La meg få presentere …

Ja, hva skal katten hete? Det starta med en Katta-Strofe, så vi vurderte det. Så ble det Sagarino etter en av mine vakre, sorthårede elever, – nå vet vi sannelig ikke. Vi har lenge tenkt at vi skulle få en katt til. To katter er alltid bedre enn en. Da det bød seg en anledning, slo vi til. Og også denne gangen har vi fått en voksen katt. Hun er ett og et halvt år gammel.

Starten var alt annet enn vellykka. Da hun kom i hus og slapp ut av buret, forsvant hun ned i kjelleren, – og vekk var hun. Vi lette og lette i to døgn, og man skulle ikke tro det var mulig. Det var både kattedo og mat i kjelleren, men hvor kunne dyret være? To døgn er lenge. Vi lette og lette, snudde hver eske og boks, dro fram skap, – og til slutt ga vi opp. Hun måtte ha sluppet ut da pappa kom inn døra den første kvelden hun var hos oss. Vi trodde vi hadde mistet katten før vi fikk den.

Den tredje dagen fant jeg henne. Hun lå innerst i en gammel bokhylle, hele kroppen klistret oppetter veggen, og hun var nesten umulig å finne. Vi slepte henne opp, stengte av de fleste rom og tvang henne til å forholde seg til stue, kjøkken og gang. Det hjalp. De første dagene ville hun helst ligge øverst i bokhylla, oppunder taket, – og vi har det høyt under taket. Hvordan hun kom opp, aner jeg ikke, men der oppe hadde hun oversikten.

Etter ennå et par dager, var hun husvarm. Hun oppsøkte oss for å få kos, ville helst ligge på fanget, malte og koste seg så det var en fryd. Aldri har vi hatt en så kjelen katt. Hun fotefølger oss, og det er nesten ikke lov å gå på do alene en gang. Hun vil være med, hopper opp i badekaret og leker titt – tei over kanten.

Etter en uke hadde hun lært seg katteluka, og så føk hun ut og inn natt og dag, akkurat som en fri katt skal. Hun har vært innekatt fram til nå, og vi var jo litt redde. Den første kvelden hun gikk ut, forsvant hun i sjutida. Først ved midnattstider kom hun spankulerende på de lange bena sine. Nå behøver vi ikke sitte oppe for å vente på henne. Hun har sin egen dør.

Puselus er minst like forelsket som vi er, – og da er det jo synd at noen har skåret av ham vitale deler, deler som kunne vist seg nyttige i den nåværende situasjonen. Tenk for noen unger det kunne blitt! De to snuser og leker. Noen ganger løper de etter hverandre opp og ned trappene, fra kjelleren til andre etasje. Siden hun er så kjelen, hender det han blir litt forsmådd. Han føler nok at plassen på Thvs mage er hans og ikke hennes, men det er mage nok til dem begge to.

Ny-pusen er av rasen Maine Coon, – og de blir som kjent gigantiske. Ikke så med denne frøkna, og det var derfor vi fikk henne. Oppdretteren våget ikke parre henne med sine digre han-katter. Det kunne gått galt. Tynn var hun også, nærmest mager. Det er hun ikke lenger. Hun har rett og slett fått litt kjøtt på bena sine. Pelsen er så sort og blank at hun er vanskelig å fotografere. Det bare skinner. Når vi stryker henne, ser vi at underpelsen er sølvfarget, og det er disse håra som blir med på kammen når vi grer henne. Hun elsker å bli gredd. Ansiktet er lite og spisst og både ben og hale er usedvanlig lange. Direkte pen er hun vel ikke, men veldig, veldig sjarmerende.

Etter tre uker i byhuset var det tid for å flytte på hytta. I motsetning til Puselus tålte hun bilkjøringen godt. Her ute fant hun seg også til rette med en gang. Den første natten tvang vi henne til å være inne, men nå fyker hun ut og inn sammen med Puselus. Det er fint at hun har fått et fritt og godt liv, likevel er vi jo litt redde for henne. Hun er uerfaren, og skulle hun møte Mikkel borte i skogen blir det trolig et kort liv.

Nå har vi to katter, – og det får holde. To katter og to mennesker. Sånt blir det balanse av.