Foten, – brød med kaviar og chips med sand

Mine foreldre kjøpte hytte da jeg var tidlig i tenårene. Før den tid var det Foten som gjalt. Fredrikstad kommune har flere badeplasser. Foten er en av dem.

Da jeg var liten, dro vi ut dit noen sommerettermiddager når de voksne kom fra jobb, og ofte på glovarme søndager i juli. Det var alltid mengder av glovarme søndager i juli da jeg var barn. Den gangen regnet det aldri i sommerferien, og badevannet var nesten i varmeste laget.

Vi lå aldri på den lille badestranda når vi var i Foten. Mamma var ikke så glad i alt sandet. I stedet hadde vi vår egen lille klove borte på fjellet. Egentlig var det bestemt fra tidenes morgen at vårt pledd hadde førsteretten på den plassen, men det var det ikke alle som visste. Det gjaldt å komme tidlig om morgenen, sånn at vi fikk sikret oss klova, før en annen familie hadde rigget seg til der. Lå det noen der når vi kom, ble det meste feil den dagen. Ikke kunne vi legge oss veldig nær heller. Det var klare, om uskrevne, regler om hvor nær en annen familie man kunne legge sitt eget pledd. Noen spredte sitt habengut utover et litt for stort område, liksom for å markere revir, – og det vakte alltid irritasjon.

Når vi var vel på plass og hadde rigget oss til, som de voksne sa, begynte masingen. Jeg ville bade. Både mamma og pappa likte å bade. Pappa mest. Og jeg var den heldigste jenta i verden, for pappaen min badet hele tiden, og han var sterk og barsk og modig. Når de andre pappaene stupte ut i vannet, slo pappaen min salto eller gikk på henda ut på kanten, før han elegant vippet seg ut i bølgene. Den som høstet æren, var jeg.

Meg lokket han ut på dypt vann lenge før jeg kunne svømme. En gang fikk han meg til og med til å hoppe fra stupetårnet uten flytehjelp. Jeg hoppet, poppet opp av vannet som en kork, og der var pappa og tok tak i meg. Etterpå hang jeg bak på ryggen hans, og så svømte vi ut på skjæret. Svømme lærte jeg da jeg var fem.

Etter at vi hadde badet, måtte vi spise. Mamma fant fram termos og varm saft. Brødskivene lå i en kakeboks med matpapir mellom laga. Mamma spiste ost med appelsinmarmelade. Marmeladen lå i et eget lite glass, sånn at det ikke skulle bli klissete. Det aller beste var egg og kaviar, selv om safta alltid smakte noe helt annet enn saft etter en bit kaviarmat. Alt smakte annerledes enn hjemme. Saltvannet rant fra nesa og bak i halsen, og det sved i ganen etter all badinga. Etter at vi hadde spist, måtte jeg vente en time med å bade. Ellers kunne jeg drukne og dø. Jeg lurte fælt på hvorfor man kunne dø av å bade med mat i magen. Noe svar fikk jeg ikke fra mamma og pappa som lå stille på pleddet og solte seg.

Selvfølgelig fikk jeg is også, og den kjøpte jeg i kafeen. Det er et sterkt og fysisk minne å stå i kø inne i kafeen. Der sto vi tett i tett med levret sand på føttene. Lufta var stinn av Nivea, saltvann, vaniljeis og sololje, og under føttene var det like mye sand som på stranda utenfor. Den våte badedrakta mi klødde, der jeg sto og så rett inn i badebuksa på de store gutta, de med et håndkle liggende over nakken.

Var jeg riktig heldig, fikk jeg kjøpe et pappbeger med chips med ketsjup på. Så heldig var jeg bare en gang, tror jeg, – og det gjorde ikke så mye, for det var så mye sand i chipsen at det knaste mellom tennene da jeg spiste den.

Det var kafeen på Foten som brakte fram alle disse minnene. Der var jeg nemlig på på fredag, på rekeaften, sammen med mange andre folk med tilsvarende sommerminner. Lokalet var det samme. Mindre enn jeg kan huske det, men fortsatt med sand på gulvet.

9 responses to “Foten, – brød med kaviar og chips med sand

  1. tak for dejligt sommerminde. jeg kan genkende det med ingen badning en time efter maden. Det gik min søster og jeg meget op i, så vi kunne klokken🙂 Det med at få lov til at købe en is og stå i kø, det husker jeg også godt.

  2. lisbeth58bula

    For et velskrevet blogginnlegg! Jeg smakte kaviaren, kjente sanden mellom både tær og tenner og i det hele tatt…. barndommen kom tilbake. F. eks fra da vi leide hytte på Tromøya eller lå i telt eller combicamp på Hamresanden ved Kristiansand.

  3. Å,så hyggelig å lese et nostalgisk sommerminne! Du skriver morsomt og godt,og jeg ser levende for meg alle detaljene.. Enda godt en kreativ norsklærer som du har funnet på å blogge😉

    • Så fint at du liker det, Maren. Jeg har blogga i mange år nå, – over fem, faktisk. Jeg trenger å skrive. Sånn er det bare.

  4. Tilbaketråkk: Regn før og regn etter, men sommer er det | Livet leker

  5. Tilbaketråkk: Endelig skjer det noe | Livet leker

  6. Tilbaketråkk: Sommersus og sommerdus | Livet leker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s