Da jeg var barn, pleide jeg å slikke på fjellet.
Barnslig: Til min hustru
En måke, skrikende av ensomhet
er min forelskelse
sirklende over deg
Du vasker håret nemlig
Skjult som av drivende brun tang
er ditt ansikt
og din nakne rygg et lysende svaberg
Jeg må ned med kinnet mot det
Jeg må kjenne om det smaker salt av sjø
og sol
og lekende bølger
Gi deg, roper du
Jeg drukner i vasken, roper du
Og i en brottsjø skyller du meg ned
av svaberget, tangomdasket
men med en sprellende havfrue
i armene
Paal Brekke
Roerne fra Itaka, 1960
Vi bor like ved havet, like ved skjærgården, like ved svabergene, like ved tangen, like ved måkene.
Om sommeren er vi ute med båt, og vi går ofte i land på de blankskurte granittholmene utenfor fastlandet. Så bader vi i salt, friskt vann som legger seg som hvite skjolder på fjellet og på huden når den tørker.
For å komme på land igjen, må vi kravle oss gjennom et belte av brun og rødbrun tang, og noen ganger tar vi tang i håret og leker at den er en parykk.
Når solen baker, ligger vi rett på det varme, rosa fjellet og går nesten i ett med det. Det var ikke bare da jeg var barn at jeg gjorde det, – jeg gjør det ennå: Stikker ut tungen og lar den klebe seg til det tørre, porøse fjellet. Det smaker litt salt, men mest ingen ting. Hvis jeg så flytter tungen over på armen min, eller kanskje på armen til en annen, så smaker det salt, – veldig salt. Jo flere bad vi har tatt, jo mer salt smaker det.
Jeg leser ikke mye lyrikk, men likevel samler jeg på gode dikt. Og en sjelden gang er det full klaff mellom mine egne opplevelser og forfatterens bilder i ord. Dette diktet av Paal Brekke henter sine bilder rett ut fra mine sommeropplevelser. Og ikke bare mine. Når jeg leser det for elevene, så er de der med en gang. Dette kjenner de igjen.
At diktet også minner meg om den gang jeg var ung, bodde på hybel sammen med Thv og måtte vaske håret i en liten håndvask, – se det gjør heller ikke noe. Det er heller ikke noe minus at det er fullt av romantikk, erotikk og humor.
Livet leker 