Pompeii, – jeg har venta i over 40 år

Stakkars fyr, han skulle bare visst.

Da Vesuv blåste ut i 79 e Kr kom han seg ikke unna, men ble begravet i pimpsten og aske, før noen fant ham og plasserte ham på ei hylle sammen med naboer og venner.

Jeg vet ikke når jeg først hørte om Pompeii, men det var da jeg var lita jente, og siden har jeg drømt om å komme dit, – om å komme hit. Jeg er her nå.

Jeg kunne selvfølgelig ha vært her for lenge siden, i hvert fall etter at økonomien sluttet å være stram, men det skulle altså ikke være i sommervarmen, og så ble det utsatt og utsatt. Nå er perfekt.

Det har vært en fantastisk dag. Vi hadde hørt at store deler av byen er lukket for publikum, og det stemmer, men hjelpes meg så stor den byen er. Det er mer enn nok å se, flere gater å gå enn man rekker på en enkelt dag.

Det var akkurat like merkelig og fantastisk å gå der som jeg hadde trodd. Alt er på ordentlig, ekte, og historien suste så jeg fikk dotter i øra.

De bodde fint disse romerne, i lekre villaer med atrium, soverom og alt de kunne trenge. I atriene spiste de middag og var med venner.

Lunsj spiste de ute, på restaurant eller gatekjøkken, og vi så mange av dem, så mange at jeg fikk lyst til å kommersialisere litt der inne i ruinbyen. Hva med å servere mat fra et av disse gatekjøkkenene, en liten pompeiiansk meny for turister?

Vi har drukket vann der romerne drakk

og besøkt både badehus og horehus.

Horehuset var for øvrig en sørgelig affære, et trangt hus dekorert med erotiske bilder, utstyrt med små båser der jentene kunne møte kunder. Den gesjeften har aldri vært noe å rope hurra for.

Vi hadde sikkert hatt glede av å følge en guidet gruppe, men etter et helt liv med interesse for Pompeii, har vi lest så mye om dette samfunnet, at vi valgte å klare oss på egen hånd.

Noen ganger tjuvlytta vi på andres guider og oppdaga til vår overraskelse, at når konteksten er så tydelig som her, kan vi til og med forstå litt italiensk, for eksempel at horene brukte svamper dyppet i sitronsaft for å unngå å bli gravide. Akkurat det visste vi fra før, men det var morsomt å høre det på italiensk og skjønne hva som ble sagt.

På forum fikk vi høre noe vi ikke visste. Vi lærte om alle templene, og spesielt om Apollontempelet som du ser på bildet over her. Inn der kom bare prestene. Unntaket var en gang i året når det var valg. Da gikk borgerne inn porten til venstre, stemte og så ut porten til høyre.

Det som overrasket oss mest var størrelsen på byen, alle gatene, husene, – og alle de fantastisk dekorere veggene. I de rikes huse var til og med trange korridorer malt, og takene fulle av fantastisk stukkatur.

Men alle i Pompeii var ikke rike. Her var fattigfolk og slaver også, og kanskje kunne de vist akkurat det mer tydelig. Vet man ikke bedre, kan man fort tenke seg at dette var en lykkens by for alle som levde der.

Grafittien på veggene ga litt kontakt med dem som levde i Pompeii. En guide fortalte at fisken med med halefinne som baller, skal forestille en penis, og at en sånn liten fisk er ment å være oppmuntrende: «Kom igjen, vis at du er en mann.» Og det kunne de jammen trenge. Særlig i 79.

Nå må jeg gi meg for denne gang. Vi skal ut å spise middag. Egentlig har jeg litt lyst til å dra tilbake i morgen, men jeg vet ikke helt. Kanskje skal vi spare resten til et annet år. Denne søylen har venta på meg i 1935 år, og nå har jeg kyssa den, akkurat som jeg hadde planlagt.

Og forresten, Solveig og Steven: Vi fant pizzarestauranten og parkerte der. Takk for tipset.

Jeg slutter med «Vokt deg for hunden»-gulvet. Akkurat det rommet var stengt, og det var skiltet med beklagelse. Men mitt lille kamera kommer til over alt. Jeg stakk det gjennom noen sprinkler før jeg åpnet Objektivet, fotografere og trakk inn objektive så kameraet ble lite og kunne lirkes ut mellom sprinklene igjen.

Voila!

Når hus får råtne på rot

Vi var og så på et hus i påsken, – bare for moro skyld. Det var Marthes forslag at vi skulle kjøre lenger nord i fylket for å se på et gammelt småbruk med stor tomt, mye skog og beliggenhet ned mot Glomma.

Huset lå der og blinket mellom trærne, og sånn ved første øyekast så det ikke så gæli ut. Formiddagssola lyste opp, men trollskogen som skilte huset fra elva må gjøre det mørkt og utrivelig om ettermiddagen.

Døra var åpen, så vi kunne kikke inn. Ei åpen dør kan lukkes. Verre var det at ett av vinduene var knust. Inne var det fukt over alt, og da vi løftet blikket så vi hva langvarig fukt gjør med maling.

Møbler og aviser fortalte at det ikke er så veldig lenge siden huset var bebodd, men det var nok en god stund før vindusruta ble knust.

De aller fleste hus kan reddes, og det kan nok dette også, – om noen orker. Thv og Marthe tok en kikk opp den bratte trappa til loftet, og det var ingen tvil: Det var råte i etasjeskillene. Når hele bjelkelaget må skiftes, skal du være mer enn alminnelig interessert for å gå igang med et sånt prosjekt.

Over døra hadde noen slått seg til for våren, og det var i hvert fall et lyspunkt.

Det må være lov å bli litt oppgitt. Vi aner ikke hvem som eier huset eller hva de tenker på. Det er bare det at det ikke hadde kostet all verden å holde dette huset noenlunde sunt og friskt. Hadde noen bare sørget for at taket var tett! Da hadde dette vært et godt utgangspunkt for en med lyst og krefter.

Rundt om på området så vi gamle, vakre stengjerder, – mange delvis sammenrast. Her har det vært ryddet til åker en gang i tiden. Ei ile så ut til å være i bruk. Den var renset og ei grøft førte vannet ned i en bekk.

Vi så også rester etter nedraste hus. Nede i skogen lå den gamle utløa, fullstendig sammenrast.

Selv om husets tilstand var nedslående, fikk vi oss en fin tur. Været var strålende og hvitveisen blomstret over alt.

Varme kinn og kalde føtter

Før naboene hadde fått opp flagga på nasjonaldagen, var vi langt nede i Sverige. Vi hadde planer for dagen, nemlig. Naboen skulle besøkes, et hus besiktiges, et nytt IKEA-Uddevalla besøkes, – og vi rakk det alt sammen.

Men det var varmt. Veldig varmt!

Vanligvis tar vi taket av de små bilene våre i overgangen mars – april, men 2013 ble det året våren ikke kom før i mai. Skjønt vår og vår, – 24 grader i skyggen er vel mer for sommer å regne. I løpet av dagen ble jeg rett og slett rød i kinna. De kom jo så brått disse solstrålene, og jeg hadde nesten glemt hvordan de smakte. Hjemme tok vi av taket på vår Lille Røde før vi dro, – og nå fikk naboens Lille Lekre også kjenne på sommmeren.

I mange år har vi besøkt naboene våre nede på torpet i Sverige, og vi blir bare mer og mer begeistra for hele området. I samme bygd ligger det et hus jeg har blitt håpløst forelska i. Hver gang vi har vært der nede, sommer som vinter, har jeg rusla bort for å se på dette huset, ta bilder nyte stemninga og drømme meg bort. Nå vurderes huset solgt, og ved hjelp av naboene, fikk vi endelig se det innvendig.

Det verste som kan skje et hus som står tomt i årevis, er at det begynner å regne inn. Det nest verste er fornyingsiver, nye vinduer og 50 – eller 70-tallsmodernisering. Her hadde ingen ting skjedd. Innvendig var huset tørt og fint, og lukten viste at det var et sunt hus, foreløpig. Riktig nok var det ikke umiddelbart beboelig. Det innlagte vannet fra brønnen var sårbart, og foreløpig var det utedo, men med et stort hus og kreative hoder, kan sånt ordnes; og ellers handlet det for det meste om rengjøring, maling og tapetsering, – og litt vindusskraping og ditto maling, ikke noe avskrekkende, med andre ord. Det kan bli en perle, intet mindre. Innvendig var det innholdsrikt med mange soverom, stort kjøkken, spiskammers og alt til drømmem medhørende. Likevel fikk Thv litt kalde føtter. Han tok seg en tur ned i krypkjelleren, og der var det fukt, ganske mye fukt. Plater hadde løsnet, og han var ikke helt sikker på hvor mye som måtte gjøres. Heller ikke det var veldig avskrekkende, men skulle vi ende opp med dette huset, vil det endre livet vårt i ganske stor grad. Selv om vi føler oss økonomisk velstående, har vi fortsatt bare våre to lærerlønninger. Det betyr at det meste som skal gjøres, må gjøres av oss to.

Man kan jo lure på hvorfor vi i det hele tatt vurderer å kjøpe et hus til. Vi har allerede to store trehus, det ene gammelt og krevende. Står vi ikke nok på stiger med malerkost i hånda? Det handler om så mye. For det første liker vi å ha noen felles prosjekter, og dette prosjektet skulle handle om neste fase i livet, den fasen da vi glir over i penjonisttilværelsen. Hva skal vi bruke tida vår på framover? Selv om vi er født late begge to, liker vi å fordele latskapen i kladder, og mellom sofastundene vil vi helst jobbe, jobbe med noe morsomt. Når vi har noe nytt å jobbe mot, et felles prosjekt, noe som driver oss i vei – da har vi det som finest. Det er en viktig erkjennelse i parforholdet. Det er nok av eksempler på folk som ble skilt, fordi de ikke hadde definert hva de ville med livene sine.

Det er fint i Sør-Sverige. Varmt innlandsklima, vakre, små byer på rekke og rad, åker og eng, slott og gårder, – og et torp med glassveranda og gammeldags idyll. Likevel er føttene litt kaldere enn da vi dro nedover. Det er når drømmen kan bli en realitet at realismen må inn, og der er vi nå.

Og mens vi tenker og prater, maler vi en vegg her på hytta.

Finnskogen, fjerde del. Et forlatt hjem.

Hjelpes meg, de var digre disse Finn – skogene. Makan! Mil på mil på mil med skog. Noen ganger er man dypt inne i dem, andre ganger kommer man litt opp i høyden og kan se utover uendelige tretopper. Når vi kom inn mellom trærne, åpnet det seg lysninger med hus både her og der, og over alt vinket og hilste folk på oss. Det er jo hyggelig.

Vi møtte ikke så veldig mange mennesker, men jeg la merke til at absolutt alle menn jeg så hadde på seg turtøy eller arbeidstøy, – og så hadde de kniv i beltet.

Det fine været fra lørdag forsvant utpå søndagen. Heldigvis regnet det ikke, men det var surt, og da vi skulle spise lunsj var det flott å finne en gapahuk langt der inne i ødemarka. Den ligger nok langs en eller annen merka led. Dem er det flere av, og alle er til fri avbenyttelse, akkurat som koia vi var i dagen før. Jeg tenker på alle med kombinasjonen små barn og dårlig økonomi. Riktig nok må man ha en bil for å komme hit, men har man det, er det meste gjort. Her kan man slå seg ned i vannkanten, lage bål, rulle ut soveposene, ta seg et bad og nyte livet uten at det koster en krone. Tenk å komme hit en varm sommerdag!

Jeg var tidlig oppe på søndag, like over klokka seks vandret Hanna og jeg ut i Svullrya. Vi ruslet over veien og inn på kirkegården. Jeg vet at mange ikke liker at man tar med hunder på kirkegården, men så tidlig på morgenen var det bare en hakkespett som så oss. Jeg så og hørte i hvert fall den.

Marthe har nettopp kjøpt seg en metalldetektor, og den ville vi prøve. I lia ved et vann fant vi et forlatt lite bruk. Alle bygningene sto for fall, og skogen var i ferd med å spise opp hele stasen.

Metalldetektoren gikk nærmest bananas da vi prøvde den utenfor og rundt huset, men det hjalp så lite. Da vi forsøkte å grave, kom vi ikke mer enn noen centimeter ned i bakken, før vi ble stoppet av iskald, hard tele. Det får bli en annen gang at vi graver etter gamle spiker og andre skatter fra fortiden.

Dette var min første, men neppe siste tur til Finnskogen. Likevel ligger området såpass langt borte fra vår allfarvei, at det helt sikkert kommer til å gå både vinter og vår før vi kommer tilbake. Kanskje ender Marthe en gang opp med et hus langt inne i en skog, og da kan det jo hende det bli flere turer.

Forfalne hus, fantastiske hus – Jurmala

Hvis man skal sammenfatte Juramlas historie veldig, veldig kort, – så handler den om kurbad og overklasse: gammel, russisk overklasse. Siden byen hadde sin blomstringstid rett etter århundreskiftet er mange av husa i jugendstil. De aller fleste er bygd i tre, men vi forstår at det er mer fasjonabelt med mur. Flere av trehusa er nemlig snekret og malt på en måte som skal illudere murpuss.

Vi leide sykler og fartet fra den ene enden av byen til den andre, og jeg vet ikke hvor mange hundre hus vi så. Mange fikk plass i kameraet, og noen skal du få se nå.

Ett karakteristisk trekk ved husa er at de har tårn. Når store hus har tårn, ser det helt naturlig ut. Da blir det liksom litt sånn slott. Når huset er bitte lite, får det et slags komisk skjær over seg.

Det mest karakteristiske med husa i Jurmala er dessverre ikke at de har tårn, – men at de er forfalne. Jeg kan ikke si akkurat hvor mange hus det dreier seg om, men minst 10 % av husa ligger der ensomme og forlatte.

Noen er store og ser ut som de ultimate spøkelsesslott. Andre er mindre og mer beskjedne.

Jeg ville så gjerne lure meg inn i ett av dem, men det gikk rett og slett ikke. De fleste var godt gjerdet inn, og alle var forsvarlig låst.

Vi forhørte oss selvfølgelig om fenomenet, og fikk høre at eiendomsbesitterne venter på høye priser. I min naivitet tenkte jeg at man kunne få et sånt hus for noen hundre tusen kroner. I beregningen tok jeg da med prisnivået i Latvia spesielt, prisnivået på sommerhus i Sverige generelt og så tenkte jeg meg en pris. Den var feil. Et falleferdig hus i Jurmala koster fort innunder to millioner kroner.

Det er synd for oss. Nordmenn kjøper sommerhus i Sverige, Frankrike, Italia og Spania. Hvorfor ikke i Latvia? Denne arkitekturen, de store hagene, stranda, prisnivået, Riga – alt burde appellere til nordmenn. Disse husa er som skapt for sommerliv: Hager til sommerfestene, nærhet til stranda, nyskura gulv for små barneføtter – alt det vi forbinder med sommerferie.

Men ting er på gang, og over alt ser og hører man håndtverkere som jobber. Huset ovenfor her ble renovert sammen med nabohuset. Dette er det fortsatt mye igjen på, men nabohuset var ferdig og aldeles nydelig. Det er det du ser under her.

Det ble ikke akkurat spart på bygningsmaterialene, og jeg tror det er første gang i mitt liv jeg har sett et stort privathus med et nyslått kobbertak. Nesten alle husa i Jurmala har plat beslått med zink eller kobber, og det er nok disse taka som har reddet livet på disse husa.

Vi så også mange hus som var til salgs, – små, vakre hus i nydelige hager. Prisen vet vi lite om, – vi leser verken latvisk eller russisk.

Vi syntes kanskje noen av huset var i overkant friserte. Noe av sjarmen med sånne gamle trehus er jo det frodige, snekkergleder, tårn, hager med masse peoner og roser og syriner. Mange av de nyrenoverte husa hadde litt for rette kanter, litt for velstelte plener og litt for få blomster. Vi ble fortalt at de fleste av dem er eid av nyrike russere, og at de har sansen for nettopp orden og ryddighet, – i hagen altså, – ikke i økonomien.

Mange av husa har vært i samme families eie i generasjoner, og det var mer enn en gammel dame som ruslet rundt og luket i bedda sine.

Dagen ble avsluttet med en sykkeltur på stranda. Det kan man nemlig i Jurmala. Sanden er hard og fin ut mot vannet, og det er ikke noe problem å kjøre sykkel, – eller bil for den saks skyld.

Og selv om vi dro på stranda, betydde ikke det at vi tok farvel med vakre trehus. Der ligger nemlig de gamle kurbadene, – og de er heller ikke så verst.

Nedfalls

Over alt ser vi forlatte hus og gårder. De ligger midt inne i byen, langs veien, vegg i vegg med nyoppussede hus her i Jurmala og midt inne i de store skogene.

Først så det ut som om denne gården hadde blitt forlatt for lenge, lenge siden. Husene var i ferd med å falle helt sammen, og det var ikke tegn til aktivitet. Men det var utenpå. Da vi gikk inn i bolighuset fant vi masse rester etter dem som sist var der. Tomme hermetikkbokser og kaffeglass, møbler og redskaper, – og slitte arbeidsklær som hang på knagger i gangen. Dro de så fort at de ikke fikk med seg tøyet sitt?

Bygningene var stort sett bygd i laftet tømmer, og de ligner ikke så rent lite på tilsvarende forlatte hus hjemme i Norge. Utenfor blomstret sjasmin og en og annen hageplante, bevis for at noen en gang har bodde her og forsøkt å gjøre det hyggelig rundt seg.

Nå var det tomt og stille, og snart tar naturen over.

Alle veier fører til Ferie

Vanligvis når vi skal til Gøteborg eller København eller deromkring, raser vi nedover E6 for å komme fram så fort som mulig. I går gjorde vi det annerledes. Vi hadde god tid, og for å få skikkelig feriefølelse, snirklet vi oss gjennom landskapet sør for Vänern i Sverige. Det er det mest idylliske området jeg kan tenke meg, og i går var været på vår side og gjorde det til en utrolig deilig kjøretur.

Vanligvis bruker vi noe under tre timer fra Fredrikstad til Gøteborg. I går tok det åtte. Vi somla med andre ord. Men hva skal man gjøre når det dufter jasmin langs veien, grusen knastrer under bilhjulene og sola steker fra skyfri himmel? Man stopper bilen, går ut, kikker litt her, lukter litt der og roper åh hver gang man ser et rådyr i åkeren.

Og så er det et heft med alle disse vakre torpa og gårdene som denne delen av Sverige er full av. De må ha en velutviklet estetisk sans de som bor her. Det er så ryddig og pent over alt, og velstelt som om de venta besøk av et interiørmagasin hvert øyeblikk. I stedet var det bare Thv og jeg som kom forbi.

Om jeg fant noen forlatte steder å snoke i? Pussig du skulle spørre om akkurat det. Selvfølgelig fant jeg et hus, – et gammelt ishus, faktisk. Senere hadde det vært brukt som hønsehus, lager og til slutt var sprekkene i veggene blitt så store at de bare egnet seg som hvile for et lite fuglerede.

Selv om Thv og jeg for det meste har de samme preferansene, så hender det også ta de spriker litt. Åh, – se på det torpet, roper jeg. Åh, – se på det bilvraket, ropet Thv, og vips så har han stoppet bilen utenfor noe som jeg aldri ville registrert på egen hånd. Der er det bilvrak av alle slag, gamle og nye, – og jammen fant han ikke en garasje full av Cadilacker, Forder fra 1949 og 2CVer under nennsom restaurering. Og da jeg tømte kameraet mitt om kvelden, hadde jammen en guttunge på en steilende moped sneket seg med. Hvor kom han fra?

Men mest av alt besto gårsdagen av roser og idyll. Og så godt som de lukter, sånne gamle roser.

Vi kom fram til Gøteborg til slutt, sultne og fornøyde. Da vi bestilte fergebiletten for et par dager siden, oppdaget vi at man fikk halv pris på middagsbuffet ombord om man forhåndsbestilte, så da gjorde vi vel det. Og etterpå spilte vi Ludo.

Vi er på tur,- endelig er det ferie. Det er lenge siden vi har vårt på sånn bilferie som dette: Ut i det blå uten noe helt klart mål. Kanskje drar vi hit, kanskje drar vi dit. I baksetet har vi kjølebaggen, mat og klær, så vi er ikke avhengige av noen. Og vi sov godt i sengene på vandrerhjemmet i natt.

De sier Gustaf Nilssons hus er reddet

Et par ganger i året har vi vägarna förbi et gammelt, vakkert hus på den svenske siden av grensen. Huset hadde stått tomt i mange, mange år da vi i fjor sommer våget oss til å stoppe bilen for å ta en kikk på det. Stilen forteller at huset sannsynligvis er bygd en gang på 1920-tallet, og hvis mine informanter har rett, ble det først bygd som tollstasjon. På slutten av 1950-tallet ble det visst solgt til en Olle Svensson. Alt dette har jeg snappet opp i telefonsamtaler med folk som bor i nærheten, men jeg er slett ikke sikker på at de husker riktig.

Hvem som har bygd huset vet vi godt. Det er Gustaf Nilsson, – sønn av Nils og Maja Katarina Gabrielsson. Han skal ha vært en meget dyktig snekker. I bygdeboka finner vi et bilde av ham og kona Ottilie. Gustaf ble født i 1885 og døde i 1952.

Byggmester Nilsson bygde flere hus, og noen av dem står i området ennå. Dette bygde han til seg selv, og bildet er tatt en gang på 1930-tallet. Jeg kjenner igjen de flotte solvinduene fra det huset jeg har hatt et øye til. En gang skal jeg dra for å se på dette huset også:

Noe av det vakreste på det huset jeg skal fortelle om i dag, er glassverandaen. Den ligger ut mot veien med en bred granittrapp foran. Restene av maling forteller at den en gang har vært hvit og lyseblå. Vindusrutene er skåret til så de danner ser ut som halve soler over døren, og hvert glass er slipt i et lekkert mønster.

Men akk så forfallent det er.

Da vi ruslet rundt huset, kunne vi se nærmere på alt. Den flotte granittmuren:

Vinduene:

Når et hus blir stående helt alene, begynner naturen raskt å ta over. Trærne i skogen kryper nærmere og nærmere huset, og til slutt står de og lener seg til veggene. Godt for trærne, men absolutt ikke bra for panelen.

Da vi stanset for å se nærmere på huset denne sommerdagen i fjor sommer, hadde vi ingen planer om å gå inn i det. Men som så ofte med disse forlatte husene, sto dette også ulåst, og vi lot oss friste til å gå innenfor. Ikke bare var døra ulåst, – den sto vidåpen for vær og vind. Inne ble det klart at noen hadde påbegynt et restaureringsarbeide for lenge siden. Gulvet i kjøkkenet var brutt opp, og vi kunne se ned i kjelleren. I stua lå ruller med isolasjonmateriale klart til å brukes.

Glassverandaen kom enda bedre til sin rett fra innsiden. Lyset ble silt på en skjær måte gjennom de slepne glassene, – og la man godviljen til kunne man glemme at rommene ellers var i stort forfall.

Det gir en merkelig følelse å gå rundt i et sånt forlatt hus. Særlig er spor etter dem som har bodd der med på å skape stemning. Jeg måtte tenke på hvem det nå kunne ha vært som en gang hengte opp disse lyse, fine gardinene som kler huset så godt.

Selv om noen tydeligvis hadde gjort et forsøk på å starte et restaureringsarbeide, er det lite som er nytt i huset. Både elektriske ledninger og lysbrytere er av det riktig gamle slaget, sånne som ingen bruker lenger. Nå har jeg hørt at det går an å få kjøpt nyproduserte av samme slag. De er ment å brukes i nettopp sånne hus som dette.

Inne i huset var det hundrevis av små detaljer som fortjente et nærmere blikk. I taket var det stukkaturer, lister og gerikter var både vakre å se på og nydelig satt opp.

Med unntak av kjøkkengulvet som var brutt opp, var alle gulvene i huset vakre tregulv. Ikke bare var de vakre å se på, men gulvbordene var føyet sammen på en nydelig måte som få håndverkere gidder å bruke tid på i dag.

I den ene stua sto et riktig klenodium, – en flott kakkelovn. Tenk at den har stått der i huset, langt ute i skogen, med åpne dører i år etter år uten at noen har stjålet den. Ren flaks, spør du meg.

Vi gikk en tur opp i andre etasje også. Der lå det noen små soverom med gamle, fine tapeter. Taket har manglet mange taksten i årevis, og jeg fryktet at det skulle være større vannskader der oppe enn det faktisk var. Men trappen var bratt.

I fjor høst ble huset lagt ut for salg, og jeg har latt meg fortelle at det er et par her fra byen som har kjøpt det. Da vi var der i august sto det like tomt og forlatt som alltid, men jeg kunne se at noen hadde begynt å stryke over det med en kjærlig hånd. Presenninger var hengt foran de knuste vinduene i glassverandaen, og på taket hadde noen lagt på plass takstenene. Hvis du ser nøye på det første bildet, det som ble tatt i fjor, og dette siste som ble tatt i august i år, – så ser du at noe har skjedd.

Hvis det er folk der neste gang jeg kjører forbi, kan det hende jeg våger meg til å stoppe en gang til. Det hadde vært veldig moro å se Gustaf Nilsons hus igjen når det en gang er ferdig restaurert. Tenk så glad han ville blitt om han hadde fått se det.

Uuuuut mot haaavet!

Kusinen dro oss med på tur ut mot havet. Nå bor vi i grunnen ut mot havet hele tiden her på hytta, men turen skulle gå til Blåsopp, så kan du jo tenke deg selv hvordan det er der. Solen skinte, vinden var mild, havet blått, himmelen blåere og det hele minnet sterkt om en norsk sommerklisje.

Mosjon fikk vi også i varmen. Norsk svaberg leveres i klæddær, og her var det både bratt og steilt. Heldigvis har noen av hytteeierne bygd trapper og platåer der det er som brattest. Målet var et spesielt utsiktspunkt, men dit kom vi aldri. Turen var like fin for det.

Når vi går sånn helt ute i havgapet begynner vi alltid å snakke om denne hundremeterssonen, og vi lurer og lurer. Vi som bor betydelig lenger fra vannet enn 100 meter, må skrive søknader i mange eksemplarer, trygle og be, og får likevel ofte nei om vi ønsker å bygge en ekstra platting eller et lite uthus. De som holder til helt ute i vannkanten ser ut til å få ja rett som det er. Bare ta deg en tur på Narvesen og kjøp et par interiørblader nå i sommer. Der brettes det ene nye hytteprosjektet ut etter det andre. Hvor de ligger? Med tærne i vannet. Hadde vi bodd under helt andre himmelstrøk, ville jeg gjettet på korrupsjon og bestikkelser, men sånn er det vel ikke. De som bygger her har sikkert sitt på det tørre. Det lå en gammel hytte der tidligere også, – men likkavæl, – nærmere vannet kommer man vel ikke?

På hjemveien snublet vi over en forlatt hytte, og hvordan noen kan overlate en hytte til værgudene her i dette populære området er også noe å gruble på. Selv om vi har vokst opp her ute, har vi aldri sett denne hytta før. Den lå midt oppe på fjellet, og hadde vi fått et par timer med øks og sag, ville den hatt en formidabel utsikt til både Ferder og Vestfold. Hytta er fullstendig kondemnabel og helt ubeboelig. Bare tomta er nok verdt mange, mange hundre tusen kroner. Hvem i all verden lar noe sånt ligge ubrukt og usolgt. Merkelig!

Slukt av et hus

Jeg skulle på jobben, det var det jeg skulle, – men jobben måtte vente en stund akkurat denne morgenen. Da jeg kjørte forbi det nye politihuset, så jeg en gul gravemaskin som var i ferd med å rive det gamle huset i Damstredet 7.

Det er ikke mange riktig gamle hus igjen i Fredrikstad. Jeg vokste opp der det nye sykehuset fortrengte alle de gamle patrisiervillaene på Cicignon, og ettersom de ble revet, sørget jeg over hvert enkelt av dem. Jeg har ikke helt tilgitt politikerne på 1970-tallet at de tillot all denne rivingen, og helt utilgivelig er det at de ikke sørget for i det minste å få fotodokumentert disse husene både innnvendig og utvendig.

Nå er det for sent.

Hvis ingen andre har vært meg i forkjøpet, er det også for sent for Damstredet 7. Huset ligger på det som i riktig gamle dager het Trulsevolden, og den har sin egen historie. I dag er det verken vått eller antydning til noen dam der gaten ligger, men Tobiasbekken som en gang rant her og som stadig var oversvømmet var trolig årsaken til navnet.

Jeg gjorde det jeg skulle på jobben denne tirsdagen, men hodet mitt var fyllt av Damstredet 7. Da jeg kom hjem rotet jeg gjennom alt jeg hadde av lokalhistoriebøker, og det er ganske mye. Ingen ting fant jeg. Så ringte jeg Svenn Poppe. Han har skrevet artikler om store deler av Fredrikstads gater, også om Damstredet, skulle det vise seg. Deretter slo jeg nummeret til lokalhistoriker Svein Skahjem, og han husket også at han hadde skrevet om Damstredet. Etter middag dro jeg på biblioteket og den flotte lokalhistoriske avdelingen vår. Men det hjalp lite. Riktig nok fant jeg både Poppes og Skahjems artikler, men de handlet om gaten og det området den ligger i. Lite eller ingen ting ble sagt om nummer 7. Kommunens eiendomsavdeling ble neste stopp, men det måtte vente til onsdag.

Det er vemodig å se sånne hus bli revet. Av en eller annen grunn var ikke dette huset tømt, og det var rørende å se rommene åpenbare seg ettersom gravemaskingrabben rev vegg etter vegg. Med ytterveggen borte, så det ut som et dukkehus. Hver gang grabben grep fatt i en vegg, kunne man se hele taket riste.

På badet sto dusjkabinettet inntil veggen, og over vasken sto fortsatt munnskyllevannet og tannbørsten på hylla. Bildet er dårlig, men det støvet altså noe forferdelig. Jeg hadde mest av alt lyst til å skrike til gravemaskinføreren at han skulle stoppe, men det kunne jeg jo ikke.

Da han tok en pause, fikk jeg endelig snakket litt med gravemaskinføreren. Han hadde vært inne i bygget før han startet rivingen, og han kunne fortelle at det var et praktfullt hus med flotte utskjæringer og nydelige bygningsdetaljer. Noen av dem kunne jeg se fra der jeg sto. Hadde jeg kommet en time tidligere, hadde jeg kanskje fått anledning til å gå inn før han startet gravemaskinene. Sånn gikk det ikke. Etter hvert kom hallen til syne, og i den en fantastisk trapp med galleri i andre etasje.

Da jeg var liten drømte jeg alltid om å bo i et hus med sånt galleri som dette. Det er noe flott og storslagent over det. Dessuten hadde en av mine beste venninner det i sitt barndomshjem, og det bidro nok til at jeg syntes det var så flott. Det er noe med kontrastene mellom det mørke rekkverket og de hvite balustradene. Herskapelig, rett og slett.

Ettersom veggen ble skrellet bort, kom tømmerveggene til syne. Huset hadde en kjerne av tømmervegger, men bare i første etasje. Det var det som tente meg mest. Dette må ha vært et gammelt hus, eldre enn det kunne se ut fra utsiden. Dette måtte jeg finne ut av.

På formiddagen onsdag ringte jeg kommunens sørvistorg. Visst kunne jeg få vite husets historikk. De skulle finne fram alt som fantes om Damstredet 7, og så kunne jeg bare komme ned for å studere dem. Jeg var ikke tung å be, – ti over to var jeg der!

Mappa var stor, og noe av det første jeg fant var en bunke papirer som fortalte om prosessen rundt rivningen. Ingen skal si at kommunen har forhastet seg. Huset ble kjøpt for rivning allerede i 1971, og først denne uka ble det altså revet. En av naboene hadde en innsigelse. Den gamle damen som bor i nummer 5, det huset som har felles gavlvegg med nummer 7, er redd for hva rivingen vil avsløre. Hun har verken midler eller mulighet til å reparere veggen om det skulle vise seg nødvendig. Kommunen må derfor stå for eventuell rehabilietering av denne veggen.

I mappa fant jeg målebrev, skjøter, søknader om å omgjøre huset, og selvfølgelig en plantegning av huset omtrent som det var da det ble revet.

Selv om bunken var stor, var det meste uinteressant. Det var målebrev, søknader om endringer av huset osv. Det viktige for meg var den eldste historien. Jeg hadde håpet å finne en tegning av det opprinnelige huset. Det fant jeg ikke. I stedet fant jeg noe som var nesten like bra, og mye mer spennende: Den aller første grunnboka til huset. Den var liten og puslete, først håndskrevet og senere full av stempler og underskrifter ettersom tomteleier hadde betalt sin grunnleie.

Det er mulig jeg er sprø, men jeg frøs på ryggen da jeg åpnet boka og begynte å lese. Her står det hvem som fikk leie tomten den gangen det aller første huset ble satt opp. Det var i 1867, og det er så vidt jeg husker omtrent da det ble foretatt en byutvidelse. I grunnboka nevnes også den nye gade, – og det passer jo bra. Tomteeieren er Jacob Apenes på Nygaard. Apenes er et kjent Fredrikstadnavn. Han levde fra 1796 til 1886. Opprinnelig var Apenes snekkermester, men han fikk senere viktige verv i byen. I 1826 kjøpte han Nygård på auksjon, og han bodde der i 45 år fra 1827. For de uinvidde: Nygård er altså den gården som lå her hvor vestsiden av Fredrikstad sentrum ligger nå, og fremdeles heter hovedgaten vår Nygårdsgaten. Byen ble opprinnelig bygget på østsiden av elven, og fra 1567 vokste den stadig. Det er denne delen av byen vi nå kaller Gamlebyen. På vestsiden gikk Kongeveien fra fergestedet mot hovedstaden. Området var preget av beitemarker og åkre, og gården som eide markene het altså Nygård. Det fantes også et Ny-Nygård og andre gårder, men det skal få ligge i denne posten. Gården het Nygård i hvert fall fra 1500-tallet, den var adelig setegård til 1704 og, og … Nei, – nå må jeg stoppe. Denne posten skal ikke handle om Nygård! Etter hvert flyttet en del borgere ut av vollene og over til vestsiden. Denne delen av byen ble ganske snart kalt Forstaden. Da sagbruksprivilegiene ble opphevet 1. januar 1860 skjedde det en revolusjon i Fredrikstad. Sagbrukene spratt opp langs hele elva, og femten år senere, i 1875, var det 16 sagbruk i Fredrikstad, men da hadde det allerede gått åtte år siden Anders Bergstrøm kjøpte tomta. Apenes eide gården Nygård akkurat i den tiden Fredrikstad ble Fredrikstad slik vi kjenner byen, og det var derfor ham som litt etter litt avga grunn og tomter så byen skulle få vokseplass. Fortsatt er det mange stedsnavn i Fredrikstad som har både Apenes og Nygård i seg. Damstredet fikk ikke navnet sitt før i 1877, så dette navnet er ikke med i grunnboka.

Vi leser:

Grund og Kviteringsbog

Jacob Apenes eier af hovedgaarden Nygaard erkjender herved at have bortleiet til arbeider Anders Bergstrøm en tomt på Trulsevolden fra den øvre ende af den nye gade og op til gjerdet ved kirkegaarden 27 alen langs gadelinien fra Andreas M Andersen …?

Denne tomt bevilges førnevnte Anders Bergstrøm og efterkommende af det huus han erpaa lader opføre til at bebygge og benytte som de forgodt befinder. I afgift af dene tomt skal han og efterkommende eiere af huset betale 5 (fem) Specier Daler til hvert …..? (29de september) første gang til Mickeli 1868. Huset maa ikke nedrives eller bortflyttes uden overenskomst med grundeieren, men forblive til Pandt mod 1ste Prioritet for al resterende afgift …?

Denne Grundbogs Thinlysning bekostes af Husets eier saaledes at være …? bekreftes ved vores underskrifter …? denne Grundbog som …?Nygaard hvori alt forandstående …? udført…?

Nygaard hovedgaard den 13de ? 1867

J Apenes Anders Bergstrøm

Tenk at dette er den originale boka de en gang skrev i? Fingeravtrykkene deres finnes antagelig på den ennå. Jeg ser for meg at de sitter foran peisen på Nygaard, mens de høytidelig skriver ned det som skal stå i avtalen.

Og så begynner innbetalingene:

Grundleien til Mickeli 1867 betalt med 5 spd.

Jeg beklager at jeg ikke er særlig god til å lese den gamle håndskriften Hvis noen vil hjelpe meg med det jeg ikke forsto, er de hjertelig velkomne til det.

Jeg aner ikke hvem arbeider Anders Bergstrøm var, og heller ikke hva slags hus han bygde på tomta i 1867, men jeg har altså lest at det startet med et lavt, enetasjes hus. Etter tømmeret i veggen å dømme, var det et tømmerhus. Hvor lenge Bergstrøm bodde der, vet jeg heller ikke. I grunnboka er det nemlig bare mottaker av grunnleien som har signert, først Apenes og siden advokat Thorne. Jeg vet derfor ikke om det var Anders Bergstrøm som søkte om å sette opp et uthus i 1891. Både i 1908 og i 1910 ble det søkt om forandringer, men hvilke forandringer det var, står det ikke noe om.

Det jeg kan se er at eieren i 1915 var kjøpmann E A Herrebrøden. Da han kjøpte huset, ble tomta målt opp på nytt 2. juli dette året. Naboen, trolig i nummer 5, var lærhandler H Gullichsen. I 1926 ble huset ombygget, og jeg regner med det var da huset fikk den formen det hadde da det ble revet. Antagelig ble det nye huset bygd på deler av det gamle tømmerhuset. Det var vanlig å bevare det som var i god stand, og den tømmerveggen som kom til syne da huset ble revet kan tyde på det.

I 1938 solgte Herrebrøden huset til en Severin Johnsen. Han fikk satt opp pipe i uthuset i 1949, og huset ble også forandret noe i 1951. Senere blir det litt uklart. Vi ser at det i 1966 igjen ble foretatt en utbygging, men heller ikke denne gangen står det hva denne utbyggingen besto i. Da huset ble solgt til kommunen i 1971 var eierne Ole Olsen, Karen Johansen og Elise Knudsen. De fikk 40 000 kroner for huset. På papirer mellom 1949 og 1951 står både Elise Knudsen og Ole Olsen som eiere. Disse var trolig arvinger etter en Eline Emilie Olsen, og det er ikke sikkert de alle bodde der.

Og nå er Damstredet 7 historie. Da jeg kom fra jobben på fredag, var mesteparten av jobben gjort. Huset var nærmes flatt.

Et par timer senere ble restene skuffet opp i store kontainere, kjelleren ble fylt igjen – og så er det altså ikke mer.

Veldig snart har byen fått enda en parkeringsplass på bekostning av et stykke byhistorie. Kommunen kommer sikkert til å lage en ny vegg på Damstredet 5, – men det spørs hvor lenge det huset får stå. Huset ser ganske moderne ut, – men se hva som kom fram da veggen ble revet: Enda en tømmervegg.

Nå står tømmerveggen avkledd og flott, og jeg begynner selvfølgelig å lure: Kanskje har dette huset også noen hemmeligheter. Jeg tror jeg må ta en telefon til kommunen. Mappa til Damstredet 5 må finnes fram!

Jeg hadde spart mye tid om jeg hadde kjørt en annen vei på jobben tirsdag morgen. Da hadde jeg aldri oppdaget noe av dette, men jeg hadde kanskje fått vasket badet og klippet plenen.