Hege Glad med motorsag!

Vi har hatt jobbehelg på hytta. Jeg har hatt mitt å gjøre, og Thv sitt, – men utover på lørdagsettermiddagen råka jeg opp for gjøremål, mens alt det som er Thvs sto i kø.

Den ser jo grei ut den trappa, men det er den ikke, i hvert fall ikke rekkverket. Bak malinga skjuler det seg råte, og nå skulle den ned.

Skjev var den også, vekk me’n!

Før.

Etter!

I firetida dro Thv til byen for å leke med fly, og jeg kjente at jeg ville gjøre noe. Jeg er så dritt lei av vonde knær, hakkete gange og stillesitting. Jeg var klar for en utfordring.

Noe av det som venta på Thv var et par trær som skulle ned. Hva om jeg? Alene! Uten at han visste det!

Det var denne grana det handlet om, sånn omtrent fire meter høy, kanskje fem, – og så den digre furua til høyre.

Jeg starta med finne fram grensaksa for å klippe av de nederste grenene, sånn at jeg skulle komme til med saga.

Så var det fram med den gamle, sløve snekkersaga.

Først sagde jeg et hakk, for det vet jeg at man skal, – og så begynte jeg å sage, og sage, og sage.

For et nederlag. Det funka bare ikke. Saga var sløv og sageren ukyndig. Jeg gikk inn i uthuset for å finne noe bedre.

Jo da, jeg så motorsaga som lå der og skinte, men det var øksa jeg skulle ha. Den sløve øksa. Treet skulle ned med håndmakt, det var det jeg hadde tenkt. Jeg har aldri brukt motorsag i hele mitt liv. Det er Thvs redskap, – et farlig redskap.

Så jeg grep øksa og hugg og dunka det jeg var god for, men den bet rett og slett ikke.

Litt sånn sidelengs nærma jeg meg uthuset igjen.

Først fant jeg fram ledningen. Jeg har aldri lagt merke til at kontakten er så høyt oppe på veggen. Mulig det var ment som et hint. Men nå skulle treet ned.

Jeg fant fram saga, plugga i, trykka på noen knapper, og wroooom, – jeg var i gang.

Jeg får si som Enok i Farmen: Dette er jeg best på, for jeg har sett Thv gjøre det mange ganger. Jammen stemte det.

Og ja: Jeg vet alt det andre, at saga kan sette seg fast, at treet kan vippe opp og treffe meg i ansiktet, at det kan falle på meg – jeg passa på alt sammen.

Kanskje var jeg ikke helt god på å beregne fallretning. Grana ble nemlig stående på skrå opp i det andre treet som skal ned, – men jeg klarte å få det ned. Sterk, jeg, nemlig.

Nå var jeg godt i gang, og siden planen var å overraske Thv, måtte jeg jo rydde opp også. Ny runde med motorsaga. Treet ble partert og delene slept ned i klova der vi hiver sånt. Den lille delen som egner seg som ved ble lagt til side.

Nå hadde jeg fått blod på tann, så jeg sagde like godt ned den digre grena på furua også. Moro, dette her.

Jeg kappa og saga, slepte og dro, – og vips var alt borte. Jeg er bare så god!

Men jeg ga meg mens leken er god. Det ville vært synd om jeg avslutta prosjektet med å sage av meg benet.

Den store furua overlater jeg til Thv. Jeg kan heller rydde opp i kaoset i bakgrunnen.

Da Thv kom ut på hytta utpå kvelden, sto jeg nærmest og hoppa av stolthet. Jeg har brukt motorsag. Alene. Jeg har sagd ned et helt tre!

Hah, – hva jeg kan!

Den som hugget ved blir dobbelt varm

Fire trær falt. Kubbene ble fraktet hjem, og denne helga skulle jeg klyve dem.

Jeg elsker å klyve ved, men både ryggmuskulatur og vedstabel forteller meg at det var en stor jobb. Det er jo egentlig motorkraft og hydraulikk som gjør jobben, men kubbene skal løftes og bæres og plasseres. Jeg liker å jobbe sånn. Det er deilig både i kroppen og i hodet.

Når man jobber med kroppen, vandrer tankene. Vi har system på veden vår. Under verandaen ligger tørr, fyringsklar ved. Hver høst tar vi et passe lass ned i kjelleren, sånn at vinterens fyring er lett tilgjengelig.

Den veden jeg gjorde klar nå, skal vintertørke ute. Først vinteren 2015-2016, – og kanskje enda senere også, skal den varme huset vårt. Jeg lurer på hvordan livet vårt er da. Det er lenge til.

Jeg jobbet med dette både lørdag og søndag, og derfor var det deilig å være invitert i middagselskap på lørdagskvelden. Etter et varmt bad var jeg klar for å sitte rolig i en stol og spise god mat jeg ikke hadde laget selv.

EFIT 2014

Det er på tide med en Et foto i timen-post. En sånn må jeg ha minst en gang i året. Verre var det å få publisert den. Som du skal se, var det en lang dag i går, – og i dag var jeg ikke hjemme fra jobben før klokka ni. Vi hadde foreldremøte, nemlig.

Men altså, – dagen i går:

07:10

Klokkene vekker oss litt før sju hver dag. Vi har en gammeldags klokkeradio, og jeg blir gjerne liggende å høre på nyheter før jeg står opp, vasker håret og spiser frokost.

08:10

På jobben er det folk fra halv åtte, og kaffemaskinen går varm mens alle skravler og venter på at moroa skal begynne sånn litt før halv ni.

09:10

I går var det tid for de nasjonale leseprøvene. De varer i 90 minutter, og første gruppe jobba fra halv ni til ti. Det er alvor med nasjonale prøver, og ungene satt dypt konsentrerte og gjorde sitt beste.

10:10

På onsdager har jeg inspeksjon fra ti til halv elleve. Været i går var supert, og de ungene som ikke var i ballbingen eller gymsalen satt ute i sola og koste seg.

11:10

Det blir litt feil å skrive ti over elleve på dette bildet, for det er nok tatt noen minutter før. Vi skal i gang med nasjonale prøver i andre gruppe. Mens elevene jobba, fikk jeg gjort unna noen forberedelser til senere undervisning.

12:10

En ny halvtimes pause, og i denne har jeg fri. Det ble lunsj og skravlings på lærerværelset. Hyggelig.

13:10

Dobbeløkt valgfag: Min familie i historien. Jeg skal fortelle mer om dette senere. Jeg foreleste om skriving av fagartikkel, og så jobba ungene med å forberede intervju av sine kilder.

14:10

Jeg skulle være på plangruppemøte på rektors møterom kvart over to, – men det holdt hardt. Det er mye som skal ryddes bort etter siste time: PC-traller skal på plass på biblioteket, klasserom fikses og dører låses, – og så er det alt som må fraktes ned på plassen min. Men jeg rakk det, – så vidt.

15:10

Vi har mange fine bilder på skolen, – de fleste er laget av elever eller de er samarbeid mellom elever og lærere. Dette henger på møterommet, og var min utsikt på plangruppemøtet i går.

16:10

Jeg var hjemme i firetida, men middag skulle vi ikke ha. Det ble en liten bolle med noe spiselig, – inntatt i sofaen. Jeg orket ikke noe mer akkurat da.

17:10

Jeg satte meg til i yndlingsstolen for å puste litt, ringte mamma for å høre at hun hadde det bra, og i løpet av en time kom to naboer innom. Den ene skulle prate med Thv og fikk en kopp kaffe. Den andre kom for å låne meg en bunke interiørblader. Dem skal jeg glede meg over i helga.

18:10

Da alle hadde gått, Tvh skulle på cabriolet-treff i det fine været, satte jeg meg til for å rette de første leseprøvene. Jeg er jo spent på hvordan det har gått med ungene mine. Dessuten skulle meldingsbøker sjekkes og noteres. Moro med streike-buttonen til Thv. Jeg slapp heldigvis å streike, men er evig takknemlig for at det gikk som det gikk.

19:10

I sjutida var jeg forflyttet til et helt annet sted i byen, til styremøte i Soroptimist-foreningen. Vi var forøvrig i et hus med verdens vakreste trapp, men den glemte jeg å ta bilde av.

20:10

Dette var årets første styremøte, og sånne tar tid.

21:10

Fortsatt styremøte, men nå i den sosiale fasen. Vi fikk salat med nektariner og pai. Jeg var sulten!

22:10

Det ble en sen kveld, og klokka var over ti før jeg kom hjem.

23:10

Vanligvis prøver vi å ta kvelden i halv elleve-tida, men når jeg kommer sent hjem, må jeg lande og trekke pusten før jeg legger meg. Vi burde sikkert rydda et rotete hus, men det får være grenser for pes, så vi havna med bena på bordet foran hver vår skjerm. Deilig!

24:10

Det ble alt, alt for sent før vi lå i senga, men det går bra, så lenge det ikke skjer for ofte. Puselus ligger aldri i senga vår, men akkurat i natt fant han ut at det måtte prøves ut. Han forsvant før jeg sovna.

Og det var slutten på onsdag 17. september 2014. Alt i alt en fin dag.

Indianersommer

Stua ser ut som et takras, – og det er jo ikke så rart. De siste ukene har vi bare vært innom for å rote. Den tiden vi bruker på å få orden i kaoset, har vi ikke vært her. Så enkelt er det.

Hyttesesongen er strengt tatt over, men i år er alt annerledes. På hytta har vi fått bad, oppvaskmaskin og alt som hører med til et moderne hjem. Når sola i tillegg leker juli, er det ikke merkelig at vi ikke vil være i byen. Vi har solt oss og kost oss, hugd tømmer og malt vindskier, – og så har vi hatt middagsgjester. Kveldssola var så varm, at vi måtte utsette desserten og rømme ut på verandaen.

Denne helga varte helt til tirsdag. Ikke som om vi ikke måtte på jobb, men skoleveien er også annerledes når man kjører gjennom jordbrukslandskapet tidlig om morgenen.

At mosekonene brygger, forteller oss at det fortsatt blir varme dager.

A house with a view

En gang så vi havet. Det var ikke mye, – langt fra panorama, men vi så i hvert fall noe blått der ute.

Det er lenge siden. For hvert år som går, gror tomtene her ute i hyttegrenda mer og mer igjen. Vi vet ikke hvorfor de der nede i Dødsskyggens dal ikke hugger litt flere trær. Kanskje de liker å tilbringe feriene sine i mørke fra i femtida om ettermiddagen. Kanskje de er redde for UV-stråling. Hva vet vel vi. Uansett: Stranda er for alle, og hvis du ser på bildet over her, ser du lørdagens morgenbadere i livlig passiar på brygga.

Her oppe på hyttetoppen er det sol fra morgen til kveld, sol har vi nok av. Utsikt derimot. Ikke at det er viktig for oss. Altså: Det hadde vært helt greit med hyttetomt uten utsikt til havet. Det er bare det at vi vet at utsikten er der et sted. Bak trærne ligger blått hav og seilbåter, små holmer og skjær, Ferder fyr og Vestfoldkysten. På nabohytta som ligger noen få meter bortenfor oss ser de alt dette, og nå vi vi også ha litt av herlighetene.

Bildet over her tok jeg i går morges. Sånn ser det ut fra verandaen på hytta. Vrir du øynene dine, kan det hende du skimter noe som er hav bak trærne et sted, men da er du jaggu god.

Vi zoomer inn:

Nå er dette et litt sånn sleipt illustrasjonsfoto, for det er mer blått å se andre steder på verandaen. Da jeg tok bildene, håpet jeg jo at vi skulle få en skikkelig før – etter-effekt.

Lørdag morgen utstyrte vi oss med stramme muskler og motorsag, og så skred vi til verket. Fire trær hogg vi, – og det er ikke snakk om småbusker dette her. De er sinnsvakt øye, de trærne. Ei furu kan bli 40 meter. De vi hugg i går var omkring 30, – men mannen er god med saga.

Trærne står på tomtene til en hyggelig nabo og en velvillig svoger, for det er der problemet ligger: De trærne vi vil bli kvitt, står på annen manns tomt.

Det er noe sexy med en mann som feller trær med motorsag, – og da jeg sa det til mannen (Han kunne trenge det, der han sto og lekte tømmerhugger, mens svetten silte), – lurte han på om jeg mente han skulle ta en Jonas. Jeg liker Jonas, og det var et stunt, det han gjorde den gangen, – men jeg tror ikke det er lurt. Selv shorts var å leke med liv og helse i går. Når tunge stubber med spisse grener faller tungt bak en legg, kan det faktisk bli blod av det.

Vi la ned et dagsverk. Jeg er ikke særlig sterk, men sta er jeg, og seig. Siden mannen ville sage, endte jeg med å slepe kvist og kvas. Det ble to gigantiske hauger, over to meter høye. Og så var det stubbene. De er presis 30 centimeter, og noen av dem var drit-tunge, men jeg bar hver eneste en av dem og la dem i en diger haug. Applaus!

Sa jeg dagsverk? Ikke helt. Men 6 timer tok det før vi var ferdige.

Hjalp det? Fikk vi utsikt?

(Fanfare. Trommelommelommelom!)

Fortsatt ikke panorama, men definitivt utsikt. Vi ser både hav og båter og holmer. Nå gjenstår det bare å håpe at de der nede i dumpa skjønner at det er mye morsommere å være på hytta når solen skinner på dem. Det er lov å håpe. Og vi har ikke tenkt å gi oss.

To be continued!

Nine Millon Bicycles

Jeg tror denne posten vil kle et sound track, – og bortsett fra bildene av fine sykler, viser den også hvor godt kameraet mitt er. Selv om fotografen ikke er all verden, svikter aldri apparatet, selv ikke når det er natt og mørkt.

Og mens du kikker nedover, kan du jo se om du finner bambus-sykkelen.

På tur med skinkestek

Hver kveld legger vi noen halvfulle vannflasker i fryseren. Neste morgen fyller vi dem opp med mer vann, legger dem i kjølerommet i matsekken og reiser på tur.

Vi må ha mye kjølig vann nå som det er så innmari varmt. Men så glemte vi det. I går glemte vi å fryse ned vann, – og det som kommer ut av springen holder nesten 30 grader.

Så hva gjorde vi?

I fryseren ligger ettermiddagens middag og koser seg i 20 minus. En liten vakuumpakka skinkestek får plass i sekken, og tett inntil trykker vi noen flasker med lunkent springvann. Når den første tørsten melder seg der ute på holmen, har vannet allerede blitt kjølig.

Og skinkesteka? Når vi kommer tilbake etter dagens båttur, er steka fortsatt ikke halvfrossen, og det er fremdeles kaldt vann i sekken.

Sommersus og sommerdus

I år har jeg knapt hatt antydninger til sommerferieblues. Kanskje skyldes det været.

Sommer-Fredrikstad

Ofte husker vi barndomsomrene som en lang rekke dager med pent vær, bading og brødskiver med sand og kaviar. Kanskje var det sånn det faktisk var. Denne sommeren har vi knapt hatt regn, – dessverre må jeg si, for min indre bonde kjenner at det er for tørt.

Krabbefiske på brygga i Oksrødkilen

Vi har bodd fast på hytta siden skoleslutt, – og før det hadde vi allerede skrevet i hyttedagboka mange dager. Heldigvis var ikke vedlikeholdslista så veldig lang i år, men lang nok til at vi er på etterskudd, og i dag er det skrape- og maledag.

I går var lille M og hennes lillesøster på besøk. Ingen ting forsterker sommerfølelsen som små barn. Hvis sommer er krabbefiske og bading, – ja, da må det barn til om alle brikkene skal være på på plass.

Båttur

Dagene finner sin egen rytme her ute. Vi står opp klokka ni, spiser frokost, leser aviser, sjekker Facebook, – og så kommer vi i gang med et eller annet mer eller mindre nyttig,- oftest mindre.

Nyttig?

Jeg liker at vi går her og rusler alene, men det blir av og til litt for stille for meg. Heldigvis er det folk på hyttene rundt oss, Jeg liker sommerens lydkulisse: ei motorsag, naboen som har gjester og skåler på verandaen, unger som skriker, brølende båtmotorer. Ekstra hyggelig er det når noe plutselig stikker innom på en kopp kaffe eller et glass vin. Heldigvis har vi hatt flere sånne spontanbesøk i år. I helga var Marthe og Hanna her, og det er ekstra stas.

Den ene dagen glir over i den andre, – og jeg merker ikke at tida går. Vi har en avtale om en Sverige-tur i uke 30, men jeg trodde det var om to uker. Da venninnen ringte for å gjøre avtale om neste onsdag, trodde jeg hun var en uke for tidlig ute. Sommeren går så fort. Tall Ships Races inne i byen var nesten over før vi fikk meka oss innover.

Tall Ships Races

Innimellom tar vi en tur hjem for å klippe gress og luke litt, men det hjelper så lite. Hagen gror rett og slett igjen, og inne i huset er det sånn stengt-hus-lukt. Det kan hende det kan bli fint å flytte hjem igjen og begynne på det vanlige livet. Jeg må tenke på det. Druepergolaen i utestua frister i hvert fall med lune sensommerkvelder et annet sted enn på hytta.

Jeg vil ha mye godt liv.

Det er ikke alltid den som sparer har

Jeg er som kjent fan av benarolje. Det har jeg etter min far. Siden alt går sakte her på hytta, og ingen ting haster, – har jeg nå brukt over tre år på å olje vinduene på nytt.

Det blir bare så vakkert!

Siden vi har mange vinduer, tretten i tallet, alle koblede, tenkte jeg det var lurt å kjøpe en treliter, så det gjorde jeg. For tre år siden. Oljen holder seg godt, og det går fint når jeg bruker den med noen dager eller ukers mellomrom. Verre er det etter et år. Da har en av de herdende oljene lagt seg som en stenhard hinne på toppen. Denne hinna skjærer jeg bort, så rører jeg og begynner jobben.

I år var det baderomvinduet som sto for tur. Jeg åpnet den halvfulle boksen, skar bort hinna og begynte å olje. Det så bra ut, men jeg la merke til at fargen var litt kraftigere enn vanlig.

Benarolje tørker langsomt, – men denne gangen begynte jeg å lure. Det tok dager, og etter et par uker, føles overflate fortsatt bitte litt klebrig. Heldigvis ikke så mye at noe fester seg, men nok til at det er feil.

Hvorfor? Benarolje har flere bestanddeler. Det kommer ikke fram i spesifikasjonene fra Jotun, men jeg ser jo at den legger seg i lag når den står lenge. En av dem er en olje som gir en herdet overflate. Det er selvfølgelig denne oljen jeg om og om igjen har skåret bort når jeg har åpnet boksen. Etter hvert har det rett og slett blitt for lite igjen av denne oljen i boksen. Pigmentene binder seg ikke i denne oljen, og konsentrasjonen av fargepigment har også øket for hver gang jeg har brukt av boksen.

Konklusjon: Med mitt langsomme tempo må benarolje kjøpes i literbokser.

Det var ikke mer.

Vi flytter på landet

De sa det i gamle dager: Vi flytter på landet. Det gir en duft av overklasse, store, hvite villaer og pappabåt. I vårt distrikt har hyttelivet vært for de mange. I gamle dager var ikke tomtene ute ved havet like attraktive som i dag, og vanlige arbeidsfolk, de som jobba på Fredrikstad Mekaniske Verksted, kunne lett feste ei lita tomt ute i havgapet på Hvaler eller i Onsøy. Så kjøpte de billige materialer litt etter litt, frakta dem utover på ei snekke eller på sykkelen og brukte sommeren på å bygge ei lita bu. Overklassen og de hvite villaene var der, men de holdt til på Hankø.

Vi har bygd hytta vår selv, men før vi bygde, sto det ei lita stue her, – og den var bygd av en som jobba på FMV. Nå skal jeg være forsiktig med å antyde noe, men det er jo pussig at dørene i den gamle hytta var kahyttdører med rundt vindu, parafinlampene sto på vippefot og mye annet som vitner om utstyr beregnet på et skip mer enn ei hytte. Riktig nok blåser det her ute, men det er ikke så ille at lampene må kunne svinge i takt med sjøen.

På fredag flytta vi på landet, – og her blir vi sånn til og fra hele sommeren. Jeg er jo alltid litt ambivalent til hele prosjektet. Femten minutter unna ligger byhuset vårt. Huset trenger litt tender love and care, og i byen er det dessuten liv og røre. Femten minutter den andre veien ligger Rygge flyplass, og derfra kan man komme seg ut i den store verden, der det er sol og varme. Her ute er det fortsatt litt sånn off season, litt for stille for min smak. Planen er at vi skal bøte på utfedstrangen med småturer, gjerne en i uka: Noen dager i Oslo, en tur innover i Sverige og sannsynligvis noen gode dager i Danmark sånn på tampen av ferien.

Og jeg føler meg tross alt veldig priviligert. Denne helga har vi stort sett bare sovet og hvilt, men nå er vi klare for dyst. Det er uansett ikke så mange krav her ute. I går kjente jeg at det var nok latskap, og så begynte jeg å røre på meg. Vi skal både skrape og male, sånn er det hver sommer, men dagene har en deilig rytme. Litt jobbing, mye kaffe og kos, strikking og lesing, litt rydding, en tur på langs stranda, et lite besøk og alt skjer i et langsomt temp.

Nærmere ferie kan man egentlig ikke komme.