Category Archives: Brev fra skipslegen

Brev fra skipslegen – samlet utgave

1 AVREISE

Min svigerfar, Thorvald, ble født i 1918. I likhet med sin far før ham, studerte han medisin, men på grunn av hendelser under krigen ble utdanningen utsatt, og han var ikke ferdig uteksaminert før våren 1948. Han hadde plikttjeneste som skipslege på et marinefartøy sommeren 1948. Deretter mønstret han allerede høsten 1948 på som skipslege på Hvalkokeriet Nordhval. Han skulle komme til å tilbringe tre vintersesonger på hvalfangst. Selv om han var en voksen mann på tredve år, var han helt fersk i faget. Det kan ikke ha vært bare enkelt. Som skipslege på ei hvalfangerskute langt nede i Sørishavet var han helt alene om medisinske avgjørelser, og det var få å rådføre seg med. Han hadde ansvaret for over 500 mann, men det var meningen at han også skulle assistere andre hvalskuter i samme rederi. Jeg kan huske at han fortalte om sin første amputasjon av en tommel, om blindtarmbetennelse og om en pasient som ble alvorlig psykisk syk. Lojaliteten hans var nok hos mannskapet, men også dette var vanskelig. Når vi nå blar i hans gamle papirer kan vi lese i brev han fikk fra rederiet. Der blir han blant annet oppfordret til å ikke være slepphendt med sykemeldinger, og rederiet gjør oppmerksom på at de kommer til å avskjedige mannskap som har vært for mye syke.

flagg.jpg

Likevel var det en spennende praksis, og han likte seg svært godt. Om bord var det godt kameratskap, og hvalfangst i Sørishavet var en spennende jobb. At nettopp denne hvalfangsten tok fullstendig av og var med på langt på vei å utrydde verdens hvalbestand er en sørgelig annen side av historien.

Og det var godt betalt, meget godt betalt. Vi har bevart kontraktene hans, og der står det at han skulle ha 5000 kroner pr måned i de syv månedene sesongen varte. Han har dessuten selv fortalt, at han noen ganger fikk betydelig høyere hyre. I tillegg til dette hadde han selvfølgelig fri kost og losji om bord. Rederiet hadde forsikret ham for 100 000 kroner både ved død og ulykke. Dette fikk han heldigvis ikke bruk for.

5000.jpg

Hvalfangerne var lange perioder til sjøs, men på vei opp og ned ble det også anledning til å se verden. Han var i land i både Cape Town, Montevideo og Curaseau, og ennå henger den gamle skinnjakka svigerfar kjøpte i Montevideo i 1952 på loftet. Den har min mann, Thv brukt da han var ung. Vi lar den henge en stund til. Det er ingen umulighet at Thorvalds barnebarn, Thorvald Henrik, også vil plukke den ned og ta den på seg en dag.

Vi har tatt vare på alt som finnes av minner fra svigerfars hvalfangstperiode. Her i huset kastes som kjent ikke noe. Det viktigste vi har tatt vare på er nok alle de 8 mm filmene han tok da han var der ute. Vi har ikke sett dem ofte, men de ligger nå der til bruk for den som måtte ønske, og det er spennende historiske dokumenter. Min svigerfar var en hendig mann, og han hadde stor sans for det estetiske. På frivaktene samlet han inn hvaltenner, og så brukte han tannlegeboret til å lage relieffer på dem. Han måtte nemlig også fungere som tannlege. Det viktigste minnet er imidlertid brevene. Det var ikke ofte det var postgang, men han skrev relativt flittig hjem til sin mor Aagot og sin søster Signe. Fordi han ikke alltid fikk postavgang, fungerer brevene på mange måter som dagbøker, og når de kom hjem til svigermor og tante Signe, så var de gjerne skrevet over flere dager.

hval.jpg hv1.jpg hv2.jpg

Jeg har sittet og sett gjennom noen av disse brevene, og jeg har bestemt meg for å legge opp noen av dem her ettersom jeg synes det passer. Mange av brevene inneholder mest småprat, så jeg kommer til å nøye meg med å gjengi noen av dem som referat.

Svigerfar døde i 1978. Da var han bare 59 år gammel, og jeg var 18. Selv om jeg var ung, hadde han allerede vært svigerfaren min i fire år på det tidspunktet, og jeg kjente ham ganske godt. Når jeg leser brevene hans synes jeg at jeg kan høre stemmen hans.

brev.jpg

Kjære mor og Signe Larvik 30/9-48

Ja, i dag skal vi avgårde. Jeg skal være ombord kl 12, og båten går kl 2. Jeg skriver dette etter at jeg er ombord. Vi gikk presis kl 2. Jeg merket det ikke med det samme, men så så jeg at alle motorbåtene rundt oss gikk så fort de kunne, og da forsto jeg jo at vi var underveis. Vi kom nokså nær Stavern, og jeg så minehallen som jeg glodde på i 5 lange uker i 1943 – 44 da jeg var arrestert av tyskerne.

Det var litt gråværsaktig og disig da vi dro avgårde, og utover kvelden begynte det å blåse opp nokså friskt her, men Norhval er tugnt lastet og en kunne ikke merke slingring i det hele tatt. Jeg har hatt min første patient ombord, en liten messegutt som fikk foten sin inn i wiren på motorbåten da han skulle ombord. Rtg. bilde (røntgenbildet) viste heldigvis at det ikke var noen brudd.

Jeg er helt surrete i hodet etter alle nye inntrykk og de fremmede omgivelsene. Føler meg nokså liten.

God natt. Telefonert med mor.

Kjærlig hilsen Thorvald.

whale


2 TING FALLER PÅ PLASS

Jeg har tenkt fram og tilbake: Skal jeg publisere alle svigerfars brev fra hvalfangst, eller skal jeg bare skrive av dem som er riktig interessante? På den ene siden skal dette være leservennlig, og noen av brevene, særlig de første, er ikke særlig spennende. Samtidig føler jeg at jeg bør fortelle hele historien, og den er jo ikke like handlingsmettet hele tiden. Dessuten kan det være morsomt for familiemedlemmer som leser her å få tilgang på alle brevene. Så lander jeg der.

Dere som synes det blir kjedelig får heller skumlese. Jeg kan love at det blir betydelig morsommere å lese når Norhval kommer ut på fangstfeltet.

trio.jpg hus1.jpg hus2.jpg

På mange måter er disse tekstene mer dagbøker enn de er brev. Mange av dem er skrevet langt til sjøs, og det var ikke så ofte Thorvald fikk sendt en bunke hjemover. Likevel er det ingen tvil om hvem de er skrevet til. Øverst på hvert nytt ark står det: Kjære mor og Signe. På bildet over her står han midt mellom dem, og jeg mener bestemt at bildet er tatt enten sommeren 1947 eller 1948. Hans mor var Aagot Møller, og hun kan fortjene sin egen historie. Jeg har nevnt henne da jeg skrev om den lille koppen med den store historien. Signe er Thorvalds søster og vår kjære Tanten som døde sommeren 2006. Aagot satt hjemme i det store huset på Lisleby og gledet seg over alle brevene fra sin sønn som var ute på eventyr. Det var i dette huset jeg kom da jeg traff min Thv høsten 1974, men da hadde Aagot vært død i fem år.

Denne gangen tar jeg med brev fra tre dager i oktober 1948. Thorvald hadde veldig sans for renhårige mennesker som klarte seg på egen hånd, og i brevet fra 4. oktober 1948 forsøker han på ingen måte å skjule sin beundring for kaptein Farmen, en mann jeg klør etter å finne ut mer om.

flagget.jpg

Nordhval 1/10-48

Skjøndte ikke hvor jeg var da jeg våknet i dag, og reiste meg i køyen og slo hodet i bokhyllen.

Vi er nu midt ute på Nordsjøen og det er riktig surt og ekkelt. Det blåser stiv kuling, og er en god del sjø, hvalbåtene som følger hiver voldsomt og tar inn vann over dekk hele tiden, men Nordhval går som et fjell i sjøen, og vi behøver ikke en gang slingrebrett ved middagen, som er helt førsteklasses, det får´n si.

Kapteinen er 50 år i dag, og telegrammene strømmer inn også pol ??? også uavbrudt har jeg inntrykk av. Vi klarer ikke telefonforbindelse med land i dag så jeg har sendt telegram.

Lite å gjøre i sykelugaren. Vi driver og pakker opp og plasserer alle tingene. Sykepasseren er forholdsvis grei, det vil si han er veldig ivrig og gjør alt det jeg sier, men han har ikke noen sykepleiererfaring.

Maten er som sagt slik som jeg skrøt av hjemme.

Ha det bra, god natt.

mannen.jpg

2/10-48

Vi gikk i formiddag gjennom Pentlandstredet mellom Orknøyene og England. Det er fremdeles kuling, og det er varslet kuling eller «Gale» over hele skottekysten. Har nye pat. (patienter). En har hatt med seg «barnekopper» hjemmefra. Gir dem penicillin. Vi har gått langs kysten av Hebridene i dag (og skottekysten). Det er solskinn men surt og blåsendes. Livet ombord går ellers sin jevne gang og jeg liker meg glugg ihjel. Massevis av nye og rare ting. God natt.

skipet.jpg

4/10-48

I dag går vi langs irskekysten og har hatt Irland i sikte i hele dag. Det er pent vær og mildere (Det var grisaktig surt ute på dekket de første dagene). I dag har vi fått ryddet helt opp og er kommet i orden i apoteket og sykelugaren. Lagt inn en fyr med 3 dagers halsesyke. Mitt arbeide er: Kontortid fra 8-9. ( Frokost kl 1/2 8). Etter kontortiden fører jeg inn det som er gjort og greier opp med dem i sykelugaren, så er jeg i alle tilfelder makelig ferdig til kl 10.

Kl 1/2 11 går Bestyreren (Bestyreren er samtidig kaptein så hvis jeg nogen ganger sier bestyreren og andre kapteinen så er det samme person) og skipslægen inspektionsrunde på skipet.

Bestyreren er ellers en flott type, han har på egenhånd uten forbindelse avansert fra dekksgutt på seilskute til den stillingen han har nu (Tjener kanskje 150 000 om året). Ombord rangerer han mellom kongen og vår herre og hans ord er lov som det heter. Han kan alt og vet alt som er å gjøre på Nordhval. Han kan gi narkose og skjære verkefingre og har lest tykke medicinske bøker med utbytte. Han er utdannet baker og telegrafist. Han er inne i fettsyrenes (hvalolje) høyere kemi som han diskuterer med kjemi-keren ombord. Han har like god greie på maskinen som maskinisten, ellers har han på egen hånd lært seg Engelsk, Tysk og Fransk perfekt, så bestyrer Farmen er litt av en kraft, og en som ikke er lett å lure.

Ha det bra.

whale

3 MOT AFRIKA

Jeg hadde en forestilling om at Norhval var et relativt lite skip. Der tok jeg feil. Thorvald var jo ombord i skuta mesteparten av tiden, så det er naturlig nok ikke så mange bilder av den i hans album, men noen er det. Ett av dem tar jeg med her.

skipet.jpg

Det er et problem at det ikke er tekst i albumet, og det er derfor vanskelig å vite hvilke personer vi ser på bildene, og hvor i verden vi er. Noe husker vi fordi Thv fortalte oss det, men mye er glemt. Mer bereiste personer enn meg kan kanskje fortelle hvor Thorvalds bilde av Norhval er tatt. Er det Table Mountain vi ser bak skipet? Innspill mottas med takk.

Etter mye leting på kryss og tvers fant vi endelig en flott side om Norhval på nettet. Her kan man lese alle detaljene om skipet, og det er også mange fine bilder å se. Hvis man scroller seg nedover, finner man også et bilde av kaptein Farmen som Thorvald skriver så pent om i ett av brevene sine. Det er også et bilde av ham som har lagt opp siden. Han heter Hans Olaf Sørum, og det ser ut som om han fortsatt er i live. Vi har nemlig funnet navnet hans i telefonkatalogen for Larvik. Mon tro om vi skal ta en telefon i den retningen?

En av personene vi har bilder av, mener vi at vi kjenner. Thorvald skriver pent om kjemikeren, og vi mener å huske at han er den lange, piperøkende mannen med skjegg. Hva han heter, aner vi ikke. Så må vi få tak i mannskapslitene til Norhval fra sesongen 1948/49.

5/10-48
I dag har vi begynt på Bukta (Biskayabukta) og vinden friskner på igjen, det er nu helt mildt.

Det kom et Engelsk 4 motors militær (landfly) fly og snuste på oss idag. Ellers passerte vi «M/S Westerdam» fra Rotterdam på kloss hold. Det var et nydelig hollandsk passasjerskip på 16000 tonn på vei hjem til Holland. Den gjorde 24 mil, og vasket ivei så det var en fornøyelse å se på. Vinden har frisknet på i hele dag og nu har vi stiv kuling, eller vel så det. I kvell måtte vi for første gang bruke slingrebett ved kvellsmaten. Det er kommet mange sjøsyke messegutter. Selv har jeg heldigvis ikke merket noe. Jeg ser av gårsdagens produkt at jeg har glemt å fortelle at jeg har ennu en plikt ombord nemlig kontortid fra kl 17.45. – til 18.15. hver eftermiddag, ellers skal jeg jo være tilstede til enhver tid, og kunde gripe inn med hård hånd som det heter. Ha det bra.

6/10-48

I dag har det vært pent vær og stille sjø. Jeg har fått ferdig nye kraner på operasjonsstuen, og har fått sterilisert operasjonsutstyret. Det har vært litt dønning ikvell, det er omtrent som en Augustaften hjemme, sommervarmt og fuktig.

Sendt telegram hjem. Passelig å gjøre i kontortiden.

doc11.jpg

7/10-48

Vi passerte utenfor «kap Teneriffe» nordspissen av Spanien i dag tildig. Det er nu nydelig og stille vær og helt sommerlig. I dag er det en uke siden jeg reiste hjemmefra, og dagen er feiret med en liten fest hos kjemikeren, som ellers er en usedvanlig hyggelig mann. Han er utdannet realist fra universitetet, 36 år gammel og vi er mye sammen og har det hyggelig. Vi hadde med oss på festen en modig fyr som heter Sigurd Andersen, og er en av de flinkeste hvalskytterene våre. Han er ellers fra Kråkerøy. Vi har foruten ombord Arvesen (skytter) som bor rett bak hytta til Hvattum. Han er visserlig verdens beste hvalskytter (bokstavelig) og ellers…… Han skal utvandre til Kapstaden med hele fam. pga skattene hjemme.

dekk1.jpg

Kjemikeren til venstre, Thorvald til høyre

8/10-48

Vi er nu på høyde med Gibraltar, og nu er sommeren kommet for alvor. Det er nydelig vær, og solstek og varme som en av de aller varmeste dagene hjemme. Kjøleanlegget er slått på og nu kan jeg vri på en tut og så blåser det avkjølt luft inn i lugaren min.

Før trodde jeg alltid det var juks med den blå farven på vannet i sjøfilmer fra tropene, men nu ser jeg at sjøen virkelig er så helt blåfarvet og anderledes enn den grønnaktige farven på sjøvannet hjemme.

I ettermiddag så jeg de første flyvefiskene. I kvell er det måneskinn, nesten havblikk, lange – lange slakke atlanterhavsdønninger. Det er så pent og deilig at det ikke er til å tru. Bare synd at det ikke er noe hyggelig kvinnelig selskap ombord. De eneste damene ombord er familien til bestyreren. Han har med seg kona og to døtre (4 1/2 år og 7 måneder gamle) samt en niese som er 13 år gammel. Dette får være nok for i dag. Ha det bra.

fruen.jpg

9/10-49

Ja, i dag er det ennu mere sommerlig enn igår, igrunnen mer sommerlig enn jeg har hatt det noengang hjemme. Det er fremdeles som en av de aller varmeste dagene hjemme, men det blåser sånn passelig friskt, og er helt varmt og deilig likevel. En har ikke følelsen av at kulden lurer like rundt hjørnet slik som hjemme.

Bortsett fra at jeg lengter hjem og savner deg og Signe har jeg det nesten altfor godt. Mye nytt og morsomt å se, hyggelige og snilde mennesker å være sammen med, lite å gjøre, god betaling og god mat. For øyeblikket sitter jeg i min kahytt og skriver til dere og spiser hermetisk ananas avkjølt i mitt eget isskap. Utenfor er det som sagt måneskinn og pasat og deilig. I morgen kommer vi inn mellom Kanariøene, vi skal ikke innom noen havner, men kommer til å ligge et døgn og bunkre hvalbåtene. Livet ellers går sin jevne gang ombord, og alle vet på en prikk hvad de skal gjøre, og gjør det fort og ordentlig til riktig tid.

Ha det bra.

10/10-48

Ja, i dag har vi ligget og bunkret hvalbåtene i le av Teneriffe, den største av Kanariøene. Vi har ligget ca 4-5 km fra land, men hadde ikke anledning til å komme inn. Været var nydelig, og jeg tror at øen Teneriffe er noe av det vakreste som finnes:

Nederst blå-blå sjø, virkelig blå og så krystallklar at når du ser hvalbåtene på nært hold ved kokeriet så ser det ut som de svever i vannet, og du ser hele bunden og ror og propeller når de går forbi. Så er det øya som fra alle kanter stiger i ville og forrevne daler opp mot «Piko del Teide» som er 3800 m høy og har en mikroskopisk snøkladd på toppen.

I alle dalene nesten helt opp mot toppen av fjellet ligger det strødd landsbyer med hvite hus, Nederst mot sjøen er det vingårder, så kommer bananplantasjer, appelsin-citron og andre fruktplantasjer, og på toppen, eller oppover mot toppen frisk grønn skog. Med hensyn til klimaet er det som en riktig varm sommerdag hjemme, men det blåser bestandig friskt.

Ja, andre opplevelser enn bunkringen og synet av Teneriffe bød dagen egentlig ikke på. Utover kvelden sank «Piko del Teide» i sjøen, og så er det igjen bare blått hav på alle kanter.

11/10-48

Ja, nu er varmen kommet for alvor.

solskinn.jpg

whale

4 LINJEDÅP

Jeg lurer på hva Thorvald hadde tenkt og sagt om han visste at alle brevene hans ble publisert for hele verden. Han døde lenge før det var noe Internett, og da han satt og skrev sine brev, hadde han nok bare sin mor og sin søster i tankene. Eller hadde han det? Når vi skriver dagbok eller brev, vil det ofte snike seg inn en tanke om at dette også kan komme til å bli lest av andre en gang i fremtiden. Vi er veldig bevisste bestandigheten i det som er skrevet på papir. Det er en setning i det første brevet han skrev som fikk meg til å tenke at han i hvert fall ubevisst har hatt en ide om at dette kanskje ville bli lest av andre enn den nærmeste familien. Da skipet har passert Stavern, skriver han: og jeg så minehallen som jeg glodde på i 5 lange uker i 1943 – 44 da jeg var arrestert av tyskerne. Hvorfor skriver han det så presist? Både Signe og Aagot visste jo utmerket godt at han hadde sittet en kort periode i tysk fangenskap. Kanskje ville han ha det med som et historisk dokument for framtiden.

Men at brevene skulle foreligge for hele verden å lese, det kunne han ikke ane. Og derfor føles det litt urettferdig å publisere disse tekstene uten at han får muligheten til å lese korrektur. Riktig nok skriver han godt, og han har få formelle feil. Men noen er det jo alltid, og det var vel ikke akkurat plasseringen av kommaer han tenkte mest på da han avsluttet arbeidsdagen med å rable ned noen ord til sine kjære før han gikk til sengs.

Alle guttene i Thorvalds familie har slitt med rettskrivingen til opp i voksen alder. Det er langt fra noen dysleksi, men hjernen deres trenger noen flere år enn gjennomsnittet før ordbildene sitter og er automatiserte. Sånn var det for Thorvald, sånn var det for Thv og sånn er det for Thorvald Henrik. Det er bare den yngste som fortsatt ikke har alt på plass, og jeg ser av svigerfars brev at hans rettskriving var sånn noenlunde på plass da han reiste på hvalfangst som tredveåring. Riktig nok har han en og annen skrivefeil, og det mangler noen komma, – men så var heller ikke disse brevene beregnet på andre enn den nærmeste familie. Som en kuriositet ser jeg at han i det første brevet kaller skipet han er på for Nordhval med d. Ganske raskt finner han ut av det, og så blir det korrekt: Norhval.

Det er ikke akkurat noe spennende liv ombord, og reisen til Capetown er lang, veldig lang. Jeg kjenner at jeg begynner å bli lei av å høre om varmen: «som den varmeste sommerdag hjemme». Samtidig er det nettopp det som er så fint med å lese disse brevene, – de gir en autentisk følelse av hvordan det faktisk var. Og de nærmer seg målet.

thv2.jpg

12.10. 0g 13.10 – 48

Jeg tar i meg det jeg sa i går at varmen var kommet for alvor, for nu er det jævla varmt for å si det pent, og solen er en helt annen og sintere enn hjemme. Her er det ikke noe hyggelig å sole seg nu. Med praksisen ombord går det ganske bra tror jeg. Det er foreløpig ikke noen alvorlige skader.

Du mor skulde hatt denne turen som rekreasjonsreise, dvs som passasjer, det vilde du hatt godt av. Ja, som du vel forstår så skriver jeg litt hver dag, av det som faller meg inn. Ha det bra.

doc2.jpg

Her er det en annen enn Thorvald som utfører legejobben. Kanskje er det sykepasseren, men det ligner på bilder av kjemikeren. Tenk om det var noen der ute som kjenner ham igjen?

14.10.-48

I dag passerte vi Da…(?). Vi kunde så vidt skimte land, uten å få noe inntrykk av hvorledes det så ut. Vi har det som før nevnt ganske varmt nu – 30 grader om natten og 40 om dagen i skyggen (og ingen skygge). Det vrimler av flyvefisk her, bare synd at ingen av dem kommer så høyt at de spretter inn på dekket hos oss, så jeg fikk se ordentlig hvorledes de så ut.

Vi har bunkret hvalbåtene igjen idag, og da vi lå stille så vi en masse svære haier som svømte rundt skuta. Vi fikk fisket opp en som var vel 1 1/2 m lang, men her som ellers i livet, de største haiene visste å passe skinnet sitt.

Ellers går livet sin vante gang ombord, hver dag varer bare et øyeblikk, men jeg har følelsen av å ha vært et år i sjøen snart.

15/10 – 16/10 – 17/10 – 18/10-48

Nu har jeg forsømt å skrive til dere i noen dager, men jeg er nesten smeltet helt bort så jeg håper dere undskylder.

Det er i grunnen lite å skrive om. Blå-blå sjø til alle kanter, steikhet sol også hvalbåtene våre litt aktenfor tvers en på hver side.

Vi har bare følge med de to minste nu, de 3 største slo full fart etter siste bunkring og kommer til Capetown 3 – 4 dager før oss. I ettermiddag bunkret vi de 2 siste igjen, og nu har de så de rekker Capetown alene, og nu er det vi som går full fart og går ifra. De minste båtene våre kan bare holde 11 mil på langt sikt vi selv kan holde ca 13 og de store holder ca 15 og nu kjører vi på det vi kan alle sammen og drøsser inn i Capetown ettersom vi rekker frem.

neptun.jpg

19/10-48

I dag passerte vi linjen og kong Neptun og Neptunia kom ombord for å døpe alle som ikke hadde vært over linjen.

Neptun hadde med seg doktor – og doktors medhjelper, 8 sterke havpolitier, (til å fange inn de gjenstridige) – barberer, frisør og bademester.

Alle udøpte (også bestyrerens frue og mig) blev utsatt for en inngående lægeundersøkelse og behandling, så blev vi barbert og frisert og til slutt puttet i baljen. Det hele var riktig moro og jeg og de andre ofrene lo og hadde det like moro som tilskuerne.

Jeg har visst forresten glemt å fortelle at vi har lydfilm næsten hver kveld etter at vi har kommet ned i varmen.

Det blir spredt ut et lærret et stykke ute på planet, satt opp tribuner (?) og lyden går gjennom høytaleranlegget ombord. (Det er ikke en flekk ombord som ikke kan praies med høytaler).

Kinostykkene er stort sett noe dritt, så jeg synes igrunnen omgivelsene er mere romantiske enn filmene.

Skuten som duver så sakte så sakte i pasatdønningene, blåsvart himmel med gnistrende klar og fin måne på, og så deilig og varmt i luften.

20/10-48

Ja, nu begynner det å bli kjøligere igjen i luften og vi har fått sydøstpasaten og livet går sin jevne og monotone gang. Ellers har jeg regnet ut at det er en ganske lang reise vi har gjort og kommer til å gjøre før vi når frem til Capetown, skuta karrer seg fram over 450 km i døgnet, lenger enn jeg vilde like å kjøre med motorsykkelen min, (den hadde jeg næsten glemt). Håper Eilif har tatt seg ordentlig av den.

21/10-48

I de siste dagene har vi seilt helt alene og ikke en båt eller noe å se til noen kant. Jeg veide meg idag og oppdaget til min forferdelse at jeg veiet 85 kg, så nu er jeg begynt på en energisk slankekur. Tror igrunnen det er lettere her enn iland, for her vet du at det alltid er noe god mat isikte, og jeg behøver ikke å legge i meg alt det jeg kan for ikke å gå glipp av noe.

koauge.jpg

22/10-48

Nu har vi fått greie på når vi kommer til Capetown, nemlig 29/10 ved middagstider. Omtrent samtidig kommer F/K «Empire Victory», F/K «Thorshavet» og F/K «Balena», alle sammen kommer visst innom i løpet av den 29/10 så jeg tenker det skal bli månelyst i Cap med 4 flytende kokerier med tilhørende hvalbåter fulle av mer eller mindre «fulle» hvalfangere. Det blir nær innpå 2000 mann å slippe iland, og alle har med seg minst 300 kr som skal brukes så fort som råd er.

Det er ganske artig, men jeg kunde fått jobben som skipslæge både på «Thorshavet» og «Empire Victory».

23/10-48

Ja, idag er det lørdag igjen, nå spilte de nettopp en sang fra filmen «We joined the navy» i høytalerne. I teksten lyder det: «We joined the navy for to see the world, and what did we see, we saw the sea», og den følelsen har jeg igrunnen selv også, jeg har sett nokså mye vann nu i det siste. I kvell er det kino igjen for siste gang før vi kommer til Capetown, det begynner å bli kjøligere ute på dekket nu, og ikke så fint å sitte 2 timer rolig i bar figur.

Det er igrunnen et rart liv en lever slik ombord, i hvert fall hvis en har jobben som jeg har med god tid og alt 1ste klasses ellers. Hvis jeg noensinde skal gifte meg må jo en slik tur være omtrent den ideelle brylupsreise.

Du kan tro det er hyggelige folk å ha med å gjøre, både som patienter og ellers her ombord.

whale


5 ALBATROSS

Dette første året Thorvald var ute, tok han ganske mange bilder. Nesten alle bildene jeg bruker her har Thorvald tatt. Vi vet dessverre ikke hva slags kamera han brukte. Året etter hadde han skaffet seg filmkamera, og vi har flere 8 mm filmer liggende. De vurdrer vi nå å få kopiert over på dvd. Hvalfangstmuseet i Sandefjord har en meget god hjemmeside. Der finnes det også flere filmer fra både hverdagsliv ombord i båtene og fra fangsten. Jeg anbefaler alle interesserte å gå inn der for å bli litt klokere.

Vi tror de bildene som illustrerer denne posten er fra Capetown. Hvis noen der ute kan fortelle oss om vi har rett eller tar feil, så er vi glade for det.

Når vi leser disse første brevene, kan vi få en følelse av at Capetown var målet for reisen. Det var det ikke. Norhval er på vei til Antarktis for å fange hval. Disse sesongene rett etter krigen fanget norsk hvalfangstskuter enorme mengder hval, og den ekspedisjonen Norhval var en del av, skulle komme til å bli den som fanget mest av alle de norske ekspedisjonene flere år på rad. Sett i bakspeilet er kanskje ikke det noe å skryte av, – men det var det altså den gang. Men at de burde ha hørt varselklokkene, vet vi. Thorvald fortalte at han syntes det var enorme mengder hval på feltet da han var ute. Likevel kunne gamle hvalskyttere fortelle at hvalene var både flere og større før krigen. Det hadde altså begynt å gå nedover med bestanden. Men dette var en millionindustri, og pengene, arbeidsplasssene og handelsbalansen var også den gangen viktigere enn miljøhensyn. Om vi har blitt så mye klokere, gjenstår å se.

24/10-48

Ja, som sagt livet går sin jevne gang og «Norhval» stryker avgårde med 12.5 mil i timen, maskinenen dunker jevnt og søvndyssende og jeg har følelsen av at jeg har vært ombord i 2 år.

I dag så jeg forresten min første «Albatross» (Håper det er slik fuglen skriver navnet sitt). Et flott dyr, snehvit på kroppen og under vingen, svart oppå vingene og et vingespenn på 2 – 3 meter. Den seilte og seilte i kjølvannet akkurat som et lite fly.

Dagene ellers går med litt bridge om ettermiddagen og kvellen, og en enkelt patient nu og da.

Jeg får virkelig tid til (og gjør det også) å repetere mitt medicinske pensum. Håper ikke dere synes disse små epistlene er altfor kjedelige. Jeg skriver det som har gjort mest inntrykk på meg i løpet av dagen når jeg sitter og tenker på dere før jeg legger meg.

albatross1.jpg

25/10-48

Ja, nu er det mandag igjen, og 4 uker siden jeg tiltrådte ombord. Vi regner med å være i Capetown tidlig på dagen og jeg gleder mig til å få fast land under føttene igjen. Været er nu riktig surt og ruskete, og en skulde ikke tro det var i tropene som det heter.

Med patientene går det riktig bra tror jeg, det er jo ingen alvorlige ting hittil gudskjelov.

Ikvell fløy det fullt av svaler rundt båten, undres på hvorledes de hadde forvillet seg hit ut.

ct1.jpg

26/10-48

Nu begynner vi å gjøre oss istand til landgang. Hvitmalingen blir vasket over hele båten, landgangsleideren blir tatt frem, og alle får det travelt med å skrive papirer og bestillingslister og med å presse bukser.

Det er igrunnen fælt lite nytt å skrive om her ombord nu. Alle kjenner hverandre og har vendt seg til hverandre, og livet og skuta går sin vante gang.

27/10-48

Ja, nu er jeg ferdig med mitt. Papirene og alle ting for to mann som skal sendes hjem, er klare. Jeg, med alle de andre har fått landskjelven, og det er jo igrunnen rart at jeg som ikke har vært stort utenfor Strømstad skulde ha Capetown som næste stoppested.

Har hatt et hyggelig fødselsdagsselskap hos 1ste styrm med bløtkake og greier.

ct2.jpg

28/10-48

Nu merker jeg at vi nærmer oss land igjen det er blitt mye varmere omtrent som ved Canariøene. Den mellomste datteren til bestyreren (Guri-Mette (?) 4 1/2 år) er meget bekymret for tiden, for nu skal hun til Capetown og leke med negerguttene, og de er jo svarte og hun selv er redd for å bli svart hun også. Den samme ungen er forresten noe av det rareste og søteste jeg har sett noen gang.

Ellers gleder jeg meg til at i morgen formiddag ligger vi i havn i en by som jeg aldri har sett et billede fra, og som jeg ikke har noen forestilling om hvorledes ser ut.

Vi skal ligge der i nesten en uke, og jeg gleder meg. Ja, dette var altså et langt brev, og jeg håper dere har fått inntrykket av at jeg har det nesten skammelig godt, og trives bra. Det er synd at vi ikke kunde bruke tlf hjem men «Norhval» har ikke kortbølge telefonradio og derfor rekker ikke telefonradioen mere enn et stykke ut i nordsjøen.

Vi har Oslo, eller rettere sagt Fr. stad på radioen hver dag og hører nyheter hjemmefra.

Vi hørte for eks at det har vært noe grusom blåsing og styggevær hjemme den siste tiden, og jeg håper at mor skjønner at været hjemme og her hvor vi er ikke har noe med hverandre å gjøre. Så hvis det er riktig fælt og ekkelt vær hjemme er det svært lite sannsynlig at jeg har maken. Ha det bra begge to, Jeg tenker mye på dere.

Kjærlig hilsen

Thorvald

P.S.

Hils tantene og alle andre kjendte.

Sånn slutter et brev som har strukket seg fra 30. september til 28. oktober 1948. Reisen fra Larvik i Norge til Capetown i Sør Afrika tok altså en hel måned. Og nå var det landlov og halloi i Capetown som ventet.

ct3.jpg

Påskrift 13.03.08.
Jeg har i dag fått et veldig interessant brev fra en Therese. Hun forteller at Hans Farmen er i hennes familie, og hun redegjør for store deler av hans liv og familieforhold. Han hadde riktig nok med seg sin kone, sin niese og sine to døtre på denne turen. Kona het Gerd, og hun døde for omkring to år siden. Hun var hans andre kone. Han giftet seg også før sin første sesong ute (i 1939?), men hans kone døde. Med henne fikk han en sønn som het Sverre.

whale


6 KJÆRESTERIER

Når en ung mann reiser ut i verden på hvalfangst, står det gjerne en gråtkvalt ung pike igjen på kaia. Sånn var det i denne historien også. Vi vet ikke om hun fulgte ham på kaia i Larvik da han dro ut denne første høsten, men vi vet at hun sto og vinket året etter. Thorvald hadde nemlig allerede truffet sin Gerd Johannessen, hun som senere skulle bli min svigermor. Det betyr at hun gikk hjemme i Oslo og ventet på ham i tre sesonger. Det er lenge det, for den som er ung og forelsket.

Vi vet ikke helt presist når de traff hverandre første gang, bare at det var på et studentball på Blindern, antagelig julen 1947. Gerd var der sammen med en annen ung mann da Thorvald fikk syn på henne. Hun var faktisk aldeles nydelig, – det kan jeg underskrive på. Han fikk lurt telefonnummeret hennes ut av kavaleren, og dagen etter ringte han henne. Hun ble fornærmet, og ville aldeles ikke inviteres ut på noe som helst. Hun var ikke en slik en som ble med unge menn bare fordi de telefonerte. Men han må ha vært ganske standhaftig, for til slutt fikk han henne med en spasertur. Thorvald hadde kjøpt nye sko, men de var for trange, så det endte med at han gikk der og halet. Gerd syntes han var en pyse, og førs da han tok av skoen og viste henne blodet som fløt, var det noe medfølelse å få. Så ville han ha henne med på teater, og det aksepterte hun, bare det ikke var på Den grønne heisen, for den hadde hun nemlig sett allerede. Da Thorvald skulle bestille billetter, kunne han ikke huske hva hun hadde sagt, – men var det ikke noe med Den grønne heisen. Så bestilte han to billetter til nettopp den.

Vi har nå støvsuget hele huset etter flere brev og bilder, og fangsten ble mye større enn jeg hadde våget å håpe på. Som vi skal se senere, var det også andre unge piker som meldte sin interesse. Den gangen tok det litt tid å utvikle et forhold, og det gjaldt å sondere terrenget. Det kan vi også se når vi blar i Thorvalds fotoalbum. Her finner vi en hel side tapetsert med unge jenter. En av disse er Gerd Aslaug Johannesen. Hvem tror dere det er? Hvem skal han velge? Forslag mottas med takk.

piker.jpg

Vi har ikke funnet så mye av korrespondansen mellom disse to, men det første brevet er skrevet mens han var i Capetown, og innholdet forteller at dette faktisk er det aller første han skriver til henne på denne turen. Telegram sendte han imidlertid, og noen av dem er bevart. Dette sendte han to dager før han ankom Capetown.

telegram3.jpg

Brevet er veldig tidstypisk. Dette var rett etter krigen, og varemangelen i Norge var stor. Så er det naturlig at han fokuserer mye på alt det lekre man kan få kjøpt i Cape Town.

Gerd var dameskredder, og hadde gått på tilskjærerakademiet i Stockholm. Det er trolig derfor han nevner varemengden i Capetown contra den i nettopp denne byen. Om de hadde vært der sammen, vet vi ikke.

Cape Town, 3/11-48

Kjære Gerd!

Nu er jeg kommet til Capetown etter en lang og hyggelig reise. Hittil er det ikke hendt noe alvorlig. Vi hadde pent vær hele veien nedover. Dessverre var vi ikke innom noe sted før Capet. Vi gikk langs Scotland, gjennem Pentland strait og langs Irland. Vi kunde se land, men mere blev det heller ikke. Neste sted vi så land var Tenerife den største av Kanariøene, en vidunerlig pen øy den reiser seg fra vannet til toppen Pico del Teide ca 4000 m. på toppen en bitte liten snekladd også hvite landsbyer hele veien opp.

Livet ombord har ellers gått sin jevne gang, hver dag lik den andre, og blå-blå sjø til alle kanter.

Jeg har igrunnen vært litt skuffet over at det ikke lå noe brev her da vi kom inn, men det er kanskje en misforståelse.

Jeg har iallefall sendt deg en liten julehilsen, og tenker mye på deg.

Ellers kan du tro at Capetown er en snodig by. Omtrent 1/2 så stor som Oslo, med små bungalower spredt rundt, men selve sentrum 25 etages flotte skyskrapere.

Og så butikkene da, utvalget i Stockholm er lite og vissent i sammenligning. Du kan få absolutt alt hvad ditt hjerte begjærer og prisene er omtrent 1/3 lavere enn i Oslo, og da vet du det er ganske fint å gå iland med 4000 kr og «do shopping». Jeg har ellers kjøpt sort tøy til ridedrakt og alle slags forsaker til. Jeg har ventet med å skrive for å se om det var noe brev fra deg, og derfor har jeg ikke skrevet før idag. Som sagt jeg skulde ønske jeg hadde hatt deg her så vi kunde gå ut på nattklubber og barer og ellers sett på byen og folkelivet. Hvite folk her nede ser akkurat ut som hjemme, høye og lyshårete de fleste. Ikke et menneske vilde snu seg etter en pike som fru Lise (Tandberg) Klev hvis du har sett henne. 1/3 av folk du ser er hvite, resten coloured i alle farver fra negrenes kullsorte til brungule kineser-damer.

Rett som det er ser du en nydelig kledd dame med et lite neseslør (muhammedansk), og en kokett turban arm i arm med en elegant indier med fez. Negrene går mye kledd i de utroligste filler, men byen er ren som en nyslått toskilling og helt full av nye amerikanske biler. Den gjør i det hele tatt et voldsomt rikt inntrykk, og jeg tror du vilde besvime når du kom inn i klesbutikkene.

Ja, nu skal vi gå, vi har ligget her siden sent aften 29.

Ha det bra vesla, og ikke glem meg helt.

Kjærlig hilsen

Thorvald

P.S.

Adresseen til Norvald får du greie på hos

Melsom og Melsom

Nemset(???) pr Larvik

Ellers går det også an å telegrafere at det er liv i deg.

P.S. Vi reiser om 20 minutter.

Han syntes tydeligvis ikke brevet var nok, og to dager etter at Norhval forlot Capetown fikk Gerd et telegram. Jeg vet ikke hvor lang tid et brev tok fra Capetown til Oslo, men hun fikk uansett telegrammet først.

telegram1.jpg

7 FANGSTEN BEGYNNER

Det kan se ut som om familien der hjemme ikke helt forsto at Thorvald ikke kunne motta brev medmindre ett av skipene hadde vært i land. Posten kom ikke med brevduer, men måtte hentes i for eksempel Capetown. Likevel fortsatte han sine dagboksbrev til sin mor og sin søster etter at skipet kom ut på feltet.

Etter noen uforglemmelige dager i Capetown, hadde tiden kommet for det de egentlig var der for: De skulle fange hval. Og det er nå de virkelig morsomme brevene begynner, i hvert fall synes jeg det. Nå skal vi få høre om hvalfangsten og hvalskytterne, og ikke minst om livet om bord når det begynte å røyne på.

I Capetown hadde Thorvald kjøpt seg en skrivemaskin, og det betyr at brevene er lettere å lese for meg. Men samtidig merker jeg at noe av sjarmen ved å røre ved dem er borte. Håndskriften, overstrykningene og den varierte skriften hadde også en historie å fortelle. Maskinen hadde ikke skandinavisk tastatur, så her måtte han improvisere med noen doble a-er, o-er med en håndskrevet skråstrek over osv.

morogsigne.jpg

Norhval, 9. november 1948


Kjære mor og Signe

Ja, idag er det første dagen jeg skriver til dere siden Capetown, og det er ogsaa første ordinäre fangstdag. Vi har faatt 6 sperm. hval alt i dag. Det er vistnok ikke noe aa skryte av som hvalfangst betraktet, men en god start og bra resultat i spermsesongen. Du forstaar den egentlige fangsten, eller langhvalfangsten (blaahval og finnhval) kan bare drives i tiden 15. desember og til 1. april. I tiden utenom denne fanger vi spermatsetthval som det er mye mindre av, og som gir en annen slags olje enn den andre hvalen. Ellers hører jeg her ombord at Norhval ifjor satte verdensrekord i opparbeiding av hval i et døgn. 2 døgn i trekk dro vi opp og kokte ut mer enn 50 hval. Det ene døgnet 51 finnhval og 1 blaahval, det andre døgnet 51 finnhval og da ogsaa plus 2 blaahval.

Du skønner skjønner 50 hval er noksaa mye kjøtt naar du regner gjennomsnittsmengden paa 60 tonn i hver hval.

Fjordhvalen som fiskes hjemme og som selges som hvalkjøtt er det i massevis her nede, men den er for liten og har saa lite spekk at den faar gaa i fred for oss.

Ellers har jeg det riktig bra paa alle maater, og har aldri hatt en jobb som jeg liker tilnärmelsesvis saa godt som den jeg har nu. Mens jeg husker paa det, det er mulig aa telegrafere hjemmefra til meg ogsaa hvis det er noe dere har lyst til aa si. Det er bare aa levere tellegram telegram inn paa telegrafen paa vanlig vis med min adresse F1/K. Norhval.

Ellers begynner jeg aa komme meg etter Capetown oppholdet nu. Det tror jeg var den morsomste uken jeg har hatt noen gang. Jeg blev kjendt med og bedt hjem til en rekke sydafrikanere (av hollandsk eller booravstamning) Det var svinaktig gjestfrie og hyggelige mennesker, og jeg traff ogsaa en søt ung datter i huset, som jeg var ute aa viftet med hver dag jeg var der nede.

Jeg haaper dere har faatt de pakkene jeg sendte hjem. Ellers vet du jeg kjøpte en masse ting, mest klär til meg selv. Saa nu er jeg kledd opp for aar fremover. Av andre ting kjøpte jeg som dere vel forstaar denne skrivemaskinen, og litt av hvert til dere ogsaa.

Selv om det blev dyrt og jeg kjøpte for masse «pundär» som det heter her ombord har jeg faatt noe igjen for nesten alle pengene, for det var fantastisk billig aa more seg i Capetown, og den piken jeg var sammen med passet hele tiden paa at jeg ikke blev snytt, og hun var like ivrig som Signe til aa passe paa at jeg ikke brukte opp pengene mine.

Ja selv om jeg har sagt det før var det en stor opplevelse aa komme til en saa brutalt rik by som Capetown. Hvis jeg ikke har nevnt det før saa var alle ting som veier og busser og vedlikehold over alt svärt flott etter norske forhold, og en faar si at byen skinte som en «nyslaatt toskilling» som det heter.

Det var noksaa deilig aa väre i et land uten skjemaer, Vi gikk ut og inn av tollen mange ganger daglig og ikke et menneske spurte etter noe eller ba om aa faa se hvad som var i pakkene. Ingen ombord behøvde aa viser frem passet sitt i det heletatt. Og oppe i byen var det bare aa gaa inn aa kjøpe det portemoniksen tillot. Enten det var en stoppenaal eller en ny Cadillac, begge deler stod i vinduet, og i begge tilfelder var ekspeditøren snikhøflig og sprang som en rakett: «Anything more you want sir».

Tilbake til meg og Norhval, saa rakk vi altsaa isen idag tidlig, vi slapp noksaa heldig over «the roaring forties». Vi hadde bare to styggvärsdager, med da blaaste det jo tilgjengjeld temmelig friskt det faarn si. Vi ombord i koka hadde det jo bra, for det første er Norhval paa 23 tusen tonn og dessuten er den etter samtliges utsagn ombord (om det er lokalpatriotisme eller ei vet jeg ikke) en helt enestaaendes god sjøbaat. «Ho rir sjøn som e snekke». «Ho er den endeframaste og stødigaste skuta som gaar i sjøn» o.s.v.

Som sagt vi hadde det bra, men folkene om bord i hvalbaatene misundte jeg ikke, der hadde de litt av en huskestue, men de baatene er jo bygget til aa taale alt som kan pønskes ut av utstudert pøbelvär, og samtidig gaa dit de skal i full fart.

mange.jpg

13/11-48.

Ja, hvalfangsten er nu kommet igang og skjegget gror i bokstavelig forstand paa de fleste fjesene her ombord. Selv har jeg startet opp en pen bart, men jeg synes ikke der er noe ordetlig driv paa den enda. Det har värt en masse nytt og rart aa se paa hvorledes hvalen blir bragt inn og trukket opp paa dekket gjennem opphalingsslippen akterut. Det blir noen sperm hver dag som vandrer veien til krematoriet, og det er nesten nifst at det ikke tar mer enn 3 kvarter fra hvalen ligger i vannet til den enorme kjøttkladden er kuttet opp og puttet i den sorte gryta, og altsaa er helt vekk bortsett fra 10 tonn olje og en god del vond lukt. Vi bruker mye mindre tid herombord til aa flaa og partere en hval enn en slakter paa land bruker til aa gjøre det samme med en gris.

Vi holder oss langs iskanten og gaar østover.

Med hensyn til väret her nede saa forstaar jeg nu hvorfor ikke noen kunde si tydelig og ordentlig hvorledes det var. Her nede er det nemmelig ikke vär, men klima. Og hvis det skulde väre meterologisk institutt her maatte det väre den letteste jobben som finnes. Hvis en nemmlig lot väre aa spaa tordenvär, kunde en spaa hvad som helst og stor sett väre sikker paa aa faa rett. Et vanlig dagsprogram er f eks Jeg kommer ut til morgenen, det er litt disig, helt stille og mildt og duskregner litte granne. Etter frokosten skal jeg tilbake attrut til kontoret. Da er det krystallklart iskoldt med stiv kuing saa det ryker av sjøen. Naar jeg saa er ferdig med kontortiden og gaar forut igjen er det tett taake og blikk stille. Ved middagstider er det deilig og varmt i solen og vi sitter og bruner oss i skjorteermene, men naar vi saa kommer opp etter aa ha drukket kaffe er det snestorm og naar jeg gaar for aa ta ettermiddagskontortiden maa jeg gaa under dekk pga øsregnet.

hval-i-sea.jpg

16/11-48

Jeg trives fremdeles bra her nede. Vi er nu paa ca. 60 grader syd, eller saa langt mot syd som Oslo er mot nord, temmelig langt vekk fra Oslo med andre ord. Det er igrunnen vanskelig aa finne paa noe aa skrive om nu. Alt her ombord gaar i sin faste tralt og jeg er kjendt overalt saa det er vanskelig aa finne ut hvad en egenlig skal skrive om. Vi ombord i kokeriet ser jo ikke saa mye til selve hvalfangsten, vi ser bare at baatene kommer inn og leverer hval og saa blir den halt ombord og i løpet av utrolig kort tid forvandlet til von lukt og olje. Det mest spendende vi opplever er at vi ser noen jag paa avstand gjennom kikkert. Jeg selv har jo svärt god tid saa jeg henger oppe paa brua hele dagen og gjør mitt beste til aa spørre hull i hodet paa styrmennene. Selve arbeidet med hvalen gaar som alt annet her ombord ganske utrolig knirkefritt. Det er aldri et menneske som oppløfter sin røst til kommando. Alle vet hvad som skal gjøres og gjør det, det behøves aldri antydning til mas. For eksempel avlevering av hval til kokeriet, og opphaling i slippen foregaar uten at et ord blir sagt. Jeg kan ikke faa forklart dere hvorledes det foregaar, men det er en ganske innviklet prosess med 4 forskjellige winsher og 10 – 12 mann igang. Alt er samspilt som et stort orkester under direksjon av planformannen som staar med den ene haanden i lommen og dirigerer alt sammen med fingrene paa h haand.

Ellers har jeg sendt et telegram hjem idag til mors geburtsdag. haaper det er fremme i rett tid.

dra.jpg

19/11-48

Gratulerer med dagen fru Möller, haaper de har det riktig hyggelig. Nu har jeg forrsten funnet ut hvad ideal-livsstillingen for en mann er, nemmelig hvalskytter med nogenlunde godt vett utenom hvalfangsten. Det finnes nemmlig noen slike ogsaa, virkelig dannete og beleste mennesker som samtidig er flinke skyttere. Et par av vaare skyttere, og noen som var passagerer med oss nedover, er noe av de flotteste mennesketyper jeg har truffet.

Födselsdagen din maa ellers väre litt av en lykkedag fru Möller for idag har vi gjort storvarp og fanget hele 18 sperm, og alt folket jubler. Jeg har ogsaa faat laane en «Saturday evening post» idag med en lang artikkel fra antarctica. «Antarctica Fairyland», og først etter aa ha lest den artikkelen skjønner jeg hvad for et nifst og eventyrlig sted jeg er kommet til.

dra2.jpg

<25/11-48

Ja nu er det flere dager siden jeg skrev til dere, og det er igrunnen ergelig, for nu kommer det en spesiell anledning til aa faa sendt brev hjem, En av baatene vaare, Pol XI, har nemmelig brukket en ving i propellen paa et spermhode, og nu skal den gaa til Sydafrika for aa reparere om ca 1/2 time.

Jeg har det fremdeles bra paa alle maater, og liker meg godt, men det har jeg visst skrevet før. Haaper at det staar bra til hjemme og at väret er nogenlunde behagelig. Dere forstaar at jeg selv lever stort sett en luksustilvärelse som jeg aldri har hatt makan til. Med praksisen gaar det ogsaa bra, ihvertfall hittil er det ikke dukket opp noen stygge tilfelder, og jeg haaper jo paa det beste for fremtiden ogsaa.

Livet her ombord gaar altsaa sin jevne gang, i forrige uke hadde vi et kraftig rykk, og fanget 60 sperm paa 4 dager.

Lukta ellers er ikke saa vond som den er skrytt opp til. Ja, og saa maa jeg si at jeg gleder meg til aa komme hjem i april og møte dre paa Larvik havn.

Ha det riktig bra paa alle maater, og hils alle kjendte.

Jeg tenker mye paa dere

Kjærlig hilsen Thorvald.

dekk2.jpg

På grunn av denne uventede anledningen til å få av gårde post, skrev Thorvald også et brev til Gerd denne dagen. I motsetning til de andre brevene, var dette brevet håndskrevet. Det er godt det gikk mange år før Gerd fikk se hvor mye og innholdsrikt han skrev til sin mor, i motsetning til det hun ble avspist med. Hun visste nok heller ikke noe om den flørten han hadde i Capetown, og som han forteller familien så åpenlyst om. Nå i starten skriver han ingen ting om Gerd til sin mor og Signe, og det kan jo hende at han ikke har fortalt dem om henne en gang. Men forholdet var nok helt i sin spede begynnelse.

Og hvem av pikene i jentesamlingen på albumbladet var det som var Gerd? Den søteste, selvfølgelig.

gerd.jpg

25/11-48

Kjære Gerd!

Ja, nu har jeg anledningen til å sende deg en liten hilsen. En av fangstbåtene våre kjørte på en hval, eller omvendt, så den blev skadet i propellen og nu skal den gå til Capetown for å reparere. Jeg har det fint ombord og håper det samme er tilfelde med deg. Jeg lengter, ellers feiler det meg intet.

Du kan tro at jeg har fått meg en fin bart. Med hvalfangsten går det riktig bra, og med mine patienter også.

Svart tøy til ridejakke kjøpte jeg i Capeown hvis jeg ikke har skrevet det før.

Ha det bra og tenk litt på meg.

De går an å sende telegrammer til meg med navnet og Fl/K Norhval .

Nu skal båten gå.

Kjærlig hilsen

Thorvald.

gersbrev.jpg

whale


8 DET STUNDER MOT JUL – BREV FRA KAMERATER

Nå nærmer julen seg, og plutselig er det flere hjemme i Norge som husker at de har en kamerat som er på hvalfangst langt der borte på den andre siden av jordkloden. Disse brevene er jo til skipslegen, – ikke fra ham. Likevel synes jeg de må med. De er med på å gi det fulle bildet av Thorvalds første sesong på hvalfangst.

Spørsmålet er bare når Thorvald faktisk fikk disse julebrevene. De ankom jo Capetown, og han var langt ute på feltet. Hadde de glemt det de der hjemme? Kanskje ble de ikke lest før en gang utpå nyåret. Uansett var det sikkert velkomment med brev.

Det er utrolig morsomt for oss å lese disse brevene som ble skrevet av unge mennekser for lenge, lenge siden. Saken er jo at vi husker både brevskriverne og dem de nevner i brevene sine. De forble nemlig i kretsen rundt Thovald også da de var ferdig utdannet. Johan har jeg nevnt før; Johan Nossen, Thorvalds beste kamerat. Han var sønn av prost Nossen på Lisleby, og ham har min mor fortalt meg mye pent om. Her kobles Johan med en Inger som han var veldig forelsket i. Han ble faktisk gift med Inger, og de fikk to gutter sammen. Jeg har hatt barnebarna hans på skolen. Ansten het Klev til etternavn, og han hadde hytte på samme sted som både min og Thvs familie holder til om sommeren. Hytta hans heter fortsatt Klevstua, og Ansten har også et barnebarn som er oppkalt etter sin bestefar, og som har vært elev på min skole.

Det første brevet er fra Erik, Erik Lie. Han var en av Thorvalds medstudenter, men han lå et år eller to etter i studiene. De to var gode kamerater, og holdt kontakten hele livet. Erik giftet seg senere med Jane, en amerikansk pike. Jeg kan huske dem begge to fra min ungdom da jeg begynte å luske rundt dørene hos min Lille-Thorvald. Det jeg husker aller best fra Erik Lie, var fra en gang midt på 1980-tallet. Thv hadde alltid hunder, engelske settere som ble brukt på jakt. Rhada, en av de unge hundene, hadde fått kreft i juret. Da ble det bestemt at Erik skulle operere henne, assistert av en annen lege, Jeg tror han het Egil Nygård. Store-Thorvald var død på det tidspunktet, med de skulle altså hjelpe hunden hans. Operasjonen ble foretatt på kjøkkenbordet, og gikk aldeles utmerket. Rhada levde i beste velgående både lenge og vel etterpå.

Brevene fra Thorvalds studentvenner er datert Blindern. Det er altså navnet på det stedet der Universitetet i Oslo ligger.

Jeg synes konvoluttene med frimerker og håndskrift er så utrolig pene å se på. Deilige å ta på er de også. Brevene er skrevet på flortynt papir av det slaget man brukte når man skulle sende dyr luftpost.

konv3.jpg

Blindern 4 – Xll -48

Ærede skibslæge!

Mange takk (for?) hilsen fra Cape Town, du høres unektelig begeistret ut efter opholdet. Jeg vedder du studerte femina nokså inngående, kjenner jeg deg rett, hadde du forresten hyggelige medpassasjerer ombord til Cape Town? For øyeblikket synes jeg at jeg ser deg for meg henslengt på sengen med Readers Digest og Marie Brizard innen rekkevidde mens skitne sjøfolk sliter med å hale hval ombord og lukter mer og mindre tran og hvalinnvoller driver omkring.

erede-skibslege.jpg

For øyeblikket har jeg en meget fortrinnlig likør innen rekkevidde, den er laget av utsøkte råprodukter og er blitt meget vellykket. Vi sender gjerne en vennlig tanke ned til isørkenen hver gang vi mikser og drikker av din gave. Av siste rasjonen lot vi tross alt Ansten få litt tiltross for at du skrev han var en «drittsekk», han har vel igrunnen ikke gjort seg fortjent til noe, men vi syntes litt synd på gutten.

Lørdag 27. gikk så det tradisjonelle ball av stabelen med utfoldelse av det vanlige seremonielle. Det er jo bare Johan og jeg igjen av den oprinnelige stammen så det ble jo en rekke nye ansikter å se rundt bordet vårt. Johan viste som vanlig liten interesse for noe nytt, han er like stereoptyp. Inger var med denne gangen også!! Jeg syntes ikke det har vært så mange søte jenter på ballet noen gang før, denne gangen fikk vi et festlig innslag i brandtilløp på Steffensens værelse med brandfolk og politi sånn midt under festen, det gjorde seg jo ganske godt, det rare er at vel halvparten av folket ikke ante at det brendte der oppe.

Min nabo Arild går altså hen og gifter seg i julen og flytter fra bruket, han kaster ikke bort tiden, men smir mens jernet er varmt, får’n si.

Forøvrig er vi igang med eksamen, vi har vært oppe i patologi og har «bare» de andre igjen. Det skal bli fint med et langt vårsemester uten eksamener, vi får antalgeligvis god tid til å ta imot deg i mai engang. Jeg vet ikke hvordan denne eksamen skal gå, men når jeg ser på de tufsene som har kommet videre (!) så fatter jeg nytt mot, vi skal holde på til 21. decbr.

Vel, Thorvald, jeg får vel ønske deg en hyggelig jul blandt tran og spekk og vel møtt til våren, Ikke legg deg for meget ut så vi ikke kjenner deg igjen.

Jeg gjentar: Jeg er avtager av stoff til livkjole hvis du kjøper noe i CapeTown. Skal hilse fra Arild som for øyeblikket dusjer til forloveden kommer i kveld, lørdagskvelden.

Hilsen Erik

eriks.jpg

Dagen etter skrev Ansten et brev, og også han nevner at det har vært en eller annen kontrovers mellom Thorvald og Ansten. Vi er veldig nysgjerrige på hva det kan ha vært, men det er dessverre ingen å spørre lenger. Noe alvorlig kan det ikke ha vært etter tonen i brevet å dømme.

Det kommer også fram i brevet at Thorvald har forært sine studiekamerater en god slant doktorsprit (96%) før han dro.

Selv om det er mye spøk og tøys i brevene, ligger alvoret og angsten for å ikke mestre studiene under hele tiden.

konv2.jpg

Vindern, 5/12-48, søndag

Kjære Thorvald.

Johan og Erik er her på en liten formiddagsdrink og sier at jeg må skrive nu hvis du skal få brevet innen jul. Jeg har ikke sett adressen din i avisa, men får den av Johan og Erik. Du setter kanskje ikke så mye pris på brev fra den dritten Ansten, men du kan jo få en liten hilsen alikevel. Jeg har nå fått 200 cl sprit selv om jeg er en dritt. Jeg er forbanna for at Johan slo meg i patologi, men stakkar han fortjente det nok. Det er nok hyggelig for gamlepresten.. Jeg takker deg for hilsen gjennom Erik fra Kappstaden. Jeg håper du ikke har fått deg en g.c. eller andre smådyr i Kappstaden. Jeg sitter og leser mye om dagen, og synes dette semesteret har vært noe ordentlig dritt. Du må ha en riktig hyggelig jul og et godt nyttår ønsker jeg dig også. Du har vel hørt om Arild som skal gifte sig. Erik vet ringe om hvordan det går med den angående kvinne.

Lise ber meg også hilse dig. Nervøsitet for examen gjør sig gjeldende, søvnen er dårlig om natten og jeg klør meg i nakken og lurer på hvordan det skal gå, håper bare ikke jeg stryker. Det kan være artig å høre fra deg om du har operert noe, eller gjort noe annet stort, du behøver jo ikke skrive noe direkte til mig, men jeg får vel høre noe gjennom Erik og Johan. Dette var bare en julehilsen, jeg har ikke så mye å skrive om.

Hilsen fra din venn

Ansten

Nederst på arket var det en påskrift fra Anstens kjæreste og senere kone, Lise:

lise.jpg

whale

9 JULEBREV FRA SIGNE OG CARLOS

Alle disse julebrevene er skrevet på ulike datoer i desember. Mest sannsynlig ble de lest samtidig. Signe arbeidet på denne tiden i Tiden norsk forlag. Alt hva hun opplevde der er verdt en hel artikkel i seg selv, men som med så mye annet her i denne verden: Det er en annen historie.

Signe giftet seg med Carlos Forsberg i 1947, og var altså relativt nygift på dette tidspunkt. Carlos var journalist i Aftenposten. Han ble senere Aftenpostens korrespondent først i Paris et par år, og så i London i atten år. Signe jobbet også som journalist, først i VG og så i Aftenpostens A-magasin nesten hele tiden. Om det de to opplevde i London gjennom 1960 – og 1970 -tallet er verdt en historie? Det skal jeg love deg. Jeg tror dette bildet er tatt ikke så alt for lenge etter at de giftet seg. Er de ikke søte? Han som røker pipe og prøver å se seriøs ut, og hun som er leken og full av spillopper.

signe-ogcarlos.jpg

Når jeg snakker om kusine Marianne her på bloggen, så er det deres datter og Thvs kusine jeg snakker om.

I dette brevet nevnes en tante Ingeborg. Det er Ingeborg Møller. Hennes bok Lindeby har vi her i bokhyllen, og det er ikke så lenge siden jeg leste den.

I brevet fra Ansten Klev forsto vi at han var redd for å stryke til eksamen. I dette brevet får vi vel en følelse av at hans bange anelser muligens slo til.

Det framgår av dette brevet at Signe har skrevet til Thorvald tidligere, men dette første brevet har vi ikke. Vi aner ikke hvor mange av Thorvalds brev vi faktisk har bevart, men når jeg ser på bunken foran meg, kan det ikke være mange som har blitt borte.

konv1.jpg

Oslo 15. desember 1948

Kjære Thorvald

Her har du meg igjen. Det har ikke hendt noe større siden sist jeg skrev til deg. Vi sliter og står i, og livet går sin vante gang. Etter hva jeg har forstått er dette siste gangen vi kan skrive til denne adressen til deg, så du ma ha det riktig, riktig godt da, så lenge. Rett som det er får vi en ny adresse, og så skriver vi igjen. Og så må du sende brev med til oss også. Vi er så spent på å høre hvordan du har hatt det ombord, og hvordan livet går nå etter at dere har begynt å fange hval ordentlig!

I slutten av mars har mamma, kanskje tante Alvhild og Carlos + meg tenkt å reise opp i Telemarken en uke på ferie. Til Rauland Fjellstoge, der hvor mamma var for to år siden vet du. Håper inderlig at vi får pent vær. Vi er alt begynt å glede oss. Jeg skrev og bestilte plass for oss i går. Været her er så mørkt og trist for tiden, at du kan bare være lykkelig for at du ikke er her! Det er sekk mørkt om morgenen og sekk mørkt når jeg kommer hjem om kvelden. En av dagene i neste uke har jeg tenkt å ta med meg noen kaker og en bok fra Christiania som jeg har kjøpt til onkel William og gå på julevisitt. Håper han er snild og ikke kaster meg ut. Men han er visstnok så svak og dårlig for tiden at han orker vel ikke kaste ut noen lenger. Synes du burde skrive litt til ham og til onkel Birger, om ikke annet et kort, ved leilighet. Det ville de sikkert bil glade for.

Nå har folk begynt å kjøpe bøkene her fra forlaget også, så nå går det fint her.

P.T. er det stor misnøye hertillands, og særlig i Oslo, over at vi ikke har fått større julerasjoner av flesk og greier. Sist søndag gikk 4000 kvinner i demonstrasjonstog til Gerhardsens bolig og til Stortinget. Det er noe som folk ikke liker, tror jeg, når det blir for lite flesk til jul… Mennesket lever jo ikke for at ede, men det er jo rart med en liten smakebit i alla fall. Danskene har igjen fått klump i halsen og tårer i øynene på våre vegne. Her om dagen stod et en artikkel om vareknappheten i Norge i Politikken, og om hvor fælt vi hadde det. Hvorpå danskene tar lommetørklædet frem. Ikke for det, det er neimen ingen land av «vårs som vant krigen» som har det så skralt som oss heller…

Nå har vi endeilg hørt fra tante Gudrun. Hun kommer tilbake til Oslo i slutten av januar eller begynnelsen av februar, så nå må vi begynne å tenke på å reise . Hvis vi ikke får noe annet har jeg tenkt å spørre om å få fortsette å bo på det lille værelset til tante Gudrun, så får Carlos bo på Smestad hos onkel Odd. Det er tross alt bedre å bo hos tante med sentralvarme enn hos tante uten, tanter er tanter, men sentralvarme er godt å ha da vet du!

Tante Ingeborgs bok har fått god kritikk her til lands, og vi får håpe hun tjener litt på den også.

Jeg snakket med Johan Nossen her forleden. Det var dagen før han skulle opp til eksamen. Han var helt svak i stemmen og fullstendig alvorlig og skjelven i målet. Jeg håper det gikk bra med ham, har ikke hørt noe fra ham siden. Stakkars Ansten, han var vel helt nedfor.

Etter at vi hadde hørt at tante Gudrun skulle komme tilbake, fant Carlos plutselig ut at nå var det jommen på tide at han forsøkte å skaffe oss et sted å bo… Og så får vi se om han har flaks denne gangen også. Det pleier jo liksom å gå nokså glatt for ham når han først setter seg i sving.

I morgen har jeg tenkt å bake noen kaker til jul. Mamma baker noen, og jeg baker noen, og så bytter vi. På den måten blir det lettvintere for oss begge to. Det er noe skitt å ikke være hjemme i jula synes jeg. Synes ikke du? Jeg mener sånn i god tid før jul for å gjøre i stand osv. I år har vi altså ikke deg å bråke med for å få deg til å sette fot på juletreet. Det kommer jeg til å savne! Får herje med Carlos i stedet. Jeg er fremdeles løkkelig over strømpene og tar dem fram til beskuelse med visse mellom rom!

Så må du ha det veldig godt da broern min.

Hilsen og klem fra din

Signe

signe1.jpg signe2.jpg

Signe fikk visst skrivekløe sånn innunder jul, eller kanskje begynte hun plutselig å savne broren sin. De var veldig glade i hverandre. Den dagen hun sendte det første brevet, fikk hun vite at det hadde kommet brev og pakke fra Thorvald. Så skrev hun enda et julebrev allerede dagen etter at hun sendte det første. Denne gangen skrev hun på et aerogram, et tynt papir med der konvolutt og brev var ett og samme papir. Det var liten plass på et sånt aerogram, og derfor ble det skrevet på alle tomme flater.

aerogram.jpg

Oslo, 16. des. 48

Kjære Thorvald!

Snakket med mamma i telefonen i går, og hun fortalte at hun hadde fått brev og 2 pakker fra deg! Tusen takk skal du ha! Jeg gleder meg til å lese brevet og se på pakkene! Sendte et brev til deg igår også. Det trodde jeg hadde blitt det siste, men her kommer altså et til som jeg håper kommer ut til feltet til deg! Skal hilse deg fra Arne Durban. Han var oppom forlaget her forledendag. Han kjente meg ikke igjen, men jeg sa hvem jeg var, og så ble han overstrømmende søt og hyggelig. Lørdag skal mamma og jeg reise ut til Karine for å forsøke å få fatt i et eller annet godt til jul. Anne-Marie har hatt post på Hedemarken, og kommer også hjem, så det blir sikkert koselig. Hørte mor sa det var ananas i pakken! Uhm, så delig!

Nå får vi håpe at det går en båt i stykker nå og da, så vi kan få sendt brev til deg! Du må ha det riktig, riktig godt da! Så fint at du hadde en quinde med deg i Cape Town! Hun passet på at du fikk det du skulde ha for pengene hørte jeg mamma fortalte. Det var jo akkurat som jeg hadde planlagt for deg i et et annet brev. Ja Thorvald en riktig god jul og godt nytt år! (Ikke forspis deg, da!) Hilsen og stor klem fra Signe.

På den tiloversblevne plassen på aerogrammet har Carlos, Signes mann, skrevet en liten hilsen til Thorvald.

Kjære Thorvald

Jeg har lest brevene dine med stor misunnelse. De minner meg om min ungdom – «den gang jeg var til sjøs» – og det er ikke vanskelig å sette seg inn i stemningen ombord under reisen sørover. Hver dag litt varmere,- hver dag litt nærmere en «fremmed verden» – Jeg tør ikke han noen mening om den antarktiske tilværelse du nå fører, men frykter for at den er mindre rik på attraksjoner enn det afrikanske CapeTownliv. Under enhver omstendighet er det likevel sikkert mer begivenhetsrikt enn desember i Oslo. Her går alt sin kjedsommelige gang og jeg er sikker på at vi ser nesten like meget hval som deg. Hurra! Vi skal få ekstrarasjon av hval-deig til julaften. Politiet jakter på alle veier og jernbanestasjoner etter de få som eventuelt har vært så heldige å få tak i en beta flesk. – Alle er sure og grinete på hverandre og gleder seg over alle grenser til julaften da de skal spise en hvalkarbonade mer enn vanlig og synge «deilig er jorden» og «jul med din glede»… Departementet har i anledning julen opprettet et eget klagekontor for at folk skal få avløp for sin misnøye ( og for at departementsfolkene ellers skal få sove videre i i fred), Såsnart dere har fått skutt noen hvaler og kokt dem så må du begynne å ta hevn.

God jul og godt nytt år. Hjertelig hilsen Carlos

aero1.jpg aero2.jpg

whale

10 POLLY FRA CAPE TOWN

I brevet til sin mor og Signe forteller Thorvald at han har hatt selskap med en ung pike mens han var i Cape Town. Riktig nok forteller han det ikke til Gerd på dette tidspunktet, men det kan ikke ha vært noen langvarig hemmelighet, for det var nettopp Gerd som oppbevarte det brevet som spiller hovedrollen i denne posten. Vi vet ikke hva den sørafrikanske piken het, men sannsynligheten for at det er forfatteren av dette brevet er stor, og da het hun altså Polly. For Thorvald var nok dette en flirt. Brevet fra Polly kan tyde på at hun så litt annerledes på det, men hun har ikke kjent ham lenge nok til å vite hvordan navnet hans staves. Vi har ikke etternavnet hennes, bare et c/o, men adressen har vi. Den velger jeg likevel ikke å legge ut her, men kommer jeg noen gang til Cape Town, så kan jeg love deg at jeg skal oppsøke adressen – om ikke annet så for å ta et bilde.

Hele tiden mens jeg leser disse brevene gremmes jeg over at Thorvald er død. Tenk så morsomt det hadde vært å fritte ut svigerfar litt om denne Polly. Hvem var hun? Hva het hun mer enn Polly? Lovte han henne mer enn han strengt tatt hadde til hensikt å holde? Hadde han noen videre kontakt med henne? Han var tross alt på hvalfangst to sesonger etter denne.

Thorvald var 30 år i 1947. Hvis Polly var noen år yngre, hvilket er sannsynlig, kan hun til og med være i live ennå. Tenk om vi hadde visst litt mer!

Men de døde tier, og ingen ting mer får vi vite.

pollenvelope.jpg

22. Dec. 48

Dear Thorhval

Thanks a lot for you most welcome letter which I received some time ago. I’m glad to see you still remembered me.

I really did not want to write to you before because I wanted to give you the great news that from today I’m free again.

This might not mean anything to you, but I am so excited that I can’t do otherwise as to tell you, for this is the greatest event of my life.

I’m still keeping well in spite of all the trouble I went through, but I remembered what you told me to do, to keep my chin up and not to worry so much.

My hands are also much better now. I went to another specialist just after you left, and still have to go every week

Within two weeks I’m going on a months holiday to Bloemfontein. If only you were nearby. I would have asked you to come with me, for it’s a very nice place.

I must say that I do miss you a lot, and is looking forward to see you again.

Cape Town is very busy now, and we just have to keep smiling no matter how tired we are. We also have very hot weather, that makes it even worse.

Well, dr, Ill write to you again some other time. But now I must stop, for our manager has just gone down the road for something and will be back soon, I hope you’ll be able to read this writing.

Doc, I hope you enjoyed your Xmas, and wish you a prosperous new year.

Kind regards to you and all the others.

Yours sincerely

Polly.

pollu.jpg

whale

11 THORVALDS JULEBREV

Fra de bevarte brevene, vet vi at Thorvald skrev til mange av dem der hjemme, og han sendte julgaver, blant annet ananasbokser, til sin mor og Signe. Jeg har hele tiden tenkt at han ikke fikk disse julebrevene før utpå nyåret, og det kunne også ha hendt. Men så måtte en båt av og til inn til Cape Town for å repareres, og den hadde med post utover til mannskapet. Heldigvis skjedde dette også på julaften 1948. På julaften sendte han også telegrammer til både familien og til Gerd.

På julaften begynte han på et nytt brev som han også skulle skrive på inn i det nye året. Brevet starter med noen følelsesutbrudd, men så begynner han å fortelle om livet ombord, om fangsten og ikke minst om hvordan han beundrer de flinke mennene som jobber der. Og det er nå det begynner å bli interessant. Sørlig morsomt er det å lese om all overtroen blant hvalskytterne. Dette er virkelig historisk materiale for en folkeminnegransker.

Kos dere med lesingen!

telegram2.jpg

Norhval, 24. desember 1948

Kjäre Mor og Signe

Ja, nu er det lenge siden jeg har hørt noe fra dere, men jeg haaper det blir noe senere idag, for idag kommer en hvalbat som har värt i Capetown til reparasjon.

Jeg er igrunnen litt skuffet over at dere ikke kan spandere et telegram engang imellem for aa fortelle at alt staar bra til, jeg har telegrafert, skrevet og sendt pakker saapass mye naa at jeg synes dere godt kunde spandere de 5 – 6 kronene som det koster aa sende et brevtelegram med alt vel.

Julaften

Ja, nu er baaten kommet og med den er det kommet en hel del hyggelige brev, et fra Signe og 2 fra mor og et fra Johan N, Erik L og Ansten K. Et fra hver av dem altsaa.

Jeg ser av brevene fra dere at dere ikke har faatt noe annet enn et par silkestrømper til Signe, og ikke noen andre pakker eller brever fra Capetown. Det er nokså rart for jeg har sendt 4 andre pakker til mor og to til deg Signe, saa det vilde väre sørgelig hvis de blev borte, rent bortsett fra pengene. Jeg har ogsaa sendt brev et med luftpost og 2 som alminnelige brev fra Cape. Det er ogsaa sendt et langt brev med en hvalbaat som var i Capetown ca 7. des. Jeg faar haape at baade brevene og pakkene kommer tilrette etterhvert.

kikkert.jpg

Ja, nu er det ogsaa kommet telegrammer fra dere og fra tantene, takk for dem.

Ellers har jeg det fremdeles bra paa alle maater og liker meg i grunnen riktig godt.

Nå er jo selve langhvalfangsten, d.v.s. fangsten på blaahval og ogsaa finnhval, kommet igang, vi fanger for øyeblikket bra og «havets giganter» blir halt ombord og forvandlet til vond lukt og olje på 0,5. Jeg maa igjen gjenta, inntil det kjedsommelige som det heter, hvor imponert jeg er av arbeidstempoet og organisasjonen ombord her. Norhval har visst ellers ord paa seg for aa väre glimrende organisert og ledet, men morsomt er det aa se paa allikevel,.

klatre.jpg

Jeg har kjøpt meg et fotografiapparat i Capetown og tar stadig noen billdeder, som jeg gleder meg til aa vise fram naar jeg kommer hjem, Det er bare saa sørgelig at sjøene ikke blir saa høye, og isfjellene blir smaa og tuslete paa fotografier, men jeg faar haape at noen av billedene blir gode.

Med mitt arbeide ombord gaar det fremdeles jevnt bra, men det er jo ikke det som er det nye og spendende her nede.

Julekvellen er nu paa det vesentligste overstaatt, du kan selv tenke deg hvorledes allting blir drevet her naar du hører at julehelgen varer fra kl. 18 – 20 den 24/12. Saa er det paan igjen, selvfølgelig er det en fantastisk julekost til alle ombord, men maten staar jo i klasse for seg selv allikevel saa det legger en nästen ikke merke til.

For øyeblikket drar jo skuta inn omtrent en million om dagen, og da er jo hvert minutt kostbart som det heter. (Altså millioner kr.) Julekvellen besto for vaart vedkommende (i salongen) at vi tok paa oss noen siviliserte klär og saa var det hengt opp litt julepynt her og der saa satt vi og sang noen sanger, drammet litt, saa kom postbaaten , med brevene, og saa tuslet vi stille hver til vaart. Noen bokpakke har jeg forresten ikke sett, mor nevnte det i brevet sitt.

Det kommer en pat, til meg fra en av de andre baatene saa jeg blir sittende oppe og vente paa ham, og derfor gaar jeg videre med skrivingen. Nu skal jeg ofre meg for hvalbaatene.

Jeg er kommet til at det blir begaatt blodig urettferighet naar en saa simpel baat som en «fembøring under seil» o.s.v. blir besunget i dikt og poesi. Han Jonas Lie skulde värt her nede og sett paa en av dem nye baatane vaare, i prøyserjag paa gär`n blaahval i stiv kuling, eller han skulde sett Martinsen paa Xl. eller Skjetne paa lll, levere hval til koka i full storm med snedrev og passelig med isknott til aa ødelegge propellen (paa hvalbaaten) drivende omkring.
Naar du har sett det, da tror jeg du har sett virkelige sjømannskap av superklasse, og uten sidestykke ellers i verden.

Johan Leegaard sa at han hadde snakket med hvalskyttere under bygging av noen nye hvalbaater paa Fr.stad Mek, Han syntes det var noen noksaa uslepne julveler som bare kunde snakke om hvalär og pengär, men jeg tror han hadde faatt større respekt for de flinke av dem her nede. Levering av hval i storm det er noe du helst bør ha sett for aa tro det. Naar hvalbaaten kommer slepende med hval langs siden av hvalbaaten og skal levere til kokeriet maa den gaa saa näre opp til akterenden paa koka at vi paa koka kan kaste en line over til baaten. Saa maa den ligge rolig mens folkene paa hvalbaaten haler ombord en tung wire som de gjør fast i «rumpestroppen» d.v.s. en annen wire som er lagt rundt halen paa hvalen, saa blir hvalen slaat løs fra hvalbaaten og festet i puller paa koka eller hvis vi kan dra opp i brekken og kokt suppe paa den med det samme.

opp2.jpg

Dette og de tre neste bildene ser ut til å være tatt fra samme sted ombord. Jeg tror hensikten har vært å illustrere det han forteller om i brevet, hvordan den lille hvalbåten vokser opp med bølgene.

Altsaa disse manipuleringene med wirer o.s.v. tar ca 3 min, og hvis det er flere hval kan du regne omtrent den samme tiden paa hver.

Og under en slik levering husker hvalbaaten slik opp og ned at du i det ene øyeblikket ser bundmalingen paa baugen høyerer enn relingen og i neste øyeblikk ser du ned i utkikkstønna paa mastetoppen. Da er det altså at Martinsen er stor naar han blaaser i skjegget og gaar opp og legger seg 1 1/2 m fra koka saa en kan rekke pakker frem og tilbake med hendene hver gang han passerer for oppad eller nedadgaaende i sjøene, og blir liggende der i 15 min.

opp3.jpg

Ellers var jeg selv med paa hvalbaat i 2 døgn i forrige uke, det var ingen syke ombord, og väret var fin fint, saa jeg fikk 2 dagers ferie fra koka.

Jeg hadde 2 uforglemmelige dager ombord paa X, en av de beste og hurtigste baatene vaare.

opp4.jpg

Skytteren der en en noksaa dannet mann, han er ca. 55 aar gammel og har värt hvalskytter i ca 25 aar, utenom det har han engang imellem värt østenskipper som det heter, d.v.s. han har värt kaptein paa utenlandske skip i kinafarten. Gjelstad er altsaa en riktig morsom fyr aa snakke med, han har lest mye, og opplevet det trulige og utrulige. Han gikk som skipper i konvoitjeneste det meste av krigen. Han blir betraktet som den uten sammenligning dyktigste skytter og hvalfanger paa Norhvaleksepdisjonen, og sikkert en av de aller beste paa hele feltet, den eneste feil etter bestyrerens mening er at han tar det for mye med ro, han sier selv at det blir alt for mye skatt hvis han driver for fullt hele sesongen, derfor fanger han bare saapass at han alltid faar en god baat paa et godt kokeri, men heller ikke mere. D.v.s. enkelte dager gaar han paa med krum hals og tar noen rekordfangster som ikke noen av de andre skytterene kan klare maken til. F.eks. 6 blaa og 6 finn paa en dag (rekordfangsten her i fjor for en enkelt skytter). En finn betyr en finnhval og en blaa betyr en blaahval.

Altsaa jeg blev satt i kurven og heist ombord pa «tiern» saann utover formiddagen kl 1/2 4 om morgenen, og alle som saa paa hylte og skrek og sa at jeg sikkert kom til aa ødelegge fangsten.

Du forstaar hvis en fremmed øverighetsperson som meg gaar ombord i en hvalbaat, da er han enten «jonas» eller saa bringer han lykke. Hvis han er Jonas, og hvalbaaten ikke faar fangst den tiden han er ombord, blir alle surere og surere, og saa blir kursen satt direkte mot koka, og synderen avlevert, Og siden etter er det helt udelukket at noen skytter vil ha ham ombord til seg under fangst.

skudd2.jpg

Den mest overtroiske i den retningen er forresten skytteren paa niern, naar det ikke blir fangst, er det bestandig noe som har skylden, noe nytt som har kommet ombord siden sist det var god fangst. Det plagget det gaar mest paa omobrd paa en hvalbaat er votter, og det hender ikke bare en, men flere ganger at Karlsa hiver vottene sine i vannet naar fisket er daarlig. I fjor var det en gang det ikke hjalp med vottene heller, saa gikk den nye skinnlua og da han saa skjøt 3 dundrende bom etter hverandre, knyttet han nevene opp i luften, vrengte av seg den nye sausekinnpelsen til 250 kr, kastet den i vannet og skrek: «Er det den du vil ha, din dävel?» Saa kom han paa hold igjen, og skjøt kontant dauskudd, og fanget videre 7 hval den dagen. Og i hans hjerte finnes det ikke tvil om at det var «han Rasmuss» som var frampaa og vilde ha den nye pelsen. Iaar var det ikke gaat verre enn at det blev daarlig fangst da han hadde hentet ukerasjonen paa brendevin til seg og mannskapet. Og mens folkene stod og saa paa og graat gikk all Bolsen i han Rasmus, d.v.s. han tønte alle tre flaskene i vannet.

Jeg selv brakte hverken lykke eller var jonas. Vi fikk 5 hval den ene dagen og tre den andre, og det er helt alm. fangst.

Altsaa, jeg kom ombord kl 1/2 4 og hadde med meg beskjed fra brua at det var blaast langt ute i østlig retning. Brua paa Norhval er meget høyere oppe enn tønna paa en hvalbaat saa de saa blaasene der før folkene paa tiern kunde se dem.

skudd.jpg

Legg merke til den bredbente hvalskytteren til venstre i bildet.

Gjelstad brummet noe om kokerihval, og den gärne Hansen som ser blaast over alt der hvor det bare er isknott som vipper i sjøen. Men da de ikke hadde sett noe annet aa gaa paa blev kursen satt for full fart i den angitte retningen. Det varte en stund, saa fikk mannen i tønna se blaastet ogsaa, og sang ut. Saa tar rormannen talerøret og skriker ned i maskinen «go an», og baaten skjelver som om den fikk et piskelslag og farten øker fra 13 til 15 1/2 mil. Du forstaar at paa hvalbaatene er det maskintelegraf som paa vanlige baater, og full fart her betyr gjerne 12 – 13 mil, og det er den farten som brukes i vanlig full fart, og den farten kan holdes i ukesvis. Men naar det saa er et jag, aapnes dampspjeldet helt, det blir kjørt inn en eller to nye brennere under kjelen for aa faa opp trykket, og saa bärer det avgaarde saa hele baaten skjelver. Og det heter «go an» dvs at baaten persses til ytterste evne for aa komme paa hold saa fort som mulig.

is.jpg

whale

12 NYTT ÅR

Det er nyttårsaften, og Thorvald fortsetter fortellingen om sine opplevelser de to dagene han fikk være ombord i hvalskuta «Tiern». De hadde tydeligvis nummer i stedet for navn disse skutene.

Det er fantastisk det han forteller, og jeg ser jo at jeg var litt tidlig ute med det flotte bildet av harpunen som fyker gjennom luften i retning av hvalen. Men jeg lar ikke en sånn bagatell vippe meg av pinnen, og trykker heller bildet en gang til. En god ting kan ikke gjøres for ofte, og et godt bilde kan ikke betraktes for ofte. Dette kom først til sin rett her.

Språket i noen av brevene er ganske muntlig, og jeg kjenner igjen noen av svigerfars faste uttrykk av typen: Det får’n si. Hans humoristiske tone skinner også gjennom. Jeg skriver av brevene så raskt jeg kan, og så leser Thv og jeg korrektur sammen. Da hender det at Lille-Thorvald får tårer i øynene. Jeg hører stemmen hans, sier han da.

Det håper jeg du gjør også, selv om du ikke kjente ham.

k3.jpg

1/1-49Ja nu er det noen dager siden jeg skrev til dere igjen, og nyttaarskvellen er for det vesetligste overstaatt. Den var enda mindre høytidelig enn juleaften. Og det er kanskje det beste slik, for da tenker en ikke over hvilke dager det er og faar ikke tid til aa lengte hjem slik som ellers hvis alle sammen skulde sitte høytidskledd og glo paa hverandre hele kvellen gjennem.Altsaa tilbake til hvalfangsten. Vi kjørte «go on» saa skumsprøyten stod og blaastet blev hurtig større og større, og snart saa vi selve ryggene naar hvalene var oppe og blaaste. Saa blev det komandert «jag» ned i maskinen, og da maa vakthavende maskinist staa som paa naaler og bare tenke paa signalene fra maskintelegrafen, og lystre helst paa mindre enn ingen tid. Saa gaar Gjelstad frem paa «lemmene» dvs platformen hvor kanonen staar i baugen. Og der staar han og dirigerer jaget med mystiske haandbevegelser som bare han og styrmannen forstaar, av og til er det bare skytteren som forstaar haandbevegelsen, og da utvikler det seg jo gjerne noen temmelig livlige diskusjoner, det far’n si.Det første jaget vi hadde var paa 3 finnhvaler, til aa begynne med saa det ut til at de hittil hadde levd i uskyldighetstilstand, og ikke visste hvad en hvalbaat var, men like før vi kom paa hold, krummet de ryggene, og satte rumpa tilveirs og forsvant i dypet, og saa begynte de aa vise sine kunster. D.v.s. de kom opp paa alle andre steder enn der de egentlig skulde väre (foran baaten, og paa skuddhold). Naar hvalene er utsepkulerte eller «gärne» gaar de ned og er borte i opptil noen og tyve minutter, og saa kommer de opp paa et annet sted 3 – 4 km vekk fra der de gaar ned, saa er de oppe og blaaser i 1/2 minutt, gaar ned og kommer opp paa nye og vemmelige steder, og hvis hvalbaaten da har kjørt «go an» i feil retning kan en saavidt se blaastet i horisonten, eller hvis det er styggvär, ikke se det i det heletatt.

Ved siden av skytingen saa er det paa jagingen en daarlig og flink skytter skiller seg, särlig paa jagingen.

Da Gjelstad hører til de store hvad jagingen angaar, saa at hvalene forsøkte aa gjøre krøller paa veien til krematoriet, kom han tilbake paa brua med en fornærmet mine. «Strekär» sa han, «strekär», og det var tydelig at hvis det hadde värt noen fornuftige hvaler, hadde en av dem lagt seg paa skuddhold med det samme, og spart baade seg selv, og Gjelstad for en masse brydderi.

Saa blev det slaatt halv fart, og vi slo noen forsiktige slag etter hvalene, for aa forsøke og komme paa hold, men de kom stadig opp bak eller langt til siden. Da dette hadde hendt en 4 – 5 ganger og jagingen hadde vart 1 1/2 time, sa Gjelstad: «Jassaa, de er av det slaget», saa slo han full fart og kjørte avgaarde i en etter min mening vanvittig retning, saa blev det slaatt stopp i maskinene og baaten gled langsomt avgaarde paa siget. Gjelstad gaar med en trett og fornärmet mine frem paa lemmene igjen, løser sikringen paa kanonen og venter. Alle paa baaten ellers strekker ogsaa hals og venter, og jeg tenker at denne gangen kommer de vel opp 1/2 mil vekk. Men nei, like foran baugen bryter de veldige glinsende sorte 3 kroppene opp og blaastene kommer 4 meter høye, med lyd som om du spjerret lakner. Ogsaa «pang» og der gikk harpunen i en nydelig bue og slaar inn i hvalen akkurat paa det riktige stedet. Harpungranaten eksploderer med et lite dumpt brak inne i hvalen, som gjøre et voldsomt kast paa seg og er død nästen med det samme.

skudd2.jpg

Og slik gaar det slag i slag, for ikke aa si hval i hval, det ene perfekte dauskuddet etter det andre. Det kan hende at Gjelstad hadde en ekstra god dag mens jeg var med ham, men i allefall var det imponerandes.

Ja, ellers gaar jo livet her ombord sin helt monotone gang, jeg synes det er evigheter siden jeg har värt noe annet sted enn paa «Norhval», og at livet iland er et fjernt og uvirkelig minne, og at jeg igrunnen er født og oppvokst her ombord.

Hver dag er det det samme aa se paa, en rundt uendelig horisont avbrudt av noen isfjell eller knotter her og der, og ombord er det det samme. Det er de samme blide og hyggelige og skjeggete ansiktene hver dag, og dekket er den samme sørpa av spekk og blod og kjøtt og ben.

Den eneste avvekslingen er en liten storm av og til, men det er nesten ikke noen avvveksling det heller, for da har vi jo ikke noen ordentlig fangst aa interessere oss for.

Apropos storm her nede, det maa väre forbilledet for de gamle vikingenes «Helheim», noe saa utrolig, og jammerlig trist og ødslig finnes vel ikke paa jord. Selv sjøgangen og spruten merker en jo ikke stort mer til paa «Norhval» enn inne paa land, men det er selve synet av stormen. En lav og ynkelig himmel full av snedrev, ogsaa skummet som fyker gjennem luften fra en uendelig og monoton rekke av sväre sjøer med hvite skavler paa toppen, ogsaa jevnt med passelig isknott for at det skal se riktig kaldt og elendig ut, og her og der et isfjell som et graahvitt og sykt spøkelse inne i snedrevet.

isenute.jpg

Ja, det ser saa trist ut at det nesten er oppmuntrende, og under en slik liten tørning ser en jo med en gang at det ikke er Vaarherres mening at det skal väre noen mennesker her nede.

Som tegn paa at menneskene allikevel er her og kan innrette seg pleier jeg alltid ta meg et varmt bad, og ligge i vannet i 1 time og spise firkløver sjokolade, naar jeg har staatt og sett paa styggväret en stund.

5/1-49

Ja, nu er vi inne i det nye aaret og har vekslet telegrammer, saa nu kan jeg begynne aa telle dager til vi er tilbake til sivilisasjonen igjen,. Her nede er vi forskaanet for slikt som aviser med store overskrifter. Vi faar bare en liten maskinskrevet lapp hver morgen, og den inneholder konsentratet av radionyhetene. Men da det altsaa ikke er hverken kvinnfolk eller aviser her og vi atpaatil blir foret veldig godt er resultatet at vi rent faar «fett paa nervene» her nede. Og en mann som dr. Haraldson vilde føre en fattig og hensyknende tilvärelse hos oss.

v111.jpg

whale

13 DRAMATIKK OM BORD

Det var en grunn til at de måtte ha skipslege med på ekspedisjonene. Thorvald hadde medisinsk ansvar for mange mann på flere båter, og arbeidet var ikke helt uten risiko. Sånn er det alltid ombord i fiskebåter av alle slag. Man kan får en hånd inn i garnspillet eller annet tauverk, og det var mange muligheter til å komme i klem på ulikt vis. Flensingen av hval foregikk med skarpe kniver festet på tuppen av kosteskaft, – i hvert fall ser det sånn ut på bildene. I tillegg vil det alltid dukke opp folk som har psykiske lidelser. Det handler både om statistikk og om en tøff arbeidssituasjon langt hjemmefra.

Alt er med andre ord ikke fryd og gammen. Dette er Thorvalds første år som ferdig lege, og han må ha følt seg ganske ensom når han måtte ta store avgjørelser som hadde betydning for folks liv. Vi merker også at han begynner å føle på hjemlengselen.

På slutten av dette brevet skriver han at han ikke vil at brevene skal gå på rundgang i familien, -de er bare beregnet på de nærmeste. Vi har likevel blitt enige om at det er greit å legge dem ut her. Det er over 60 år siden de ble skrevet, og de fleste som var med på denne ekspedisjonen er døde for lenge siden. Nå må vi kunne betrakte brevene som historisk materiale.

Dette er det siste brevet vi har fra denne sesongen. Vi vet ikke om Thorvald skrev fler brev våren 1949, men det ser ikke sånn ut. Sesongen ble avsluttet 1. april, og vi har bare noen av telegrammene han sendte hjem for å fortelle når de kunne vente ham.

Sesongen 1949 – 50 var Thorvald i Norge. Han var blant annet i militærtjeneste som skipslege på krysseren Stord. Men han var ikke ferdig med å dra på hvalfangst. Både vinteren 1950 – 51 og 1951-52 var han i Antarktis, en sesong på Norhval og en på Balena.

På disse ekspedisjonene hadde han begynt å filme. Filmene har vi, men få bilder. Vi har imidlertid et negativalbum som vi må få gjort noe med. Og brev har vi, mange brev, om jeg legger dem ut vil tiden vise. Uansett tar jeg nå en lang pause fra Brev fra skipslegen.

21/1 – 49

Nu er det lenge siden jeg har skrevet noe paa mine samlede verker, men det har värt en noksaa vemmelig tid med mange stygge skader hos karene, saa jeg har hatt liten tid til aa tenke paa brevskriving.

Det sørgeligste av uhellene er at jeg maatte amputere haanden paa styrmannen paa X hvor jeg hadde vært ombord. Han fikk for litt over en uke siden haanden sin inn i hvalspillet da de skulde hive inne en hval, og saa fløy hvalen til saa haanden blev fullstendig knust og maatte tas.

Det er gaatt ganske bra etterpaa, men det var noe av det minst morsomme jeg har gjort noen gang, aa fjerne den ene haanden paa en ung og kraftig mann, og det atpaatil en som jeg kjendte ganske godt.

Ellers er alt ved det samme her, og selv om det er ganske ensformig her, liker jeg meg i grunnen ganske godt.

30/1 – 49

Det har fremdeles värt litt av hvert blandt mannskapet, blandt annet en som har forsøkt aa begaa selvmord ved aa skjäre over pusaarene paa v. haand med et barberblad. Han fikk ikke gjort seg noe särlig og jeg fikk sydd igjen saarene med det samme. Jeg er jo vant til sinnsyke mennesker fra Veum og andre steder, men for mange av de andre virket det vel noksaa uhyggelig.

9/2 – 49

Jeg forstaar av telegram som jeg fikk for noen dager siden at dere er skuffet over at jeg ikke har sendt flere brev, men det er jo fysisk umulig all den stund det ikke har värt noen annen forbindelse med land enn den skadede hvalbaaten i desember, og da fikk dere brev. Egentlig skulde det ikke värt noen forbindelse da heller, det var jo bare et uhell som gjorde at det kunde sendes noe brev.

Et kokeri har i almindelighet ikke andre forbindelser med land under fangsttiden enn en tankbaat som kommer ned og henter hvalolje, og leverer brenselsolje til kokeriet.

Tankbaaten vaar M/T Polarsol kom en av de første dagene i det nye aaret og med den kom bokpakken fra mor, og bøker fra Signe og tantene. Mange tusen takk for allt sammen.

I dag skal vi ha Polarsol inntil for siste gangen og den skal dra avgaarde i morgen. Det er kommet paa meg og alle andre her ombord som julekvellen paa kjerringa, for vi hadde trodd at det var ennu en uke til til vi skulde bli kvitt den, og ennu en uke aa skrive brev i. Men nu i kvell sitter altsaa hele «Norhval» oppe og skriver for haarde livet.

Ja noe nytt og epokegjørende kan jeg jo ikke si jeg har aa fortelle, men jeg trives fremdeles ganske bra, og gleder meg jo svärt til aa komme hjem til dere igjen da. Idag har jeg forresten skrevet to aldri saa lange brev paa Engelsk til et sykehus i Capetown, hvor jeg skal legge inn et par karer, den ene har visst dessverre kreft i magesekken.

Baade den engelske 2.telegrafisten og jeg var like forbauset over hvor god jeg egentlig var i Engelsk, jeg selv ikke minst.

Ja, dere er vel lei av aa høre at Norhval er som et fjell i sjøen og om den uendelige horisonten omkring oss. Men det er igrunnen saa vanskelig aa finne paa noe bedre, Jeg har jo stadig denne here horisonten aa se paa da, og «Norhval» er jo igrunnen et deilig lite fjell aa ha naar en først skal väre her nede.

Ellers tenker jeg mere og mere paa en strofe som jeg hugser fra en gammel Fred Astaire film fra før krigen «We joined the navy for to see the world, and what did we see, we saw the sea… We never get seasick, but we get awfull sick of seas…»

Ja, som sagt, jeg er ved god helse, og er kjekk og frisk paa alle maater, og tykkere og penere enn nogensinde.

Etter dette brevet er det svert lite sannsynlig at der blir anledning til aa faa sendt noe før vi selv kommer til Capetown, dvs i de første dagene av april.

Fangsten her nede har värt jevnt bra, og vi ligger bedre an enn i fjor og er det beste norske kokeriet (Vi var best i fjor og i forfjor ogsaa).

Ja, saa maa dere hugse at selv om det er sjelden dere hører fra meg, saa tenker jeg mye paa dere allikevel, og lengter svert hjem.

De eneste to malurtene i begeret nu er militärtjenesten til sommeren, og tollen naar jeg skal i land, särlig det siste. Dere skjønner at jeg har kjøpt rart til dere som dere skal faa hvis dere er riktig snilde.

Ellers vil jeg nødig at disse brevene hvor jeg sitter og smaaskriver det som faller meg inn skal gaa paa almindelig rundgang i familien. De er igrunnen bare beregnet paa deg mor, og paa Signe og Carlos.

Ja, saa haaper jeg at dere har det like bra som jeg, og er friske og kjekke paa alle maater, saa faar dere hilse motorcyklen min fra meg, den hadde jeg nesten glemt, Jeg har faktisk ikke tenkt paa den paa nesten to mnd nu, men igaar saa drømte jeg saa utrolig livaktig at jeg var ute og kjørte paa en fin-fin landevei en vidunderlig sommerdag med en søt pike bakpaa, men da jeg skulde snu meg for aa se hvem det var jeg hadde med meg, var plutselig baade damen og cyklen vekk.

Ha det bra, jeg tenker mye paa dere.

Kjärlig hilsen

Thorvald.

Da sesongen var over var han igjen på besøk i Cape Town. Derfra sendte han telegram hjem til Gerd. Vi hører ikke noe mer fra Polly.

Etter den lange båtturen hjem, ankom han Larvik 24. april 1949, for nøyaktig 59 år siden. Han håpet at noen ville stå på kaia for å ta ham imot. La oss regne med at hun gjorde det.

whale

Reklamer

Brev fra skipslegen 13 Dramatikk ombord

Det var en grunn til at de måtte ha skipslege med på ekspedisjonene. Thorvald hadde medisinsk ansvar for mange mann på flere båter, og arbeidet var ikke helt uten risiko. Sånn er det alltid ombord i fiskebåter av alle slag. Man kan får en hånd inn i garnspillet eller annet tauverk, og det var mange muligheter til å komme i klem på ulikt vis. Flensingen av hval foregikk med skarpe kniver festet på tuppen av kosteskaft, – i hvert fall ser det sånn ut på bildene. I tillegg vil det alltid dukke opp folk som har psykiske lidelser. Det handler både om statistikk og om en tøff arbeidssituasjon langt hjemmefra.

Alt er med andre ord ikke fryd og gammen. Dette er Thorvalds første år som ferdig lege, og han må ha følt seg ganske ensom når han måtte ta store avgjørelser som hadde betydning for folks liv. Vi merker også at han begynner å føle på hjemlengselen.

På slutten av dette brevet skriver han at han ikke vil at brevene skal gå på rundgang i familien, -de er bare beregnet på de nærmeste. Vi har likevel blitt enige om at det er greit å legge dem ut her. Det er over 60 år siden de ble skrevet, og de fleste som var med på denne ekspedisjonen er døde for lenge siden. Nå må vi kunne betrakte brevene som historisk materiale.

Dette er det siste brevet vi har fra denne sesongen. Vi vet ikke om Thorvald skrev fler brev våren 1949, men det ser ikke sånn ut. Sesongen ble avsluttet 1. april, og vi har bare noen av telegrammene han sendte hjem for å fortelle når de kunne vente ham.

Sesongen 1949 – 50 var Thorvald i Norge. Han var blant annet i militærtjeneste som skipslege på krysseren Stord. Men han var ikke ferdig med å dra på hvalfangst. Både vinteren 1950 – 51 og 1951-52 var han i Antarktis, en sesong på Norhval og en på Balena.

På disse ekspedisjonene hadde han begynt å filme. Filmene har vi, men få bilder. Vi har imidlertid et negativalbum som vi må få gjort noe med. Og brev har vi, mange brev, om jeg legger dem ut vil tiden vise. Uansett tar jeg nå en lang pause fra Brev fra skipslegen.

21/1 – 49

Nu er det lenge siden jeg har skrevet noe paa mine samlede verker, men det har värt en noksaa vemmelig tid med mange stygge skader hos karene, saa jeg har hatt liten tid til aa tenke paa brevskriving.

Det sørgeligste av uhellene er at jeg maatte amputere haanden paa styrmannen paa X hvor jeg hadde vært ombord. Han fikk for litt over en uke siden haanden sin inn i hvalspillet da de skulde hive inne en hval, og saa fløy hvalen til saa haanden blev fullstendig knust og maatte tas.

Det er gaatt ganske bra etterpaa, men det var noe av det minst morsomme jeg har gjort noen gang, aa fjerne den ene haanden paa en ung og kraftig mann, og det atpaatil en som jeg kjendte ganske godt.

Ellers er alt ved det samme her, og selv om det er ganske ensformig her, liker jeg meg i grunnen ganske godt.

30/1 – 49

Det har fremdeles värt litt av hvert blandt mannskapet, blandt annet en som har forsøkt aa begaa selvmord ved aa skjäre over pusaarene paa v. haand med et barberblad. Han fikk ikke gjort seg noe särlig og jeg fikk sydd igjen saarene med det samme. Jeg er jo vant til sinnsyke mennesker fra Veum og andre steder, men for mange av de andre virket det vel noksaa uhyggelig.

9/2 – 49

Jeg forstaar av telegram som jeg fikk for noen dager siden at dere er skuffet over at jeg ikke har sendt flere brev, men det er jo fysisk umulig all den stund det ikke har värt noen annen forbindelse med land enn den skadede hvalbaaten i desember, og da fikk dere brev. Egentlig skulde det ikke värt noen forbindelse da heller, det var jo bare et uhell som gjorde at det kunde sendes noe brev.

Et kokeri har i almindelighet ikke andre forbindelser med land under fangsttiden enn en tankbaat som kommer ned og henter hvalolje, og leverer brenselsolje til kokeriet.

Tankbaaten vaar M/T Polarsol kom en av de første dagene i det nye aaret og med den kom bokpakken fra mor, og bøker fra Signe og tantene. Mange tusen takk for allt sammen.

I dag skal vi ha Polarsol inntil for siste gangen og den skal dra avgaarde i morgen. Det er kommet paa meg og alle andre her ombord som julekvellen paa kjerringa, for vi hadde trodd at det var ennu en uke til til vi skulde bli kvitt den, og ennu en uke aa skrive brev i. Men nu i kvell sitter altsaa hele «Norhval» oppe og skriver for haarde livet.

Ja noe nytt og epokegjørende kan jeg jo ikke si jeg har aa fortelle, men jeg trives fremdeles ganske bra, og gleder meg jo svärt til aa komme hjem til dere igjen da. Idag har jeg forresten skrevet to aldri saa lange brev paa Engelsk til et sykehus i Capetown, hvor jeg skal legge inn et par karer, den ene har visst dessverre kreft i magesekken.

Baade den engelske 2.telegrafisten og jeg var like forbauset over hvor god jeg egentlig var i Engelsk, jeg selv ikke minst.

Ja, dere er vel lei av aa høre at Norhval er som et fjell i sjøen og om den uendelige horisonten omkring oss. Men det er igrunnen saa vanskelig aa finne paa noe bedre, Jeg har jo stadig denne here horisonten aa se paa da, og «Norhval» er jo igrunnen et deilig lite fjell aa ha naar en først skal väre her nede.

Ellers tenker jeg mere og mere paa en strofe som jeg hugser fra en gammel Fred Astaire film fra før krigen «We joined the navy for to see the world, and what did we see, we saw the sea… We never get seasick, but we get awfull sick of seas…»

Ja, som sagt, jeg er ved god helse, og er kjekk og frisk paa alle maater, og tykkere og penere enn nogensinde.

Etter dette brevet er det svert lite sannsynlig at der blir anledning til aa faa sendt noe før vi selv kommer til Capetown, dvs i de første dagene av april.

Fangsten her nede har värt jevnt bra, og vi ligger bedre an enn i fjor og er det beste norske kokeriet (Vi var best i fjor og i forfjor ogsaa).

Ja, saa maa dere hugse at selv om det er sjelden dere hører fra meg, saa tenker jeg mye paa dere allikevel, og lengter svert hjem.

De eneste to malurtene i begeret nu er militärtjenesten til sommeren, og tollen naar jeg skal i land, särlig det siste. Dere skjønner at jeg har kjøpt rart til dere som dere skal faa hvis dere er riktig snilde.

Ellers vil jeg nødig at disse brevene hvor jeg sitter og smaaskriver det som faller meg inn skal gaa paa almindelig rundgang i familien. De er igrunnen bare beregnet paa deg mor, og paa Signe og Carlos.

Ja, saa haaper jeg at dere har det like bra som jeg, og er friske og kjekke paa alle maater, saa faar dere hilse motorcyklen min fra meg, den hadde jeg nesten glemt, Jeg har faktisk ikke tenkt paa den paa nesten to mnd nu, men igaar saa drømte jeg saa utrolig livaktig at jeg var ute og kjørte paa en fin-fin landevei en vidunderlig sommerdag med en søt pike bakpaa, men da jeg skulde snu meg for aa se hvem det var jeg hadde med meg, var plutselig baade damen og cyklen vekk.

Ha det bra, jeg tenker mye paa dere.

Kjärlig hilsen

Thorvald.

Da sesongen var over var han igjen på besøk i Cape Town. Derfra sendte han telegram hjem til Gerd. Vi hører ikke noe mer fra Polly.

Etter den lange båtturen hjem, ankom han Larvik 24. april 1949, for nøyaktig 59 år siden. Han håpet at noen ville stå på kaia for å ta ham imot. La oss regne med at hun gjorde det.

Brev fra skipslegen 12

Det er nyttårsaften, og Thorvald fortsetter fortellingen om sine opplevelser de to dagene han fikk være ombord i hvalskuta «Tiern». De hadde tydeligvis nummer i stedet for navn disse skutene.

Det er fantastisk det han forteller, og jeg ser jo at jeg var litt tidlig ute med det flotte bildet av harpunen som fyker gjennom luften i retning av hvalen. Men jeg lar ikke en sånn bagatell vippe meg av pinnen, og trykker heller bildet en gang til. En god ting kan ikke gjøres for ofte, og et godt bilde kan ikke betraktes for ofte. Dette kom først til sin rett her.

Språket i noen av brevene er ganske muntlig, og jeg kjenner igjen noen av svigerfars faste uttrykk av typen: Det får’n si. Hans humoristiske tone skinner også gjennom. Jeg skriver av brevene så raskt jeg kan, og så leser Thv og jeg korrektur sammen. Da hender det at Lille-Thorvald får tårer i øynene. Jeg hører stemmen hans, sier han da.

Det håper jeg du gjør også, selv om du ikke kjente ham.

k3.jpg

1/1-49Ja nu er det noen dager siden jeg skrev til dere igjen, og nyttaarskvellen er for det vesetligste overstaatt. Den var enda mindre høytidelig enn juleaften. Og det er kanskje det beste slik, for da tenker en ikke over hvilke dager det er og faar ikke tid til aa lengte hjem slik som ellers hvis alle sammen skulde sitte høytidskledd og glo paa hverandre hele kvellen gjennem.Altsaa tilbake til hvalfangsten. Vi kjørte «go on» saa skumsprøyten stod og blaastet blev hurtig større og større, og snart saa vi selve ryggene naar hvalene var oppe og blaaste. Saa blev det komandert «jag» ned i maskinen, og da maa vakthavende maskinist staa som paa naaler og bare tenke paa signalene fra maskintelegrafen, og lystre helst paa mindre enn ingen tid. Saa gaar Gjelstad frem paa «lemmene» dvs platformen hvor kanonen staar i baugen. Og der staar han og dirigerer jaget med mystiske haandbevegelser som bare han og styrmannen forstaar, av og til er det bare skytteren som forstaar haandbevegelsen, og da utvikler det seg jo gjerne noen temmelig livlige diskusjoner, det far’n si.Det første jaget vi hadde var paa 3 finnhvaler, til aa begynne med saa det ut til at de hittil hadde levd i uskyldighetstilstand, og ikke visste hvad en hvalbaat var, men like før vi kom paa hold, krummet de ryggene, og satte rumpa tilveirs og forsvant i dypet, og saa begynte de aa vise sine kunster. D.v.s. de kom opp paa alle andre steder enn der de egentlig skulde väre (foran baaten, og paa skuddhold). Naar hvalene er utsepkulerte eller «gärne» gaar de ned og er borte i opptil noen og tyve minutter, og saa kommer de opp paa et annet sted 3 – 4 km vekk fra der de gaar ned, saa er de oppe og blaaser i 1/2 minutt, gaar ned og kommer opp paa nye og vemmelige steder, og hvis hvalbaaten da har kjørt «go an» i feil retning kan en saavidt se blaastet i horisonten, eller hvis det er styggvär, ikke se det i det heletatt.

Ved siden av skytingen saa er det paa jagingen en daarlig og flink skytter skiller seg, särlig paa jagingen.

Da Gjelstad hører til de store hvad jagingen angaar, saa at hvalene forsøkte aa gjøre krøller paa veien til krematoriet, kom han tilbake paa brua med en fornærmet mine. «Strekär» sa han, «strekär», og det var tydelig at hvis det hadde värt noen fornuftige hvaler, hadde en av dem lagt seg paa skuddhold med det samme, og spart baade seg selv, og Gjelstad for en masse brydderi.

Saa blev det slaatt halv fart, og vi slo noen forsiktige slag etter hvalene, for aa forsøke og komme paa hold, men de kom stadig opp bak eller langt til siden. Da dette hadde hendt en 4 – 5 ganger og jagingen hadde vart 1 1/2 time, sa Gjelstad: «Jassaa, de er av det slaget», saa slo han full fart og kjørte avgaarde i en etter min mening vanvittig retning, saa blev det slaatt stopp i maskinene og baaten gled langsomt avgaarde paa siget. Gjelstad gaar med en trett og fornärmet mine frem paa lemmene igjen, løser sikringen paa kanonen og venter. Alle paa baaten ellers strekker ogsaa hals og venter, og jeg tenker at denne gangen kommer de vel opp 1/2 mil vekk. Men nei, like foran baugen bryter de veldige glinsende sorte 3 kroppene opp og blaastene kommer 4 meter høye, med lyd som om du spjerret lakner. Ogsaa «pang» og der gikk harpunen i en nydelig bue og slaar inn i hvalen akkurat paa det riktige stedet. Harpungranaten eksploderer med et lite dumpt brak inne i hvalen, som gjøre et voldsomt kast paa seg og er død nästen med det samme.

skudd2.jpg

Og slik gaar det slag i slag, for ikke aa si hval i hval, det ene perfekte dauskuddet etter det andre. Det kan hende at Gjelstad hadde en ekstra god dag mens jeg var med ham, men i allefall var det imponerandes.

Ja, ellers gaar jo livet her ombord sin helt monotone gang, jeg synes det er evigheter siden jeg har värt noe annet sted enn paa «Norhval», og at livet iland er et fjernt og uvirkelig minne, og at jeg igrunnen er født og oppvokst her ombord.

Hver dag er det det samme aa se paa, en rundt uendelig horisont avbrudt av noen isfjell eller knotter her og der, og ombord er det det samme. Det er de samme blide og hyggelige og skjeggete ansiktene hver dag, og dekket er den samme sørpa av spekk og blod og kjøtt og ben.

Den eneste avvekslingen er en liten storm av og til, men det er nesten ikke noen avvveksling det heller, for da har vi jo ikke noen ordentlig fangst aa interessere oss for.

Apropos storm her nede, det maa väre forbilledet for de gamle vikingenes «Helheim», noe saa utrolig, og jammerlig trist og ødslig finnes vel ikke paa jord. Selv sjøgangen og spruten merker en jo ikke stort mer til paa «Norhval» enn inne paa land, men det er selve synet av stormen. En lav og ynkelig himmel full av snedrev, ogsaa skummet som fyker gjennem luften fra en uendelig og monoton rekke av sväre sjøer med hvite skavler paa toppen, ogsaa jevnt med passelig isknott for at det skal se riktig kaldt og elendig ut, og her og der et isfjell som et graahvitt og sykt spøkelse inne i snedrevet.

isenute.jpg

Ja, det ser saa trist ut at det nesten er oppmuntrende, og under en slik liten tørning ser en jo med en gang at det ikke er Vaarherres mening at det skal väre noen mennesker her nede.

Som tegn paa at menneskene allikevel er her og kan innrette seg pleier jeg alltid ta meg et varmt bad, og ligge i vannet i 1 time og spise firkløver sjokolade, naar jeg har staatt og sett paa styggväret en stund.

5/1-49

Ja, nu er vi inne i det nye aaret og har vekslet telegrammer, saa nu kan jeg begynne aa telle dager til vi er tilbake til sivilisasjonen igjen,. Her nede er vi forskaanet for slikt som aviser med store overskrifter. Vi faar bare en liten maskinskrevet lapp hver morgen, og den inneholder konsentratet av radionyhetene. Men da det altsaa ikke er hverken kvinnfolk eller aviser her og vi atpaatil blir foret veldig godt er resultatet at vi rent faar «fett paa nervene» her nede. Og en mann som dr. Haraldson vilde føre en fattig og hensyknende tilvärelse hos oss.

 

v111.jpg

Brev fra skpslegen 11. Thorvalds julebrev

Fra de bevarte brevene, vet vi at Thorvald skrev til mange av dem der hjemme, og han sendte julgaver, blant annet ananasbokser, til sin mor og Signe. Jeg har hele tiden tenkt at han ikke fikk disse julebrevene før utpå nyåret, og det kunne også ha hendt. Men så måtte en båt av og til inn til Cape Town for å repareres, og den hadde med post utover til mannskapet. Heldigvis skjedde dette også på julaften 1948. På julaften sendte han også telegrammer til både familien og til Gerd.

På julaften begynte han på et nytt brev som han også skulle skrive på inn i det nye året. Brevet starter med noen følelsesutbrudd, men så begynner han å fortelle om livet ombord, om fangsten og ikke minst om hvordan han beundrer de flinke mennene som jobber der. Og det er nå det begynner å bli interessant. Sørlig morsomt er det å lese om all overtroen blant hvalskytterne. Dette er virkelig historisk materiale for en folkeminnegransker.

Kos dere med lesingen!

telegram2.jpg

Norhval, 24. desember 1948

Kjäre Mor og Signe

Ja, nu er det lenge siden jeg har hørt noe fra dere, men jeg haaper det blir noe senere idag, for idag kommer en hvalbat som har värt i Capetown til reparasjon.

Jeg er igrunnen litt skuffet over at dere ikke kan spandere et telegram engang imellem for aa fortelle at alt staar bra til, jeg har telegrafert, skrevet og sendt pakker saapass mye naa at jeg synes dere godt kunde spandere de 5 – 6 kronene som det koster aa sende et brevtelegram med alt vel.

Julaften

Ja, nu er baaten kommet og med den er det kommet en hel del hyggelige brev, et fra Signe og 2 fra mor og et fra Johan N, Erik L og Ansten K. Et fra hver av dem altsaa.

Jeg ser av brevene fra dere at dere ikke har faatt noe annet enn et par silkestrømper til Signe, og ikke noen andre pakker eller brever fra Capetown. Det er nokså rart for jeg har sendt 4 andre pakker til mor og to til deg Signe, saa det vilde väre sørgelig hvis de blev borte, rent bortsett fra pengene. Jeg har ogsaa sendt brev et med luftpost og 2 som alminnelige brev fra Cape. Det er ogsaa sendt et langt brev med en hvalbaat som var i Capetown ca 7. des. Jeg faar haape at baade brevene og pakkene kommer tilrette etterhvert.

kikkert.jpg

Ja, nu er det ogsaa kommet telegrammer fra dere og fra tantene, takk for dem.

Ellers har jeg det fremdeles bra paa alle maater og liker meg i grunnen riktig godt.

Nå er jo selve langhvalfangsten, d.v.s. fangsten på blaahval og ogsaa finnhval, kommet igang, vi fanger for øyeblikket bra og «havets giganter» blir halt ombord og forvandlet til vond lukt og olje på 0,5. Jeg maa igjen gjenta, inntil det kjedsommelige som det heter, hvor imponert jeg er av arbeidstempoet og organisasjonen ombord her. Norhval har visst ellers ord paa seg for aa väre glimrende organisert og ledet, men morsomt er det aa se paa allikevel,.

klatre.jpg

Jeg har kjøpt meg et fotografiapparat i Capetown og tar stadig noen billdeder, som jeg gleder meg til aa vise fram naar jeg kommer hjem, Det er bare saa sørgelig at sjøene ikke blir saa høye, og isfjellene blir smaa og tuslete paa fotografier, men jeg faar haape at noen av billedene blir gode.

Med mitt arbeide ombord gaar det fremdeles jevnt bra, men det er jo ikke det som er det nye og spendende her nede.

Julekvellen er nu paa det vesentligste overstaatt, du kan selv tenke deg hvorledes allting blir drevet her naar du hører at julehelgen varer fra kl. 18 – 20 den 24/12. Saa er det paan igjen, selvfølgelig er det en fantastisk julekost til alle ombord, men maten staar jo i klasse for seg selv allikevel saa det legger en nästen ikke merke til.

For øyeblikket drar jo skuta inn omtrent en million om dagen, og da er jo hvert minutt kostbart som det heter. (Altså millioner kr.) Julekvellen besto for vaart vedkommende (i salongen) at vi tok paa oss noen siviliserte klär og saa var det hengt opp litt julepynt her og der saa satt vi og sang noen sanger, drammet litt, saa kom postbaaten , med brevene, og saa tuslet vi stille hver til vaart. Noen bokpakke har jeg forresten ikke sett, mor nevnte det i brevet sitt.

Det kommer en pat, til meg fra en av de andre baatene saa jeg blir sittende oppe og vente paa ham, og derfor gaar jeg videre med skrivingen. Nu skal jeg ofre meg for hvalbaatene.

Jeg er kommet til at det blir begaatt blodig urettferighet naar en saa simpel baat som en «fembøring under seil» o.s.v. blir besunget i dikt og poesi. Han Jonas Lie skulde värt her nede og sett paa en av dem nye baatane vaare, i prøyserjag paa gär`n blaahval i stiv kuling, eller han skulde sett Martinsen paa Xl. eller Skjetne paa lll, levere hval til koka i full storm med snedrev og passelig med isknott til aa ødelegge propellen (paa hvalbaaten) drivende omkring.
Naar du har sett det, da tror jeg du har sett virkelige sjømannskap av superklasse, og uten sidestykke ellers i verden.

Johan Leegaard sa at han hadde snakket med hvalskyttere under bygging av noen nye hvalbaater paa Fr.stad Mek, Han syntes det var noen noksaa uslepne julveler som bare kunde snakke om hvalär og pengär, men jeg tror han hadde faatt større respekt for de flinke av dem her nede. Levering av hval i storm det er noe du helst bør ha sett for aa tro det. Naar hvalbaaten kommer slepende med hval langs siden av hvalbaaten og skal levere til kokeriet maa den gaa saa näre opp til akterenden paa koka at vi paa koka kan kaste en line over til baaten. Saa maa den ligge rolig mens folkene paa hvalbaaten haler ombord en tung wire som de gjør fast i «rumpestroppen» d.v.s. en annen wire som er lagt rundt halen paa hvalen, saa blir hvalen slaat løs fra hvalbaaten og festet i puller paa koka eller hvis vi kan dra opp i brekken og kokt suppe paa den med det samme.

opp2.jpg

Dette og de tre neste bildene ser ut til å være tatt fra samme sted ombord. Jeg tror hensikten har vært å illustrere det han forteller om i brevet, hvordan den lille hvalbåten vokser opp med bølgene.

Altsaa disse manipuleringene med wirer o.s.v. tar ca 3 min, og hvis det er flere hval kan du regne omtrent den samme tiden paa hver.

Og under en slik levering husker hvalbaaten slik opp og ned at du i det ene øyeblikket ser bundmalingen paa baugen høyerer enn relingen og i neste øyeblikk ser du ned i utkikkstønna paa mastetoppen. Da er det altså at Martinsen er stor naar han blaaser i skjegget og gaar opp og legger seg 1 1/2 m fra koka saa en kan rekke pakker frem og tilbake med hendene hver gang han passerer for oppad eller nedadgaaende i sjøene, og blir liggende der i 15 min.

opp3.jpg

Ellers var jeg selv med paa hvalbaat i 2 døgn i forrige uke, det var ingen syke ombord, og väret var fin fint, saa jeg fikk 2 dagers ferie fra koka.

Jeg hadde 2 uforglemmelige dager ombord paa X, en av de beste og hurtigste baatene vaare.

opp4.jpg

Skytteren der en en noksaa dannet mann, han er ca. 55 aar gammel og har värt hvalskytter i ca 25 aar, utenom det har han engang imellem värt østenskipper som det heter, d.v.s. han har värt kaptein paa utenlandske skip i kinafarten. Gjelstad er altsaa en riktig morsom fyr aa snakke med, han har lest mye, og opplevet det trulige og utrulige. Han gikk som skipper i konvoitjeneste det meste av krigen. Han blir betraktet som den uten sammenligning dyktigste skytter og hvalfanger paa Norhvaleksepdisjonen, og sikkert en av de aller beste paa hele feltet, den eneste feil etter bestyrerens mening er at han tar det for mye med ro, han sier selv at det blir alt for mye skatt hvis han driver for fullt hele sesongen, derfor fanger han bare saapass at han alltid faar en god baat paa et godt kokeri, men heller ikke mere. D.v.s. enkelte dager gaar han paa med krum hals og tar noen rekordfangster som ikke noen av de andre skytterene kan klare maken til. F.eks. 6 blaa og 6 finn paa en dag (rekordfangsten her i fjor for en enkelt skytter). En finn betyr en finnhval og en blaa betyr en blaahval.

Altsaa jeg blev satt i kurven og heist ombord pa «tiern» saann utover formiddagen kl 1/2 4 om morgenen, og alle som saa paa hylte og skrek og sa at jeg sikkert kom til aa ødelegge fangsten.

Du forstaar hvis en fremmed øverighetsperson som meg gaar ombord i en hvalbaat, da er han enten «jonas» eller saa bringer han lykke. Hvis han er Jonas, og hvalbaaten ikke faar fangst den tiden han er ombord, blir alle surere og surere, og saa blir kursen satt direkte mot koka, og synderen avlevert, Og siden etter er det helt udelukket at noen skytter vil ha ham ombord til seg under fangst.

skudd2.jpg

Den mest overtroiske i den retningen er forresten skytteren paa niern, naar det ikke blir fangst, er det bestandig noe som har skylden, noe nytt som har kommet ombord siden sist det var god fangst. Det plagget det gaar mest paa omobrd paa en hvalbaat er votter, og det hender ikke bare en, men flere ganger at Karlsa hiver vottene sine i vannet naar fisket er daarlig. I fjor var det en gang det ikke hjalp med vottene heller, saa gikk den nye skinnlua og da han saa skjøt 3 dundrende bom etter hverandre, knyttet han nevene opp i luften, vrengte av seg den nye sausekinnpelsen til 250 kr, kastet den i vannet og skrek: «Er det den du vil ha, din dävel?» Saa kom han paa hold igjen, og skjøt kontant dauskudd, og fanget videre 7 hval den dagen. Og i hans hjerte finnes det ikke tvil om at det var «han Rasmuss» som var frampaa og vilde ha den nye pelsen. Iaar var det ikke gaat verre enn at det blev daarlig fangst da han hadde hentet ukerasjonen paa brendevin til seg og mannskapet. Og mens folkene stod og saa paa og graat gikk all Bolsen i han Rasmus, d.v.s. han tønte alle tre flaskene i vannet.

Jeg selv brakte hverken lykke eller var jonas. Vi fikk 5 hval den ene dagen og tre den andre, og det er helt alm. fangst.

Altsaa, jeg kom ombord kl 1/2 4 og hadde med meg beskjed fra brua at det var blaast langt ute i østlig retning. Brua paa Norhval er meget høyere oppe enn tønna paa en hvalbaat saa de saa blaasene der før folkene paa tiern kunde se dem.

skudd.jpg

Legg merke til den bredbente hvalskytteren til venstre i bildet.

Gjelstad brummet noe om kokerihval, og den gärne Hansen som ser blaast over alt der hvor det bare er isknott som vipper i sjøen. Men da de ikke hadde sett noe annet aa gaa paa blev kursen satt for full fart i den angitte retningen. Det varte en stund, saa fikk mannen i tønna se blaastet ogsaa, og sang ut. Saa tar rormannen talerøret og skriker ned i maskinen «go an», og baaten skjelver som om den fikk et piskelslag og farten øker fra 13 til 15 1/2 mil. Du forstaar at paa hvalbaatene er det maskintelegraf som paa vanlige baater, og full fart her betyr gjerne 12 – 13 mil, og det er den farten som brukes i vanlig full fart, og den farten kan holdes i ukesvis. Men naar det saa er et jag, aapnes dampspjeldet helt, det blir kjørt inn en eller to nye brennere under kjelen for aa faa opp trykket, og saa bärer det avgaarde saa hele baaten skjelver. Og det heter «go an» dvs at baaten persses til ytterste evne for aa komme paa hold saa fort som mulig.

is.jpg

Brev fra skipslegen 10. Polly fra Cape Town

I brevet til sin mor og Signe forteller Thorvald at han har hatt selskap med en ung pike mens han var i Cape Town. Riktig nok forteller han det ikke til Gerd på dette tidspunktet, men det kan ikke ha vært noen langvarig hemmelighet, for det var nettopp Gerd som oppbevarte det brevet som spiller hovedrollen i denne posten. Vi vet ikke hva den sørafrikanske piken het, men sannsynligheten for at det er forfatteren av dette brevet er stor, og da het hun altså Polly. For Thorvald var nok dette en flirt. Brevet fra Polly kan tyde på at hun så litt annerledes på det, men hun har ikke kjent ham lenge nok til å vite hvordan navnet hans staves. Vi har ikke etternavnet hennes, bare et c/o, men adressen har vi. Den velger jeg likevel ikke å legge ut her, men kommer jeg noen gang til Cape Town, så kan jeg love deg at jeg skal oppsøke adressen – om ikke annet så for å ta et bilde.

Hele tiden mens jeg leser disse brevene gremmes jeg over at Thorvald er død. Tenk så morsomt det hadde vært å fritte ut svigerfar litt om denne Polly. Hvem var hun? Hva het hun mer enn Polly? Lovte han henne mer enn han strengt tatt hadde til hensikt å holde? Hadde han noen videre kontakt med henne? Han var tross alt på hvalfangst to sesonger etter denne.

Thorvald var 30 år i 1947. Hvis Polly var noen år yngre, hvilket er sannsynlig, kan hun til og med være i live ennå. Tenk om vi hadde visst litt mer!

Men de døde tier, og ingen ting mer får vi vite.

pollenvelope.jpg

22. Dec. 48

Dear Thorhval

Thanks a lot for you most welcome letter which I received some time ago. I’m glad to see you still remembered me.

I really did not want to write to you before because I wanted to give you the great news that from today I’m free again.

This might not mean anything to you, but I am so excited that I can’t do otherwise as to tell you, for this is the greatest event of my life.

I’m still keeping well in spite of all the trouble I went through, but I remembered what you told me to do, to keep my chin up and not to worry so much.

My hands are also much better now. I went to another specialist just after you left, and still have to go every week

Within two weeks I’m going on a months holiday to Bloemfontein. If only you were nearby. I would have asked you to come with me, for it’s a very nice place.

I must say that I do miss you a lot, and is looking forward to see you again.

Cape Town is very busy now, and we just have to keep smiling no matter how tired we are. We also have very hot weather, that makes it even worse.

Well, dr, Ill write to you again some other time. But now I must stop, for our manager has just gone down the road for something and will be back soon, I hope you’ll be able to read this writing.

Doc, I hope you enjoyed your Xmas, and wish you a prosperous new year.

Kind regards to you and all the others.

Yours sincerely

Polly.

pollu.jpg

Brev fra skipslegen 9 Julebrev fra Signe og Carlos

Alle disse julebrevene er skrevet på ulike datoer i desember. Mest sannsynlig ble de lest samtidig. Signe arbeidet på denne tiden i Tiden norsk forlag. Alt hva hun opplevde der er verdt en hel artikkel i seg selv, men som med så mye annet her i denne verden: Det er en annen historie.

Signe giftet seg med Carlos Forsberg i 1947, og var altså relativt nygift på dette tidspunkt. Carlos var journalist i Aftenposten. Han ble senere Aftenpostens korrespondent først i Paris et par år, og så i London i atten år. Signe jobbet også som journalist, først i VG og så i Aftenpostens A-magasin nesten hele tiden. Om det de to opplevde i London gjennom 1960 – og 1970 -tallet er verdt en historie? Det skal jeg love deg. Jeg tror dette bildet er tatt ikke så alt for lenge etter at de giftet seg. Er de ikke søte? Han som røker pipe og prøver å se seriøs ut, og hun som er leken og full av spillopper.

signe-ogcarlos.jpg

Når jeg snakker om kusine Marianne her på bloggen, så er det deres datter og Thvs kusine jeg snakker om.

I dette brevet nevnes en tante Ingeborg. Det er Ingeborg Møller. Hennes bok Lindeby har vi her i bokhyllen, og det er ikke så lenge siden jeg leste den.

I brevet fra Ansten Klev forsto vi at han var redd for å stryke til eksamen. I dette brevet får vi vel en følelse av at hans bange anelser muligens slo til.

Det framgår av dette brevet at Signe har skrevet til Thorvald tidligere, men dette første brevet har vi ikke. Vi aner ikke hvor mange av Thorvalds brev vi faktisk har bevart, men når jeg ser på bunken foran meg, kan det ikke være mange som har blitt borte.

konv1.jpg

Oslo 15. desember 1948

Kjære Thorvald

Her har du meg igjen. Det har ikke hendt noe større siden sist jeg skrev til deg. Vi sliter og står i, og livet går sin vante gang. Etter hva jeg har forstått er dette siste gangen vi kan skrive til denne adressen til deg, så du ma ha det riktig, riktig godt da, så lenge. Rett som det er får vi en ny adresse, og så skriver vi igjen. Og så må du sende brev med til oss også. Vi er så spent på å høre hvordan du har hatt det ombord, og hvordan livet går nå etter at dere har begynt å fange hval ordentlig!

I slutten av mars har mamma, kanskje tante Alvhild og Carlos + meg tenkt å reise opp i Telemarken en uke på ferie. Til Rauland Fjellstoge, der hvor mamma var for to år siden vet du. Håper inderlig at vi får pent vær. Vi er alt begynt å glede oss. Jeg skrev og bestilte plass for oss i går. Været her er så mørkt og trist for tiden, at du kan bare være lykkelig for at du ikke er her! Det er sekk mørkt om morgenen og sekk mørkt når jeg kommer hjem om kvelden. En av dagene i neste uke har jeg tenkt å ta med meg noen kaker og en bok fra Christiania som jeg har kjøpt til onkel William og gå på julevisitt. Håper han er snild og ikke kaster meg ut. Men han er visstnok så svak og dårlig for tiden at han orker vel ikke kaste ut noen lenger. Synes du burde skrive litt til ham og til onkel Birger, om ikke annet et kort, ved leilighet. Det ville de sikkert bil glade for.

Nå har folk begynt å kjøpe bøkene her fra forlaget også, så nå går det fint her.

P.T. er det stor misnøye hertillands, og særlig i Oslo, over at vi ikke har fått større julerasjoner av flesk og greier. Sist søndag gikk 4000 kvinner i demonstrasjonstog til Gerhardsens bolig og til Stortinget. Det er noe som folk ikke liker, tror jeg, når det blir for lite flesk til jul… Mennesket lever jo ikke for at ede, men det er jo rart med en liten smakebit i alla fall. Danskene har igjen fått klump i halsen og tårer i øynene på våre vegne. Her om dagen stod et en artikkel om vareknappheten i Norge i Politikken, og om hvor fælt vi hadde det. Hvorpå danskene tar lommetørklædet frem. Ikke for det, det er neimen ingen land av «vårs som vant krigen» som har det så skralt som oss heller…

Nå har vi endeilg hørt fra tante Gudrun. Hun kommer tilbake til Oslo i slutten av januar eller begynnelsen av februar, så nå må vi begynne å tenke på å reise . Hvis vi ikke får noe annet har jeg tenkt å spørre om å få fortsette å bo på det lille værelset til tante Gudrun, så får Carlos bo på Smestad hos onkel Odd.  Det er tross alt bedre å bo hos tante med sentralvarme enn hos tante uten, tanter er tanter, men sentralvarme er godt å ha da vet du!

Tante Ingeborgs bok har fått god kritikk her til lands, og vi får håpe hun tjener litt på den også.

Jeg snakket med Johan Nossen her forleden. Det var dagen før han skulle opp til eksamen. Han var helt svak i stemmen og fullstendig alvorlig og skjelven i målet. Jeg håper det gikk bra med ham, har ikke hørt noe fra ham siden. Stakkars Ansten, han var vel helt nedfor.

Etter at vi hadde hørt at tante Gudrun skulle komme tilbake, fant Carlos plutselig ut at nå var det jommen på tide at han forsøkte å skaffe oss et sted å bo… Og så får vi se om han har flaks denne gangen også. Det pleier jo liksom å gå nokså glatt for ham når han først setter seg i sving.

I morgen har jeg tenkt å bake noen kaker til jul. Mamma baker noen, og jeg baker noen, og så bytter vi. På den måten blir det lettvintere for oss begge to. Det er noe skitt å ikke være hjemme i jula synes jeg. Synes ikke du? Jeg mener sånn i god tid før jul for å gjøre i stand osv. I år har vi altså ikke deg å bråke med for å få deg til å sette fot på juletreet. Det kommer jeg til å savne! Får herje med Carlos i stedet. Jeg er fremdeles løkkelig over strømpene og tar dem fram til beskuelse med visse mellom rom!

Så må du ha det veldig godt da broern min.

Hilsen og klem fra din

Signe

signe1.jpg signe2.jpg

Signe fikk visst skrivekløe sånn innunder jul, eller kanskje begynte hun plutselig å savne broren sin. De var veldig glade i hverandre. Den dagen hun sendte det første brevet, fikk hun vite at det hadde kommet brev og pakke fra Thorvald. Så skrev hun enda et julebrev allerede dagen etter at hun sendte det første. Denne gangen skrev hun på et aerogram, et tynt papir med der konvolutt og brev var ett og samme papir. Det var liten plass på et sånt aerogram, og derfor ble det skrevet på alle tomme flater.

aerogram.jpg

Oslo, 16. des. 48

Kjære Thorvald!

Snakket med mamma i telefonen i går, og hun fortalte at hun hadde fått brev og 2 pakker fra deg! Tusen takk skal du ha! Jeg gleder meg til å lese brevet og se på pakkene! Sendte et brev til deg igår også. Det trodde jeg hadde blitt det siste, men her kommer altså et til som jeg håper kommer ut til feltet til deg! Skal hilse deg fra Arne Durban. Han var oppom forlaget her forledendag. Han kjente meg ikke igjen, men jeg sa hvem jeg var, og så ble han overstrømmende søt og hyggelig. Lørdag skal mamma og jeg reise ut til Karine for å forsøke å få fatt i et eller annet godt til jul. Anne-Marie har hatt post på Hedemarken, og kommer også hjem, så det blir sikkert koselig. Hørte mor sa det var ananas i pakken! Uhm, så delig!

Nå får vi håpe at det går en båt i stykker nå og da, så vi kan få sendt brev til deg! Du må ha det riktig, riktig godt da! Så fint at du hadde en quinde med deg i Cape Town! Hun passet på at du fikk det du skulde ha for pengene hørte jeg mamma fortalte. Det var jo akkurat som jeg hadde planlagt for deg i et et annet brev. Ja Thorvald en riktig god jul og godt nytt år! (Ikke forspis deg, da!) Hilsen og stor klem fra Signe.

På den tiloversblevne plassen på aerogrammet har Carlos, Signes mann, skrevet en liten hilsen til Thorvald.

Kjære Thorvald

Jeg har lest brevene dine med stor misunnelse. De minner meg om min ungdom – «den gang jeg var til sjøs» – og det er ikke vanskelig å sette seg inn i stemningen ombord under reisen sørover. Hver dag litt varmere,- hver dag litt nærmere en «fremmed verden» – Jeg tør ikke han noen mening om den antarktiske tilværelse du nå fører, men frykter for at den er mindre rik på attraksjoner enn det afrikanske CapeTownliv. Under enhver omstendighet er det likevel sikkert mer begivenhetsrikt enn desember i Oslo. Her går alt sin kjedsommelige gang og jeg er sikker på at vi ser nesten like meget hval som deg. Hurra! Vi skal få ekstrarasjon av hval-deig til julaften. Politiet jakter på alle veier og jernbanestasjoner etter de få som eventuelt har vært så heldige å få tak i en beta flesk. – Alle er sure og grinete på hverandre og gleder seg over alle grenser til julaften da de skal spise en hvalkarbonade mer enn vanlig og synge «deilig er jorden» og «jul med din glede»… Departementet har i anledning julen opprettet et eget klagekontor for at folk skal få avløp for sin misnøye ( og for at departementsfolkene ellers skal få sove videre i i fred), Såsnart dere har fått skutt noen hvaler og kokt dem så må du begynne å ta hevn.

God jul og godt nytt år. Hjertelig hilsen Carlos

aero1.jpg aero2.jpg

Brev fra skipslegen 8 Det stunder mot jul, brev fra kamerater

Nå nærmer julen seg, og plutselig er det flere hjemme i Norge som husker at de har en kamerat som er på hvalfangst langt der borte på den andre siden av jordkloden. Disse brevene er jo til skipslegen, – ikke fra ham. Likevel synes jeg de må med. De er med på å gi det fulle bildet av Thorvalds første sesong på hvalfangst.

Spørsmålet er bare når Thorvald faktisk fikk disse julebrevene. De ankom jo Capetown, og han var langt ute på feltet. Hadde de glemt det de der hjemme? Kanskje ble de ikke lest før en gang utpå nyåret. Uansett var det sikkert velkomment med brev.

Det er utrolig morsomt for oss å lese disse brevene som ble skrevet av unge mennekser for lenge, lenge siden. Saken er jo at vi husker både brevskriverne og dem de nevner i brevene sine. De forble nemlig i kretsen rundt Thovald også da de var ferdig utdannet. Johan har jeg nevnt før; Johan Nossen, Thorvalds beste kamerat. Han var sønn av prost Nossen på Lisleby, og ham har min mor fortalt meg mye pent om. Her kobles Johan med en Inger som han var veldig forelsket i. Han ble faktisk gift med Inger, og de fikk to gutter sammen. Jeg har hatt barnebarna hans på skolen. Ansten het Klev til etternavn, og han hadde hytte på samme sted som både min og Thvs familie holder til om sommeren. Hytta hans heter fortsatt Klevstua, og Ansten har også et barnebarn som er oppkalt etter sin bestefar, og som har vært elev på min skole.

Det første brevet er fra Erik, Erik Lie. Han var en av Thorvalds medstudenter, men han lå et år eller to etter i studiene. De to var gode kamerater, og holdt kontakten hele livet. Erik giftet seg senere med Jane, en amerikansk pike. Jeg kan huske dem begge to fra min ungdom da jeg begynte å luske rundt dørene hos min Lille-Thorvald. Det jeg husker aller best fra Erik Lie, var fra en gang midt på 1980-tallet. Thv hadde alltid hunder, engelske settere som ble brukt på jakt. Rhada, en av de unge hundene, hadde fått kreft i juret. Da ble det bestemt at Erik skulle operere henne, assistert av en annen lege, Jeg tror han het Egil Nygård. Store-Thorvald var død på det tidspunktet, med de skulle altså hjelpe hunden hans. Operasjonen ble foretatt på kjøkkenbordet, og gikk aldeles utmerket. Rhada levde i beste velgående både lenge og vel etterpå.

Brevene fra Thorvalds studentvenner er datert Blindern. Det er altså navnet på det stedet der Universitetet i Oslo ligger.

Jeg synes konvoluttene med frimerker og håndskrift er så utrolig pene å se på. Deilige å ta på er de også. Brevene er skrevet på flortynt papir av det slaget man brukte når man skulle sende dyr luftpost.

konv3.jpg

Blindern 4 – Xll -48

Ærede skibslæge!

Mange takk (for?) hilsen fra Cape Town, du høres unektelig begeistret ut efter opholdet. Jeg vedder du studerte femina nokså inngående, kjenner jeg deg rett, hadde du forresten hyggelige medpassasjerer ombord til Cape Town? For øyeblikket synes jeg at jeg ser deg for meg henslengt på sengen med Readers Digest og Marie Brizard innen rekkevidde mens skitne sjøfolk sliter med å hale hval ombord og lukter mer og mindre tran og hvalinnvoller driver omkring.

erede-skibslege.jpg

For øyeblikket har jeg en meget fortrinnlig likør innen rekkevidde, den er laget av utsøkte råprodukter og er blitt meget vellykket. Vi sender gjerne en vennlig tanke ned til isørkenen hver gang vi mikser og drikker av din gave. Av siste rasjonen lot vi tross alt Ansten få litt tiltross for at du skrev han var en «drittsekk», han har vel igrunnen ikke gjort seg fortjent til noe, men vi syntes litt synd på gutten.

Lørdag 27. gikk så det tradisjonelle ball av stabelen med utfoldelse av det vanlige seremonielle. Det er jo bare Johan og jeg igjen av den oprinnelige stammen så det ble jo en rekke nye ansikter å se rundt bordet vårt. Johan viste som vanlig liten interesse for noe nytt, han er like stereoptyp. Inger var med denne gangen også!! Jeg syntes ikke det har vært så mange søte jenter på ballet noen gang før, denne gangen fikk vi et festlig innslag i brandtilløp på Steffensens værelse med brandfolk og politi sånn midt under festen, det gjorde seg jo ganske godt, det rare er at vel halvparten av folket ikke ante at det brendte der oppe.

Min nabo Arild går altså hen og gifter seg i julen og flytter fra bruket, han kaster ikke bort tiden, men smir mens jernet er varmt, får’n si.

Forøvrig er vi igang med eksamen, vi har vært oppe i patologi og har «bare» de andre igjen. Det skal bli fint med et langt vårsemester uten eksamener, vi får antalgeligvis god tid til å ta imot deg i mai engang. Jeg vet ikke hvordan denne eksamen skal gå, men når jeg ser på de tufsene som har kommet videre (!) så fatter jeg nytt mot, vi skal holde på til 21. decbr.

Vel, Thorvald, jeg får vel ønske deg en hyggelig jul blandt tran og spekk og vel møtt til våren, Ikke legg deg for meget ut så vi ikke kjenner deg igjen.

Jeg gjentar: Jeg er avtager av stoff til livkjole hvis du kjøper noe i CapeTown. Skal hilse fra Arild som for øyeblikket dusjer til forloveden kommer i kveld, lørdagskvelden.

 Hilsen Erik

eriks.jpg

Dagen etter skrev Ansten et brev, og også han nevner at det har vært en eller annen kontrovers mellom Thorvald og Ansten. Vi er veldig nysgjerrige på hva det kan ha vært, men det er dessverre ingen å spørre lenger. Noe alvorlig kan det ikke ha vært etter tonen i brevet å dømme.

Det kommer også fram i brevet at Thorvald har forært sine studiekamerater en god slant doktorsprit (96%) før han dro.

Selv om det er mye spøk og tøys i brevene, ligger alvoret og angsten for å ikke mestre studiene under hele tiden.

konv2.jpg

Vindern, 5/12-48, søndag

Kjære Thorvald.

Johan og Erik er her på en liten formiddagsdrink og sier at jeg må skrive nu hvis du skal få brevet innen jul. Jeg har ikke sett adressen din i avisa, men får den av Johan og Erik. Du setter kanskje ikke så mye pris på brev fra den dritten Ansten, men du kan jo få en liten hilsen alikevel. Jeg har nå fått 200 cl sprit selv om jeg er en dritt. Jeg er forbanna for at Johan slo meg i patologi, men stakkar han fortjente det nok. Det er nok hyggelig for gamlepresten.. Jeg takker deg for hilsen gjennom Erik fra Kappstaden. Jeg håper du ikke har fått deg en g.c. eller andre smådyr i Kappstaden. Jeg sitter og leser mye om dagen, og synes dette semesteret har vært noe ordentlig dritt. Du må ha en riktig hyggelig jul og et godt nyttår ønsker jeg dig også. Du har vel hørt om Arild som skal gifte sig. Erik vet ringe om hvordan det går med den angående kvinne.

Lise ber meg også hilse dig. Nervøsitet for examen gjør sig gjeldende, søvnen er dårlig om natten og jeg klør meg i nakken og lurer på hvordan det skal gå, håper bare ikke jeg stryker. Det kan være artig å høre fra deg om du har operert noe, eller gjort noe annet stort, du behøver jo ikke skrive noe direkte til mig, men jeg får vel høre noe gjennom Erik og Johan. Dette var bare en julehilsen, jeg har ikke så mye å skrive om.

Hilsen fra din venn

Ansten

 Nederst på arket var det en påskrift fra Anstens kjæreste og senere kone, Lise:

lise.jpg