Hege Glad med motorsag!

Vi har hatt jobbehelg på hytta. Jeg har hatt mitt å gjøre, og Thv sitt, – men utover på lørdagsettermiddagen råka jeg opp for gjøremål, mens alt det som er Thvs sto i kø.

Den ser jo grei ut den trappa, men det er den ikke, i hvert fall ikke rekkverket. Bak malinga skjuler det seg råte, og nå skulle den ned.

Skjev var den også, vekk me’n!

Før.

Etter!

I firetida dro Thv til byen for å leke med fly, og jeg kjente at jeg ville gjøre noe. Jeg er så dritt lei av vonde knær, hakkete gange og stillesitting. Jeg var klar for en utfordring.

Noe av det som venta på Thv var et par trær som skulle ned. Hva om jeg? Alene! Uten at han visste det!

Det var denne grana det handlet om, sånn omtrent fire meter høy, kanskje fem, – og så den digre furua til høyre.

Jeg starta med finne fram grensaksa for å klippe av de nederste grenene, sånn at jeg skulle komme til med saga.

Så var det fram med den gamle, sløve snekkersaga.

Først sagde jeg et hakk, for det vet jeg at man skal, – og så begynte jeg å sage, og sage, og sage.

For et nederlag. Det funka bare ikke. Saga var sløv og sageren ukyndig. Jeg gikk inn i uthuset for å finne noe bedre.

Jo da, jeg så motorsaga som lå der og skinte, men det var øksa jeg skulle ha. Den sløve øksa. Treet skulle ned med håndmakt, det var det jeg hadde tenkt. Jeg har aldri brukt motorsag i hele mitt liv. Det er Thvs redskap, – et farlig redskap.

Så jeg grep øksa og hugg og dunka det jeg var god for, men den bet rett og slett ikke.

Litt sånn sidelengs nærma jeg meg uthuset igjen.

Først fant jeg fram ledningen. Jeg har aldri lagt merke til at kontakten er så høyt oppe på veggen. Mulig det var ment som et hint. Men nå skulle treet ned.

Jeg fant fram saga, plugga i, trykka på noen knapper, og wroooom, – jeg var i gang.

Jeg får si som Enok i Farmen: Dette er jeg best på, for jeg har sett Thv gjøre det mange ganger. Jammen stemte det.

Og ja: Jeg vet alt det andre, at saga kan sette seg fast, at treet kan vippe opp og treffe meg i ansiktet, at det kan falle på meg – jeg passa på alt sammen.

Kanskje var jeg ikke helt god på å beregne fallretning. Grana ble nemlig stående på skrå opp i det andre treet som skal ned, – men jeg klarte å få det ned. Sterk, jeg, nemlig.

Nå var jeg godt i gang, og siden planen var å overraske Thv, måtte jeg jo rydde opp også. Ny runde med motorsaga. Treet ble partert og delene slept ned i klova der vi hiver sånt. Den lille delen som egner seg som ved ble lagt til side.

Nå hadde jeg fått blod på tann, så jeg sagde like godt ned den digre grena på furua også. Moro, dette her.

Jeg kappa og saga, slepte og dro, – og vips var alt borte. Jeg er bare så god!

Men jeg ga meg mens leken er god. Det ville vært synd om jeg avslutta prosjektet med å sage av meg benet.

Den store furua overlater jeg til Thv. Jeg kan heller rydde opp i kaoset i bakgrunnen.

Da Thv kom ut på hytta utpå kvelden, sto jeg nærmest og hoppa av stolthet. Jeg har brukt motorsag. Alene. Jeg har sagd ned et helt tre!

Hah, – hva jeg kan!

Vi både føler og tenker når Statsskog er på vårsalg.

Høyresida latterliggjør Ingebrigt Steen Jensens følelsesargumenter når han advarer regjeringa mot å selge inntektsgivende fellesverdier. De færreste av oss er økonomer med saklige analyser. I stedet må vi lene oss på erfaringer og magefølelse. Gode politiske avgjørelser har ofte vært basert på en kombinasjon av fornuft og følelser. Johan Castberg var ikke økonom, men konsesjonslovene var likevel en genistrek, en viktig økonomisk, politisk avgjørelse der følelsene spilte en viktig rolle. Det er over 100 år siden.

Det skulle vært moro og spurt Jens Evensen (har vært død i ti år) hvilken rolle følelsene spilte den gangen han og de andre, framsynte gutta gjorde etterkrigstidas viktigste økonomiske bragd for Norge, og sørget for at olja ikke kom på utenlandske og/eller private hender. Evensen var forresten heller ikke økonom. Hva ville dagens regjering gjort da olja begynte å sprute? Sett i bakspeilet ville de selvfølgelig hevde at avgjørelsene den gang var korrekte. Det var så vidt jeg husker relativt stor tverrpolitisk enighet om avgjørelsene som ble tatt på 1960-tallet, men hva ville regjeringa gjort om det var i dag? Vi vet at det kan argumenteres for fordeler med privat eierskap også i oljeøkonomien. Bare spør danskene og Maersk.

Vi som føler kan også tenke.

Vi tenker langsiktig, akkurat som når vi betaler ned gjelda vår, før vi går av med pensjon, og heller investerer våre få, ekstra midler i fast eiendom enn i aksjer, når vi skal sikre framtida vår. Vi har for lite til å våge stor risiko.

Oljealderen er noen års mellomspill i vår økonomi, og sett i historisk perspektiv er det et kort mellomspill. I ryggmargen sitter fortsatt en som lever under karrige kår, en som sparer for å ha når åkeren er tørr og olja siner. En gang skal barnebarna våre se i bakspeilet og vurdere de avgjørelsene som blir tatt i dag. Better safe than sorry, tenker vi, – fordi vi er livredde for det irreversible. Det kan komme en regnværsdag.

Sånn føler vi, – og sånn tenker vi.

Hva var det med Roma?

Vi reiser ikke veldig mye, men mer enn vi gjorde før. Noen ganger handler det om å besøke noen, andre ganger om å oppleve noe eller kanskje vil vi bare slikke litt sol sånn midt i vintermørket; men alltid er det aller viktigste å få luft under vingene og se noe annet enn det vanlige. Etter en feriereise er jeg alltid veldig klar for å jobb og hverdagsliv.

Det er snart fire uker siden vi var i Italia og Roma, men enda går jeg og sutter på den karamellen. Jeg hadde egentlig tenkt å fortelle litt mer fra ferien, men det ble umulig. Vi er midt i høstens mest aktive konferansetime og rettetid, – og da jeg talte opp forrige ukes arbeidstimer, havnet jeg på 53. De timene som blir til overs da, setter jeg av til helt andre ting enn blogging.

Men Roma, altså, – hva var det med Roma? Selvfølgelig handlet det om at vi bodde så romersk og romantisk. Det var med på å skape en helt spesiell stemning, men det var så mye mer. Maten, for eksempel. Vi sliter litt med de overdådige italienske middagene, men etter hvert har vi lært oss at det går an å bestille flere forretter, om man ikke er sulten nok på primo, secundo og hele resten av tallrekka, og forrettene i Italia er noe helt for seg selv.

Og så er det historien. Den er jo absolutt over alt i Roma. Da vi skulle besøke Den protestantiske kirkegården, visste vi at den lå ved siden av Cestiuspyramiden, men ikke visste vi at den ble bygget før Kristi fødsel. Er det mulig, liksom.

Vi brukte et par timer på Panteon, men ellers var vi faktisk ikke inne i verken Colosseum eller Peters-kirken. Når man har tre dager til rådighet, gjelder det å økonomisere med tiden, – og vi skal tilbake. Det er det ingen tvil om.

Ikke at man må gå inn noe som helst sted for å nyte historien. Noe av det jeg virkelig satte pris på, var at vi stadig snublet over pågående utgravinger. Det  var bare å gå inn og rusle mellom store lager av søyler og statuer. Roma er full av dem. noen steder var det satt opp provisoriske informasjonsplakater, og så var det bare å lese og se.

Heldigvis holdt mitt vonde kne, – takket være at jeg la forfengeligheten på hylla og holdt meg til joggesko og sandaler med dempere. For det blir mye gåing. Vi gikk og vi gikk, morgen, middag og kveld, – og over alt var det noe å se på.

Heldigvis er ikke avstandene så store i Roma, og bare en gang følte vi behov for å bruke kollektivsystemet. Ellers holdt vi oss til apostlenes hester.

Været holdt, det var sommerlig og fint. Først utpå kvelden følte vi behov for ei jakke utenpå sommertøyet. Den siste dagen fikk vi likevel oppleve Roma i regn, og til og med det ble et positivt minne: Å stå inne i et portrom og vente, mens det høljet ned i gatene utenfor.

Thv og jeg liker best å dra på ferie alene. Når vi er på tur, vil vi bestemme selv, – og ikke minst vil vi ombestemme oss hele tiden. Likevel er det hyggelig å være sammen med andre, og siden alle veier møtes i Rom, var byen full av kolleger og folk vi kjenner. Det førte til en hyggelig vinkveld med kolleger vi møtte i Trastevere, og en kveld inviterte vi en kollega og hennes mann på litt vin hjemme hos oss, før vi gikk ut for å spise sammen. Det ble en veldig hyggelig kveld.

Å møte folk hjemmefra ute på den måten ga mersmak, så neste gang synes jeg alle jeg kjenner skal dra samme sted som jeg har tenkt meg. De kan gjøre som de vil hele dagen, men om kvelden vil jeg spise middag med dem. For en strålende ide!

Hva rakk vi å se og gjøre på tre dager: Dypstudier av Panteon og Den protestantiske kirkegården, rusletur og middag i Trastevere, besøk utenfor Colosseum, på Piazza Navona, Spansketrappen, Fontana de Trevi, El grecco, Sigrid Undsets hus, mye rusling og hyggelige måltider rundt Ciampo di Fiori, – og egentlig ganske mye mer.

Mye har vi ikke sett, og det åpner for en ny tur om ikke så alt for lenge.

I Hattemakergrend

Det er ikke så nøye hvor vi bor når vi er på ferie, hører jeg mange si. Vi skal jo nesten ikke være der likevel.

Jeg er ikke helt enig. Det stemmer at vi ikke er så mye på rommet når vi er på ferie, men noen timer blir det jo. Særlig for oss. Vi er gjerne på farta hele dagen, men om kveldene er det ikke sjelden vi er på hotellrommet i mange timer. Noen ganger spiser vi til og med dagens siste måltid der.

Ferie er ikke bare alt det vi ser. Like viktig er den stemninga vi får, og i Roma er stemning viktig.

En kollega tipset oss om hvem vi burde leie av i Roma, og hvis stemning er viktig, går det ikke an å bli mer fornøyd. Via dei Cappellari er alt det jeg håpet Roma skulle være.

Via dei Cappelari ligger midt i Romas smørøye, 150 meter fra Champo de Fiori, og med kort avstand til nesten alle severdigheter.

Leiligheten ligger i et hus fra 1400-tallet, høyt oppe i etasjene, og ja, – du må klatre på smale, trange stentrapper. Den er bare på 30 kvadratmeter, men rommer det vi trenger: Et lite, men ganske velutstyrt kjøkken, gassbrenner, kjøleskap og vaskemaskin (Den trengte vi riktig nok ikke.) Et pent, flislagt bad med dusj, do og bidet.

Oppholdsrommet er kombinert stue og soverom. Senga var hard og god, og vi hadde både sofa og spiseplass. Over senga var det ei hylle med masse bøker om Roma.

Noe av det beste var gata utenfor. Nede på fortauet satt ungdommer og flørtet sånn i kveldinga, og det var langt ned. Og tro det eller ei, det hang klesvask ut av vinduene.

I vinduene rett over den trange grenda, kunne jeg se han unge, kjekke stå over oppvasken, mens håndtverkerne nede på hjørnet sang og plystret.

Via dei Cappellari ligger i et gammelt håndtverkerstrøk. Nå er det langt mellom hattemakerne der i dag, men en gang var det annerledes.

Som vanlig moret jeg meg med å ta parallellbilder, og på nettet fant jeg ganske mange gamle bilder, både fotografier og malerier, fra denne gata.

Når vi ble sultne om kveldene, ruslet vi bort på Chiampo de fiori og spiste middag, – og så var det kort, kort vei hjem til vårt lille krypinn.

Jeg håper ikke det var siste gang vi bodde i Hattemakergrend i Roma.

Peter Andreas Munch, Den protestantiske kirkegården og litt familiehistorie

Før du begynner å lese, må jeg beklage at denne posten har et litt rotete bildemateriale. De har ulikt format, er ulikt beskåret og i det hele tatt. Men det handler rett og slett om at jeg ikke kan bruke så mye tid på å få alt til å se pent ut. Det er historien som interesserer meg, og så tenkte jeg dette kunne være interessant lesning for de yngste i familien.

Noe av det første vi gjorde i Roma var å besøke grava til Thvs tippoldefar. Kolosseum. Pantheon, Fontana de Trevi – alt måtte i første omgang vike til fordel for Den protestantiske kirkegården ved Caius Cestius-pyramiden.

Peter Andreas Munch er en av de store, gamle i Norge, og du finner statuen hans utenfor universitetet i Oslo. Munch var født i 1810. Han hadde et lynskarpt hode og nærmest total hukommelse, og akkurat det er faktisk mer enn en familiehistorie.

Munch var blant annet professor i historie, og da han arbeidet på sitt store verk Det norske folks historie, måtte han til Roma for å gjøre research. Det var ikke lett for en som ikke var katolikk å få tilgang til skriftene i Vatikanets bibliotek, men ved hjelp av sitt gode rykte kom han seg inn. Det var forbudt å kopiere tekstene ved å skrive dem av, og siden Munch ikke hadde råd til å betale Vatikanets egne avskrivere, måtte han memorerte alt han leste, sånn at han kunne skrive det ned når han kom tilbake på værelset sitt om kvelden.

I Thvs familie er det mange historier om Peter Andreas og hans liv, men jeg overlater til Wikipedia å fortelle mesteparten av historien. Der kan du lese både om hans privatliv og yrkesliv, og det er vel verdt noen minutter av ditt liv. P A Munch er en spennende figur.

Det er også hans kone. P A Munch var gift med Natalia (noen steder Natalie), født Linaae. Hun ble født i 1812, og om du vil, kan du finne korrespondansen mellom dem på Nasjonalbiblioteket. Mye kunne fortelles om dem, for eksempel om hvordan de møttes første gang på et maskeradeball på Fossum gård, – han utkledd som ridder, hun som skjoldmø. Dette var i 1833, mens han forberedte sin juridiske embetseksamen (Han hadde det også, nemlig!), og to år etter var de gift. De fikk fire barn, tre døtre og en sønn. Vi har bilder av dem alle på loftet et sted, men jeg orker rett og slett ikke rote rundt der oppe nå i høstmørket.

Hvis du leser her fordi du vil vite mer om vårt besøk på Den protestantiske, må du skrolle deg nedover til slutten av posten. Jeg kom nemlig i skade for å skrive videre om noen av etterkommerne til A.

En av døtrene var Johanne Nathalie (Natalia?) Munch, født i 1836. På et besøk hos sin far i Roma, traff hun Thorvald Fredrik Owen Møller, født 1821. Han var altså femten år eldre enn henne, og det er ikke lurt i en familie der mennene har en tendens til å dø tidlig. Men det var dessverre andre grunner til at hun kanskje hadde tjent på å aldri snuble i denne mannen.

Thorvald Fredrik Owen var nest eldste sønn på Thorsø herregård utenfor Fredrikstad. Hans far var Zacharias Møller, og på bloggen til Marthe kan du lese noen av ungdomsbrevene til Zacharias,, foreløpig fire, men det kommer flere av dem. Zacharias hadde mange barn, – men det er en annen historie. Navnene må jeg likevel nevne. Noen av dem forteller en historie om et spennende engasjement: Edvard, Thorvald, William, Bolivar og Isodore.

Zacharias Møller

Det finnes nesten ingen bilder av Thorvald Fredrik Owen. Dette fant jeg på bokylla.no, – i Francis Bulls bok Henrik Ibsens Peer Gynt, diktningens tilblivelse og grunntanker (Gyldendal 1947).

Jeg syntes det var noe underlig kjent ved bildet. og riktig nok. Portrettet er klippet ut av dette familiebildet fra Thorsø. Der står Thorvald Fredrik Owen til høyre i bakre rekke, og det er uten tvil det samme bildet. Den pussige mannen med høy hatt er Zacharias Møller, Thorvald Owens far. Jeg er ikke sikker på om Nathalie Munch er med på bildet, men det kan være henne som sitter lengst til høyre.

Thorvald Fredriks Owen var infanterikaptein og sendemann til Roma, en slags ambassadør. Det høres flott ut, men tittelen var flottere enn mannen. Kaptein Møller levde et hardt liv. Han drakk, var trolig alkoholiker, og i følge familiehistorien hadde han pådratt seg syfilis.

Kaptein Møllers pass fra 1868.

Francis Bull forteller at kaptein Møller er en av dem Henrik Ibsen lot seg inspirere av da han skrev Peer Gynt, – og det er ikke noe ærefullt ettermæle, for det handlet om evnen til å lyve på seg gode historier. Bjørnson kritiserte Ibsen for hvordan han hadde brukt Møller. Han mente nemlig at Ibsen ikke hadde klart å framstille Thorvald Owen så usympatisk som han faktisk var. Bjørnson mente selv at han hadde framstilt ham mer korrekt, da han brukte ham som modell for John Kurt i Det flager i Byen og på havnen og Bothwell i Maria Stuart.

 

Sammen fikk Thorvald Owen og Nathalie to barn, Helle Thorvald, født 1872 og Ingeborg, født 1879. Det er en tragisk historie dette her, et ulykkelig ekteskap der han drakk og begge slet psykisk. Om hennes plager skyldtes livet med ham, kan vi ikke vite, men det er vel ikke så usannsynlig. Syk var han i hvert fall, både psykisk og fysisk, og da Ingeborg var ett år gammel, senere i 1879, døde han på Gaustad sykehus. Fem år senere brøt Nathalie sammen, og også hun ble innlagt. Helle Thorvald og Ingeborg ble tatt hånd om av slektninger på Thorsø og i Drammen. Nathalie døde likevel ikke før i 1905.

Heldigvis gikk det bra med begge barna. Ingeborg fikk et usedvanlig spennende liv, og Helle Thorvald hadde et lysere sinn enn sine foreldre.  Helle Thorvald giftet seg med Aagot Martine Olsen.- Henne har jeg skrevet litt om tidligere. Heldigvis hadde de to et meget lykkelig ekteskap, selv om det ikke varte så lenge. Helle døde av magekreft allerede i 1935, 63 år gammel. Han var lege, blant annet på flere sinnsykehus, og det er jo interessant med tanke på hans foreldres skjebner. Så kom han som distriktslege til Degernes i Østfold, siden til Lisleby ved Fredrikstad, dit de flyttet for at barna skulle få lettere tilgang på skole.

Da Helle og Aagot giftet seg, dro de på bryllupsreise til Roma, og vi har dette bildet av henne på Petersplassen.

Det er rart å tenke på at vi sto på samme sted for et par dager siden. Bryllupsreisen var i 1913. Thvs bror har den hvite parasollen hun hadde med på reisen, og vi har en fløyelsjakke fra samme tid. Helle Thorvald og Aagot fikk to barn, Signe, født i 1922, henne vi kaller Tanten, og Thorvald, min Thvs far. Han ble født i 1918. Under her ser du dem alle tre hjemme i hagen på Lisleby i Fredrikstad, – Signe til venstre, så Thorvald og til sist Aagot.

Aagot var enke i 33 år. Hun døde i 1968, da Thv var tolv år gammel. Siden hun bodde sammen med familien, husker Thv henne godt.

Thorvald, min svigerfar

Thorvald, min svigerfar, ble lege, som sin far. Han giftet seg med Gerd Aslaug Johannessen, født i 1925. Dessverre døde også svigerfar tidlig, allerede i 1978. Da var han 59 år gammel. Fordi jeg var så ung da jeg traff min Thv, rakk jeg å bli kjent med ham. Gerd døde i 1990. Da var hun 64 år. Sammen fikk de tre sønner. Den eldste er altså min mann.

Gerd, min svigermor

Thorvald-navnet går i tradisjon i familien. Da vi fikk vår sønn, valgte vi å gi ham navnet Henrik. Vi hadde ikke helt sansen for å kalle opp barn etter forfedre. Men da Henrik var i tolvårsalderen, fortalte tante Signe ham om den familietradisjonen vi hadde brutt, og da var det bare et skjema å fylle ut, før vår tabbe var rettet opp. Henrik heter nå Thorvald Henrik, og det er morsomt for oss å høre hvordan han presenterer seg som Thorvald og er komfortabel med det navnet. Han er den fjerde Thorvalden i familien. Hvorfor mine svigerforeldre valgte å kalle min Thv for Fredrik også, kan man jo lure på. Den forrige med den kombinasjonen er ikke akkurat noen man vil ligne. Datteren vår, Marthe, er historiker, akkurat som sin tipp-tipp-oldefar. Det er foreningen mellom Johanne Nathalie Munch og Thorvald Owen Møller som gjør at Thv og våre barn heter både Munch og Møller. Det er svigerfars brev jeg har gjengitt her på bloggen, og i disse brevene møter vi både Aagot og Signe.

Sånn er det altså. Men tilbake til P A Munch. Heller ikke han fikk noe langt liv. På en reise tilbake til Roma i 1863, ble han stygt forkjølet. Han slet med å komme til hektene, og i mai fikk han et hjerneslag og døde bare 52 år gammel. Bjørnstjerne Bjørnson syntes adskillig bedre om Peter Andreas Munch enn om hans svigersønn, og han skrev et vakkert minnedikt over ham:

	Den uhyre kongeflåte lå til ankers under landet; vante var vi til at se den, eller til at spørge nyt fra dens erobringer og togter. Hvad den vant, vi har for evig; men den selv har nu fåt hjæmlov. Sammen står vi, ser det siste sejl i horisonten tone… vænder så og spørger sagte: Hvem skal annen gang dem samle?
– Bjørnstjerne Bjørnson, P A Munch

Peter Andreas Munch ble begravet på Den protestantiske kirkegården i Roma. Den kalles også den Ikke katolske kirkegården. Thv og jeg har alltid visst at vi skulle til Roma for å besøke graven til P A Munch, og denne uka var vi der. Det passet bra, siden vi reiste til Roma for å feire at vi i går, 4. oktober, har vært kjærester og bestevenner i 40 år. Kirkegården ligger bak pyramiden, og det var litt vrient å finne inngangen. Vi presenterte oss i informasjonsdisken, og fikk vite hvor P As støtte står. Vi hadde nok funnet den uansett, for den er en av de høye, hvite søylene. Dessuten ville vi kjent den igjen. Edvard Munch laget et trykk av gravstøtta. Et signert eksemplar av dette trykket henger hjemme hos Thvs bror.

Kirkegården var både mindre og trangere enn jeg ville trodd. Den er omkranset av en mur, og store og små gravstøtter, kors, sarkofager står tett, tett sammen. Det gror frodig og friskt, og hele kirkegården er som en tett jungel.

Etter at vi hadde snakket litt med Peter Andreas, ruslet vi mellom radene og så på flere av gravene. Både Gothe, Shelley og Keats ligger gravlagt på denne kirkegården, og vi følte oss langt fra ferdige da vi gikk ut porten. Hver grav representerer et helt liv, og sånt interesserer oss.   Gå inn på kirkegårdens hjemmeside. Der kan du se et bildegalleri over alle gravene, eller søke på navn etter dem som er gravlagt der. Skulle du selv ønske å hvile på denne kirkegården, er det fullt mulig. Du må bare sørge for å dø i Roma som ikke-katolikk. Det ble en hel historie dette her, og jeg kjenner jeg blir veldig nysgjerrig på å få vite mer. Etter P A Munchs død ble alle hans etterlatte skrifter sendt med et skip til Oslo. Skipet kom aldri fram, – det forliste. I følge familiehistorien inneholdt lasten også mange romerske antikviteter Munch hadde tilegnet seg, og familien har av og til lurt på om det faktisk stemte at skipet gikk ned. Sånt går det jo an å undersøke. Jeg blir trigga når jeg begynner å skrive om folk på denne måten. Munch-Møller-familien er spennende folk, – konservative og liberale på samme tid. Sånn var de da, – og sånn er de nå. Kanskje blir det mer skriverier siden, men først vil jeg lese litt mer selv. Spesielt lysten er jeg på alle breva denne familien etterlot seg.  

Leksehjelp i Roma

Vi tok båten i dag, fra Isola Tiberina til Ponte sant Angelo.

Petersplassen ble besøkt, vi spiste lunsj, og livet var behagelig.

Da vi gikk ombord i båten for å returnere, kom sønnene til en av de to båtførerne om bord. Skolen var slutt, og nå skulle det gjøres lekser.

Pappa organisere med fast hånd. Yngstemann fikk disken. Han skulle øve på å sette stor forbokstav etter punktum. Det gikk bra en stund, men så falt hodet ned i boka, og han sov søtt.

Femtenåringen hadde fysikklekse, og den var vrien. Pappa lot båt være båt, og forklarte så godt han kunne. Han var opprinnelig spansk, og den eldste gutten var født i Spania. Begge guttene gikk på spansk skole.

Det varte ikke lenge før Thv kobla seg på:

«Maria ser ut av vinduet. Noen har kastet ut en søplepose, og den passerer vinduet hennes på 0,34 sekunder. Vinduet er 130 cm høyt. Maria lurer på hvem i etasjene over som har kastet posen. Bruk tyngdens aksellerasjon lik 9,8 m pr sekund i annen, se bort fra luftmotstanden og regn ut hvilken etasje posen ble kastet fra.»

Det sto ingen ting om hva man skulle gjøre med synderen når løsningen var klar.

Det ble en hyggelig leksestund. Gutten hadde kommet langt, men sto fast på noe småtteri. Oppgaven var gitt på spansk, men tall er tall, og både far og sønn snakka engelsk. Thv regna og forklarte. De kom i mål før siste holdeplass, og vi fikk et hyggelig ferieminne om en utrolig hyggelig liten familie.

Dagens anbefaling: Hotel Marad

Vi bestiller nesten alltid hotell via booking.co. Denne gangen orienterte jeg meg rundt Pompeii, krysset av for gratis parkering, ditto wiki og utendørs svømmebasseng. Deretter ba jeg om å få de billigste først, – billig er sjelden feil.

Da jeg så hvor lite jeg skulle betale, oppgraderte jeg til et rom med utsikt både til Napolibukta og Vesuv. Det ble hotell Marad.

Rommet var hyggelig, rent og pent, badet greit, selv om dusjen var litt liten.

Vi bodde i tredje etasje, og utsikten var fantastisk.

I samme etasje, rett utenfor døren vår, var takterrassen.

Der satt vi rett før solnedgang, jeg med strikketøyet mitt, – og jeg var ikke alene om det. Det var flere strikkende damer rundt meg.

En time før middag åpnet de en liten bar, lamper ble tent, og det hele var bare lekkert.

Marad er et meget fredelig hotell, og alle andre gjester var på vår alder og eldre. To turistbusser, en med folk fra Canada, dukket opp ved middagstider, og vips så var de borte. Da vi spiste frokost i åttetida, var de allerede på vei inn i bussen for å dra på sightseeing.

Vanligvis spiser vi ikke middag der vi bor, men det gjorde vi denne gangen, – alle tre kveldene. For det første var det dårlig med restauranter i området. Dessuten var maten vanvittig god. Jeg har for eksempel aldri fått bedre forretter. At kelnerne var flinke, vennlige og personlige trekker heller ikke ned.

Vi lærte sist vi var i Italia, at rett nummer to, den med pasta eller risotto, blir alt for mye for oss. Kokken på Marad varta som sagt opp med noen forretter som var en fryd for både øye og gane, – og igjen, om det betyr noe for deg: rimelig.

Vi var forskånet for høy musikk og støy, det var fredelig ved bordene, men på lørdagskvelden hadde de tausa inn en smørsanger, og det var faktisk ganske hyggelig.

Marad ligger i åsen over Torre del Grecco, en by vi forbigår i stillhet, men bare 15 minutter fra Pompeii og en drøy time fra Amalfi.

Omgivelsene er vakre, gamle villaer med nydelige hager.

Nevnte jeg bassenget? Vel, det er der, bak i en trivelig hage, og selv om vi nærmer oss oktober var det varmt nok for både soling og bading.

Jeg skriver dette mens jeg sitter på en fortauscafe utenfor Pantheon i Roma. Kelneren har akkurat overbevist oss om å smake hans hjemmelagede tiramisu, og han hadde rett: Den er ille god. Det er grenser for hvor mye jeg kan blogge om et hotell vi har forlatt, men bare litt til:

Da får det holde for denne gang. Er det noe du lurer på, er det bare å spørre.

Bare et siste bilde: Frokostplassen.

Amalfikysten, Ibsen og Nora.

Jeg har alltid tenkt at det var sterkt overdrevet da Nora påsto at hun hadde reddet Torvalds liv da hun sørget for et Italia-opphold for ham. Jeg tviler sterkt på at en vinter i Amalfi kan kurere sykdom, men noe måtte hun jo finne på for å rettferdiggjøre dokumentfalskneriet sitt.

Sommeren og høsten 1879 satt Ibsen i Amalfi og skrev Et dukkehjem, og det er morsomt å tenke på at mye av det han så ligger der ganske uforandret. Utsikten over havet var selvfølgelig den samme, men det var og mange av husene og de trange gatene. Støyen fra de digre bussene var han forskånet fra.

M

Vi var ikke lenge i Amalfi, bare et par timer. Byen er fullstendig stappa med turister, man går i kø, og det er ganske slitsomt.

Byen ser ganske liten ut, men går man inn en sidegate og gir seg trappene i vold, oppdager man at husene kryper oppover fjellsiden, og det ene huset holder det andre i hendene der de henger nedover fjellsiden.

Mitt vonde kne hyler heldigvis ikke når jeg går oppover, og i dag fikk lungene øvet seg litt. Det skal visst være så sunt.

Amalfikysten er en bratt, svingete og trang affære, og all ære til Thv som svingte den relativt store Nissan Noten vår trygt gjennom hårnålsvingene. Vi hadde noen nær-døden-opplevelser hver gang vi møtte en buss.

Etter en sånn tur forstår man hvorfor de gamle italienske bilene er som de er.

Utsikten var formidabel oppe i de svingete veiene, men den utsikten fikk ikke Thv så mye glede av. Ikke var det lett å fotografere heller, for stoppe turte vi ikke.

Da vi kom så langt som til Positano ga vi opp tanken på fredelig rusling i romantisk by. Hundrevis av biler sto parkert langs den smale veien oppover fjellsiden, og nede i byen var det trangt og tjoka fullt av folk. Gatene gikk tvers gjennom restaurantene, og Thv måtte være forsiktig så han ikke kjørte på kelnerne.

John Steinbeck skal ha sagt at Positano er verdens eneste loddrette by, og om det ikke er sant, er det godt ljugd. Om det alltid er så mye folk der, vet jeg ikke, men i dag var det overfylt, og ikke plass til oss.

Snirklete veier til tross, Amalfikysten ligger bare en drøy time med bil fra hotellet vårt, så det er ikke som om vi brukte hele dagen på tur.

Før klokka to og lunsjtid var vi tilbake på drømmehotellet, og det kan jeg fortelle litt om en annen dag.

Pompeii, – jeg har venta i over 40 år

Stakkars fyr, han skulle bare visst.

Da Vesuv blåste ut i 79 e Kr kom han seg ikke unna, men ble begravet i pimpsten og aske, før noen fant ham og plasserte ham på ei hylle sammen med naboer og venner.

Jeg vet ikke når jeg først hørte om Pompeii, men det var da jeg var lita jente, og siden har jeg drømt om å komme dit, – om å komme hit. Jeg er her nå.

Jeg kunne selvfølgelig ha vært her for lenge siden, i hvert fall etter at økonomien sluttet å være stram, men det skulle altså ikke være i sommervarmen, og så ble det utsatt og utsatt. Nå er perfekt.

Det har vært en fantastisk dag. Vi hadde hørt at store deler av byen er lukket for publikum, og det stemmer, men hjelpes meg så stor den byen er. Det er mer enn nok å se, flere gater å gå enn man rekker på en enkelt dag.

Det var akkurat like merkelig og fantastisk å gå der som jeg hadde trodd. Alt er på ordentlig, ekte, og historien suste så jeg fikk dotter i øra.

De bodde fint disse romerne, i lekre villaer med atrium, soverom og alt de kunne trenge. I atriene spiste de middag og var med venner.

Lunsj spiste de ute, på restaurant eller gatekjøkken, og vi så mange av dem, så mange at jeg fikk lyst til å kommersialisere litt der inne i ruinbyen. Hva med å servere mat fra et av disse gatekjøkkenene, en liten pompeiiansk meny for turister?

Vi har drukket vann der romerne drakk

og besøkt både badehus og horehus.

Horehuset var for øvrig en sørgelig affære, et trangt hus dekorert med erotiske bilder, utstyrt med små båser der jentene kunne møte kunder. Den gesjeften har aldri vært noe å rope hurra for.

Vi hadde sikkert hatt glede av å følge en guidet gruppe, men etter et helt liv med interesse for Pompeii, har vi lest så mye om dette samfunnet, at vi valgte å klare oss på egen hånd.

Noen ganger tjuvlytta vi på andres guider og oppdaga til vår overraskelse, at når konteksten er så tydelig som her, kan vi til og med forstå litt italiensk, for eksempel at horene brukte svamper dyppet i sitronsaft for å unngå å bli gravide. Akkurat det visste vi fra før, men det var morsomt å høre det på italiensk og skjønne hva som ble sagt.

På forum fikk vi høre noe vi ikke visste. Vi lærte om alle templene, og spesielt om Apollontempelet som du ser på bildet over her. Inn der kom bare prestene. Unntaket var en gang i året når det var valg. Da gikk borgerne inn porten til venstre, stemte og så ut porten til høyre.

Det som overrasket oss mest var størrelsen på byen, alle gatene, husene, – og alle de fantastisk dekorere veggene. I de rikes huse var til og med trange korridorer malt, og takene fulle av fantastisk stukkatur.

Men alle i Pompeii var ikke rike. Her var fattigfolk og slaver også, og kanskje kunne de vist akkurat det mer tydelig. Vet man ikke bedre, kan man fort tenke seg at dette var en lykkens by for alle som levde der.

Grafittien på veggene ga litt kontakt med dem som levde i Pompeii. En guide fortalte at fisken med med halefinne som baller, skal forestille en penis, og at en sånn liten fisk er ment å være oppmuntrende: «Kom igjen, vis at du er en mann.» Og det kunne de jammen trenge. Særlig i 79.

Nå må jeg gi meg for denne gang. Vi skal ut å spise middag. Egentlig har jeg litt lyst til å dra tilbake i morgen, men jeg vet ikke helt. Kanskje skal vi spare resten til et annet år. Denne søylen har venta på meg i 1935 år, og nå har jeg kyssa den, akkurat som jeg hadde planlagt.

Og forresten, Solveig og Steven: Vi fant pizzarestauranten og parkerte der. Takk for tipset.

Jeg slutter med «Vokt deg for hunden»-gulvet. Akkurat det rommet var stengt, og det var skiltet med beklagelse. Men mitt lille kamera kommer til over alt. Jeg stakk det gjennom noen sprinkler før jeg åpnet Objektivet, fotografere og trakk inn objektive så kameraet ble lite og kunne lirkes ut mellom sprinklene igjen.

Voila!

Den som hugget ved blir dobbelt varm

Fire trær falt. Kubbene ble fraktet hjem, og denne helga skulle jeg klyve dem.

Jeg elsker å klyve ved, men både ryggmuskulatur og vedstabel forteller meg at det var en stor jobb. Det er jo egentlig motorkraft og hydraulikk som gjør jobben, men kubbene skal løftes og bæres og plasseres. Jeg liker å jobbe sånn. Det er deilig både i kroppen og i hodet.

Når man jobber med kroppen, vandrer tankene. Vi har system på veden vår. Under verandaen ligger tørr, fyringsklar ved. Hver høst tar vi et passe lass ned i kjelleren, sånn at vinterens fyring er lett tilgjengelig.

Den veden jeg gjorde klar nå, skal vintertørke ute. Først vinteren 2015-2016, – og kanskje enda senere også, skal den varme huset vårt. Jeg lurer på hvordan livet vårt er da. Det er lenge til.

Jeg jobbet med dette både lørdag og søndag, og derfor var det deilig å være invitert i middagselskap på lørdagskvelden. Etter et varmt bad var jeg klar for å sitte rolig i en stol og spise god mat jeg ikke hadde laget selv.