Enda en deilig dag på Kverhuset!! Slutt å nedføye deg for du er en fantastisk norsklærer – det vet du og ungene er ikke så lette å motivere det vet vi!! Så rart at vi snakka om Ibsen i går og da om både et Dukkehjem og Villanden som jeg huske så godt fra Gymnaset! Jeg må få sendt ned den nye boka av Figueira!! Hils igjen Hege!
Tilbaketråkk: Avsporing | Livet leker
Tilbaketråkk: Ingvild Hedemann Rishøi – en ny oppdagelse | Livet leker
Tilbaketråkk: Noen tanker om Bowie, en litterær kanon og litt til | Livet leker