Historisk byvandring på Nørrebro

Hva gjør man en søndag i København? Man går på byvandring, selvfølgelig. Om du ikke har gjort det før: Ta en titt inn på Københavns museum. Der ligger en oversikt over alle sommerens vandringer. Vår het Nørrebro – fra vold til Velferd. Vi skulle møte guiden og de andre vandrerne ved skulpturen på Sankt Hans Torv. Der hadde vi aldri vært før, så det var jo en opplevelse i seg selv. Siden vi var tidlig ute, ble det tid til både kaffe og litt til. Litt til skimter du på treet i høyre bildekant.

Det har vært valg i Danmark, – og byen er bokstavelig talt tapetsert med valgplakater.

Noen kreative sjeler var ikke helt fornøyde med kandidatene på bildene, og så hadde de laget sine egne karikaturer.

Men altså: Byvandring. Guiden het Mette, og Mette er akkurat ferdig med sin bachelor i historie. Hun jobber med formidling på Københavns museum, .- og hun var veldig veldig flink. Stemmen hadde volum nok til at alle hørte, og diksjon nok til at alle forsto. Og så fortalte hun med engasjement og interesse.

Mette tok utgangspunkt i valget i forrige uke, og trakk paralleller til den perioden hun skulle fortelle om: Oppbyggingen av bydelen Nørrebro etter at industrialiseringen for alvor bragte tusenvis av arbeidere til København. Da som nå handlet de poltitiske spørsmålene om velferdssystemet.

Vi startet vandringen i en gård hun kalte for et spekulasjonsbyggeri. Fra midten av 1800-tallet var boligmangelen i København så enorm, at man kunne bygge hvor smått og dårlig man ville – leietakere var det uansett. Dette var etter at festningsvollen rundt indre by ble revet i 1857, og de åpne markene skulle bebygges.

Akkurat som nå, varierte kvaliteten på boligene. Når man går ute på fortauene på Nørrebro, aner man ikke hva slags perler som kan skjule seg på innsiden av portene. Noen steder er det rene idyllen.

Mette brukte mye tid på å snakke om forskjellen på de verdig trengende og de uverdig trengende, – og overføringsverdien til dagens syn på dem som faller utenfor var påtrengende.

I Nørre Allé fikk vi se Håndtverkerforeningens Alderstrøst. Dette var boliger for verdig trengende, gamle mennesker som ikke lenger kunne klare seg selv. Kom man gjennom nåløyet og fikk en enkel bolig her, fikk man både husrom og annen økonomisk hjelp.

Alderstrøst ble finansiert gjennom privatdonasjoner, og på veggen inne i det fantastiske portrommet hadde de fått sine navn og beløpet de hadde donert malt på veggen.

Veggene var marmorerte, og skriften på veggen talte sitt språk. Både navn og tittel på giverne var med, og her kunne vi se yrkestitler som har forsvunnet for lenge siden. Det som imponerte oss var beløpene de hadde forært til det private fattigvesenet.

Innenfor en annen port kom vi til De gamles by, – og det var virkelig en hel bydel. Lys og luft var ideen bak denne bydelen, og det var nok av begge deler. Like fritt føltes det nok ikke for dem som bodde der den gang da. Hele deres liv ble kontrollert, og de fikk bare forlate området en gang i uken. Prøvde de seg til andre tider, sto det vakt i porten og stoppet dem.

Siste stopp var plassen mellom Guldberg skole, Simeon kirke og Sjællandsgades Bad – og en stor boligkaserne. Her skulle det sunne menneske bygges opp. Folk fikk gode boforhold i kasernen; skolen skulle sørge for utdannelsen, kirken for den sjelelige oppbyggelse og badet for den gode helse. Badet ble nedlagt som kommunalt bad først i 2010, og nå drives det av frivillige.

Etter 10 000 skritt og halvannen time var vi i mål. I går kveld spiste vi middag hjemme i huset vi låner,

– i dag skulle vi på restaurant. Vi dro til Nansensgade for å spise Tapas, og det var en opplevelse. Klokka var fem før vi fikk mat, og vi hadde ikke spist siden frokost klokka ni. Det er mulig det farget opplevelsen, men makan til mat har jeg sjelden spist. Prøv det!

Reklame