En riktig gammel UFO og utfordringa med å finne samme farge etter tretti år

De kalles det, de uferdige strikketøyene: UFO-er, – uferdig objekt. Jeg har noen sånne i mine gjemmer, noen riktig gamle. Min svigermor var skredder og sydde flotte klær, men strikke likte hun ikke. Hun fikk tre sønner, og kunne fortelle at hun begynte på en jakke til den eldste, men det ble aldri ferdig til den yngste. Det er å ta prokrastineringen til nye høyder.

Denne halvstrikkede genseren har jeg hatt liggende – hvor lenge? Jeg vet det rett og slett ikke, men det må være fra før Marthe ble født i 1984. Den har tilbragt sitt uferdige liv på loftet og i strikkekurven på arbeidsrommet mitt. Nå er det på tide å gjøre den ferdig. Det er faktisk sant at man får bedre tid når barna forlater redet. For meg er det nå.

Jeg har selvfølgelig oppskriften, for her i huset kaster vi aldri noe, – men jeg klarer ikke å finne noe årstall på heftet. Det er nok i hvert fall tretti år gammelt.

Garnet er PT2. Det husket jeg faktisk. Jeg tømte garnskapet mitt og fant noen nøster som hører til prosjektet, men de var ganske små. Den gangen kom PT2, og nesten alt annet garn, i hesper som måtte nøstes opp. I dag gikk jeg til Garnhuset for å se om det var mulig å stikke ferdig genseren, om jeg fortsatt kunne få tak i fargene. Det kunne jeg. Nesten. Den rosa, nummer to fra høyre, var den som var vanskeligst. Den gule er heller ikke helt lik. Likevel har jeg bestemt meg for å strikke genseren ferdig. Jeg starter med å strikke annenhver omgang med ny og gammel farge til jeg har brukt opp de gamle. Når man blander to nesten like farger på den måten, vil ikke øyet oppdage at det er en nyanseforskjell mellom dem.

Det skal bli moro å se den ferdig, men den blir ikke til meg, – det er helt sikkert.

Den som sparer hun har – om en gammel genser

Jeg har strikket mange kofter og gensere i mitt liv, og det er ingen grunn til å legge skjul på at loftet vårt skjuler et og annet strikkeplagg som ikke lenger passer min kjære og meg. Noe har skjedd med fysikken i løpet av tretti år.

Da Marthe var hjemme i jula, spurte hun etter en av disse gamle genserne. Hun husket at Thv hadde brukt den da hun var liten.

Den som sparer, hun har. Visst hadde jeg genseren på lur. Jeg husker så godt at jeg strikket den. Thv og jeg gikk på lærerskolen på Notodden. Thv begynte i 1978, jeg i 1979. Siden Telemark lærerhøgskole også hadde formingslærerskole, huset skolen en butikk som solgte alt det studentene kunne trenge til arbeidene sine; garn også. Det var veldig billig i den butikken, og jeg har ennå garn og linstoffer som ble innkjøpt det siste året. Akkurat nå er vi inne i en strikkebølge. Sånn var det også på begynnelsen av 1980-tallet.

Årstallet var 1981, og det startet med et nummer av Det Nye. Jeg bladde i det hjemme hos en venninne, og fant en fotoreportasje om gamle strikkegensere og gjenbruk av sånne. Noen av dem var kjøpt på loppemarket. Tittelen var Freak out med lusekofte…, og jeg fikk lov til å rive ut bildet. Jeg har det selvfølgelig ennå.

Under bildet sto det at genseren var strikket på 1950-tallet. Oppskrift på en tilsvarende genser skulle komme i et senere nummer, og det gjorde den også, men da hadde de forandret på fargene.

Når jeg ser bildene, åpner hodet mitt seg, og jeg husker en 33 år gammel situasjon. Vi sitter i kantina på lærerskolen, rett innenfor døra til høyre. Det er Anne Turid og jeg og et par andre jenter. Jeg viser fram bildet og oppskriften og kommenterer at den unge modellen er utrolig skjønn. Ei av jentene påstår at hun kjenner ham, – og at hans interesser ikke går i retning jenter. Han blir ikke mindre fin av den grunn; og nå slår det meg at dette bildet kunne vært tatt i dag. Posituren, blikket, frisyren, til og med genseren fungerer like godt i 2014.

Jeg strikket genseren i Rauma 3-trådsgarn, og jeg ville ha de samme fargene som på originalgenseren. Det var den som inspirerte meg. Det var ikke noe problem å finne eksakt like farger, for dette garnet kommer i et vell av farger. Senere strikket jeg genseren i de blå fargene også, – en til Thv og en barnegenser. Begge ligger på loftet.

Etter mange års ivrig bruk, var vrangbordene på genseren fullstendig utslitte. Jeg klippet dem av og strikket nye. Det ble helt fint.

Et par maskehull var det også her og der, men Marthe fant passende garn og stoppet dem, – og nå er faktisk genseren klar for ny bruk. Den passet Marthe perfekt, og det gleder meg veldig at den har fått et nytt liv.

Jeg strikket altså denne genseren i to versjoner. I tillegg strikket jeg en av de andre genserne fra reportasjen i Det Nye. Nå skal jeg jammen finne fram de andre også. De ligger nok der oppe et sted. Kanskje noen i familien vil gi dem også et nytt liv.

Bladene i boken

Jeg snublet over disse bokmerkene på en blogg, – og så måtte jeg prøve. Det var ingen overraskelse at oppskriften ligger på ravelry.com. Denne er gratis, – og viktigst: Den kommer på et språk jeg forstår.

Har du lyst til å prøve, er det bare å laste ned oppskriften, men egentlig kan du ta bare begynne å strikke: Legg opp to masker. Strikk en bitte liten stilk med kordteknikk. Det betyr at du strikker de to maskene på retten, og så legger du tråden bak og strikker dem fra samme side fra retten en gang til. Når du synes den er lang nok, lag et kast mellom de to maskene når du strikker på rettsiden. Dette kastet er heretter midtmasken. Du øker og feller bare på retten. Strikk fram og tilbake og lag et kast på hver side av midtmasken til det er stort nok. På de lange bokmerkene har jeg 11 masker på pinnen når jeg begynner å felle. Fellingen er som til raglan, i ytterkantene. På begynnelsen av pinnen tar du en løs av, strikker en og løfter den løse over. På slutten av pinnen tar du to sammen. Så strikker du til det er tomt og bladet er ferdig.

Lett som en plett.

Jeg prøvde å strikke dem i ull. Det gikk ikke. Bomullsgarn må til, og det tynne er best. Når de er ferdige stiver du dem tre ganger på hver side med spraystivelse.

Jeg har bare brukt restegarn i alle mulige farger. De melerte, brune ble penest, synes jeg, og da jeg ikke hadde mer garn, strikket jeg en helt brun, – og så fikk det siste bladet resten av det melerte garnet.

Det går lynfort å strikke et sånt bokmerke, og det er morsomt. Når de er ferdige, legger de seg så fint inne i boka. Hvor mye som synes på utsiden, avhenger selvfølgelig av hvor høy boka er.

Da jeg hadde en pen samling bladranker, prøvde jeg å strikke en lang kord med et stort blad i enden. Det gikk helt fint. Man bare øker litt flere ganger, før man begynner å felle. Du kan telle antall hull i bladet for å se hvor mange økninger jeg har.

Det siste her ble ekstra søtt, synes jeg. Først strikket jeg en ekstra lang kord med et stort blad i enden. Så plukket jeg opp masker i den andre enden og strikket et bitte, lite blad (Jeg tror jeg økte til 9 m på pinnen før felling).

Nå skal bunten fordeles rundt til en helt spesiell gruppe damer jeg kjenner.

Bokdamer.

Leftie

Jeg er ikke sikker på hva navnet skal indikere, men jeg regner med at det handler om leftie som i left overs. Sjalet er en perfekt mulighet for den med mye restegarn. Oppskriften fant jeg på ravelry.com, men det var etter at jeg hadde snublet over flere bloggere som strikket dette flotte sjalet.

Nå har jeg strikket tre, og alle er strikket av restegarn. Dette første er strikket av finull fra Husfliden, og tro det eller ei: Garnet er snart tretti år gammel. Da jeg gikk på lærerskolen strikket jeg en del gensere i bruntoner, – og derfor hadde jeg så mye garn av den fargen. Riktig nok måtte jeg komplettere noe av det hvite, men finull er fortsatt i salg.

Da jeg hadde kjøpt oppskriften, forsto jeg fort at dette ble for vanskelig. Oppskriften fantes riktig nok på svensk, men det hjalp så lite. Jeg fikk det ikke til. Heldigvis har jeg en kollega som påtok seg jobben med å forstå oppskriften, og med hennes instruksjon gikk det lett.

Det hvite og rosa sjalet er mye mindre enn det første jeg strikket. Garnet er mykt alpakkaull, rester etter babytøy, og sjalet ser strikket spesielt til en jakke jeg har i samme garn.

Når jeg først forsto oppskriften, forsto jeg hvor lett det er. Man begynner med tre masker, og så øker man både fram og tilbake i den ene siden, mens man feller i den andre. Sjalet vokser altså med en maske for hver rille. Bladene er heller ikke vanskelige. Det handler om en viss mengde økinger og tilsvarende fellinger.

Jeg har lært teknikken videre til flere av elevene mine, og de har lært seg prinsippet lynkjapt (Les: I løpet av et friminutt). Arbeidet vokser og vokser helt til man feller av, så det kan i prinsippet bli så stort man vil.

Dette siste sjalet har jeg strikket etter at jeg ryddet på loftet og fant ut at jeg hadde enda mer restegarn enn jeg trodde. Bladene er strikket i angorina lyx. Det har jeg fortsatt mye av, men bare litt av hver farge. Hovedfargen er i et garn min svigermor etterlot seg. Det heter She, og er laget av mohair og litt av hvert annet. Jeg synes det melerte garnet ga en fin effekt.

Dette siste sjalet har jeg ikke bruk for selv, så det skal få vente på den rette anledningen. Av og til blir jeg bedt om å bidra med en gevinst til en eller annen utlodning, og da skal dette sjalet få sin mulighet rundt en eller annen hals.

Kamuflasjestrikking

Jeg strikker. Jeg strikker over alt. Ikke alle synes det passer seg å strikke på et møte eller et kurs. Det synes jeg. Selv folk som sitter med et halvt øye på smarttelefonskjermen kan finne på å kommentere at jeg strikker.

Akkurat nå slipper jeg lettere unna.

Beklager bildekvaliteten, men bildet ble sendt meg på mms, – og det var ikke bedre.

Strikkedilla – Babyjakke nummer 4

Av alle sommerens babyjakker, er dette den jeg er mest fornøyd med. Ei venninne lærte meg en ny strikketeknikk, en enkel sådan, og den liker jeg virkelig. Fordi hver tredje maske tas av uten å strikkes, blir arbeidet veldig fast og stramt. Denne teknikken passer godt til ytterjakker og andre plagg som skal ha litt substans.

Garnet fant jeg i garnlageret mitt, – eldgamle rester av Angorina Lyx. Siden dette er et syntetisk garn, kan det hende jeg får problemer med å få avsetning på denne. Jeg tror ingen unge foreldre i dag vil kle på ungen sin noe som ikke er laget av et naturmateriale.

Men jeg fikk i hvert fall prøvd teknikken.

Strikkedilla – Babyjakke nummer 3

Denne jakka ble jeg rett og slett ikke særlig fornøyd med. Den er strikket i restegarn, tynt alpakkaull. For variasjonens skyld valgte jeg å strikke en vrangbordlist til knappestolpe samtidig som jeg strikket det andre. Det gikk ikke bra. En sånn vrangbordstolpe må strikkes på tynnere pinner, ellers blir den hengende å slenge, eller bukte seg, sånn som denne gjør.

Det kan hende jeg kan gjøre noe med det. Hvis jeg hekler opp en kant langs knappestolpen, kan jeg stramme den inn ved å hoppe over hver tredje eller fjerde maske når jeg hekler. Det tror jeg at jeg vil prøve.

Ellers er jeg fornøyd med fargene, og de søte hjerteknappene jeg kjøpte i København i sommer.

Strikkedilla – Babyjakke nummer 2

Det ble en hel liten bunke babyjakker i sommer. Denne strikket jeg av et økologisk bomullsgarn jeg kjøpte i København i sommer, – i garnbutikken i Fiolstræde.

Problemet var at jeg ikke hadde nok garn. Jeg kjøpte bare 50 gram, og det var bare nesten nok. Heldigvis fikk jeg tak i litt ensfarget bomullsgarn i nesten samme kvalitet, og så skjøtet jeg på ermer og nederkant på bolen. Det kledde jakka, synes jeg.

Raglanen på denne strikkes med en liten tvist som gir en slags mini-flette-effekt i tillegg til en hullrad. Det likte jeg, selv om jeg kanskje ikke fikk det like fint til som modellen i strikkeheftet.

Knappene fant jeg i den gamle knappeboksen min, den jeg arvet etter svigermor.

Jakka er allerede gitt bort til ei venninne som fikk en liten gutt i sommer. Så kom den til nytte.

Strikkedilla – Babyjakke nummer 1

Rett før sommerferien kom jeg over et strikkehefte, – og da var det gjort. Jeg fikk dilla.

Det er enkle oppskrifter, og jeg startet med en raglanjakke som skulle strikkes fra halsen og ned. Poenget med disse oppskriftene er at de kan strikkes med flere typer garn, bare det passer til pinner nummer 3. Når man begynner oppe og strikker nedover, kan man tilpasse lengden etter den bredden man får.

Min første jakke ble strikket med et garn jeg hadde liggende, 100 gram flerfarget Noro-garn, som jeg kjøpte i København for et par år siden. Garnet er en blanding av lammeull (40%), silke (25%), nylon (25%) og kid mohair (10%) En sånn jakke tar omtrent 100 gram garn. Omtrent! Jeg råka opp! Heldigvis fant jeg et firma som kunne sende meg et nøste i posten, så fikk jeg fullført.

Siden garnet egentlig var i tykkeste laget for pinner 3, ble jakken fast og fin og ganske tykk. De søte stjerneknappene hadde jeg også liggende.

Det første jeg gjorde da jeg hadde strikket jakken, var å begynne på en til.

Dette var veldig moro!

Mini-Marius

På teamet mitt går det for tiden en smittsom form for graviditet. Av seks lærere har fire vært gravide omtrent samtidig. Nå skal det sies at de fleste av de gravide er menn, og det blir det som kjent ingen kul på magen av. Vi lurte på når vi begynte å si at gutta også er gravide, og jeg vet svaret på det. Det skjedde samtidig med innføringen av lang pappa-perm. Men vi klager ikke. Unger er råvarene i jobben vår.

Da førstemann meldte sin ankomst, tenkte jeg at jeg skulle begynne strikkinga. Nå har jeg gitt opp det prosjektet, – men èn mikroskopisk Mini-Marius ble det i hvert fall.