Ingen skal si vi ikke var forberedte. Det er snart ett år siden vi lovte C en tur på KonTiki-museet. Han hadde om Thor Heyerdahl på skolen. Derfor, altså. Men så hadde det seg sånn at museet gjorde det sjakktrekket å stenge midt oppi suksessen med den nye KonTiki-filmen. Hjelpes meg!
Fredag kveld fant vi fram den gamle Oscar-filmen om Heyrdahls flåteferd, – og tro det eller ei: Bege ungene satt klistret til skjermen. De syntes det var dritspennende. Vi snakker dokumentarfilm fra 1950, svart-hvitt, med Heyerdahlsk-engelske kommentarer.
Undrenes tid er ikke forbi.
Museet var fint nok, det, – helt greit. Flåtene var imponerende. Lille M og venninna var ikke særlig interesserte i plakater og tekster, men det var spennende å krype inn i hulene fra Påskeøya, og se på film av fisker. Mest spennende var likevel souvenir-sjappa.
Helt greit, altså, – og jeg kan ikke sette fingeren på noe som var galt (- bortsett fra en skrivefeil eller to på plakatene.).
Det var bare det at kontrastene ble så store da vi kom over til naboen, til Fram-museet.
Det pleier å holde med ett museum pr dag, men ungene ville gjerne se mer, og da ble det sånn.
Å gå på museum med Thv er alltid en ekstra bonus. Han er et vandrende leksikon, særlig når det gjelder sånt som dette. Dessuten forteller han så både store og små blir sugd inn i historien.
Hva er det som gjør Fram-museet så mye mer spennende enn KonTiki? Det er ikke godt å si, og ikke gidder jeg spekulrer på det heller. Hvis du trykker på lenkene til museenes hjemmesider, vil du antagelig forstå hva jeg mener. Hjemmesidene representerer hvert sitt museum, – og det på godt og vondt.
Fram-museet var i hvert fall helt topp. Når man kan gå ombord i skuta og virkelig se hvordan mannskapet bodde, når møbler og husgeråd er satt fram over alt, – så blir det veldig levende. I tillegg byr museet på flere aktiviteter for barn. Både store og små kan prøve om de klarer å trekke fulllastede sleder. Man kan skyte med gevær, studere stjernebilder og mye, mye mer.
Min favoritt var alle fotografiene. Noen hadde fått den gode idé å spinne historier rundt noen av fotografiene fra museets rikholdige magasin.
Med utgangspunkt i et fotografi, hadde man spilt inn en liten filmsnutt som dramatiserte situasjonen før bildet ble tatt. Med originale klær, skjegg og hår, rekvisitter og replikker ble det utrolig fengende med disse parallellbildene. Noen av dem måtte jeg se flere ganger.
For ungene var nok favoritten den skumle, iskalde skuta som var i ferd med å bli skrudd ned i isen. For å komme inn i isen, måtte vi gjennom en sluse, og hele tiden kunne vi høre isen skru og presse på skutesidene. Det buldret og braket. Vel inne slo iskulda mot oss. Inne i en lugar lå to stakkarer ihjelfrosset i køya. Blå føtter, stirrende blikk og åpne munner var mer enn nok for de små, – for mye faktisk, for lille M. Utenfor presset isen på, og dørene var i ferd med å sprenges. Lyset var blått og kaldt, og et øyeblikk lurte vi på hvordan vi skulle komme ut. Vi måtte gå gjennom en blå istunnell. Et kvinnelik var frosset fast i isen, og ett sted var en isbjørn i ferd med å slå labben gjennom et råk i isen. Den ville helt klart slå kloa i oss.
Vel var det overdrevet. Vel var deler av det ganske urealistisk. Men moro var det, – og det var vel nettopp poenget.
Ikke at det var noen konkurranse, og jeg spurte heller ikke. Likevel er det ingen tvil om hvilket museum som vant i går.
For den som vil se flere skuter, er det nok å ta av utenfor museet, – og jammen fant vi ikke en geocache også.
Etter at vi hadde sett det vi kom for å se, kjørte vi inn til byen for å spise lunsj. Parkering i kjelleren på Grand ga ungene en ekstraopplevelse. De er ikke så vanskelige å imponere når det handler om glitter og fjas, og foajeen på Grand kan by på alt sammen.
At vi kunne sitte utendørs å spise lunsj må også regnes blant bonusene sånn i slutten av september.
Livet leker 