Det har vært ei uke der jenter over hele landet har delt overgrepshistorier, fortalt om hva noen menn synes de kan tillate seg, noe bare kleint, annet langt, langt over alle grenser og inn i det ulovlige. Selv har jeg vært forskåna for sånt, nesten.
Det var en gang. Jeg vokste opp i sentrum av Fredrikstad. På lørdagene tok ofte de voksne på seg noe småpent og sprada litt i byen, og etterpå havna de kanskje hjemme hos oss på en kopp kaffe. En gang ble et vennepar av foreldrene mine med hjem. De hadde med to småjenter på min alder, ni, ti, elleve år, – deromkring. Vi gikk ut for å leke, farta litt rundt, jeg hadde med sykkelen min. På et tidspunkt skulle vi forflytte oss under jerbanesporet i en sånn undergang, du vet. For meg var dette kjente trakter. De to andre var der for første gang. Plutselig var han der, en voksen mann. Jeg husker ikke helt, men han hadde åpnet buksesmekken og sto og viste fram den stive tissen sin. Han sa noe også, men jeg husker ikke hva. De to andre jentene løp opp trappene, og senere skjønte jeg at de pilte hjem til meg, der foreldrene deres fortsatt var på besøk. Det gjorde ikke jeg, for jeg hadde sykkelen min, og den måtte jeg ha med opp trappene. Jeg kunne ikke komme hjem uten sykkelen. Mens jeg stirret stivt på den rare mannen, bukserte jeg sykkelen opp trappene og syklet hjem.
Mannen, tissen hans, den rare situasjonen har aldri noen gang plaga meg. Jeg kan ikke huske at han var vesentlig på noe vis. Det var noe helt annet som var forferdelig med den dagen. Noe som lærte meg hvordan skam føles for den som ikke har gjort noe skammelig.
Da jeg kom hjem løp jeg inn til de voksne, og de to jentegjestene som satt sammen med dem. «Hvorfor venta dere ikke på meg?» De svarte ikke. Og så fortalte jeg de voksne hva som hadde skjedd, om undergangen, sykkelen, trappa, mannen og tissen hans. Jeg tror det jeg følte var en slags sensasjonspreget skrekkblandet fryd. Det ble helt stille. Innoverstillhet. Veggene ble sugd inn i rommet, da jeg skjønte at de to andre jentene ikke hadde fortalt hva vi hadde opplevd sammen, og da foreldrene spurte og grov, så blånekta de. Det hadde ikke skjedd.
Hvorfor gjorde de det? Hva tenkte de voksne? Ingen beskyldte meg for å lyve, men de ville liksom ikke snakke om det. Det var det som var det ekle den dagen, ikke den dumme mannen og tissen hans, – og noe lærte jeg av det, men det var neppe det jeg burde lært.
Høyresida latterliggjør Ingebrigt Steen Jensens følelsesargumenter når han advarer regjeringa mot å selge inntektsgivende fellesverdier. De færreste av oss er økonomer med saklige analyser. I stedet må vi lene oss på erfaringer og magefølelse. Gode politiske avgjørelser har ofte vært basert på en kombinasjon av fornuft og følelser. Johan Castberg var ikke økonom, men konsesjonslovene var likevel en genistrek, en viktig økonomisk, politisk avgjørelse der følelsene spilte en viktig rolle. Det er over 100 år siden.
Det skulle vært moro og spurt Jens Evensen (har vært død i ti år) hvilken rolle følelsene spilte den gangen han og de andre, framsynte gutta gjorde etterkrigstidas viktigste økonomiske bragd for Norge, og sørget for at olja ikke kom på utenlandske og/eller private hender. Evensen var forresten heller ikke økonom. Hva ville dagens regjering gjort da olja begynte å sprute? Sett i bakspeilet ville de selvfølgelig hevde at avgjørelsene den gang var korrekte. Det var så vidt jeg husker relativt stor tverrpolitisk enighet om avgjørelsene som ble tatt på 1960-tallet, men hva ville regjeringa gjort om det var i dag? Vi vet at det kan argumenteres for fordeler med privat eierskap også i oljeøkonomien. Bare spør danskene og Maersk.
Vi som føler kan også tenke.
Vi tenker langsiktig, akkurat som når vi betaler ned gjelda vår, før vi går av med pensjon, og heller investerer våre få, ekstra midler i fast eiendom enn i aksjer, når vi skal sikre framtida vår. Vi har for lite til å våge stor risiko.
Oljealderen er noen års mellomspill i vår økonomi, og sett i historisk perspektiv er det et kort mellomspill. I ryggmargen sitter fortsatt en som lever under karrige kår, en som sparer for å ha når åkeren er tørr og olja siner. En gang skal barnebarna våre se i bakspeilet og vurdere de avgjørelsene som blir tatt i dag. Better safe than sorry, tenker vi, – fordi vi er livredde for det irreversible. Det kan komme en regnværsdag.
Jeg skriver hele tida. Noen ganger lurer jeg på om hjernen min sitter i fingrene, – jeg tenker rett og slett bedre når jeg skriver. Det blir mange ord av sånt, – mest for lagring. Innimellom, ganske ofte faktisk, er jeg ghost writer for dem som ikke liker å skrive selv, men det er det jo ingen som vet. Mest skriver jeg her på bloggen, og så har det blitt en og annen tekst i tidsskrifter.
Onsdag i forrige uke startet jeg dagen med en kommentar på statusen til en kollega, og så føk jeg ut døra for å fullføre tre maratondager på jobben. Kommentaren handlet om privatskoler, og som vanlig kokte jeg litt over. Jeg er født med lavt kokepunkt.
Om kvelden fikk jeg en mail fra ei som mente jeg burde bygge ut kommentaren min til en kronikk. Jeg vegret meg lenge. Ikke hadde jeg tid, – og viktigst: Aldri i verden om noen av Oslo-avisene ville ta inn en kronikk fra lille meg. Der inne er nåløyet trangt, og jeg vet at de får lassevis av tekster hver dag.
Men så var det dette med kokepunktet og turbosjelen min da. Jeg kjente at jeg hadde lyst, – veldig lyst. Når er det forresten jeg ikke har lyst til å skrive? Noe av det som trigga meg er at hun som foreslo prosjektet kan noe om avistekster. Jeg ble så glad over at hun trodde på meg, at det var grunn god nok til å legge fingrene på tastaturet. Folk som oppmuntrer andre burde fått premie!
Denne kronikken var ferskvare, og når skulle jeg skrive? Da jeg kom fra jobb på onsdag: 2 timer. Da jeg kom hjem etter avslutningsseremoni med elevene og vindrikking med kollegene sånn ved midnattstider: 2 timer Da jeg kom hjem etter jobb og begravelse på torsdag: 5 timer. Vanligvis burde jeg kunne produsere en sånn tekst på 4-5 timer, men ikke denne gangen. Jeg streva fælt med orda, og først etter 9 timer var jeg i mål, men jeg var ikke fornøyd. Jeg streva fælt med ord og komposisjon, og kanskje skyldtes det at jeg brukte kommentaren min på Facebook som underlag. Det hemma meg veldig, kjente jeg, – og jeg ble ikke helt fornøyd med resultatet.
Fredag, mens jeg hjalp elever med å klage på eksamensresultater, sjekka jeg mailen min hvert kvarter, og rett før lunsj kom svaret: Aftenposten tok den! Jeg gikk fullstendig i spinn av glede, mista helt kontrollen på kroppen og hoppa og spratt som en gal. Lykkelig! Men jobben var tydeligvis ikke gjort. Jeg hadde skrevet 9000 tegn. Aftenposten ville ha 6000! Nå! Før klokka 15:00!
Selv syntes jeg ikke jeg hadde med ett ord for mye, og nå måtte jeg stryke. Men folk er så snille, og det er alltid hjelp å få. En kollega sa seg villig til å stryke mye, hele avsnitt, lange partier. Hun som dytta meg igang ga også respons. Selv hadde jeg nok med å komprimere og skrive om. Det ble litt fram og tilbake, men til slutt, etter en drøy time, ble avisa og jeg enige om at 6500 tegn var bra.
Mandag kveld lå Når noen skummer fløten på nett og Aftenposten la den på Facebook. Tirsdag sto den i avisa.
Det starta med et politisk engasjement for en sak som ligger meg sterkt på hjertet, men når en tekst er skrevet, er man på en måte ferdig med den. Det er merkelig, men sånn er det. Likevel skulle akkurat denne teksten klistre seg til hele tirsdagen min. Fra det øyeblikket kronikken var publisert, braket det løs. Og det var helt vilt! Jeg har aldri i hele mitt liv opplevd noe lignende, og det kom fullstendig bakpå meg. Klart jeg lurte på om noen ville lese den, om jeg ville få mange likes på Facebook, om noen jeg kjente ville gi meg tilbakemelding. At det skulle bli så voldsomt, hadde jeg ikke i mine villeste fantasier trodd.
Jeg skulle male hus i går, og noe ble gjort, men det var jammen ikke stort. Telefonen ringte om og om igjen, venner og bekjente, til og med en fra kommuneadministrasjonen ringte for å si noe hyggelig. På Facebook ble teksten delt om og om igjen, og jeg fikk kommentarer og pm-er fra kjente og ukjente, – til og med ei jeg fant på regjeringen.no sendte meg en superhyggelig pm for å fortelle at dette var bra. Og så var det alle sms-ene. Gamle klassekamerater, slekt og venner sendte meg meldinger. Den merkeligste kom fra et gammelt ektepar, totalt ukjente for meg, som sendte en lang sms for å oppmuntre meg til å stå på.
Jeg er ikke blasert. Jeg gidder ikke late som om dette ikke betyr noe for meg. Dagen i går ble en så god dag, at jeg kommer til å leve på den hele sommerferien. Når man skriver så mye som jeg gjør, er det bare så innmari hyggelig å få skikkelig respons. Det gir meg mot og lyst til å skrive mer. Ofte føler jeg at det meste av det jeg skriver blir mellom meg og orda. Her på bloggen er det alltid veldig stille. Jeg får så lite feed back, at jeg innimellom lurer på hva poenget er med å publisere det jeg skriver her. Men så er det bare det at jeg må skrive, og her ser jeg i hvert fall at jeg har noen lesere.
Innimellom er jeg den som gir andre respons når de har gjort noe bra. Det skal jeg gjøre enda mer. Jeg skal oppmuntre andre til å skrive. Jeg skal fortsette å hjelpe andre med deres tekster (Nå er det strengt tatt jobben min!). Hadde ikke Elin sparket meg igang, hadde ikke Anne hjulpet meg med strykingen, – da hadde det ikke blitt noen kronikk. Hadde ikke alle de vennlige menneskene der ute fortalt meg at dette fungerte, da hadde jeg trodd at ingen hadde lest det jeg skrev, eller at det var så dårlig at det ikke fortjente noen kommentar.
Jeg har aldri gått i tog 8. mars. Det er egentlig ganske merkelig, så engasjert som jeg er spørsmål knyttet til denne dagen.
I stedet for å gå i tog, samlet jeg et lite tog rundt spisebordet hjemme: Seks jenter, en enkel lunsj og litt vin. Det ble temperatur nok av det.
Og bare så det er sagt: Reservasjonsretten ble snudd og vendt hos oss også.
Jeg liker sånne jentelunsjer. Innimellom skvalder, skitprat og latter, får vi også diskutert ett eller to eller tre viktige temaer. I dag ble det en fargerik blanding.
Vi holder på med Cuba og Cuba-krisa i historietimene om dagen, og en av elevene satte igang tankene mine. Han kommenterte det som skjedde under begravelsen til Nelson Mandela for noen uker siden. Obama gikk rundt på stadion og hilste på andre statsledere, og plutselig sto han foran Raul Castro og strakte fram hånda,
– ved en feiltagelse, sa eleven litt spørrende.
Neppe, svarte jeg.
Hvor tilfeldig er egentlig et sånt historisk øyeblikk? Antagelig ikke tilfeldig i det hele tatt. Bare se på Obamas energiske, bestemte skritt opp trappa. Sånn går en mann som vet hvor han skal, og på toppen av trappa står Castro. Han ser heller ikke ut som om han blir tatt på senga, snarere som om han venter, og det får meg til å tro at dette er nøye regissert. Vi snakker tross alt om den første kontakten på over 50 år. Vi snakker om Barak Obama og Fidels bror. Etter over femti års isfront ville det vært et sjansespill av Obama å strekke fram hånda på den måten uten at Raul var forberedt. Dårlig gjort mot Raul også. Hadde han nektet å ta hånda, ville temperaturen sunket enda et par hakk. Hadde han tatt den fordi han ikke hadde noe valg, ville resultatet blitt det samme. Det hadde vært en ydmykelse.
Det er det som får meg til å tro at dette var nøye regissert.
Jeg ser det for meg. Det er dagen før Mandelas begravelse. Raul Castro er på hotellrommet sitt, og så kommer det en telefon. Antagelig snakker sekretærene deres sammen først: Raul, det er Barak Obama som ringer. Vil du snakke med ham? Og så prater de, litt sånn sidelengs, kanskje litt om hvorfor de er der, om Nelson Mandela. Raul nevner kanskje at det er meldt striregn dagen etter, og at det kommer til å være mye folk på stadion. Ja, sier Barak, – og det var da jeg lurte på om det er greit for deg, hvis jeg kommer bort og slår av en prat.Klart det, sier Raul, – det blir fint.
Og så bare gjorde de det.
Anledningen kunne ikke vært bedre. Ikke tidspunktet heller.
Fortsettelse følger, men den kommer neppe i morgen.
Hvis han har unngått din oppmerksomhet, er Yahya Hassan den atten år gamle dansk – palestinske forfatteren som rett før jul utga sin første diktsamling: Yahya Hassan – Digte. Både diktene og forfatteren har vakt furore i Danmark, og når man leser diktene eller hører ham snakke, er det lett å forstå hvorfor.
Foto: Mogens Engelund
Hassans foreldre er palestinere fra Libanon, men selv er han født og oppvokst i Århus. Oppveksten hans har vært mer enn turbulent. Til tross for sin unge alder, har han vært involvert i ulike typer kriminalitet, inkludert narkotikasalg. Han har stjålet og ranet, og store deler av oppveksten har vært tilbragt på ulike typer institusjoner.
På en av skolene han gikk, møtte han en dansklærer som inspirerte ham, og gjennom Knausgård og Min Kamp så han hvordan man bokstavelig talt kan skrive sitt liv. Yahya Hassan går nå på forfatterskolen i København.
Helt fra han dukket opp i avisene i høst, har jeg lest alt jeg har kommet over om ham. Jeg har lest artikler og intervjuer, jeg har saumfart YouTube for å se alle intervjuer og TV-programmer som nevner ham, og nå i jula leste jeg Yahya Hassans dikt. Han har uten tvil mye å melde, – ikke minst tenkte jeg at tekstene hans ville treffe elevene mine. Dette er dikt med høyt tempo og ditto temperatur, og de formidler et sånt litt innbitt raseri, som jeg faktisk kan tro på. Autentisk er det vel man kaller det.
Diktene handler om det innvandrermiljøet Hassan har vært en del av, og han har lite godt å si om sine foreldres generasjon, – heller ikke om sin egen. Åpningsdiktet om faren som mishandler barna sine er det som oftest blir sitert, men sterkest er anklagene mot det religiøse hykleriet han mener hele den voksne innvandrergenerasjonen står for. Han anklager de voksne i miljøet for å hykle at de er ydmyke muslimer i moskeen, mens de drikker og horer på si, eller kjøper tyvegods og gir som Eid-gaver til sine døtre. Det er ikke småtteri han lirer av seg.
Da jeg studerte norsk en gang for lenge siden, proklamerte foreleserne mine forfatterens død: Forfatteren er død, leve teksten! Det var da. På 2010-tallet har forfatteren gjenoppstått så til de grader fra de døde. Han lever og blomstrer og overskygger på mange måter sin egen diktning. Alle skriver sitt liv, Yahya Hassan også. At han også skriver andre menneskers liv, har hisset opp mange av dem i den flokken han en gang hørte hjemme i, – og jeg tenker at måten har gjør det på ikke er sunn. Han er en atten år gammel gutt, og han er midt i en normal løsrivelsesprosess. Det er sunt nok, – men at hele opprøret hans pøses ut live, er det neppe mye helse i.
Om det var hans plan og noe han ønsket seg, vet jeg ikke, – men sannheten er at Yahya Hassans rolle som samfunnsdebattant overskygger litteraturen han skriver, og noe av det han har sagt, gjentas om og om igjen:
Jeg er fucking vred på mine forældres generation, der kom til Danmark i slutningen af 1980’erne. Den der kæmpe gruppe af flygtninge, der skulle forestille at være forældre, har totalt svigtet deres børn. Så snart vores forældre landede i Kastrup, var det, som om deres rolle som forældre hørte op. Og så kunne vi se vores fædre rådne passivt op på kontanthjælp i sofaen med fjernbetjeningen i hånden, ledsaget af en desillusioneret mor, der aldrig sagde til eller fra. Os der faldt fra på uddannelser, os der blev kriminelle, og os der blev bumser, vi blev ikke svigtet af systemet, men af vores forældre. Vi er den forældreløse generation.
Når man så til de grader slakter en hel generasjon, må man regne med spørsmål om det man skriver, og Yahya Hassan svarer villig vekk. I hvert fall har han gjort det så langt. Nå ser det ut som om han synes det blir litt voldsomt. Voldsomme er også meningene hans, og da jeg så intervjuet med ham på dansk TV fikk jeg litt vondt i magen.
Sett med mine øyne er han mest av alt ung og sårbar. Når en attenårig poet melder seg på i det offentlige ordskiftet, må han forvente å bli tatt på alvor, og det blir Yahya Hassan. Han ville sikkert blitt fornærmet om han leste hva jeg skrev om ham; men jeg kan ikke hjelpe for det: Jeg får vondt av ham. Den debatten har har kastet seg inn i, er vår tids mest betente, og jeg tenker at han er for uerfaren til å måtte bære alt dette helt alene. Det er så mange som vil bruke ham. Jeg tenker at man skulle fare litt varsomt fram med ham, – uten at jeg helt vet hvordan det skulle foregå. Han er så intelligent, så velformulert og han har et sterkt behov for å formidle hvordan han ser verden. Svarene hans er kompromissløse og ganske enøyde. Plutselig vil alle høre hva han har å si, alle mikrofoner holdes i hans retning og det bare velter ut. Seriøse motdebattanter blir bedt om å holde kjeft, og det er få nyanser i hans anklager. Når han beskriver miljøet han kommer fra, tar han bare sitt eget perspektiv, og han forteller for åpent kamera at alle hans fettere er kriminelle, at alle i hans miljø er mer eller mindre kriminelle, at alle dealer og heler og det som verre er.
Når man roper så høyt og så stygt som Yahya Hassan gjør, når man pisser i eget reir og begår fadermord for åpen scene, – da blir det bråk, – og bråk har det blitt. Hans muslimske naboskap ser ham som en sviker, og han har både mottatt drapstrusler og blitt slått ned. Nå bærer han skuddsikker vest og blir fulgt av politivakter hvor han går. Blant den begeistrede skare vet man vel ikke helt hva man skal mene. Høyresida jubler fordi han kritiserer en hel innvandrergruppe for trygdemisbruk og kriminalitet. For venstresida er det vanskeligere. Hva skal man svare en ung andregenerasjonsinnvandrer som bruker de samme argumentene som innvandringsfiendtlige politikere?
Og hvor blir det av poesien? Det kan se ut som om Danmark var så sulteforet på de synspunktene Yahya Hassan forfekter, at hans liv og meninger overskygger at dette er litteratur. I diktene fungerer jo raseriet, anklagene og den kompromissløse stemmen veldig, veldig bra. Men samfunnsdebatt er noe helt annet enn poesi, og når Hassan gjentar det samme i intervjuer og debatter skrelles det litterære bort og vi må ta ham bokstavelig. På skjermen ser vi en ung og søkende gutt, en desillusjonert ung mann som uttaler seg ganske fordomsfullt mot en hel generasjon innvandrere. Han er ennå ikke klar for se nyansene, han vil ikke høre hva andre mener. Det blir for mye rett og slett, og jeg er redd han blir brukt. Yahya Hassan har blitt den stemmen som satte igang en viktig debatt, – men jeg er redd det kan koste ham dyrt, og da tenker jeg ikke bare på drapstruslene. Hvem vil ha ham når han har fullført sin oppgave som budbringer? Vil han overleve? Vil han fortsatt skrive?
Kanskje er mine bekymringer unødvendige. Kanskje kan Yahya Hassan passe på seg selv.
Jeg håper det.
En annen dag skal jeg fortelle hvordan det gikk da jeg tok Yahya Hassan med meg inn i klasserommet.
Noen hadde visst hvisket statsministeren i øret det jeg allerede vet: Skolen vår er en god skole. Noen hadde hvisket at vi har gode eksamensresultater, at vi gjør det forunderlig bra med tanke på det sosioøkonomiske (Det heter faktisk det) nedslagsfeltet vi henter elever fra og at vi skåret skyhøyt på elevundersøkelsen i år. Det siste er selvfølgelig ekstra moro for oss som har tiende klasse i år.
Vi vet det, jo, – men nå vet statsministeren det også.
Alle bilder er tatt av Fredriksstad Blads fotograf: Geir A. Carlsson.
Rektor fikk beskjed om det på fredag: Erna kommer på besøk til tirsdag. Vi hev oss rundt. Jeg spurte hvem av elevene mine som kunne tenke seg å gaide hvis vi fikk en meget kjent person på besøk. Hvem av dere synes det er moro å gaide? Hvem av dere følte at dere var kjempeflinke sist vi hadde besøk? Tre elever meldte seg. Tre veldig ulike unger med det til felles at de er proffe til fingerspissene.
I helga kikka de på gaideprogrammet. De har gjort det før, og det tar over en time. Nå skulle hele runden komprimeres til under en halvtime, og de skulle for første gang også fortelle om hvordan vi driver undervisning og om hvordan gamle og unge jobber sammen på skolen vår.
Mandag brukte de en times tid på å utarbeide en form på det hele, og da Erna kom på tirsdag, var de klare og vel forberedt.
Vi hadde friminutt da statsministerens bil svingte opp, og et lite øyeblikk ble jeg stressa. Fem hundre elever stimet sammen i kantina, og alle ville ha et glimt av damen. Heldigvis ringte det inn rett etterpå, ungene gikk til klasserommene og freden senket seg over huset, sånn at det ble armslag nok til at Erna kunne komme seg fram.
Erna og Erna, forresten, – hun kom ikke akkurat alene. I vår enfoldighet trodde vi først det handlet om statsministeren og et lite følge, men sånn var det ikke. Sammen med ordfører og rektor ønsket de landets øverste sjef velkommen. Så fikk de ansvaret for å lede hele følget gjennom skolelandskapet. Tre elever og statsministeren, ordføreren, store deler av Fredrikstad Høyre, sekretærer fra statsministerens kontor, politi og sikkerhetsfolk og så alle pressefolka fra lokalaviser og NRK. Hjelpes meg så mye pressefolk det var!
Etter rundturen ble det tid til en liten prat rundt et bord på lærerværelset, men vi skulle jo gjerne hatt mer tid med henne. Det var så mye vi gjerne ville sagt, og vi mener jo vi kan skole. Det er det vi kan! Egentlig kunne hun bare gitt oss oppdraget, så skulle vi nok laget skolepolitikk, tenker jeg.
Noen har kjørt for fort, kjørt i fylla, vært uforsiktige, – og så smeller det. Folk blir lemlestet og drept, – og etterpå, – når alt er for sent, står de fram i aviser og på TV: Nå må alle lære av våre feil. Gjør ikke som vi gjorde. Ikke kjør i fylla. Ikke kjør for fort. Hvorfor vil ikke folk høre?
Hvorfor ville ikke dere høre? tenker jeg, – og så blir jeg så vanvittig rasende at tårene står i øynene på meg. Kanskje jeg er mer trist og oppgitt enn sinna, jeg vet ikke, – men det føles som raseri.
For det er ikke som om de ikke visste det.
Etterpåklokskap kalles det, – men det er jo egentlig etterpådumskap. Som om de ikke visste det før de drakk og kjørte! Som om de ikke visste det før de trampet inn gasspedalen på mørke, glatte veier! Flauest er det når de nyfrelste kommer fra samme sted. Det hender det smeller både to og tre ganger i samme bygd, og forklaringen er den samme hver gang. Likevel står de fram foran kamera som om de er fullstendig overrasket. Det kom bakpå dem at de kunne bli skadet, – men nå, – nå må jammen alle vi andre lære.
Vi gjør ikke det. Enten har vi forstått og tar hensyn til at alt vi være for sent etterpå, – eller så gjør vi det ikke. Ingen av oss er uvitende om risikoen vi løper hvis vi kjører for fort, ligger med naboen, skyter opp raketter uten vernebriller, drikker for mye, bruker narkotika – lista kan gjøres så lang vi vil. Handlingene våre får alltid konsekvenser.
Menneskesinnet er komplekst, og det er mengder av små faktorer som fører fram til en idiotisk handling. Andres erfaringer og tårevåte berettelser har tydeligvis ingen effekt. Heller ikke fører det fram å klandre våre medmennesker for de valga de tar. Årsakene til at det gikk som det gikk er så mange, og ofte kjenner vi dem ikke selv. Konsekvensene må vi uansett bare selv.
Jeg skulle bare ønske folk lot være å leke forundret og overrasket. Jeg skulle ønske de holdt kjeft, og holdt valga sine for seg selv, i stedet for å stå fram som uskyldige ofre som ikke visste bedre. Det er som om det har blitt en slags moderne botsøvelse å ta på seg oppgaven med å misjonere for oss andre.
Igjen og igjen rykker Liv Signe Navarsete ut for å beklage at temperamentet løper av med henne. Denne gangen var hun forbannet på en eller annen partikollega som har lekket til pressen. Hun ville vite hvem det er og røke ham ut. Veldig forståelig for de fleste av oss, i hvert fall sånn på privaten, men i det politiske liv blir sånt oppfattet som smålig og uvesentlig. Det vet hun jo, – og så må hun altså trekke inn piggene igjen.
Senterpartiet har bestilt en rapport som forteller at det ble begått en del feil i valgkampen, en rapport de neppe ville bestilt om det hadde gått bedre. Sånn i ettertid må det analyseres og konkluderes, og målet er selvfølgelig å komme sterkere tilbake neste gang.
(Bildet er fra NRK)
Det jeg egentlig skulle si noe om, er kroppsspråket til Ola Borten Moe. At han og Liv Signe ikke er perlevenner, vet vi; de sier det også selv. Samarbeidsproblemer kaller de det. De er ikke de eneste topp-politikere som sliter med samarbeidet. Det som er spesielt med disse to er hvordan de framstår sammen på TV. Liv Signe prøver både med ord og kropp å dempe inntrykket av et dårlig klima. Ola bruker alt han har av kropp for å forsterke problemet.
Hvis vi forutsetter at mannen er normalt begava, at han vet noen om at kropp taler mye sterkere enn ord, da må det være bevisst, og det gjør det bare merkeligere. På pressekonferansen nå nylig sto han som en stokk ved siden av Liv Signe. Ansiktet var fullstendig dødt, nærmest som en trompete tenårig. Ikke én gang så han på henne eller viste noen som helst form for støtte. I stedet sto han vendt bitte litt bort fra henne med hendene samlet foran kroppen. Han oste av mistrivsel, mishag, misbilligelse, misliking.
Jeg synes det er merkelig. Hva tenker Senterparti-velgere om at han ikke viser alminnelig folkeskikk, at han ikke forsøker å være høflig og gjør det beste ut av situasjonen? Tror han at han tjener på å oppføre seg sånn? Tror han partiet tjener på at han står der og ser ut som en furten guttunge?
Det er en selvfølge at læreren er forberedt til hver eneste time. Vanligvis går det greit. Jeg underviser i norsk og samfunnsfag, og det er ikke så mye som endrer seg i løpet av en treårsperiode. Wergeland er fortsatt Wergeland, og andre verdenskrig er fortsatt andre verdenskrig. Ikke for det; historieforståelsen er stadig i endring, og rett som det er må jeg korrigere det jeg en gang lærte, og også det jeg en gang mente. Synet på rettsoppgjøret etter krigen har for eksempel endret seg i løpet av de tretti åra siden jeg tok min utdanning, – og kanskje var heller ikke Wergeland helt som vi tenkte.
Det er viktig at lærere ikke blir sittende fast i fortida. Nye stemmer må også få plass i klasserommet. Sist jeg hadde tiende klasse var det Ingvild Rishøj som var ny for meg, og hun er fortsatt med oss. I år skal Yahya Hassan få være med. Jeg vet at noen av mine små vil nikke gjenkjennende til ham. Vi har akkurat forsøkt å forstå Palestina-spørsmålet, og da var jeg så heldig å kunne invitere en gjest som selv har jobbet i palestinske flyktningeleire i Libanon. Elevene er så vant til meg, at jeg noen ganger føler jeg går i grått. Med en ny stemme i klassen fikk vi straks lagt på litt farge.
For tre år siden sto vi midt i Den arabiske våren. I samme øyeblikk som vi underviste om det, fløy norske bombefly inn over Libya for å stoppe Gadaffi. Egypt og Libya er med i år også, men de siste dagene har jeg jobbet med å komprimere stoffet, file bort noen detaljer og skape litt avstand til stoffet. Det må gjøres plass til noe mer.
I år er det Syria som står for tur, og vi begynner i morgen. Vi er så heldige at vi holder oss med to ganske nye læreverk i samfunnsfag, men denne gangen hjelper det så lite. Jeg lette forgjeves etter Syria i registeret. Her var det bare å finne andre kilder. Min danske venn pleier å si at det kan skrives bøker om det han ikke kan om dette eller hint, og sånn er det med meg og Syria: Det kan skrives bøker om min uvitenhet. Det lille jeg kunne ville fått plass på en gul post it-lapp.
Men sånn kunne det ikke fortsette. Sammen med elevene mine må jeg forsøke å nærme meg det som skjer. I motsetning til femtenåringene har jeg visst det hele tiden. Helt fra de første demonstrasjonene brøt ut i mars 2011 har jeg lest alt jeg har kommet over om landet, opprøret, Assad – hele pakka. På bordet mitt ligger artikler, reklamer – alt jeg kan finne. I forrige uke var det tid for å sette sammen puslespillet, og takk kjære, søte Tim Berners-Lee og alle andre kloke hoder: Takk, takk, takk. Takket være dere er informasjonen bare noen tastetrykk unna.
Nå har jeg puslet sammen en presentasjon med tekst og bilder. Jeg tror det er tilpasset mine kjære små, akkurat passe mye, akkurat passe komplisert. I morgen skal jeg etter fattig evne fortelle dem om landet og folket, forklare hvorfor det gikk som det gikk, og sammen skal vi forhåpentligvis klare å se sammenhengene mellom det som skjer i Syria og det som skjer i andre land i regionen.
Sist vi fordypet oss i Det nye midtøsten la jeg det til vårsemesteret. Nå har jeg flyttet temaet til høstsemesteret. Jeg har en plan! Når vi har fått kjennskap til det mest grunnleggende, når vi vet hva som har skjedd så langt, – da kan vi vi lettere henge med på det som vil skje videre framover; og at det vil en skje forrykende masse, er det dessverre ingen tvil om. Vi forsøker å se en nyhetssending på skolen hver dag, og Syria dukker opp med jevne mellomrom. Håpet er at økt kunnskap skal trigge større interesse hos de 53 elevene i 10B.
Jeg kan fortsatt ikke mye om Syria, men post it-lappen har i hvert fall blitt alt for liten.
Livet leker 