Om du skal til København mens året ennå heter 2015, må du ta deg en tur på Nationalmuseet i København. Det finnes ikke maken til det museet, – de lager noen særutstillinger som bare suger deg inn. Hvem æren tilfaller, vet jeg ikke, – for de reklamerer ikke med hvem som har vært kurator for den enkelte utstilling.
Denne gangen handler det om andre verdenskrig og De hvite bussene. Utstillingen er lagt til en diger hall, og med det første man kommer inn, oppleves det ganske kaotisk. Det er lyd og levende bilder over alt, – møbler og skrivebord, en disk der man pakker Røde Kors-pakker, et telt, et hospital…
Etter en stund venner man seg, og kaoset glir over i en stemning av stress og aktivitet, hektisk virksomhet, – omtrent sånn som det må ha vært da de danske og norske fangene skulle hentes hjem fra KZ-leirene i Tyskland. Veldig effektfullt, og neppe tilfeldig.
Selv om utstillingen er satt i en stor hall, er det lett å navigere noenlunde kronologisk. Det er mørkt, noen ganger veldig mørkt, men ikke mørkere enn at man ser det man skal se.
Skjermer med film og stillbilder lyser opp høyt, høyt oppe under taket, – og i øyenhøyde. Over alt er det noe å se og noe å høre.
Midt i lokalet en hvit buss. Selvfølgelig en hvit buss.
Om man vil, kan man gli gjennom utstillingen på et par kvarter. Vil man utnytte den sånn den er ment, tar det lang tid. Vi stoppet opp, satte oss ned og så en film. Utstillingen fokuserer i stor grad på enkeltindivider, øyenvitneskildringer, bilder og navn. Det gjør den ekstra gripende.
Foran montere med gjenstander, foran bussen, foran et tablå kunne vi sette oss på små kuber og ta høretelefoner på. Så fikk vi en øyenvitneskildring, noen ganger på dansk, andre ganger på norsk eller engelsk.
Plutselig ringte en telefon, fire telefoner. Da vi tok av røret, fikk vi høre hvordan de hadde det, de som reiste med bussene: Sykepleiere, legen, sjåføren, den vernepliktige, – og når stemmen snakket engelsk, dukket en liten film med undertekster opp på veggen. Så gjennomført godt presentert!
Prosjektorene var plassert i taket, og filmer ble projisert på et plankebord, en vegg, tre bårer. Ett sted ble vi oppfordret til å plukke en boks havregryn ut av ei hylle. Belønningen var en lang beretning om effekten av Røde Kors-pakkene.
Vi satte oss foran et gammelt skrivebord der det lå noen dokumenter. Skrivebordet viste seg å være en skjerm, og ved å trykke på ulike ikoner, kunne vi lese om innholdet i hjelpesendingene.
Utstillingen er full av rørende beretninger, og tårene holdt seg ikke helt på plass. Samtidig ble vi også presentert for kritiske deler av historien. For å gjøre plass til danske og norske fanger i samme leir, ble andre, mer trengende fanger skjøvet unna og transportert til andre og verre fangeleire. Dette var en del av det skandinaviske hjelpearbeidet. Hva tenker vi om det i dag?
Nationalmuseet i København har alltid noe å by på. Er det ikke en ny utstilling, som denne, – kan man bare begi seg inn i de permanente utstillingene. Det er nok å kose seg med. At herligheten er gratis, spiller liten økonomisk rolle for folk på ferie, – men psykologisk har det stor betydning. Det føles så romslig og generøst å kunne vandre ut og inn av et sånt museum så mye og så ofte man bare vil.
Akkurat denne utstillinga håper jeg du vil.
Jeg tror det er en gave til de yngre generationer, at historien levendegøres på denne måde. Jeg har jo hørt om WWII siden jeg var barn og dengang undrede det mig altid, at der havde været en by, et sted, som lignede «min by» i mange henseender, hvor alting blev skudt sønder og sammen (London) og en anden, hvor regeringen var slyngler og dræbte millioner af mennesker, en regering, som blev fjernet ved krigens slutning uden at der strax var noget andet. Hvordan klarede befolkningerne den lovløshed? Gennem 2000-2012 var der mange nye dokumentarer, og strømmen fortsætter, og det gik op for mig at for det lille menneske var 1943 -1945 i Europa noget andet end det overordnede billede i historiebøgerne.
Busserne var vigtige nok, men er en lille bitte del af det store billede af Europa i opløsning.
Bussene er bare et komma i historiebøkene, Donald, men Nationalmusset har fått mye ut av dette kommaet. I Norge er det ganske vanlig at skoleklasser drar på ekskursjon til Auswitch/Birkenau, ofte sammen med et tidsvitne. Disse reisene kalles Hvite busser.
Det kommaet er viktig for vårt land og for vår forståelse av privilegiet menneskene av «arisk» opprinnelse tross alt hadde i den dystre tiden.
For at det hadde bivirkninger for andre fanger, er uomtvistelig. Mange måtte vike plassen (ofte til nye redsler) for at de ariske fangene skulle kunne reddes.
Men bra at de kom hjem.
Enig, mormor, og dette er en side av saken jeg ikke hadde tenkt på.
Godt, at du har genoplivet bloggen. Du har set mere af København end jeg nogensinde har.
Så det er fint med en rundvisning!
Kanskje det er på tide med en Københavntur, Farmer.
Du inspirerte meg til å ta turen og det var både rørende og lærerikt. Jødisk museum lå et par steinkast unna og har en utstilling med lignende tema («Hjem»). Danmark har utvilsomt grunn til å være stolt av denne delen av sin historie. Takk for fin omtale av utstillingen!
Jeg synes også det var veldig rørende. De er flinke på Nationalmuseet i København.