Når vi er her på hytta dag ut og dag inn, tenker vi innimellom at vi må finne på noe, se noe annet; så da vi reiste inn til Oslo for å besøke sønnen, hev vi lakenposer og tannbørster i bilen, – sånn i tilfelle – rottefelle. Kanskje vi kunne overnatte i Marthes leilighet? Kanskje vi skulle kjøre inn i Sverige på hjemveien, – ta en sving til Sunne eller deromkring?
Det var en varm-varm dag, og vi hadde hodet fullt av planer. Bilen ble plassert på Sagene, og ga vi oss Akerselva i vold. Vi har syklet her før, sammen med Marthe. Nå gikk vi.
Det er en historisk vandring å gå langs elva på denne måten, industrihistorien ligger tett som haggel. Pent og rent er det over alt, med fine sykkelstier og grønne bakker. Utover gressbakkene lå unge mennesker og solte seg i det fine været.
Siden vi ikke hadde noen planer, grep vi Arbeidermuseet da det bød seg fram.
Det er et magert museum, men det lille de har er interessant nok. Vi fikk blant annet stifte bekjenskap med en agitator fra arbeiderbevegelsens barndom: Waldemar Carlsen, – helt ukjent for meg.
Noe informasjon om tekstilindustrien langs Akerselva hadde de også. Mest av alt falt jeg for ett av stoffene.
Ett rom var viet fotografiene til Inger Munch, – og det var det morsomste av alt. I 1932 ga Inger Munch ut en fotobok med bilder fra områdene rundt Akerselva, – og det var visstnok broren Edvard som inspirerte henne til dette arbeidet. Boka finnes ikke lenger, men på Arbeidermuseet fikk vi se noen av bildene.
Vi avslutta historievandringa vår med en kaffekopp utenfor Hønse-Lovisas hus rett ved en av fossene i elva, ved Beier-brua. Det er utrolig idyllisk, og det gleder meg å tenke på at alt dette ligger i Marthes nærmiljø, bare noe få minutters gange fra leiligheten hennes.
Og så det vi kom for: Vi skulle jo besøke sønnen. Planen var at han skulle vise oss hvor på Blindern han er i studieåret, nemlig IFI-bygget ved Forskningsparken. Snakk om å gå fra gamledager til hyper-nåtid.
Universitetsområdet i Oslo er også en reise gjennom tiden, og dette er det nyeste. Det er stort og det er lekkert, men viktigst selvfølgelig at det inneholder den teknologien som skal til for studentene.
Vi fikk se alt fra fantastiske forelesningssaler med utstyr jeg knapt forstår, til rom som åpner for kreativt rot og nysgjerrighet.
Da Marthe studerte historie kunne jeg alltid følge med. Ikke bare fordi det er et viktig interessefelt for meg også, men også fordi det er ganske lett tilgjengelig. Sånn har det ikke alltid vært med Henriks studier. Jeg verken forstår eller er særlig interessert. Heldigvis har det endret seg. Nå handler det om biometri, – og det synes jeg faktisk er superinteressant. Forståelig er det også. Forhåpentligvis vil det munne ut i en spennende jobb, og det er fint for oss å se at han trives så godt både med studier og sommerjobb.
Det er fint på Blindern, grønt og vakkert. Og fordi det ligger høyt i terrenget gir takterassene en fantastisk utsikt utover Oslo-fjorden.
Vi avslutta med å ta en tur på Mathallen. Den ligger rett nedenfor der Henrik og Lille-Marthe bor. Vi ruslet rundt, spiste litt, handlet litt og avsluttet med middag i skyggen. Det var så innmari varmt.
Vi skulle jo tatt en tur inn i Sverige. Vi skulle opplevd noe mer. Men hva gjorde vi? Da vi hadde sagt morn’a til de to unge, satte vi nesa mot Oksrødkilen. Plutselig ville vi ikke noe annet i denne verden enn å komme ut på hytta, opp på verandaen vår, se sola på himmelen uten å kvavne av varme, lytte på stillheten, kjenne lukta av saltvann.
Så da gjorde vi det.
Livet leker 