Svaberg, salt hud og poesi

Da jeg var barn, pleide jeg å slikke på fjellet.

sort1.jpg

Barnslig: Til min hustru

En måke, skrikende av ensomhet

er min forelskelse

sirklende over deg

Du vasker håret nemlig

Skjult som av drivende brun tang

er ditt ansikt

og din nakne rygg et lysende svaberg

Jeg må ned med kinnet mot det

Jeg må kjenne om det smaker salt av sjø

og sol

og lekende bølger

Gi deg, roper du

Jeg drukner i vasken, roper du

Og i en brottsjø skyller du meg ned

av svaberget, tangomdasket

men med en sprellende havfrue

i armene

Paal Brekke

Roerne fra Itaka, 1960

vesla.jpg

Vi bor like ved havet, like ved skjærgården, like ved svabergene, like ved tangen, like ved måkene.

fuglstort.jpg fugl1liten.jpg fuglliten2.jpg

Om sommeren er vi ute med båt, og vi går ofte i land på de blankskurte granittholmene utenfor fastlandet. Så bader vi i salt, friskt vann som legger seg som hvite skjolder på fjellet og på huden når den tørker.

stup.jpg

For å komme på land igjen, må vi kravle oss gjennom et belte av brun og rødbrun tang, og noen ganger tar vi tang i håret og leker at den er en parykk.

kajakkstort.jpg kajakkliten1.jpg kajakkliten2.jpg

Når solen baker, ligger vi rett på det varme, rosa fjellet og går nesten i ett med det. Det var ikke bare da jeg var barn at jeg gjorde det, – jeg gjør det ennå: Stikker ut tungen og lar den klebe seg til det tørre, porøse fjellet. Det smaker litt salt, men mest ingen ting. Hvis jeg så flytter tungen over på armen min, eller kanskje på armen til en annen, så smaker det salt, – veldig salt. Jo flere bad vi har tatt, jo mer salt smaker det.

Jeg leser ikke mye lyrikk, men likevel samler jeg på gode dikt. Og en sjelden gang er det full klaff mellom mine egne opplevelser og forfatterens bilder i ord. Dette diktet av Paal Brekke henter sine bilder rett ut fra mine sommeropplevelser. Og ikke bare mine. Når jeg leser det for elevene, så er de der med en gang. Dette kjenner de igjen.

ligge.jpg

At diktet også minner meg om den gang jeg var ung, bodde på hybel sammen med Thv og måtte vaske håret i en liten håndvask, – se det gjør heller ikke noe. Det er heller ikke noe minus at det er fullt av romantikk, erotikk og humor.

motljus.jpg

11 responses to “Svaberg, salt hud og poesi

  1. jeg har mistet mælet Hege, hvor bor du smukt, og hvor er det smukke stemningsprægede billeder.

  2. Wow andet kan jeg ikke sige. Meget betagende og smukt – jeg må til Norge inden længe 🙂

  3. Det er helt vidunderlige billeder, du illustrerer dine ord – og digtet med. Jeg har også mistet mæglet lige som Lene.

  4. Vidunderlig stemning du får frem med billeder og ord, man kan jo høre mågerne og lugte saltvandet…

  5. Takk, jenter. Bildene forteller historien om den sommeren vi aldri fikk i år. Du er hjertelig velkommen, Catarina, men hadde du kommet i år, ville du aldri fått sett dette. Jeg fotograferte de andre i familien da vi var på holmetur en ettermiddag i juli i fjor. Og det er vakkert der ute. Selv bor jeg i byen, men altså bare noen kilometer fra havet.

  6. Der skulle ha stået stemningsmættet, og jeg nyder stadig lyset, farverne og det hele 🙂

  7. Tilbaketråkk: Lagrene er fulle « Livet leker

  8. Miranda M

    Den tenksten minner meg om meg selv, pga det bilde av den jenta som stor med ansiktet vendt inn mot fjellet! Merker jeg savner Kvernhuset!

  9. Det diktet husker jeg så utrolig godt fra norsktimene dine. Tenker faktisk på det diktet innimellom. 🙂

  10. Tilbaketråkk: 30 grader varmt | Livet leker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s