Category Archives: Tankespinn

Ukontrollerbar angst – Da har jeg prøvd det også

Grytidlig i morges møtte jeg opp på sykehuset i nabobyen. Der skulle jeg legges i narkose, sånn at legen kunne få gjort det hun skulle med kroppen min.

Jeg oppfatter meg selv som sterk og tøff og modig, men det er selvfølgelig fordi jeg aldri har blitt konfrontert med det jeg er mest redd for.

Det har jeg i dag.

Det er jo ikke så mye å være redd for i min verden. Sykdom, sorg og smerte har det vært lite av, og det jeg har møtt på min vei, har jeg taklet.

Jeg er ikke redd for narkose.

Jeg er ikke redd for å bli stukket i.

Jeg er ikke redd for eventuelle smerter etterpå.

Hvis de skulle skåret i meg, hadde jeg heller ikke vært særlig redd for det.

Det er faktisk ikke så mye jeg er redd for, men akkurat det de skulle gjøre med kroppen min i dag er én av de to tingene jeg er livredd for. Jeg vet hvor denne skrekken kommer fra, men den kunnskapen kunne jeg ikke bruke til noe i dag.

Hvor redd jeg faktisk er, oppdaget jeg da jeg kom inn på operasjonssalen. Jeg mistet fullstendig kontrollen. På et sekund ble jeg redusert fra voksen, flink dame til et lite vettskremt barn. Jeg gråt. Jeg skalv. Jeg klarte ikke sette meg på operasjonsbenken. Jeg forsøkte å gjemme meg. Jeg gikk i knestående. Jeg var så vanvittig redd at fornuften forsvant, og jeg mistet alt det som er det voksne jeg. Angsten hadde så til de grader makten over meg, at den til og med overbeviste meg om at ingen narkose kunne overdøve redselen. Det fantes ikke den gass i verden som kunne slå meg ut, rett og slett fordi det var for mye redsel.

De fem grønnkledde damene på operasjonsstua, legen og sykepleierne, hadde trolig ønsket seg en bedre start på arbeidsdagen. At ei av dem kjente meg igjen og har barn på vår skole, affiserte meg ikke akkurat da. Ei mente de skulle avbryte hele greia, og ville hjelpe meg ut av rommet. En dårlig idé, siden det bare ville betydd en utsettelse. Anestesisykepleieren ble redningen. Hun sa de ordene som klarte å trenge gjennom angsten min, inn til den fornuften som hadde gjemt seg langt der inne et sted, og ved hennes hjelp kom jeg meg opp på bordet og inn i narkosen; for jeg tok heldigvis feil: Det virket. Hun satte et veneflon og ga meg nok noe beroligende først, og mens hun holdt maska over ansiktet mitt, falt noe av det humoristiske jeg på plass igjen: Jeg ba henne sørge for at jeg fikk nok av alt hun hadde, og lovte at jeg ikke skulle saksøke henne om jeg fikk så mye at jeg døde.

Det gjorde jeg ikke, men da jeg kom til meg selv på oppvåkninga var skrekken det første jeg kjente. Jeg trodde jeg var hjemme i senga mi, og frykten for det som skulle skje skyllet over meg igjen. Så åpnet jeg øynene og så hvor jeg var. Det var over! og etter det har alt vært bare bra. Det var tidlig på dagen, og jeg kjente at jeg veldig gjerne ville dra rett på jobben for å ha den timen jeg hadde skaffet vikar til. Da jeg spurte sykepleieren om det var greit, sa hun plent nei, – og det var kanskje like greit, for jeg har sovet mange timer i dag.

Nå skal jeg legge meg i senga mi og kjenne på hvor deilig det er å ha kontroll over både kropp og sinn igjen, og i morgen er det jobb og hverdagsliv.

Jeg har gjort meg en erfaring i dag, og jeg håper den vil hjelpe meg, hvis jeg må gjøre akkurat det samme en annen gang.

Sikker er jeg ikke.

Ord som skal vise vei

I jula så vi en film, Thv og jeg. Dans la maison heter den (Francois Ozon, 2013), I de beste hjem på norsk. Den handler om veldig mye, men mest av alt om å skrive, om å skrive fortellinger, om hvordan en fortelling kan bli besettende både å lese og å skrive, og ikke minst handler den om en lærer og en elev, og om hvordan læreren etter fattig evne, av og til ganske famlende, forsøker å veilede eleven i skriveprosessen.

Jeg kjente meg igjen i den læreren. Hvert år bruker jeg mange, mange arbeidstimer på å veilede elever. Jeg har gjort det i over 30 år, jeg legger sjelen min i det, jeg gjør mitt beste, – men må likevel erkjenne at det ikke er nok. Jeg vil så gjerne bli enda flinkere til dette.

Da jeg var ferdig med å gjennomgå årets tentamen i norsk, hadde jeg kommentert med over 32 000 ord. Jeg har 53 elever å veilede, og hver av dem har tentamen i bokmål og nynorsk. I mitt forsøk på å rose og rise, og viktigst: forklare hvordan de kan bli bedre, skriver jeg i gjennomsnitt 300 ord på hver oppgave. Det hender faktisk at mine veiledningskommentarer er mer omfattende enn elevens tekst. Spørsmålet er bare om det når fram til den unge forfatteren.

I løpet av et par hektiske uker bruker jeg 45 timer på å komme i mål, og dette er noe av det vanskeligste jeg gjør.

Selve gjennomlesinga går greit. Den gjør jeg med gammeldags rødpenn på papir. Jeg leser og retter de vanlige skrivefeilene, setter inn noen tegn og kommenterer litt i margen. Men det er ikke her utfordringa ligger, – den handler om å formidle til eleven hva hun må gjøre med den neste teksten for at den skal bli bedre. Tekstens kvalitet avhenger i mindre grad av det formelle, om ord som er feil skrevet eller et manglende komma. I forsøk på å forklare hva som må til, skriver jeg en veiledning til hver enkelt tekst. Den ligger i elevens mappe på nettet, og kan leses av både eleven og foreldrene. Håper er at de skal fortsette veiledningen der hjemme.

Én elev må få vite at teksten bør oppfattes som troverdig av leseren, selv om han har plassert handlingen i et urealistisk univers.

Noen sliter med tidsperspektivet. De skriver seg gjennom handlingen fra et bestemt startpunkt og langt inn i framtiden, og alt skjer nå, nå, nå. Til slutt vet vi ikke om vi er den gang da eller hver gang når.

Tekstbinding er også en utfordring. Det kan handle om riktig bruk av tegn, men mest av alt om valg av ord. Fortellerstemmen er stakkato, rykkete; teksten mangler flyt og rytme.

Mange har problemer med å gi teksten struktur, særlig gjelder det når de skriver fagtekster. Tekstene flyter ut, blir lodne i kantene. Jeg skisserer alternative disposisjoner, minner dem om stoff de kunne inkludert i teksten. Hos de fleste forsøker jeg å forklare og eksemplifisere variasjon i ordvalg, tempo og synsvinkel.

Etter mer enn tretti år med fingrene rundt en rød penn, begynner jeg å få taket på det, men fortsatt synes jeg det er veldig, veldig vanskelig. Noen ganger oppleves det som om det er jeg som mangler verktøy, riktige ord, den presise formuleringen som kan formidle det språkøret mitt oppfatter som mangler i tekstene. For det er sjelden noe problem å sanse tekstens kvalitet. Jeg setter karakterer uten å nøle. Det er veiledningen som er strabasiøs.

Nå er et nytt semester i gang, og før midten av mai skal jeg ha veiledet hver av mine 53 håpefulle seks ganger i norsk skriftlig. Det blir 318 norsktekster, 95 400 (forhåpentligvis) veiledende ord, 135 timer … Og så er det særoppgavene jeg skal lese, samfunnsfagprøvene …

Det er ikke som om jeg ikke får øvet meg, – og langsomt blir jeg litt bedre på å gjøre jobben min.

Ermene er brettet opp til skuldrene.

Og filmen, Dans la maison, – den anbefaler jeg virkelig. God litteratur er god litteratur, og noen ganger glimter en elev til, akkurat som på filmen.

Etterpådumskap

Noen har kjørt for fort, kjørt i fylla, vært uforsiktige, – og så smeller det. Folk blir lemlestet og drept, – og etterpå, – når alt er for sent, står de fram i aviser og på TV: Nå må alle lære av våre feil. Gjør ikke som vi gjorde. Ikke kjør i fylla. Ikke kjør for fort. Hvorfor vil ikke folk høre?

Hvorfor ville ikke dere høre? tenker jeg, – og så blir jeg så vanvittig rasende at tårene står i øynene på meg. Kanskje jeg er mer trist og oppgitt enn sinna, jeg vet ikke, – men det føles som raseri.

For det er ikke som om de ikke visste det.

Etterpåklokskap kalles det, – men det er jo egentlig etterpådumskap. Som om de ikke visste det før de drakk og kjørte! Som om de ikke visste det før de trampet inn gasspedalen på mørke, glatte veier! Flauest er det når de nyfrelste kommer fra samme sted. Det hender det smeller både to og tre ganger i samme bygd, og forklaringen er den samme hver gang. Likevel står de fram foran kamera som om de er fullstendig overrasket. Det kom bakpå dem at de kunne bli skadet, – men nå, – nå må jammen alle vi andre lære.

Vi gjør ikke det. Enten har vi forstått og tar hensyn til at alt vi være for sent etterpå, – eller så gjør vi det ikke. Ingen av oss er uvitende om risikoen vi løper hvis vi kjører for fort, ligger med naboen, skyter opp raketter uten vernebriller, drikker for mye, bruker narkotika – lista kan gjøres så lang vi vil. Handlingene våre får alltid konsekvenser.

Menneskesinnet er komplekst, og det er mengder av små faktorer som fører fram til en idiotisk handling. Andres erfaringer og tårevåte berettelser har tydeligvis ingen effekt. Heller ikke fører det fram å klandre våre medmennesker for de valga de tar. Årsakene til at det gikk som det gikk er så mange, og ofte kjenner vi dem ikke selv. Konsekvensene må vi uansett bare selv.

Jeg skulle bare ønske folk lot være å leke forundret og overrasket. Jeg skulle ønske de holdt kjeft, og holdt valga sine for seg selv, i stedet for å stå fram som uskyldige ofre som ikke visste bedre. Det er som om det har blitt en slags moderne botsøvelse å ta på seg oppgaven med å misjonere for oss andre.

Det er bare det at vi allerede vet det:

Etterpå er det meste for sent.

Kan mediene være for varsomme?

Media blir ofte kritisert for å blottlegge folks privatliv, for å brette ut intime opplysninger som ingen har noe med. Jeg synes ofte denne kritikken er berettiget, men de siste ukene har jeg tenkt at det også kan bli for lite informasjon.

Arne Byrkjeflot er politiker i Rødt og mangeårig leder i LO Trondheim. I går kunne jeg lese i Klassekampen at han trekker seg fra ledervervet i LO, og det til tross for at han ble valgt for to år nå i april. I stedet blir han sittende som styremedlem i LO og bystyrerepresentant for partiet, visstnok til forargelse for mange.

Jeg kjenner bare saken fra Klassekampen. Der har den vært en føljetong i noen uker nå. Dette har vært mitt første møte med denne Byrkjeflot. Jeg aner altså absolutt ingen ting om mannen, og stilte med blanke ark da jeg først leste om saken.

Hva dreier konflikten seg om? For en tid tilbake hadde Arne Byrkjeflot et langvarig kjærlighetsforhold til en ung kvinne i partiet. Hun var i tjueåra. Forholdet tok slutt.

Forhold der mannlige politikere utnytter unge kvinner i organisasjonene har vært et hett tema i norske medier de siste åra; men da har det som oftest dreid seg om konkrete størrelser: Tenåringsjenter, landsmøter, alkohol, one night-stands; kombinasjoner det er lett å ta avstand fra. Så langt jeg kan lese i Klassekampen og andre medier inneholder ikke denne saken slike komponenter. Der står det bare at han er over seksti, hun i tjueåra og at de har hatt et langvarig kjærlighetsforhold. Dette kjærlighetsforholdet har fått sinnene så voldsomt i kok, at folk i partiet har krevd mannens avgang. Det er ikke småtterier, nemlig. Da sentralstyret i Rødt nektet å ekskludere ham, valgte nesten hele styret i Rødt i Trondheim å legge ned vervene sine. De mente han hadde vist grovt sviktende dømmekraft, noe som støttes av LO-leder Gerd Kristiansen.

Etter å ha strittet imot så lenge han kunne, har altså Arne Byrkjeflot nå gått med på å trekke seg fra sitt mest sentrale verv.

Kanskje er det rett og slett nysgjerrighet som rir meg, men jeg kan altså ikke forstå denne saken, og da begynner tankene å kverne: Det må være noe mer enn stor aldersforskjell som gjør folk så sinte. At eldre menn og yngre kvinner innleder kjærlighetsforhold er ingen nyhet. Heller ikke at folk treffer hverandre i organisasjonslivet. Det kryr av folk som har møttes på denne måten. Det må være noe de ikke forteller, noe jeg ikke får vite.

I noen av artiklene som omhandler Byrkjeflot-saken får vi en tilleggsopplysning: Den unge kvinnen er død. Det er ikke ofte kvinner i tjueåra dør, og det gir næring til spekulasjoner, spekulasjoner jeg ikke skal pøse på med her. De tar alle utgangspunkt i det samme: Har denne kvinnens død direkte eller indirekte noe med Arne Byrkjeflot å gjøre?

De som tilhører partiet og miljøet vet nok svaret på noe av dette, i hvert fall nok til at de ikke behøver å få det utbrodert i avisa. For alle oss andre blir dette et mysterium, og uansett hvor lite jeg ønsker å grafse i folks intime detaljer, så begynner hjernen min helt av seg selv å lete etter løsninger.

I dette tilfellet synes jeg faktisk at medienes varsomhet og hensyn til de pårørende har virket mot sin hensikt. Det er urettferdig både mot Arne Byrkjeflot og den unge kvinnen at jeg sitter her og spinner historier om hva som egentlig kan være bakgrunnen for at denne saken har fått så store dimensjoner.

Hva som kunne vært gjort annerledes aner jeg ikke. Mediene kan ikke være tause om at en stor konflikt i LO i Trondheim, og heller ikke dysse ned avgangen til en viktig tillitsvalgt. På samme måte må mediene respektere de pårørende til en død kvinne, om de ikke ønsker hennes liv belyst i mediene.

Kanskje var det uunngåelig at denne saken ble presentert på denne kryptiske måten, og kanskje legger jeg ekstra sten til byrden når jeg skriver om den her.

Lærerlykke

Akkurat nå er jeg ganske forbanna på deler av jobben min. Jeg var ikke hjemme før halv seks i dag, og jeg banna over leseplikt og urettferdigheter hele veien hjem.

Men det er en annen sak, for jeg elsker jo jobben min. Det betyr at jeg elsker faget og ungene og undervisninga og kollegene og dynamikken i klasserommet og nesten, men bare nesten, alt det andre som følger med jobben.

Hvordan kan jeg formidle det til deg som ikke har vært der? Du må bare tro meg på mitt ord: Det var superfint i 10 B i dag. Vanligvis prater og foreleser jeg dagen lang, men de siste to ukene har ungene våre styrt sine egne dager, og jeg har for en gangs skyld holdt kjeft. Jeg har til og med rettet en og annen tentamen mens jeg har vært i klasserommet. Alle elevene har hospitert på videregående skole to dager hver, og de har kommet og gått på en måte som har umuliggjort videre framrykking i pensum. I stedet har de bedrevet selvstudium, gjort matteoppgaver, jobbet med særoppgaver – og sett sjakk på skjerm.

I siste økt i dag fikk Magnus Karlsen også være med. Når de gjør det på Blindern, så kan vel vi. Interessen var ikke like stor hos alle, men han flyttet nå sine brikker der oppe på den fantastiske collage-skjermen til NRK, og nede i klasserommet gikk livet sin gang.

Jeg leste tekster om Villanden og analyser av Krogh versus Espedal.

Ute var det iskaldt, inne lunt og fint, – ikke minst stemningen. Unger som småpratet, tøflet rundt, sukket, leste, så på TV.

Ved siden av meg satt Dilan med plugger i ørene, han hørte vel på musikk, mens fingrene løp over tastaturet. Han skev om utviklinga i Tanzania. Hanna måtte ha hjelp med et vanskelig mattestykke, men jeg ville helst slippe. Det er folk i den klassen som er mye bedre til å forklare matte enn jeg er, Dilan for eksempel. Det frydet mitt gamle lærerhjerte å se hvordan han tok ut ørepluggene og forklarte presist og fint hvordan hun skulle løse oppgaven, og hennes lille takk, før hun ruslet tilbake til Marianne, og Dilan plugget ørene og skrev videre.

Miranda og Anders skulle jobbe med samfunnsfag, oppgaver om revolusjonen i Egypt. Anders er ofte litt treg i sessen, det er så mye han heller vil gjøre enn å løse oppgaver. Det vet Miranda, og hun bør ikke si så mye. I dag fant hun fram bøkene, la dem foran ham og jeg kunne høre fingeren hennes tappe på oppgavene, han smilte skjevt, men satt seg ned. Etter en stund var de igang begge to. Fin-fine ungene!

Over alt sitter folk med hodene tett sammen. De fleste jobber med det de skal. Noen diskuterer sjakk. To gutter prøver å lære seg en eller annen form for programmering, – de kommer for å vise fram hva de har gjort. En er fullstendig oppslukt av en roman, og Anette sitter og silgråter for seg selv. Hun ser første episode av Unsere Mütter, unsere Väter på PC-en sin.

Det er en mykhet i rommet, lyden av mennesker som pusler og rusler, en varme mellom folk som har funnet en god form på samværet.

Vi har en merkelig jobb, merkelig og fin. Det er mulig jeg er et enkelt menneske, men det skal ikke mer til enn noen timer i et klasserom for å gjøre meg glad.

Sånn er det bare.

Jeg vil være i fred!

Og så du som er så sosial! Dette er en karakteristikk jeg alltid har fått høre om meg selv, og karakteristikken har stemt godt. Jeg har alltid vært hypersosial og skravlete, en sånn som liker alle slags folk og de fleste sosiale settinger.

Jeg vet ikke om noen har merket det, men sånn er det altså ikke lenger. Ikke vet jeg hvorfor det har blitt sånn, men noen ganger føler jeg meg nesten folkesky. Og det er ikke noe som skjedde for et kvarter siden. De siste to – tre åra har jeg merket at jeg oftere og oftere trekker meg unna. Jeg trives best i mitt eget selskap.

Jeg undres på hvorfor det har blitt sånn. Fortsatt trives jeg rundt et hyggelig middagsbord med gode venner, og senest nå på fredag hadde jeg invitert noen av jentene på jobben på middag. Visst var det hyggelig og morsomt, fullt av skravling og latter, akkurat sånn som jeg alltid har likt det. Og selv om dette er de jentene jeg aller helst vil være sammen med, sitter jeg der og lurer på hvorfor jeg ikke er alene, helt alene, langt borte fra alle jeg kjenner.

Det er jo helt sjukt!

Festene på jobben skygger jeg oftere og oftere unna, – særlig de store og voldsomme. Når jeg går, så er det nesten alltid av ren og skjær pliktfølelse. Små spontane sammenkomster derimot, dem liker jeg fortsatt veldig godt. I går stakk ei venninne innom på et glass vin og en skravlings en times tid sånn på ettermiddagen. Det var fint. Og fortsatt elsker jeg å gå på lesesirkelmøter og andre sammenkomster som har ett eller annet formål. Lunsjer og kaffekopper i hagen er også helt topp, særlig på dagtid, og særlig hvis de ikke varer for lenge. Det er de store, utflytende laga jeg helst vil slippe.

Jobben min er rimelig sosial, og heldigvis har ingen ting endret seg der. Fortsatt er det moro å være sammen med elevene. Det rocker i en tiendeklasse. Jeg foreleser, ungene spør, kjappe, ironiske kommentarer flyr gjennom lufta, de ler og tøyser, – og kanskje er det sånn at jeg får dekket mitt behov for samvær, prat og latter i løpet av skoledagen. Når jeg kommer hjem, vil jeg aller helst være alene, og det er til og med deilig når Thv er et annet sted enn der jeg er.

Jeg har blitt så lei alt, lei meg selv og lei de andre. Hver gang jeg åpner munnen for å si noe, har jeg en sidetanke oppe i hodet mitt, en sidetanke som forteller meg at alt jeg skal si, har jeg sagt før, og de som skal høre på har hørt det før. Hva er poenget?

Det fryder meg når jeg av og til møter nye mennesker. Det er så deilig å prate med folk som overrasker, rett og slett fordi jeg ikke kjenner dem og vet hva de har å fortelle meg. Ikke vet jeg hva de mener og tenker, og mine tanker er plutselig nye for noen andre.

Kanskje er det derfor jeg går og drømmer om et annet sted å bo, et sted jeg kan leve et aleneliv og ha en hverdag parallelt med det livet jeg lever her hjemme. Jeg vil pusle med mitt, tenke rare tanker, lese og skrive, strikke og male (- dører og vinduer, – ikke kunst!). Innimellom kan du komme på besøk. Vi kan spise middag sammen, drikke et glass vin eller ta en kopp kaffe på trammen, prate litt, – og så kan du gå igjen.

Jeg vil aller helst være i fred.

En elev ved navn Anders

Jeg kjente igjen Anders Behring Breivik med en gang jeg så ham. Straks jeg hadde lest manifestet hans dro jeg kjensel på gutten. Ettersom rettsaken mot ham skred fram kjente jeg igjen mange sider ved personligheten, eleven Anders.

Anders Behring Breivik har aldri vært min elev. Han er likevel en jeg kjenner. Heldigvis er det ikke mange Anderser, men altså mange nok til at vi lærere vet hvem han er. Det første året etter 22. juli snakket vi av og til om dem på lærerværelsene, om Breivikene vi har møtt.

Hva gjorde vi med dem? Hva gjør vi med dem vi møter neste skoleår og skoleåret etter der? Kan vi stoppe dem, før det er for sent?

Det hender vi har elever som skremmer oss. Den skrekken kommer ikke brått, den oppstår ikke i det øyeblikket vi møter dem. Det handler ikke om noe de sier én gang, om en bestemt tekst de skriver, om noe merkelig i øynene. Det er helheten, det totale bildet vi danner oss etter flere års samvær.

Jeg er sammen med mine elever i ti intensive timer, 38 uker i året gjennom tre år. Det gir meg 1140 timer til observasjon. Det er mange timer, kanskje flere intense timer enn det mange foreldre tilbringer med sine barn. I mine fag bedriver vi lite smalltalk. Det handler om skole og utdanning, og derfor henter vi helt bevisst opp de store temaene: Det handler om samfunnet vårt, om enkeltmenneskene, om politikken, om etikken, om livet, om døden og kjærligheten; – og selv om hver enkelt av elevene ikke sier så mye, så drypper det litt her og der, hver dag legges en brikke i puslespillet, i bildet som viser hvem dette mennesket er. Et blikk, en kommentar, en skulderbevegelse, en tekst, – etterhvert blir det til tusen blikk og kommentarer, hundre skulderbevegelser, ti tekster – og litt etter litt faller brikkene på plass og jeg ser hvem jeg har foran meg.

Heldigvis får jeg nesten bare se fine bilder. Når jeg ser på elevene mine, ser jeg snille og velmenende folk. De som vil godt, og strever for å få til livene sine. Det er et bilde som stemmer med virkeligheten. Det er sånn vi er – de fleste av oss. Men Anders Behring Breivik er også virkelig, og det hender altså at jeg ser ham midt i flokken, og noen ganger er jeg så sikker, så sikker.

Hva gjør jeg med det?

Hva kan jeg gjøre med det?

Hva gjør man med en relativt velfungerende ungdom, en sånn som holder seg innenfor rammene, stort sett gjør det han skal, er høflig (-om ikke vennlig), hjelpsom (- men med et kaldt blikk), ganske taus, tilbakeholden, ren og pen i tøyet?

Kan man heise det røde flagget bare fordi man lukter en storm?

Vi vet jo at vi lukter riktig, – om ikke hver gang, så veldig ofte. Men vi vet like godt at vi kan lukte feil, – og heldigvis for det. Når vi lufter vår engstelse med kolleger, er de nesten alltid enige. Jeg skjønner hva du mener, sier de, – selv om jeg ikke kan sette ord på akkurat hva det er, så tror jeg du er inne på noe.

Men hva skal man gjøre? Lufte sin engstelse for foreldrene? De gangene vi gjør det, finner vi sjelden gehør. Kanskje er vi for vage. Vi har jo så lite å sette fingeren på: Det lille blikket, de små dryppene av kalde holdninger, ordene som falt, – det er så vagt. Ofte går dette barnet de samme stiene som foreldrene har tråkket opp, – og noen vanskelige, kanskje kritiske, spørsmål fra læreren blir tatt ille opp. Kanskje engster de seg selv fordi de ser at ungen går for langt, fortsetter inn i et villniss de selv klarte å holde seg unna. De ville bare peke ut retningen. Kanskje føler de sine egne verdier truet av en lærer som pirker borti det vanskelige. Kanskje ser de det rett og slett ikke. Og vi har lite å fare med. Ingen skade har skjedd. Vi har ingen ting å henge vår engstelse på, annet enn harde øyne og kalde skuldre.

Det finnes bare én Anders Behring Breivik, og han var heldigvis aldri en av mine. Likevel var ikke frykten min ubegrunnet. I et par tilfeller har jeg fått vite at et par av dem jeg fryktet for, senere har etterlatt seg et kjølvann av kulde og vold i sine omgivelser.

Spørsmålet er om jeg kunne ha hindret det.

Tieplikt og talerett

Det aller første jeg snakker med studentene mine om er taushetsplikten. Før de får gå opp i klasserommet, må de skrive under på en taushetserklæring. Det burde være en lett sak å holde sin munn om sånt som hører jobben til, men det er ikke alltid like lett. Hva skjer den dagen du hører noen si noe om en elev, om en familie, noe negativt, noe sladrete, – og du faktisk vet at dette ikke er sant. Skal du tie da også? Det skal du. Men det betyr ikke at du er kneblet. Å minne sladrehanken på at man ikke skal tro alt man hører, kan være effektivt nok.

I en liten by snubler vi ofte over noen som kjenner våre elever, og det hører med til hverdagen å bli spurt om du er lærer for Per eller Pål. Man lærer seg fort hvordan man kan fortelle at det er man, og at det er fint å være læreren til både Per og Pål, – og la det bli med det.

Noen ganger skjer det morsomme ting på jobben, noe man vil dele med andre. Andre ganger diskuterer man med noen, og så dukker det opp et konkret eksempel fra jobben, noe som kan belyse saken. Det er da man lager en anonymisert historie. Jente blir gutt, i går blir i fjor, min skole blir en skole jeg har hørt om, – og vips så har jeg diktet opp et tilfelle based on a true story. Det er det samme jeg gjør her på bloggen. Jeg har snakket med venner som jobber i helsesektoren, og de gjør det på samme måte. Evnen og behovet for å skape fortellinger er et særtrekk ved oss mennesker. Vi trenger å bearbeide det vi opplever gjennom fortellingen, særlig når det er noe emosjonelt eller sterkt. Da gjelder det å finne strategier som tillater dette, uten at vi bryter taushetsplikten vår.

Her en dag (i går/i fjor/for en tid tilbake) snublet jeg (Thv/en kollega) i en ny utfordring. Det vil si, – det virket ikke som en utfordring der og da, men i etterkant kom tankene. Et par ganger i året havner man opp i samtaler med tidligere elever, folk som nå er skikkelig voksne. Det hender de vil ha hjelp til noe, eller man møter dem tilfeldig i en sosial setting. Det var det som skjedde, og det sier seg selv hva som ble samtaleemnet: Den gamle klassen, lærerne, elevene, morsomme episoder, – alt sånt som vi har opplevd sammen. Og det var da det skjedde: Jeg spurte etter en av elevene i klassen, en god venn av min gamle elev. Dette var en usedvanlig skoleflink ungdomsskoleelev, men vedkommende hadde en svakhet, en noe usympatisk side, en lite empatisk holdning til andre elever, noe vi lærerne irriterte oss over; – og nå var det jeg kom til å nevne denne egenskapen. Jeg brøt ingen taushetplikt, jeg bare refererte til en konkret episode i klasserommet, en episode min gamle elev også husket, – og så pratet vil litt om dette, og ble enige om at det ikke er så greit å navigere i etikken når man er ung, – og det var det.

Etterpå ble jeg likevel gående å tenke. Selv om det vi snakket om var kjent for oss begge, og selv om det har gått 10/15/20 år, – så kjente jeg i magen min at dette ikke var greit. Selv etter så lang tid bør ikke jeg si noe ufordelaktig om gamle elever, og særlig ikke ved navns nevnelse til en elev fra samme kull.

Det gjør jeg ikke en gang til.

Neste gang jeg får studenter, kommer denne historien til å inngå i repertoaret over anekdotiske eksempler på hva man ikke skal gjøre som lærer.

Så har jeg lært det.

Hverdagsfamilieliv

Begge ungene våre har flyttet til Oslo. Marthe har bosatt seg der. Henrik studerer.

Det kunne vært mye verre. De kunne bodd i Brisbane eller Kualalumpur, så langt borte at det hadde gått år mellom hver gang jeg så dem. Hadde de valgt det, måtte jeg bare smilt og ønsket dem lykke på reisa. Til Oslo er det bare 10 mil, og vi er der på litt over en time. Vi kan treffes når vi vil. Det er absolutt ingen ting å klage over.

I helga har Marthe vært her hos oss, og det har vært veldig, veldig hyggelig. Det er så godt å sitte sammen med henne og strikke og skravle, kjøre en biltur, spise sammen og ha det hyggelig. Likevel har jeg tenkt mye på de ti mila i dag.

Jeg tror ikke ungene mine savner meg, og jeg savner heller ikke dem. Jeg har i grunnen aldri savnet ungene mine når de har vært borte. Vi ringes sånn en gang i uka, – noen ganger sjeldnere. Når jeg hører at de har det fint, er jeg egentlig fornøyd, og jeg tenker ikke så mye på dem.

Det er ikke det.

Jeg vet at de ikke liker at jeg sier at jeg skulle ønske at de bodde her i Fredrikstad. Marthe bor i Oslo, sånn er det, og det er ikke noe hyggelig for henne hvis hun skulle tro at vi ikke synes det er OK. Det er jo OK, – helt i orden. Selvfølgelig er det det. Likevel må det være lov for meg å fortelle hvor gjerne jeg skulle ønske de hadde bodd nærmere, at det jeg savner er å være sammen med dem i hverdagen.

Når de er hjemme på besøk, så er de nettopp på besøk. Marthe er vant til å være aktiv, fly i skogen med bikkja, gjøre sine egne ting. Thv og jeg har vårt liv og våre aktiviteter. Når ungene kommer hjem, blir det sånn superkonsentrert kvalitetstid. Både de og vi setter alt annet på vent, og så er vi sammen. Det er kjempefint, – men jeg liker ikke den nå-må-vi-få-mest-mulig-ut-av-det-følelsen. Jeg drømmer om et hverdagsfamilieliv.

Tenk om de hadde bodd her i byen. Da kunne vi vært sammen mye oftere, men kortere tid hver gang. Jeg kunne ringe Marthe og spurt om vi skulle ta en tur på et arrangement på Litteraturhuset sammen. Hun kunne sendt meg en sms, og spurt om hun skulle komme innom med en interessant bok. Vi kunne spontant bedt Henrik på middag en onsdag, og han og Thv kunne møttes i samme pistolklubb.

Det hadde vært så fint.

Og selv om det altså er helt bra sånn som det er også, så må jeg få lov til å fortelle at jeg gjerne skulle hatt ungene mine nærmere hverdagen min.

De er tross alt verdens viktigste mennesker.

Eller var det en drøm

Av og til hjelper det å tømme dumme tanker ned i bloggen. Det hender de blir borte da. Det er lov å håpe.

Vi er av det fornuftige slaget her i huset. Veldig fornuftige. Det er lurt å være fornuftig og velge det trygge. Man vet hva man har, sier vi, og så blir vi der vi er. Det blir ikke så mange skuffelser på den måten. Nervene holdes i sjakk og nattesøvnen er god når vi har kontroll på økonomi og tidskonto.

Men særlig spennende er det ikke.

1

Jeg har jo drømt om det huset i mange, mange år. Det var uoppnåelig. Noen andre eide det. Likevel drømte og ønsket jeg. Når vi var i traktene, gikk jeg alltid en runde rundt hus og hage. Tenk om, sa jeg til meg selv; tenk om jeg kunne få kjøpe det.

2

Det er sånn man leser om i bladene, vet du, – om noen som drømmer om et hus i årevis, og så blir det til salgs og så kjøper de det, og så lever de lykkelige alle sine dager.

Huset mitt har stått til salgs i flere måneder; til salgs for en billig penge.

3

Vi har vært på visning. Det meste var bra. Noe var ikke bra. Vi slo det fra oss. Thv mest, men jeg også. Hadde jeg vært helt sikker på at jeg orket, ville mannen hevet seg rundt og blitt med på leken. Men det er nettopp det: Jeg er ikke sikker. Det er jeg vet at det ville være veldig, veldig ufornuftig å kjøpe et gammelt hus til.

Men drømmene mine klarer ikke fornuften å styre.

9

Huset ligger 18 mil unna, ute på landet, mellom åker og eng i det vakreste kulturlandskapet jeg kan tenke meg. Jeg føler meg hjemme langt inn i sjela når jeg er der nede. Det er romslig og blidt. Over gårdsplassen ligger et stort uthus.

7

Her hjemme har vi allerede gammelt hus og stor hytte. Akkurat nå styrer vi med å lage bad på hytta. Det tar både tid, krefter og penger, og vi har mer enn nok å henge fingrene i.

Hvordan kan jeg da ønske meg mer? Jeg er jo ikke dum. Vi har allerede restaurert et gammelt hus, og jeg vet hva det vil si. Jeg er heller ikke en sånn dame som kommanderer mannen til å jobbe. Jeg skraper og maler, pusser og ordner, – og jeg liker det. Når det ikke er for mye. Naiv er jeg heller ikke, og jeg vet hva som kreves.

Likevel kjenner jeg en sånn energisk lyst på akkurat dette prosjektet.

10

Jeg er i tvil. Blir det for mye med ett hus til? Vi vet hva vi har, men ikke hva vi får. Tenk om vi ikke klarer det. Tenk om vi blir liggende våkne om natta. Penger til det har vi, i hvert fall så vi klarer oss. Vi har jobbet hver dag i hele vårt liv, og det har vi tenkt å fortsette med en stund til. Det er ikke pengene som er det verste.

6

Lenge klarte jeg å sperre drømmene inne, og jeg har ikke tenkt så mye på huset i sommer. Men så stakk jeg innom her og her, og da tok huset over hjernen min igjen. Mon det er solgt, tenkte jeg. Det var det ikke, og så var hodet mitt igang. Det spinner mellom malingspann og blomstrete tapeter.

04_1889040046

Den siste uka har jeg knapt tenkt på annet. Huset har fullstendig invadert meg, og inne i hodet mitt har jeg gjort alt som må gjøres. Først ordnet jeg med proffe folk til å ordne opp med det som skremte Thv: Gulvet under kjøkkenet. Der er det fuktig, nemlig, og det er mulig et par bjelker må skiftes. Men sånt er jo ikke uoverkommelig. Når det var gjort, var jeg klar. Hodet mitt har vært et eneste animert interiørmagasin.

DSC03553

På mandag vasket jeg ned hele huset. Så ga jeg meg i kast med kjøkkenet. Jeg solgte vedkomfyren (Den er ikke så pen), og flyttet den som står i andre etasje ned. Så skrapet og malte jeg vinduene, før jeg hengte opp rutete gardiner. I spiskammerset la jeg hyllepapir, før jeg satte inn krukker og kar. Alt sånt har jeg mer enn nok av i kjelleren her hjemme, nok til minst ett hus til. Kjøkkenbordet fikk duk og markblomster, og til slutt satte jeg en stor brøddeig. Det er bakerovn i pipa, selvfølgelig.

04_143826454

Tirsdag tok jeg spisestua. Gulvene trenger bare å skures, dørene er som de skal være. Her hjemme og på hytta har jeg malte vegger, men nå var det tid for romantikk. Blomstrete tapeter må det være, blomstrete tapeter over brystpanelen, og hvite gardiner for vinduen, – og pelargonier. En rund vedovn ble satt inn, og foran den fikk jeg plass til den gamle messingfenderen vår. En stor kurv til ved ble plassert ved siden av. Bilder på veggene må jeg også ha. De står på loftet her, gamle malerier og trykk. Så dro jeg på loppis og kjøpte et stort spisebord av den gamle sorten. Stoler har jeg allerede.

04_1017395513

Onsdag var det tid for den lille glassverandaen og hallen. Jeg skrapet og malte vinduer og dører. Thv har allerede jekket opp det ene hjørnet og skiftet en svill. Dette er det ene stedet der huset har seget. Gulvet ble slipt og til slutt satte jeg inn en stor kurvstol og et lite bord, før jeg satte meg til med boka mi og en tekopp.

04_329936521

Innenfor glassverandaen ligger hallen, og der er det meste i orden. Veggene ble malt i en fin, lysegrønn farge, og knagger og kroker ble hengt opp.

04_663217918

Under trappa er det en stor garderobe, og der plasserte jeg kompostdoen fra hytta vår. Der ute får vi jo vann og kloakk snart. Før jeg ga meg for dagen, ringte jeg kommunen for å bestille tilkobling til vann og kloakk. Dyrt, selvfølgelig, men bare halvparten av det vi har betalt på hytta.

04_976092015

Torsdag var det tid for dagligstua. Den har dør både fra kjøkken og hall. For å snu huset litt mot uthuset og hagen, bytter jeg ut det ene vinduet med doble verandadører som harmonerer med huset. I stua vil jeg kombinere komfort med det gamle. Veggene får en fin, lys tapet, og i hjørnet setter jeg opp en peis. To store sofaer fra IKEA blir satt i vinkel, bokhyller og en ørelappstol får også plass. Rundt omkring plasserer jeg gamle, fine gjenstander jeg har hentet på loftet vårt her hjemme. Det ble for fullt da vi arvet svigerforeldrene, og nå skal det få sin plass i det nye huset vårt.

DSC03562

Uka er ikke slutt ennå. I morgen skal jeg opp i andre etasje. Der er det tre store og fire små soverom. De små er egentlig sånne kottrom, og jeg har ikke helt bestemt meg ennå. Skal jeg bruke det ene soverommet til et stort, fint bad (Badekar med løveføtter og sånn, vet du), eller skal jeg lage tre små bad ute i kotta, ett til hvert av de tre store romma? Jeg vet ikke riktig. Gjør jeg det siste, kan jeg jo åpne verdens minste pensjonat når jeg går av med pensjon.

Skal man drømme, kan man jo gjøre det skikkelig.

???????????????????????????????

Uansett skal hvert soverom få sin farge: ett gult, ett grønt og ett rødt. De skal ha gode senger, luftige gardiner og filleryer på gulvene. Hvis jeg velger å lage ett stort bad, står jeg plutselig der med fire bitte små soverom. Da må vi isolere tak og vegger, før vi slår på perlspont som males. Disse romma har lave vinduer nede ved gulvet, og de skulle bli sånne fine en-personsrom med seng, nattbord, en stol og kommode. Mer er det ikke plass til.

DSC03559

Over alt hører jeg om folk som følger drømmene sine. Noen selger huset sitt og legger ut på jordomseiling i ei balje av en seilbåt. Andre kjøper det ene huset etter det andre, pusser dem opp og selger dem for å tjene penger. Folk flytter til Spania (- av alle steder) uten å ha fast jobb. Jeg kjenner folk som har kjøpt seg noe forfallent i Italia, eller giftet seg med noen de knapt kjenner og flyttet til Langtvekkistan.

Det ordner seg, sier de. Det går seg til.

Er de gærne eller modige?

Vi trygghetsnarkomane tør ikke sånt.

Skal du alltid være trygg, må du også være reddhare.

DSC03563

Det blir neppe noe huskjøp på oss. Vi tør ikke. Bare jeg ikke kommer til å angre når jeg blir gammel. Når jeg blir gammel og skulle sittet med en tekopp på trammen utenfor det vakre huset mitt, gått barbent over gamle luta gulv og inn på kjøkkenet for å smøre meg ei skive av det nybakte brødet fra min egen bakerovn.

Egentlig håper jeg noen andre kjøper huset snart.

Kanskje det kan stoppe drømmene mine.

bb 010

Bildene nummer 10, 11, 12 og 13 er fra salgsannonsen. De andre er mine.