Hva var det med Roma?

Vi reiser ikke veldig mye, men mer enn vi gjorde før. Noen ganger handler det om å besøke noen, andre ganger om å oppleve noe eller kanskje vil vi bare slikke litt sol sånn midt i vintermørket; men alltid er det aller viktigste å få luft under vingene og se noe annet enn det vanlige. Etter en feriereise er jeg alltid veldig klar for å jobb og hverdagsliv.

Det er snart fire uker siden vi var i Italia og Roma, men enda går jeg og sutter på den karamellen. Jeg hadde egentlig tenkt å fortelle litt mer fra ferien, men det ble umulig. Vi er midt i høstens mest aktive konferansetime og rettetid, – og da jeg talte opp forrige ukes arbeidstimer, havnet jeg på 53. De timene som blir til overs da, setter jeg av til helt andre ting enn blogging.

Men Roma, altså, – hva var det med Roma? Selvfølgelig handlet det om at vi bodde så romersk og romantisk. Det var med på å skape en helt spesiell stemning, men det var så mye mer. Maten, for eksempel. Vi sliter litt med de overdådige italienske middagene, men etter hvert har vi lært oss at det går an å bestille flere forretter, om man ikke er sulten nok på primo, secundo og hele resten av tallrekka, og forrettene i Italia er noe helt for seg selv.

Og så er det historien. Den er jo absolutt over alt i Roma. Da vi skulle besøke Den protestantiske kirkegården, visste vi at den lå ved siden av Cestiuspyramiden, men ikke visste vi at den ble bygget før Kristi fødsel. Er det mulig, liksom.

Vi brukte et par timer på Panteon, men ellers var vi faktisk ikke inne i verken Colosseum eller Peters-kirken. Når man har tre dager til rådighet, gjelder det å økonomisere med tiden, – og vi skal tilbake. Det er det ingen tvil om.

Ikke at man må gå inn noe som helst sted for å nyte historien. Noe av det jeg virkelig satte pris på, var at vi stadig snublet over pågående utgravinger. Det  var bare å gå inn og rusle mellom store lager av søyler og statuer. Roma er full av dem. noen steder var det satt opp provisoriske informasjonsplakater, og så var det bare å lese og se.

Heldigvis holdt mitt vonde kne, – takket være at jeg la forfengeligheten på hylla og holdt meg til joggesko og sandaler med dempere. For det blir mye gåing. Vi gikk og vi gikk, morgen, middag og kveld, – og over alt var det noe å se på.

Heldigvis er ikke avstandene så store i Roma, og bare en gang følte vi behov for å bruke kollektivsystemet. Ellers holdt vi oss til apostlenes hester.

Været holdt, det var sommerlig og fint. Først utpå kvelden følte vi behov for ei jakke utenpå sommertøyet. Den siste dagen fikk vi likevel oppleve Roma i regn, og til og med det ble et positivt minne: Å stå inne i et portrom og vente, mens det høljet ned i gatene utenfor.

Thv og jeg liker best å dra på ferie alene. Når vi er på tur, vil vi bestemme selv, – og ikke minst vil vi ombestemme oss hele tiden. Likevel er det hyggelig å være sammen med andre, og siden alle veier møtes i Rom, var byen full av kolleger og folk vi kjenner. Det førte til en hyggelig vinkveld med kolleger vi møtte i Trastevere, og en kveld inviterte vi en kollega og hennes mann på litt vin hjemme hos oss, før vi gikk ut for å spise sammen. Det ble en veldig hyggelig kveld.

Å møte folk hjemmefra ute på den måten ga mersmak, så neste gang synes jeg alle jeg kjenner skal dra samme sted som jeg har tenkt meg. De kan gjøre som de vil hele dagen, men om kvelden vil jeg spise middag med dem. For en strålende ide!

Hva rakk vi å se og gjøre på tre dager: Dypstudier av Panteon og Den protestantiske kirkegården, rusletur og middag i Trastevere, besøk utenfor Colosseum, på Piazza Navona, Spansketrappen, Fontana de Trevi, El grecco, Sigrid Undsets hus, mye rusling og hyggelige måltider rundt Ciampo di Fiori, – og egentlig ganske mye mer.

Mye har vi ikke sett, og det åpner for en ny tur om ikke så alt for lenge.

I Hattemakergrend

Det er ikke så nøye hvor vi bor når vi er på ferie, hører jeg mange si. Vi skal jo nesten ikke være der likevel.

Jeg er ikke helt enig. Det stemmer at vi ikke er så mye på rommet når vi er på ferie, men noen timer blir det jo. Særlig for oss. Vi er gjerne på farta hele dagen, men om kveldene er det ikke sjelden vi er på hotellrommet i mange timer. Noen ganger spiser vi til og med dagens siste måltid der.

Ferie er ikke bare alt det vi ser. Like viktig er den stemninga vi får, og i Roma er stemning viktig.

En kollega tipset oss om hvem vi burde leie av i Roma, og hvis stemning er viktig, går det ikke an å bli mer fornøyd. Via dei Cappellari er alt det jeg håpet Roma skulle være.

Via dei Cappelari ligger midt i Romas smørøye, 150 meter fra Champo de Fiori, og med kort avstand til nesten alle severdigheter.

Leiligheten ligger i et hus fra 1400-tallet, høyt oppe i etasjene, og ja, – du må klatre på smale, trange stentrapper. Den er bare på 30 kvadratmeter, men rommer det vi trenger: Et lite, men ganske velutstyrt kjøkken, gassbrenner, kjøleskap og vaskemaskin (Den trengte vi riktig nok ikke.) Et pent, flislagt bad med dusj, do og bidet.

Oppholdsrommet er kombinert stue og soverom. Senga var hard og god, og vi hadde både sofa og spiseplass. Over senga var det ei hylle med masse bøker om Roma.

Noe av det beste var gata utenfor. Nede på fortauet satt ungdommer og flørtet sånn i kveldinga, og det var langt ned. Og tro det eller ei, det hang klesvask ut av vinduene.

I vinduene rett over den trange grenda, kunne jeg se han unge, kjekke stå over oppvasken, mens håndtverkerne nede på hjørnet sang og plystret.

Via dei Cappellari ligger i et gammelt håndtverkerstrøk. Nå er det langt mellom hattemakerne der i dag, men en gang var det annerledes.

Som vanlig moret jeg meg med å ta parallellbilder, og på nettet fant jeg ganske mange gamle bilder, både fotografier og malerier, fra denne gata.

Når vi ble sultne om kveldene, ruslet vi bort på Chiampo de fiori og spiste middag, – og så var det kort, kort vei hjem til vårt lille krypinn.

Jeg håper ikke det var siste gang vi bodde i Hattemakergrend i Roma.

Amalfikysten, Ibsen og Nora.

Jeg har alltid tenkt at det var sterkt overdrevet da Nora påsto at hun hadde reddet Torvalds liv da hun sørget for et Italia-opphold for ham. Jeg tviler sterkt på at en vinter i Amalfi kan kurere sykdom, men noe måtte hun jo finne på for å rettferdiggjøre dokumentfalskneriet sitt.

Sommeren og høsten 1879 satt Ibsen i Amalfi og skrev Et dukkehjem, og det er morsomt å tenke på at mye av det han så ligger der ganske uforandret. Utsikten over havet var selvfølgelig den samme, men det var og mange av husene og de trange gatene. Støyen fra de digre bussene var han forskånet fra.

M

Vi var ikke lenge i Amalfi, bare et par timer. Byen er fullstendig stappa med turister, man går i kø, og det er ganske slitsomt.

Byen ser ganske liten ut, men går man inn en sidegate og gir seg trappene i vold, oppdager man at husene kryper oppover fjellsiden, og det ene huset holder det andre i hendene der de henger nedover fjellsiden.

Mitt vonde kne hyler heldigvis ikke når jeg går oppover, og i dag fikk lungene øvet seg litt. Det skal visst være så sunt.

Amalfikysten er en bratt, svingete og trang affære, og all ære til Thv som svingte den relativt store Nissan Noten vår trygt gjennom hårnålsvingene. Vi hadde noen nær-døden-opplevelser hver gang vi møtte en buss.

Etter en sånn tur forstår man hvorfor de gamle italienske bilene er som de er.

Utsikten var formidabel oppe i de svingete veiene, men den utsikten fikk ikke Thv så mye glede av. Ikke var det lett å fotografere heller, for stoppe turte vi ikke.

Da vi kom så langt som til Positano ga vi opp tanken på fredelig rusling i romantisk by. Hundrevis av biler sto parkert langs den smale veien oppover fjellsiden, og nede i byen var det trangt og tjoka fullt av folk. Gatene gikk tvers gjennom restaurantene, og Thv måtte være forsiktig så han ikke kjørte på kelnerne.

John Steinbeck skal ha sagt at Positano er verdens eneste loddrette by, og om det ikke er sant, er det godt ljugd. Om det alltid er så mye folk der, vet jeg ikke, men i dag var det overfylt, og ikke plass til oss.

Snirklete veier til tross, Amalfikysten ligger bare en drøy time med bil fra hotellet vårt, så det er ikke som om vi brukte hele dagen på tur.

Før klokka to og lunsjtid var vi tilbake på drømmehotellet, og det kan jeg fortelle litt om en annen dag.

Pompeii, – jeg har venta i over 40 år

Stakkars fyr, han skulle bare visst.

Da Vesuv blåste ut i 79 e Kr kom han seg ikke unna, men ble begravet i pimpsten og aske, før noen fant ham og plasserte ham på ei hylle sammen med naboer og venner.

Jeg vet ikke når jeg først hørte om Pompeii, men det var da jeg var lita jente, og siden har jeg drømt om å komme dit, – om å komme hit. Jeg er her nå.

Jeg kunne selvfølgelig ha vært her for lenge siden, i hvert fall etter at økonomien sluttet å være stram, men det skulle altså ikke være i sommervarmen, og så ble det utsatt og utsatt. Nå er perfekt.

Det har vært en fantastisk dag. Vi hadde hørt at store deler av byen er lukket for publikum, og det stemmer, men hjelpes meg så stor den byen er. Det er mer enn nok å se, flere gater å gå enn man rekker på en enkelt dag.

Det var akkurat like merkelig og fantastisk å gå der som jeg hadde trodd. Alt er på ordentlig, ekte, og historien suste så jeg fikk dotter i øra.

De bodde fint disse romerne, i lekre villaer med atrium, soverom og alt de kunne trenge. I atriene spiste de middag og var med venner.

Lunsj spiste de ute, på restaurant eller gatekjøkken, og vi så mange av dem, så mange at jeg fikk lyst til å kommersialisere litt der inne i ruinbyen. Hva med å servere mat fra et av disse gatekjøkkenene, en liten pompeiiansk meny for turister?

Vi har drukket vann der romerne drakk

og besøkt både badehus og horehus.

Horehuset var for øvrig en sørgelig affære, et trangt hus dekorert med erotiske bilder, utstyrt med små båser der jentene kunne møte kunder. Den gesjeften har aldri vært noe å rope hurra for.

Vi hadde sikkert hatt glede av å følge en guidet gruppe, men etter et helt liv med interesse for Pompeii, har vi lest så mye om dette samfunnet, at vi valgte å klare oss på egen hånd.

Noen ganger tjuvlytta vi på andres guider og oppdaga til vår overraskelse, at når konteksten er så tydelig som her, kan vi til og med forstå litt italiensk, for eksempel at horene brukte svamper dyppet i sitronsaft for å unngå å bli gravide. Akkurat det visste vi fra før, men det var morsomt å høre det på italiensk og skjønne hva som ble sagt.

På forum fikk vi høre noe vi ikke visste. Vi lærte om alle templene, og spesielt om Apollontempelet som du ser på bildet over her. Inn der kom bare prestene. Unntaket var en gang i året når det var valg. Da gikk borgerne inn porten til venstre, stemte og så ut porten til høyre.

Det som overrasket oss mest var størrelsen på byen, alle gatene, husene, – og alle de fantastisk dekorere veggene. I de rikes huse var til og med trange korridorer malt, og takene fulle av fantastisk stukkatur.

Men alle i Pompeii var ikke rike. Her var fattigfolk og slaver også, og kanskje kunne de vist akkurat det mer tydelig. Vet man ikke bedre, kan man fort tenke seg at dette var en lykkens by for alle som levde der.

Grafittien på veggene ga litt kontakt med dem som levde i Pompeii. En guide fortalte at fisken med med halefinne som baller, skal forestille en penis, og at en sånn liten fisk er ment å være oppmuntrende: «Kom igjen, vis at du er en mann.» Og det kunne de jammen trenge. Særlig i 79.

Nå må jeg gi meg for denne gang. Vi skal ut å spise middag. Egentlig har jeg litt lyst til å dra tilbake i morgen, men jeg vet ikke helt. Kanskje skal vi spare resten til et annet år. Denne søylen har venta på meg i 1935 år, og nå har jeg kyssa den, akkurat som jeg hadde planlagt.

Og forresten, Solveig og Steven: Vi fant pizzarestauranten og parkerte der. Takk for tipset.

Jeg slutter med «Vokt deg for hunden»-gulvet. Akkurat det rommet var stengt, og det var skiltet med beklagelse. Men mitt lille kamera kommer til over alt. Jeg stakk det gjennom noen sprinkler før jeg åpnet Objektivet, fotografere og trakk inn objektive så kameraet ble lite og kunne lirkes ut mellom sprinklene igjen.

Voila!

Et skrin med noe rart i, – del 2

Da jeg kjøpte skrinet hadde jeg en sånn ullen følelse i hodet. Jeg hadde sett noe jeg ikke klarte å tolke, selv om underbevisstheten min var inne på noe. Dette høres litt kryptisk ut, men det var altså sånn det føltes.

Da jeg kom hjem, helte jeg innholdet i skrinet ut på et bord, og først da så jeg at det ikke var én, men tre små, brune dingser, tre bitte små figurer. De forestilte tre, små, orientalske menn i kimono. Alle tre holdt noe: en bok, en vifte og en frukt. Figurene var gjennomhullet på langs, et stort hull med god plass til en snor.

Og nå skjønte jeg hvilket spørsmål hjernen min jobba med: Kunne det være en slags netsuker?

Jeg møtte netsukene, for første gang, da jeg leste Haren med øyne av rav av de Waal. Leste og leste, forresten, – jeg bodde i den boka så lenge det sto på. Netsuker ble laget mellom 1615 og 1868, og de har en praktisk betydning. De skal tres bak beltet (obien) til en manns kimono, og hensikten er å holde på plass en veske, pung eller noe annet som henges i beltet. I likhet med andre bruksgjenstander har de etter hvert fått en kunstnerisk utforming.

De netsukene familien til de Waal hadde i sin samling, var av en helt annen kvalitet enn figurene fra skrinet mitt. Sånne samle-netsuker er små, utsøkte kunstverk; men likevel, når jeg søker rundt på nettet, finner jeg noen som ikke er så langt unna mine.

Verdifulle netsuker er ofte laget av ben, elfenben eller verdifulle stener. Mine er laget av tre, boxwood kalles det visst, – en slags buksbom, og det er også vanlig. Når jeg bildesøker på nettet finner jeg noen som ligner litt. Denne fant jeg på svensk Wikipedia.

Netsuker er mellom 2 og 10 cm. De fleste jeg ser på nettet er ganske store, men når mine er mellom 3 og 4 cm, er de innenfor rammen. Llikevel tenker jeg at det neppe er netsuker. En sånn skal jo nærmest fungere som en vekt. Hvis den ikke har en viss tyngde, vil den jo ikke klare å holde pungen på plass. Og så er det dette med hullene. De fleste ser ut til å ha to hull, men ikke alle. Mine har bare ett. Kan de ha et annet bruksområde?

At mine er orientalske i uttrykket, er det tingen tvil om. De kan minne litt om disse tre, som har vært til salgs hos Bukowskis.

Brevene i skrinet er skrevet av mennesker som bodde i Gøteborg på 1870-tallet. Det kan forklare hvordan figurene havnet der. Gøteborg hadde stor skipsfart på Asia i den perioden, og det var vanlig at sjøfolk hadde med seg gaver hjem.

Men igjen: Hva er bruksområdet til mine figurer? Etter at jeg fant det siste bildet i denne posten, ser jeg at de kan ha hatt en annen funksjon enn netsukenes. Her er snorene som holder vesken (sagemono) samlet ved hjelp av noen små perler. De har ett hull og når to deler av snoren tres gjennom, kan de brukes til å samle og stramme snoren. Kanskje det er det mine har blitt brukt til.

Jeg har lekt detektiv etter beste evne, – og jammen fikk jeg rett: Skrinet var verdt sine 100 kroner. Kanskje hadde du ikke hørt om netsuker før. Da synes jeg du skal spandere på deg et bildesøk i google. Etterpå kan du lese Haren med øyne av rav.

Og skulle du vite noe om dette, så belær meg gjerne.

Gjett hva jeg ønsker meg til jul!

Eksamen med liten skrift og små snubletråder

Skriftlig eksamen er over. Etter ti års grunnskole har det offentlige Norge testet hva norske sekstenåringer er gode for i matematikk, engelsk og norsk. Det skjedde denne uka, og torsdag og fredag var det mitt fag som sto for tur.

Vi hadde gjettet på et tema relatert til grunnlovsjubileet, – Frihet, kanskje. Vi gjettet riktig når det kom til jubileet, men i stedet for Frihet, ble det En smak av Norge, og jeg tror ingen beklaget seg over det.

Veiledningsmaterialet ble sluppet klokka ni på onsdag morgen. Det var akkurat passe stort, og inneholdt materiale som strekte seg fra Theodor Kittelsens Nøkken til Dimmu Borgirs Stormblåst, – uten at det egentlig er så langt mellom disse to. De skulle senere vise seg å opptre i samme oppgave på eksamensdagen. Vi brukte onsdagen på å finlese, gjette oppgaver, analysere tekster, gi tips om hvor det kunne finnes mer stoff, – og så gikk de små hjem for å fortsette jobben.

Jeg er veldig glad i eksamensukene nå på våren. Selv er jeg ferdig med alt rettearbeid, sola skinner og vi er endelig i mål. Det er intense dager på jobb, men ettermiddager og kvelder står til min disposisjon, og denne uka har jeg tilbragt timesvis med fingrene i varm jord, – og det har også blitt tid til en innmari hyggelig jentefest i vannkanten.

Men tilbake til eksamen. Den har vi lærere i hodet hele treårsløpet, og jo nærmere vi kommer, jo lenger fram i hodet flyttes bevisstheten om at oppgjørets time nærmer seg. Elevene klarer ikke dette om de ikke er skikkelig forberedt, og i norsk er det helt umulig å bli noe særlig bedre sånn på oppløpssida. Det handler om å kunne skrive, for søren, – og det er som kjent en lang prosess.

Og så er det fagstoffet. Vi kan ikke rekke alt. Ikke vet vi hva folka i Udir vil etterspørre heller. Noen år kan vi føle at vi har bommet litt, at oppgavene treffer litt på siden av det vi har brukt tida vår på. Andre år treffer de midt i blinken. I år var det en innertier for 10 B.

Elevene skal svare på en A-del og en B-del. A-delen baserer seg på en ukjent tekst og er obligatorisk. I B-delen kan de velge mellom tre – fire oppgaver. I år var A-delen Sommerfuggel i vinterland av Halvdan Sivertsen. Jeg la i hvert fall merke til at noen av mine hadde funnet fram analysen vi gjorde av den i niende klasse. Og jammen traff vi ikke på del B også.

Likevel er det ikke nok. Selv om jeg følte meg trygg og sikker på at vi har gjort det vi skal, er det likevel noe som gnager. Den vanligste glippen ungdommene gjør til eksamen i norsk er å ikke svare skikkelig på oppgaven. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har minnet dem om at de må finlese oppgaveteksten, og dette punktet er også ført opp på den sjekklista jeg har laget til dem før eksamen. Likevel glipper det om og om igjen, og jeg er slett ikke sikker på at det har gått bra denne gangen heller.

De siste årene, og særlig i år, er deler av oppgaven skrevet med liten skrift, det er liksom lagt ut snubletråder. Vi voksne ser dette med en gang, men det er det ikke gitt at ungene gjør. Udir har selvfølgelig ikke ment at elevene skal snuble, de er bare ivrige på å få målt ulik type kompetanse. Problemet er at ikke alle elever som har denne kompetansen får vist den. De ser nemlig ikke det som står med liten skrift. Egentlig tenker jeg at vi burde få lov til å lese oppgavene høyt for dem, og deretter peke på de små ekstraoppgavene, kompetansekravene, som er bakt inn i teksten. Da ville vi kommet bak eksamensnervene og alle hadde stilt likt.

Hvis du er interessert, skal jeg gi deg eksempler på hva jeg mener. Eksemplene er hentet fra dag 2, nynorskdagen.

Oppgave A besto av to deler, og begge skulle altså gjøres. Oppgaven baserte seg på tre versjoner av Sommerfuggel i Vinterland, en på bokmål, en på nynorsk, og en på dialekt, – slik Halvdan Sivertsen skrev den.

Oppgåve A1

Bruk utdraget frå songen Sommerfuggel i vinterland og skriv ein tekst der du forklarer medelevane dine nokre språklege skilnader som du finn i dei tre versjonane. Bruk faglege omgrep og kunnskap om bokmål, nynorsk og dialekt. Vis til eksempel frå dei tre versjonane av strofa.

Dette er ei god oppgave, og den er grei å løse. Jeg regner med at de fleste har vist til ulikheter i formverk, setningsstruktur osv. Men så kommer det med liten skrift: Dette skal forklares for medelever, altså skal teksten være skrevet med tanke på en bestemt mottakergruppe. Det håper jeg gikk av seg selv, og jeg regner med at elevene mine har brukt vanlig grammatikk-terminologi.

Men så blir det verre Det henvises nemlig til kunnskap om bokmål, nynorsk og dialekt. Her ligger det et ønske om en generalisering. De skal ikke bare skrive om denne teksten, men også relatere det til det de kan om nynorsk skrivemåte, den nord-norske dialekten osv. Vi har jobbet mye med dialekter, men jeg er ikke sikker på at alle har fått med seg den presiseringen. Det blir så mye å forholde seg til, og jeg har ikke tall på alle de gangene elever i etterkant har sagt: Skulle jeg gjøre det også? Men det kan jeg jo! Jeg så skjønte bare ikke at det var viktig.

Oppgåve A2

Fortell historia i songutdraget ut frå synsvinkelen til mora, barnet eller forteljaren, og dikt eventuelt vidare. Du skal bruke både tankereferat, skildring og replikkar i teksten din.

Her skal de altså føre innholdet og stemninga i en lyrisk tekst over til prosa. Noen av de mest ambisiøse fikk problemer med ordet eventuelt. De var redde for å få for dårlig tid til del B, og derfor lurte de nok på hvor stor fordel det ville være å dikte videre. Glipper den karakteren jeg sikter mot om jeg ikke skriver mer?

Noen elever skjønner nok ikke hvor viktig det er at de oppfyller kravet om riktig skrivestil, og at det i kravet om tankereferat, skildring og replikker ligger en sjangerforventning.

Jeg er ikke sikker på at så mange førtiåringer heller ville sett det.

Og så var det B-oppgavene. Tidligere ble disse kalt langsvarsoppgaver, men nå er det opp til eleven hvor de legger tyngden. Dette er ganske kinkig, fordi det er en ny måte å tenke på til eksamen. Våre elever har fortsatt i blodet at del B er hoveddelen av eksamen. Det er sånn de har vært vant til å jobbe de seks gangene de har hatt tentamen.

Likevel tror jeg det har gått bra, og mest av alt håper jeg det. Selv om de selv velger når de er ferdige med eksamen, satt nesten alle til klokka ett. Omtrent halvparten sitter tida ut. Rundt om på pultene vitnet avisutklipp, tekster og bøker om god forberedelse. Noen er nye i Norge, en har bare to års fartstid i språket. Likevel får de samme eksamen som de andre. Det er mer enn imponerende.

Oppgåve B1

Teksten Ja til nynorsk i førebuingsmateriellet handlar om sidemålsopplæringa i skolen.

Kunnskapsministeren er på besøk på skolen din for å høyre kva elevane meiner om sidemålsopplæringa. Du har fått i oppgåve å vere representant for elevrådet.

Gjer greie for og argumenter for elevrådet sitt syn på sidemålsopplæringa i skolen i dag. I teksten din skal du bruke erfaringar frå eigen skolekvardag, og i argumentasjonen skal du vise at du har kunnskap om kvifor nynorsk og bokmål er sidestilte skriftspråk i Noreg.

Lag ei overskrift som passar til argumentasjonen din.

Jeg skal bare kommentere B1, siden jeg tror hoveddelen av mine elever har skrevet den, og gudene skal vite at det var et godt valg. Tidligere i år skrev klassen nemlig en fagtekst om akkurat dette. De skulle skrive et kapittel i ei lærebok. Der skulle de forklare bakgrunnen for at vi har to skriftspråk i Norge. Teksten skulle være beregnet på sjuendeklassinger. Dette med mottakerbevissthet, skrivestil, tidsperspektiv og synsvinkel blir oftere og oftere presisert i eksamensoppgavene, og da må vi øve på det.

De har også skrevet en tekst som heter Nynorsken og eg, – og der skulle de fortelle hva de tenker om at de må lære to skriftspråk på skolen, og hva slags forhold de selv har til nynorsk.

Mange elever hadde nok tatt med disse to tekstene på skolen, ferdig rettede tekster der nynorsken allerede er på plass. Supert, selvfølgelig, – men også litt skummelt. Jeg vet at alle husker å oppgi kildene de bruker. Men hva nå om de har brukt deler av sine egne tekster som kilder? Har de husket på å legge dem til i kildelista? Om ikke er de ille ute. Ephorus vil nemlig finne tekstene deres. Forhåpentligvis vil sensor se at kilden er elevens egen tekst som ligger i Fronter.

Klassen har gode kunnskaper om temaet, og da vi så forberedelsemateriellet på onsdag, var det heller ikke vanskelig å se at det sannsynligvis ville komme en oppgave om nynorsk. Vi har jobbet mye med de små kunnskapsdetaljene, dem jeg vet glipper hos mange elever. Første gang de skrev om dette temaet var i høst. Da kom det fram at mange trodde Kristin Halvorsen hadde foreslått at sidemålsundervisningen skulle bort. Sånn var det jo ikke. Det handlet bare om eksamen og vurdering. Mange hadde også en forestilling om at man snakker bokmål og nynorsk. Dette fikk vi plukket bort, og da alle nyanser var på plass, skrev de teksten en gang til. Godt forberedt, med andre ord. Flaks, kalles det. Jeg kunne like godt ha dratt dem inn i en annen fordypning, men så var det dette med 1814, da- Jeg tok en sjans, – og traff.

De ivrige hadde funnet fram stoff blant annet fra Mållagets hjemmesider. Etter eksamen snakket jeg med noen av dem som gjør det veldig godt i norsk, og de hadde valgt å være pro nynorsk. Dette hadde vi snakket om. Tusenvis av unger rundt i Norge skrev denne oppgaven i går, og det er neppe noen tvil om at de fleste vil skrive mer eller mindre velbegrunnede tekster om hvor forferdelig det er med denne sidemålsundervisningen. Da er det neppe dumt å skille seg ut, – i hvert fall ikke hvis argumentene er gode.

Men så var det den lille skriften. Hvor er den her? At kunnskapsministeren kommer på besøk er ikke så fjernt for elevene våre. Vi hadde statsministeren innom tidligere i år. Men hva slags sjanger skal dette være? Hvordan ville en elevrådsrepresentant henvende seg til kunnskapsministeren ved et skolebesøk? I en tale, kanskje, – eller et kåseri? Det skal jo være en skrevet tekst dette her, men skal den framføres muntlig under besøket?

Og så var det dette med elevrådet. Her vil Udir tydeligvis teste om de mest språkbevisste elevene er i stand til å formulere seg på vegne av andre enn seg selv, på vegne av hele skolen. Det skal holde hardt, tenker jeg.

For våre elever er det veldig fjernt at noen (13 %) har nynorsk som hovedmål. De bor ikke her, for å si det sånn. Jeg er derfor redd for at mange har skrevet teksten som om sidemål bare er nynorsk. Rundt om i landet satt det nynorskelever og skrev den samme oppgaven i går, og for denne minoriteten vil nok oppgaveløsningen være ganske annerledes.

Oppgaven er uansett god, og jeg håper noen finner ut at en del besvarelser skal publiseres. Det burde være interessant for alle, og ikke minst for politikerne våre, å se hva norske tiendeklassinger tenker om sidemålsundervisninga. De vil sikkert få seg en overraskelse. Det er nemlig ikke sånn at alle tiendeklassinger på Østlandet hater nynorsk.

Dette var elevenes første eksamen, og jeg håper de hadde en god opplevelser. Det var 28 grader varmt i går, og stekende inne i klasserommet. Men vi var mange voksne på jobb, og de fikk luftet seg når de trengte det. Ei la seg til og med ut i sola for å lese korrektur i fred og ro. Sånn kan det også gjøres.

Det får være alt for i dag, – og egentlig var det vel alt for mye.

Om tre uker er det muntlig eksamen.

Diftongane sin inntogsmarsj! Kvernhuset-elevar forskar på tilsig av diftongar i Fredrikstad-dialekten.

Dette er den andre av to tekster jeg skrev for å holde meg i form i sommer. Den første var for Lokalhistorisk magasin, denne ble publisert i Norsklæreren – tidsskrift for språk, litteratur og didaktikk – Nr 1 2014.

Siden få av dere leser Norsklæreren, og tidsskriftet ikke legges ut på nett, kan du lese det her.

Det blir helt feil lay out her på bloggen, så jeg legger i tillegg ut fotografier av sidene i Norsklærene. Dem legger jeg inn sist i posten.

Diftongane sin inntogsmarsj!
Kvernhuset-elevar forskar på tilsig av diftongar i Fredrikstad-dialekten.

Vi nyttar dialekt, både elevar og lærarar; men elevane er merkeleg umedvitne sin eigen dialektbruk. Dei veit ikkje sjølv kva former dei brukar, og ofte fornektar dei dialekten både ein og to og tre gonger. Kva kan få dei til å høyre hanen gale, slik at dei får ei medviten tilnærming til sitt eiga språk? I klassane mine skjer denne oppvakninga gjerne i niande klasse, når vi skal til å skrive sidemål.

Talemålet til dei fleste av mine elevar er Fredrikstad-mål, ein bydialekt frå ytre Østfold, og det var difor naturleg for meg å ta utgangspunkt i denne dialekten da vi i haust skulle fordjupe oss i eit språkleg emne, slik læreplanen krev under måla for språk og kultur. Der står det at elevane skal kunne

• presentere resultatet av fordypning i tre selvvalgte emner: et forfatterskap, et litterært tema og et språklig tema
• gjøre rede for noen kjennetegn ved hovedgrupper av norske talemål

(Kunnskapsløftet, 2005: 42)

Fordi dialekten vår har så mykje ved seg både språkleg og sosialt, blir det til at vi ganske ofte pratar om dialektbruk i klassen. Det kan vere noko ungane har merkt seg på TV, til dømes at Fredrikstad-dialekten ofte blir brukt som sosial markør i filmar, skodespel og reklamar, og da handlar det oftast om å markere låg sosial status. Dette er ein samtale som dukkar opp med ujamne mellomrom, og som eg meiner er verdifull.

Først når vi skal til å lære sidemålet, går vi skikkeleg laus på dialekten vår. Han har så mykje til felles med nynorsk formverk, at eg vel å knytte innlæringa av bøyingsmønsteret av verb og substantiv tett opp til elevane sin dialektbruk. Mi erfaring er at det både verkar motiverande og er til hjelp for elevane når dei skal skrive nynorsk.

Trass i mine gode intensjonar om å avdramatisere nynorsken, tar det aldri lang tid før elevar peikar på alt som er ulikt. Denne gongen var det bruken av diftongar som vart kommentert, og det er slett ikkje merkverdig. Vi seier jo ikkje leike og steike, eller lauk og røyk, sa ein elev. Og rett nok. Vi gjer ikkje det i Fredrikstad. Eg vel å ikkje presentere målmerka for Fredrikstad-dialekten her, – eg reknar med at dei er kjende for lesaren. I staden vil eg konsentrere meg om diftongane, – eller meir rett: om dei manglande diftongane.

Diftongbruk i Østfoldmålet er eit komplekst område. I denne samanhengen kan vi nøye oss med å konstatere at diftongane er på plass i dei indre delane av Østfold, medan dei forsvinn meir og meir jo lenger sør ein kjem. Grensa for diftongbruk har tidlegare gått om lag ved kommunegrensa mellom Fredrikstad og Råde. I Fredrikstad har vi tradisjonelt hatt svært liten diftongbruk, sjølv om dette òg varierer innanfor det som i dag er kommunegrensa. Kor komplekst det kan vere, høyrer vi når folk frå Borge nyttar diftong i stadnamnet Kråkerøy, men ikkje i øynamn frå Hvaler, t.d. Vesterø’ og Spjærø’. Det siste er i samsvar med gammalt talemål (Strømshaug, 1995: 218).

Guten som hevda at han ikkje sa verken leike, steike, lauk eller røyk fekk fort motbør. Andre elevar meinte at dei nytta diftongar i nokre av desse orda, til dømes både i substantivet røyk og i verbet å røyke, – og saka er sjølvsagt at også desse elevane har rett i det dei seier. Det er store variasjonar i bruken av monoftong og diftong, og i Mål i Østfold viser Kristian Strømshaug at dei i Rolvsøy har brukt både sten og stein (Strømshaug 1995: 217).

Kvifor seier bestefar sten, når eg seier stein?
Som innfødt lærar vil ein raskt snappe opp endringar i dialektmønsteret. Eg vassar i ungar kvar einaste dag, og kvart tredje år får eg seksti nye dialektbrukarar å lytte til. Endringar i dialektbruk blir ganske tydelege. I dei seinaste åra har eg spesielt merkt meg at monoftongering er mindre i bruk enn tidlegare. Eg høyrer det når ungane snakkar, og eg ser det når dei skriv. Eg danna meg difor den hypotesen at monoftongen er på veg ut av Fredrikstad-dialekten. Dette stemmer óg med ei undersøking lektor Rolf Torbjørnsen gjorde i Råde allereie i 1973 (Andersen, 1974: 282). Råde representerer eit skilje for diftongbruk i Østfold. Torbjørnsen undersøkte bruken av au i ord som hauk (høk) og lau’ (løv). Han konkluderte med at sjølv om det òg var ein del vakling mellom diftong- og monoftongbruk blant dei eldre over 60 år, brukte dei unge under 20 år i langt større grad diftong enn dei eldre (Andersen, 1974: 282). I si masteroppgåve “Jæ brukær’n når jæ trenger’n” – Fredrikstad-dialekt blant noen utvalgte ungdommer i Plankebyen frå 2011, fann Vemund Imrik ut at bare 30% av dei tolv informantane han undersøkte nytta monoftong (Imrik, 2011: 47).

Det er ikkje uvanleg at elevane mine er ueinige om korleis dei eigentleg snakkar. Nokre gonger skuldast det at dei faktisk talar ulikt, men oftast er det fordi dei ikkje er medvitne om kva dei faktisk seier. Eg kan til dømes vise dei korleis deira bøying av substantiv harmonerer med bøyinga på nynorsk, ballær – ballane i dialekt, mot ballar – ballane på nynorsk. Men då vil alltid ein del elevar protestere vilt: Vi seier da ikkje ballær! Så blir dei alle meir merksame, og neste gong ein elev seier ballær eller kastær, kjem latteren fram: Oj, – eg seier det likevel, jo! Det kan vere ulike årsaker til at elevane trur dei snakkar annleis enn dei faktisk gjer. Det verkar som om dei ikkje er klar over at dialekten deira har låg status, men nokre fortel at dei lærer heime at det ikkje er pent å snakke for brei dialekt. Kan hende er dette ver ei årsak til at dei trur dei nyttar færre dialektformer enn dei faktisk gjer.

Det gjeld å smi medan jarnet er varmt. Eg greip fatt i diskusjonen, og fortalde klassen at det vanlege i Fredrikstad har vore å nytte monoftongar i desse orda. Samstundes la eg fram mi hypotese om at dei no er på veg ut. Eureka! Dei vart interesserte! Kva er det eigentleg vi seier? Orda flaug gjennom klasserommet: røyk, lek, lere, leire, stein, hel, ren på henda, men reinsdyr på vidda. Dei vart så ivrige at det mest vart valdsamt. Men konklusjonen var klar: Dette varierer frå ord til ord og frå språkbrukar til språkbrukar. Imrik fann ut det same. Bruken av monoftongar er ikkje konsekvent og same brukar kan seie røyk og ben, men óg ben og bein (Imrik, 2011:51)

Noko kunne vi likevel einast om: Det finst ingen ord i vår dialekt som absolutt alle brukar med diftong. Vi kunne i alle fall ikkje finne nokon.

Ord der alle bruker monoftong er det fleire av, og vi fann døme på slike:
Løk, ren, hel, lek og leke, stek og steke .

Desse orda var alle elevane einige om at dei aldri ville nytte med diftong, verken i tale eller skrift.

Men så blei dei meir i tvil. Noen ville seie røyk andre røk, noen stein og leire andre sten og lere, – og dei undra seg da eg fortalde at far min, fødd i 1939, ikkje er i tvil i det heile tatt. Han er fødd og oppvaksen i Fredrikstad sentrum, og for han er det ei stor synd å seie røyk, stein eller leire. Sjølv om han ikkje har noko anna teoretisk utdaning enn grunnskule, er han oppteken av språk. Da eg var lita, retta han på meg om eg sa noko som ikkje stemde med dialekten, – eller med dialekta som vi seier i Fredrikstad. Når far min og hans generasjon ikkje er i tvil, medan ungane er det, tyder dette på at vi er i ein overgangsperiode mellom monoftongar og diftongar i denne dialekten. Papazian og Helleland skildrar den språklege utviklinga som ei elv. Nokre gonger skjer det lite, språket er i ein kulp. Nett no er vi visstnok i eit stryk. Det er mykje som skjer (Papazian og Helleland, 2005: 141). Sjølv kan eg ikkje hugse anna enn at alle sa sten, røk og lere da eg voks opp på 1960 og -70-talet, og stemmer det, må dette ha gått fort. Eg har likevel ikkje noko prov for dette, og ikkje trur eg det vart undersøkt heller.

Det er ikkje tilfeldig at ungane var i tvil om akkurat ord med diftongane øy og ei. Viss vi ser på dette kartet, er det nett dei diftongane som har vore fråverande i Fredrikstad, men som finst nærmast utanfor stovedøra vår i Rygge, Våler, Skiptvedt osb (Lundeby, 1995: 26). Vi snakkar om ein biltur på tjue minutt mellom stein og sten.

Område med vassrett skravering: Diftongane æu, æi, øy bevart.
Område utan skravering: Diftongane æu, øy forenkla til ø, e.
Område med loddrett skravering: Diftongar og monoftongar i blanding (Lundeby, 1996: 26)

Vi fekk inn svar frå 361 informantar. Tabellen syner tala for dei uluke aldersgruppene.

Kan fjortenåringar verkeleg forske på språk?
Nå var tida inne for å finne ut om hypotesen stemde. Vi fann fort ut at dei orda alle var einige om at dei sa med monoftong ikkje var verd å undersøkje. Men no er elevane medvitne om problematikken, og håpet må vere at når neste generasjon kjem til, vil desse elevane merke seg om deira ungar seier både leire, rein og steike, ord som dei sjølv altså aldri ville nytte med diftong. Vi landa på substantivet en sten/ en stein og verbet å røke/å røyke. Alle meinte at det var eit samsvar her, slik at dei som seier å røyke òg seier en røyk, men det ville vi ikkje undersøke. Sjølv om eg helst ville undersøkt to verb eller to substantiv, lot eg elevane styre denne delen.

Kven skulle vi så intervjue, og kor mange? Sidan vi er på ein skole med hundrevis av tenåringar, fann vi det naturleg å intervjue så mange som mogeleg av desse. I tillegg måtte vi vite kva dei vaksne seier, både dei unge og dei gamle. Som vaksne i 40 – 50-årsalderen ville vi nytte foreldra til elevane. For å få nok informantar over 60 år valde vi å gå ut i byen for å intervjue folk.

Det er mykje som er nytt for fjortenåringar, og lite er sjølvsagt. Som lærar har eg alltid fleire mål eg vil oppnå. Denne gongen handla det om tre ting:

1. Å gjere elevane medvitne om korleis dei sjølv snakkar
2. Å gjere elevane medvitne om at språket er i stadig utvikling
3. Å lære elevane dei første stega i vitskapeleg arbeidsmetode

Korleis skulle vi foreta denne undersøkinga? Vi spør bare folk kva dei seier, sa ein. Vi ber dei skrive ned kva dei seier, sa ein annan. Så fekk eg høve til å seie noko om at skriftspråk og talemål ikkje er det same, og at folk har ein tendens til å svare det dei trur at den som spør ønskjer å høyre.

Planen var at elevane skulle gå saman to og to for å intervjue ein informant. Først skulle dei kartleggje kjønn, alder og ikkje minst kor mange år informanten hadde budd i ytre Østfold. Berre dei som hadde budd her heile livet vart godkjende. Informantane måtte intervjuast kvar for seg, slik at dei ikkje vart påverka av kva andre sa. Det var òg særs viktig at orda sten/stein eller røk/røyk aldri vart ytra av intervjuarane. I staden held den eine eleven opp steinen og spurde kva dette var. Etterpå la han saman peike- og langfingeren og spurde medan han laga røykerørsler: Kva gjer eg no? Den andre eleven fungerte som sekretær og teikna ein ring rundt rett ord. Dei fleste gjekk til oppgåva med stor iver. Etter ei veke mangla vi bare informantar i den eldste gruppa. Dagen etter kom to jenter på skolen med ein tjukk bunke. Dei hadde på eige initiativ trykt opp fleire skjema og vandra ut i byen for å finne gamle folk dei kunne intervjue.

Til saman fekk vi inn svar frå 361 informantar: 132 frå den yngste gruppa, 128 frå den mellomste og 101 frå den eldste. Dette er mange nok til at det gjekk an å få skikkelege tal, som ville vise ein tendens:

Når ein jobbar med elevar, er det oftast overordna at elevane skal skjøne og ta til seg det dei lærer. Det fører til at vi forenklar tal, generaliserer og tek dei grepa vi må for å gjere stoffet tydeleg og lett tilgjengeleg. Eg var difor spent når vi denne gongen skulle nytte reelle tal, tal som ikkje er avrunda eller manipulerte på anna vis. Ville det resultatet vi fekk syne ein så klar skilnad at alle elevane kunne sjå ein tendens og forstå kva dette handla om? Det kunne dei. Frå ein pedagogisk ståstad må ein kunne seie at vi var særs heldige med resultatet.

Kva fikk vi ut av det?
Eg ser ingen grunn til å gå inn på kvart einskild tal. Til det er tendensen for tydeleg, og det var som eg trudde: Diftongane ei og øy nyttast i langt større grad av den yngre generasjonen enn av den eldre. Tala står der for alle å lese, og eg tillet meg difor ei grov og frekk forenkling: I den yngste informantgruppa nyttar om lag 75 % diftong og 25 % monoftong. I den eldste gruppa er det tvert om. Hos midtgenerasjonen, foreldra til elevane, er det 50/50.

I tillegg til alder, hadde vi og kjønn som ein variabel. Vi veit at kvinner har ein tendens til å nytte mindre lågstatusformer eller dialektformer enn menn (Papazian og Helleland, 2005: 33). Som ein ser av tabellen, er det nokre små forskjellar mellom menn og kvinner. For ordet stein er det ein liten tendens til at menn nyttar diftong oftare enn kvinner. Dette gjeld likevel ikkje for ordet røyk, der er det faktisk omvendt i to av aldersgruppene. Vi kan med andre ord ikkje trekke nokre konklusjonar av dette denne gongen. Det interessante er dessutan kva som er lågstatus av dei to formene i denne samanhengen. Rett nok er sten og røk dialektformene, og skulle difor i følgje teorien nyttast oftare av menn enn av kvinner. Samstundes er det grunn til å tru at ord med diftong vil bli rekna som breiare og difor ha lågare status enn ord med monoftong. Når vi Fredrikstad-folk nyttar monoftongar utanfor distriktet, blir vi ofte skulda for å knote. Fordi monoftongen er det einaste målmerket i vår dialekt som reknast som høgstatus, vil folk som ikkje kjenner til dette målmerket i dialekten, tru vi freistar å pynte på ein dialekt som har låg status.

Det undrar meg at det er såpass mange i den midtre informantgruppa som nyttar diftong. Det er synd vi ikkje har tidlegare undersøkingar å samanlikne med, men eg har ikkje funne nokon slik. Dei unge informantane har truleg alltid snakka slik dei gjer no. I følgje Papazian og Helleland er det slik for dei eldre òg. Dei hevdar at språkbruken til individa er konstant, medan språkbruken til språksamfunnet er i konstant endring (Papazian og Helleland, 2005: 137). Så tar vi vel feil både far min og eg, når vi meiner at ein del av dei vaksne informantane i denne undersøkinga har endra seg og gått over til diftongbruk etter kvart. Talet på diftongbrukarar stemmer ikkje med det vi meiner å hugse, men hugs er som kjend ikkje noka målbar eining.

Det heile starta med ein refleksjon om språk. Femti-fire niandeklassingar diskuterte sin eigen og andres diftongbruk. Ein hypotese vart laga, ei undersøking gjort og eit resultat tolka. Eg trur ungane har hatt utbytte av dette på fleire plan. Dei er no langt meir medvitne om sitt eige språk og sin eigen dialekt, og eg trur dei i framtida vil vere meir observante når det gjeld det talemålet dei høyrer hos seg sjølv og andre. Neste steg ville vere å sjå på kvifor vi får denne endringa frå monoftong til diftong.

Sjølv er eg litt ergerleg. Eg har vore oppteken av dette i alle år, og eg har òg sett denne språkendringa og mange andre språkendringar utvikle seg. Kvifor i all verda har eg ikkje gjort denne undersøkinga med dei elevane eg har hatt tidlegare? Dette er god språkundervisning, men mest av alt språkfagleg interessant. Eg går altså til knea i informantar kvar einaste dag, og så har eg latt dette liggje. Men det er aldri for seint. Sjølv om eg forsømde å lage ei oversikt over diftongbruk i Fredrikstad for tjue og ti år sidan, kan eg gjere det no, – kvart tredje år. Sjølv om eg er litt seint ute, skal det bli interessant å sjå kva veg dette går, og kor fort.

Eg kjem att!

Litteraturliste:

• Papazian, Eric og Helleland, Botolv: Norsk talemål, lokal og sosial variasjon., Høyskoleforlaget AS, Kristiansand 2005
• Lundeby, Einar: Østfoldmål. Østfold Mållag, Fredrikstad 1995
• Strømshaug, Kristian: Mål i Østfold. Novus Forlag, Oslo 1995
• Andersen, Birger Alfred: Utsyn over målføra i Østfold, artikkel i Bygd og by i Norge – Østfold, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1974.
• Imrik, Vemund: “Jæ bruker’n når jæ trenger’n” – Fredrikstad-dialekt blant noen utvalgte ungdommer i Plankebyen, Masteroppgave, UiO 2011

Regn på solskinnsøya

Når ferien endelig kommer, gleder jeg meg over stort og smått, – og på fredag ettermiddag startet det med Thomas Cook Airlines, – ingen har så energiske ansatte som dem. Jeg nikoste meg hele flyturen.

Vi var forberedt på at de to første dagene kunne by på dårlig vær. Det skulle både blåse og regne, – og så skulle det være kaldt. Stor var derfor vår overraskelse da vi sto opp til denne utsikten på lørdag morgen.

Sola skinte, og ungene badet i bassenget. Likevel var det ikke varmt nok til at vi lot oss friste. I stedet fulgte vi vår opprinnelige plan for en gråværsdag: Vi dro til det digre kjøpesenteret borte ved flyplassen. Der fikk Thv utvidet garderoben med flere plagg enn han hadde med seg ned, og vi fikk proviantert til ei uke med selvhushold.

Fisk var ikke ført opp på proviantlista, men det er alltid så moro å glane i fiskedisken på Carrefour. De legger opp fisken på de mest kunstferdige måter, og alt ser superlekkert ut, – selv om det lukter litt annerledes enn det ser ut.

Det er februar og tid for norsk skrei, så også på Gran Canaria.

Om kvelden gikk vi på fiiiin restaurant og spiste middag. Det var lørdag, må vite, – og vi er på ferie. Maten var supergod, men det er vel første gang i historien at både Thv og jeg må sende ut store deler av tallerkenen uspist. Det ble rett og slett for mye.

Også i dag var været fint her på Maspalomas, men fortsatt ikke badedraktvarmt for oss, – så vi holdt oss til plan B: Utflukt til Teror. Der er det marked på søndagene, men akkurat det markedet rakk aldri vi. Den godeste Ruth (- dama i GPS-en) fant det nemlig for godt å lose oss gjennom halve den canariske fjellheimen, før vi endelig landet i verdensarvbyen Teror.

Ikke at det gjorde så mye med den lange kjøreturen. Vi fikk sett mye, og ikke minst grønne fjellsider. Det er første gang jeg har sett så frodige områder på denne øya.

Hovedattraksjonen i Teror er kirken, Basilica de Nuestra Senora del Pino, – noe som betyr noe i nærheten av katedralen for vår frue av furua (Pino – pinje – furu, – ikke sant?). For oss ateister skyldes navnet en merkelig og komplett uforståelig historie. I 1481 viste jomfru Maria seg for en biskop mellom grenene på ei furu, – og da måtte det bygges katedral, må vite. Hjelpes meg. Men flott var den, og full av sølv og gull, som sånne gjerne er. Da vi var der, var det messe, så jeg måtte beherske meg med kameraet mitt. Høflig må man være.

Ved å reise til Teror hadde vi oppsøkt uværet, og vi forsto fort hvorfor det er så grønt i åssidene rundt byen. Det regnet i bøtter og spann, og temperaturen holdt seg rundt 8 grader.

Likevel koste vi oss. Byen var vakker, med ei nydelig hovedgate full av gamle rikmannsvillaer.

En av dem var åpnet som museum, akkurat et sånt museum som jeg elsker. Her kunne vi gå fra rom til rom og se hvordan en rik familie bodde i riktig gamle dager. Det var soverom og stuer, bibliotek og doer, tjenerfløy og staller, kjøkken og spisestue.

I likhet med andre patrisiervillaer på Gran Canaria, skryter også dette på seg å ha hatt besøk av Columbus. Det er utrolig hva han rakk på det kvarteret han var innom. Likevel kunne vi se på biblioteket og på fotografiene på veggene, at denne villaen nettopp var forlatt. Den siste eieren tilbragte faktisk sommeren her helt fram til midt på 1980-tallet.

Aller finest var det innelukkede gårdsrommet. Tenk å bo sånn når varmen steker utenfor veggene, – eller som i dag, – når regnet øser ned.

Nå var det lite sol og varme i formiddag, men det går jo an å forestille seg ting. Vi har da fantasi.

Og så er det jo sånn at Gran Canaria kan ha mange ulike værtyper på samme dag. Det handler bare om å bevege seg noen kilometer i en eller annen retning. En times tid etter at vi forlot åtte grader, vind og regn, – ankom vi hotellet vårt, og der så det sånn ut. Sola skinte på alle som badet i bassenget og solte sine vinterbleke kropper, – og det var 22 grader.

Vi lot oss ikke be to ganger.

Omsorg for Yahya Hassan

Hvis han har unngått din oppmerksomhet, er Yahya Hassan den atten år gamle dansk – palestinske forfatteren som rett før jul utga sin første diktsamling: Yahya Hassan – Digte. Både diktene og forfatteren har vakt furore i Danmark, og når man leser diktene eller hører ham snakke, er det lett å forstå hvorfor.

Foto: Mogens Engelund

Hassans foreldre er palestinere fra Libanon, men selv er han født og oppvokst i Århus. Oppveksten hans har vært mer enn turbulent. Til tross for sin unge alder, har han vært involvert i ulike typer kriminalitet, inkludert narkotikasalg. Han har stjålet og ranet, og store deler av oppveksten har vært tilbragt på ulike typer institusjoner.

På en av skolene han gikk, møtte han en dansklærer som inspirerte ham, og gjennom Knausgård og Min Kamp så han hvordan man bokstavelig talt kan skrive sitt liv. Yahya Hassan går nå på forfatterskolen i København.

Helt fra han dukket opp i avisene i høst, har jeg lest alt jeg har kommet over om ham. Jeg har lest artikler og intervjuer, jeg har saumfart YouTube for å se alle intervjuer og TV-programmer som nevner ham, og nå i jula leste jeg Yahya Hassans dikt. Han har uten tvil mye å melde, – ikke minst tenkte jeg at tekstene hans ville treffe elevene mine. Dette er dikt med høyt tempo og ditto temperatur, og de formidler et sånt litt innbitt raseri, som jeg faktisk kan tro på. Autentisk er det vel man kaller det.

Diktene handler om det innvandrermiljøet Hassan har vært en del av, og han har lite godt å si om sine foreldres generasjon, – heller ikke om sin egen. Åpningsdiktet om faren som mishandler barna sine er det som oftest blir sitert, men sterkest er anklagene mot det religiøse hykleriet han mener hele den voksne innvandrergenerasjonen står for. Han anklager de voksne i miljøet for å hykle at de er ydmyke muslimer i moskeen, mens de drikker og horer på si, eller kjøper tyvegods og gir som Eid-gaver til sine døtre. Det er ikke småtteri han lirer av seg.

Da jeg studerte norsk en gang for lenge siden, proklamerte foreleserne mine forfatterens død: Forfatteren er død, leve teksten! Det var da. På 2010-tallet har forfatteren gjenoppstått så til de grader fra de døde. Han lever og blomstrer og overskygger på mange måter sin egen diktning. Alle skriver sitt liv, Yahya Hassan også. At han også skriver andre menneskers liv, har hisset opp mange av dem i den flokken han en gang hørte hjemme i, – og jeg tenker at måten har gjør det på ikke er sunn. Han er en atten år gammel gutt, og han er midt i en normal løsrivelsesprosess. Det er sunt nok, – men at hele opprøret hans pøses ut live, er det neppe mye helse i.

Om det var hans plan og noe han ønsket seg, vet jeg ikke, – men sannheten er at Yahya Hassans rolle som samfunnsdebattant overskygger litteraturen han skriver, og noe av det han har sagt, gjentas om og om igjen:

Jeg er fucking vred på mine forældres generation, der kom til Danmark i slutningen af 1980’erne. Den der kæmpe gruppe af flygtninge, der skulle forestille at være forældre, har totalt svigtet deres børn. Så snart vores forældre landede i Kastrup, var det, som om deres rolle som forældre hørte op. Og så kunne vi se vores fædre rådne passivt op på kontanthjælp i sofaen med fjernbetjeningen i hånden, ledsaget af en desillusioneret mor, der aldrig sagde til eller fra. Os der faldt fra på uddannelser, os der blev kriminelle, og os der blev bumser, vi blev ikke svigtet af systemet, men af vores forældre. Vi er den forældreløse generation.

Når man så til de grader slakter en hel generasjon, må man regne med spørsmål om det man skriver, og Yahya Hassan svarer villig vekk. I hvert fall har han gjort det så langt. Nå ser det ut som om han synes det blir litt voldsomt. Voldsomme er også meningene hans, og da jeg så intervjuet med ham på dansk TV fikk jeg litt vondt i magen.

Sett med mine øyne er han mest av alt ung og sårbar. Når en attenårig poet melder seg på i det offentlige ordskiftet, må han forvente å bli tatt på alvor, og det blir Yahya Hassan. Han ville sikkert blitt fornærmet om han leste hva jeg skrev om ham; men jeg kan ikke hjelpe for det: Jeg får vondt av ham. Den debatten har har kastet seg inn i, er vår tids mest betente, og jeg tenker at han er for uerfaren til å måtte bære alt dette helt alene. Det er så mange som vil bruke ham. Jeg tenker at man skulle fare litt varsomt fram med ham, – uten at jeg helt vet hvordan det skulle foregå. Han er så intelligent, så velformulert og han har et sterkt behov for å formidle hvordan han ser verden. Svarene hans er kompromissløse og ganske enøyde. Plutselig vil alle høre hva han har å si, alle mikrofoner holdes i hans retning og det bare velter ut. Seriøse motdebattanter blir bedt om å holde kjeft, og det er få nyanser i hans anklager. Når han beskriver miljøet han kommer fra, tar han bare sitt eget perspektiv, og han forteller for åpent kamera at alle hans fettere er kriminelle, at alle i hans miljø er mer eller mindre kriminelle, at alle dealer og heler og det som verre er.

Når man roper så høyt og så stygt som Yahya Hassan gjør, når man pisser i eget reir og begår fadermord for åpen scene, – da blir det bråk, – og bråk har det blitt. Hans muslimske naboskap ser ham som en sviker, og han har både mottatt drapstrusler og blitt slått ned. Nå bærer han skuddsikker vest og blir fulgt av politivakter hvor han går. Blant den begeistrede skare vet man vel ikke helt hva man skal mene. Høyresida jubler fordi han kritiserer en hel innvandrergruppe for trygdemisbruk og kriminalitet. For venstresida er det vanskeligere. Hva skal man svare en ung andregenerasjonsinnvandrer som bruker de samme argumentene som innvandringsfiendtlige politikere?

Og hvor blir det av poesien? Det kan se ut som om Danmark var så sulteforet på de synspunktene Yahya Hassan forfekter, at hans liv og meninger overskygger at dette er litteratur. I diktene fungerer jo raseriet, anklagene og den kompromissløse stemmen veldig, veldig bra. Men samfunnsdebatt er noe helt annet enn poesi, og når Hassan gjentar det samme i intervjuer og debatter skrelles det litterære bort og vi må ta ham bokstavelig. På skjermen ser vi en ung og søkende gutt, en desillusjonert ung mann som uttaler seg ganske fordomsfullt mot en hel generasjon innvandrere. Han er ennå ikke klar for se nyansene, han vil ikke høre hva andre mener. Det blir for mye rett og slett, og jeg er redd han blir brukt. Yahya Hassan har blitt den stemmen som satte igang en viktig debatt, – men jeg er redd det kan koste ham dyrt, og da tenker jeg ikke bare på drapstruslene. Hvem vil ha ham når han har fullført sin oppgave som budbringer? Vil han overleve? Vil han fortsatt skrive?

Kanskje er mine bekymringer unødvendige. Kanskje kan Yahya Hassan passe på seg selv.

Jeg håper det.

En annen dag skal jeg fortelle hvordan det gikk da jeg tok Yahya Hassan med meg inn i klasserommet.

Når bestillingen er feil

Det er ille å si det, men vi er veldig ofte misfornøyde med kursa vi blir tilbudt på jobben. Jeg snakker nå om de kursa som blir tredd nedover hodene våre på kommunale kursdager. Ofte har en eller annen på et kommunalt kontor selv blitt begeistret for en foredragsholder, og så skal det deles med oss gutta på gølvet. Det er bare det at vi ikke jobber på kontor. Vi jobber med elever, vi leser om undervisning, vi tester ut undervisning og vi diskuterer med hverandre. Det misnøyen vanligvis dreier seg om, er at vi føler oss undervurderte. Dette kan vi da fra før? Dette har vi lest alle sammen. Sånn har vi jo bedrevet skole i årevis. Omtrent sånn høres det ut over kaffekoppene i pausene.

Det er ikke kursholdernes skyld. De er ofte flinke folk med mye å melde.

Feilen ligger i bestillingen. Den som bestiller kartlegger ikke hva vi allerede kan og vet. Den som skal holde foredraget får vite at dette vil være nytt for oss; det er jo det de tror, de som ikke kjenner oss, – og så blir det gæli – om og om igjen!

Denne uka skal jeg holde foredrag for en gruppe innvandrerkvinner, og det første jeg tenkte på var bestillingen. Jeg har spurt: Hvor mange er de? Hvor godt snakker de norsk? Hva vil dere jeg skal snakke om? Selv om dette er frivillighetsarbeid og bare handler om en times småprat, vil jeg nødig undervurdere dem som skal høre på. Ikke har jeg lyst til å overvurdere dem heller. Galt blir det uansett, – og galt kan det komme til å gå. Jeg vet ikke akkurat hvor mange de er. Det forutsettes at de er gode i norsk om de skal delta, men av erfaring vet jeg at forutsetninger ikke alltid er realitet. Hva jeg skal snakke om, kunne jeg velge selv.

Her er det stor fare for at disse kvinnene vil stå på gangen og prate om meg over kaffekoppen i pausen: Hun snakker så langsomt. Hun tror vel ikke vi skjønner noen ting. Sigrid Undset! Som om ikke vi kjenner henne ut og inn fra før! Hvorfor skal de alltid undervurdere oss?