Vi sparer – vi har

Som den faste leser av bloggen har fått med seg: I vårt hjem kastes intet. Det har sine sider, og det hender noen ler litt av hamstringen vår.

Men vi ler sist.

Du husker kanskje at jeg var forlovet med en robåt? Det forholdet varte ikke, og det ble slutt mellom oss. Selv om det ble mange fine roturer, var det ikke like lett å komme seg ut av båten. Jeg har et vondt kne, nemlig, – og en Nordlansbåt er ikke det letteste å hoppe i land fra. Hadde vi hatt mer enn en båtplass, ville vi beholdt den, – men sånn er det ikke.

Nordlandsbåten ble solgt, og ikke en krone gikk tapt. Deretter fant Thv fram familiens gamle båt, en Quick Herwa 12,5 som faren hans kjøpte i 1971. I mange år har den ligget under en presenning. Nå i vår pusset han den opp, og så gikk vi til innkjøp av en motor med omtrent 20 hestekrefter. Det gir passe fart for oss to.

Det har blitt mange turer denne sommeren. Mest har vi forflyttet oss ut til de nærmeste badeholmene, men vi har også vært på Nordre Missingen, kjørt Vesterelva opp til byen og Østerelva ut med en liten snei innom Hvaler. Fisketur har det også blitt.

Den 43 år gamle båten gjør absolutt nytten, og Thv er en lykkelig mann.

Et skrin med noe rart i, – del 2

Da jeg kjøpte skrinet hadde jeg en sånn ullen følelse i hodet. Jeg hadde sett noe jeg ikke klarte å tolke, selv om underbevisstheten min var inne på noe. Dette høres litt kryptisk ut, men det var altså sånn det føltes.

Da jeg kom hjem, helte jeg innholdet i skrinet ut på et bord, og først da så jeg at det ikke var én, men tre små, brune dingser, tre bitte små figurer. De forestilte tre, små, orientalske menn i kimono. Alle tre holdt noe: en bok, en vifte og en frukt. Figurene var gjennomhullet på langs, et stort hull med god plass til en snor.

Og nå skjønte jeg hvilket spørsmål hjernen min jobba med: Kunne det være en slags netsuker?

Jeg møtte netsukene, for første gang, da jeg leste Haren med øyne av rav av de Waal. Leste og leste, forresten, – jeg bodde i den boka så lenge det sto på. Netsuker ble laget mellom 1615 og 1868, og de har en praktisk betydning. De skal tres bak beltet (obien) til en manns kimono, og hensikten er å holde på plass en veske, pung eller noe annet som henges i beltet. I likhet med andre bruksgjenstander har de etter hvert fått en kunstnerisk utforming.

De netsukene familien til de Waal hadde i sin samling, var av en helt annen kvalitet enn figurene fra skrinet mitt. Sånne samle-netsuker er små, utsøkte kunstverk; men likevel, når jeg søker rundt på nettet, finner jeg noen som ikke er så langt unna mine.

Verdifulle netsuker er ofte laget av ben, elfenben eller verdifulle stener. Mine er laget av tre, boxwood kalles det visst, – en slags buksbom, og det er også vanlig. Når jeg bildesøker på nettet finner jeg noen som ligner litt. Denne fant jeg på svensk Wikipedia.

Netsuker er mellom 2 og 10 cm. De fleste jeg ser på nettet er ganske store, men når mine er mellom 3 og 4 cm, er de innenfor rammen. Llikevel tenker jeg at det neppe er netsuker. En sånn skal jo nærmest fungere som en vekt. Hvis den ikke har en viss tyngde, vil den jo ikke klare å holde pungen på plass. Og så er det dette med hullene. De fleste ser ut til å ha to hull, men ikke alle. Mine har bare ett. Kan de ha et annet bruksområde?

At mine er orientalske i uttrykket, er det tingen tvil om. De kan minne litt om disse tre, som har vært til salgs hos Bukowskis.

Brevene i skrinet er skrevet av mennesker som bodde i Gøteborg på 1870-tallet. Det kan forklare hvordan figurene havnet der. Gøteborg hadde stor skipsfart på Asia i den perioden, og det var vanlig at sjøfolk hadde med seg gaver hjem.

Men igjen: Hva er bruksområdet til mine figurer? Etter at jeg fant det siste bildet i denne posten, ser jeg at de kan ha hatt en annen funksjon enn netsukenes. Her er snorene som holder vesken (sagemono) samlet ved hjelp av noen små perler. De har ett hull og når to deler av snoren tres gjennom, kan de brukes til å samle og stramme snoren. Kanskje det er det mine har blitt brukt til.

Jeg har lekt detektiv etter beste evne, – og jammen fikk jeg rett: Skrinet var verdt sine 100 kroner. Kanskje hadde du ikke hørt om netsuker før. Da synes jeg du skal spandere på deg et bildesøk i google. Etterpå kan du lese Haren med øyne av rav.

Og skulle du vite noe om dette, så belær meg gjerne.

Gjett hva jeg ønsker meg til jul!

Det er ikke alltid den som sparer har

Jeg er som kjent fan av benarolje. Det har jeg etter min far. Siden alt går sakte her på hytta, og ingen ting haster, – har jeg nå brukt over tre år på å olje vinduene på nytt.

Det blir bare så vakkert!

Siden vi har mange vinduer, tretten i tallet, alle koblede, tenkte jeg det var lurt å kjøpe en treliter, så det gjorde jeg. For tre år siden. Oljen holder seg godt, og det går fint når jeg bruker den med noen dager eller ukers mellomrom. Verre er det etter et år. Da har en av de herdende oljene lagt seg som en stenhard hinne på toppen. Denne hinna skjærer jeg bort, så rører jeg og begynner jobben.

I år var det baderomvinduet som sto for tur. Jeg åpnet den halvfulle boksen, skar bort hinna og begynte å olje. Det så bra ut, men jeg la merke til at fargen var litt kraftigere enn vanlig.

Benarolje tørker langsomt, – men denne gangen begynte jeg å lure. Det tok dager, og etter et par uker, føles overflate fortsatt bitte litt klebrig. Heldigvis ikke så mye at noe fester seg, men nok til at det er feil.

Hvorfor? Benarolje har flere bestanddeler. Det kommer ikke fram i spesifikasjonene fra Jotun, men jeg ser jo at den legger seg i lag når den står lenge. En av dem er en olje som gir en herdet overflate. Det er selvfølgelig denne oljen jeg om og om igjen har skåret bort når jeg har åpnet boksen. Etter hvert har det rett og slett blitt for lite igjen av denne oljen i boksen. Pigmentene binder seg ikke i denne oljen, og konsentrasjonen av fargepigment har også øket for hver gang jeg har brukt av boksen.

Konklusjon: Med mitt langsomme tempo må benarolje kjøpes i literbokser.

Det var ikke mer.

Ikke helt vellykka gi bort-dag

Gi bort-dag, tenkte jeg, – det må jeg prøve. I fjor var vi innom en hage der man fritt kunne forsyne seg fra store stabler med bøker. Kaffe og kake fikk man også. Det var kjempekoselig.

Thv og jeg prøver å få litt orden på huset vårt. Det er fullt av kjekt å ha, – og hvis vi skal klare å holde orden, må noe bort. Denne gangen hadde jeg ryddet i mat- og interiørmagasinene mine. Nesten 200 hadde jeg, noen gamle, noen nye. Det er for gæli å kaste dem, og jeg vet jo at mange gjerne vil ha sånne blader.

Jeg la ut invitasjon på Facebook og fristet med pent bilde og løfte om både boller, kaker og kaffe. Det var veldig varmt vær denne dagen, og jeg vet jo at mange er på sjøen eller på hytta på sånne dager. Likevel hadde jeg håpet på fler enn seks besøkende. Fortsatt har jeg 150 magasiner i en koffert.

Men den som gir seg har tapt. I august prøver jeg igjen, på en søndag ettermiddag.

Kommer du?

En riktig gammel UFO og utfordringa med å finne samme farge etter tretti år

De kalles det, de uferdige strikketøyene: UFO-er, – uferdig objekt. Jeg har noen sånne i mine gjemmer, noen riktig gamle. Min svigermor var skredder og sydde flotte klær, men strikke likte hun ikke. Hun fikk tre sønner, og kunne fortelle at hun begynte på en jakke til den eldste, men det ble aldri ferdig til den yngste. Det er å ta prokrastineringen til nye høyder.

Denne halvstrikkede genseren har jeg hatt liggende – hvor lenge? Jeg vet det rett og slett ikke, men det må være fra før Marthe ble født i 1984. Den har tilbragt sitt uferdige liv på loftet og i strikkekurven på arbeidsrommet mitt. Nå er det på tide å gjøre den ferdig. Det er faktisk sant at man får bedre tid når barna forlater redet. For meg er det nå.

Jeg har selvfølgelig oppskriften, for her i huset kaster vi aldri noe, – men jeg klarer ikke å finne noe årstall på heftet. Det er nok i hvert fall tretti år gammelt.

Garnet er PT2. Det husket jeg faktisk. Jeg tømte garnskapet mitt og fant noen nøster som hører til prosjektet, men de var ganske små. Den gangen kom PT2, og nesten alt annet garn, i hesper som måtte nøstes opp. I dag gikk jeg til Garnhuset for å se om det var mulig å stikke ferdig genseren, om jeg fortsatt kunne få tak i fargene. Det kunne jeg. Nesten. Den rosa, nummer to fra høyre, var den som var vanskeligst. Den gule er heller ikke helt lik. Likevel har jeg bestemt meg for å strikke genseren ferdig. Jeg starter med å strikke annenhver omgang med ny og gammel farge til jeg har brukt opp de gamle. Når man blander to nesten like farger på den måten, vil ikke øyet oppdage at det er en nyanseforskjell mellom dem.

Det skal bli moro å se den ferdig, men den blir ikke til meg, – det er helt sikkert.

Rennende vann

Det er dette det handler om: Rennende vann.

Egentlig er det et mirakel: Hytta vår er plutselig utstyrt med kraner med rennende vann. Varmt og kaldt vann under stort trykk.

Fantastisk!

Egentlig skulle vi ikke være med på denne kostbare oppgraderinga. Vi syntes vi hadde et aldeles utmerket system, – og det hadde vi også. Men tidene forandrer seg, vi blir eldre og til slutt hev vi oss på sånn litt på overtid.

Vi kommer neppe til å angre.

Varmtvannsberederen er stor, mye større enn den vi har hjemme. Det kan komme godt med, for Thv har lovet at det etter hvert skal komme et badekar ute på kjøkkenverandaen.

Inne i hytta er det mye som er nytt. På soverommet vokser det tre nye, tjukke ledninger opp av gulvet og inn i sirkingsboksen. Det er rør og brytere over alt.

Vi begynner å skjønne at det er fint vi har hatt profesjonelle mennesker til å gjøre denne jobben. Utenfor hytta er det oppsamlingskvern, og rør og ledninger tyter ut både her og der.

På kjøkkenet er det kaos, men midt i rotet ser vi oppvaskmaskinen. Den har stått og ventet i stua sammen med vaskemaskinen siden i september.

Det aller fineste er selvfølgelig badet, men det får du ikke se ennå. Det er nesten ferdig, men bare nesten, – og før jeg viser det fram skal det være helt og aldeles ferdig. Det kan nok drøye fram mot sommeren før vi kommer så langt. Vi må tenke litt, nemlig, – på hva slags speil vi skal ha, og hva slags gardin.

Du får smøre deg med tålmodighet.

I formiddag stoppet vi i sommerbutikken, og der kjøpte vi alle slags vaskeremedier for vaskemaskin og oppvaskmaskin. Det er så moro! I butikken møtte vi en annen hytteeier, og han var like yr som oss.

I dag dro vi ut for å starte nedvaskinga. Det er bare så vanvittig støvete og møkkete der ute. Rotet var vi klar over. Det er det vi som står for. Når man tømmer et helt rom for å gi det en ny funksjon, må man gjøre av alle greiene et sted. Rot er greit. Det får vi unna. Vi startet med soverommet, og nå er det ship shape og klart for trøtte kropper.

Verre er det med støvet. Det er støv absolutt over alt, – og først skjønte jeg ikke helt hvor det kom fra. Nå mistenker jeg at noen har blandet gulvstøp inne på stuegulvet. Det er noe som tyder på det.

Pytt – pytt! Aldri har jeg gledet meg mer til å rydde og vaske.

Loftsrydding

Vi har et loft. Hjelpes meg for et loft vi har!

Da jeg var barn delte vi mørkeloft med to andre familier. Det var et fint loft, men det meste av loftet tilhørte andre. Likevel husker jeg at jeg elsket å snoke rundt for å finne gamle rariteter.

Hjemme hos et par av venninnene mine, derimot, der var det loft å skrive hjem om. Store, gamle loft fylt til randen av hemmeligheter: Gamle møbler, klær å kle seg ut med, gardiner og leker og … Når vi ikke hadde noe annet å finne på, kunne vi alltid gå opp på et loft for å leke.

Jeg elsket å rote rundt på disse skattkamrene, og jeg bestemte meg for at når jeg ble stor, da skulle jeg ha et sånt loft, et skikkelig roteloft.

Det fikk jeg. Da vi kjøpte huset vårt i 1986 sto loftet der og ventet, stort og tomt. Det er det ikke lenger, – tomt altså. Det startet med litt garn, noen gamle møbler og litt skiutstyr, – og ettersom åra gikk, ballet det på seg. Nå er det alt annet enn tomt.

Hver gang noe ble utdatert: klær, møbler, gardiner,- så flyttet vi det opp på loftet. Der kunne det være til noen fikk lyst til å bruke det. Problemet var bare at ingen noen sinne meldte sin interesse. Inne i et kott står masse esker med Marthe og Henriks barnetøy, og siden min svigermor heller aldri kastet noe, ligger det også klær fra Thvs barndom på 1950-tallet der. Et helt stativ er fullt av kåper, jakker og frakker, og man kan jo ikke kaste gamle, ærverdige lodenfrakker, kan man vel?

Hva med en hel motorsykkeldress, støvler, kjørehansker og to hjelmer. Hva hvis noen i familien en eller annen gang vil ut å kjøre.

Min svigermor kastet altså heller aldri noe. Hun påsto at hun hadde kastet noe en eneste gang i sitt liv, – og da angret hun etterpå.

Det kunne vi merke da hun døde i 1991. Thv og brødrene hans skulle rydde 250 kvadratmeter hus med tilhørende loft og kjeller. Noe ble kastet. Noe ble gitt bort. Noe havnet på loftet vårt.

Svigermor var dameskredder, og hun sydde hele livet. Da hun døde hadde vi ikke hjerte til å kaste alle etterlatenskapene.

Heldigvis syr Marthe også, så hun tok med seg både stoffer, knapper og bånd.

Mange av klærne fra Thvs barndomshjem er eldgamle. Jeg vet for eksempel at vi ett eller annet sted har noen klær som Thvs farmor brukte da hun var på bryllupsreise i Roma i 1913. Sånt må få bli i huset. Når man er historielærer, kan man ikke kaste gamle spennende underbukser, –

eller skjorter.

Dette er klær som ble brukt av familien på den tiden Thvs oldefar, Helle Thorvald praktiserte i det store huset på Lisleby, der vi fant alt dette.

Jeg har aldri vært noe særlig til å sy, men noe ble det da ungene var små. Da Marthe fylte ett år, sydde og broderte jeg en liten, hvit kjole til henne.

På loftet fant jeg mønsteret. Det går jo ikke an å kaste det, – gjør det vel?

Og selv om den gamle buksa neppe blir brukt igjen, så kan vi liksom ikke få oss til å kaste den. Det er jo Thvs mor som sydde den til ham den gangen vi hadde dårlig råd.

Det er minner i sånne klær, og da Thv fant den gamle flanellskjorta etter faren sin, så tok han den på seg. Skjorta har både han og faren hans brukt. Dette var faktisk yndlingsskjorta til mannen min gjennom hele ungdommen, og etter tjue-fem år på loftet, ligger den nå nyvaska og klar til bruk.

Gærning!

Og selv om jeg alltid hadde et sterkt forhold til Levis-buksene mine, så kan jeg av grunner vi ikke skal rippe opp i her ikke gjøre som Thv. Men et minne er de. Da jeg var tenåring ble jeg knapt sett i noe annet enn mine Leviser. De var faktisk kjøpt i Amerika og importert av mammas venninne.

Innimellom alle sygreiene til svigermor, fant vi noe som egentlig er et bevis på hvor hyggelig det kan være å ta vare på noe gammelt. Svigermor er født i 1925 og gikk altså i andre klasse sånn omtrent 1932. Det er lenge siden! Likevel har vi altså hennes aller første håndarbeide, et lite nålebrev. Fortsatt sitter lærerens lille merkelapp på det lille arbeidet.

Tror du vi kastet det?

Det var andre broderier der oppe også. Jeg lurer på om det er mamma som broderte disse siluettene, – eller kanskje hennes gamle tante:

Den lille soppen gir meg gode minner. Den broderte jeg sommeren 1973, tror jeg, og det var det første av flere sånne korstingsbroderier. Soppen er helt ferdig, men det var broderingen som var moro. Hva jeg skulle bruke det til, fant jeg aldri ut av. Ikke vet jeg det nå heller. Men kaste det? Never!

Og så er det alt garnet, mengder av garn!

På rommet mitt har jeg allerede store mengder restegarn, og i sommer har jeg begynt prosjekt Strikkedilla. Jeg skal, skal, skal produsere noe av alt dette garnet. Kanskje mistet jeg litt motet da jeg fant ut at jeg har like mye garn på loftet, som jeg har nede, men det skal gå. Jeg har mange strikkeår igjen.

Avdelingen for uferdige prosjekter er også stor. Akkurat denne genseren har jeg tatt ned for å fullføre. Jeg husker at jeg sluttet da jeg skjønte at den ble for liten for meg. Nå vil Thv har den. Han er inspirert av regnbuegenserne til Mick Aston i Time Team på BBC. Genser skal bli,- uten at han blir arkeolog av den grunn.

Verre er det med den lille barnegenseren. Jeg tror jeg gjorde feil da jeg klippet den opp. Jammen, – her fant jeg noe jeg kan kaste.

Endelig!

De siste åra har jeg skjønt at vi må gjøre noe med loftet. Det er ganske enkelt fullt, og noe må før eller siden kastes. Marthe har dyttet i gang prosessen, og sist hun var hjemme begynte vi så smått. Vi bar ned noen kasser, sorterte, kastet, Marthe tok noe og resten pakket jeg i plastkasser som kan stables. Nå er et lite hjørne av loftet ryddet, og det ga meg litt mot.

Hvis noen mot all formodning og sunn fornuft har hengt med helt hit, synes jeg de skal slutte å lese nå. Dette er min egen språkterapi. Jeg trenger rett og slett å skrive av meg angsten for hva jeg skal gjøre med alt jeg har på loftet.

Nevnte jeg forresten stolene? Loftet er fullt av stoler.

Det er gamle stoler og nye stoler. Ungenes tripp-trapp-stoler har de fredet til egne barn.

Den gamle gyngestolen er fra mammas barndom. Jeg hadde den på mitt barnerom, og Marthe hadde den på sitt. Mamma er litt fornærma for at den er forvist til loftet. Hun har nemlig voksenutgaven stående framme. Men jeg tror stolen tilgir oss. Den skal nok få komme ned igjen hvis det dukker opp småfolk.

En liten digresjon: Det er ikke bare den lille gyngestolen som finnes i en stor og en liten utgave. Nede på rommet mitt står en kurv jeg bruker når jeg skal ha med strikketøy ut av huset. På loftet står en liten miniatyrkurv. Jeg kan faktisk huske følelsen av å gå til byen en varm lørdag formiddag, mens jeg og mamma svingte med like kurver. Det var stas.

Men altså, tilake til stolene. For en stund siden fikk en kollega trukket om en halvgammel stol, og han syntes den var storveis. Men en sånn har da jeg på loftet, tenkte jeg, – og det hadde jeg.

Jammen!

Og så er det den gamle ekestolen med rottingsete. Den har stått i en av de gamle patrisiervillaene på Cicignon, men så lenge setet er ødelagt, kan jo ikke vi bruke den. Kaste den kan vi heller ikke. Mon tro om noen kan kunsten å flette sånne seter.

Det vil ta tid å få orden på toppetasjen, men vi regner med å komme i mål i løpet av et par år. Dette er noe som skal få lov til å ta tid. Det er faktisk hyggelig å bære ned noen kasser, snu og vende på innholdet, vurdere, minnes og så finne en løsning.

Det er flere grunner til at vi ikke bør være for kjappe. Det kan faktisk skjule seg noe ekte skatter blant kaoset.

Denne skoesken var full av plastsmykker fra 1970-tallet. Vi kaster den, sa jeg. Men det ville ikke Marthe. Smykkene ville hun ha, men så insisterte hun på at vi måtte sortere først.

Og takk for det, Marthe.

Det første vi fant, var et eldgammelt sørgesmykke med bilde av Niels Olsen. Et par gamle pilleglass inneholdt perler fra ødelagte halsbånd. Kjenner jeg min svigermor rett, kan det like gjerne være ekte som falske perler. Marthe skal sjekke dem hos en gullsmed.

Og så var det cameen.

Bare kast hele esken, liksom!

Det skulle tatt seg ut.

Og det er nettopp det noen av venninnene mine sier også: Bare kast hele skiten. De er gale! Det du ser på disse bildene er bare det vi fant fram i løpet av et par formiddagstimer. Det er bare en brøkdel av det som finnes der oppe.

Man kaster jo ikke en gammel flosshatt i originaleske (En chapeau claque er det også er oppe et sted.),

eller mørkeromsutstyret som Marthe fikk av Joffen, og som hun har store planer om å bruke en gang.

Store-Thorvalds gamle rypesekk bruker vi faktisk ennå av og til,

og tenk på alle minnene som knytter seg til den gamle Interrail-sekken til Thv. Den var med oss Europa på kryss og tvers tre sommere på rad fra 1979.

De gamle koffertene må i hvert fall få bli. Det er ikke lenge siden Marthe fikk et par riktig gamle. De skulle hun bruke i et rollespill, – og hva om noen plutselig trenger dem vi ennå har?

Ingen kaster vel en gammel, fullt brukbar dampmaskin. Den også i originaleske. Den ble tatt ned noen ganger da Marthe og Henrik var barn, og både Thv og jeg har slept den med på skolen når vi har undervist om Den industrielle revolusjon.

Ett problem er at vi har hver våre interesseområder oppe på loftet. Enkelte ting mener jeg bestemt vi bør kaste, men da får Thv spader. Haugevis av årganger Guns and ammo, for eksempel. Nei, nei, – sier han når jeg foreslår at han kan arkivere dem i den riktig store containeren, den ingen stjeler fra.

Ungenes gyngehest er vi heldigvis enige om å bevare. Bak gyngehesten står ei diger kiste. Den er garantert full, – men jeg husker ikke med hva. Her er det mye å glede seg til.

Glede oss gjør vi også til å bla gjennom bildene fra Thvs barndomshjem. Riktig nok vet vi at det ikke er noen skatter i økonomisk forstand der, men kanskje er det noe vi kan bruke.

Særlig!

Jeg kjenner jeg får litt panikk av dette her.

Det blir litt mye!

Det er jo fullstendig galskap å ha alle disse greiene lagra over hodet på oss.

Men hva skal vi gjøre?

Strikkedilla – Babyjakke nummer 4

Av alle sommerens babyjakker, er dette den jeg er mest fornøyd med. Ei venninne lærte meg en ny strikketeknikk, en enkel sådan, og den liker jeg virkelig. Fordi hver tredje maske tas av uten å strikkes, blir arbeidet veldig fast og stramt. Denne teknikken passer godt til ytterjakker og andre plagg som skal ha litt substans.

Garnet fant jeg i garnlageret mitt, – eldgamle rester av Angorina Lyx. Siden dette er et syntetisk garn, kan det hende jeg får problemer med å få avsetning på denne. Jeg tror ingen unge foreldre i dag vil kle på ungen sin noe som ikke er laget av et naturmateriale.

Men jeg fikk i hvert fall prøvd teknikken.

Do, dass, driter, vannklosett og skiter

Vi sa nei i årevis. Nei, nei, nei! svarte vi, når vi fikk mailer fra vannlaget ute på hytta. De ville jo ha med så mange som mulig. Det blir billigere da. Klart det. Men vi ville altså ikke. Han jeg deler hytte med er en skikkelig Reodor Felgen, og vi har løsninger som fungerer aldeles utmerket. I hvert fall sommerstid. I fjor måtte vi til og med fortelle kommunen hva slags utslipp vi har. Det gjorde vi, og alt ble godkjent på alle sett og vis. Det er nemlig både miljøvennlig så det holder, opplegget vårt.

I vinter ombestemte vi oss. Det er mange grunner til det. For det første våknet vi opp en morgen og var gjeldfrie. Det er klart det har betydning. Før de har koblet rørene til veggen vår, har vi betalt nærmere 150 000 kroner for herligheten, og da har vi ikke begynt å bygge bad ennå.

For det visste vi: Skal vi ha vann og kloakk, da løper vi lina helt ut. Vi vet av egen og andres erfaring, at man gjerne ombestemmer seg når det gjelder sånt som dette: «Vi skal ikke ha strøm på hytta. Det er så romantisk uten. Internett er helt unødvendig. Det blir alt for mye skjermtid.» Særlig! Etter en stund ombestemmer man seg og vil ha likevel. Hadde vi ombestemt oss og ville ha vann og kloakk senere, måtte vi gjort mye av arbeidet selv. Nå er vi en del av et kollektivt opplegg, og profesjonelle folk gjør hele jobben. Den viktigste grunnen til at vi ombestemte oss, er at vi faktisk tror det kommer til å bli påbudt å ha skikkelig vann og avløp på hyttene etter hvert. Sannsynligvis vil dette påbudet komme tidligere nå som det faktisk legges rør og opplegg.

Vi er i gang med andre ord. Da vi var ute for å gjøre hytta vinterklar, oppdaget vi at arbeidsgjengen hadde nådd vår hytte. Nede i veien sto grøftene åpne, og begge rørledningene var gravd ned og lagt i klover og sprekker helt opp til hytteveggen vår.

Nå er det minste soverommet tømt for møbler og inventar. Det er der badet skal få bo. Det blir litt synd å miste et sånt barnerom, men vi har fortsatt åtte sengeplasser, så det skal nok gå.

På gulvet har vi brukt papirtape for å planlegge hvor dusj og do og alt det der skal stå; og du kan tro vi har tenkt og planlagt i sommer. Vi har vært innom det meste: Bygge på et nytt baderom? For dyrt og omstendelig. Separat do i det lille dorommet vi bruker nå? Sløsing med plass? Vaskemaskin? Unødvendig, men det ender med det uansett (Når vi snubler over en til spottpris!), like greit å få det integrert med en gang.

Og sånn har vi holdt på.

Og i stua står både vaskemaskin og oppvaskmaskin lagret; baderomsmøbler og benkeplater er også på plass..

Ingen skal si vi ikke er forberedt.

Vi er klare.

Nesten!

Tre firmaer har vært ute for å gi oss anbud på å lage et funksjonelt bad på det ene soverommet. Vi holder ikke pusten mens vi venter.

I lommeboka vrir VISA-kortet seg i vånde.

Strikkedilla – Babyjakke nummer 3

Denne jakka ble jeg rett og slett ikke særlig fornøyd med. Den er strikket i restegarn, tynt alpakkaull. For variasjonens skyld valgte jeg å strikke en vrangbordlist til knappestolpe samtidig som jeg strikket det andre. Det gikk ikke bra. En sånn vrangbordstolpe må strikkes på tynnere pinner, ellers blir den hengende å slenge, eller bukte seg, sånn som denne gjør.

Det kan hende jeg kan gjøre noe med det. Hvis jeg hekler opp en kant langs knappestolpen, kan jeg stramme den inn ved å hoppe over hver tredje eller fjerde maske når jeg hekler. Det tror jeg at jeg vil prøve.

Ellers er jeg fornøyd med fargene, og de søte hjerteknappene jeg kjøpte i København i sommer.