Category Archives: Familiehistorie

Høyt og lavt

Det er ikke som om jeg tror noen savner meg her inne, – men det er rart med det. Blogger man, så blogger man, – så her er jeg igjen.

Det vil si, – jeg har vært her hele tiden, både høyt og lavt. Etter at vi kom hjem fra Danmark har vi ikke unnet oss verken rast eller ro, og det har sin helt spesielle grunn: Mannen i huset kommer til å være immobil fra og med i dag og et par uker framover, og da var det om å gjøre å utnytte arbeidskraften hans for alt den var verdt.

DSC05374

Heldigvis går ikke vedlikeholdsarbeid noe sted, – på den annen side betyr det at det lett hoper seg opp. Den siste uka har vi malt litt småtteri: rekkverket rundt verandaen, hunden på den ene siden av huset og litt annet hist og pist; og fortsatt er det mer igjen for den som måtte ha lyst. Jeg vet ikke hvor lyst jeg har, men nå er gjerdet høytrykkspylt, og sola tørker og varmer det. Planen er å få malt det før neste helg. Vi får se hva jeg rekker.

DSC04714

Selv om det fortsatt er sommer, merker vi at det er høst i lufta. Kveldene er kaldere, og det blir lett rått i gresset. Snart må vi fyre i peisen. På lørdag ryddet vi opp i vedlageret vårt. Mellomlageret under verandaen ble ryddet, og 600 vedkubber ble flyttet derfra og inn i det lettbetjente vinterlageret. Nå kan kulda bare komme.

Ved

Heldigvis har det vært tid til litt kos og hygge nå på sensommeren også. Vi har ikke vært så flinke til å invitere, men har til gjengjeld hatt gleden av å bli bespist og bedrukket i hyggelige venners hytter og hus. Vi får komme sterkere igjen senere.

???????????????????????????????

I går var vi på hytta vår og tømte et helt soverom, – demonterte køyer, bar møbler og styra noe verre. Hvorfor rommet måtte tømmes, skal du få vite senere.

???????????????????????????????

Hvis du lurer på om ikke vi er i lønnet arbeid, så er svaret ja, og vi er i gang. Jobben startet opp forrige onsdag, og det var ganske deilig. Da jeg kom inn på arbeidsplassen, så jeg hvor stusselig den var uten alle oss som bor der, og jeg kan love deg at den rene ryddigheten du ser på bildet over allerede er historie. Nå er det liv og røre igjen.

Diakon

I dag kom elevene, men verken Thv eller jeg var på jobb. Thv har vært plaget av et digert brokk i over et halvt år, og det måtte opereres. Brokket har plaget ham ganske mye, og det var derfor veldig velkomment da han endelig fikk beskjed om at han skulle opereres i dag. Jeg ble med som sjåfør og støtte, rett og slett fordi jeg kunne. Kollegene mine har tatt imot elevene, delt ut bøker og gjort det som skulle gjøres. I morgen er jeg på plass igjen. Det er ikke Thv, men også for ham passet det bra å bli operert akkurat nå. Klassen hans er på leirskole hele uka, og hvis alt går etter planen, operasjonsområdet gror og infeksjonene holder seg unna, er han klar for årets første mattetime neste mandag.

Vi dro hjemmefra klokka fem i morges, og på Diakonhjemmets sykehus ble vi tatt imot på beste måte. Mannen fikk sin narkose, ble operert og har det bare bra. Han koser seg med å leke pasient på sofaen og får brakt alt han trenger av vått og tørt av sin kone, den nyutnevnte sykepleiere. Vi krysser fingrene for at plagene nå er over.

Og i morgen skal jeg smøre årets første matpakke. Jeg gleder meg.

???????????????????????????????

Olsens etterkommere

Vi ble 29 til lunsj i går, og da jeg skulle telle opp hvor mange barn, unge og gamle vi var, endte det opp med omtrent en tredel av hver gruppe med et aldersspenn fra 0 til 70 år. Det var da det gikk opp for meg at Thv og jeg hører hjemme i gruppa De gamle. Sånn er det bare.

???????????????????????????????

Den siste av de gamle døde for fire år siden, og i fjor tok noen av etterkommerne etter Nils og Gustava Olsen initiativ til å invitere oss på sitt sommersted på ei bitte lita øy bak Hankø. Da sa det seg selv at det var vår tur i år.

???????????????????????????????

Det er ikke bare – bare å få det til å passe for alle. Gjestene er bosatt i Nederland, Trondhjem, Oslo og Fredrikstad, – og vi ville jo gjerne ha med alle. Likevel – 29 er slett ikke verst. Været var som det skulle være, men jeg tror nok vi skulle fått plass inne også. Dette er uhøytidelige folk, som hadde tatt til takke med trange forhold.

???????????????????????????????

Litt kynisk sagt: Det er lett å like folk man ser sjelden. Likevel er jeg overbevist om at jeg kunne trivdes sammen med denne gjengen selv om jeg så dem ofte. Thv og jeg snakker alltid om det når vi har møtt den utvidede slekta hans: Så synd de ikke bor nærmere.

???????????????????????????????

Men nå fikk vi altså en fin formiddag sammen. Det ble spist og drukket, pratet og ledd, – og vi gamle nøt synet av de unge som satt sammen og hygget seg. Om man ikke nettopp omgås og er i samme miljø, kan det jo være fint å vite om hverandre, kjenne hverandre litt.

Ny mappe

De store barna hadde det også fint. De rigget opp en beauty-salon på kjøkkenverandaen, og noen av oss fikk flettet håret vårt, mens andre fikk på neglelakk i varierende farger.

???????????????????????????????

Jeg pleier å være veldig flink til å beregne hvor mye mat jeg trenger. Det hadde jeg ikke vært denne gangen. Det ble alt, alt for mye, – men det er råd med den pølsa som er for lang. Vi hev oss rundt og inviterte på etterpålag, og så er det problemet løst.

???????????????????????????????

Nå gifter de seg

Vi var i bryllup i går, – stort bryllup. Brudeparet var første par ut i våre barns generasjon, og noe sier meg at det blir flere sånne fester framover. De unge har begynt å gifte seg igjen.

DSC04536

Det var en flott fest. Hundre mennesker, en vakker ringseremoni, sang og musikk – ikke minst fra brudeparet selv, god mat og en svingom til slutt. Hyggeligst er det å treffe mennesker vi sjelden ser, perifer familie som bare møtes på sånne dager. Noen møter vi jo bare i bryllup, barnedåper og begravelser, og det har unektelig blitt flest av det siste de senere åra.

???????????????????????????????

Viktigst var selvfølgelig brudeparet, men for meg er det likevel noe annet som satte seg fast som små gleder i magen. Det ene er talen til brudens mormor Hun ville fortelle de to unge at de har mye å glede seg til, og at kjærligheten kan vare og vare, – hele talen munnet ut i en kjærlighetserklæring til hennes egen mann gjennom mer enn 50 år. Det var ganske veldig rørende.

DSC04593

En annen glede var å se mine egne barn sitte tett sammen og prate. Nå som de er voksne og bor for seg selv, er det så mye sjeldnere jeg ser dem sånn. Det varmet et mammahjerte.

Det er de små gledene som er de største.

DSC04586

Haren med øyne av rav, om magien ved å holde fast i noe

Noen ganger kan konteksten en bok er skrevet i spille en avgjørende rolle for meg. Marthe anbefalte en bok hun hadde fått til jul, og jeg la i vei så snart jeg fikk den i hus. Jeg leste en, to, tre, – tretti sider, – men fikk ingen tenning. Riktig nok åpnet boka med et slektstre. Riktig nok inneholdt den bilder av mennesker og steder fra gamle dager. Likevel tok jeg det ikke. Jeg trodde jeg leste en roman, og som roman interesserte den meg ikke.

Jeg tok en pause og snakket med Marthe om boka, – og plutselig forandret alt seg. Jeg begynte på nytt, og nå var alt annerledes. Så merkelig at bokas bakgrunn og tilblivelse skulle ha så stor betydning. Fra et lunkent første møte, vil jeg nå på det varmeste anbefale deg ei lysende bok. Haren med øyne av rav (Forlaget Press, 2010) av Edmund de Waal er en stor, stor leseopplevelse, i hvert fall hvis du liker å føle historien flagre forbi.

Nå må jeg passe på at jeg ikke skriver meg bort, jeg har en tendens til det når jeg går veldig opp i noe, men litt vil jeg fortelle, nok til at du blir fristet. Altså: Edmund de Waal (f. 1964) er keramiker, bosatt i London. Han har blant annet hatt utstillinger på Victoria & Albert, og som keramiker er han opptatt av den betydningen gjenstandene har i våre liv, hvilke forpliktelser det ligger i å få gaver eller arve noe. Dette er et av hovedtemaene i boka. Gjenkjennelsens glede skal ikke undervurderes når man leser, og her ligger noe av bokas fascinasjon for meg: Gleden over tingene, gleden over å holde noe gammelt i hånden, – og selv om jeg ikke eier verdifulle netsuker, er også huset vårt fylt av gjenstander arvet fra dem som levde før oss, og jeg har tungt for å kaste noe som helst av det som er gitt meg i gave eller arv. Historien er knyttet opp til gjenstandene og forsvinner med dem, og nettopp det føler jeg at de Waal prøver å si noe om i Haren med øyne av rav: Uten netsukesamlingen hadde han antagelig ikke begynt å grave i familiehistorien.

haren

Edmund de Waal kommer fra en ekstremt rik, jødisk familie: Ephrussi-familien, en familie jeg aldri hadde hørt om tidligere. Familien kom opprinnelig fra Odessa, der de hadde slått seg opp på kornsalg, før de flyttet til Europa, Paris og Wien. En gang på 1800-tallet kjøpte Charles Joachim Ephrussi (1793 – 1864) en samling japanske netsuker, 264 i tallet. Disse netsukene ble senere gitt som gaver og arvet nedover i familien, til de nå, fire generasjoner senere, er i Edmund de Waals eie. En netsuke er en bitte, liten utskåret figur. Opprinnelig ble den festet i enden av beltet (obien) som holdt en japansk manns kimono sammen. Se der, – nå holdt jeg på å skrive meg bort i netsuker.

I Haren med øyne av rav fortelles det om Ephrussi-familiens ferd gjennom Europa (med en avstikker til Japan) og deres ferd gjennom historien, den politiske. økonomiske og kulturelle historien, og det er netsukesamlingen som er den røde tråden; netsukesamlingen og alle de andre kunstverkene denne familien knyttet til seg. Vi får høre om en materiell rikdom så hinsides vår (i hvert fall min) forestillingsevne, men også om en kulturell rikdom av de sjeldne. Ephrussiene er altså jøder, og da vet vi hvor denne rikdommen ender, men i motsetning til skildringene av mange andre jødiske familieskjebner, holdes denne utenfor konsentrasjonsleirene. Dette er ikke en bok om holocaust, selv om det likevel er nettopp det. Når Ephrussi-familiens materielle rikdom smuldrer opp, beholder familien likevel sin kulturelle arv. Dette er en beretning om spennende, sterke mennesker med rike liv, og jeg kunne bare ikke få nok av dem.

de Waal hadde satt av en høst til å bli kjent med sin families historie. Han brukte to år, og enda skriver han at han kunne fortsatt og fortsatt. Det dukker stadig opp nye brev, nye historier. Når han hører at en av forfedrene elsket en bestemt forfatter, får han lyst til å lese denne forfatteren for å forstå hvorfor. Han vil oppsøke alle steder der forfedrene hans bodde, se alle hus, betrakte alle kunstverk som har vært i familiens eie. Heldigvis stoppet han. Hadde han ikke gjort det, ville vi neppe fått noen historie å lese. Likevel kommer det mer. Deler av familiekrøniken rommer små mysterier, viktige aktører som ennå ikke har fortalt sin side av historien. Hvem var for eksempel Anna, kvinnen som reddet netsukene unna nazistene? Dette gjør det bare enda mer spennende.

Dette er en ærlig bok. Jeg er som kjent ikke glad i historiske romanbiografier, disse uelegante hybridene som gir seg ut for å være noe de ikke er, og som faktisk dominerer ettermelet til mange spennende personer fra fortiden. Det slo meg at Edmund de Waal kunne valgt det samme grepet og skrevet dette som en dokumentarroman. Heldigvis gjorde han ikke det! Selv forteller han at han egentlig ikke ønsket å skrive sin families historie. Han fryktet det kunne bli enda en av disse familiebiografiene, som gir en klam følelse av at man sniker seg inn i anders private liv uten deres tillatelse. Haren med øyne av rav er den intime fortellingen om en families historie, og den er så godt fortalt! Edmund de Waal har en åpen fortellerstemme, og han tar oss både med inn i de elegante parisersalongene på 1800-tallet og sin egen, rotete stue i London i 2010. Det føles ekte og nært, og det er med på å gi fortellingen autensitet.

Når vi skal anbefale en god bok, er vi ofte opptatt av ikke å røpe for mye, – i hvert fall er den mulige leseren opptatt av det. Sånn er det ikke med Haren med øyne av rav. Her er det heller tvert om. Det var da jeg fikk behind the scenes-historien at boka virkelig åpnet seg for meg. Jeg vil derfor anbefale deg å vente bitte litt med å bla om til første side. Les en artikkel om boka, eller gå heller inn på hjemmesidene til Edmund de Waal. Der finner du en fane som heter Writing, – og så tar du det derfra. Når du har lest om familiens histore, et intervju med de Waal, om hva en netsuke er, – og når du har sett på alle familiebildene i galleriet – da kan du åpne boka og ta del i Ephrussi-familiens histore.

Rett etter krigen reiste Edmund de Waals bestemor, Elisabeth de Waal, tilbake til Wien for å se hvordan det hadde gått med familiens eiendommer, Ephrussi-palasset og alt det andre. Senere skev hun et manuskript basert på denne reisen, en roman. Manuskriptet ble liggende til barnebarnet Edmund fant det, – og denne romanen blir visst utgitt i år.

Det er mer å glede seg til.

Den 39. bursdagsgaven

Han ble 57 år i dag, kjæresten min. Vi har vært sammen i 39 bursdager, og da er det ikke så lett å finne på en bursdagsgave av det spennende slaget. Det han trenger, kjøper han. Det han vil ha, kjøper han. Så måtte det bli en opplevelse. Vi har flere ganger snakket om å reise til Villa Malla for å spise lunsj, men det har aldri blitt noe av. Nå, tenkte jeg, – nå skal det skje.

???????????????????????????????

Dagen før dagen gjorde jeg noen undersøkelser om åpningstider og den slags. Det er langt til Villa Malla, nemlig, og jeg ville nødig at vi skulle kjøre bomtur. Ikke nok med at det er langt, man får ikke lov til å bestille bord heller. Det har vært en av grunnene til at vi ikke har tatt sjansen tidligere. Villa Mallas konsept er nemlig at det ikke skal være en vanlig restaurant. De presiserer det: Villa Malla er ingen restaurant. Mellom 12:00 og 15:00 setter de fram en Middelhavsinspirert lunsjbuffet, og så skal folk bare stikke innom for å spise. Tilsvarende dekker de opp middagsbuffeten om kvelden. For noe forbanna jål! Visst er det en restaurant. De serverer folk mat og drikke for betaling, og jammen skulle det vise seg at de holder seg med en grinete, snappy kelner også. Da er det restaurant nok, all right.

???????????????????????????????

Sånn i det stille sms-et jeg til gode venner og naboer om de ville være med å feire Thv, og før jeg visste ordet av det, var vi på tur, fem venner og bursdagsbarnet. Det ble en fin kjøretur i nydelig vær. Sol, blå himmel og enda blåere hav var utsikten, og Villa Malla svarte til forventningene på matfronten. Plass fikk vi også. Litt merkelig var det kanskje med de palmene. Hvorfor dem, liksom, – plastikkpalmer midt i en norsk kystidyll. Ja, ja, – dem om det.

???????????????????????????????

Maten var virkelig utrolig god, enkel og god. Bortsett fra litt kylling og svin, var det for det meste vegetarretter: linser, bønner og couscous, lekkert brød, tunfisksalat og eggesalat, masse ost, potetsalat med eple, appelsinskiver med kanel, oliven, paprika med fetaost, frukt av alle slag, auberginekrem og mengder av dressinger, aioli, pesto, coleslaw, tzatsiki, råkost … Alt var tillaget med friske urter og krydder. Det smakte veldig, veldig godt. Med utsikt til strand og hav, fyr på peisen og hyggelige venner, ble det en fin-fin bursdagsfeiring for bestekameraten min.

MALLA

Når man blir 57 år, tenker man av og til på at livet ikke varer evig. Onde tunger påstår at ingen av oss slipper unna slutten. Vi vurderer å sende inn en dispensasjonssøknad fra akkurat det, men det spørs om det hjelper. Jeg synes Thv og jeg har vært sammen uendelig lenge. 39 år, fra jeg var et fjorten år gammelt barn, er uendelig lenge. Men i dag tok jeg en opptelling, og den gjorde meg veldig glad. Er vi heldige kan vi nemlig få enda 39 bursdager sammen. Om 39 år er Thv 96 år, og jeg en ungdom på 92. For en oppløftende tanke!

Min eneste bekymring er hvordan i all verden jeg skal klare å finne på 39 bursdagsoverraskelser til.

???????????????????????????????

Baba au ruhm – en smak av minner

Thv lager veldig lite mat. De eneste gangene du finner ham over grytene kan være hvis jeg en sjelden gang kaster inn håndkleet. Vi har en avtale der: Når en av oss blir dritt lei de oppgavene vi har sånn til hverdags, må den andre overta med et smil.

Kanskje er det i ferd med å skje noe. I det siste har mannen gitt uttrykk for at han har lyst til å kokkelere litt, og jammen er han ikke i gang. Min svigerfar, Store Thv, var voldsomt matglad, – og favorittdesserten var noe som het Baba au ruhm, eller babas i rum, som vi kaller dem, noen små kaker eller boller av gjærdeig. Kakene var nedlagt i en rom-sirup, og de ble kjøpt hos Stabbur Nilsen. Akkurat det er litt morsomt, for herr Nilsen solgte som kjent ikke alkoholholdige varer i sin butikk. Antagelig visste han ikke at disse importerte boksene med dessertkaker inneholdt alkohol.

DSC02128

Ute på det store internettet kan man finne oppskrifter på det meste, også på Baba au ruhm. En flaske brun rom, Mount Gay, ble innkjøpt, og så var kokken i gang. Gjærdeigen skulle heves både rundt og flatt, eltes og knas, og så ble lagt i middelsstore papirformer, av det slaget man bare finner på IKEA. Etter steking ble de lubne, små bollene stukker med en strikkepinne, før de ble lagt lagvis på glass og overhelt sukkersirup med riiiikelig med rom.

DSC02131

Der ble de ikke liggende lenge, for å si det sånn. Dere aner ikke hvor gode de er! Søte, sterke, myke – og tilsatt en liten kremklatt. Da jeg hadde et lite arbeidsmøte her hjemme en mandagskveld i jaunar, måtte jeg bare by på noen smaksprøver.

Synd ikke svigerfar fikk smake.

Bak mer, Thv!

I kveld drakk vi julen ut

???????????????????????????????

Det var vår tur til å ha familiejuleselskapet i år, og i dag skulle det skje. Det ble enkel servering: Julemat av typen rull og ribbe, sylte og surkål, medisterkaker og … alt det andre man har på et julebord. Når julemat står på to do-lista fra oktober, er det hele unnagjort på en times tid før gjestene kommer. Bordet dekket jeg i formiddag, og det var en som visste å benke seg.

DSC01430

De kom fra Hvaler og Oslo, og de var barn og svigerbarn, mormor og kusine, svoger og svigerinne og de to søteste niesene.

DSC01442

Aller først kom sønnen og svigerdatteren. Han skyndet seg å se opptak av Great expectations før de andre gjestene kom, så var det unnagjort, og han var klar for å se siste episode sammen med kjæresten i kveld.

???????????????????????????????

Vi treffer dem alt for sjelden, og selv om Oslo bare ligger en drøy time unna, er en drøy time alt for mye sånn til hverdags. Det er derfor vi har julen, så vi kan treffes i hvert fall en gang eller to eller tre.

DSC01444

Vi spiste og drakk og pratet, og det hele var i grunnen ganske gemyttlig. Jeg skulle gjerne hatt dem boende i de nærmeste nabohusene rundt her, så kunne vi kanskje møttes over kjøttkaker og stua kål en og annen tirsdag også, men sånn er det ikke. Så får man ta det man får, – en hyggelig julemiddag.

???????????????????????????????

DSC01433

Det var hektisk mens det sto på, men nå har alle reist, og Thv og jeg sitter her og hygger oss med ro og fred. Det er også deilig.

DSC01435

Det er nok jul nå, kjenner jeg. Gjestene har reist. Ungene er på plass i Oslo. Her sitter vi. Ennå er det tre fridager tilbake. Onsdag morgen starter vårsemesteret på skolen, og da skal alt være pakket bort, julelys, pynt og fjas, dill og dall skal gjemmes bort i sine esker på loftet. Først om ett år skal vi bære et nytt tre inn i stua.

I kveld drakk vi julen ut.

DSC01443

Froskarium

Skolen vår har som kjent en flott froskedam. Vi lurer av og til på hvor det blir av frosker og avkom etter orgien i april. Noen av dem kommeri hvert fall ikke særlig langt. Da jeg skulle hjem fra jobben i dag, snublet jeg over denne flate karen.

Flat som en presset blomst i et herbarium, tenkte jeg. Som om noen vet hva et herbarium er i våre dager. Og så kom jeg til å tenke på en historie min svigerfar (f 1918) fortalte. Da han var gutt, måtte de lage herbarium i naturfag på skolen. En gang fant han en lignende fetter som den jeg foreviget i dag .Han plukket den opp og limte den inn i herbariet sitt. Under skrev han Froskus flatus.
Dette eksemplaret fikk ligge i fred.

Besøk på kostymeloftet

Folk driver med så mye forskjellig, og når man selv står til knea i elever og skolebøker, er det moro å se hva andre gjør for å tjene penger. Kostymedesign for eksempel. Da vi var i Oslo sist uke, stakk vi innom Akershus festning for å besøke Kusinen. Hun har nemlig vært merkbart mindre i Oksrødkilen denne sommeren, og årsaken fant vi der.

Kongeblod.

Kusinen og venninnen jobber til daglig på Oslo Nye teater, – og der har de sant å si et årsverk hver, – og vel så det, har jeg inntrykk av. Men sånn er det når jobben er morsom. I sommer har de ansvaret for å lage kostymer til den store teateroppsetningen på Akershus festning: Kongeblod. Premiere 18. august, – og da må det bli sommerferiejobbing.

Vi fant dem oppe på et loft i en av stenbygningene. Innimellom gamle bjelker og stenvegger var det innredet garderober for skuespillerne.

Arbeidsfoholdene var kanskje ikke de optimale, men de hadde ganske god plass der oppe. Og så må det jo være moro å jobbe med kostymene, og samtidig har utsikt rett ned på den scenen de holder på å konstruere utenfor. Nå har de begynt prøvene, og da er det aktivitet der ute hele tiden. Kort vei for skuespillere som skal prøve kostymer er det også.

Jeg blir alltid så imponert av Kusinen og venninnen når jeg ser dem jobbe. Ikke det at jeg har sett det så ofte, men innimellom har vi besøkt dem før forestillinger og sånn. Det er en uhorvelig mengde kostymer som skal kreeres. Om prosessen vet jeg ikke så mye, men det virker fornuftig å være to om en sånn jobb. De to damene ser ut til å fungere veldig godt sammen. De spinner ideer på løpende bånd, og kommunikasjonen virker veldig kreativ og målrettet for en som står på ustiden og hører på. Så er det vel ideutvekslinger og tankespinn, før de setter seg med akvarellfargene og begynner å tegne og male kostymer. Vi har sett Kusinen sitte med sånt på hytta andre sommere.

Noen kostymer er gjenbruk fra andre forestillinger, andre er nysydde. Men det er ikke bare å gå inn å kjøpe et stoff i en butikk. For å få den riktige fargen, den riktige følelsen, den rikige tidskoloritten, – så må de både farge, patinere og male stoffer. Materialer finner de på de utroligste steder, både billige og dyre. Denne gangen hadde de for eksempel vært på IKEA og hentet et leketelt, som hadde gjenoppstått som kostyme. En kjole var sydd i tung, blå silke.

Hvert kostyme tilhører en skuespiller, og sånn kommer også i alle former og fasonger. Så skal det prøver og justeres. Da vi var der prøvde de polstring på en av skuespillerne. Han skal delta i en ganske tøff scene og få en del juling med stokker. For å beskytte kroppen hans, hadde de hentet en sånn beskyttelsesdrakt i utlandet, men den fungerte ikke. Nå var de havnet på en redningevest innerst mot kroppen, og en spesialsydd polstring utenpå. Det er ikke småtteri.

Thv fikk lov til å kikke inn på uniformslageret. Fra Forsvaret har de fått noen avlagte uniformer, som nå blir sydd om til kostymer. Mannen ble så begeistret for den hvite sauepelsen, at han knapt ville ta den av seg.

Hvordan forestillingen ellers blir, vet jeg jo ikke noe om. Men det skal ikke stå på kostymene.

Sommerøya

Hav og himmel, kinn mot kinn. For de fleste av oss blir det med drømmen. Men i Thvs familie er det en gjeng som har det akkurat sånn. Motortøff og sønnavind. Og i går ble vi hentet utover alle vi andre, nitten stykker bare her fra Oksrødkilen, for å samles til familielunsj. Henrik kom ens ærend fra Oslo for å være med. Akkurat som oss, setter han pris på både folka og øya.

Snekka som fraktet oss er nesten 90 år gammel, – og den tøffer og går så det er en fryd. På veien ut kjørte vi forbi den ene idyllen etter den andre. Ett av disse sommerstedene fant vi senere på dagen i et interiørblad. Et annet tilhørte Gunnar Kjakan Sønsteby. Hvilke disse to er, kan du jo forsøke å gjette på.

Øya ligger midt i sundet som en liten sukkertopp, – og midt oppe på toppen ligger hytta. Men først måtte vi i land. Vi kom i to båter, og da vi nærmet oss øya kom det en til. Sammen med dem som bebor øya, ble vi mange, – og det myldret av store og små på bryggene da vi gikk i land. Yngstemann var lille G på to år, – og så var aldersspredninga jevn oppover til de eldste.

Det er virkelig ei drømmeøy dette her, og det gjelder å ha øynene med seg. Over alt er det små finurlige løsninger. Utedoen er et lite smykke, men skjellforma vask og egen cisterne. Nede i ei klove finner vi et gjesterom og en dusj og innimellom fjellknausene fant vi små bed med salat og andre grønnsaker.

Det er fjerede generasjon som holder til på øya nå. Den ble kjøpt av onkel J rett etter krigen, og han foralte at den gang var det mange som lurte på hva han skulle med denne øya han hadde kjøpt. Det er det ingen som lurer på nå.

I alle år siden øya ble kjøpt, har familien ruslet og puslet der ute. De første somrene de bodde der, holdt onkel J og tante L til i et bitte, bitte lite båthus nede ved vannet. Der bodde de med tre små barn. Litt etter litt bygde de ei lita hytte på toppen av øya. Den har etter hvert blitt utvidet i den grad det er lov på ei sånn øy. Og nå blir det ikke mer.

Men om det er slutt på nybygging, er det alltid nok å henge fingrene i. Hytta, båthus og brygger skal vedlikeholdes. Og så kan det dyrkes litt her og der, noen heller kan legges på en solrik plass, et utekjøkken kan vokse fram mellom flinke hender. Over alt er det velstelt og lekkert, og jeg blir bare ikke lei av å gå rundt å kikke på herlighetene.

Det ble en av sommerens deiligste dager, og etter hvert kom jammen sola fram også, og det ble varmt og godt. I vinterhalvåret bor de fleste av oss langt fra hverandre, noen holder til og med hus i andre land. Da er det hyggelig å kunne sitte litt sammen og prate om både før og nå, om dem som er døde og dem som er født. Hvis vi ikke finner rom for sånne møter av og til, vil det ikke gå lenge før den yngre generasjonen mister kontakten helt.

Vi hadde det så hyggelig at lunsjen varte til langt på ettermiddagen. Nå har vi invitert dem på gjenvisitt til oss neset sommer, – men noen egen øy kan vi altså ikke varte opp med.