Noen tanker om David Bowie, en litterær kanon og litt til

Norskfaget diskuteres for tiden både i Klassekampen og Dagbladet. Lærerstudentene kan visst ikke hva de en gang kunne, – som de noen gang har kunnet det, – og grunnen er visst at vi mangler en litterær kanon i skolen. Så enkelt! At min purunge, nyutdanna kollega i norskfaget nerder på Solstad og kan det meste, må jeg derfor anta skyldes en tilfeldighet. Jeg har vært med på diskusjonen før, og kommer til å rekke et par til før jeg legger inn årene. Snart får vi ny læreplan, og den vil garantert være strammer i formen, inneholde noen forfattere og et knippe tekster som skal leses av alle, – og så har vi det sånn fram til neste revisjon. I mellomtiden leser vi både Et dukkehjem og Villanden der jeg kommer fra.

Mye av denne diskusjonen dreier seg om det som skjer i videregående skole. Der er ikke jeg, – men her på ungdomsskolen leser vi altså klassikerne. Gjennom tre år beveger vi oss langsomt fra Håvamål til Rishøj. Og ikke bare leser vi litteratur. Vi forteller om Henrik Wergelands ville engasjement, og Yayha Hassans familiebakgrunn, vi ser på bildekunst og diskuterer fortidens politiske kampsaker. Vi er ikke litteraturvitere verken lærere eller elever, vi er skole.

Mye av det vi bedriver i skolen handler om kulturformidling. Kall det gjerne nasjonsbygging, men det ordet har noen klanger som gir meg litt fløyel på tenna. Norskfaget er samlingen rundt bålet, der den gamle (Det er visst jeg) forteller historiene om og fra fortiden, vår felles historie; og viktigst: Vi forsøker etter beste evne å hekte denne felles historien på dagens situasjon. Det er ett av våre samfunnsoppdrag: Å føre ungdommen inn i vår tid. Heldigvis er det mange måter å gjøre dette på, og da er det ikke sikkert alle rekker både Jonas Lie og Cora Sandel. Det går nesten ikke ei uke uten at noen ute i samfunnet forteller oss hva som bare må, må, må inn i skolen, i tillegg til alt det andre. Vi skal undervise om psykiatri og mobbing, om sosiale medier og nettvett, viktig alt sammen, men da kan det hende vi må la Den fjerde nattevakt ligge. Vi har den tida vi har, og da gjelder det å velge.

Noe står likevel fast, i hvert fall i vår lille andedam: Alle elevene får sin dose Wergeland og Ibsen, Hamsun og Rishøj, men vi vinkler det forskjellig. I ett klasserom brukes det masse tid på det ene, i naborommet på noe annet, – og viktigere: Tida vi lever i akkurat nå påvirker undervisninga vår.

Her kommer et helt ferskt eksempel:

Jeg kan ikke si at David Bowies død kom som bestilt, – men den fikk i hvert fall stor betydning for arbeidsdagen til denne norsklæreren. Vi lærer om Romantikken i 9 C om dagen, om nasjonalromantikken, om Henrik Wergeland. Forrige mandag hørte jeg på Salongen på P2, og der framførte Frode Grytten et dikt, -Good times – Gode tider, – om alle forventningene til det nye året. Har du ikke hørt det, så benytt sjansen nå. Livet ditt blir aldri det samme. Grytten skrev om små føtter på kalde golv, varm kaffi og ny Bowie-skive, til og med ei bra Bowie-skive, skal det bli. Hæ, tenkte jeg, – nytt album fra Bowie? Jeg sjekka på nettet, men fant ikke noe. Dagen etter tok jeg med meg P2 og Grytten inn i klasserommet til niendeklassingene mine. Jeg følte at det var noe wergelandsk over diktet, – rått, emosjonelt, ordrikt …  – ikke wergelandsk i form, – men i temperament. Jeg spilte det, – og de likte det, – noen av dem likte det, – men ingen av ungene la merke til Bowie.

Resten av uka jobba vi videre med Wergeland og med døden i litteraturen. Vi leste og snakka oss gjennom Til min gyldenlakk. Hvordan er det å vite at man skal dø? Hvordan er det å skrive om det? Og så var det rim og rytme og metaforer og hele molevitten. Vi leste et par poster fra Regine Stokkes blogg, Face your fear. Jeg skal dø, leste vi. Tilstanden forverres, leste vi. Hvordan er det å skrive offentlig om sin egen død når man selv bare er sytten år?

På fredag kom Black star, Bowies nye album,- det Grytten hadde varslet om i Gode tider, – og før jeg rakk å høre på en eneste låt døde David Robert Jones. Alle medier var med ett proppfulle av Bowie før og Bowie nå, Bowie levende og Bowie død, – og en av låtene fra det nye albumet ble trukket fram: Lazarus. Jeg så og lyttet: Dette er en siste hilsen fra en som snart skal dø. Snakk om timing. 9C og jeg, et klasserom, norsktimer om Romantikken, først Wergeland, så Stokke og nå Bowie: Look up here, I’m in Heaven.

Jeg klarer ikke la være: Alt dette må inn i klasserommet. Elevene skal ikke bare forstå vår kulturelle fortid, de skal også leies inn i vår samtid. For dem er Bowie en like ukjent størrelse som Wergeland, og det er dessverre bare i klasserommet de i løpet av ei snau uke møter både Wergeland, Stokke, Grytten og Bowie.

Dette eksempelet er ikke unikt. Det er sånn vi jobber. Mange norsklærere underviser også i samfunnsfag, – og kulturhistorie er også historie. Ørene våre flagrer hele tiden hit og dit, vi prøver å fange en tidsånd og lage små møter mellom det gamle og det nye, kjedereaksjoner som binder kulturhistorien vår sammen. Vi prøver å gi gode leseopplevelser som bare er nettopp det: Nytelsen av å konsumere stor kunst. Men vi vil også åpne opp for refleksjoner, tanker som kan hjelpe elevene til å forstå og takle både sitt eget liv og den verden de er på vei ut i. Da Yahya Hassan ble med inn i klasserommet for et par år siden, traff det en av elevene mine midt i egen livserfaring, og det var ikke som du kanskje tror: en elev med utenlandsk opprinnelse. Det var en etnisk, norsk elev som kjente igjen følelsen av å kjempe mot negative, nedarvede holdninger. Og vips så dukker Abid Rajas kronikk fra oktober 2012 opp.

Kanskje trenger vi en kanon, – eller kanskje ikke. Jeg vet ikke. Læreplanen sier klart fra at vi skal lese klassikerne, men overlater til lærerne og gjøre et utvalg, og et sånt utvalg vil variere fra lærer til lærer, fra år til år. Det som var en uvesentlig forfatter eller en uinteressant tekst for mine elever for tre år siden, kan oppleves som livsnødvendig i år. Det handler om å skape en dynamikk mellom de gamle og de nye tekstene, – og skal det være med i klasserommet må det ha en eller annen form for relevans, – ikke henge og dingle i lufta. Blir de hengende der, faller de før eller senere til gulvet som en våt klut.

Til uka er det tid for Camilla Collett, – så får vi se hva jeg kan hekte henne på.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s