Opplev mer!

Ikke du, altså, – men jeg: Jeg skal prøve å oppleve mer. Det er mitt nyttårsforsett, og lærernes nyttår starter i august, så derfor nå.

Dørstokkmila er lang, og ofte ergrer det meg at jeg har sløva bort tida på tull og tøys, når jeg kunne opplevd noe morsomt. Intet galt sagt om tull og tøys, men for lite og for mye skjemmer det meste.

Dagen i går var en helt alminnelig arbeidsdag, egentlig fram til fire, – men jeg stakk litt før. KS har jo ikke vunnet ennå. Jeg skulle til Oslo for faglig påfyll, nemlig. Etter en fin arbeidsdag (Mobiltelefonene på bildet over her er del i undervisninga, bare så det er sagt), kjørte jeg inn til storbyen og parkerte bilen min, før jeg bega meg oppover Karl Johan i strålende solskinn.

Så gikk jeg på Grand Cafe, intet mindre. Jeg har egentlig aldri spist der, men i går passet det utmerket. Jeg  var ute i Ibsen-oppdrag, og da er Grand stedet. Den søte kelneren fikk meg til å føle meg velkommen, og ved nabobordet satt, – ikke Ibsen, – men en av Norges store nåværende forfattere. Så ble det litt sus over det hele.

Da maten var spist og fortært, krysset jeg gata, og der sto de og venter på meg: museumsleder Erik Edvardsen og teatersjef Ellen Horn, – ja, og en tretti – førti andre, deriblant den fine dattera mi. Vi skulle på Ibsen-vandring i regi av Oslo museum. 

Turen startet altså foran Stortinget, fortsatte til Nationalteateret, til universitetet, til 7, juni-plassen og endte i Arbinsgate, Ibsens siste bolig i Oslo, der det nå er museum. Der fikk vi omvisning i leiligheten hans. Hele herligheten tok et par timer og var aldeles gratis. På veien fikk vi høre gode historier, noen ukjente for meg, – og Ellen Horn leste små utdrag fra Ibsens tekster og noen veldig morsomme brev.

Etterpå fikk dattera og jeg både kaffe, kake og en fin prat om både livet og kjærligheten. Døden fikk ligge denne gangen.

Hjemme var jeg ikke før det var nesten natt, – men jeg hadde opplevd mer.

47 unger og jeg

Sånn i august hvert tredje år holder jeg pusten. Det er når jeg møter den nye klassen vår. Det er jo klassen «vår», for jeg jobber sammen med en gjeng fine folk, og vi er avgjort sammen om dette. Likevel er jeg meg selv nærmest, og jeg vet så alt for godt at disse ungene er min skjebne de neste tre åra. 

At jeg også er deres skjebne, er en annen side av saken, en side jeg er veldig bevisst på – og det har jeg snakket med dem om nå i oppstarten. Vi har ikke valgt hverandre, men skal tilbringe hver eneste arbeidsdag i tre år sammen. Da må vi virkelig legge bredsida til, og gjør alt for å få dette til å bli bra. Jeg har snakket om samhold og vennskap, om lojalitet og moral.  

 Etter ei uke trekker jeg pusten igjen. Det er veldig, veldig god stemning i klassen. De er blide og glade og så fulle av energi som bare trettenåringer kan være. I den alderen er spriket mellom dem enormt, – her er det små barn og nesten voksne i samme klasse, – men foreløpig har de vist at de kan ta vare på hverandre. 

I forrige uke brukte vi tid på å bli kjent med hverandre, Elevene skulle også gjøre seg kjent med skolebygget og områdene rundt skolen. Det er der de skal ha store deler av gymtimene sine. Været har vært vekslende, men jammen fikk vi ikke til en badetur til Stordammen også. 

 Vi begynte så smått med undervisning allerede forrige torsdag, – men i dag braket det løs for fullt. Det var alle glade for. Både lærere og elever ga uttrykk for at nå holdt det med innskolingsaktiviteter. Jeg har hatt min første forelesning, – en bitte liten om historiske kilder. De er så små, og jeg må virkelig jobbe for å transponere meg fra tiende klasse. Alt går saktere nå, og 90 minutters undervisning må brytes opp i flere deler: En liten forelesning, en halv side notater, en liten historisk filmsnutt, en konkurranse om å finne ut av gamle gjenstander, noen oppgaver.

 Det skal nok bli bra. Hverdager er bra. 

Himmelsberga – Ølands museum

Jeg blir visst ikke ferdig med Øland. Vi kom klokka fem på onsdag og reiste klokka tre på torsdag, – under ett døgn var vi der, og likevel opplevde vi så mye.

Torsdag formiddag kjørte vi nordover, – ikke nordover som i langt nord, men lenger nord enn vi var dagen før. Der snublet vi over Himmelsberga, Ølands museum.

Dette var akkurat et sånt museum vi ville se, for her kunne vi lære om bondesamfunnet på Øland. Vi fikk se en samling gårder, nærmest en landsby, – hus og uthus med møbler og maskiner.

Thv var ikke til å rive løs fra gammel, fin mekanikk i tre, – et slags gangspill eller tredemølle. Den var helt fantastisk. Nesten alle delene var laget av tre, og tannhjulene var utskiftbare.

Sol og sommer, fint vær og alle behov tilfredsstilt – da er det lett å la seg overveldes av bonderomantikk. At livet den gang da var et hardt slit, vet vi så alt for godt. Samtidig skal vi ikke overdrive fokuset på slitet heller. Bønder på fruktbar jord har i det minste hatt mat i magen.

Vi fikk se hjemmene til både fattig og rik, – mye morsom og fantasifull dekor, lekre lappetepper og veggmalerier. Å male forsikringspolisen på veggen kan ha vært et sjansespill, – om man skulle få bruk for den.

Øland er ikke stort, og det huser bare 25 000 fastboende. Jeg må si jeg var imponert over kvaliteten på museene, de velstelte gravhaugene og fornminnene, alle opplysningsplakatene langs veiene. Dette er de gode på.

Museet hadde sin egen barnegård, og et pedagogisk tilbud for barn. I en av bygningene var det innredet en veldig lekker café i gammel stil, og museumsbutikken var virkelig noe for seg selv. Her var det ingen made in China-produkter, men bøker og kunsthåndverk fra området, – mengder av fine produkter.

Eketorp borg

Vi hadde ikke planlagt Ølands-turen vår særlig godt. Vi skulle jo bare ta en kikk på det store alvaret.

Men da vi kjørte rundt, oppdaget vi jo fort at det var mer enn nok å se på. Øland har vært bebodd siden stenalderen, og fortidsminnene ligger tettere enn jeg har opplevd noe annet sted vi har vært. Landskapet er pepret med bautastener, det er runestener, gravrøyser, historiske murer, – og i jorda er det gjort store funn. I tillegg kommer alle landsbyene og gårdene som ligger der de har ligget i uminnelige tider.

Noe av det første vi snublet over var Eketorps borg. Hvis du pleier å hoppe over lenkene her på bloggen – ikke gjør det her, særlig ikke wiki-lenken. Eketorp er virkelig verdt et besøk både IRL og på nett.

Siden besøket ikke var planlagt, kom vi etter stengetid. Selve borgen bak ringmuren var imidlertid åpen, og vi fikk en flott opplevelse i kveldinga.

Det har vært aktivitet i dette området siden 300 år e Kr, – men borgen har hatt ulik funksjon gjennom århundrene, og de regner med at den har hatt tre hovedperioder. De som har rekonstruert borgen har gjort et sjakktrekk når de har delt den i to. Den ene viser en jernalderborg, den andre en middelaldergarnison. På den måten slår de to fluer i en smekk, og vi får se en historisk utvikling på et lite geografisk område.

Vi har jo sett sånne ringborger før, men jeg har alltid forestilt meg at de var ganske tomme på innsiden, at de bare inneholdt en gress-slette. Sånn var det ikke, og det var et fantastisk syn som møtte oss da vi kom inn. Selv om dette er en rekonstruksjon, ligger borgen der den alltid har ligget. Stener fra den opprinnelige borgen er brukt i museumsbygningen, brønnen bak ringmuren gir fortsatt vann og originale gjenstander er stilt ut i museet. Sånt gir en duft av autentisk historie.

Vi forsto plutselig at folk i perioder har bodd i disse borgene. Her fant de trygghet i ufredstider. Samtidig som de dyrket jorden og stelte sine husdyr på utsiden, kunne de søke tilflukt i borgen nattestid. På Eketorp kunne vi se en hel landsby. Til og med griser og gjeter gresset mellom husene på innsiden av ringmuren.

Det ble et kort besøk, og vi kom verken inn i husene eller museet. Trøsten er at vi var der nettopp for å få en første smak. Det blir garantert et nytt besøk en eller annen gang.

Vi møtte aldri Johan Theorin

Både Thv og jeg har lest krimbøkene til Johan Theorin, og gjennom ham har vi lært at det er et sted i verden som heter Øland.

På Øland er det en landskapstype som heter Alvaret, og det spiller en stor rolle i Theorins bøker. Vi hadde aldri hørt om alvaret før, så det måtte oppsøkes. Et alvar er et flatt, myrlignende landskap på kalkstensbunn. Det er enormt, og dekket av myr og mose – og en enorm mengde planter.

Nå har vi sett det, gått på det og kjørt over det.

På Øland er det kalksten. Over alt så vi denne stenen i kilometerlange gjerder på alvaret, i grunnmurer og uthus. Stenen ser ut til å brytes i rette vinkler, sånn at den er lett å bygge med.

Vi var bare på Øland i to halve dager. Planen var å ta en liten kikk for å se om det ga mersmak. Det gjorde det, og vi skal uten tvil tilbake.

Vi kom ganske sent på dagen, rigget oss til på pensjonatet, og så kjørte vi av sted. Først krysset vi Alvaret, så kjørte vi sørover rundt sydspissen og tilbake til utgangspunktet.

Øland er superromantisk. Veien går rundt hele øya, og de små landsbyene og gårdene ligger ut mot veien akkurat som de har gjort siden vikingtid. I ytterkanten av landsbyene lå de minste husene, de som var eid av folk uten egen jord. Gjett om dette er populære sommerhus.

Og selvfølgelig forelsket jeg meg i et hus denne gangen også. Det gjør jeg alltid. Huset er til salgs, og ligger tett inntil Karl X Gustafs mur, og bare den er en studie verdt. Huset har en diger hage, flat og som skapt for uteliv. Og så selve huset da. Det er stort og pent, med verdens vakreste vinduer.

Man skulle tro jeg var misfornøyd med det jeg har her hjemme, sånn som jeg alltid drømmer meg bort hver gang jeg faller for et hus et annet sted. Inne i hodet mitt møblerer jeg og flytter inn i løpet av fem minutter.

Svømmebasseng blir installert i hagen, uthuset gjort om til lekre dobbeltrom og B&B skiltet hengt opp over porten. Det er en tankelek jeg rett og slett har mye glede av.

På vei hjem fra sydspissen, kom vi akkurat tidsnok til å få med oss solnedgangen bak vindmøller og bautastener.

Men Johan Theorin møtte vi ikke. Nå håper jeg han skriver i hvert fall en bok til fra dette miljøet. Det vil være noe helt annet å lese nå som jeg har vært der selv.

Nine Millon Bicycles

Jeg tror denne posten vil kle et sound track, – og bortsett fra bildene av fine sykler, viser den også hvor godt kameraet mitt er. Selv om fotografen ikke er all verden, svikter aldri apparatet, selv ikke når det er natt og mørkt.

Og mens du kikker nedover, kan du jo se om du finner bambus-sykkelen.

Natt rundt Nørreport

Det kalles visst lakenskrekk, men hva vet jeg om det. Jeg elsker vanligvis å legge meg mellom kjølige laken.

Men ikke i natt.

Det var varmt og mørkt i gatene rundt Nørreport i natt. Mange gjorde som oss og vandret gatelangs.

Folk satt både ute og inne, og lydene fikk oss til å føle at hele byen var en eneste stor restaurant.

Vi har vært her før, mange ganger, på Bibendum også.

Over alt sto dører og vinduer åpne. Det var trykkende varmt, selv om klokka nærmet seg midnatt.

Noen spiste middag med kjæresten, andre lekte og pratet.

Vi ville ha et glass vin.

Det fikk vi.

Så satt vi der og så på folk som flørtet, kjøkkenhjelpen som vasket opp og hadde det helt fortreffelig.

Til slutt var det ingen vei utenom, og vi rusla hjem til Jørgensen. Der lå vi i senga og hørte hvordan de siste gjestene på baren over gata småpratet og skålte.

Og så sovnet vi.

Vil ikke hjem fra København

Det er varmt i København om dagen. Vi har ikke gjort noe epokegjørende i dag, men vi har likevel nydt hvert sekund.

Egentlig avsluttet vi kvelden rett utenfor hotellet her. Vi spiste lunsj sånn i tretida, men sånne ute-lunsjer er mer mat enn vi er vant til å fortære midt på dagen, så først nærmere ti om kvelden orket vi tanken på litt middag, men da var vi til gjengjeld ganske sultne.

Israels Plads blir pusset opp. Det ligger en privatskole rett ovenfor plassen, og de har kroppsøvingstimene sine på plassen. Nå blir den tilrettelagt for både ballspill og scating. Fint blir det, men litt klinisk etter min smak.

La petanque er en liten fransk restaurant rundt hjørnet, tett inntil Israels Plads, og der fikk vi både løksuppe og vin i kveld, og crepes suzette til dessert.

Hva vi har gjort tidligere i dag vet jeg sannerlig ikke. Vi har sykla rundt og møtt en tiggende hund med kopp og det hele. Både Tiger og Søstrene Grene har fått besøk, men det gikk jo fort. Og så var det denne lunsjen, da. Den ble inntatt både lenge og vel, – ikke fordi det tar så lang tid å spise, – men det er jo så mye å se og høre på når man sitter sånn på en fortausrestaurant.

Litt geocaching har vi også bedrevet, og jeg mener bestemt at denne trappa skjuler en cache, – men fant jeg den? Nei!

Om ettermiddagen tok vi en liten biltur til Hvidovre. Thv skulle i en helt spesiell hobbybutikk som lå ute i et industriområde, Jernholmen, het det visst. Akkurat på det tidspunktet var jeg litt trøtt, så da han entret butikken, lente jeg meg tilbake¨i bilen og tok en lur. Det sier noe om hvor lenge han var der inne, – og han kom ikke tomhendt ut. Det skal bli nok å gjøre i modellflyklubben i høst.

Og så dro vi en tur på Fisketovet. Ikke for å kjøpe fisk, men heller vin. Vi gikk i Føtex, og der fikk vi det vi skulle ha.

Jeg liker meg rundt Fisketorvet, Kalveboderne og Islands Brygge. Vi har bodd på hotell der noen ganger, og hver gang vi kommer dit har det skjedd noe nytt.

Selv om jeg elsker alt som er gammelt og levd, har jeg også en hang til det moderne og stramme. På Island brygge bygges det leiligheter over en lav sko. Billig er det ikke. Det er ikke disse water front-områdene i noen store byer, – men tilgjengelige er de jo likevel for alle.

Jeg elsker å bade når det er varmt, og nettopp derfor er det nok jeg blir så begeistret over alle bademulighetene midt inne i København. Her bades det i kanalene, både på tilrettelagte badeplasser og ellers. Folk spiser lunsj langs kanalbredden, og avslutter det hele med å stupe i vannet.

I dag har DR vært opptatt av en eller annen sak om menn som har sex med menn, – og det foregår visst også i Ørstedparken. Den ligger tett ved her vi bor, og vi sykler gjennom den på vei hjem.

At sånne parker er arena for allehånde forlystelser er vel ikke akkurat noen nyhet. Sånn har det vært fra tidenes morgen. Og en fin park er det, enten man sykler eller har seg i busk og kratt.

Det er vår siste kveld her. Vanligvis synes jeg det er greit å reise hjem, men ikke nå. Vi har avsluttet dagen med en nattlig vandring her på Nørreport, men det får jeg heller fortelle om en annen dag. Det er tid for litt søvn. Vi sitter på hotellrommet. Alle vinduer er vidåpne, og rett utenfor sitter de og hygger seg på kneipa over gata. Fine lyder. Folk som ler og skåler. Biler i det fjerne,. Og deilig, svalende luft som sveiper inn over senga vår.

Tiger – tiger

Det er ikke langt fra Dragør til København, og den opprinnelige planen var å kjøre rett til sentrum etter frokost. Men så var det dette regnet. I går nøt vi 26 grader og sol i Dragør, – men allerede da vi la oss, regnet det voldsomt. Store deler av natten lynte og tordnet det så det var en fryd, og da vi sto opp pissregnet det fortsatt.

Vi sjekket yr.no for å finne ut hvor det ikke regnet (Hva gjorde vi før vi fikk Internett), og Lolland og Falster så glimrende ut. Det sto mellom Knuthenborg Safaripark og Middelaldercenteret. Begge steder har vi vært med ungene. Det ble Knuthenborg, og sett i bakspeilet, var det kanskje ikke det beste valget.

Middelalderhistorie er alltid spennende. Å klappe lamaer fortonte seg ikke fullt så attraktivt nå som vi ikke hadde barn i bilen. Men fint var det, og vi hadde faktisk en flott dag. Da det gikk opp for oss at det er minst tolv år siden vi var på Middelaldercenteret, er det herved bestemt at vi skal dit ved neste korsvei.

Knuthenborg er en fantastisk park, og i motsetning til når jeg er i dyreparker, synes jeg ikke veldig synd på dyrene. De har enorme områder å røre seg på, og særlig de beitende dyrene har det fint.

Litt verre er det med tigrene. De har ikke like stor plass å boltre seg på, og jeg kjente litt medynk med den flotte fyren vi fikk se på nært hold. Han lå og solte seg da vi kom, og så gled han ned i vannet for å avkjøle seg litt. Etter en stund kom han opp, og ruslet foran bilene.

Apene har vi heller ikke vokst fra, og vi måtte en tur med apebussen. Sist vi var her med ungene, matet vi dem ved å stikke spagetti ut gjennom huller i pleksiglassveggene på bussen. Med det fokuset det er på kosthold nå om dagen, er spagettien ut, men fargerikt kraftfor er inn.

Knuthenborg eies av Adam Christoffer Knuth. Han er den sjette generasjonen Knuther på denne eiendommen, og overtok da hans far døde i fjor. Det var faren som anla safariparken på 60-tallet, men park for betalende gjester har de hatt siden 1860-årene. I parken ligger et flott slott og mange mindre, men spesielle hus. Jeg har alltid hatt lyst til å komme inn i dem, og ikke minst få høre familiehistorien. For en tid tilbake fikk jeg det ønsket oppfylt, i hvert fall på TV. NRK viste en serie som presenterte nordisk adelsskap, og i ett av de programmene ble lensgreve Knuth intervjuet. Han hadde en spennende historie å fortelle, ikke minst om nazistiske familiemedlemmer.

Det mest spennende huset er flinthuset. Det er kledd med flintflekker i nærmest kvadratisk størrelse, og da det ble bygget kostet det visst det samme som en stor lollandsk gård.

Den som kunne få komme inn der!

Været var som lovet hele dagen, og da vi nærmet oss København: Ganske riktig: Sol, sol, sol.

Vi bor på hotell Jørgensen, og det har vi gjort før. Jørgensen har både sovesaler og rom med delt bad, men de tilbyr også noen rom med bad. Et sånt fikk vi, og til en meget billig penge. Hotellet ligger på Israels plads, og rett utenfor vinduene ser vi Torvehallerne. Midt i smørøyet, med andre ord. Etter innsjekking hev vi oss på syklene og dro ut for å spise middag. Vi havnet på Gråbrødretorv. Ikke særlig originalt, kanskje, men sånn ble det i dag. Den italienske restauranten Amalfi hadde et sommertilbud på en fireretters middag, og vi slo til.

En sånn meny tar tid, – og det passet oss. Vi satt der og småpratet og spiste, mens vi smuglyttet til dem rundt oss. Ved nabobordet satt en familien med tre barn i alderen femten til åtte. Ungene diskuterte kunsten å holde en samtale i gang. De spiste og hygget seg, mens de snakket om mat og menyer, og den yngste kunne fortelle at på noma får man 24 retter. Ser man det, – en sånn erfaring kan også en åtteåring ha.

Vi klarte oss lenge med våre fire.

I dag: Dragør

Egentlig kunne vi blitt boende på hytta ut ferien. Bedre ferie enn i Oksrødkilen kan man knapt få, særlig ikke når været er som i år. Likevel vet vi av erfaring, at det er fint å få litt luft under vingene før klasserommet fylles igjen.

Vi la ivei fra Fredrikstad i dag tidlig, og første stopp var Dragør. Jeg har forhåndsbestilt alle overnattingssteder, og prøvd å finne noe litt annet enn kjedehoteller denne gangen.

Det var lett.

Rommet vi bor på er ett av sju rom på Dragør fort. Fortet er i privat eie. De driver restaurantvirksomhet, og så leier de altså ut disse sju romma.

Du skal ikke ta inn her hvis du er veldig kresen. Rommet er digert, og badet flislagt og pent; men vi holder altså til inne i et fort, nærmest ei kaserne, og det lukter selvfølgelig litt kjeller her. Men det er mye historie å hygge seg med, og sånt liker vi. Dessuten er det billig, og det er heller ikke å forakte.

Da vi kom, hadde verten moro av å fortelle oss at vi måtte vaske oss i vannrennene i gangen. Sånn var det altså ikke.

Vi har vært på toppen av fortet, og vi har funnet to geocacher i dag. Men mest av alt har vi syklet rundt i Dragør og fråtset i gamle, vakre hus.

Dragør har smale gater, noen så smale at det ikke går an å sykle i dem, stokkroser, hyggelige lyder fra folk som sitter og skåler inne i gårdsrommene, romantiske restauranter og folk som rusler langs bryggene.

Da vi kjørte nedover, vekslet det mellom regn og sol, og hjemme har det visst vært et fryktelig tordenvær i dag. Her nede er det veldig varmt i kveld. Vi har syklet rundt nesten uten klær, og selv ikke da vi dro oss hjemover i ti-tida fikk vi behov for jakkene våre.

Mat har vi også fått, – og vin. Vi rigget oss til på en restaurant nede ved vannet. Der fikk vi sjømat, og så satt vi der og så alle de store båtene på vei inn mot København.

Jeg vurderer å starte dagen med et bad i morgen. Vi bor nærmest i vannkanten, og det kunne jo være en fin start å ta seg et bad før frokost.

Etter frokost setter vi kursen mot København. Hva vi skal gjøre der er ennå ikke bestemt. Sant å si har vi ikke bestemt oss for om vi skal være i København i morgen. Det kommer an på så mangt.

Akkurat nå lurer jeg på om jeg skal male en hagebenk rød. Det har aldri falt meg inn før.