Monthly Archives: juni 2014

Det er ikke alltid den som sparer har

Jeg er som kjent fan av benarolje. Det har jeg etter min far. Siden alt går sakte her på hytta, og ingen ting haster, – har jeg nå brukt over tre år på å olje vinduene på nytt.

Det blir bare så vakkert!

DSC08060

Siden vi har mange vinduer, tretten i tallet, alle koblede, tenkte jeg det var lurt å kjøpe en treliter, så det gjorde jeg. For tre år siden. Oljen holder seg godt, og det går fint når jeg bruker den med noen dager eller ukers mellomrom. Verre er det etter et år. Da har en av de herdende oljene lagt seg som en stenhard hinne på toppen. Denne hinna skjærer jeg bort, så rører jeg og begynner jobben.

DSC08062

I år var det baderomvinduet som sto for tur. Jeg åpnet den halvfulle boksen, skar bort hinna og begynte å olje. Det så bra ut, men jeg la merke til at fargen var litt kraftigere enn vanlig.

Benarolje tørker langsomt, – men denne gangen begynte jeg å lure. Det tok dager, og etter et par uker, føles overflate fortsatt bitte litt klebrig. Heldigvis ikke så mye at noe fester seg, men nok til at det er feil.

Hvorfor? Benarolje har flere bestanddeler. Det kommer ikke fram i spesifikasjonene fra Jotun, men jeg ser jo at den legger seg i lag når den står lenge. En av dem er en olje som gir en herdet overflate. Det er selvfølgelig denne oljen jeg om og om igjen har skåret bort når jeg har åpnet boksen. Etter hvert har det rett og slett blitt for lite igjen av denne oljen i boksen. Pigmentene binder seg ikke i denne oljen, og konsentrasjonen av fargepigment har også øket for hver gang jeg har brukt av boksen.

Konklusjon: Med mitt langsomme tempo må benarolje kjøpes i literbokser.

Det var ikke mer.

Et skrin med noe rart i, del 1

På den ene siden sliter jeg med å kvitte meg med alt vi har for mye av. På den andre siden klarer jeg ikke holde meg unna brukt- og antikvitetsbutikker. De trekker i meg som en magnet.

???????????????????????????????

Sist jeg var innom et sånt etablissement falt fingrene mine på et lite skrin, en sigarkasse trukket med grønn fløyel. Skrinet så ganske shabby ut, slitt og lite pent, og det var nok derfor jeg ble så nysgjerrig. Jeg er tiltrukket av det hverdagslige.

???????????????????????????????

Det første jeg så da jeg åpnet, var noen brev. Jeg løftet opp ett av dem, og så et årstall som begynte med 18… Interessen var vekket. Og så var det noe annet, noe smått og brunt som lå halvt gjemt under det andre. Noe bak i hjernen min må ha gjenkjent det, – men jeg var slett ikke bevisst på hva det var. Det var som når en klokke ringer langt borte, og man ikke helt klarer å identifisere hva lyden er.

Hva koster skrinet med brevene? spurte jeg. Svaret var 100 kroner, – omtrent prisen på en kinobillett. Jeg liker å gå på kino, men vet at jeg kan få like mye moro ut av noen gamle brev, så jeg slo til.

???????????????????????????????

Det var mye rart i skrinet, noe virkelig gammelt, annet nyere. Dette lille heklede hjertet er neppe særlig gammelt. Jeg husker sånne fra jeg var liten.

Jeg har lurt litt på hvordan jeg skulle fordele disse skattene her på bloggen, og har bestemt meg for å ikke spare det beste til slutt, – men i dag får du det ikke. Neste gang, kanskje. Noe må jeg jo ha å friste med.

Brev 1 s 2

I stedet starter jeg med det første brevet. Det er på svensk, og datert 12. mars 1876. Jeg spurte antikvitetshandleren hvor skrinet kom fra, og tenkte vel kanskje de hadde handlet i Sverige, men han mente det var fra et dødsbo i Fredrikstad. Adressen fikk jeg også, sånn noenlunde.

Teksten er stort sett grei å lese, men Marthe har hjulpet meg med noen ord jeg sto fast på. Brevet er ikke skrevet av avsenderen, for hun behersker ikke skrivekunsten: du vet Wäl atinte kan skriva Skjälf …, og bare det gir det en ekstra dimensjon.

Her kommer det:

Gøteborg Den 12. Mars 1876

Älskade ungdoms syster

Jag vill i korthet afbryta vår långsamma tystnad Med nogra kærleksrika rader till dig. Och omtala mina nu för tidens äventyr du vet Wäl at jag inte kan skriva skjälf men jag vill ändå inte visa mig likgiltig Att bort glömma vår gamla vänskap som för en tid so dan af sälskap livets högsta rang men som så hastigt bräst af Men Minnerna kallar da ofta den glada tiden Till baka då livet var lätt Och ungdomen lekte Men hvad gavnar det till att tenka der på nu det är som en drøm men nu vill jag venna mig till något annat men du får ej göra Anmärkning på att jag inte har några nyheter att senda dig utan ett att jag äger en God hälsa intill skrivande dag och önskar att dessa rader måtte träffa dig i samma goda tillstånd får Annat nöjen äger jag stor (?) skald jag har även haft den äran jag har vart på teatern vilket var mycket trefligt jag tror ej att den tanken skulle träffa mig att jag skulle vilja flytte till baka till baka till landet igen för här finner jag mig mycket bra jag önskar i högsta grad att få emot taga några nyheter hem i frånd det jag har läst att mamma har varit juk (sjuk?) jag ventar på att få höra om hon har blifven frisk i gen och hur du mår hemma nu förtiden jag ber dig om du vill vara så god och hälsa mamma så mycke hälso til da (?) och även Karolina Men Først och sist varder du hälsad från mig. Men ett innan jag slutar dessa korta rader och det är att du snart tenker på mig med några rader till baka och till lika några kära hälsningar från mina kära Föräldrar.

Högakningsfullt teknat

Från en till gifven vänn Mariana Nilsson

Kom Afton sänkt dig neder
Du gir oss mödans lön
Hvad lugn Du oss bereder
Natur hvad du er skön

Hälsa Alla gamla vänner så gott i från mig

Det er et ordrikt brev, men ikke så veldig innholdsrikt. Mariana skriver nok mest for å gi livstegn fra seg, og også fordi hun har hørt at moren er syk. Hun vil fortelle at hun neppe flytter tilbake til hjembygda, og jeg får en følelse av at noen kanskje har spurt om det i et tidligere brev. Og så har hun vært på teater!

Jeg ser for meg skrivesituasjonen: Mariana som sitter der og forsøker å forme ord hun vil at skriveren skal få ned på papiret. I en sånn situasjon er det ikke lett å være personlig. Den som skriver får jo vite hele innholdet i brevet.

Marthe hjalp meg med det lille verset hun avslutter med. Jeg vet ikke hvem som opprinnelig skrev det, men det er hentet fra en roman av Viktor Rydberg: De vandrande djäknarne. fra 1856. Jeg leser at Rydberg også var poet, så mest sannsynlig er han også forfatter av verset.

Og hva er mon en djäkne?

Om et par dager skal du få vite hva som virkelig var skatten i det lille skrinet.

Dagen i går var en god dag

I går hadde jeg en kronikk i Aftenposten!

Hurra!

Jeg skriver hele tida. Noen ganger lurer jeg på om hjernen min sitter i fingrene, – jeg tenker rett og slett bedre når jeg skriver. Det blir mange ord av sånt, – mest for lagring. Innimellom, ganske ofte faktisk, er jeg ghost writer for dem som ikke liker å skrive selv, men det er det jo ingen som vet. Mest skriver jeg her på bloggen, og så har det blitt en og annen tekst i tidsskrifter.

Onsdag i forrige uke startet jeg dagen med en kommentar på statusen til en kollega, og så føk jeg ut døra for å fullføre tre maratondager på jobben. Kommentaren handlet om privatskoler, og som vanlig kokte jeg litt over. Jeg er født med lavt kokepunkt.

Om kvelden fikk jeg en mail fra ei som mente jeg burde bygge ut kommentaren min til en kronikk. Jeg vegret meg lenge. Ikke hadde jeg tid, – og viktigst: Aldri i verden om noen av Oslo-avisene ville ta inn en kronikk fra lille meg. Der inne er nåløyet trangt, og jeg vet at de får lassevis av tekster hver dag.

Men så var det dette med kokepunktet og turbosjelen min da. Jeg kjente at jeg hadde lyst, – veldig lyst. Når er det forresten jeg ikke har lyst til å skrive? Noe av det som trigga meg er at hun som foreslo prosjektet kan noe om avistekster. Jeg ble så glad over at hun trodde på meg, at det var grunn god nok til å legge fingrene på tastaturet. Folk som oppmuntrer andre burde fått premie!

Denne kronikken var ferskvare, og når skulle jeg skrive? Da jeg kom fra jobb på onsdag: 2 timer. Da jeg kom hjem etter avslutningsseremoni med elevene og vindrikking med kollegene sånn ved midnattstider: 2 timer Da jeg kom hjem etter jobb og begravelse på torsdag: 5 timer. Vanligvis burde jeg kunne produsere en sånn tekst på 4-5 timer, men ikke denne gangen. Jeg streva fælt med orda, og først etter 9 timer var jeg i mål, men jeg var ikke fornøyd. Jeg streva fælt med ord og komposisjon, og kanskje skyldtes det at jeg brukte kommentaren min på Facebook som underlag. Det hemma meg veldig, kjente jeg, – og jeg ble ikke helt fornøyd med resultatet.

Fredag, mens jeg hjalp elever med å klage på eksamensresultater, sjekka jeg mailen min hvert kvarter, og rett før lunsj kom svaret: Aftenposten tok den! Jeg gikk fullstendig i spinn av glede, mista helt kontrollen på kroppen og hoppa og spratt som en gal. Lykkelig! Men jobben var tydeligvis ikke gjort. Jeg hadde skrevet 9000 tegn. Aftenposten ville ha 6000! Nå! Før klokka 15:00!

Selv syntes jeg ikke jeg hadde med ett ord for mye, og nå måtte jeg stryke. Men folk er så snille, og det er alltid hjelp å få. En kollega sa seg villig til å stryke mye, hele avsnitt, lange partier. Hun som dytta meg igang ga også respons. Selv hadde jeg nok med å komprimere og skrive om. Det ble litt fram og tilbake, men til slutt, etter en drøy time, ble avisa og jeg enige om at 6500 tegn var bra.

Mandag kveld lå Når noen skummer fløten på nett og Aftenposten la den på Facebook. Tirsdag sto den i avisa.

Det starta med et politisk engasjement for en sak som ligger meg sterkt på hjertet, men når en tekst er skrevet, er man på en måte ferdig med den. Det er merkelig, men sånn er det. Likevel skulle akkurat denne teksten klistre seg til hele tirsdagen min. Fra det øyeblikket kronikken var publisert, braket det løs. Og det var helt vilt! Jeg har aldri i hele mitt liv opplevd noe lignende, og det kom fullstendig bakpå meg. Klart jeg lurte på om noen ville lese den, om jeg ville få mange likes på Facebook, om noen jeg kjente ville gi meg tilbakemelding. At det skulle bli så voldsomt, hadde jeg ikke i mine villeste fantasier trodd.

Jeg skulle male hus i går, og noe ble gjort, men det var jammen ikke stort. Telefonen ringte om og om igjen, venner og bekjente, til og med en fra kommuneadministrasjonen ringte for å si noe hyggelig. På Facebook ble teksten delt om og om igjen, og jeg fikk kommentarer og pm-er fra kjente og ukjente, – til og med ei jeg fant på regjeringen.no sendte meg en superhyggelig pm for å fortelle at dette var bra. Og så var det alle sms-ene. Gamle klassekamerater, slekt og venner sendte meg meldinger. Den merkeligste kom fra et gammelt ektepar, totalt ukjente for meg, som sendte en lang sms for å oppmuntre meg til å stå på.

Jeg er ikke blasert. Jeg gidder ikke late som om dette ikke betyr noe for meg. Dagen i går ble en så god dag, at jeg kommer til å leve på den hele sommerferien. Når man skriver så mye som jeg gjør, er det bare så innmari hyggelig å få skikkelig respons. Det gir meg mot og lyst til å skrive mer. Ofte føler jeg at det meste av det jeg skriver blir mellom meg og orda. Her på bloggen er det alltid veldig stille. Jeg får så lite feed back, at jeg innimellom lurer på hva poenget er med å publisere det jeg skriver her. Men så er det bare det at jeg må skrive, og her ser jeg i hvert fall at jeg har noen lesere.

Innimellom er jeg den som gir andre respons når de har gjort noe bra. Det skal jeg gjøre enda mer. Jeg skal oppmuntre andre til å skrive. Jeg skal fortsette å hjelpe andre med deres tekster (Nå er det strengt tatt jobben min!). Hadde ikke Elin sparket meg igang, hadde ikke Anne hjulpet meg med strykingen, – da hadde det ikke blitt noen kronikk. Hadde ikke alle de vennlige menneskene der ute fortalt meg at dette fungerte, da hadde jeg trodd at ingen hadde lest det jeg skrev, eller at det var så dårlig at det ikke fortjente noen kommentar.

Dagen i går var virkelig en god dag.

Den beste.

Vi flytter på landet

De sa det i gamle dager: Vi flytter på landet. Det gir en duft av overklasse, store, hvite villaer og pappabåt. I vårt distrikt har hyttelivet vært for de mange. I gamle dager var ikke tomtene ute ved havet like attraktive som i dag, og vanlige arbeidsfolk, de som jobba på Fredrikstad Mekaniske Verksted, kunne lett feste ei lita tomt ute i havgapet på Hvaler eller i Onsøy. Så kjøpte de billige materialer litt etter litt, frakta dem utover på ei snekke eller på sykkelen og brukte sommeren på å bygge ei lita bu. Overklassen og de hvite villaene var der, men de holdt til på Hankø.

???????????????????????????????

Vi har bygd hytta vår selv, men før vi bygde, sto det ei lita stue her, – og den var bygd av en som jobba på FMV. Nå skal jeg være forsiktig med å antyde noe, men det er jo pussig at dørene i den gamle hytta var kahyttdører med rundt vindu, parafinlampene sto på vippefot og mye annet som vitner om utstyr beregnet på et skip mer enn ei hytte. Riktig nok blåser det her ute, men det er ikke så ille at lampene må kunne svinge i takt med sjøen.

Lampe

På fredag flytta vi på landet, – og her blir vi sånn til og fra hele sommeren. Jeg er jo alltid litt ambivalent til hele prosjektet. Femten minutter unna ligger byhuset vårt. Huset trenger litt tender love and care, og i byen er det dessuten liv og røre. Femten minutter den andre veien ligger Rygge flyplass, og derfra kan man komme seg ut i den store verden, der det er sol og varme. Her ute er det fortsatt litt sånn off season, litt for stille for min smak. Planen er at vi skal bøte på utfedstrangen med småturer, gjerne en i uka: Noen dager i Oslo, en tur innover i Sverige og sannsynligvis noen gode dager i Danmark sånn på tampen av ferien.

DSC_0773

Og jeg føler meg tross alt veldig priviligert. Denne helga har vi stort sett bare sovet og hvilt, men nå er vi klare for dyst. Det er uansett ikke så mange krav her ute. I går kjente jeg at det var nok latskap, og så begynte jeg å røre på meg. Vi skal både skrape og male, sånn er det hver sommer, men dagene har en deilig rytme. Litt jobbing, mye kaffe og kos, strikking og lesing, litt rydding, en tur på langs stranda, et lite besøk og alt skjer i et langsomt temp.

Nærmere ferie kan man egentlig ikke komme.

???????????????????????????????

Jeg sitter helt stille, og om en stund skal jeg vurdere å klø meg på nesa

Jeg sov til ti i dag. Det er lenge om du heter meg.

Den siste uka har vært helt vill. Jeg løper aldri sånn rent fysisk, men sjelen min har løpt jævlig fort de siste dagene, sprinta hit og dit.

På tre dager var jeg med på en avslutning, holdt en tale, deltok i en begravelse, drakk litt vin en sen kveld, og viktigst: skrev tre tekster på til sammen 2967 ord, – ord som skulle pusses og bearbeides før de ble sluppet ut i verden – og alt dette til tross for at arbeidsdagene var helt og alminnelig fulle. Det kan ikke bety annet enn at jeg skrev når jeg skulle sovet og spiste knekkebrød til middag. Når jeg var ute og kjørte, merket jeg at jeg brukte blinklys hver gang veien gjorde en sving. Jeg gjør det når hodet mitt er utleid.

Det merkelige er at jeg liker det. Liker er forresten for smått, – jeg elsker faktisk sånne vanvittig hektiske perioder, når alt skjer på en gang, alle ballene er i lufta og kaoset er komplett. Men jeg elsker det bare når jeg vet at det er tidsbegrenset og snart går over. Det er en forutsetning.

Plutselig er det bom stopp. Alt er gjort. Siste punktum er satt. Da løfter jeg blikket, ser meg omkring og begynner å le. Oppvaskbenken er full. Alle ukas aviser ligger halvleste utover bordet. På gulvet på badet og soverommet kan jeg lese hva jeg har hatt på meg de siste dagene, og på salongbordet står skitne tallerkner og vitner om nattmat fortært på vei til senga.

Det blir lenge til neste gang. Veldig lenge. Dessverre.

Nå er det sommerferie. Klokka ett i natt hentet jeg Thv på fest, temmelig tilsjasket, når sant skal sies. Vi falt om i senga og ble altså der til klokka ti.

Nå sitter jeg helt og aldeles stille her i sofaen og gjør ingen ting. Om en liten stund skal jeg vurdere å løfte høyre hånd, strekke ut pekefingeren og klø meg litt på nesa; kanskje, – hvis jeg orker.

Hvis ikke gjør jeg det i morgen.

Ikke helt vellykka gi bort-dag

Gi bort-dag, tenkte jeg, – det må jeg prøve. I fjor var vi innom en hage der man fritt kunne forsyne seg fra store stabler med bøker. Kaffe og kake fikk man også. Det var kjempekoselig.

???????????????????????????????

Thv og jeg prøver å få litt orden på huset vårt. Det er fullt av kjekt å ha, – og hvis vi skal klare å holde orden, må noe bort. Denne gangen hadde jeg ryddet i mat- og interiørmagasinene mine. Nesten 200 hadde jeg, noen gamle, noen nye. Det er for gæli å kaste dem, og jeg vet jo at mange gjerne vil ha sånne blader.

???????????????????????????????

Jeg la ut invitasjon på Facebook og fristet med pent bilde og løfte om både boller, kaker og kaffe. Det var veldig varmt vær denne dagen, og jeg vet jo at mange er på sjøen eller på hytta på sånne dager. Likevel hadde jeg håpet på fler enn seks besøkende. Fortsatt har jeg 150 magasiner i en koffert.

???????????????????????????????

Men den som gir seg har tapt. I august prøver jeg igjen, på en søndag ettermiddag.

Kommer du?

???????????????????????????????

Nå går det slag i slag

Men noen slag er det jo ikke akkurat. Det handler mer om at de siste møtene må avholdes før ferien, de siste planer legges, samtidig som mange ønsker å feire og ha fest nå som være er så fint.

I går kveld var jeg i bursdagselskap hos en veldig hyggelig nabo her i Bydalen. Hun fylte nettopp runde år, og i går samlet hun en diger bukett damer til middag ute på hytta si.

Happy

Det ble en innmari hyggelig kveld. Noe av det hyggeligste var å snakke med noen nye mennesker. Det har jo lett for å bli sånn at man som regel er sammen med de samme menneskene, – men her fikk jeg gleden av å snakke med damer jeg har vært på hils med hele mitt liv, men aldri delt et bord med.

Været kunne ikke vært bedre, – og heller ikke utsikten. Fire menn hadde forlest seg på Michelets Skogsmatrosen, – og på en eller annen måte hadde de fått tak i matrosuniformer og luer med MS Tomar på. De serverte og sang, tullet og tøyset og var avgjort med på å gjøre kvelden fin for oss som satt rundt bordet.

???????????????????????????????

Det er sommer i Fredrikstad.

Ah!

Natt

Pipp-pippen som falt ut av redet

Jeg kan veldig lite om fugler, – så du må gjerne fortelle meg hva dette er for slag. Siden den er rød i brystet, gjetter jeg på rødstrupe, men man kan aldri vite.

Mamma-pipp og pappa-pipp har valgt å bygge rede i kassa under taket på annekset. Det kan vel hende vi mangler noe belisting akkurat der.

DSC08051

Vi skjønte at de var der da vi skulle gjøre i stand annekset for sommeren. Baby-fuglen hadde våget seg ut av redet litt for tidlig, og den kom seg helt klart ikke opp igjen for egen vinge. Litt rart, tenkte jeg, – for den så jo nesten ferdig og voksen ut.

pippip

Da jeg løftet den opp til åpningen i panelet, smatt den fort på plass igjen, og siden har den holdt seg der. Jeg ville så gjerne ta et bilde av en av de voksne fuglene på vei inn i redet, men det fikk jeg ikke lov til. Så lenge jeg er i nærheten av annekset sitter de oppe i furua og piper og hyler at jeg skal holde meg unna.

Så gjør jeg vel det da.

???????????????????????????????

Da tar jeg ferie

Jeg husker at noe var annerledes for tre år siden på denne tida. Da som nå var vi klare for siste eksamen, men av en eller annen grunn var jeg litt urolig og stresset. Jeg sov dårlig, og jeg syntes det var mye pes. Alt dette plasserte jeg på det faktum at jeg ikke lenger er ung, og jeg likte ikke tanken på at dette ville bli verre år for år. Desto deiligere å oppdage nå at det må ha vært noe annet som stresset meg i fjor.

For omkring to uker siden satte jeg punktum for 280 timers evalueringsarbeid. Det var en fantastisk følelse, og veldig fortjent. Selv om vi har bedrevet vanlig skole de siste to ukene, har det vært mye fritid. Både helger og ettermiddager har vært mine, og jeg kjenner at skuldrene er på plass der de skal være. Stress er et fremmedord, og alt er greit.

I dag hadde jeg min siste undervisningstime i 10B. De er en fin-fin gjeng, og det har gått helt greit å drive undervisning også etter eksamen. Likevel er det ingen tvil om at de er dritt lei alt som heter skole og klasserom. Når de gjør det de skal, – og til og med spanderer et smil, så er det ren og skjær lojalitet. Men sånn er det vel med oss voksne også.

Men nå er det over. Tirsdag morgen trekker de fag til muntlig eksamen. Da stenger jeg meg inne med mine ni i to dager. Vi skal forberede oss til tidenes beste eksamen.Jeg aner jo ikke hvem jeg får opp. Forhåpentligvis blir det unger fra hele karakterskalaen, – likevel: Tidenes beste, – det er alltid mitt utgangspunkt. Sånn må det være.

Fra det øyeblikket jeg la ned den røde pennen har jeg hatt en deilig feriefølelse. Tenk å bare dra på jobben og jobbe, – og så dra hjem og ha fri! En nytelse!

Nå er det bare å glede seg til muntlig eksamen – den store finalen. Når den er over, skal vi være litt ute i det grønne, rydde og vaske klasserom, samle inn bøker, prate og klappe litt på hverandre, for om to uker reiser 54 unger ut i verden, – og vi voksne gjør oss klare til å ønske en ny gjeng unger velkomne.

Jeg er klar!