Å skrive eller ikke skrive

Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg blogger så lite, – eller noe vet jeg.

Skrivinga gir meg en sinnsro og tilfredsstillelse jeg ikke gidder sette ord på. Det bare er sånn. Likevel blogger jeg lite for tida. Så har jeg vel uro i sinnet og er lite tilfredsstilt.

Fra tilbakmeldinger jeg får fra andre, vet jeg at det er hverdagslivblogginga leserne mine vil ha. Aller helst vil de lese om skolehverdagen, og det som går bra og det som går skitt i klasserommet. De vil le av pussige og søte historier om ungene jeg leker med på jobben, og de vil gjerne se bilder.

Men alt det har jeg jo skrevet om før. Ofte. Mye. På skolen lever jeg i en treårssyklus, og det meste har skjedd før. Jeg kjente på det her om dagen. Vi skulle gå gjennom Victoria, og ungene mine var litt nølende i sin interesse. Dette har jeg opplevd før, tenkte jeg. Klart jeg har opplevd det før, men når jeg kjenner sånn veldig tydelig at jeg har opplevd noe før, da har jeg gjerne skrevet om det. Og riktig nok! Det gamle blogginnlegget ble funnet fram, og kastet opp på skjermen i klasserommet (Moderne skole. Alltid skjerm klar.), – og jammen leste jeg det ikke høyt også. De lo. Og selv om dette ble skrevet for tre år siden, var det flere som kjente seg igjen.

Men jeg kan ikke gjenta meg selv hele tiden.

Og så er det de små stikka. Små stikk fra venner og familie. Noen ganger sier de det sånn indirekte: At folk (Les: Du) gidder å brette ut livet sitt for all verden å lese. Noen ganger kommer det enda nærmere: Jeg på kjøkkenet. Gjester i stua. En som sier til en annen: Hege skriver jo om ALT mulig på bloggen sin. Humre. Humre.

Æsj!

Jeg kunne si noe om at alle som skriver bretter ut livet sitt på et eller annet vis. Enten vi skriver rocketekster, romaner eller artikler. Om vi skriver dikt, noveller eller bloggtekster: Vi bretter ut livet vårt. Vi avslører hva vi mener og tenker og føler. Sånn er det bare, – og jeg trodde ellers at det var det som var hele poenget, at det var derfor noen gidder å skrive, mens andre gidder å lese. Bare ikke på blogg. Der gjelds det ikke. Jeg har lurt på hvorfor det er sånn, og kanskje, kanskje er det fordi bloggforfattere ikke skriver profesjonelt. Det er bare nabojenta som åpner hodekrana og slipper ut alt hun tenker, liksom.

Uansett: Jeg tror de små, ekle stikka også er en av grunnene til at jeg har styrt en del unna min egen blogg i det siste. Ikke andres. For jeg hører til dem som mer enn gjerne vil vite hva de andre går og grunner på. Det gir meg så mye å tenke på. Det er med på å korrigere meg.

Og så var det tida. Jeg har noe så innihelsike mye jobbing på gang, – og akkurat når jeg skriver det, så tenker jeg: Pass deg nå, Hege. Du flommer ofte over av frustrasjon over lange arbeidsdager, og noen kunne komme til å tro at du glemmer lærerferiene dine, – og det gjør du jo ikke. Dessuten har mangel på tid aldri hindra meg i skrive.

Men det er lite tid til overs akkurat nå, altså. Det er det.

Egentlig vil jeg gjerne skrive mer. Min selvpålagte sommerjobb i fjor ga mersmak, og jeg koste meg veldig med å skrive de to artiklene i fjor sommer. Nå spørs det bare hvor jeg kan få tak i andre skriveprosjekter, aller helst sånne som krever at jeg må file og pusse språk.

Kanskje jeg kunne bli språkvasker for noen som skriver mye og har dårlig tid?

Mens jeg venter, har jeg et hemmelig lite oversettelsesprosjekt på gang. Mest sannsynlig forblir det mellom meg og teksten, men moro er det.

Synlige og usynlige bremser holder litt igjen på blogginga.

Så vet du det.

Om du er interessert.

10 responses to “Å skrive eller ikke skrive

  1. Jeg er alltid interessert, Hege. Og jeg synes du balanserer alldeles nydelig i innleggene dine. Men jeg skjønner godt at det blir skrivepauser av og til. Jeg har en selv, som bare ble sånn. Fordi jeg var sliten og stressa, og så ble det så mye annet, og nå vet jeg ikke helt hvor jeg skal begynne igjen. Men da tenker jeg at skrivelysten dukker nok opp igjen før eller siden, og så priser jeg meg lykkelig over at jeg ikke blogger for penger (eller varer) og MÅ skrive et visst antall innlegg i uka. Det hadde vært pyton, det.

  2. Jeg genkender det med at alt det har jeg jo skrevet om før.Så nogle gange mister jeg ordene. Men jeg er holdt op med at lede efter gamle indlæg, så hvis noget fylder hos mig skriver jeg om det, for andre kan nok ikke huske, at jeg har skrevet om det🙂
    Hvor ærgerligt at andre skal komme med små stikkende kommentarer, det sætter sig desværre, men jeg håber alligevel, at du holder ved. Jeg vil gerne skrive en artikel, men får ikke givet mig tid, nu giver du mig et lille puf til at jeg tænker, det skal jeg finde tid til. Tak og god dag🙂

  3. Takk for oppmuntring, jenter. Og akkurat som dere: Jeg skriver når jeg det kommer over meg.

    God helg!

  4. Jeg håper du fortsetter å skrive, koser meg veldig med bloggen din. Skjønner godt frustrasjonen over de stikkene, noe jeg har kjent en del på selv.

    • Det ser ut til at nesten alle bloggere opplever en slags mistenkeliggjøring av motivene for å skrive. Hyggelig at du er her, SerendipityCat.

  5. Jeg har også konstateret, at læserne stopper op, hvis jeg skriver om mig selv – (dog ikke hvad som helst) og hvis jeg gør det kort og beskriver, hvad der var en «first». Der er altid noget, som er første gang hver dag. Hvis der ikke er, siger man at man skal gå en omvej.🙂 Men tænker man sig om, så er alle vores medmennesker forskellige, og alle elever har noget særligt, og alle expedienter har noget særligt ved sig. I dag var det første gang jeg så den unge lyshårede expedient tælle pengesedler🙂

  6. Jeg skriver også sjeldnere, og merker godt at kortformatene Twitter, Instagram og Facebook tar av mye som jeg tidligere ville blogget om. Men det er fortsatt viktig for meg å ha bloggen. Mitt triks, som virker av og til, er å skrive noe som er lite og gjerne teit. På den måten tar jeg tilbake bloggen min, for jo lengre tid siden sist jeg blogget, jo bedre tekst skal det liksom til for å sette i gang igjen. Og det er drepen.

    Hege, kanskje du kan skrive et par kronikker? Hvis man leverer de lange tjener man penger. Og i den sammenhengen er penger viktig for meg.

    • Penger? Jeg har aldri tjent penger på noe jeg har skrevet. Jo, forresten, – jeg fikk penger for en tekst udir hadde brukt i en eksamensoppgave en gang. Jeg vil gjerne skrive kronikker, – og stoffet er der innimellom. Men det tar tid å skrive godt, – og jeg er en skikkelig flisespikker. Med 300 timer vurderingsarbeid på hjemmebane hvert år, hender det at det som er aktuelt er utdatert før jeg kommer i mål med skrivinga.

      Det er viktig å skrive både mye og lite, sånn at jeg holder skrivemuskelen i gang, men for meg er det også sånn at jeg renser huet når jeg skriver.

      En liten, teit bloggpost? Lurt! Skrider prompte til verket.

  7. Prøvde å fylle på for til denne ideen: «Nå spørs det bare hvor jeg kan få tak i andre skriveprosjekter, aller helst sånne som krever at jeg må file og pusse språk.»

  8. Mmm,- og jeg følte meg oppmuntret av kommentaren din.

    Jeg driver og oversetter ei bok, – for øvelsens skyld, og fordi jeg har lyst, og fordi jeg tenker at den burde utgis på norsk, men altså mest av lyst.

    Men det er klart: Det hadde vært moro om noen var interesserte i å gi den ut på norsk. Det er det neppe, og det får uansett bli neste trinn.

    Og så tenker jeg på språkvask. Jeg har vaska noen tekster i mitt liv, for folk jeg kjenner mer eller mindre godt, – men aldri som jobb med penger involvert. Det kunne også være moro.

    VI får se. Akkurat nå leser og vurderer jeg elevtekster, og det er også moro.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s