Brev fra skipslegen 5 Albatross

Dette første året Thorvald var ute, tok han ganske mange bilder. Nesten alle bildene jeg bruker her har Thorvald tatt. Vi vet dessverre ikke hva slags kamera han brukte. Året etter hadde han skaffet seg filmkamera, og vi har flere 8 mm filmer liggende. De vurdrer vi nå å få kopiert over på dvd. Hvalfangstmuseet i Sandefjord har en meget god hjemmeside. Der finnes det også flere filmer fra både hverdagsliv ombord i båtene og fra fangsten. Jeg anbefaler alle interesserte å gå inn der for å bli litt klokere.

Vi tror de bildene som illustrerer denne posten er fra Capetown. Hvis noen der ute kan fortelle oss om vi har rett eller tar feil, så er vi glade for det.

Når vi leser disse første brevene, kan vi få en følelse av at Capetown var målet for reisen. Det var det ikke. Norhval er på vei til Antarktis for å fange hval. Disse sesongene rett etter krigen fanget norsk hvalfangstskuter enorme mengder hval, og den ekspedisjonen Norhval var en del av, skulle komme til å bli den som fanget mest av alle de norske ekspedisjonene flere år på rad. Sett i bakspeilet er kanskje ikke det noe å skryte av, – men det var det altså den gang. Men at de burde ha hørt varselklokkene, vet vi. Thorvald fortalte at han syntes det var enorme mengder hval på feltet da han var ute. Likevel kunne gamle hvalskyttere fortelle at hvalene var både flere og større før krigen. Det hadde altså begynt å gå nedover med bestanden. Men dette var en millionindustri, og pengene, arbeidsplasssene og handelsbalansen var også den gangen viktigere enn miljøhensyn. Om vi har blitt så mye klokere, gjenstår å se.

24/10-48

Ja, som sagt livet går sin jevne gang og «Norhval» stryker avgårde med 12.5 mil i timen, maskinenen dunker jevnt og søvndyssende og jeg har følelsen av at jeg har vært ombord i 2 år.

I dag så jeg forresten min første «Albatross» (Håper det er slik fuglen skriver navnet sitt). Et flott dyr, snehvit på kroppen og under vingen, svart oppå vingene og et vingespenn på 2 – 3 meter. Den seilte og seilte i kjølvannet akkurat som et lite fly.

Dagene ellers går med litt bridge om ettermiddagen og kvellen, og en enkelt patient nu og da.

Jeg får virkelig tid til (og gjør det også) å repetere mitt medicinske pensum. Håper ikke dere synes disse små epistlene er altfor kjedelige. Jeg skriver det som har gjort mest inntrykk på meg i løpet av dagen når jeg sitter og tenker på dere før jeg legger meg.

25/10-48

Ja, nu er det mandag igjen, og 4 uker siden jeg tiltrådte ombord. Vi regner med å være i Capetown tidlig på dagen og jeg gleder mig til å få fast land under føttene igjen. Været er nu riktig surt og ruskete, og en skulde ikke tro det var i tropene som det heter.

Med patientene går det riktig bra tror jeg, det er jo ingen alvorlige ting hittil gudskjelov.

Ikvell fløy det fullt av svaler rundt båten, undres på hvorledes de hadde forvillet seg hit ut.

26/10-48

Nu begynner vi å gjøre oss istand til landgang. Hvitmalingen blir vasket over hele båten, landgangsleideren blir tatt frem, og alle får det travelt med å skrive papirer og bestillingslister og med å presse bukser.

Det er igrunnen fælt lite nytt å skrive om her ombord nu. Alle kjenner hverandre og har vendt seg til hverandre, og livet og skuta går sin vante gang.

27/10-48

Ja, nu er jeg ferdig med mitt. Papirene og alle ting for to mann som skal sendes hjem, er klare. Jeg, med alle de andre har fått landskjelven, og det er jo igrunnen rart at jeg som ikke har vært stort utenfor Strømstad skulde ha Capetown som næste stoppested.

Har hatt et hyggelig fødselsdagsselskap hos 1ste styrm med bløtkake og greier.

28/10-48

Nu merker jeg at vi nærmer oss land igjen det er blitt mye varmere omtrent som ved Canariøene. Den mellomste datteren til bestyreren (Guri-Mette (?) 4 1/2 år) er meget bekymret for tiden, for nu skal hun til Capetown og leke med negerguttene, og de er jo svarte og hun selv er redd for å bli svart hun også. Den samme ungen er forresten noe av det rareste og søteste jeg har sett noen gang.

Ellers gleder jeg meg til at i morgen formiddag ligger vi i havn i en by som jeg aldri har sett et billede fra, og som jeg ikke har noen forestilling om hvorledes ser ut.

Vi skal ligge der i nesten en uke, og jeg gleder meg. Ja, dette var altså et langt brev, og jeg håper dere har fått inntrykket av at jeg har det nesten skammelig godt, og trives bra. Det er synd at vi ikke kunde bruke tlf hjem men «Norhval» har ikke kortbølge telefonradio og derfor rekker ikke telefonradioen mere enn et stykke ut i nordsjøen.

Vi har Oslo, eller rettere sagt Fr. stad på radioen hver dag og hører nyheter hjemmefra.

Vi hørte for eks at det har vært noe grusom blåsing og styggevær hjemme den siste tiden, og jeg håper at mor skjønner at været hjemme og her hvor vi er ikke har noe med hverandre å gjøre. Så hvis det er riktig  fælt og ekkelt vær hjemme er det svært lite sannsynlig at jeg har maken. Ha det bra begge to, Jeg tenker mye på dere.

Kjærlig hilsen

Thorvald

P.S.

Hils tantene og alle andre kjendte.

Sånn slutter et brev som har strukket seg fra 30. september til 28. oktober 1948. Reisen fra Larvik i Norge til Capetown i Sør Afrika tok altså en hel måned. Og nå var det landlov og halloi i Capetown som ventet.

Påskrift 13.03.08.
Jeg har i dag fått et veldig interessant brev fra en Therese. Hun forteller at Hans Farmen er i hennes familie, og hun redegjør for store deler av hans liv og familieforhold. Han hadde riktig nok med seg sin kone, sin niese og sine to døtre på denne turen. Kona het Gerd, og hun døde for omkring to år siden. Hun var hans andre kone. Han giftet seg også før sin første sesong ute (i 1939?), men hans kone døde. Med henne fikk han en sønn som het Sverre.