Category Archives: Forlatte steder

Pompeii, – jeg har venta i over 40 år

Stakkars fyr, han skulle bare visst.

image

Da Vesuv blåste ut i 79 e Kr kom han seg ikke unna, men ble begravet i pimpsten og aske, før noen fant ham og plasserte ham på ei hylle sammen med naboer og venner.

image

Jeg vet ikke når jeg først hørte om Pompeii, men det var da jeg var lita jente, og siden har jeg drømt om å komme dit, – om å komme hit. Jeg er her nå.

image

Jeg kunne selvfølgelig ha vært her for lenge siden, i hvert fall etter at økonomien sluttet å være stram, men det skulle altså ikke være i sommervarmen, og så ble det utsatt og utsatt. Nå er perfekt.

image

Det har vært en fantastisk dag. Vi hadde hørt at store deler av byen er lukket for publikum, og det stemmer, men hjelpes meg så stor den byen er. Det er mer enn nok å se, flere gater å gå enn man rekker på en enkelt dag.

image

Det var akkurat like merkelig og fantastisk å gå der som jeg hadde trodd. Alt er på ordentlig, ekte, og historien suste så jeg fikk dotter i øra.

image

image

De bodde fint disse romerne, i lekre villaer med atrium, soverom og alt de kunne trenge. I atriene spiste de middag og var med venner.

image

Lunsj spiste de ute, på restaurant eller gatekjøkken, og vi så mange av dem, så mange at jeg fikk lyst til å kommersialisere litt der inne i ruinbyen. Hva med å servere mat fra et av disse gatekjøkkenene, en liten pompeiiansk meny for turister?

image

image

Vi har drukket vann der romerne drakk

image

og besøkt både badehus og horehus.

image

image

Horehuset var for øvrig en sørgelig affære, et trangt hus dekorert med erotiske bilder, utstyrt med små båser der jentene kunne møte kunder. Den gesjeften har aldri vært noe å rope hurra for.

image

Vi hadde sikkert hatt glede av å følge en guidet gruppe, men etter et helt liv med interesse for Pompeii, har vi lest så mye om dette samfunnet, at vi valgte å klare oss på egen hånd.

image

Noen ganger tjuvlytta vi på andres guider og oppdaga til vår overraskelse, at når konteksten er så tydelig som her, kan vi til og med forstå litt italiensk, for eksempel at horene brukte svamper dyppet i sitronsaft for å unngå å bli gravide. Akkurat det visste vi fra før, men det var morsomt å høre det på italiensk og skjønne hva som ble sagt.

image

På forum fikk vi høre noe vi ikke visste. Vi lærte om alle templene, og spesielt om Apollontempelet som du ser på bildet over her. Inn der kom bare prestene. Unntaket var en gang i året når det var valg. Da gikk borgerne inn porten til venstre, stemte og så ut porten til høyre.

image

Det som overrasket oss mest var størrelsen på byen, alle gatene, husene, – og alle de fantastisk dekorere veggene. I de rikes huse var til og med trange korridorer malt, og takene fulle av fantastisk stukkatur.

image

Men alle i Pompeii var ikke rike. Her var fattigfolk og slaver også, og kanskje kunne de vist akkurat det mer tydelig. Vet man ikke bedre, kan man fort tenke seg at dette var en lykkens by for alle som levde der.

image

Grafittien på veggene ga litt kontakt med dem som levde i Pompeii. En guide fortalte at fisken med med halefinne som baller, skal forestille en penis, og at en sånn liten fisk er ment å være oppmuntrende: «Kom igjen, vis at du er en mann.» Og det kunne de jammen trenge. Særlig i 79.

image

Nå må jeg gi meg for denne gang. Vi skal ut å spise middag. Egentlig har jeg litt lyst til å dra tilbake i morgen, men jeg vet ikke helt. Kanskje skal vi spare resten til et annet år. Denne søylen har venta på meg i 1935 år, og nå har jeg kyssa den, akkurat som jeg hadde planlagt.

image

Og forresten, Solveig og Steven: Vi fant pizzarestauranten og parkerte der. Takk for tipset.

image

Jeg slutter med «Vokt deg for hunden»-gulvet. Akkurat det rommet var stengt, og det var skiltet med beklagelse. Men mitt lille kamera kommer til over alt. Jeg stakk det gjennom noen sprinkler før jeg åpnet Objektivet, fotografere og trakk inn objektive så kameraet ble lite og kunne lirkes ut mellom sprinklene igjen.

Voila!

image

Når hus får råtne på rot

Vi var og så på et hus i påsken, – bare for moro skyld. Det var Marthes forslag at vi skulle kjøre lenger nord i fylket for å se på et gammelt småbruk med stor tomt, mye skog og beliggenhet ned mot Glomma.

DSC07725

Huset lå der og blinket mellom trærne, og sånn ved første øyekast så det ikke så gæli ut. Formiddagssola lyste opp, men trollskogen som skilte huset fra elva må gjøre det mørkt og utrivelig om ettermiddagen.

???????????????????????????????

Døra var åpen, så vi kunne kikke inn. Ei åpen dør kan lukkes. Verre var det at ett av vinduene var knust. Inne var det fukt over alt, og da vi løftet blikket så vi hva langvarig fukt gjør med maling.

DSC07710

Møbler og aviser fortalte at det ikke er så veldig lenge siden huset var bebodd, men det var nok en god stund før vindusruta ble knust.

???????????????????????????????

De aller fleste hus kan reddes, og det kan nok dette også, – om noen orker. Thv og Marthe tok en kikk opp den bratte trappa til loftet, og det var ingen tvil: Det var råte i etasjeskillene. Når hele bjelkelaget må skiftes, skal du være mer enn alminnelig interessert for å gå igang med et sånt prosjekt.

DSC07711

Over døra hadde noen slått seg til for våren, og det var i hvert fall et lyspunkt.

???????????????????????????????

Det må være lov å bli litt oppgitt. Vi aner ikke hvem som eier huset eller hva de tenker på. Det er bare det at det ikke hadde kostet all verden å holde dette huset noenlunde sunt og friskt. Hadde noen bare sørget for at taket var tett! Da hadde dette vært et godt utgangspunkt for en med lyst og krefter.

???????????????????????????????

Rundt om på området så vi gamle, vakre stengjerder, – mange delvis sammenrast. Her har det vært ryddet til åker en gang i tiden. Ei ile så ut til å være i bruk. Den var renset og ei grøft førte vannet ned i en bekk.

???????????????????????????????

Vi så også rester etter nedraste hus. Nede i skogen lå den gamle utløa, fullstendig sammenrast.

???????????????????????????????

Selv om husets tilstand var nedslående, fikk vi oss en fin tur. Været var strålende og hvitveisen blomstret over alt.

DSC07720

Varme kinn og kalde føtter

Før naboene hadde fått opp flagga på nasjonaldagen, var vi langt nede i Sverige. Vi hadde planer for dagen, nemlig. Naboen skulle besøkes, et hus besiktiges, et nytt IKEA-Uddevalla besøkes, – og vi rakk det alt sammen.

Men det var varmt. Veldig varmt!

???????????????????????????????

Vanligvis tar vi taket av de små bilene våre i overgangen mars – april, men 2013 ble det året våren ikke kom før i mai. Skjønt vår og vår, – 24 grader i skyggen er vel mer for sommer å regne. I løpet av dagen ble jeg rett og slett rød i kinna. De kom jo så brått disse solstrålene, og jeg hadde nesten glemt hvordan de smakte. Hjemme tok vi av taket på vår Lille Røde før vi dro, – og nå fikk naboens Lille Lekre også kjenne på sommmeren.

???????????????????????????????

I mange år har vi besøkt naboene våre nede på torpet i Sverige, og vi blir bare mer og mer begeistra for hele området. I samme bygd ligger det et hus jeg har blitt håpløst forelska i. Hver gang vi har vært der nede, sommer som vinter, har jeg rusla bort for å se på dette huset, ta bilder nyte stemninga og drømme meg bort. Nå vurderes huset solgt, og ved hjelp av naboene, fikk vi endelig se det innvendig.

doors

Det verste som kan skje et hus som står tomt i årevis, er at det begynner å regne inn. Det nest verste er fornyingsiver, nye vinduer og 50 – eller 70-tallsmodernisering. Her hadde ingen ting skjedd. Innvendig var huset tørt og fint, og lukten viste at det var et sunt hus, foreløpig. Riktig nok var det ikke umiddelbart beboelig. Det innlagte vannet fra brønnen var sårbart, og foreløpig var det utedo, men med et stort hus og kreative hoder, kan sånt ordnes; og ellers handlet det for det meste om rengjøring, maling og tapetsering, – og litt vindusskraping og ditto maling, ikke noe avskrekkende, med andre ord. Det kan bli en perle, intet mindre. Innvendig var det innholdsrikt med mange soverom, stort kjøkken, spiskammers og alt til drømmem medhørende. Likevel fikk Thv litt kalde føtter. Han tok seg en tur ned i krypkjelleren, og der var det fukt, ganske mye fukt. Plater hadde løsnet, og han var ikke helt sikker på hvor mye som måtte gjøres. Heller ikke det var veldig avskrekkende, men skulle vi ende opp med dette huset, vil det endre livet vårt i ganske stor grad. Selv om vi føler oss økonomisk velstående, har vi fortsatt bare våre to lærerlønninger. Det betyr at det meste som skal gjøres, må gjøres av oss to.

DSC03596

Man kan jo lure på hvorfor vi i det hele tatt vurderer å kjøpe et hus til. Vi har allerede to store trehus, det ene gammelt og krevende. Står vi ikke nok på stiger med malerkost i hånda? Det handler om så mye. For det første liker vi å ha noen felles prosjekter, og dette prosjektet skulle handle om neste fase i livet, den fasen da vi glir over i penjonisttilværelsen. Hva skal vi bruke tida vår på framover? Selv om vi er født late begge to, liker vi å fordele latskapen i kladder, og mellom sofastundene vil vi helst jobbe, jobbe med noe morsomt. Når vi har noe nytt å jobbe mot, et felles prosjekt, noe som driver oss i vei – da har vi det som finest. Det er en viktig erkjennelse i parforholdet. Det er nok av eksempler på folk som ble skilt, fordi de ikke hadde definert hva de ville med livene sine.

Det er fint i Sør-Sverige. Varmt innlandsklima, vakre, små byer på rekke og rad, åker og eng, slott og gårder, – og et torp med glassveranda og gammeldags idyll. Likevel er føttene litt kaldere enn da vi dro nedover. Det er når drømmen kan bli en realitet at realismen må inn, og der er vi nå.

Og mens vi tenker og prater, maler vi en vegg her på hytta.

???????????????????????????????

Finnskogen, fjerde del. Et forlatt hjem.

Hjelpes meg, de var digre disse Finn – skogene. Makan! Mil på mil på mil med skog. Noen ganger er man dypt inne i dem, andre ganger kommer man litt opp i høyden og kan se utover uendelige tretopper. Når vi kom inn mellom trærne, åpnet det seg lysninger med hus både her og der, og over alt vinket og hilste folk på oss. Det er jo hyggelig.

lama

Vi møtte ikke så veldig mange mennesker, men jeg la merke til at absolutt alle menn jeg så hadde på seg turtøy eller arbeidstøy, – og så hadde de kniv i beltet.

???????????????????????????????

Det fine været fra lørdag forsvant utpå søndagen. Heldigvis regnet det ikke, men det var surt, og da vi skulle spise lunsj var det flott å finne en gapahuk langt der inne i ødemarka. Den ligger nok langs en eller annen merka led. Dem er det flere av, og alle er til fri avbenyttelse, akkurat som koia vi var i dagen før. Jeg tenker på alle med kombinasjonen små barn og dårlig økonomi. Riktig nok må man ha en bil for å komme hit, men har man det, er det meste gjort. Her kan man slå seg ned i vannkanten, lage bål, rulle ut soveposene, ta seg et bad og nyte livet uten at det koster en krone. Tenk å komme hit en varm sommerdag!

???????????????????????????????

Jeg var tidlig oppe på søndag, like over klokka seks vandret Hanna og jeg ut i Svullrya. Vi ruslet over veien og inn på kirkegården. Jeg vet at mange ikke liker at man tar med hunder på kirkegården, men så tidlig på morgenen var det bare en hakkespett som så oss. Jeg så og hørte i hvert fall den.

???????????????????????????????

Marthe har nettopp kjøpt seg en metalldetektor, og den ville vi prøve. I lia ved et vann fant vi et forlatt lite bruk. Alle bygningene sto for fall, og skogen var i ferd med å spise opp hele stasen.

???????????????????????????????Skogfinn???????????????????????????????

Metalldetektoren gikk nærmest bananas da vi prøvde den utenfor og rundt huset, men det hjalp så lite. Da vi forsøkte å grave, kom vi ikke mer enn noen centimeter ned i bakken, før vi ble stoppet av iskald, hard tele. Det får bli en annen gang at vi graver etter gamle spiker og andre skatter fra fortiden.

???????????????????????????????

Dette var min første, men neppe siste tur til Finnskogen. Likevel ligger området såpass langt borte fra vår allfarvei, at det helt sikkert kommer til å gå både vinter og vår før vi kommer tilbake. Kanskje ender Marthe en gang opp med et hus langt inne i en skog, og da kan det jo hende det bli flere turer.

???????????????????????????????

Forfalne hus, fantastiske hus – Jurmala

Hvis man skal sammenfatte Juramlas historie veldig, veldig kort, – så handler den om kurbad og overklasse: gammel, russisk overklasse. Siden byen hadde sin blomstringstid rett etter århundreskiftet er mange av husa i jugendstil. De aller fleste er bygd i tre, men vi forstår at det er mer fasjonabelt med mur. Flere av trehusa er nemlig snekret og malt på en måte som skal illudere murpuss.

Vi leide sykler og fartet fra den ene enden av byen til den andre, og jeg vet ikke hvor mange hundre hus vi så. Mange fikk plass i kameraet, og noen skal du få se nå.

Ett karakteristisk trekk ved husa er at de har tårn. Når store hus har tårn, ser det helt naturlig ut. Da blir det liksom litt sånn slott. Når huset er bitte lite, får det et slags komisk skjær over seg.

Det mest karakteristiske med husa i Jurmala er dessverre ikke at de har tårn, – men at de er forfalne. Jeg kan ikke si akkurat hvor mange hus det dreier seg om, men minst 10 % av husa ligger der ensomme og forlatte.

Noen er store og ser ut som de ultimate spøkelsesslott. Andre er mindre og mer beskjedne.

Jeg ville så gjerne lure meg inn i ett av dem, men det gikk rett og slett ikke. De fleste var godt gjerdet inn, og alle var forsvarlig låst.

Vi forhørte oss selvfølgelig om fenomenet, og fikk høre at eiendomsbesitterne venter på høye priser. I min naivitet tenkte jeg at man kunne få et sånt hus for noen hundre tusen kroner. I beregningen tok jeg da med prisnivået i Latvia spesielt, prisnivået på sommerhus i Sverige generelt og så tenkte jeg meg en pris. Den var feil. Et falleferdig hus i Jurmala koster fort innunder to millioner kroner.

Det er synd for oss. Nordmenn kjøper sommerhus i Sverige, Frankrike, Italia og Spania. Hvorfor ikke i Latvia? Denne arkitekturen, de store hagene, stranda, prisnivået, Riga – alt burde appellere til nordmenn. Disse husa er som skapt for sommerliv: Hager til sommerfestene, nærhet til stranda, nyskura gulv for små barneføtter – alt det vi forbinder med sommerferie.

Men ting er på gang, og over alt ser og hører man håndtverkere som jobber. Huset ovenfor her ble renovert sammen med nabohuset. Dette er det fortsatt mye igjen på, men nabohuset var ferdig og aldeles nydelig. Det er det du ser under her.

Det ble ikke akkurat spart på bygningsmaterialene, og jeg tror det er første gang i mitt liv jeg har sett et stort privathus med et nyslått kobbertak. Nesten alle husa i Jurmala har plat beslått med zink eller kobber, og det er nok disse taka som har reddet livet på disse husa.

Vi så også mange hus som var til salgs, – små, vakre hus i nydelige hager. Prisen vet vi lite om, – vi leser verken latvisk eller russisk.

Vi syntes kanskje noen av huset var i overkant friserte. Noe av sjarmen med sånne gamle trehus er jo det frodige, snekkergleder, tårn, hager med masse peoner og roser og syriner. Mange av de nyrenoverte husa hadde litt for rette kanter, litt for velstelte plener og litt for få blomster. Vi ble fortalt at de fleste av dem er eid av nyrike russere, og at de har sansen for nettopp orden og ryddighet, – i hagen altså, – ikke i økonomien.

Mange av husa har vært i samme families eie i generasjoner, og det var mer enn en gammel dame som ruslet rundt og luket i bedda sine.

Dagen ble avsluttet med en sykkeltur på stranda. Det kan man nemlig i Jurmala. Sanden er hard og fin ut mot vannet, og det er ikke noe problem å kjøre sykkel, – eller bil for den saks skyld.

Og selv om vi dro på stranda, betydde ikke det at vi tok farvel med vakre trehus. Der ligger nemlig de gamle kurbadene, – og de er heller ikke så verst.

Nedfalls

Over alt ser vi forlatte hus og gårder. De ligger midt inne i byen, langs veien, vegg i vegg med nyoppussede hus her i Jurmala og midt inne i de store skogene.

Først så det ut som om denne gården hadde blitt forlatt for lenge, lenge siden. Husene var i ferd med å falle helt sammen, og det var ikke tegn til aktivitet. Men det var utenpå. Da vi gikk inn i bolighuset fant vi masse rester etter dem som sist var der. Tomme hermetikkbokser og kaffeglass, møbler og redskaper, – og slitte arbeidsklær som hang på knagger i gangen. Dro de så fort at de ikke fikk med seg tøyet sitt?

Bygningene var stort sett bygd i laftet tømmer, og de ligner ikke så rent lite på tilsvarende forlatte hus hjemme i Norge. Utenfor blomstret sjasmin og en og annen hageplante, bevis for at noen en gang har bodde her og forsøkt å gjøre det hyggelig rundt seg.

Nå var det tomt og stille, og snart tar naturen over.

Alle veier fører til Ferie

Vanligvis når vi skal til Gøteborg eller København eller deromkring, raser vi nedover E6 for å komme fram så fort som mulig. I går gjorde vi det annerledes. Vi hadde god tid, og for å få skikkelig feriefølelse, snirklet vi oss gjennom landskapet sør for Vänern i Sverige. Det er det mest idylliske området jeg kan tenke meg, og i går var været på vår side og gjorde det til en utrolig deilig kjøretur.

Vanligvis bruker vi noe under tre timer fra Fredrikstad til Gøteborg. I går tok det åtte. Vi somla med andre ord. Men hva skal man gjøre når det dufter jasmin langs veien, grusen knastrer under bilhjulene og sola steker fra skyfri himmel? Man stopper bilen, går ut, kikker litt her, lukter litt der og roper åh hver gang man ser et rådyr i åkeren.

Og så er det et heft med alle disse vakre torpa og gårdene som denne delen av Sverige er full av. De må ha en velutviklet estetisk sans de som bor her. Det er så ryddig og pent over alt, og velstelt som om de venta besøk av et interiørmagasin hvert øyeblikk. I stedet var det bare Thv og jeg som kom forbi.

Om jeg fant noen forlatte steder å snoke i? Pussig du skulle spørre om akkurat det. Selvfølgelig fant jeg et hus, – et gammelt ishus, faktisk. Senere hadde det vært brukt som hønsehus, lager og til slutt var sprekkene i veggene blitt så store at de bare egnet seg som hvile for et lite fuglerede.

Selv om Thv og jeg for det meste har de samme preferansene, så hender det også ta de spriker litt. Åh, – se på det torpet, roper jeg. Åh, – se på det bilvraket, ropet Thv, og vips så har han stoppet bilen utenfor noe som jeg aldri ville registrert på egen hånd. Der er det bilvrak av alle slag, gamle og nye, – og jammen fant han ikke en garasje full av Cadilacker, Forder fra 1949 og 2CVer under nennsom restaurering. Og da jeg tømte kameraet mitt om kvelden, hadde jammen en guttunge på en steilende moped sneket seg med. Hvor kom han fra?

Men mest av alt besto gårsdagen av roser og idyll. Og så godt som de lukter, sånne gamle roser.

Vi kom fram til Gøteborg til slutt, sultne og fornøyde. Da vi bestilte fergebiletten for et par dager siden, oppdaget vi at man fikk halv pris på middagsbuffet ombord om man forhåndsbestilte, så da gjorde vi vel det. Og etterpå spilte vi Ludo.

Vi er på tur,- endelig er det ferie. Det er lenge siden vi har vårt på sånn bilferie som dette: Ut i det blå uten noe helt klart mål. Kanskje drar vi hit, kanskje drar vi dit. I baksetet har vi kjølebaggen, mat og klær, så vi er ikke avhengige av noen. Og vi sov godt i sengene på vandrerhjemmet i natt.