Peter Andreas Munch, Den protestantiske kirkegården og litt familiehistorie

Før du begynner å lese, må jeg beklage at denne posten har et litt rotete bildemateriale. De har ulikt format, er ulikt beskåret og i det hele tatt. Men det handler rett og slett om at jeg ikke kan bruke så mye tid på å få alt til å se pent ut. Det er historien som interesserer meg, og så tenkte jeg dette kunne være interessant lesning for de yngste i familien.

Noe av det første vi gjorde i Roma var å besøke grava til Thvs tippoldefar. Kolosseum. Pantheon, Fontana de Trevi – alt måtte i første omgang vike til fordel for Den protestantiske kirkegården ved Caius Cestius-pyramiden.

Peter Andreas Munch er en av de store, gamle i Norge, og du finner statuen hans utenfor universitetet i Oslo. Munch var født i 1810. Han hadde et lynskarpt hode og nærmest total hukommelse, og akkurat det er faktisk mer enn en familiehistorie.

Munch var blant annet professor i historie, og da han arbeidet på sitt store verk Det norske folks historie, måtte han til Roma for å gjøre research. Det var ikke lett for en som ikke var katolikk å få tilgang til skriftene i Vatikanets bibliotek, men ved hjelp av sitt gode rykte kom han seg inn. Det var forbudt å kopiere tekstene ved å skrive dem av, og siden Munch ikke hadde råd til å betale Vatikanets egne avskrivere, måtte han memorerte alt han leste, sånn at han kunne skrive det ned når han kom tilbake på værelset sitt om kvelden.

I Thvs familie er det mange historier om Peter Andreas og hans liv, men jeg overlater til Wikipedia å fortelle mesteparten av historien. Der kan du lese både om hans privatliv og yrkesliv, og det er vel verdt noen minutter av ditt liv. P A Munch er en spennende figur.

Det er også hans kone. P A Munch var gift med Natalia (noen steder Natalie), født Linaae. Hun ble født i 1812, og om du vil, kan du finne korrespondansen mellom dem på Nasjonalbiblioteket. Mye kunne fortelles om dem, for eksempel om hvordan de møttes første gang på et maskeradeball på Fossum gård, – han utkledd som ridder, hun som skjoldmø. Dette var i 1833, mens han forberedte sin juridiske embetseksamen (Han hadde det også, nemlig!), og to år etter var de gift. De fikk fire barn, tre døtre og en sønn. Vi har bilder av dem alle på loftet et sted, men jeg orker rett og slett ikke rote rundt der oppe nå i høstmørket.

Hvis du leser her fordi du vil vite mer om vårt besøk på Den protestantiske, må du skrolle deg nedover til slutten av posten. Jeg kom nemlig i skade for å skrive videre om noen av etterkommerne til A.

En av døtrene var Johanne Nathalie (Natalia?) Munch, født i 1836. På et besøk hos sin far i Roma, traff hun Thorvald Fredrik Owen Møller, født 1821. Han var altså femten år eldre enn henne, og det er ikke lurt i en familie der mennene har en tendens til å dø tidlig. Men det var dessverre andre grunner til at hun kanskje hadde tjent på å aldri snuble i denne mannen.

Thorvald Fredrik Owen var nest eldste sønn på Thorsø herregård utenfor Fredrikstad. Hans far var Zacharias Møller, og på bloggen til Marthe kan du lese noen av ungdomsbrevene til Zacharias,, foreløpig fire, men det kommer flere av dem. Zacharias hadde mange barn, – men det er en annen historie. Navnene må jeg likevel nevne. Noen av dem forteller en historie om et spennende engasjement: Edvard, Thorvald, William, Bolivar og Isodore.

Zacharias Møller

Det finnes nesten ingen bilder av Thorvald Fredrik Owen. Dette fant jeg på bokylla.no, – i Francis Bulls bok Henrik Ibsens Peer Gynt, diktningens tilblivelse og grunntanker (Gyldendal 1947).

Jeg syntes det var noe underlig kjent ved bildet. og riktig nok. Portrettet er klippet ut av dette familiebildet fra Thorsø. Der står Thorvald Fredrik Owen til høyre i bakre rekke, og det er uten tvil det samme bildet. Den pussige mannen med høy hatt er Zacharias Møller, Thorvald Owens far. Jeg er ikke sikker på om Nathalie Munch er med på bildet, men det kan være henne som sitter lengst til høyre.

Thorvald Fredriks Owen var infanterikaptein og sendemann til Roma, en slags ambassadør. Det høres flott ut, men tittelen var flottere enn mannen. Kaptein Møller levde et hardt liv. Han drakk, var trolig alkoholiker, og i følge familiehistorien hadde han pådratt seg syfilis.

Kaptein Møllers pass fra 1868.

Francis Bull forteller at kaptein Møller er en av dem Henrik Ibsen lot seg inspirere av da han skrev Peer Gynt, – og det er ikke noe ærefullt ettermæle, for det handlet om evnen til å lyve på seg gode historier. Bjørnson kritiserte Ibsen for hvordan han hadde brukt Møller. Han mente nemlig at Ibsen ikke hadde klart å framstille Thorvald Owen så usympatisk som han faktisk var. Bjørnson mente selv at han hadde framstilt ham mer korrekt, da han brukte ham som modell for John Kurt i Det flager i Byen og på havnen og Bothwell i Maria Stuart.

 

Sammen fikk Thorvald Owen og Nathalie to barn, Helle Thorvald, født 1872 og Ingeborg, født 1879. Det er en tragisk historie dette her, et ulykkelig ekteskap der han drakk og begge slet psykisk. Om hennes plager skyldtes livet med ham, kan vi ikke vite, men det er vel ikke så usannsynlig. Syk var han i hvert fall, både psykisk og fysisk, og da Ingeborg var ett år gammel, senere i 1879, døde han på Gaustad sykehus. Fem år senere brøt Nathalie sammen, og også hun ble innlagt. Helle Thorvald og Ingeborg ble tatt hånd om av slektninger på Thorsø og i Drammen. Nathalie døde likevel ikke før i 1905.

Heldigvis gikk det bra med begge barna. Ingeborg fikk et usedvanlig spennende liv, og Helle Thorvald hadde et lysere sinn enn sine foreldre.  Helle Thorvald giftet seg med Aagot Martine Olsen.- Henne har jeg skrevet litt om tidligere. Heldigvis hadde de to et meget lykkelig ekteskap, selv om det ikke varte så lenge. Helle døde av magekreft allerede i 1935, 63 år gammel. Han var lege, blant annet på flere sinnsykehus, og det er jo interessant med tanke på hans foreldres skjebner. Så kom han som distriktslege til Degernes i Østfold, siden til Lisleby ved Fredrikstad, dit de flyttet for at barna skulle få lettere tilgang på skole.

Da Helle og Aagot giftet seg, dro de på bryllupsreise til Roma, og vi har dette bildet av henne på Petersplassen.

Det er rart å tenke på at vi sto på samme sted for et par dager siden. Bryllupsreisen var i 1913. Thvs bror har den hvite parasollen hun hadde med på reisen, og vi har en fløyelsjakke fra samme tid. Helle Thorvald og Aagot fikk to barn, Signe, født i 1922, henne vi kaller Tanten, og Thorvald, min Thvs far. Han ble født i 1918. Under her ser du dem alle tre hjemme i hagen på Lisleby i Fredrikstad, – Signe til venstre, så Thorvald og til sist Aagot.

Aagot var enke i 33 år. Hun døde i 1968, da Thv var tolv år gammel. Siden hun bodde sammen med familien, husker Thv henne godt.

Thorvald, min svigerfar

Thorvald, min svigerfar, ble lege, som sin far. Han giftet seg med Gerd Aslaug Johannessen, født i 1925. Dessverre døde også svigerfar tidlig, allerede i 1978. Da var han 59 år gammel. Fordi jeg var så ung da jeg traff min Thv, rakk jeg å bli kjent med ham. Gerd døde i 1990. Da var hun 64 år. Sammen fikk de tre sønner. Den eldste er altså min mann.

Gerd, min svigermor

Thorvald-navnet går i tradisjon i familien. Da vi fikk vår sønn, valgte vi å gi ham navnet Henrik. Vi hadde ikke helt sansen for å kalle opp barn etter forfedre. Men da Henrik var i tolvårsalderen, fortalte tante Signe ham om den familietradisjonen vi hadde brutt, og da var det bare et skjema å fylle ut, før vår tabbe var rettet opp. Henrik heter nå Thorvald Henrik, og det er morsomt for oss å høre hvordan han presenterer seg som Thorvald og er komfortabel med det navnet. Han er den fjerde Thorvalden i familien. Hvorfor mine svigerforeldre valgte å kalle min Thv for Fredrik også, kan man jo lure på. Den forrige med den kombinasjonen er ikke akkurat noen man vil ligne. Datteren vår, Marthe, er historiker, akkurat som sin tipp-tipp-oldefar. Det er foreningen mellom Johanne Nathalie Munch og Thorvald Owen Møller som gjør at Thv og våre barn heter både Munch og Møller. Det er svigerfars brev jeg har gjengitt her på bloggen, og i disse brevene møter vi både Aagot og Signe.

Sånn er det altså. Men tilbake til P A Munch. Heller ikke han fikk noe langt liv. På en reise tilbake til Roma i 1863, ble han stygt forkjølet. Han slet med å komme til hektene, og i mai fikk han et hjerneslag og døde bare 52 år gammel. Bjørnstjerne Bjørnson syntes adskillig bedre om Peter Andreas Munch enn om hans svigersønn, og han skrev et vakkert minnedikt over ham:

	Den uhyre kongeflåte lå til ankers under landet; vante var vi til at se den, eller til at spørge nyt fra dens erobringer og togter. Hvad den vant, vi har for evig; men den selv har nu fåt hjæmlov. Sammen står vi, ser det siste sejl i horisonten tone… vænder så og spørger sagte: Hvem skal annen gang dem samle?
– Bjørnstjerne Bjørnson, P A Munch

Peter Andreas Munch ble begravet på Den protestantiske kirkegården i Roma. Den kalles også den Ikke katolske kirkegården. Thv og jeg har alltid visst at vi skulle til Roma for å besøke graven til P A Munch, og denne uka var vi der. Det passet bra, siden vi reiste til Roma for å feire at vi i går, 4. oktober, har vært kjærester og bestevenner i 40 år. Kirkegården ligger bak pyramiden, og det var litt vrient å finne inngangen. Vi presenterte oss i informasjonsdisken, og fikk vite hvor P As støtte står. Vi hadde nok funnet den uansett, for den er en av de høye, hvite søylene. Dessuten ville vi kjent den igjen. Edvard Munch laget et trykk av gravstøtta. Et signert eksemplar av dette trykket henger hjemme hos Thvs bror.

Kirkegården var både mindre og trangere enn jeg ville trodd. Den er omkranset av en mur, og store og små gravstøtter, kors, sarkofager står tett, tett sammen. Det gror frodig og friskt, og hele kirkegården er som en tett jungel.

Etter at vi hadde snakket litt med Peter Andreas, ruslet vi mellom radene og så på flere av gravene. Både Gothe, Shelley og Keats ligger gravlagt på denne kirkegården, og vi følte oss langt fra ferdige da vi gikk ut porten. Hver grav representerer et helt liv, og sånt interesserer oss.   Gå inn på kirkegårdens hjemmeside. Der kan du se et bildegalleri over alle gravene, eller søke på navn etter dem som er gravlagt der. Skulle du selv ønske å hvile på denne kirkegården, er det fullt mulig. Du må bare sørge for å dø i Roma som ikke-katolikk. Det ble en hel historie dette her, og jeg kjenner jeg blir veldig nysgjerrig på å få vite mer. Etter P A Munchs død ble alle hans etterlatte skrifter sendt med et skip til Oslo. Skipet kom aldri fram, – det forliste. I følge familiehistorien inneholdt lasten også mange romerske antikviteter Munch hadde tilegnet seg, og familien har av og til lurt på om det faktisk stemte at skipet gikk ned. Sånt går det jo an å undersøke. Jeg blir trigga når jeg begynner å skrive om folk på denne måten. Munch-Møller-familien er spennende folk, – konservative og liberale på samme tid. Sånn var de da, – og sånn er de nå. Kanskje blir det mer skriverier siden, men først vil jeg lese litt mer selv. Spesielt lysten er jeg på alle breva denne familien etterlot seg.  

Vi sparer – vi har

Som den faste leser av bloggen har fått med seg: I vårt hjem kastes intet. Det har sine sider, og det hender noen ler litt av hamstringen vår.

Men vi ler sist.

Du husker kanskje at jeg var forlovet med en robåt? Det forholdet varte ikke, og det ble slutt mellom oss. Selv om det ble mange fine roturer, var det ikke like lett å komme seg ut av båten. Jeg har et vondt kne, nemlig, – og en Nordlansbåt er ikke det letteste å hoppe i land fra. Hadde vi hatt mer enn en båtplass, ville vi beholdt den, – men sånn er det ikke.

Nordlandsbåten ble solgt, og ikke en krone gikk tapt. Deretter fant Thv fram familiens gamle båt, en Quick Herwa 12,5 som faren hans kjøpte i 1971. I mange år har den ligget under en presenning. Nå i vår pusset han den opp, og så gikk vi til innkjøp av en motor med omtrent 20 hestekrefter. Det gir passe fart for oss to.

Det har blitt mange turer denne sommeren. Mest har vi forflyttet oss ut til de nærmeste badeholmene, men vi har også vært på Nordre Missingen, kjørt Vesterelva opp til byen og Østerelva ut med en liten snei innom Hvaler. Fisketur har det også blitt.

Den 43 år gamle båten gjør absolutt nytten, og Thv er en lykkelig mann.

30 grader varmt

Det er ikke hvert år vi kommer oss ut på holmene. Noen sommere regner rett og slett bort her på våre breddegrader.

Denne sommeren har det vært badevær nesten hver dag, og den ene hetebølgen avløser den andre. Det er oppunder 30 grader i lufta, og vannet jobber for å komme opp i lufttemperatur det også. Vi tror nesten ikke det er sant.

Utpå formiddagen rømmer vi fra varmen og ut på holmene. Noen ganger stimler vi sammen med familie og venner, – andre ganger er det bare oss to. Vi ligger der på de stripete håndklærne våre og samler solstråler til vinterbruk.

I dag ble det Lyngholmen, min barndoms sommerøy vi gikk i land på. Vi gikk tur over øya. Sikten var god, og Søsterøyene lå og blinket i soldisen.

Lyngholmen er delt i to av ei revne, og da jeg var barn pleide vi å reise ut til til holmen med snekka Else. Pappa hadde ofte vært der på forhånd for å gjøre alt klart, og på ei slette nede i klova, satte han opp teltet, så vi kunne feriere så lenge været holdt.

Været holdt alltid da jeg var barn.

Granitten har en fantastisk farge der ute. Havet har vasket og skuret den glatt og fin, og kanskje var det her Paal Brekke fant bildene til Barnslig til min hustru.

Både flora og fauna er spennende ute på øyene. Rosa rugosa og lyng vokser nesten side om side, og jeg ser planter jeg ikke finner noe annet sted. Som Thv sa: De bør helst tåle en dose salt.

Over alt er det møkk etter mink. Øya er også hekkeplass for mengder av måker og andre fugler, og minken mesker seg trolig med både egg og unger i sesongen. Men hva lever den av om vinteren?

Vanligvis er det få mennesker på Lyngholmen, men nå er det ferie og supersommer, og folk er det over alt, – nesten over alt. Skjærgården utenfor Fredrikstad er enorm, og selv i høysesongen er det fullt mulig å finne et sted helt for seg selv.

Håret mitt er stivt av salt. Jeg har badet og badet. I morgen skal dykkemaske og snorkel få være med. Når sommeren smiler til oss på denne måten, føler vi oss som barn igjen, og da blir barnelekene funnet fram igjen.

Yr forteller at det blir like varmt i morgen, – varmere, faktisk. Da blir det ny holmetur, mer bading enda stivere hår.

9. april 2014

Thv er på vei ut døra. De skal ha temakveld på skolen, – om 9. april, selvfølgelig.

Han har kledd seg for anledningen.

Alle foreldrene er invitert. Noen elever skal holde foredrag, mens andre har laget korte skuespill eller tablåer. Lærere og elever har laget utstillinger, og en del av det som stilles ut kommer fra vårt loft, fra Thvs familie.

Til og med en Willyes jeep fra 1941 har de fått tak i. I kjelleren er det 40-talls-café og museum.

Men for å være helt ærlig: Jeg ble mest opptatt av den fantastiske dressen han har kledd seg opp i. Selv om den er skreddersydd til en annen enn Thv, sitter den pent. Stoffet er en drøm å ta i, mykt, deilig ullstoff, og sømmen må bare beundres på nært hold.

Dressen fikk han i gave for lenge siden. Den henger på loftet og hentes ned på dager som i dag, når man skal leke historie. Det samme gjelder strømpene. De er så gamle at de muligens ble strikket før krigen, det vet vi ikke, men de er lappet og stoppet både her og der.

Litt mer enn en begravelse

Jeg hev meg ut døra på jobben før siste time var slutt, – og over skulderen forsikret jeg kollegene om at jeg ville være tilbake før tre. Planen var å sette seg på bakerste benk i kirken, og så forsvinne stille og rolig tilbake på jobb etterpå.

Sånn ble det ikke.

Jeg ble kjent med henne den sommeren jeg fylte sju år. Hun var mor til tre, og en av dem skulle bli min klassekamerat i mange år. Siden husene våre lå tett i tett, var vi veldig mye hjemme hos hverandre, og i perioder syntes mine foreldre at jeg nærmest bodde borte hos naboen. Jeg gjorde nok det, – for jeg likte meg så godt der. Jeg så henne ikke de siste årene hun levde, og jeg har heller ikke tenkt så mye på henne etter at jeg ble voksen. Det gjorde jeg i går.

Da jeg satt der på bakerste benk i middelalderkirken, åpnet de seg, alle hjernefilene merket Barndom. Antagelig har de fleste av oss det sånn at noen mennesker har fått veldig stor betydning for oss. Foreldrene er de viktigste, men det er også noen andre. Det behøver ikke bety at det er noe storveis med dem, men de treffer oss på en måte som ingen andre, – og så blir de en viktig faktor i utviklingen vår.

Sånn var det med henne. Familien i nabohuset representerte en helt annen måte å leve på enn det jeg var vant til. Veldig mye var annerledes, både på godt og vondt, – men jeg hadde bare blikk for det jeg trengte, og det var det gode. Når jeg tenker på det nå, var jeg nok litt forelsket i både mor og far og barn der borte. De fylte ut bildet mitt av hvordan livet kunne leves.

Og hun var en flott dame, helt spesiell var hun faktisk. Det ble ikke noe av å snike seg bort fra begravelsen. Plutselig satt jeg ved et bord sammen med gamle barndomsvenner og bekjente. Vi spiste begravelses-snitter mens vi mintes en felles oppvekst i samme by. Det var veldig fint, og plutselig ble alt så nær meg.

Jeg husket små og store ting fra oppveksten min, og mengder av detaljer fra møter med henne dukket opp i hodet mitt. Mye av det vi lærer og mangt av det vi blir stammer fra de voksne som var rundt oss da vi var barn. Kanskje var hun overdrevent opptatt av rene hender, velbørstet hår og rette rygger ved middagsbordet, – men det var så mye mer. Det var en følelse av å bli sett. Det var lørdagsettermiddager med Barnetimen på radio, en brodert duk med motiver fra folkeeventyrene, et kitschy trillebord med kake, brus og et kremmerhus med lørdagsgodt, – og følelsen av å være inkludert når det alltid var ett kremmerhus til meg også. Og så var det lesestundene. Noen ganger leste hun på oppfordring, men hun satte også av faste tider til Barna i Nyskogen eller Bobsey-barna, og jeg elsket det!

Av henne lærte jeg at voksne damer kan klare det utroligste. Det går an å administrere hus og familie, lakke gulv og male vegger, ha jobb og et sosialt liv, – samtidig som man studerer og lærer noe nytt. Samtidig lærte jeg at det kan gå galt med oss, vi kan snuble og falle, – men selv da går det an å reise seg opp igjen. Det handler om å være arbeidssom, pliktoppfyllende og ikke gi seg på tørre møka. Det lærte jeg hjemme, og det lærte jeg hos naboen.

Og mens vi satt der og sludret over kaffekoppen, mintes jeg lukter og smaker: Hjemmelaget marsipan med sherry og gigantiske koldtbord á la Downtown Abbey til jul, og sjøkreps og kramsfugl om høsten. Det siste husker jeg ekstra godt, for det var noe jeg ikke fikk noe annet sted. Jeg husker en lørdag da mannen kom hjem med et knippe kramsfugl fra byens Fisk og vilt-butikk. Han hadde invitert til spontant herrelag. Det jeg egentlig husker best er at hun kjeftet og smelte for seg selv der hun sto over grytene på kjøkkenet, det fikk da være måte på uønskede overraskelser, men akkurat det overskygges av følelsen da vi to småjentene fikk sitte ute på trappa og suge kramsfuglskrog og spise ben i ettermiddagssola. Det var det beste jeg hadde smakt. Det var kaken hennes også. Jeg serverer den av og til for familie og venner, men minnene mine følger jo ikke med, så det blir aldri helt det samme. På samme måte fletter jeg hver jul en adventskrans helt lik den hun hengte opp der borte i nabohjemmet.

Begravelser kan trigge minnet på en helt spesiell måte, og plutselig var jeg midt i barndomstemningen, kjente luktene og smakene og husket følelsene fra den gangen. Hun var nok åpnere om både kropp og følelser enn folk flest på den tiden, og da vi ble eldre husker jeg samtaler om livet, døden, kjærligheten og alt i mellom. Hun fortalte oss om sin egen barndom og oppvekst, og da hun studerte fikk vi høre om det hun leste, om psykologi og terapimetoder om Freud og Reich, – og jeg glemte det aldri.

Mens vi satt der over kaffekoppen, kjente jeg at jeg gjerne ville formidle noe av det jeg husket til de andre som var til stede. Når jeg har noe jeg vil si, er det som oftest lett for meg å sette ord på det jeg føler og tenker. Overraskelsen var derfor stor da jeg oppdaget at det kom flere tårer enn ord da jeg skulle forsøke å fortelle hva hun hadde betydd for meg. Litt gråt jeg over henne som var død, og litt gråt jeg over meg selv, – men så fikk jeg likevel sagt det jeg ville.

Hun var en del av livet mitt i tolv viktige år. Etterpå har jeg bare truffet henne noen få ganger. Likevel føles det som om jeg kjente henne godt og visste så mye om henne. Det er selvfølgelig bare delvis sant. Jeg var bare en av de ungene som fløy ut og inn gjennom dørene i det store huset. Etter hvert som jeg ble eldre og forelskelsen ble borte, forsto jeg at vi ikke kjenner noen så godt som vi tror, ikke en gang våre aller nærmeste. Jeg forsto også at livet hennes hadde vært mye mer sammensatt enn det jeg kunne se den gangen. Som i alle familier, dukket det av og til opp skjelletter i skapene, og hun fikk store utfordringer å håndtere. Det er jo sånn livene våre er, og nå som jeg ikke er barn lenger, vet jeg at kompliserte liv ofte er rikere enn ukompliserte.

Nå er livet hennes over, og hun er død og begravet. Fint da å kunne gå i begravelsen å bli minnet på at hun betydde så mye.

Den som sparer hun har – om en gammel genser

Jeg har strikket mange kofter og gensere i mitt liv, og det er ingen grunn til å legge skjul på at loftet vårt skjuler et og annet strikkeplagg som ikke lenger passer min kjære og meg. Noe har skjedd med fysikken i løpet av tretti år.

Da Marthe var hjemme i jula, spurte hun etter en av disse gamle genserne. Hun husket at Thv hadde brukt den da hun var liten.

Den som sparer, hun har. Visst hadde jeg genseren på lur. Jeg husker så godt at jeg strikket den. Thv og jeg gikk på lærerskolen på Notodden. Thv begynte i 1978, jeg i 1979. Siden Telemark lærerhøgskole også hadde formingslærerskole, huset skolen en butikk som solgte alt det studentene kunne trenge til arbeidene sine; garn også. Det var veldig billig i den butikken, og jeg har ennå garn og linstoffer som ble innkjøpt det siste året. Akkurat nå er vi inne i en strikkebølge. Sånn var det også på begynnelsen av 1980-tallet.

Årstallet var 1981, og det startet med et nummer av Det Nye. Jeg bladde i det hjemme hos en venninne, og fant en fotoreportasje om gamle strikkegensere og gjenbruk av sånne. Noen av dem var kjøpt på loppemarket. Tittelen var Freak out med lusekofte…, og jeg fikk lov til å rive ut bildet. Jeg har det selvfølgelig ennå.

Under bildet sto det at genseren var strikket på 1950-tallet. Oppskrift på en tilsvarende genser skulle komme i et senere nummer, og det gjorde den også, men da hadde de forandret på fargene.

Når jeg ser bildene, åpner hodet mitt seg, og jeg husker en 33 år gammel situasjon. Vi sitter i kantina på lærerskolen, rett innenfor døra til høyre. Det er Anne Turid og jeg og et par andre jenter. Jeg viser fram bildet og oppskriften og kommenterer at den unge modellen er utrolig skjønn. Ei av jentene påstår at hun kjenner ham, – og at hans interesser ikke går i retning jenter. Han blir ikke mindre fin av den grunn; og nå slår det meg at dette bildet kunne vært tatt i dag. Posituren, blikket, frisyren, til og med genseren fungerer like godt i 2014.

Jeg strikket genseren i Rauma 3-trådsgarn, og jeg ville ha de samme fargene som på originalgenseren. Det var den som inspirerte meg. Det var ikke noe problem å finne eksakt like farger, for dette garnet kommer i et vell av farger. Senere strikket jeg genseren i de blå fargene også, – en til Thv og en barnegenser. Begge ligger på loftet.

Etter mange års ivrig bruk, var vrangbordene på genseren fullstendig utslitte. Jeg klippet dem av og strikket nye. Det ble helt fint.

Et par maskehull var det også her og der, men Marthe fant passende garn og stoppet dem, – og nå er faktisk genseren klar for ny bruk. Den passet Marthe perfekt, og det gleder meg veldig at den har fått et nytt liv.

Jeg strikket altså denne genseren i to versjoner. I tillegg strikket jeg en av de andre genserne fra reportasjen i Det Nye. Nå skal jeg jammen finne fram de andre også. De ligger nok der oppe et sted. Kanskje noen i familien vil gi dem også et nytt liv.

Hva vil vi med jula?

Det er kanskje et merkelig spørsmål, men det er nå det jeg sitter her og tenker litt på nå sånn helt på tampen av julefeiringa:

Hva vil vi med jula?

Jeg er veldig bevisst på hva jeg liker, og det handler for det meste om stemninga: Jeg liker adventstida med alle tradisjonene: Levende lys, Lucia-feiring på skolen, de gamle julesangene, lukten av småkaker, smaken av akevitt, gleden over å velge små julegaver til venner og familie og den sterke duften av grantreet i stua.

Alt det liker jeg.

Hva jeg ikke liker er mer diffust, men jula er ikke bare ukomplisert. Når stemninga er avhengig av at alt følger et mønster, en tradisjon, da skurrer det lett hvis ikke alle brikkene faller på plass. I en familie er det ikke sikkert alle er like interesserte i å legge de samme brikkene i julepuslespillet. Noen brikker har blitt borte, andre har blitt litt slitte i kantene, og jeg tar rollen til hun som leter febrilsk etter de riktige brikkene, sånn at jeg kan få lagt et pent bilde – i år også.

Jeg har fått fine gaver til jul. En av dem var en bukett roser. De kom fra naboen. Hun hadde gått av med pensjon, og hadde fått så mange blomster at hun ville dele med oss. De må ha vært hardføre, de rosene. Vi fikk dem for elleve dager siden. I dag halverte jeg lengden på dem som var igjen, og satte dem i en mindre vase. Ennå ser det ut til at de har noen dager igjen, før de må ut. Kanskje overlever de juletreet.

Vi har spist vår del av ribbe, sylte, rull, småkaker, sjokolade og alt det der. Jeg liker mat, men i jula blir jeg fort matlei. I dag ble det kveldsmat i stedet for middag. En tomatsalat, ei spekepølse, to oster og litt brød, – det holdt lenge, og hvis du lover å ikke si det til noen: Det beste jeg har spist denne jula.

Jul er familie, – og vi har familie. Heldigvis har ungene vært hjemme noen dager. Mamma og pappa har også vært her. Det har vært julaften med gaver, juleselskap hos mamma og i Oslo hos Thvs bror. Et pub-besøk med venner har vi også fått med oss, og naboene stikker innom. Men aller mest har det vært Thv og jeg her hjemme, – ja og så katten, da. Vi har ruslet rundt i huset, lest bøker og blader, ryddet et skap her og en skuff der, (malt noen vegger og et tak, men det er en annen historie,) sett TV-serier om kveldene og sovet til ni om morgenen.

Det gjelder å ikke legge lista for høyt, og kanskje er det mening nok å ha noen dager fri sammen med en hyggelig kar som liker å sitte stille i ei stue sammen med meg.

Da vi møtte samene

Jeg klager jo av og til over at sommerferien er for innholdsløs, at jeg har for lite å gjøre. En av grunnene til at det gikk bedre i år, er at jeg hadde en liten sommerjobb. I løpet av ferien skrev jeg to relativt store artikler, og sånt tar tid – mye tid.

Den første er har nå havna på papir, og om du er interessert, kan du lese den her. Hvis du åpner lenka, er det bare å scrolle ned til side 14. Derfra og fire sider framover skriver jeg om da Thv og jeg bodde i Finnmark en gang i urtiden. Det er Thv som har tatt alle bildene.

Scroller du videre til side 22 finner du et intervju med Yasmin Syed, du vet hun i Dialektriket. Intervjuet er det Marthe som har skrevet. Klart jeg synes det er stas å være i samme blad som den proffe dattera.

Loftsrydding

Vi har et loft. Hjelpes meg for et loft vi har!

Da jeg var barn delte vi mørkeloft med to andre familier. Det var et fint loft, men det meste av loftet tilhørte andre. Likevel husker jeg at jeg elsket å snoke rundt for å finne gamle rariteter.

Hjemme hos et par av venninnene mine, derimot, der var det loft å skrive hjem om. Store, gamle loft fylt til randen av hemmeligheter: Gamle møbler, klær å kle seg ut med, gardiner og leker og … Når vi ikke hadde noe annet å finne på, kunne vi alltid gå opp på et loft for å leke.

Jeg elsket å rote rundt på disse skattkamrene, og jeg bestemte meg for at når jeg ble stor, da skulle jeg ha et sånt loft, et skikkelig roteloft.

Det fikk jeg. Da vi kjøpte huset vårt i 1986 sto loftet der og ventet, stort og tomt. Det er det ikke lenger, – tomt altså. Det startet med litt garn, noen gamle møbler og litt skiutstyr, – og ettersom åra gikk, ballet det på seg. Nå er det alt annet enn tomt.

Hver gang noe ble utdatert: klær, møbler, gardiner,- så flyttet vi det opp på loftet. Der kunne det være til noen fikk lyst til å bruke det. Problemet var bare at ingen noen sinne meldte sin interesse. Inne i et kott står masse esker med Marthe og Henriks barnetøy, og siden min svigermor heller aldri kastet noe, ligger det også klær fra Thvs barndom på 1950-tallet der. Et helt stativ er fullt av kåper, jakker og frakker, og man kan jo ikke kaste gamle, ærverdige lodenfrakker, kan man vel?

Hva med en hel motorsykkeldress, støvler, kjørehansker og to hjelmer. Hva hvis noen i familien en eller annen gang vil ut å kjøre.

Min svigermor kastet altså heller aldri noe. Hun påsto at hun hadde kastet noe en eneste gang i sitt liv, – og da angret hun etterpå.

Det kunne vi merke da hun døde i 1991. Thv og brødrene hans skulle rydde 250 kvadratmeter hus med tilhørende loft og kjeller. Noe ble kastet. Noe ble gitt bort. Noe havnet på loftet vårt.

Svigermor var dameskredder, og hun sydde hele livet. Da hun døde hadde vi ikke hjerte til å kaste alle etterlatenskapene.

Heldigvis syr Marthe også, så hun tok med seg både stoffer, knapper og bånd.

Mange av klærne fra Thvs barndomshjem er eldgamle. Jeg vet for eksempel at vi ett eller annet sted har noen klær som Thvs farmor brukte da hun var på bryllupsreise i Roma i 1913. Sånt må få bli i huset. Når man er historielærer, kan man ikke kaste gamle spennende underbukser, –

eller skjorter.

Dette er klær som ble brukt av familien på den tiden Thvs oldefar, Helle Thorvald praktiserte i det store huset på Lisleby, der vi fant alt dette.

Jeg har aldri vært noe særlig til å sy, men noe ble det da ungene var små. Da Marthe fylte ett år, sydde og broderte jeg en liten, hvit kjole til henne.

På loftet fant jeg mønsteret. Det går jo ikke an å kaste det, – gjør det vel?

Og selv om den gamle buksa neppe blir brukt igjen, så kan vi liksom ikke få oss til å kaste den. Det er jo Thvs mor som sydde den til ham den gangen vi hadde dårlig råd.

Det er minner i sånne klær, og da Thv fant den gamle flanellskjorta etter faren sin, så tok han den på seg. Skjorta har både han og faren hans brukt. Dette var faktisk yndlingsskjorta til mannen min gjennom hele ungdommen, og etter tjue-fem år på loftet, ligger den nå nyvaska og klar til bruk.

Gærning!

Og selv om jeg alltid hadde et sterkt forhold til Levis-buksene mine, så kan jeg av grunner vi ikke skal rippe opp i her ikke gjøre som Thv. Men et minne er de. Da jeg var tenåring ble jeg knapt sett i noe annet enn mine Leviser. De var faktisk kjøpt i Amerika og importert av mammas venninne.

Innimellom alle sygreiene til svigermor, fant vi noe som egentlig er et bevis på hvor hyggelig det kan være å ta vare på noe gammelt. Svigermor er født i 1925 og gikk altså i andre klasse sånn omtrent 1932. Det er lenge siden! Likevel har vi altså hennes aller første håndarbeide, et lite nålebrev. Fortsatt sitter lærerens lille merkelapp på det lille arbeidet.

Tror du vi kastet det?

Det var andre broderier der oppe også. Jeg lurer på om det er mamma som broderte disse siluettene, – eller kanskje hennes gamle tante:

Den lille soppen gir meg gode minner. Den broderte jeg sommeren 1973, tror jeg, og det var det første av flere sånne korstingsbroderier. Soppen er helt ferdig, men det var broderingen som var moro. Hva jeg skulle bruke det til, fant jeg aldri ut av. Ikke vet jeg det nå heller. Men kaste det? Never!

Og så er det alt garnet, mengder av garn!

På rommet mitt har jeg allerede store mengder restegarn, og i sommer har jeg begynt prosjekt Strikkedilla. Jeg skal, skal, skal produsere noe av alt dette garnet. Kanskje mistet jeg litt motet da jeg fant ut at jeg har like mye garn på loftet, som jeg har nede, men det skal gå. Jeg har mange strikkeår igjen.

Avdelingen for uferdige prosjekter er også stor. Akkurat denne genseren har jeg tatt ned for å fullføre. Jeg husker at jeg sluttet da jeg skjønte at den ble for liten for meg. Nå vil Thv har den. Han er inspirert av regnbuegenserne til Mick Aston i Time Team på BBC. Genser skal bli,- uten at han blir arkeolog av den grunn.

Verre er det med den lille barnegenseren. Jeg tror jeg gjorde feil da jeg klippet den opp. Jammen, – her fant jeg noe jeg kan kaste.

Endelig!

De siste åra har jeg skjønt at vi må gjøre noe med loftet. Det er ganske enkelt fullt, og noe må før eller siden kastes. Marthe har dyttet i gang prosessen, og sist hun var hjemme begynte vi så smått. Vi bar ned noen kasser, sorterte, kastet, Marthe tok noe og resten pakket jeg i plastkasser som kan stables. Nå er et lite hjørne av loftet ryddet, og det ga meg litt mot.

Hvis noen mot all formodning og sunn fornuft har hengt med helt hit, synes jeg de skal slutte å lese nå. Dette er min egen språkterapi. Jeg trenger rett og slett å skrive av meg angsten for hva jeg skal gjøre med alt jeg har på loftet.

Nevnte jeg forresten stolene? Loftet er fullt av stoler.

Det er gamle stoler og nye stoler. Ungenes tripp-trapp-stoler har de fredet til egne barn.

Den gamle gyngestolen er fra mammas barndom. Jeg hadde den på mitt barnerom, og Marthe hadde den på sitt. Mamma er litt fornærma for at den er forvist til loftet. Hun har nemlig voksenutgaven stående framme. Men jeg tror stolen tilgir oss. Den skal nok få komme ned igjen hvis det dukker opp småfolk.

En liten digresjon: Det er ikke bare den lille gyngestolen som finnes i en stor og en liten utgave. Nede på rommet mitt står en kurv jeg bruker når jeg skal ha med strikketøy ut av huset. På loftet står en liten miniatyrkurv. Jeg kan faktisk huske følelsen av å gå til byen en varm lørdag formiddag, mens jeg og mamma svingte med like kurver. Det var stas.

Men altså, tilake til stolene. For en stund siden fikk en kollega trukket om en halvgammel stol, og han syntes den var storveis. Men en sånn har da jeg på loftet, tenkte jeg, – og det hadde jeg.

Jammen!

Og så er det den gamle ekestolen med rottingsete. Den har stått i en av de gamle patrisiervillaene på Cicignon, men så lenge setet er ødelagt, kan jo ikke vi bruke den. Kaste den kan vi heller ikke. Mon tro om noen kan kunsten å flette sånne seter.

Det vil ta tid å få orden på toppetasjen, men vi regner med å komme i mål i løpet av et par år. Dette er noe som skal få lov til å ta tid. Det er faktisk hyggelig å bære ned noen kasser, snu og vende på innholdet, vurdere, minnes og så finne en løsning.

Det er flere grunner til at vi ikke bør være for kjappe. Det kan faktisk skjule seg noe ekte skatter blant kaoset.

Denne skoesken var full av plastsmykker fra 1970-tallet. Vi kaster den, sa jeg. Men det ville ikke Marthe. Smykkene ville hun ha, men så insisterte hun på at vi måtte sortere først.

Og takk for det, Marthe.

Det første vi fant, var et eldgammelt sørgesmykke med bilde av Niels Olsen. Et par gamle pilleglass inneholdt perler fra ødelagte halsbånd. Kjenner jeg min svigermor rett, kan det like gjerne være ekte som falske perler. Marthe skal sjekke dem hos en gullsmed.

Og så var det cameen.

Bare kast hele esken, liksom!

Det skulle tatt seg ut.

Og det er nettopp det noen av venninnene mine sier også: Bare kast hele skiten. De er gale! Det du ser på disse bildene er bare det vi fant fram i løpet av et par formiddagstimer. Det er bare en brøkdel av det som finnes der oppe.

Man kaster jo ikke en gammel flosshatt i originaleske (En chapeau claque er det også er oppe et sted.),

eller mørkeromsutstyret som Marthe fikk av Joffen, og som hun har store planer om å bruke en gang.

Store-Thorvalds gamle rypesekk bruker vi faktisk ennå av og til,

og tenk på alle minnene som knytter seg til den gamle Interrail-sekken til Thv. Den var med oss Europa på kryss og tvers tre sommere på rad fra 1979.

De gamle koffertene må i hvert fall få bli. Det er ikke lenge siden Marthe fikk et par riktig gamle. De skulle hun bruke i et rollespill, – og hva om noen plutselig trenger dem vi ennå har?

Ingen kaster vel en gammel, fullt brukbar dampmaskin. Den også i originaleske. Den ble tatt ned noen ganger da Marthe og Henrik var barn, og både Thv og jeg har slept den med på skolen når vi har undervist om Den industrielle revolusjon.

Ett problem er at vi har hver våre interesseområder oppe på loftet. Enkelte ting mener jeg bestemt vi bør kaste, men da får Thv spader. Haugevis av årganger Guns and ammo, for eksempel. Nei, nei, – sier han når jeg foreslår at han kan arkivere dem i den riktig store containeren, den ingen stjeler fra.

Ungenes gyngehest er vi heldigvis enige om å bevare. Bak gyngehesten står ei diger kiste. Den er garantert full, – men jeg husker ikke med hva. Her er det mye å glede seg til.

Glede oss gjør vi også til å bla gjennom bildene fra Thvs barndomshjem. Riktig nok vet vi at det ikke er noen skatter i økonomisk forstand der, men kanskje er det noe vi kan bruke.

Særlig!

Jeg kjenner jeg får litt panikk av dette her.

Det blir litt mye!

Det er jo fullstendig galskap å ha alle disse greiene lagra over hodet på oss.

Men hva skal vi gjøre?

Bøler kirke og en konfirmasjon

I går var vi i konfirmasjon i Bøler kirke, – et nytt og helt fantastisk bygg.

Til tross for sitt moderne uttrykk, ga den meg assosiasjoner til gamle, innelukkede klostre. Til og med en klosterhage hadde den fått, men døra sto på klem.

Inne var den strålende lys, og alt var akkurat så rent og enkelt som jeg liker det.

Altertavlen var et syn for Guder.

For noen falt gudstjenesten litt lang

Bunadtettheten var høy

Min Marthe hadde på sin Nordlandsbunad

Konfirmanten hadde fått Målselvbunad

Og etterpå var det fest. Jeg begynner å ligne noe jeg ikke trodde jeg skulle bli: Den mammaen som insisterer på å ta et familiebilde når alle vi seks er samlet, og jeg fikk bildet mitt

Til slutt kom konfirmantens korps og spilte. Tenk det!