Category Archives: Studier

Oslo 1914 – 2014 t/r

Når vi er her på hytta dag ut og dag inn, tenker vi innimellom at vi må finne på noe, se noe annet; så da vi reiste inn til Oslo for å besøke sønnen, hev vi lakenposer og tannbørster i bilen, – sånn i tilfelle – rottefelle. Kanskje vi kunne overnatte i Marthes leilighet? Kanskje vi skulle kjøre inn i Sverige på hjemveien, – ta en sving til Sunne eller deromkring?

???????????????????????????????

Det var en varm-varm dag, og vi hadde hodet fullt av planer. Bilen ble plassert på Sagene, og ga vi oss Akerselva i vold. Vi har syklet her før, sammen med Marthe. Nå gikk vi.

???????????????????????????????

Det er en historisk vandring å gå langs elva på denne måten, industrihistorien ligger tett som haggel. Pent og rent er det over alt, med fine sykkelstier og grønne bakker. Utover gressbakkene lå unge mennesker og solte seg i det fine været.

???????????????????????????????

Siden vi ikke hadde noen planer, grep vi Arbeidermuseet da det bød seg fram.

DSC08423

Det er et magert museum, men det lille de har er interessant nok. Vi fikk blant annet stifte bekjenskap med en agitator fra arbeiderbevegelsens barndom: Waldemar Carlsen, – helt ukjent for meg.

DSC08425

Noe informasjon om tekstilindustrien langs Akerselva hadde de også. Mest av alt falt jeg for ett av stoffene.

???????????????????????????????

Ett rom var viet fotografiene til Inger Munch, – og det var det morsomste av alt. I 1932 ga Inger Munch ut en fotobok med bilder fra områdene rundt Akerselva, – og det var visstnok broren Edvard som inspirerte henne til dette arbeidet. Boka finnes ikke lenger, men på Arbeidermuseet fikk vi se noen av bildene.

???????????????????????????????

Vi avslutta historievandringa vår med en kaffekopp utenfor Hønse-Lovisas hus rett ved en av fossene i elva, ved Beier-brua. Det er utrolig idyllisk, og det gleder meg å tenke på at alt dette ligger i Marthes nærmiljø, bare noe få minutters gange fra leiligheten hennes.

???????????????????????????????

Og så det vi kom for: Vi skulle jo besøke sønnen. Planen var at han skulle vise oss hvor på Blindern han er i studieåret, nemlig IFI-bygget ved Forskningsparken. Snakk om å gå fra gamledager til hyper-nåtid.

???????????????????????????????

Universitetsområdet i Oslo er også en reise gjennom tiden, og dette er det nyeste. Det er stort og det er lekkert, men viktigst selvfølgelig at det inneholder den teknologien som skal til for studentene.

???????????????????????????????

Vi fikk se alt fra fantastiske forelesningssaler med utstyr jeg knapt forstår, til rom som åpner for kreativt rot og nysgjerrighet.

???????????????????????????????

Da Marthe studerte historie kunne jeg alltid følge med. Ikke bare fordi det er et viktig interessefelt for meg også, men også fordi det er ganske lett tilgjengelig. Sånn har det ikke alltid vært med Henriks studier. Jeg verken forstår eller er særlig interessert. Heldigvis har det endret seg. Nå handler det om biometri, – og det synes jeg faktisk er superinteressant. Forståelig er det også. Forhåpentligvis vil det munne ut i en spennende jobb, og det er fint for oss å se at han trives så godt både med studier og sommerjobb.

???????????????????????????????

Det er fint på Blindern, grønt og vakkert. Og fordi det ligger høyt i terrenget gir takterassene en fantastisk utsikt utover Oslo-fjorden.

???????????????????????????????

Vi avslutta med å ta en tur på Mathallen. Den ligger rett nedenfor der Henrik og Lille-Marthe bor. Vi ruslet rundt, spiste litt, handlet litt og avsluttet med middag i skyggen. Det var så innmari varmt.

Vi skulle jo tatt en tur inn i Sverige. Vi skulle opplevd noe mer. Men hva gjorde vi? Da vi hadde sagt morn’a til de to unge, satte vi nesa mot Oksrødkilen. Plutselig ville vi ikke noe annet i denne verden enn å komme ut på hytta, opp på verandaen vår, se sola på himmelen uten å kvavne av varme, lytte på stillheten, kjenne lukta av saltvann.

Så da gjorde vi det.

???????????????????????????????

Alt jeg ikke kan om Syria

Det er en selvfølge at læreren er forberedt til hver eneste time. Vanligvis går det greit. Jeg underviser i norsk og samfunnsfag, og det er ikke så mye som endrer seg i løpet av en treårsperiode. Wergeland er fortsatt Wergeland, og andre verdenskrig er fortsatt andre verdenskrig. Ikke for det; historieforståelsen er stadig i endring, og rett som det er må jeg korrigere det jeg en gang lærte, og også det jeg en gang mente. Synet på rettsoppgjøret etter krigen har for eksempel endret seg i løpet av de tretti åra siden jeg tok min utdanning, – og kanskje var heller ikke Wergeland helt som vi tenkte.

Det er viktig at lærere ikke blir sittende fast i fortida. Nye stemmer må også få plass i klasserommet. Sist jeg hadde tiende klasse var det Ingvild Rishøj som var ny for meg, og hun er fortsatt med oss. I år skal Yahya Hassan få være med. Jeg vet at noen av mine små vil nikke gjenkjennende til ham. Vi har akkurat forsøkt å forstå Palestina-spørsmålet, og da var jeg så heldig å kunne invitere en gjest som selv har jobbet i palestinske flyktningeleire i Libanon. Elevene er så vant til meg, at jeg noen ganger føler jeg går i grått. Med en ny stemme i klassen fikk vi straks lagt på litt farge.

For tre år siden sto vi midt i Den arabiske våren. I samme øyeblikk som vi underviste om det, fløy norske bombefly inn over Libya for å stoppe Gadaffi. Egypt og Libya er med i år også, men de siste dagene har jeg jobbet med å komprimere stoffet, file bort noen detaljer og skape litt avstand til stoffet. Det må gjøres plass til noe mer.

I år er det Syria som står for tur, og vi begynner i morgen. Vi er så heldige at vi holder oss med to ganske nye læreverk i samfunnsfag, men denne gangen hjelper det så lite. Jeg lette forgjeves etter Syria i registeret. Her var det bare å finne andre kilder. Min danske venn pleier å si at det kan skrives bøker om det han ikke kan om dette eller hint, og sånn er det med meg og Syria: Det kan skrives bøker om min uvitenhet. Det lille jeg kunne ville fått plass på en gul post it-lapp.

Men sånn kunne det ikke fortsette. Sammen med elevene mine må jeg forsøke å nærme meg det som skjer. I motsetning til femtenåringene har jeg visst det hele tiden. Helt fra de første demonstrasjonene brøt ut i mars 2011 har jeg lest alt jeg har kommet over om landet, opprøret, Assad – hele pakka. På bordet mitt ligger artikler, reklamer – alt jeg kan finne. I forrige uke var det tid for å sette sammen puslespillet, og takk kjære, søte Tim Berners-Lee og alle andre kloke hoder: Takk, takk, takk. Takket være dere er informasjonen bare noen tastetrykk unna.

Nå har jeg puslet sammen en presentasjon med tekst og bilder. Jeg tror det er tilpasset mine kjære små, akkurat passe mye, akkurat passe komplisert. I morgen skal jeg etter fattig evne fortelle dem om landet og folket, forklare hvorfor det gikk som det gikk, og sammen skal vi forhåpentligvis klare å se sammenhengene mellom det som skjer i Syria og det som skjer i andre land i regionen.

Sist vi fordypet oss i Det nye midtøsten la jeg det til vårsemesteret. Nå har jeg flyttet temaet til høstsemesteret. Jeg har en plan! Når vi har fått kjennskap til det mest grunnleggende, når vi vet hva som har skjedd så langt, – da kan vi vi lettere henge med på det som vil skje videre framover; og at det vil en skje forrykende masse, er det dessverre ingen tvil om. Vi forsøker å se en nyhetssending på skolen hver dag, og Syria dukker opp med jevne mellomrom. Håpet er at økt kunnskap skal trigge større interesse hos de 53 elevene i 10B.

Jeg kan fortsatt ikke mye om Syria, men post it-lappen har i hvert fall blitt alt for liten.

De tror jeg koketterer

Når det er noe som gleder meg eller plager meg, så kommer det ofte ut av munnen eller fingrene mine i form av ord. Jeg er full av ord. Akkurat nå er det noe som plager meg. Jeg har som kjent gitt meg i kast med et deltidsstudium, 30 studiepoeng spredd utover et år. I utgangspunktet er det småtterier i forhold til hva jeg har gjort før, og jeg kommer garantert i mål med æra i behold.

Og da kan man spørre hva det er som er problemet, – for det er nemlig et problem. Jeg sliter skikkelig med meg selv, mye mer enn jeg gjorde da jeg var ung student. Da jeg var ung måtte jeg studere for å komme i mål med en utdanning som skulle gi meg adgang til et spennende yrke. Jeg var relativt ny i verden, og det ble ikke forventet mer av meg enn av andre studenter. Dessuten hadde jeg liten erfaring og var i grunnen fornøyd hvis jeg klarte å formulere oppgaver basert på litteratur jeg hadde lest. Senere har jeg tatt mer utdanning i flere etapper, og jeg erfarer at studiene går letter og lettere, mens den psykiske belastningen blir større og større.

Om andre forventer mer av meg, vet jeg ikke, – men jeg gjør det uten tvil selv. Nå har jeg profesjonell erfaring og et politisk perspektiv som jeg gjerne vil formulere i vettug litteratur. Det betyr masse arbeid. Mitt svake punkt er at jeg ikke har lest særlig mye faglitteratur de siste årene, og det er nødvendig å ha en teoretisk basis for mine egne erfaringer og tanker. Nå ligger ikke problemet i lesingen. Jeg har god tid til å lese, jeg forstår det jeg leser og jeg synes det er veldig givende å lese. Det er oppgavene som er tunge. To oppgaver er levert hittil i år, og jeg har fått bedre tilbakemeldinger enn jeg turde drømme om. Det setter jeg pris på, men tekster som er skrevet er historie, og foran meg ligger det mange, mange fler.

Neste oppgave skal leveres om to uker, og jeg har brukt mange timer på den denne helgen. Klokken åtte i dag tidlig våknet jeg med et rykk. Jeg må jobbe! Så føk jeg inn på arbeidsrommet mitt og satt der i et par timer før jeg spiste frokost. Jeg må utnytte tiden, for livet mitt består også av andre ting enn studier. Ikke minst er jeg betalt for å være lærer for en flokk niendeklassinger, og den jobben må alltid prioriteres. Egentlig går selve skriveprosessen greit. Jeg liker å skrive, og jeg har lett for å formulere meg. Forutsetningen er bare at jeg vet hva jeg vil si.

Denne gangen har jeg en ide om noe jeg vil si, noe jeg har tenkt på lenge. Likevel er det ennå uklart for meg hvordan jeg skal få uttrykt det, hvordan jeg skal formulere det og komponere teksten. Hodet mitt er fullt av maur, og jeg tenker på ideen min hele tiden, kontinuerlig. Det kverner og kverner i hodet mitt døgnet rundt, hjemme, på skolen, i butikken, – og jeg kjenner en stor kroppslig uro. Det handler ikke om en liten, beskjeden uro, men fysisk uro som i rastløshet, nervøshet, anspenthet. Først når det løsner, og det håper jeg det vil gjøre denne gangen også, finner jeg ro, – inntil det braker løs igjen.

Det som stresser meg mest er oppgavene vi får fra høyskolen. Det er så mye som interesserer og tenner meg innenfor det fagfeltet jeg studerer, men det er ikke alltid jeg finner denne tenningen i oppgaver som blir gitt. Jeg synes for eksempel det er fullstendig meningsløst å bli bedt om å redegjøre for en eller annen teori. Det oppleves som patetisk å skulle gjengi teorier enhver idiot kan lese seg til i en bok, og som leseren kjenner ut og inn. Når jeg kan bruke andres teorier for å styrke eller sannsynliggjøre mine egne funn eller synspunkter er det spennende, men å gulpe opp ting jeg har lest har jeg vokst fra. Det kan da ikke være bare jeg som har det sånn?

Før jul, hele den siste uke før julaften, skal jeg ha hjemmeeksamen. Hva hvis ingen av oppgavene apellerer til meg? Hva hvis jeg må velge pest framfor kolera (- bare det ikke blir svineinfluensa som setter en stopper for hele greia)? Og hva med semesteroppgaven til våren? Hva slags oppgaver får vi? Man skulle tro at de gode tilbakemeldingene jeg har fått ville hjelpe, men det gjør de ikke. Uroen bare øker. Veldig mye av min identitet ligger i yrket mitt. Jeg har brukt år av mitt liv på å bli en best mulig yrkesutøver, og av en eller annen absurd grunn føler jeg at verden rett og slett ville gå under hvis jeg ikke presterte bra nå som jeg skal teoretisere og vise at jeg faktisk er god på dette her. Thv erter meg og sier at jeg sikkert vil få fortsette på jobben, men at jeg kanskje må gå over til å rette ut brukte spiker på sløyden i stedet for å undervise elever.

Når jeg beklager meg til kolleger og venner over at jeg sliter med å være student, får jeg overbærende smil og syrlige kommentarer tilbake. Dette går så fint! Du bare koketterer! Hvorfor i all verden skulle ikke du klare dette? En kollega sa at jeg burde holde kjeft og ikke si noe om at jeg opplever dette vanskelig. Det ville spare meg for unødvendig fokus. Hun har helt rett i det, men jeg er altså ikke skrudd sammen på det viset. Det hjelper meg å rydde opp i følelsene mine ved å skrive og snakke om dem.

Det jeg vet nå er at jeg aldri, aldri, aldri mer skal studere på tradisjonelt vis. I stedet skal jeg sette av mer tid til å lese faglitteratur. Kanskje skal jeg forsøke å skrive litt mer fagrelaterte tekster også, – muligens her på bloggen. Saken er jo den at jeg elsker å studere, lese, skrive, lære og ikke minst formidle, – men jeg vil velge selv hva jeg skal lese og skrive. Jeg vil velge hvilken sjanger jeg skal skrive i, hvor mye eller lite jeg skal skrive. Ikke vil jeg utsette meg for eksamenspes og evalueringsangst mer heller.

Sånn, – da fikk jeg det ut. Denne gangen hjalp det likevel ikke. Jeg er like urolig.