Daily Archives: 22.08.07

Lettvint litterær løsning

Nå har jeg nettopp lest den romanen som alle andre dere andre leste i fjor: Drageløperen av Khaled Hosseini. Selv om den hadde sine klissete, svulstige sider, var den også akkurat så nydelig som alle sa at den var. Det er alltid fasinerende å lese beretninger om skyld og skam. Kanskje fordi det gir gjenkjennelse i oss.

boka.jpg

Bokas handling er lagt til Afghanistan og USA, og forfatteren er afgahner. Vi møter gutten Amir som er eneste sønn i et velstående hjem sammen med sin far. I huset bor også Hassan, sønnen til tjeneren, og de to guttene vokser opp som venner til tross for at de faktisk lever i et tjener – herre-forhold. Amir begår en stor synd mot Hassan, og skammen over denne barndomssynden bærer han på helt til han som voksen får anledning til å gjøre en botshandling, en botshandling som ikke kan endre det som skjedde, men som i hvert fall hjelper ham selv videre i livet.

Det var merkelig å oppdage hvor lite jeg visste om Afghanistan, og hvor mange fordommer jeg har om hvordan hverdagslivet artet seg der på den tiden jeg var barn i Norge. Siden handlingen i denne romanen er lagt til min egen barndomstid, 1960 og 70-tallet, var det ekstra morsomt å trekke paraleller.

khalid.jpg

Til tross for at dette var en stor leseropplevelse, skjedde det noe mot slutten av romanen som irriterte meg noe grenseløst. Det ble så forstyrrende for meg, at det i ettertid har visket bort mye av den gode leseropplevelsen.

I boka møter vi også Assef. Han er jevngammel med hovedpersonen, men det er ellers det eneste de har til felles. I oppveksten er Assef mobberen, den arrogante, den onde. Han er den våre to gutter, Amir og Hassan, er livredde for, og han står også for den onde handlinga som skaper et av vendepunktene i teksten. Og Assef er ikke en perifer person i denne romanen. Senere i livet da Amir kommer tilbake til Afghanistan , møter han nettopp denne skrekkelige personen fra sin barndom, – og han er den samme. Nå er han talibanleder, og han er med på å iverksette henrettelser ved steining. At dette foregikk i Afghanistan under taliban, det vet vi.

Taliban er en politisk gruppering, og jeg regner med at de står for det de gjør og at det ligger en ideologisk tanke bak det hele. Assef burde vært presentert som en del av dette systemet. I stedet presenterer Khaled Hosseini oss for en forvirret person. En tvers igjenom gal rusmisbruker som ikke bare er sadist, men også pedofil seksualsadist. Det er liksom ingen grenser for dette syke sinnet. Og det er det jeg ikke liker. Det er en forenkling av hva som skjer under taliban, og det fratar på en måte enkeltmenneskene ansvar. Assef står i boka som representant for talibansystemet. Når han gjør det han gjør fordi han er ruset og gal, så ufarliggjør det på en måte de forbrytelsene taliban står for.

Jeg regner med at forfatterens prosjekt var å si noe om oppvekst, om synd, skyld og skam. Det er ikke talibanssytemet som er temaet i denne boka. Likevel ergrer det meg grønn at han valgte en så lettvint løsning.

Og nå har han skrevet en ny roman. Jeg tror jeg venter med den til neste år