Brev fra skipslegen 13 Dramatikk ombord

Det var en grunn til at de måtte ha skipslege med på ekspedisjonene. Thorvald hadde medisinsk ansvar for mange mann på flere båter, og arbeidet var ikke helt uten risiko. Sånn er det alltid ombord i fiskebåter av alle slag. Man kan får en hånd inn i garnspillet eller annet tauverk, og det var mange muligheter til å komme i klem på ulikt vis. Flensingen av hval foregikk med skarpe kniver festet på tuppen av kosteskaft, – i hvert fall ser det sånn ut på bildene. I tillegg vil det alltid dukke opp folk som har psykiske lidelser. Det handler både om statistikk og om en tøff arbeidssituasjon langt hjemmefra.

Alt er med andre ord ikke fryd og gammen. Dette er Thorvalds første år som ferdig lege, og han må ha følt seg ganske ensom når han måtte ta store avgjørelser som hadde betydning for folks liv. Vi merker også at han begynner å føle på hjemlengselen.

På slutten av dette brevet skriver han at han ikke vil at brevene skal gå på rundgang i familien, -de er bare beregnet på de nærmeste. Vi har likevel blitt enige om at det er greit å legge dem ut her. Det er over 60 år siden de ble skrevet, og de fleste som var med på denne ekspedisjonen er døde for lenge siden. Nå må vi kunne betrakte brevene som historisk materiale.

Dette er det siste brevet vi har fra denne sesongen. Vi vet ikke om Thorvald skrev fler brev våren 1949, men det ser ikke sånn ut. Sesongen ble avsluttet 1. april, og vi har bare noen av telegrammene han sendte hjem for å fortelle når de kunne vente ham.

Sesongen 1949 – 50 var Thorvald i Norge. Han var blant annet i militærtjeneste som skipslege på krysseren Stord. Men han var ikke ferdig med å dra på hvalfangst. Både vinteren 1950 – 51 og 1951-52 var han i Antarktis, en sesong på Norhval og en på Balena.

På disse ekspedisjonene hadde han begynt å filme. Filmene har vi, men få bilder. Vi har imidlertid et negativalbum som vi må få gjort noe med. Og brev har vi, mange brev, om jeg legger dem ut vil tiden vise. Uansett tar jeg nå en lang pause fra Brev fra skipslegen.

21/1 – 49

Nu er det lenge siden jeg har skrevet noe paa mine samlede verker, men det har värt en noksaa vemmelig tid med mange stygge skader hos karene, saa jeg har hatt liten tid til aa tenke paa brevskriving.

Det sørgeligste av uhellene er at jeg maatte amputere haanden paa styrmannen paa X hvor jeg hadde vært ombord. Han fikk for litt over en uke siden haanden sin inn i hvalspillet da de skulde hive inne en hval, og saa fløy hvalen til saa haanden blev fullstendig knust og maatte tas.

Det er gaatt ganske bra etterpaa, men det var noe av det minst morsomme jeg har gjort noen gang, aa fjerne den ene haanden paa en ung og kraftig mann, og det atpaatil en som jeg kjendte ganske godt.

Ellers er alt ved det samme her, og selv om det er ganske ensformig her, liker jeg meg i grunnen ganske godt.

30/1 – 49

Det har fremdeles värt litt av hvert blandt mannskapet, blandt annet en som har forsøkt aa begaa selvmord ved aa skjäre over pusaarene paa v. haand med et barberblad. Han fikk ikke gjort seg noe särlig og jeg fikk sydd igjen saarene med det samme. Jeg er jo vant til sinnsyke mennesker fra Veum og andre steder, men for mange av de andre virket det vel noksaa uhyggelig.

9/2 – 49

Jeg forstaar av telegram som jeg fikk for noen dager siden at dere er skuffet over at jeg ikke har sendt flere brev, men det er jo fysisk umulig all den stund det ikke har värt noen annen forbindelse med land enn den skadede hvalbaaten i desember, og da fikk dere brev. Egentlig skulde det ikke värt noen forbindelse da heller, det var jo bare et uhell som gjorde at det kunde sendes noe brev.

Et kokeri har i almindelighet ikke andre forbindelser med land under fangsttiden enn en tankbaat som kommer ned og henter hvalolje, og leverer brenselsolje til kokeriet.

Tankbaaten vaar M/T Polarsol kom en av de første dagene i det nye aaret og med den kom bokpakken fra mor, og bøker fra Signe og tantene. Mange tusen takk for allt sammen.

I dag skal vi ha Polarsol inntil for siste gangen og den skal dra avgaarde i morgen. Det er kommet paa meg og alle andre her ombord som julekvellen paa kjerringa, for vi hadde trodd at det var ennu en uke til til vi skulde bli kvitt den, og ennu en uke aa skrive brev i. Men nu i kvell sitter altsaa hele «Norhval» oppe og skriver for haarde livet.

Ja noe nytt og epokegjørende kan jeg jo ikke si jeg har aa fortelle, men jeg trives fremdeles ganske bra, og gleder meg jo svärt til aa komme hjem til dere igjen da. Idag har jeg forresten skrevet to aldri saa lange brev paa Engelsk til et sykehus i Capetown, hvor jeg skal legge inn et par karer, den ene har visst dessverre kreft i magesekken.

Baade den engelske 2.telegrafisten og jeg var like forbauset over hvor god jeg egentlig var i Engelsk, jeg selv ikke minst.

Ja, dere er vel lei av aa høre at Norhval er som et fjell i sjøen og om den uendelige horisonten omkring oss. Men det er igrunnen saa vanskelig aa finne paa noe bedre, Jeg har jo stadig denne here horisonten aa se paa da, og «Norhval» er jo igrunnen et deilig lite fjell aa ha naar en først skal väre her nede.

Ellers tenker jeg mere og mere paa en strofe som jeg hugser fra en gammel Fred Astaire film fra før krigen «We joined the navy for to see the world, and what did we see, we saw the sea… We never get seasick, but we get awfull sick of seas…»

Ja, som sagt, jeg er ved god helse, og er kjekk og frisk paa alle maater, og tykkere og penere enn nogensinde.

Etter dette brevet er det svert lite sannsynlig at der blir anledning til aa faa sendt noe før vi selv kommer til Capetown, dvs i de første dagene av april.

Fangsten her nede har värt jevnt bra, og vi ligger bedre an enn i fjor og er det beste norske kokeriet (Vi var best i fjor og i forfjor ogsaa).

Ja, saa maa dere hugse at selv om det er sjelden dere hører fra meg, saa tenker jeg mye paa dere allikevel, og lengter svert hjem.

De eneste to malurtene i begeret nu er militärtjenesten til sommeren, og tollen naar jeg skal i land, särlig det siste. Dere skjønner at jeg har kjøpt rart til dere som dere skal faa hvis dere er riktig snilde.

Ellers vil jeg nødig at disse brevene hvor jeg sitter og smaaskriver det som faller meg inn skal gaa paa almindelig rundgang i familien. De er igrunnen bare beregnet paa deg mor, og paa Signe og Carlos.

Ja, saa haaper jeg at dere har det like bra som jeg, og er friske og kjekke paa alle maater, saa faar dere hilse motorcyklen min fra meg, den hadde jeg nesten glemt, Jeg har faktisk ikke tenkt paa den paa nesten to mnd nu, men igaar saa drømte jeg saa utrolig livaktig at jeg var ute og kjørte paa en fin-fin landevei en vidunderlig sommerdag med en søt pike bakpaa, men da jeg skulde snu meg for aa se hvem det var jeg hadde med meg, var plutselig baade damen og cyklen vekk.

Ha det bra, jeg tenker mye paa dere.

Kjärlig hilsen

Thorvald.

Da sesongen var over var han igjen på besøk i Cape Town. Derfra sendte han telegram hjem til Gerd. Vi hører ikke noe mer fra Polly.

Etter den lange båtturen hjem, ankom han Larvik 24. april 1949, for nøyaktig 59 år siden. Han håpet at noen ville stå på kaia for å ta ham imot. La oss regne med at hun gjorde det.